hits

november 2016

Hvor lavt kan en statsrd egentlig g?

Denne ukas store mediesak har uten tvil vrt flelsesduellen mellom statsrd Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner p sosiale medier.

En hne- eller hanekamp som dessverre utelukkende har polarisert debatten og forverret mulighetene til en saklig samtale om norsk flyktningepolitikk.


Nr Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner barker sammen til duell blir du tvunget til heie p enten den ene eller den andre.
 

Egentlig er den heftige skinndebatten nesten uvirkelig:

P den ene siden str statsrd Sylvi Listhaug, en skalt representant for "folk flest" som er lei av bli overkjrt av den "meningsbrende eliten". P den andre siden skuespiller Kristoffer Joner, en kjendissskuespiller fra Stavanger med skalt sterkt medmenneskelig engasjement.

Det er bare det at begge er paradokser:

Listhaug har bakgrunn fra First House, et byr med hemmelige kundelister og et lnnsniv folk flest bare kan forestille seg. N med privatsjfr og statsrdlimousin, og profesjonell hjelp fra et helt korps av spinndoktorer og en 24-rig Facebook-ekspert som gir seg ut for vre henne p sosiale medier. Som elsker framstille seg selv som "enkel bondejente" fra Sjholt, som ble hetset i ungdommen fordi hun snakket "rett fra levra" og stttet Frp. Vi som kjenner geografien vet at Sjholt er en av de sterkeste Frp-bastionene p hele Vestlandet. I sitt milj ble hun nok heller bret fram p gullstol.

S har vi Joner, en i utgangspunktet rufsete fyr fra Stavanger som jobbet natta lang p bar fr han ble oppdaget og gjorde kometkarriere i norsk film. Omtrent uten utdannelse, men i dag likevel sett p som klar representant for kultureliten. Som jo ofte har tendens til fortelle folk flest hva de skal mene, og ikke minst fle. Men som denne gang ble hyret inn, riktig nok uten honorar, av et reklamebyr for simulere "ekte spontant engasjement" for samle inn mest mulig penger til Norsk organisasjon for asylskere (Noas).

Poenget er de er hverandres yndlingsfiender.

Hun som representant for en "innvandringsfiendtlig" hyreside. Han som representant for en "innvandringsvennlig" venstreside. 

Nr disse barker sammen til duell p lven, er alle tilskuere tvunget til flokke seg bak hvert sitt fjrkre. Du m heie p enten den ene, eller den andre. Du har ingen mulighet for stille deg i midten, for lokalet er allerede fullt av bookmakere som tar i mot veddeml: Hvor mange likes vil Listhaug f? Hvor mange likes vil Joner f? Hvor mange millioner kroner vil Noas f?

Og her er vi ved selve problemet:

En slik "debatt" er utelukkende sementerende: De som i utgangspunktet er enig med Listhaug, blir bare enda mer overbevist om behovet for vre "streng". Og de som sttter Joner, blir enda sterkere i troen p at de er "snille".

Det blir nesten umulig komme gjennom med det som virkelig trengs:

Argumenter i midten. Argumenter som kan bygge bro i et av de viktigste og vanskeligste sprsmlene i vr tid. Argumenter som kan virke samlende, slik at vi kan meisle ut en politikk som har oppslutning og kan gjennomfres. For merk: krangelen denne uka har overhodet ikke handlet om det den burde handle om, for eksempel:

- Over en million flyktninger er returnert til Afghanistan i r, delvis ved hjelp av FN, hvorfor er det verre at Norge gjr det? 

- Er det ndvendig for politiet hente folk om natta?

- Listhaug nsker tydeligvis at Norge framstr som det strengeste/kjipeste landet i verden. Har regjeringen vurdert denne signaleffekten opp mot andre hensyn, for eksempel Norges omdmme i verdenssamfunnet, som fredsmegler, som turistnasjon, som eksportr av olje, kraft, fisk?

Jeg mener at bde heiagjengen til Listhaug og "hylekoret" til Joner har bidratt til forverre debattklimaet i Norge. Det er ikke slik at hensikten helliger midlet. Eller at det alltid er bra "svare med samme mynt". 

Om en statsrd spiller p flelser, er det ikke sikkert at det lureste er bruke flelsesmessig argumentasjon tilbake. For det kan like godt gi backlash, som i dette tilfellet, eller vre tilslrende. Tilslrende for det faktum at Joners eget Arbeiderparti ogs vil sende familier tilbake til Afghanistan.

Faktum er at flertallet bde p Stortinget og i meningsmlingene er enig i den strenge asylpolitikken. 50 prosent synes den er passe streng, 29 prosent vil vre strengere - mens 15 prosent vil vre mer liberal. Det er lett fyre opp de som allerede misliker Listhaug, men om det er opinionen som skal pvirkes kan det like gjerne sl motsatt vei - bare se p valget i USA. 

