hits

september 2017

Oslo-skoler latt i stikken

Stovner videregående skole. Innfelt kunnskapsminister Henrik Asheim og rektor Terje Wold. 

Rektor ved Stovner videregående skole fortjener ros for å ha slått alarm om situasjonen ved skolen. Byrådet i Oslo bør derimot skjemmes for ikke å ha tatt grep før kunnskapsministeren nå kommer på banen. 

Dagsavisens journalistikk om situasjonen ved enkelte videregående skoler i Oslo følger en klassisk oppskrift:

I uker og måneder har avisens dyktige journalist Karin L. Fladberg skildret situasjonen ved skolene. I artikkel på artikkel har hun tålmodig og standhaftig skrevet om adgangskontroll ved Bjørnholt videregående, dobling i antall voldshendelser mot lærere, verstinglister på opptil 40 elever - og nå sist uke om slåsskamper og trusler med øks og brekkjern på Stovner.

LES OGSÅ: Når politiet abdiserer

FIKK DU MED DEG DENNE? Gjenoppretter statusen til mamma og pappa

Denne uken eskalerte saken. I en e-post til skolens ansatte skrev rektor Terje Wold at han nå har bedt Utdanningsetaten i Oslo kommune om hjelp.

«Jeg skrev at jeg, slik situasjonen var nå, ikke kunne tilby ansatte og elever et trygt og godt arbeidsmiljø. Jeg ba om hjelp fra Utdanningsetaten for å finne løsninger både på kort og på lang sikt.», skriver Wold.

I motsetning til Dagsavisen, har riksmediene nesten ikke omtalt problemene i Oslo-skolene.

Rett nok var vi i Nettavisen først med omtalen av at lærer Clemens Saers ble alvorlig skadd etter at en elev tok strupetak ved Oslo Handelsgymnasium for tre år siden. Men heller ikke vi har gjort jobben vår med å overvåke hovedstaden tilstrekkelig. 

Lektor Clemens Saers krever oppreisning av Oslo kommune, blant annet på grunn av mangelfull risikovurdering. Foto Trond Lepperød.

Men de som virkelig fortjener kritikk for unnfallenhet, er Utdanningsetaten. Ikke bare ble Saers søksmål på 250 000 kroner etter sykemelding og vedvarende skader rutinemessig avfeid. Senere har treneringen fra kommunens jurister vært pinlig og tildels skammelig. 

Også på de andre områdene har kommunen gjort altfor lite, motvillig, og altfor sent. 

Nå har altså konstituert kunnskapsminister Henrik Åsheim tatt affære og innkaller til hastemøte. 

- Eksemplene som har kommet fram, er rett og slett ekstreme og ganske sjokkerende. En rektor skal virkelig ikke måtte si, på forsiden av avisen, at han ikke kan garantere for sikkerheten til lærere og elever. Slik som dette kan vi rett og slett ikke ha det i norsk skole, sier Asheim til Dagsavisen. Og legger til:

- Jeg mener ikke å overstyre Oslo, men ønsker at vi så raskt som mulig skal møtes for å diskutere hvor skoen trykker.

Klarere kan det neppe sies at det nettopp er overstyre han gjør. Henvendelsen fra Asheim har også gått til Oslo-politiet og Justisdepartementet. 

Tone Tellevik Dahl er ansvarlig for unnfallenheten. Foto Paul Weaver.

Så kommer selvsagt spørsmålet om hva som kan gjøres.

Det er selvsagt lett å rope på mer politi og vakthold, noe som tydeligvis er nødvendig på kort sikt i dagens situasjon. På lengre sikt må det derimot settes inn mer positive tiltak, som flere lærere, større ressurser og mer målrettet undervisning. 

Skolebyråd Tone Tellevik Dahl fra Arbeiderpartiet, som må ta ansvaret for unnfallenheten, har imidlertid rett i en ting:

Osloskolenes finansieringsmodell, sammen med fritt skolevalg, har utvilsomt ført til en ond sirkel for flere av skolene.

Svake resultater har ført til svak søkning, som igjen har ført til færre ressurser for de som er verst stilt. Slik har vi fått tilnærmet eliteskoler på den ene siden, med opphopning av skoler med svake resultater, uro og problemer på den andre.

Flere av skolene er regelrett latt i stikken.

Dette må også den borgerlige politikerne i Oslo ta på alvor. Nå trengs det først og fremst håndfast og pragmatisk innsats fra alle parter, uten politiske kjepphester. 

For slik kan vi ikke ha det.

 

Gjenoppretter statusen til mamma og pappa

TV 2-reporter Kadafi Zaman (44) med sin far Chaudhry Mohammad Zaman (73)

Det er noe dypt menneskelig i undersøkelsen som ble lagt fram av Kunnskapsdepartementet i dag, om andregenerasjons innvandrerungdom som snart har tatt igjen andre nordmenn i å fullføre videregående skole.

Det er Statistisk Sentralbyrå som er kilde for undersøkelsen, som i rene tall er forbløffende:

For fire år siden var det 70,6 prosent av alle elever som fullførte videregående skole i løpet av fem år. Andelen av norskfødte elever med innvandrerforeldre som fullførte var 66,3 prosent.

Fire år senere er tallet for "alle" krabbet opp til 73 prosent. Mens andelen andregenerasjon har økt til hele 72,4prosent. Dermed får vi en kurve som ser slik ut:

Kilde; Kunnskapsdepartementet

Med andre ord: Gapet er nesten tettet, noe som betyr minst to ting:

For det første må mange av integreringstiltakene de siste årene rett og slett ha virket, og tusenvis av lærere og andre ildsjeler i skoleverket må ha gjort en kjempejobb.

For det andre må noen av kostnadsberegningene for innvandring være for negative. En større del av andregenerasjonen blir positive bidragsytere i nasjonaløkonomien tidligere enn skeptikerne tror.

På den andre siden viser undersøkelsen at fremdeles er det langt færre gutter enn jenter fullfører. Og at fremdeles henger de utenlandsfødte igjen (se plansje lenger nede).

For å menneskeliggjøre statistikken har jeg lyst å trekke fram en melding som tidligere TV 2-kollega Kadafi Zaman la ut på Twitter for ei uke siden. Bildet viser hans far på ryggen av en hvit hest, i fullt firsprang over de punjabiske slettene for snart 50 år siden.

Meldingen Kadafi Zaman la ut for en uke siden.

"Stolt av hans generasjon. Tøffinger som ga sine beste år til Norge", skriver Zaman om en av de mange som kom fra Pakistan på 70-tallet - og som har vært med og bygge opp dagens norske velferdssamfunn.

Når forskerne skal forklare motivasjonen til dagens andregenerasjon, er nemlig foreldrene et vesentlig moment. Som forsker Are Skeie Hermansen ved Universitetet i Oslo påpekte på NRK Dagsnytt i dag morges:

Mange av de som kommer til Norge har lav utdanning om vi sammenlikner dem med andre nordmenn. Men de har høyere utdanning enn de fleste i hjemlandet.

Are Skeie Hermansen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Foto UiO

Svært mange av dem hadde også høyere status hjemme.

En vesentlig motivasjon for mange er derfor å gjenopprette foreldrenes status, kombinert med takknemlighetsgjeld for mulighetene de har fått i Norge. 

Så er det selvsagt forskjell på tvers av landene de kommer fram. Innvandrerungdom med bakgrunn fra Marokko og Tyrkia gjør det dårligere enn snittet, mens Sørøst-Asia, særlig Vietnam, gjør det bedre. Den store gruppen fra Pakistan legger seg rundt midten.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

At jentene gjør det bra, er påpekt i undersøkelser også tidligere. I denne tabellen ser vi at de norskfødte jentene med innvandrerforeldre faktisk er flinkere til å gjennomføre videregående skole enn resten.

