First House-partnerne Bjørn Richard Johansen og Per Høiby vil betale tilbake softisen, om ikke rieslingen, Foto: Scanpix

 

First House fortsetter å sende søknader til offentligheten om å være det mest kontroversielle kommunikasjonsbyrået i Norge. 

Fra før er de kjent for sine Kina-kontakter og for å møte enhver kritikk med utestemme. Denne uka ble de mest kjent for softis med strø.

Saken er jo først og fremst morsom. Men den har også en alvorlig og mer prinsipiell side. Først et lite resyme:

For to år siden ga Innovasjon Norge en kontrakt på seks millioner kroner til First House, der målet var å skaffe 300-500 nye arbeidsplasser til Telemark.

Ennå har det ikke kommet en eneste arbeidsplass. Og tidlig i uka kunne NRK Telemark, med god hjelp av offentlighetsloven, avsløre at First House sender regning på en rekke utgifter i tillegg til den månedlige regningen på 115.200.

Her kan vi se at First House-medarbeideren på vei fra Oslo blant annet har stoppet på en Shell-stasjon og kjøpt seg en Red Bull og en softis med strø. Dette er det jo naturlig at skattebetalerne i Telemark betaler, må vite.

På Kongsberg gikk energinivået ned igjen, og nå måtte skattebetalerne spandere en ostepølse og en Snickers og en Polly-bar.

Men dette er jo bare småtteri, sier du.

Litt mer swung ble det på restaurant Lofoten på Aker Brygge i Oslo. Her skulle det bygges nettverk, og da er det jo naturlig med både en treretters middag, noen flasker Riesling og kaffe avec.

Heldigvis drakk Telemarks egen daværende statssekretær Bård Hoksrud bare cola, bedyrer han overfor NRK. Derfor kom totalregningen på "bare" 13.142 kroner for de ni deltakerne, men altså fortsatt i tillegg til de før omtalte seks millionene.

Denne gangen kom First House-sjef Per Høiby raskt på banen med en unnskyldning for å ha vært "umusikalsk". De ville til og med betale tilbake softisen, fortalte han - om ikke rieslingen.

For dette ønsker ikke First House noe særlig blest om. Med god grunn, for det er nå alvoret begynner: 

Det ene er at byrået i tilbudet sitt til Telemark fylkeskommune har skrytt hemningsløst av "samarbeidspartnerne" sine. First House-rådgiveren har kjent advokat Geir Lippestad i mange år, heter det, og Lippestads internasjonale kontakter vil jo komme godt med. Dessuten skal de inngå samarbeid med lokale byråer som kjenner Telemark som sin egen bukselomme.

Så viser det seg at samarbeidspartnerne ikke blir brukt i det hele tatt. Og First House kjenner ikke Lippestad. Det var kanskje bare show off for å få jobben. Hva skal man kalle slikt?

Det andre er den overordentlige troen på seg selv - påstanden om at First House skal skaffe 300-500 arbeidsplasser til Telemark ved hjelp av kommunikasjon og "kontakter". Hårete mål er jo flott, men det bør kanskje finnes et visst magemål?

Signalene fra resten av kommunikasjonsbransjen er entydig: First House er blitt en belastning. Seriøse aktører blir stilt helt i skyggen av slik virksomhet, og hånfliren rammer nå en hel yrkesgruppe.

Men softis-latteren vil også trigge en annen debatt:

Bør offentlige virksomheter i det hele tatt bruke kommunikasjonsbyråer?

I Troms Kraft-skandalen, som First House også sto bak, kunne vi se hvor galt det bar av sted når ett offentlig organ bruker offentlige midler på å påvirke et annet offentlig organ.

Og i tilfellet Telemark: Hvis en fylkeskommune bruker seks millioner kroner for å tiltrekke seg arbeidsplasser, da må vel nabofylket gjøre det samme. Hva har man egentlig oppnådd da?

Kanskje vi skal spørre den lille gutten som sa at keiseren ikke hadde klær på seg.  

 

 

 

#Firsthouse #kommunikasjon #PR #ErikStephansen #Nettavisen

  

 

 

 

 

 

 

   

MDGs toppkandidat synes journalistene har fått nok. Skjermdump fra TV2

 

To videoer går nå sin seiersgang gjennom sosiale meder.

Den ene er NRKs forsøk på intervju med Miljøpartiets førstekandidat Lan Marie Nguyen Berg.

Se innslaget her: Om kjørefelt inn til Oslo

Det andre er TV 2s forsøk på det samme.