S til statsminister Erna Solberg: Det er mange som har ppekt gjennom uka at en statsrd skal vre statsrd for alle, ikke bare for sin egen lille menighet. En statsrd representerer Norges regjering, ogs p Facebook, og br ha en viss verdighet.

Det er jeg enig i. Jeg synes det er usmakelig nr statsrdene Listhaug og Sandberg bruker "stakkars kvinne" som argument mot en aviskommentator, nr en finansminister sender "morsom" tiggermelding til sttte for en streng innvandringspolitikk,  og nr en 24-ring sender rene mobbemeldinger mot politiske motstandere p vegne av regjeringen.

Det er lett se at det er Trump som er forbildet. Men vil vi ha det slik, Erna Solberg?

Du har nettopp lagt fram en strategi mot hatefulle ytringer, og har et overordnet ansvar for skape et levende demokrati med gode beslutningsprosesser. Synes du det greit at kollegene dine driver p som tenringer p nettet?

Eller - hvor lavt kan en statsrd egentlig g?  

 

Unnskyld, Tybring-Gjedde!

Nettavisen presenterte i ettermiddag (tirsdag) en nyhet om at et parti med navn Alliansen skulle presenteres i Porsgrunn torsdag kveld.

Saken var basert p et tips, som i hovedsak var riktig.

Det som imidlertid ikke var riktig, var at det nye partiet hadde noe som helst med familien Tybring-Gjedde gjre.

Det hevdet forsvidt ikke tipserne heller. Og heller ikke lederen i det kommende interimstyret, Hans Jrgen Lysglimt Johansen. 

Partistifterne hadde bare tilfeldigvis lagt mtet til samme sted og (nesten) samme tid som der Christian Tybring-Gjedde skulle delta p et forsvarspolitisk debattmte samme kveld, p lvespeilet i Porsgrunn. 

Arrangren hadde ogs passet p ikke fjerne Tybring-Gjeddes navn fra programmet, selv om Christian Tybring-Gjedde forteller at han takket nei til delta p det forsvarspolitiske mtet med tittel Hva truer Norge for lenge siden. 

Siden ekteparet Tybring-Gjedde var mye omtalt i forbindelse med et nystartet parti med navn Alliansen tidligere i hst, var det naturlig legge to og to sammen: Christian Tybring-Gjedde i samme by, til samme tid, p samme sted? Det kunne jo ikke vre tilfeldig?

N hrer det med til historien at Nettavisen ikke skrev direkte at Tybring-Gjedde hadde noe med det planlagte partiet gjre. Vi bare antydet det, ved skrive om tidligere koblinger, blant annet en mye omtalt middag tidligere i hst - der det nye partiet ble diskutert.

Men vi antydet likevel tydelig nok til at det kunne skade ekteparet Tybring-Gjedde - der hun er statssekretr for Fremskrittspartiet, og han er stortingsrepresentant.

N skal ikke jeg beskylde noen for ha lurt noen. Men da Nettavisen snakket med "partistifter" Hans Jrgen Lysglimt Johansen for f bekreftet tipset, kan vi vel g s langt som si at han ikke gjorde mye for oppklare den penbare misforstelsen.

Og da Nettavisen ogs kontaktet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde for kommentar, valgte han ikke ville svare p sprsml - og la p. 

Det skjnner jeg godt.

Han er selvsagt lut lei av bli koblet til et parti som han selv gjentatte ganger har forsikret ikke ha noe med gjre - og som det ville vre illojalt overfor eget parti om han hadde.

S derfor er tiden kommet for en uforbeholden beklagelse:

Unnskyld, Ingvil og Christian Tybring-Gjedde, for at vi igjen koblet deres navn til noen som forsker starte et nytt parti ved navn Alliansen. 

Nettavisen har ingen som helst grunn til tro at dere har noe med initiativet i Porsgrunn gjre.

 

 

Noen m ta ansvar for falske nyheter

Det er nesten ikke til tro: I de siste mnedene av den amerikanske valgkampen ble falske nyheter delt oftere p Facebook enn ekte nyheter. 

Jeg tror at dette vil vre med og presse fram en utvikling der Facebook og andre sosiale medier blir ndt til ta redaktransvar for stoffet sitt.


De siste "kritiske" mnedene av valgkampen fikk de 20 mest populre falske historiene 8,711.000 delinger, likes eller kommentarer p Facebook. De 20 mest populre ekte historiene fikk bare 7.367.000 reaksjoner. Kilde: Buzzsumo.

 

I gr kunne Washington Post publisere et intervju med en av de mest aktive lgnerne, satirikeren Paul Horner som str bak nettsteder som National ReportNewsexaminer og denne falske ABC News siden - som til forveksling likner den ekte amerikanske nyhetsgiganten ABC News

I utgangspunktet gjorde han det for skade Trump, forteller han, ved vise at Trump-tilhengerne var s dumme at de nrmest trodde p hva som helst. 