LES OGSÅ GUNNAR STAVRUM: Norsk skole gjør gutter til tapere

I en melding til meg i ettermiddag forteller Zaman mer om farens bakgrunn:  

"Han vokste opp i en landsby i Punjab. Gikk først på skole i nærområdet og så universitetet i storbyen Rawalpindi. (Gordon College) Studerte statsvitenskap, men fikk ikke jobb. Tre kompiser fra landsbyen bestemte seg for å reise til Europa i 70. Jobbe noen år og komme tilbake, tenkte de. Derfor ble de kalt for gjestearbeidere. Her begynte han å jobbe på Nora fabrikk. Sorterte flasker. Noen år senere fikk han jobb i Sporveien. Frem til han gikk av med pensjon:)"

Når politiet abdiserer

Skjermdump fra Aftonbladet TV

Nå er det ikke bare i Norge vi snakker om "svenske tilstander": I helga kunne Aftonbladet skildre rene mafiatilstander i en bydel i Gøteborg, der politiet delvis har overlatt til klanledere å opprettholde ro og orden. 

Du kan lese reportasjen i Sveriges største avis og se video her: Politiet lar klanleder løse konflikter

Historien starter for elleve år siden, da situasjonen i bydelen Angered var kommet helt ute av kontroll - med rivaliserende klaner, skuddvekslinger og mordforsøk. 

- Vi var tvungna att göra något. Då ringde vi den mäktigaste personen som gick att få tag i, sier Dan Granvik, i dag pensjonert politimann, til Aftonbladet.

Den mektigste mannen var imam Hashem Ali Khan (60), som også er overhode for familien Ali Khan i bydelen Angered - med omlag 120 familiemedlemmer.

Og han kunne saktens hjelpe til: 

Om politiet syntes det var litt mye innbrudd i et område, kunne det stoppes for en periode. Om det ble for plagsomt med narkotikasalg rett utenfor skolen, flyttet selgerne seg litt lengre unna. Og når ungdommer kastet stein på ambulansepersonell og brannfolk, fikk han dem til å slutte.

Problemet er bare at den samme familien i løpet av de siste to årene er anmeldt for hele 200 lovbrudd, tildels alvorlig kriminalitet som gjelder alt fra narkotika til mishandling til våpenbeslag.

Men flesteparten av sakene blir henlagt, og årsaken er - i følge politiet selv - redsel.  For når etterforskningen begynner, så trekker folk seg. De tør ikke gå i åpen konflikt med familien Ali Khan.

- Man måste inse att i de här områdena har inte polisen ett våldsmonopol, sier en av dagens politimenn i Gøteborg.

Reportasjen om i Aftonbladet har vakt stor oppmerksomhet i Sverige, men er nesten ikke omtalt i Norge. Nettavisen skrev om de 200 anmeldelsene i går mandag, men ellers har det bare vært spredte meldinger om saken på sosiale medier.

Faksimile av Aftonbladets historie om Gøteborgs mektigste familie.

Den aldri hvilende Kjetil Rolness har naturlig nok fanget den opp på Facebook , og også Andreas Halse har skrevet om de prinsipielle sidene av saken. 

Halse er tidligere leder for Sosialistisk Ungdom, og er i dag leder for den fagligpolitiske Svenssonstiftelsen. Han er en av de få på venstresiden ved siden av Arbeiderpartiets Jan Bøhler som klart og tydelig tar integreringsutfordringene på alvor. Han skriver på Facebook:

 "Det er noe av det villeste jeg har lest. Den svenske staten både forstår og aksepterer at den ikke lenger styrer i hele landet. Konsekvensen er at det blir opp til kriminelle klaner å opprettholde ro og orden. Politiet som har det de kaller en "realistisk tilnærming til situasjonen" kan tidvis få hjelp av disse, men innser samtidig sin begrensede innflytelse. For eksempel forstår de at det vil være umulig å få bukt med salg av narkotika, men at de kanskje kan anmode selgerne om å flytte seg fra skolene. Hvis de spør klanlederene pent altså".

Halse er også en av de få på venstresiden som klarer å se innvandringspolitikken fra et arbeiderklasseperspektiv: 

"For å oppsummere. Du har altså ikke beskyttelse av svensk lov lengre hvis du er bosatt på feil sted i landet. Har du ikke råd til å flytte fra disse områdene er det bare å håpe klanene ønsker å ivareta dine interesser og din trygghet. Selv ville jeg nok foretrukket rettstaten for å si det forsiktig."

Debatt om innvandring som markerte åpningen av Forskningsdagene 2016. Arrangementet var på Scandic Edderkoppen 21. september 2016.Deltakere:Anne Britt Djuve (Fafo)Knut Røed (Frischsenteret)Erling Holmøy (SSB)Thomas Hegghammer (FFI)Hanne Caroline S. Iversen (JD)Svein Oppegaard (NHO)Tor-Arne Solbakken (LO)Tino Sanandaji Andreas C. Halse (Sv)Heidi Nordby Lunde (H)Sylo Taraku (Agenda)Ordstyrere:Erik TornesMina Hauge Nærland
Andreas Halse er i dag for leder for Svenssonstiftelsen. Foto Wikipedia

Jeg får lyst til å be alle mine venner på venstresiden om å lese det siste avsnittet en gang til:

Om du ikke har råd til å flytte fra disse områdene, om du ikke tilhører middelklassen som kan dra til "hvitere" bydeler, om du er prisgitt situasjonen der du  er - ja, da må du altså oppleve at politiet går av eller abdiserer til fordel for klanledere. 

Da er du blitt avhengig av kriminelle for å trygge deg selv og din familie. Da fungerer ikke rettsstaten lenger.

Og da kommer det springende spørsmålet:

Om det bare er Sverigedemokratene som snakker høyt om om disse tingene, og det bare er Sverigedemokratene som aktivt vil gjøre noe med dem, er det da så rart at Sverigedemokratene får økt tilslutning?  

Nå har vi ikke svenske tilstander i Norge, sier du. Og det er riktig:

Vi har ingen bydeler som kan sammenliknes med Rinkeby i Stockholm eller Angered i Gøteborg eller Rosengård i Malmø. 

Men også vi har problemer som likner. Og også vi har politikere som helst vil se en annen vei og snakke om noe hyggeligere. Som ikke vil piske opp stemningen, i frykt for å bli tatt til inntekt for uakseptable holdninger.

Jeg tror det er fortielse som skaper uakseptable holdninger.

Derfor honnør til folk som Andreas Halse, som ikke lar seg stoppe av forsøk på stigmatisering i egne rekker, men som stadig tør å trekke fram saker som i særlig grad burde engasjere både Rødt, SV og et kriserammet Arbeiderparti.

 

FIKK DU MED DEG: Legg vekk arrogansen og besvergelsene

LES OGSÅ: Makten snakker på Youngstorget

Helene Harepus mot Hanvold

Jan Hanvold i Visjon Norge bruker amerikansk lovgivning for å stoppe videoklipp om seg selv. Foto Scanpix.

Pengepredikant Jan Hanvold i Visjon Norge går drastisk til verks mot sine kritikere. Nå i helga fikk han fjernet Helene Harepus fra Twitter. 

Hanvold ble særlig kjent etter NRK Brennpunkts reportasje Pengepredikanten i fjor høst. Her kom det tydelig fram hvordan lurendreieren fra Drammen de siste 15 årene har klart å samle inn rundt 1 milliard kroner til sitt nettverk av private selskaper.

Jan Hanvold klaget NRKs framstilling av den kyniske virksomheten sin inn til Pressens faglige utvalg (PFU), men nådde ikke fram. Hanvold er nemlig akkurat så skruppelløs som kritikerne hevder.

LES HER: Frekkhetens nådegave

Men så lenge det ikke er direkte kriminelt å samle inn penger til seg selv, så fortsetter Hanvold som før.

Riktig nok er han tidligere straffedømt for økonomisk kriminalitet, men det forhindrer ikke at han nå har klart å bruke amerikansk lovgivning for å få stoppet den anonyme twitterkontoen @smultringer eller Helene Harepus fra Twitter. 