Se innslaget her: Om samarbeidsavtalen

I begge videoene ser vi at Nguyen Berg er tydelig lei av journalistenes mas. De vil ha svar, men hun vil ikke svare. Enten vet hun ikke svaret, eller så mener hun at det svaret hun har gitt får være tilstrekkelig.

Fra det ene intervjuet går hun bare. I begge tilfeller blir det ganske pinlig.

Noe av dette får vi godskrive på nybegynnerkontoen. MDG er ferske i gamet, og særlig Lan Marie Nguyen Berg må være særdeles uvant med kobbelet av pressefolk som plutselig dukker opp på en nasjonal begivenhet som den nye byrådsregjeringen i Oslo nå er.

Aller først får jeg derfor lyst til å forsvare henne: En mer erfaren politiker hadde klart å takle spørsmålene til NRK og TV 2. Han eller hun ville ha snakket og snakket, uten å si noe som helst. Som en Støre. Eller en Sanner. 

Da må det jo være bedre med en ærlig kvinne som ikke helt vet hva hun skal si?

Men så er det jo slik at dette aller mest er ris til egen bak. For den nye byregjeringen, og særlig MDG, har gått særdeles høyt ut.

Og det er jo ikke slik at Raymond & Oslo-kameratene har vunnet en brakseier. De fikk ikke akkurat et tydelig mandat fra et overveldende flertall om å "feie dem ut", eller endre storbypolitikken fullstendig. Det var som alle husker ganske jevnt.

Likevel har de brukt provokasjonen som metode fra første stund. For mange toppet det seg da de brøt tradisjonen med å la opposisjonen få ha varaordføreren, og kastet ut Fabian Stang.

"Ikke kødd med bilen min" kunne vært et treffende slagord for den stormen som nå reiser seg mot den nye byregjeringen og MDG. Den stormen er selvforskyldt. Og da må de ruste opp politikerne til å kunne stå i stormen. Da må de kunne svare for seg, ikke late som om halve Oslos befolkning er dumme som ikke skjønner hva de holder på med.

Jeg tror denne provokasjonslinja er uklok. Uklok fordi det er mange som kunne tenkt seg færre biler i sentrum. Mange som kunne tenkt seg friskere luft i hovedstaden. Og mange som skjønner at det ikke nødvendigvis er løsningen på alle transportproblemer å bygge bredere motorveier.

Men da må de ta seg tid til å forklare ordentlig hva de mener. Lytte til motforestillinger. Komme fram til en løsning som de fleste kan leve med.

Demokrati, kalles det.

 

 

 

  

        

 

 

 

Slik svarte Facebook mange av Nettavisens lesere i helga. Noe annet svar var ikke mulig å få.

 

Denne helga opplevde Nettavisen å bli blokkert av Facebook. Den amerikanske giganten nektet å la våre lesere dele Det store intervjuet med forfatteren Halvor Fosli med hverandre. 

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange mente det var fullstendig vanvittig at et intervju kunne bli "sensurert" på den måten. Den eneste vi ikke fikk reaksjon fra, var Facebook.

Les intervjuet med Halvor Fosli her.

Les om Facebook-blokkeringen her

Les også min blogg: Frykt og avsky i Groruddalen

I dag mandag har Facebook lagt seg flat og beklaget hendelsen. Kommunikasjonssjef for Norden, Peter Munster, forsikrer at det ikke er innholdet i intervjuet som var problemet, men at det utelukkende skyldes en teknisk feil.   

Det tror jeg ham på.

Rett og slett fordi det virker ganske usannsynlig at en multinasjonalt teknoligiselskap skulle ha noe slags "tankepoliti" som sitter og modererer den norske innvandringsdebatten. Vi vet at de har lav toleranse overfor og pupper og naken hud. Vi vet også dyremishandling raskt blir stoppet. Men jeg har liten tro på at Facebook ønsker å ha noen mening om en norsk debattbok.

Munster tilbakeviser også teorien om at intervjuet skal ha vært utsatt for noen slags kampanje, og at det har blitt stoppet automatisk fordi noen har rapportert det som "upassende".   

Problemet er likevel at ingen utenforstående har noen reell innsikt i hvordan den amerikanske giganten arbeider. Det har derfor avgjørende betydning at Facebook snarest avklarer hvilke tekniske problemer som forårsaket blokkeringen. Det kan ha vært en feil hos Facebook, eller det kan ha ligget elektroniske "bugs" i selve artikkelen hos oss. 