Men s tok det helt av, og blant historiene som ble tatt for god fisk var at Amish-folket stttet Trump, og at profesjonelle brkmakere var betalt 3.500 dollar for demonstrere mot Trump.

Andre falske historier som ble spredt i rekordfart var den om at paven stttet Trump, og at en FBI-agent som etterforsket Hillarys private emailer p mistenkelig vis hadde tatt sitt eget liv. 

N angrer Horner, og tror at Trump kanskje vant valget p grunn av ham. Det er det nok delte meninger om, og ikke mitt anliggende denne gang. Det mest oppsiktsvekkende med disse historiene er nemlig hvilke enorme utfordringer vi etterhvert har ftt med  skille fakta fra fantasi, skitt fra kanel - eller snrr fra barter, om du vil.

Hvordan skal vi kunne vite hva som er sant?

Jeg mener det er en feilkobling skylde p "dumme" Trump-tilhengere. For hvordan i all verden skal folk flest kunne avslre en falsk nyhet fra et falskt nyhetsted p nettet?

Som kjent har Facebook-grunder Mark Zuckerberg blitt drevet fra skanse til skanse nr det gjelder redaktransvaret for egne sider. Det bermte Vietnam-bildet ble fjernet p grunn av en "regel", og ogs nr det gjaldt pstanden om at fake news kunne ha pvirket presidentvalget mente han i utgangspunktet at det var en "pretty crazy idea".  

rsaken til motviljen mot redaktransvar er ressurser. En "regel" kan styres av algoritmer, mens en "vurdering" m gjres av mennesker. Derfor insisterer Facebook p at de er et uskyldig teknologiselskap som bare hjelper folk dele og holde kontakten med hverandre.

LES MER HER: Facebook p autopilot

Og helst vil Zuckerberg sammenlikne Facebook med telefonen: Teleselskapene legger til rette for at du kan snakke i den. De kan ikke ta ansvar for at du snakker sant.

Men kjempen er p glid. Bildereglene ble endret slik at Vietnambildet ble tillatt, og n har Zuckerberg i en lang post p sin egen side  forsikret at Facebook ogs tar problemet med fake news alvorlig. 

Det er p tide. Hvordan de skal gjre det, gjenstr se. Algoritmer og "regler" kan sikkert brukes til luke ut falske nyheter og falske nyhetssteder som allerede er kjent.

Men hvem skal avgjre om et nyopprettet nyhetsted er ekte eller falskt? Og hva med alle nyhetene der kilden er ekte nok, men der kilden hevder at innholdet er oppdiktet? Eller det mest banale - at kilden mener seg feilsitert?

Dette er prinsipielt sett et uhyre komplisert landskap, som m angripes med forsiktighet.

Det sier seg selv at Facebook ikke kan sjekke millioner av delinger hver eneste dag. Men det er denne materien de m bevege seg inn i. Og da begynner jobben  likne mistenkelig p det som redaktrer over hele verden baler med hver eneste dag. 

Den digitale medievirkeligheten er enn ung. Flommen av falske nyheter i det amerikanske presidentvalget viser mest av alt at et slikt redaktransvar er ndvendig.

 

Det er Demokratene som har sviktet

Jeg er blant dem som har hpet at Donald Trumps ekstreme utspill i valgkampen bare har vrt skuespill for f oppmerksomhet - og at han n vil vise seg som ansvarlig politiker.

Men tenk om det virkelig store skuespillet har foregtt i det Demokratiske partiet - rett foran ynene p oss, gjennom tte samfulle r?


Det kuleste presidentparet - ever. Tenk om det har vrt et skuespill? (Foto: Det hvite hus)

 

Etter sjokkvalget av Trump som USAs 45. president er norske medier n full av selvransakelse og selvkritikk. Noen kaller det etterpklokskap, men det er mye bedre enn ingen klokskap.

Dagbladets John Olav Egeland sier det slik:

"Trumps valgseier omtales gjerne som et sjokk. Som en nrmest umulig hendelse. Det er i seg selv et tegn p hvordan politikere, medier, skalte eksperter og meningsmlere ikke forstr sin samtid."

Dette er en noks presis oppsummering. Vi har rett og slett ikke forsttt hvor vanskelig mange amerikanere har ftt det de siste ra, og hvor sviktet de har flt seg av den politiske eliten i Washington.

Men noen forsto det:

Bernie Sanders var kandidaten som ville fre en politikk som ligger nrmest vre nordiske land som Norge, Sverige og Danmark. I  USA er han radikal, men ikke etter norske forhold. Her ville han antakelig glidd godt inn i Hyre.

Sanders pekte tidlig p de samme tingene som mange har pekt p de siste dagene: Om hvordan middelklassen har sakket akterut, om hvordan arbeiderklassen (de som mange n kaller "hvite uten utdannelse") ligger med brukket rygg og fler seg sveket av alt og alle.  

Hadde Demokratene tatt dette p alvor, ville de valgt Bernie Sanders til partiets presidentkandidat. Men det gjorde de ikke.