Harepus har spesialisert seg på å legge ut klipp fra Visjon Norges sendinger, som viser Hanvold eller medarbeiderne hans i aksjon på tv-skjermen. En av de mest oppsiktsvekkende er denne, med tittel:

- Send 50.000 kroner. Noe kommer til å skje:

For dette har Hanvold klaget henne inn for brudd for opphavsretten, og fått medhold av Twitter - fordi de følger amerikansk lov. Det hører med til historien at i henhold til norsk lovgivning er Helene Harepus' virksomhet fullstendig lovlig. 

Beslutningen om å suspendere Helene Harepus har ført til sterke reaksjoner blant norske Twitter-brukere, som i ren solidaritet har tatt over delingen av Hanvold-materiale.

Du finner noen flere smakebiter her:

 - Gjerrige går til helvete

Det vakte stor oppmerksomhet da Facebook måtte snu etter protesten mot sensuren av det ikoniske Vietnam-bildet. Det hadde vært interessant om noen tok seg bryet med å utfordre Twitter i spørsmålet norsk eller amerikansk lovgivning.

Inntil videre får vi støtte Helene Harepus ved å dele så mange Hanvold-videoer som mulig ...

Piskeslagene i Teheran må få konsekvenser

Leila Bayat (36) ble tirsdag denne uken belønnet med 80 piskeslag i Teheran for å ha drukket alkohol.

Flere norske medier kunne i går fortelle at en kvinnelig asylsøker som ble returnert fra Norge, denne uken fikk 80 piskeslag i Iran. Om det er riktig, må det få konsekvenser. 

Hele poenget med den internasjonale asylordningen er at folk som har behov for det, skal kunne komme i sikkerhet hos andre - i dette tilfellet hos oss.

I hele valgkampen har det vært et sentralt poeng for de fleste partiene, fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet, at vi skal ha en restriktiv asylpolitikk. Valgresultatet viser at velgerne har vært enig i dette.

Og det er forståelig: flyktningestrømmen fra et par år tilbake skremte mange, og ikke minst "sykkelhullet" gjennom grensen ved Storskog viste at det var behov for kontroll.

Men nå er det ting som tyder på at det har gått for langt.

Historien til Leila Bayat (36) er rett og slett ikke mulig å akseptere. Ifølge flere kilder ble hun dømt til 80 piskeslag for å ha drukket alkohol på en privatfest, før hun kom seg ut av landet og hit til Norge.

Men dette trodde ikke Utlendingsnemnda (UNE) noe på. Dette til tross for at flere kilder både i Iran og Norge kunne bekrefte at historien hennes var sann. Hun ble sendt tilbake, og ifølge Iran Human Rights ble dommen fullbyrdet i Teheran tirsdag denne uken. 

Se skadene hun pådro seg etter piskingen her.

Også innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) har reagert på saken, og sier til Nettavisen at det er helt nødvendig å komme til bunns i hva som har skjedd. 

Det er bra.

Listhaug var mer enn villig til å ta ansvar for en streng asylpolitikk i den nylig avsluttede valgkampen. Da må vi også kreve at hun tar ansvaret når noe går galt. 

Men saken gir også grunn til å undersøke nærmere om hele praksisen i UDI og UNE nå er blitt for streng - at det politiske presset på saksbehandlerne er blitt for hardt.

LES OGSÅ: Høyt spill av Listhaug

For det er mange som er enig i at vi skal ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk til kongeriket.

Mange, deriblant jeg, har også argumentert med at skal respekten for asylordningen opprettholdes, må den ikke kunne misbrukes av folk som ikke har reelt beskyttelsesbehov.  Men poenget er altså at asylordningen skal opprettholdes. At folk med behov for beskyttelse faktisk skal få det.

Ellers har vi ingen asylordning å ha respekt for.

Nå kan det innvendes at akkurat denne saken verken er fatal eller blant de mest alvorlige. 80 piskeslag er tross alt ikke dødelig.

Det er riktig. Men saken viser likevel at i saker som dette går det ikke an å fire på rettssikkerheten og menneskerettighetene. 

Asylpolitikk er blodig alvor. I den daglige kjeklingen om streng eller ikke streng asylpolitikk er det lett å glemme at mange av de som kommer hit faktisk er i livsfare. 

Med andre ord: Om vi ikke passer på, risikerer vi å sende folk rett i døden.

Det kan vi som nasjon rett og slett ikke leve med, verken rettslig eller moralsk.

Makten snakker på Youngstorget

Mediestrateg Hans Kristian Amundsen er samme mann som i valgkampen leide inn advokat for å stoppe en NRK-reportasje om Jonas Gahr Støres eiendomshandel.

Arbeiderpartiet har gått i seg selv etter valgnederlaget, og Jonas Gahr Støre har bedt medlemmene om hjelp til selvransakelsen. Men jammen er det nødvendig at pressen hjelper til også.

VG har i dag en en nesten sjokkerende, men også komisk historie:

Da nettstedet Faktisk.no ville faktasjekke Jonas Gahr Støres påstand om at antall helseforsikringer hadde skutt i været under den borgerlige regjeringen, ble Støres høyre hånd og spinndoktor Hans Kristian Amundsen lei. 

Det var ikke første gang faktasjekkerne ville sjekke påstander fra partilederen, og nå kalte han dem rett og slett inn på teppet i Arbeiderpartiets mest "hellige" møterom på Youngstorget i Oslo, møterom Gerhardsen.

Under portretter av Arbeiderpartiets 18 tidligere partiledere skal Amundsen ha startet møtet med en historisk leksjon om betydningen til flere av de mektige partikjempene, før han gikk videre til spørsmålet om faktasjekkingen av Støre virkelig var i tråd med faktasjekkernes formålsparagraf.

Til stede på møtet 10. august var også en faktasjekker fra NRK og tre av Arbeiderpartiets kommunikasjonsrådgivere, blant annet Støres rådgiver Camilla Ryste. 

De tre Ap-rådgiverne satt på den ene langsiden, og de to faktasjekkerne på den andre, mens Amundsen selv satt som "møteleder" på bordenden.

- Jeg trodde vi ble invitert på en uformell kaffe, men opplevde at det heller var som å bli kalt inn på teppet, hvor vi på en brysk måte ble bedt om å forklare oss. Vi har blitt skjelt ut etter noter på telefon av rådgivere og politikere flere ganger, men denne seansen skiller seg ut, sier Fakta.no-redaktør Kristoffer Egeberg til VG.

Jeg har tidligere skrevet om Arbeiderpartiets "styringsarroganse" i bloggen Legg vekk arrogansen og besvergelsene. Her skrev jeg:

"Fremdeles sitter det i veggene at Arbeiderpartiet har sittet i regjering i nesten 20 av de siste 30 åra. Fremdeles ser partiet på seg selv som "Ørnen blant partiene" (historiker Jens Arup Seip). Fremdeles kjenner ledelsen Gerhardsen, Lie, Bratteli og Brundtland i ryggen. Og fremdeles føler de seg moralsk overlegne så mange andre."

LES MER HER: Legg vekk arrogansen og besvergelsene

1. mai 1965 i OsloYoungstorgetEinar Gerhardseni taler
Den gang da: Einar Gerhardsen taler på Youngstorget 1. mai 1965. Foto: ukjent, Arbeiderbevegelsens arkiv

Da jeg skrev dette, visste jeg ikke at følelsen av å ha Gerhardsen, Lie, Bratteli og Brundtland i ryggen ble tatt helt bokstavelig av partiets kadere. Nå vet vi at de til og med bruker det aktivt.

Hans Kristian Amundsen er samme mann som i slutten av valgkampen leide inn advokat for å stoppe en reportasje i NRK om Støres eiendomsprosjekt i Oslo. Han ble også ble opplevd truende av jusprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo.

Denne telefonsamtalen med Graver har Amundsen i ettertid beklaget. 