Men i slike tilfeller holder det ikke med et svar på generelt grunnlag. Dette må Facebook kunne svare konkret på - også for å stoppe eventuelle konspirasjonsteorier.

Den store kommunikasjonsmessige blunderen er jo også at Facebook lar det gå over to døgn før de finner det bryet verdt å svare sine norske Facebook-brukere og Nettavisen-lesere om hva som har skjedd. I en norsk medievirkelighet er dette rett og slett uforståelig og uakseptabelt.

Mange utenlandske mediehus, blant andre New York Times og The Guardian, har i år snust på et nærmere samarbeid for distribusjon av nyheter gjennom Facebook. Også norske medier har i økende grad gjort seg avhengig av delinger på det sosiale nettstedet.

Helgens hendelser viser at det kan være en farlig vei og gå.

 

 

 

 

 
Halvor Fosli har vært på ekspedisjon i Groruddalen. Foto: Alexander Winger/Nettavisen

 

Av og til er det på sin plass å være personlig:

Jeg bor selv med min familie på Søndre Nordstrand i Oslo, en av de mest innvandringstette bydelene i Oslo. Denne uka har den store snakkisen vært boka til Halvor Fosli om de innfødte i en annen "innvandrerbydel" - alle de etnisk norske i Groruddalen som føler seg fremmed i eget land. For å ta konklusjonen først:

1) Jeg kjenner meg ikke igjen.

2) Likevel synes jeg han har skrevet en av årets viktigste bøker. 

I boka Fremmed i eget land er det mye trist å lese:

Om den 80 år gamle damen som må høre at unge gutter roper "jævla hore" etter henne, og som ikke får respekt fra de somaliske damene i oppgangen fordi hun lever alene uten mann.

Om muslimer som hele tida stiller krav om bønnerom og halal og atskilte gymtimer. Om klankultur og religiøse mørkemenn. Om folk som har blitt banket opp, og ikke tør å snakke åpent av frykt for represalier.

Les Elin Ørjasæters anmeldelse her: Innfødt norsk i Groruddalen

Så er det altså slik at jeg ikke kjenner meg igjen i elendigheten.

Kanskje er det en mer ensartet innvandrergruppe i Groruddalen. Flere "indremisjonsmuslimer", slik at de som gruppe får større makt.

På Holmlia er det folk fra hele verden. Mange fra Pakistan og Somalia, men også fra USA og Cuba, fra Kapp Verde og India, fra Chile og Tsjetsjenia, fra Sri Lanka, Eritrea, Russland og Sverige.

Hver dag når jeg går til toget, møter jeg et FN i miniatyr av barn og ungdommer på vei til skolen. Noen hilser og er blide, for jeg kjenner dem jo. De går i klassen til barna mine. De spiller fotball sammen. 

Mine barn går på en skole med litt mer enn 50 prosent innvandrere. Det skaper enkelte problemer. Rundt halal. Og skaut. Og rollemodeller.

Men også kompetanse om hvordan det er å bo i en moderne verden.

Men noen av mytene stemmer rett og slett ikke: Innvandrerforeldrene er like flinke til å møte opp på foreldremøter. Jeg har hatt min egen lille opptelling flere ganger. De er like aktive på trening og til å være med på kamper.

Ett rykte som Halvor Fosli er med å viderebringe, er at "norske" barn blir mobbet for å ha salami i matpaken. Fosli spør flere ganger om dette, uten å få napp. Det lengste han kommer er at noen har hørt om at det har skjedd andre.  

Jeg har ikke hørt om det, men spurte for sikkerhets skyld 10-åringen min i går.  

- Nei, men det er noen som sier det lukter når jeg har makrell i tomat, svarte han.

Så har vi myten om at skolene ikke lenger kan ha juletre på grunn av muslimene. Men det er jo vi agnostikere og ateister som har skylda for det. Muslimene liker juleavslutningen i kirka de, det er vi andre som sender ungene på den tamme "lysfesten" i samlingssalen.

En annen svakhet med boka er at noe grenser mot syting. Ungdommen var fæl på 80-tallet også. Noen savner skogen og de åpne jordene fra den gang de var barn. At Groruddalen i dag består av blokker og drabantbyer er mildt sagt underlig å gi muslimene ansvar for.

Likevel er boka til Fosli viktig. Han gir stemme til folk som vanligvis ikke blir hørt. Og nei, det er ikke riktig at disse stemmene daglig blir hørt i kommentarfeltene. Her kommer de bare fram i form av bitre utrop og skjellsord - som så blir møtt med hoderystende forakt fra de som synes det er så mye grums der. 