LES OGS: These simple facts suggest Bernie Sanders could have beaten Donald Trump

For her hjemme og i resten av verden har vi alle vrt blendet: For tte r siden syntes vi det var s fantastisk med en svart president at Obama fikk Fredsprisen fr han hadde gjort noe som helst. Han hadde dessuten fantastiske retoriske evner og kunne fortelle om bde change og kvinners rettigheter og fred p jord.

Og n i valgkampen har vi vrt blendet av en kvinne. Vi har syntes det var s fantastisk at en kvinne kunne bli president at vi fullstendig har oversett at kallenavnet "Crooked Hillary" faktisk kunne inneholde et snev av sannhet: 

Vi har bagatellisert det faktum at hun som utenriksminister holdt millioner av eposter unna innsyn fra andre i statsapparatet ved hjelp av en privat server. Vi har bagatellisert det faktum at hun og ektemannen har mottatt rause pengegaver til "Clinton Foundation" fra milliardrer som kanskje ventet f noe igjen dersom hun ble valgt. Og vi har bagatellisert hennes nre tilknytning til finansmiljet p Wall Street.

LES OGS: Misnyen ble undervurdert - igjen

Og fremdeles gr vi rundt og snakker om the Obamas som det kuleste presidentparet ever.

Jeg har som sagt vrt blant dem som har lurt p om Trump egentlig bare er en god skuespiller. Men forsk tenk denne tanken:

Tenk om det virkelig store skuespillet har foregtt i Det hvite hus - rett foran ynene vre gjennom tte r?

At Obama har vrt gallionsfiguren som utad har framsttt som den "radikale" presidenten som bde skulle stenge Guantanamo og gi hpet om forandring tilbake til de fattige.

Mens innad har partiapparatet vrt fullstendig i hendene p et "establishment" som ndelst og kynisk har fortsatt en politikk som konsekvent har gjort de rike rikere og de fattige fattigere.

Kanskje er det dette de amerikanske velgerne har gjennomskuet. Og kanskje vil historiebkene vise at det er her det store sviket ligger.

(teksten fortsetter under bildet)


Vi vil gjerne tro p fortellingen om "den gode" mot "den onde". Men kanskje er de skuespillere begge to? Foto: Scanpix 
 

Jeg ser motargumentet, om at Obama ikke har klart gjre s mye fordi republikanerne har sabotert i Kongressen. Og ogs jeg stritter imot tanken. For ogs jeg har beundret Obama og hans taler. Jeg vil gjerne tro at han er en redelig mann som bare vil gjre godt. 

Men da Ronald Reagan ble valgt, var mange overbevist om at han bokstavelig talt bare var en skuespiller som spilte rollen som amerikansk president, mens det var helt andre folk som styrte. Og har du egentlig sett s mye fred p jord de siste ra?

Les ogs: En smule ydmykhet, takk

Uansett har John Olav Egeland rett i en ting til:

Nr demokratiet svikter, str autoritre krefter p lur for "rydde opp".

For dette er det ingen tvil om:

Donald Trump er autoritr. Skremmebildet som norske medier har skapt av ham som en despot med ustabile trekk er antakelig riktig. Det er ikke det kritikken av norske medier har gtt ut p. Hovedkritikken har vrt den uriktige framstillingen av at det nrmest bare var rasistiske hillbillies som ville stemme p ham.

Faren er at Trump kan pne opp for autoritre politikere ogs i Europa. Derfor er utfordringen til alle demokratiske krefter, bde politikere og media, viktigere enn noen gang:

De demokratiske institusjonene m ta folkelige strmninger p alvor, og komme med adekvate lsninger i tide. Det verste vi kan gjre er avfeie folk flest som dumminger som ikke vet sitt eget beste.

 

 

OPPDATERING: En leser har sendt meg denne satiren fra den britiske "reporteren" Jonathan Pie, i skuespiller Tom Walkers skikkelse. Anbefales p det sterkeste:

 

En smule ydmykhet, takk

Da er tiden kommet for selvransakelse i norske medier, etter at en nr sagt samlet presse bommet grovt p Donald Trumps valgseier. 

Bde VG og Aftenposten har varslet gjennomgang, og Reidun K. Nyb i Norsk Redaktrforening stiller sprsml om mediene har fjernet seg fra viktige strmninger i folket.


Umiskjennelig flelse av blmandag etter Donald Trumps overraskende valgseier. Denne "oppsummeringen" er delt over 1,1 millioner ganger p sosiale medier. Instagram tegning: Badgalriri
 

Til Dagens Nringsliv ppeker hun at mange ser p Trump-seieren og brexit som en protest mot eliten, og at mediene kanskje er blitt en del av denne eliten. 

Utspillet fra redaktrforeningen er klokt og ndvendig. Tidligere i hst har det vrt vitset mye i pressekretser om den store horden av norske journalister som er sendt over dammen for dekke det amerikanske presidentvalget. Og ikke minst hvor mange av dem som plutselig ble utropt til "USA-eksperter."