Det er bra. Og etter avsløringen om "Gerhardsen-møtet" i VG i dag, tror jeg kanskje det burde komme en beklagelse til. 

For Hans Kristian Amundsen er ingen hvemsomhelst i norsk offentlighet: Med erfaring fra både tidligere Arbeiderbladet og Dagbladet var han sjefredaktør i Nordlys i hele ni år, før han hoppet over til politikken og ble statssekretær ved statsminister Jens Stoltenbergs kontor inntil avgangen i 2013.

Amundsen kjenner spillereglene mellom presse og politikere bedre enn de fleste. Om det er flere slike "episoder" fra valgkampen, bør Arbeiderpartiets ganskingskomite vurdere å legge dem fram selv - uten flere avsløringer i pressen. Ellers kan selvransakelsen virke noe hul.

Uansett bør Amundsen snart innse at det er nye tider nå.

Hva mener du? Er dette forsøk på maktmisbruk, eller bør redaktørene tåle såpass?
 

NRK - den store gjøkungen

NRK og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen blir en stadig mektigere del av den norske medievirkeligheten. Foto NRK

Viktig melding til politikerne: NRKs konkurransevilkår er nå så gode at vår felles rikskringkaster kan bli en gjøkunge i norsk medievirkelighet.

Det var nettstedet Medier24 som i går kunne fortelle at NRK støvsuger markedet for mediefolk og lokker dem til seg med millionlønn - i sterk konkurranse med mediebedrifter som har vært gjennom dramatiske kutt. 

VGs sjefredaktør Gard Steiro sier det med galgenhumor slik:

- Om alt annet går dårlig, så kan vi i hvert fall tjene penger på å drive rekrutteringsbyrå for NRK.

Også sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet og nyhetsredaktør Karianne Solbrække i TV 2 er bekymret over at stadig flere nøkkelpersoner blir lokket over til godt betalte jobber hos konkurrenten.  

- Jeg er overrasket over lønnsnivået jeg nå ser på Marienlyst, sier Solbrække.

Nyhetsredaktør Karianne Solbrække. Foto TV 2

Tradisjonelt er det de kommersielle mediehusene som har vært lønnsledende i Norge, mens NRK har vært den "trygge", offentlige arbeidsgiveren. Men situasjonen i mediebransjen er på mange måter paradoksal:

De private mediehusene sliter big time på grunn av fallende annonseinntekter, og har vært gjennom store kutt. Årsaken er delvis at internasjonale konkurrenter som Facebook og Google tar stadig større markedsandeler, samtidig som de betaler omtrent null i skatt. 

I denne situasjonen er altså NRKs inntekter jevnt økende, slik at NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen i ro og fred kan bygge opp en organisasjon som tar over mer og mer av norsk medieoffentlighet. 

Vi ser dette tydelig om vi går for eksempel fem år tilbake:

I 2011 hadde NRK lisensinntekter på 4,7 milliarder kroner. I 2016 var de kommet opp i 5,5 milliarder - en økning på 17 prosent.

Til sammenlikning hadde VG, den største tabloidavisen i Norge, samme år inntekter på 1,9 milliarder. I 2016 var inntektene sunket til 1,7 milliarder - en nedgang på 11 prosent.

Enda verre er situasjonen om vi ser utenfor Oslo, for eksempel til Bergens Tidende, som i 2011 omsatte for 950 millioner kroner. I 2016 var inntektene nesten halvert til 520 millioner - en nedgang på hele 45 prosent. 

NRKs lisensinntekter sammenliknet med inntektene til eksempelvis VG og BT. Kilde: årsrapportene

En annen tydelig indikator er antall journalister:

I 2012 hadde Norsk Journalistlag 9.400 medlemmer. Av disse arbeidet 1.750 i NRK. I dag, fem år senere, er det totale tallet på NJ-medlemmer dramatisk redusert til 8.200. Mens antall NRK-journalister er noenlunde stabilt på 1700.

NRKs andel er i dag oppe på hele 21 prosent. Det betyr at hver femte journalist i Norge har NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen som øverste sjef.

Nå er det i seg selv ikke negativt at vi har mange NRK-journalister i kongeriket. Det er heller ikke slik at det bare er lønna som lokker. NRK har vært gjennom en omfattende effektivisering de siste årene, i form av produktivitetsøkning og profesjonalisering, noe som gir attraktive redaksjonsmiljøer. 

Det er heller ikke slik at et stort og livskraftig NRK automatisk gir svakere konkurrenter.

Men nå er det tegn som tyder på at konkurransevridningen kan bli uheldig. Det betyr ikke nødvendigvis at NRKs inntekter bør strupes. Men at det haster å gå videre med rapporten som Mediemangfoldsutvalget la fram i vår.

 

NRK trenger folkelig motstand

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen får nødvendig motstand fra leder Per Edgar Kokkvold og resten av Kringkastingsrådet.

Det er mange som har argumentert for at Kringkastingsrådet bør nedlegges. Gårsdagens batalje i rådet viser at det vil være et feiltrinn. 

Jobben til Kringkastingsrådet er å uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK på vegne av allmenheten. Det har det gjort med vekslende hell, og særlig for et par år siden var det mange som ville legge ned denne "anakronismen" fra en svunnen tid.

De prinsipielle argumentene var greie nok:

Rådet er ikke flinke nok til å holde seg til hovedlinjene, men går av og til langt inn i detaljerte meninger og "følelser" om enkeltprogrammer. Og etter at NRK ble stiftelse, bør det i likhet med f. eks TV 2 være selskapets styre som har ansvar for at programvirksomheten drives i overensstemmelse med konsesjonsvilkårene, sies det.

Det hjalp heller ikke så mye at Kringkastingsrådet samme året var i hardt vær på to konkrete saker:

Den ene var da Fredrik Skavlan måtte møte i Kringkastingsrådet for å forsvare et kritisk intervju med Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkeson. Nettopp et eksempel på håpløs "synsing". 

Den andre saken var da rådsmedlem Frank Rossavik, egentlig ganske harmløst, foreslo at NRK burde dyrke fram et miljø for satire fra høyresiden, som svar på kritikk mot Salongen.

Forslaget ble vedtatt, og utløste en flom gode vitser om det statsoppnevnte "rådet" utpekt av høyreregjeringen som nå skulle pålegge NRK å lage "høyrehumor."

Regjeringen bestemte seg for å opprettholde Kringkastingsrådet, og gårsdagens behandling av Faten-saken er et eksempel på rådets eksistensberettigelse. 

Først de prinisipielle argumentene:

NRK er annerledes enn andre medier i Norge. NRK er det eneste mediet der vi alle må betale, uten adgang til forbehold.

NRK er en av våre siste fellesteiger. Det er det norske folk som eier NRK. Både de som daglig skjeller ut NRK og vi som er glade i NRK har lov å ha så mange meninger om NRK vi bare vil. 

Og at det norske folk trenger en kanal inn til NRK-ledelsen, viser behandlingen av Faten saken i går. 

LES OGSÅ: NRK forsterket hatet og polariseringen

Før møtet var så og si samtlige av de 6000 klagene blitt avvist som grunnløse, som deler av en kampanje, eller brungrums produsert av mørke krefter. Først i går kom det fram at bare 19 av klagene ble betegnet som hatefulle.

Resten var mer eller mindre godt formulerte synspunkter omkring NRKs rolle i valgprogrammer og hvordan man skal tolke begrepet programleder.

Du kan se opptak av møtet her.

Uten Kringkastingsrådet tror jeg "stormen" mot NRK lett kunne blitt avfeid og "arkivert" av NRK-ledelsen. Vi journalister og redaksjonsledere har lett for å bli arrogante og bedrevitere.

NRK er ikke noe unntak her. Og i rådet ble tydelig hvordan NRK selv må bære hovedansvaret for eventuelle misforståelser der ute i det uvitende "folkedypet".