Halvor Fosli lar dem snakke ut, gir dem språk og argumentasjonskraft, og formidler følelser og fakta som både er reelle og høyst legitime. Etter min mening kan vi trekke minst tre lærdommer fra boka:  

1) Mye av det som betegnes som "fremmedfrykt" gjelder høyst reelle problemer. Dette er spørsmål særlig knyttet til religion, kjønnsroller og personlig frihet.

2) Vi må være langt hardere i klypa mot religiøse ledere og andre som opptrer som moralpoliti. Å stå opp mot disse er like legitimt som det var å bekjempe kristendommen som den tiende landeplage.

3)  Mye av det som ressurssterke mennesker oppfatter som spennende utfordringer i møtet med det ukjente, kan oppleves av andre som en uoverstigelig mur. Det må vi ta hensyn til.

Kanskje kan boka også være med på å løse opp en innvandringsdebatt som i dag er gått helt i stå, der du enten er FOR - eller så er du MOT.

Foslis bok har undertittel Samtaler med den tause majoritet, og har fått støtte fra stiftelsen Fritt Ord. De skal ha takk for å ha vært med å finansiere en viktig bok som er ujålete og jordnær.

Fosli gir seg ikke ut for å drive med forskning. Likevel gir han mer innsikt enn kvasivitenskapelige bedrevitere som skriver entusiastisk om det fargerike fellesskapet i indre by, men som selv har flyttet til Montebello på Oslos hviteste vestkant.

 

 

 

 

 

 

 

Odense Zoo har tidligere obdusert en voksen løve. Nå gjør de det med en løveunge. (Foto: Odense Zoo)

I dag klokka 12 skal Odense Zoo i Danmark igjen partere en løve på direktesendt TV. Denne gang er det en løveunge som skal dissekeres foran øynene til nysgjerrige danske skolebarn på høstferie.

Hittil har over 130 000 motstandere skrevet under på en underskriftsliste, og på Facebooksiden til Odense Zoo hagler det med skjelsord og trusler mot de ansvarlige i dyrehagen.

Motstanden forsterkes selvsagt av at det denne gangen er en frisk løveunge som skal parteres. I følge dyrehagen måtte den avlives sammen med tre andre løver i mars i fjor, for å kunne bygge opp en ny løvefamilie.

Også i fjor vakte det avsky verden rundt da dyrehagen avlivet og dissekerte sjiraffen Marius. Deretter ble kjøttet gitt som dyrefor - blant annet til løvene som nå er avlivet. 

Nå rakk ikke dagens løveunge å få noe ordentlig "løvenavn" som Simba eller Aslan. Den betegnes bare som BQK14-01092.

Likevel lar ikke reaksjonene vente på seg, og vi ser det samme når det gjelder også andre "søte" dyr, for eksempel hunder og katter og selunger. Men også andre:  

Hvert år blir rundt 35.000 elger skutt i Norge. Likevel blir det oppstandelse og full utrykning av både brannvesen og politi dersom en elg skulle være uheldig å gå gjennom isen. Da må den reddes!

Også Damien Hurst vakte global avsky da han presentere sin verdensberømte Mother and Child (Divided) for litt over 20 år siden. Den består av fire montre med formalin, som inneholder to halvdeler av en ku og to halvdeler av en kalv. Om du ikke har sett det, kan du faktisk se og teste ut dine egne reaksjoner på Astrup Fearnley-museet her i Oslo.   

Hva er så årsaken til de voldsomme reaksjonene?

Noen peker på gener og biologi. At enkelte reagerer og ikke tåler det rent fysisk. Andre peker på "disneyfiseringen" av samfunnet, der særlig dyreunger blir tillagt hele sett med menneskelige egenskaper.

Jeg kan selv huske første gang mine barn kom til London Zoo. De hadde nettopp sett Løvenes Konge, og gledet seg vilt. De ble rett og slett dødsskuffet da de oppdaget de trege, unnskyld uttrykket, kadavrene som delvis sov, delvis luffet bedagelig rundt i sommervarmen. 

Jeg mener dyrehagen i Danmark gjør et viktig og riktig stykke pedagogisk arbeid ved å vise fram hvordan dyr ser ut innvendig. Samtidig må vi selvsagt respektere dem som ikke liker det.

Samtidig er det tydelig at de har sans for PR. De kunne jo like gjerne dissekert en kalv.