Etter at resultatet var klart tidlig onsdag morgen norsk tid, var politisk redaktr Kjetil B. Alstadheim i Dagens Nringsliv raskt ute med twittermeldingen: "Nav arrangerer omskoleringskurset "Ny sjanse" for USA-eksperter i Oslo mandag klokken 08"

(teksten fortsetter under bildet)



N er det kanskje urettferdig stille strengere krav til norske journalister enn til amerikanske. For ogs de amerikanske mediene gjorde samme feil, som igjen kan forklares med meningsmlernes feil.  

LES OGS: Misnyen ble undervurdert

Men, som redaktr Gard L. Michalsen i Medier24 skriver: 

"Her er det lett skylde p meningsmlinger, men man kan ikke skylde p dem for at norske medier har plassert Trump i en kontekst der bare rasister, kvinnehatere og veldig enkle sjeler har stemt p ham." 

Ogs Nettavisen m ta selvkritikk her. Ogs vi har bragt reportasjer og kommentarer som i altfor liten grad har forskt fram hvilke aktverdige grunner mange amerikanere har hatt for heie p Trump.

Heldigvis er det ikke slik at alle norske medier har bommet hele tiden. NRK sendte for eksempel kvelden fr valget en Trygdekontoret spessial - i Hillary og Donalds bakgrd - der Thomas Seltzer beskte sine slektninger i Texas og p forbilledlig vis fikk fram hplsheten, depresjonen og desperasjonen p den amerikanske landsbygda der nede mot grensa til Mexico. 

Og at det er helt alminnelige folk som har bret Trumps protestblge fram mot Det hvite hus. 

Men NRKs utenrikseksperter fikk nok ikke tid til se kollega Seltzers kommentar, de var kanskje for opptatt med forberede live-presentasjonen av Hillarys kommende brakseier. De fikk heller ikke sjekket sosiale medier - hvor hele 71 prosent av "hashtagene" som er brukt p nett har vrt til sttte for Trump, iflge Meltwater og DN. 

(teksten fortsetter under bildet)


Assisterende generalsekretr Reidun K. Nyb krever selvransakelse blant norske journalister og redaktrer.

Det er nok riktig at grunnlaget for fadesen ligger hos de amerikanske meningsmlingsinstituttene, som i gr hadde en enda strre blmandag enn de britiske etter Brexit. Forklaringene eller bortforklaringene er mange:

Noen av de som ble oppringt av meningsmlerne vget kanskje ikke innrmme at de skulle stemme Trump. Store grupper av lavtlnte, hvite unge menn som tradisjonelt ikke har stemt, ble ikke spurt. Og kanskje har de spurt for mange i de store byene, for f p landsbygda.

Men utfordring for de mediene som n skal gjennomg dekningen sin, er at det er de samme journalistene som tok feil som n skal forklare hvorfor de tok s feil. Det krever ydmykhet, en egenskap som kanskje ikke er den aller frste som blir trukket fram nr medienes rolle blir diskutert rundt omkring i selskapslivet.

I den store omveltningen som foregr i medieverdenen, er det mange tradisjonelle medier som har satset p meningsstoff i tillegg til rask formidling av enkle nyheter. Det kan vre klokt. 

Men kanskje skal fokuset i strre grad rettes mot hva leserne mener, ikke s mye hva avisenes egne journalister og kommentatorer mener. Og ikke minst hva dem det gjelder mener. Og hvorfor.

Det kan sies mye negativt om Donald Trump. Og mye av det er nok riktig. Men det store sprsmlet n er hvorfor halvparten av det amerikanske folket likevel har stemt p ham. Det gleder jeg meg til at norske og amerikanske journalister kaster seg over. 

For journalistikkens frste oppgave og ypperste srtrekk er fremdeles underske, g rundt  blant eksperter og vanlige folk og sprre og grave, for deretter formilde hva man faktisk finner ut.

 

Misnyen ble undervurdert - igjen

Det som mange har fryktet, har skjedd. Brsene stuper i Asia, og det store sprsmlet n er hvordan eksperter og meningsmlere i den grad kunne undervurdere misnyen i det amerikanske folket.

Donald Trump blir USAs 45. president. Vi fr hpe at bajaseriet har vrt taktisk begrunnet, og at han vil vise seg som en ansvarlig vinner.

 

Allerede kl 5.42 i dag tidlig tok TV 2s tallknusere sjansen p utrope Donald Trump som den 45. amerikanske presidenten. Da hadde Trump ledet gjennom store deler av natta, helt fra den store, viktige staten Florida tikket inn som den aller frste Trump-staten.

Med Brexit friskt i minne, og n med Trump som president, er det nok mange som i lpet av dagen vil utrope 2016 til annus horribilis for de etablerte, politiske klassene i den vestlige verden. Det som i alle fall er sikkert, er at 2016 er annus horribilis for meningsmlerne.