I rådet har det folkelige engasjementet taleføre representanter, som både kan gi kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen nødvendig motstand og "oversette" kritikken slik at den blir forstått.

Det kan NRK-ledelsen være glade for at de fortsetter med.

 

PS:

Etter "høyrehumordebatten" i 2015 gikk Kringkastingsrådet i seg selv, og Frank Rossavik foreslo at rådet skulle slutte å gjøre vedtak - både fordi gode råd ikke trenger vedtak, og fordi formelle vedtak ga feilaktig uttrykk for at rådet har reell makt.  

Det ville jo vært en god ironi om rådet gjorde vedtak om ikke å gjøre vedtak, så det gjorde Kringkastingsrådet ikke.

Men det har ikke gjort et eneste vedtak siden.

NRK forsterket hatet og polariseringen

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tok delvis selvkritikk på dagens møte. Foto: Scanpix

I ettertid er det lett å se at NRKs håndtering av Faten-saken dessverre har bidratt til å øke polariseringen og hatet mot minoriteter i Norge.

I dag fikk Kringkastingsrådet til behandling de over 6000 klagene på programmet "Faten tar valget".

For å presisere først:

Jeg likte programmet. Les mer her: Faten i støtet

Jeg har også kritisert valget av programleder: Les mer her: NRK fortjener likevel hijab-kritikk

Nå i ettertid, når programserien er sendt, går det godt an å si at mange av klagene skyter over mål. Men - og det er viktig å presisere - det er ikke klagernes feil. 

Det ansvaret må NRK ta alene.

Nestleder i Kringkastingsrådet, forsker Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, hadde i starten av møtet i dag en nærmest drepende gjennomgang av NRKs egen rolle i saken - og hvordan saken etterhvert ble hausset opp til uante dimensjoner:

Det var NRK selv som 4. august la sine Facebook-sider at "P3s nye programleder, Fathen Mahdi Al-Hussaini skal dekke valgkampen!"

I et intervju med Aftenposten 11. august, sier Faten selv:  "Jeg blir den første programlederen med Hijab"

Ti dager seinere fortalte Aftenposten at det var kommet inn hele 3000 klager til Kringkastingsrådet. Avisen hadde også intervju med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. Her sier han:

- Jeg ser at det er sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig", sa han, og la til at mange av klagene var "hatefulle" og at mange ønsker å "retusjere bort jenter med hijab fra norsk offentlighet."

I ettertid har NRK-sjefen presisert at han den gangen uttalte seg om klager som var kommet direkte inn til NRK, og ikke om klagene til Kringkastingsrådet. Disse klagene hadde han ennå ikke sett.

Det er det ingen grunn til å tvile på. 

Men NRK selv tok ingen slike forbehold da Eriksen ble intervjuet i Dagsnytt 18 den 21. august. Programlederen åpner med følgende: 

"Aldri før har Kringkastingsrådet mottatt så mange klager som i saken om Faten Al-Hussaini. Da vi sjekket i stad var det kommet inn 3700 klager. Kringkastingssjef Tor Gjermund Eriksen, er det sant at dere er i ferd med å begå landssvik ved å ansette en kvinnelig programleder med hijab? "Hvorfor gjør dere slikt mot det norske folk?" Slik lyder en av klagene."

Og Eriksen svarer: - Ja, og dette var jo et eksempel på en som var litt mildere det du refererte til der.

I Dagsrevyen samme kveld: 

"Det er sjalet på hodet til programlederen som har satt sinnet i kok. Venninne: En storm av hat. Før programmet er sendt er det kommet inn over 3600 klager til NRK"

Her er to ting å bite seg merke i:

For det første gir NRK klart inntrykk av at Faten skal være programleder i et valgprogram, der hun skal dekke valgkampen ikledd hijab. 

For det andre gir NRK klart inntrykk av at det var en " brun brottsjø av hat som nå skvalpet inn over dørene på Marienlyst", for å sitere rådsmedlem Vebjørn Selbekk.

I dag har vi fasiten: 

Av de 6000 klagene som er kommet inn er det nitten - 19 - som blir karakterisert som hatefulle. 

Det er studenter ved NTNU som har kategorisert klagene, og det kan godt hende at vurderingen er for mild. Blant annet har de ikke karakterisert klager som "hatefulle" selv om de inneholder banning, med begrunnelsen at banning er så vanlig at selv Faten banner i programmet.

La oss likevel gange med 10, og si at det var 190 hatefulle klager, eller kanskje til og med 280. Likefullt er konklusjonen at kun et fåtall av klagene inneholdt hets eller ekstreme holdninger. De aller fleste klagene var fullt legitime.  

Ifølge gjennomgangen var de fleste klagerne opptatt av det de oppfattet som ulik behandling av kors og hijab. Deretter at hijab er symbol på kvinneundertrykkelse og islamisme. Mens mange også var opptatt av NRKs dekning og kringkastingssjefens rolle.

Nestleder i Kringkastingsrådet Kjersti Thorbjørnsrud

Akkurat det siste var mange i Kringkastingsrådet opptatt av også. Særlig var nestleder Kjersti Thorbjørnsrud nådeløs:

- Det er ikke bare saklig feil feil å fremstille klagene i bås. Det er også gal strategi - og skaper økt polarisering og fremmedfrykt, sa hun.

Jeg er enig med henne:

Det går godt an å forstå Thor Gjermund Eriksens ønske om å "ta av" noe av presset mot Faten ved å gå ut tidlig og kommentere klagene. Det er edelt å støtte sine medarbeidere. Jeg forstår ham når han sier at han ikke hadde noe "moralsk valg", og jeg er ikke i tvil om at han gjorde det i beste mening.

Men i dag ser vi at han faktisk gjorde vondt verre - også for Faten, som han forsøkte å hjelpe.

Og da handler det ikke om at han gikk ut og kommenterte, men hvordan han gjorde det.

For en ting er å bære at det kommer 10-20 eller 50 hatmeldinger til NRK. Noe helt annet er å framstille det som om en ung, kvinnelig programleder har fått en hel "storm av hat" mot seg fra flere tusen rasende nordmenn som ønsker å fjerne jenter med hijab fra offentligheten. 

Som Thorbjørnsrud sier:

For det første er det ikke sant. For det andre er det i betydelig grad med på å øke temperaturen og polariseringen i debatten.

Thor Gjermund Eriksen selv kommenterte ikke akkurat dette i dag, men kom med delvis selvkritikk ved å innrømme at NRK nok ikke var godt nok forberedt på det som ville komme.

Men fremdeles ser det ut som om NRK ikke skjønner deler av kritikken. 

Sentralt her står begrepet "programleder". 

Rådets leder, Per Edgar Kokkvold, sa at han selv hadde reagert sterkt da Faten gikk ut og sa at "nå blir det bråk, for jeg er den første programlederen som bruker hijab."  

- Særlig i en programserie om valget er det jo viktig å være nøytral. Selv i programmer med Live Nelvik, eller Fredrik Solvangs "Detektor" er jo dette viktig. Eller bare tenk på debattprogrammene - det ville jo være utenkelig om noen der skulle bære hijab, sa Kokkvold.

Noe som fikk rådsmedlem Marvin Wiseth til å følge opp med at det jo også ville være utenkelig om Ole Torp skulle sitte i programmet sitt med en SV-button.

Og i ettertid er det lett å se at det er dette de fleste klagerne har trodd - at det var en slik programleder Faten skulle være. Og Kokkvold, som er tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, la til at når han trodde det, så var det kanskje ikke så rart at andre trodde det.

Akkurat her virker det som om NRK enten ikke skjønner, eller ikke vil skjønne, kritikken.

For i en redegjørelse fra kanalsjef Håkon Moslett fikk rådsmedlemmene vite at P3 nærmest har valgt å lage seg sin egen definisjon av begrepet programleder. Noe som altså er selve grunnlaget for misforståelsen. 