For igjen har de undervurdert misnyen og mistilliten til "elitene" blant vanlige folk. S og si alle de etablerte byrene utropte Clinton som vinner p forhnd, og mange vil n berettiget sprre: hvordan kunne de ta s feil?

Noen har forskt seg p svar allerede: 

Clintons "kvinne-effekt" har vrt overdrevet. Hvite menn har strmmet til valglokalene og stemt Trump i strre grad enn ventet. Ogs store hispanics-grupper har stemt Trump. Det har ogs mange lavtlnte. 

Den viktigste underliggende grunnen er likevel at mistilliten til det etablerte, politiske systemet har vrt undervurdert. En meningsmling (sic) fanget det opp p denne mten blant velgere som kom ut fra stemmelokalene i gr:

Et flertall av velgerne fler at de politiske partiene ikke bryr seg om "slike som meg". Et flertall mener at det konomiske systemet i USA er laget for de rike. Et flertall mener at "mainstream media" er mest opptatt av tjene penger, ikke av f fram sannheten om konomiske og politiske forhold.

Og tallenes tale er klar: Den gjennomsnittlige amerikaneren er blitt fattigere de fire siste presidentperiodene. USAs svar p Statistisk Sentralbyr fortalte nylig at realinntekten til den typiske amerikanske familien falt med hele 2,4 prosent i perioden 1999 - 2015. 

Ikke bare det: De rikeste er blitt betydelig rikere. Og de fattige er blitt betydelig fattigere. Enkelte arbeidstakergrupper har ikke hatt lnnskning p 40 r.

Barack Obama har ikke klart endre p det, selv om akkurat det siste ret har sett lysere ut. Kanskje viktigere: mange amerikanere er begynt tvile p om Obama virkelig ville endre p det - til tross for hans mange vakre ord og suverene retorikk.

I lpet av dagen og uka vil vi nok f mange forklaringer, bde fra eksperter, meningsmlere og amerikanske media, om hvorfor valgresultatet ble helt annerledes enn de hadde spdd. 

Det vi vet er at USA er et splittet land, med en kommende president som mange er usikker p og som mange frykter - med god grunn.

I valgkampen har Donald Trump sttt fram som en bajas, en outsider med ustabile trekk og et temperament som slett ikke egner seg for verdens viktigste embede. Noe av det mest urovekkende for et lite land som Norge er hans holdning til internasjonalt samarbeid og srlig til NATO.

Vi fr hpe det har vrt bevisst strategi for bli valgt. At han, nr valget er over, str fram som en ansvarlig vinner som snarest forsker samle nasjonen.   

 

OPPDATERT: Da har Donald Trump nettopp holdt sin frste tale som nyvalgt president. Her gjorde han som vi kunne hpe: Han takket Hillary Clinton for en hard valgkamp, han rettet en utstrakt hnd til sine motstandere - og forsikret at han nsket vre president for alle amerikanere.

Plutselig framsto han som en varm, samlende figur som "skal gjre Amerika stort igjen", samtidig som han forsikret en urolig verden om at USA skal opptre ansvarlig og "fair". 

Det blir spennende tider.

 

Nr nyhetene blir stadig likere

Dagsrevyen og Nyhetene TV 2 blir stadig likere, viser en underskelse. Det er ikke ndvendigvis bra for oss seere.

 




NRK Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene kl 21.00 alle dager i uke 10 og 11. Kilde: Fire underskelser gjort av Universitetet i Oslo og Hyskolen i Oslo og Akershus. 

 

Det er Hyskolen i Oslo og Akershus som har gjennomfrt rets underskelse, som frste gang ble gjort i 1993. Siden den gang har den vrt gjentatt hvert sjuende r for kunne se utviklingen p de to allmennkringkasterne.

Og de to konkurrentene nrmer seg stadig hverandre. Noen vil hevde at TV 2 er blitt mer "seris", andre at NRK er blitt mer "tabloid". Jeg vil tro at begge pstandene er riktige. Mest overraskende er nok at for frste gang ligger krim-stoffet p topp ogs hos Dagsrevyen. 

Professor Kristin Skare Orgeret sier til Aftenposten at dette delvis kan forklares med at rets underskelse ble gjennomfrt de to ukene i mars da Breivik-saken gikk. Men ogs p andre omrder er de to nyhetssendingene tilnrmet like. Sosiale sprsml ligger p andreplass hos begge, med politikk p tredjeplass. 

Ellers er det verdt merke seg at kvinneandelen i begge kanalene er steget med hele 9 prosentpoeng de siste sju ra, med TV 2 p topp. At politikk ser ut til tape terreng i begge kanalene - og at klimasprsml nesten ikke dekkes av noen av dem. 

Underskelsen er viktig og aktuell akkurat n fordi Regjeringen snart skal svare p hvordan fullverdige nyhetssendinger fra TV 2 skal sikres i ra som kommer. 