For i ettertid er det lett å se at Faten slett ikke var noen programleder i vanlig forstand. Tvert om var hun hovedperson i en reality/dokumentar.

Dette gjorde at en rekke av rådsmedlemmene var opptatt av at NRK snarest må gjennomgå begrepsbruken sin. Flere var også opptatt av det de mente var "retoriske knep" fra kringkastingssjefens side. 

For eksempel spørsmålet fra kringkastingssjefen om rådet mente at  "slike programmer skal kunne sendes".

Her var flere av rådsmedlemmene krystallklare, og ga beskjed om det er "ingen i rådet som mener at folk med hijab ikke skal slippe til. Spørsmålet er om de skal presenteres som programledere". 

Eller som rådsmedlem Torgeir Nærland, forsker ved Universitetet i Bergen, formulerte det. 

- Her har NRK laget en provokasjon av noe som skulle skape forståelse. 

Jeg har sjelden sett et Kringkastingsråd som har vært så samlet i sin kritikk av NRK.

Og etter min mening er Faten-saken et illlustrerende eksempel på hvordan velmenende håndtering kan få uante konsekvenser - og tvert i mot være med å skape hat og mistillit framfor å dempe det. 

Jeg skulle ønske at NRK-ledelsen bruker de nærmeste dagene på å analysere kritikken grundigere, i stedet for å polemisere mot den. 

Legg vekk arrogansen og besvergelsene

Arbeiderpartiet og det rødgrønne alternativet har enda en gang lidd nederlag i et norsk stortingsvalg. Det tror jeg er bra. Partiet kan ha godt av å være utenfor maktens korridorer i noen år til.

I dag er selvransakelsens time kommet for ledelsen i Arbeiderpartiet. Allerede kl 13.00 møtes Sentralstyret, med Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik, Trond Giske og partisekretær Kjersti Stenseng i spissen. 

Her skal det slikkes sår. Her skal forklares. Og her skal bortforklares.

Nederlaget er ikke småtteri. Det er det dårligste valgresultatet for partiet i opposisjon på 90 år. Unntaket er det elendige valget i 2001, men da satt partiet i regjering. Likevel tror jeg ikke selvkritikken vil stikke dypt. 

Til det er arrogansen i Arbeiderpartiet for stor.  

Fremdeles sitter det i veggene at Arbeiderpartiet har sittet i regjering i nesten 20 av de siste 30 åra. Fremdeles ser partiet på seg selv som "Ørnen blant partiene" (historiker Jens Arup Seip). 

Fremdeles kjenner ledelsen Gerhardsen, Lie, Bratteli og Brundtland i ryggen. Og fremdeles føler de seg moralsk overlegne så mange andre.

Derfor tviler jeg på om de er så veldig villige til å lytte til råd. Her kommer det likevel:

Slutt med besvergelsene. Kom med saklige argumenter i stedet.

Konkret: Neste gang dere diskuterer innvandringspolitikk med Fremskrittspartiet, legg vekk den moralske bestyrtelsen og diskuter heller sak. Ikke kall Sylvi Listhaug for rasist eller nasjonalist eller det som verre er. Si dette klart og tydelig til "støttespillerne" deres i LO og kulturlivet. 

LES OGSÅ: NRK, Ap og Frp var verstingene

Når Listhaug foreslår lukkede asylmottak, forklar heller rolig hvorfor det kan være dumt å sette folk i fengsel som ikke har gjort noe galt.

Årsaken er at det er folk der ute som lytter til diskusjonene deres. De har kanskje tenkt at Listhaug ikke er så dum. Når dere kaller henne for rasist, kaller dere også potensielle velgere for rasister.  Da kan de bli fornærmet. Og de kan finne på å stemme på Listhaug, fordi dere tydeligvis ikke tar bekymringen deres alvorlig. 

Når Sylvi Listhaug drar til Rinkeby, ikke begynn å rope og skrike igjen. Foto: Frp

På samme måte:

Når Listhaug vil at lærerne skal angi elever som har vært på ferie, forklar heller rolig at lærere er avhengig av tillit for å kunne gjøre jobben sin - og at de ødelegger denne tilliten ved å opptre som politi eller angivere.

LES OGSÅ: Nei til angiveri

Når hun vil utfordre menneskerettighetene, forklar heller at disse rettighetene er grunnlaget for vårt demokrati. Forklar også hvorfor det er forskjell når Fremskrittspartiet vil utfordre menneskerettighetene og når Arbeiderpartiet vil det (dere har det i partiprogrammet, dere også). 

Og når hun drar til Rinkeby, ikke begynn å rope og skrike igjen. Fortell heller hvorfor hun i stedet burde være hjemme og gjøre jobben sin som integreringsminister. 

Kom deretter med gode forslag, hva dere vil gjøre for å lette integreringen. Jo flere konstruktive forslag, jo bedre. Da ser det nemlig ut som om dere er opptatt av det samme som mange av deres tapte velgere er.

Jeg har en teori:

Dere vet at dere har lagt innvandringspolitikken helt opp til Fremskrittspartiets for å tekkes velgere på den ene fløyen. Dermed må dere bruke retorikken og ordbruken til å ta skarp avstand fra Fremskrittspartiet for å tekkes den andre fløyen.

Eller som Martin Kolberg sier, det må jo være mye bedre å bli kastet ut av snille mennesker enn av slemme mennesker.

Denne strategien er ikke ærlig. Og jeg tror mange velgere gjennomskuer den.

Så har jeg et råd til:

Jeg vet at dette med å skifte ledelse er en møysommelig prosess. Jeg vet at dere må holde sammen i dag og i ukene som kommer, men tanken må begynne å modnes. Jeg skrev om den gryende lederstriden allerede for en måned siden.

FIKK DU MED DEG DENNE? Mot beinhard maktkamp etter valget

Jonas Gahr Støre er sikkert en hyggelig mann, og uten tvil en svært dyktig politiker. Han kan gjøre masse bra i partiet. Men bør virkelig en multimillionær i Holmenkollåsen med uklare pengeplasseringer være leder for et arbeiderparti?

Dere vet det egentlig godt - dette med liv og lære. Og når mediene og velgerne begynner å interessere seg for det, forsøk å være litt ydmyk. Forsøk å spørre - når vi først har valgt en millionær til leder, har vi virkelig gjort alt vi kunne for å være så åpen som mulig omkring dette?

Skriv i alle fall ikke truende og arrogante brev til NRK. Og for all del - ikke møt professorer med advokater.

Noen har allerede begynt å skylde på rådgiverkorpset rundt partiledelsen. De har ikke nok erfaring, sies det. De har ikke den riktige bakgrunnen. Det synes jeg er feigt. Det er dere som har ansatt dem. 

Så vil du kanskje si at det er passe arrogant å sitte her og beskylde Norges største parti for arroganse. Det har du selvsagt helt rett i. 

Men det er godt ment. Godt valg i 2021.

Listhaug og Amundsen kan bli ofret

Både Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen kan bli ofret for å sikre det borgerlige samarbeidet de neste fire årene.

Allerede i dag tidlig setter de fire borgerlige partiene seg ned for å finne ut av hvordan de skal komme seg videre etter gårsdagens valgseier over de rødgrønne.  

Partilederdebatten i natt ga ingen klare svar, men det er uten videre klart at veien for Erna & Co kan bli både kronglete og humpete.

Både Venstre og KrF er kommet svekket ut av valget. Begge klarte seg så vidt over sperregrensen, og særlig KrF-leder Knut Arild Hareide ligger tilbake på slagmarken med betydelig blodtap. 

Paradoksalt nok kan det derfor være viktig for Erna Solberg og Siv Jensen å blidgjøre de to støttekameratene. Ikke bare for å takke for godt samarbeid i fire år, men også fordi de er avhengig av å ha dem med videre.

Det er ingen hemmelighet st Sylvi Listhaug har vært den store røde kluten for både Venstre og KrF, særlig for Knut Arild Hareide. Beskyldningen om "imam-sleiking" er bare ett eksempel på det iskalde forholdet mellom de to.