Og p kort sikt er underskelsen bra for TV 2, fordi den viser at den kommersielle kanalen i hy grad klarer konkurrere med statskanalen.

Men p lengre sikt er underskelsen urovekkende. 

Selve grunnlaget for TV 2 var lage et alternativ til NRK, og i starten var det ingen problemer med se tydelige forskjeller p de to nyhetsleverandrene - bde nr det gjaldt geografi og dramaturgi og redaksjonelle prioriteringer. 

Dette var utvilsomt en fordel for seerne, som n fikk et langt strre mangfold velge mellom. Og samtidig som TV 2 var eksperimentelle, gjorde den kte konkurransen at det noe sedate NRK tok seg kraftig sammen.

N, mer enn 20 r senere, er bde Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene blitt langt mer profesjonelle, i takt med bde generelle kvalitetskrav og "det folk vil ha". Men dermed har ogs mye av "alternativet" - bde for folk flest og for politikerne - forduftet.

Riktig nok kan TV 2 si at med Nyhetskanalen er alternativet blitt tydeligere enn noen gang.

Men nr det gjelder hovedsendingene kan vi paradoksalt nok spissformulere og si at jo bedre Nyhetene TV 2 er blitt, jo mindre er behovet blitt for en alternativ nyhetssending.

 

 

Si meg hvem du omgs - og hvor du bor ...

Politisk kommunikasjon kan vre s mangt: De siste dagene har for eksempel Arbeiderpartiet i Oslo ftt pes fordi nr halvparten av listetoppene til stortingsvalget er PR-folk.

Hva du gjr gir jo et slags signal p hvem du er. Et annet signal er hvor listetoppene bor


BESTE VESTKANT: Jonas Gahr Stre og to andre listetopper i Arbeiderpartiet bor p Oslos mest fasjonable adresser. Foto: Google/Scanpix.
 

Ordsprket Si meg hvem du omgs, s skal jeg si deg hvem du er, er eldgammelt, og skal iflge kristen tradisjon stamme fra en gresk vismann som levde mer enn 400 r fr Kristus. 

For det er ikke bare hva du sier, som forteller hvordan du er eller hvilken type du nsker vre. Det sier like mye hva du gjr.

Som et apropos var det avisa Klassekampen som denne uka fortalte at av Oslo Arbeiderpartis 25 navn p lista til kommende stortingsvalg, er 20 yrkesaktive. Av disse er det bare fire (4) som har en annen jobb enn rdgivning, PR eller politikk p fulltid. 

- Kva tenkjer du om at nesten halvparten av toppkandidatane er kommunikasjonsrdgjevarar? spurte Klassekampen

- Det har eg faktisk ikkje reflektert over. Kven er det snakk om? svarte lederen i nominasjonskomiteen, Signe Horn.

(Teksten fortsetter under bildet)


BESTE VESTKANT: Marianne Martinsen. Foto Arbeiderpartiet

Komiteen har sannsynligvis ikke reflektert over hvor toppkandidatene bor heller, men igjen kan onde tunger hente fram det gamle ordtaket. For her kan vi raskt sl fast at hele tre av fem toppkandidater er villaeiere i Vestre Aker bydel, til og med p de aller mest fasjonable stedene. 

Jonas Gahr Stre (1) bor p Ris, Marianne Martinsen (2) bor p Slemdal, og Espen Barth Eide (5) bor p Vinderen. De er praktisk talt naboer p Holmenkollbanen, bare med Gaustad i mellom. S rent praktisk er det lite i veien for at de kan mtes hver 1. mai for avsynging av "S samles vi p Vinderen"

"Si meg hvor du bor, s skal jeg si deg din adresse", blir det fleipet i eiendomsbransjen. Ogs Oslo Arbeiderparti m nok tle en del fleip rundt PR-bransje og beste vestkant fram mot valget neste r.

Vi kan vel si at det er lenge siden Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Jeg synes det er rart at et sosialdemokratisk parti frivillig legger ballen s tydelig midt p straffesparkmerket. 


BESTE VESTKANT OG ... : Espen Barth Eide bor p Vinderen. Mens for eksempel frstekandidat for Hyre, Ine Marie Eriksen Sreide, bor i Gamlebyen.
 

Norges viktigste stemmer

Nettavisen feirer vre sekulre bloggere: Fra venstre rundt bordet: Lily Bandehy, Shahram Shaygani, debattredaktr Siv Elisabeth Limkjr, Mina Bai, nyhetsredaktr Erik Stephansen, Mahmoud Fahramand og Walid al-Kubaisi. Foto: Guro Holmene

Det store diskusjonen om flyktninger, innvandring og islam er kanskje vr tids aller viktigste offentlige samtale. Den kommer ikke til g over med det frste. Og mten vi gjennomfrer den p kan vre avgjrende for vre barns framtid.