LES OGSÅ: Høyt spill av Listhaug

Uansett skal statsrådene få legge fram sine budsjetter i fred. 

Det vil derfor ikke skje noe som helst før statsbudsjettet blir lagt fram i oktober.

Men deretter kan det komme endringer.

En mulig løsning kan være å effektivisere Justisdepartementet, som i dag rommer både innvandrings- og integreringsministeren - og justis- og beredskapsministeren. Pluss fem statssekretærer. 

Dette kan med fordel slås sammen til ett, mer effektivt departement, blir det sagt - og dermed er både Listhaug og Amundsen i spill. Jokeren som det spekuleres i kan komme inn og ta over begge feltene, heter Per Sandberg.

Sandberg har vikariert for Listhaug tidligere, og han kan være en god justisminister for FrP.

Et vesentlig hinder for denne løsningen er at Sandberg etter sigende trives som plommen i egget som fiskeriminister. 

Et annet hinder er den delen av "grasrota" i partiet som simpelthen elsker Sylvi Listhaug. Den mulige omplasseringen må ikke se ut som et nederlag for henne, derfor kan det være avgjørende å finne en ny posisjon - enten i regjeringen eller i partiet. En posisjon som gir like høy status, men der hun ikke blir like kontroversiell.

LES: Frps to ansikter

I så måte er det muligens ikke helt tilfeldig at Listhaug i går kveld ga et intervju til Sunnmørsposten. Her fortalte hun at det ikke var sikkert at hun ønsket å fortsette som statsråd, og at det "ikke var noen nedtur å havne på Stortinget, om det blir utfallet".

Kanskje er dette et oppriktig ønske fra Listhaug om å slippe unna statsrådansvaret av familiære grunner. Eller det kan være en myk forberedelse til et skifte som kan komme i løpet av høsten. 

Eller det kan være en skjult bønn om at hennes støttespillere skal bønnfalle henne om ikke å gi seg.

Gevinsten for Siv og Erna ville være formidabel. Med kontroversielle Listhaug ute ville det være godt mulig å få KrF inn i folden igjen.

Ikke nødvendigvis som støtteparti, for der har Knut Arild Hareide malt seg inn i et hjørne, men som en velvillig garantist for borgerlig politikk i fire nye år.

FIKK DU MED DEG DENNE? Valgkampen som sporet helt av

 

Valgkampen som sporet helt av

Heldigvis går dette "electio horribilis" mot slutten. Valget mandag blir saktens spennende nok. Men valgkampen i høst vil trolig gå over i historien som valgkampen som sporet helt av.

Grovt oppsummert kan vi si at valgkampen 2017 har dreid seg om meningsmålinger og skittkasting.

I den siste øvelsen har Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vært verstingene. 

Mer om det seinere. Først: 

Det var Dronning Elisabeth som for 25 år siden frisket opp igjen det latinske uttrykket annus horribilis. Året 1992 rommet hennes 40-årsjubileum som regent, men var samtidig året der prins Charles tok ut separasjon fra Lady Diana, prins Andrew skilte seg fra Sara Fergusson, prinsesse Anne skilte seg fra Mark Philips - og Windsor Castle brant ned.

Sammenlikningen halter naturligvis. Men også valgkampen 2017 brant fort ned.

Bare noen få ganger ble det tilløp til diskusjon om saker. Aller mest har det vært snakk om målinger.

På ett vis er det naturlig. Det ligger an til dødt løp, at da blir det selvsagt spennende å forsøke å se hvordan det går. Men i år har det gått over alle støvleskaft.

Særlig fordi de færreste mediene er opptatt av gjennomsnittet av målinger, som jo vil gi det sikreste resultatet. I stedet kjører de fram målingene de selv har betalt for.

En av verstingene her er faktisk NRK, som sist onsdag brukte fire og et halvt minutt - helt på topp i sin prestisjesending kl 7:30 - på sin egen meningsmåling. Hvor de fortalte om Fremskrittspartiets "vitamininnsprøyting" og tegnet og fortalte og kommenterte.

Det hadde jo vært helt greit, hvis det ikke var for at absolutt alle endringene i denne målingen lå innenfor feilmarginene.

I klartekst betyr det at endringene er så små at de kan være bare tilfeldigheter og ikke betyr noe som helst.

LES MER HER: Fem grunner til at du bør være skeptisk til meningsmålingene

Likevel:

Det er skittkastingen og polariseringen i innvandringsdebatten som har vært verst. 

Mye av dette handler om Sylvi Listhaug. 

Hun visste selv å provosere ved å dra på valgkampstunt til Rinkeby. Og hun innførte en helt ny statsrådsjargong ved å hevde at KrF-leder Knut Arild Hareide "sleiket imamer oppetter ryggen".

Vi er ikke vant til at statsråder snakker slik i Norge. 

FIKK DU MED DEG DENNE? Høyt spill fra Listhaug 

Men særlig gikk hun over streken da hun hevdet at AUF-leder Mani Hussaini skal ha sagt at "Frp jubler når barn drukner i Middelhavet".

Utsagnet er ikke dokumentert. Hussaini selv nekter for å ha sagt det, og får støtte fra flere av de som var til stede - mens tre debattdeltakere mener de hørte det. 

For å si det slik: Vi er ikke vant til statsråder som viderebringer udokumenterte rykter heller, særlig ikke slike som medfører drapstrusler mot den det gjelder.

Men jammen har de gjort så godt de kunne på den andre siden også. Og har handler det i hovedsak om Arbeiderpartiet.  

For eksempel Arbeiderpartiets bystyremedlem i Arendal, Gjermund O. Bjørndahl, som kalte Listhaug for "jævla rasistkjerring", og at hun er "rasismens fyrtårn" og "Norges Goebbels".

Eller Are Tomasgård i LOs toppledelse, som til og med syntes han måtte trekke inn Høyre som nazi-sympatisører:

"En stemme til Høyre er også en stemme til at Listhaug fortsetter på det Vigrid applauderer. Nazister marsjerer i norske gater. Vigrid heier på integreringsminister i Erna Solberg sin regjering. (...) Er det virkelig slik at Høyres velgere nå støtter den samme politikken og de samme politikerne som Vigrids leder?»

Så kommer AUF-videoen i Trøndelag:

Over et bilde av en gråtende jente på fire-fem år legges sitatet: «Deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre».

Selv om AUF utmerket godt visste at Listhaug-utsagnet ikke handlet om barn eller flyktninger. Rett før hadde hun snakket om terrorangrepene i Barcelona og Finland, og at mesteparten av terroren i Europa har bånd til IS. 

Og hva skal Arbeiderpartiet med fiender, når de har slike venner:

For eksempel reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen, som tidligere i sommer sammenliknet regjeringens politikk med jødeutryddelsen i Warsawa-ghettoen under andre verdenskrig.

Og norsk bokbransjes "grand old man" William Nygaard, som rett og slett mente at Sylvi Listhaug er "den rikspolitikeren som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme i norsk politikk i dag."

Intet mindre.

Jeg har tidligere tatt til orde for den "ekstreme middelvei" som metode i innvandringsdebatten. Jeg kan ikke påstå at den har vært særlig seierrik i valgkampen 2017.

LES OGSÅ: Fram for den ekstreme middelvei

Det kan hende jeg har glemt noen eksempler, og fremdeles kan det komme nye utspill som parkerer middelveien. 

I helga for eksempel, fant Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde det for godt å legge ut dette bildet på Facebook:

 

Bildet skulle selvsagt vise den påståtte "islamiseringen" av Arbeiderpartiet. Men viser altså elever ved voksenopplæringa i Oslo som besøkte alle valgbodene på Karl Johan for å få en innføring i norsk demokrati. 

Tybring-Gjedde har nå slettet bildet fra sin Facebook-vegg. På Twitter fikk han dette svaret fra kontoen "Historiske bilder":

Jammen er det godt det snart er over.

Godt valg!

 

Rettelse: Ingebrigt Steen Jensens sammenlikning med Warsawa-utryddelsene kom i november i fjor. Nå i valgkampen har han bare advart om et "skjebnevalg".

Jihadister som gråter, tyder drømmer og elsker poesi

Visste du at fremmedkrigere og jihadister elsker poesi, er opptatt av drømmetyding og gråter masse - sammen?

Det gjorde ikke jeg heller.

Men heldigvis har vi forskere som kan fylle kunnskapshullene. En av dem er Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt, som tidligere har skrevet Jihad i Saudi Arabia. Nå har han boret dypere i den indre kulturen i de ulike islamist-gruppene, sammen med en rekke internasjonale forskere.

Men disse uhyrene som halshugger gisler for åpent kamera kan da umulig ha noen "indre kultur", sier du kanskje. For vi ramler bestandig i den samme fella: Jo mer truende fienden blir, jo mer demoniserer vi dem.

Og jo mindre forstår vi hva som egentlig driver dem, og hva som gjør at de klarer å rekruttere stadig nye grupper av unge menn og kvinner.

En bataljon krigere fra al-Nusrah-fronten, borgerkrigen i Syria.

I et forord skriver redaktør Hegghammer at det mest overraskende er hvor omfattende islamist-kulturen er.

Særlig står poesi sentralt, både i interne sammenhenger og på ulike nettsteder. Ved siden av brutale videoer av henrettelser og halshugginger, mest til utenlandsk bruk, ligger store mengder poesi til innvortes bruk.

Poesien er ikke nyskapende. Heller legger den vekt på å være tradisjonell, for dermed å gjøre inntrykk av at den representerer det ekte eller autentiske islam i denne fordervede verden. 

De fleste militære ledere, inkludert den forhatte al-Qaida-lederen Osama bin Laden, er eller var ivrige poeter selv, og forfatterne mener at poesien hittil er blitt misforstått av vestlige analytikere. Hittil har de trodd at diktlesingen er blitt brukt til å "slappe av" etter en hard krigshverdag.

Tvert om mener forfatterne nå at poeten er selve historiefortelleren, han som bygger opp nasjonen og nasjonens helter - og som dermed er helt sentral i islamistenes forståelse av seg selv og deres "misjon". Kanskje ikke ulikt skaldene i vår egen norrøne historie, slik vi aner dem fra Snorres kongesagaer.

Overraskende for mange er det nok også at gråt ikke er et tegn på svakhet.

Selv de mandigste krigere kan og bør gråte høylydt, særlig under lesning av Koranen. Det er uttrykk for sann gudfryktighet. Og om det ikke kommer tårer naturlig, hjelper det å tenke på alle menneskehetens feil og synder. Om ikke det heller hjelper, bør du gråte over dine egen mangel på medfølelse.

Det berømte fotoet til Alberto Korda er et av historiens mest berømte portretter.
Ibn al-Khattab, "Løven fra Tsjetsjenia", dyrkes som en av de store islamist-krigerne.

Selvsagt har islamistgruppene også sin egen estetikk. Vi kjenner godt de svarte flaggene og de svarte draktene. Samtidig er jihadistene tydelig inspirert av andre og tidligere opprørsbevegelser verden rundt.

Det berømte bildet av den argentinske geriljalederen Che Guevara, for eksempel, har gitt inspirasjon også til islamister i Syria og Afghanistan. Islamister har også stjålet fra det som er blitt kalt "terrorist chic" fra Belfast og Nord-Irland. 

Også i musikk og i en omfattende intern filmindustri blir krigerne framstilt forbausende dobbelt. De har ganske riktig et image som hensynsløse macho-menn. Men seg i mellom blir personlig ydmykthet og følsomhet verdsatt som de aller høyeste dyder. 

Drømmetyding er helt sentralt for mange, og blir sett på som en intim affære, som gjerne blir diskutert bare to og to eller i mindre grupper. Drømmene blir ofte tatt helt bokstavelig, og ofte som tydelige, konkrete beskjeder fra Gud. 

Thomas Hegghammer er seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

I følge Hegghammer har boka har to formål. Det første er å introdusere leseren til dette estetiske universet til jihadistene. Det andre er å oppfordre andre til å forske mer.

For jihadistene og fremmedkrigerne er selvsagt ikke demoner. De er mennesker. Og skal vi klare å bekjempe dem, må vi forstå hva som driver dem.

Jihad Culture. The Art and Social Practices of Militant Islamists. Cambridge University Press. 273 sider. Redaktør Thomas Hegghammer.

Ja, det går an å spøke med absolutt alt

De to hovedmormonerbrødrene portretteres ellevilt av Kristoffer Olsen og Frank Kjosås. Alle foto Fredrik Arff.

Går det an å spøke med absolutt alt? Er det ingen grenser for hva du kan si om andre menneskers religion eller tro?

Svaret på det første spørsmålet er ja. På det andre nei. 

I alle fall i musikalen Book of Mormon som hadde premiere på Det Norske Teatret i helga.

For i dette Broadway-stykket av South Park-duoen Trey Parker og Matt Stone er det de virkelig store spørsmålene som blir tøyset og tullet med og latterliggjort hinsides alle grenser.  

For å sitere stykkets oversetter Are Kalvø:

"Er dette greitt? Kan ein seie slikt? Kan ein verkelig gjere dette? Er dette i det heile tatt lov?"

Som når selveste Jesus, med en liten birolle i stykket, snur seg mot en av mormonermisjonærene i Frank Kjosås' skikkelse og sier harmdirrende:

"Du er ein kuk!"

Jeg er ingen teateranmelder, så jeg skal nøye meg med å si at dette er det frekkeste, drøyeste, mest elleville, infame - og samtidig hjertevarme - fyrverkeriet av en forestilling jeg har sett på lenge. 

For her er det mye å gapskratte av: 

Møtet med den afrikanske kulturen i Uganda blir ikke helt som mormonerne hadde tenkt.

Av mormonerne, eller Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige  som tror at Jesus dro til Amerika etter oppstandelsen. Av Joseph Smith, som angivelig fant "det tredje testamente" i form av nedgravde gulltavler på 1800-tallet, og ikke minst av misjonærene i hvite skjorter og slips som hvert år sendes ut to og to fra Salt Lake City i mormonerstaten Utah.

Som denne gangen havner i Ugangda, og etter hvert utvikler sin helt egen lille variant av en religion - der både kampen mot omskjæring, skyteglade krigsherrer, Star Wars, Ringenes herre, aids og puling av frosker er sentrale elementer.  

Men gradvis går det opp for oss at det er ikke mormonerne vi ler av. For om han kunne gå på vannet, er det jo ikke så veldig mye rarere at han tok seg en svipptur til Amerika.

For selvsagt er det religion i sin alminnelighet vi ler av. Og ikke religion heller, skjønner vi etter hvert, men oss selv og menneskets evige dumhet og forfengelighet.

Hvordan reagerer så mormonerne på harselasen?

Jo, ved selv betale for helsides annonser i programmet, der det for eksempel står at "Nå har du sett forestillingen - nå kan du lese boka". 

"Er dette greitt? Kan ein verkelig gjere dette?"

Og ikke minst ved å stå på gata utenfor teatret idet publikum kommer ut, som de gjorde i Oslo i helga, og smile og le og dele ut Mormons bok under slagordet "Boka er alltid bedre".

Slik blir dette "ateistiske kjærlighetsbrevet til en religion" et spark rett inn i samfunnsdebatten. Om karikaturstrid og Charlie Hebdot  og drepte og lemlestede, om hvordan vi skal kunne leve med hverandre og kritisere hverandre og tøyse med hverandre uten å bli så forbasket krenket hele tiden.

For en ting er jeg sikker på:

Om det finnes en gud, så lo han hjertelig på Det Norske Teatret i helga.