(Denne kommentaren str ogs p trykk i Nettavisens jubileumspapiravis i anledning 20-rsdagen, sammen med artikkelen Skaper storm med islamblogger)

 

Samtidig er det ingen diskusjon som polariserer like mye, og som vekker slik temperatur: Derfor vger jeg pstanden: Nettavisens sekulre, muslimske bloggere er blant Norges viktigste stemmer.

Det var 11. november i fjor at forfatteren Mina Bai takket ja til bli samarbeidsblogger i Nettavisen. Vi hadde lagt merke til hennes tydelige meldinger p Facebook en stund, og moderne muslimske stemmer som hennes var sjeldne i den norske offentligheten. 

For hittil hadde norske medier gjort omtrent det samme hver gang det dukket opp et sprsml rundt innvandring eller islam, og journalistene for syns skyld trengte noen synspunkter fra "muslimene":

Vi ringte en eller annen moske og snakket med en eller annen imam. 

Det samme gjorde norske myndigheter, som forstelig nok trenger "formelle" organisasjoner som samarbeidspartnere. Men det har ogs frt til at de religise kreftene ftt altfor stor betydning i den norske samfunnsdebatten. Mens mer moderate og ikke-relgise innvandrere knapt ble hrt.

I dag har Nettavisen flere bloggere som kan g under sekkeposten "sekulre muslimer": Etter Mina Bai kom Walid al-Kubaisi, som allerede var skribent i nynorsk-avisen Dag og Tid, og s kom Mahmoud Farahmand, Lily Bandehy og Shahram Shaygani. Felles for alle disse er at de er helt som vanlige folk. Og derfor helt forskjellige. 

Til begynne med var det riktig nok mange som stusset over begrepet "sekulr muslim". Det var jo en selvmotsigelse! Det gr ikke an vre bde sekulr og muslim!

Men joda, det gjr det. 

Noen bruker begrepet sekulr muslim for vise at du kan vre religis som privatperson, men likevel mene at samfunnet br styres etter verdslige (sekulre) lover. Noen av bloggerne betegner seg som ex-muslimer, og noen kaller seg kulturelle muslimer - alts at de tilhrer den muslimske kultursfre, og har vokst opp med muslimsk familie og rtter, men at de selv ikke er spesielt religise. 

Med andre ord: De er muslimer p omtrent samme mte som du og jeg er kristne. 

Og plutselig opplever vi det som helt vanlig. P under et r er vi blitt vant til hre mange ulike stemmer, ogs fra muslimene. Vi hrer at de er uenige. At de krangler og diskuterer, med oss og med hverandre.

Og ikke misforst - det dukker opp spennende folk andre steder ogs. I Aftenposten, for eksempel, som har knyttet til seg "de skamlse jentene" Nancy Herz og Sofia N. Srour. Pluss at "vre" bloggere er blitt populre som spaltister ogs for de andre store mediene, for VG, for Dagbladet - og for Klassekampen.

Det synes vi er hyggelig. Nettavisen liker tenke at vi er del av den moderne delingskonomien. 

De nye sekulre stemmene er viktige av minst fire grunner:

1. De utvider den offentlige samtalen i Norge. De problematiserer vanskelige felt innen innvandring og religion, direkte og uten filter. De snakker om seg selv og sine, uten behov for vre overdrevent hflige eller kunstig hensynsfulle. Dermed kan vi andre ogs vre mer direkte.

2. Vi som ikke er muslimer lrer en masse om ting vi fr ikke hadde peiling p. De kan dermed skape forstelse og innsikt blant folk som i utgangspunktet er fiendtlige - og de kan refse etniske nordmenn som er altfor velmenende og misforsttt "snille".  

3. De er med p det europeiske nybrottsarbeidet for modernisere islam og tilpasse en gammel religion til et demokratisk samfunn. For det er fra sine egne man skal ha det, for vri p meningen i et ordtak. Det er forskjell p om en muslim argumenterer for blandingsekteskap eller om en innfdt trnder gjr det. 

4. De er blitt forbilder for tusenvis av muslimske ungdommer, som ikke bare flger nye med fra sidelinjen p jakt etter argumenter til bruk ved kjkkenbordet hjemme. Men som ogs vurderer kaste seg utp og vre med p den store offentlige diskusjonen selv.

Mange vil nok mene at jeg er altfor optimistisk, og at vi har en lang vei g.

Det har vi nok. Men jeg mener at Nettavisens muslimske bloggere p mindre enn ett r har vrt med og flyttet "islamdebatten" i Norge et sjumilssteg framover. De rydder vei, og etter hvert vil det komme flere sekulre stemmer til, ganske enkelt fordi det er veldig mange av dem.

Viktig fakta: Av Norges vel 100 000 muslimer har nesten halvparten (46 000) valgt ikke vre medlem i en moske.

Det er p tide vi lytter til hva de har si.

 

 

LES OGS: Den "dannede" innvandringsdebatten frer til mer vold

LES OGS: Den stygge hetsen mot Hadia

LES OGS: N m vi snart slutte med dette velmeneriet

LES OGS: N m vi sttte de sekulre muslimene