hits

juni 2017

Vi må snakke mer om Utøya og 22. juli

Hver dag kommer fremdeles rundt 150 mennesker innom 22. juli-utstillingen.


Nyhetsmeldingene i dag preges av regjeringens vedtak om et minnested ved Utøya. Og fortsatt kommer det besøkende til 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet i Oslo.

Det er snart seks år terroren rammet Norge. Først i går kunne kommunalminister Jan Tore Sanner presentere vedtaket om at det nasjonale minnesmerket skal bygges på Utøykaia, der terroristen gikk om bord i MS "Thorbjørn" etter først å ha detonert bomben i Oslo sentrum.

Reaksjonene har vært lavmælte. Og godt er det.

Avgjørelsen har vært av det vanskelige slaget, både for styresmakter og overlevende, pårørende og naboer. Det har vært mange forslag. Trusler om rettssak. Nå kan det kanskje se ut som om de aller, aller fleste kan slå seg til ro med at slik blir det.

Fremdeles kommer det folk til 22. juli-senteret i første etasje av Høyblokka i Akersgata. Hittil har 102.312 mennesker vært innom senteret, og en vanlig torsdag i juni vil rundt 150 mennesker rusle stille rundt og la minnene komme tilbake. Fra i morgen fredag, i det sommerferien starter, vil besøket synke litt - før det igjen tar seg opp igjen med sommerturister fra alle kanter av landet.

De fleste nordmenn har sterke minner knyttet til den dramatiske julidagen 2011. Også de som ikke er direkte berørt. Mange husker akkurat hvor de var og hva de tenkte eller trodde da de første gang hørte om angrepet. Mange husker dager og netter med nyhetssendinger.

Derfor gjør det så sterkt inntrykk å se igjen portretter av de 77 drepte. Igjen grøsser det i deg når du innser at det faktisk er de ekte restene av terrorbilen som ligger der på gulvet. Og at det faktisk var akkurat her det skjedde.

Mange naboer til Utøya gjorde en heroisk innsats den dramatiske dagen. Bilde fra utstillingen

På den flere meter lange tidslinjen i utstillingen finner du igjen noen av heltene fra den dramatiske dagen. Særlig gjør bildene av naboer ute i båt inntrykk. Folk som tilfeldigvis var ute på sjøen, eller oppholdt seg på campingplassen i nærheten, som uten tanke på eget liv plukket livredde ungdommer opp fra vannet eller tok i mot dem på stranda. 

Derfor skal vi ha respekt for naboer som er redd for at et minnesmerke skal prege området for alltid. Men samtidig skal vi også ha respekt for pårørende og overlevende som har behov for et sted å dra til. Og for nasjonens behov for å snakke om det.
 

Utstillingen viser blant annet fram terroristens falske papirer og symboler.


At over 100 000 mennesker har vært innom utstillingen i Akersgata taler sitt tydelige språk om at den fremdeles fyller et behov - og at den må sikres et sted å være når gjenoppbyggingen starter. Om du ikke har fått den med deg ennå, bør du benytte anledningen i sommer. 

Da utstillingen åpnet for to år siden, var enkelte redd for at den skulle bli et slags "fascistenes Mekka" et slags minnested med massemorderens relikvier. Frykten var forståelig nok. Men slik har det ikke blitt.

Tvert om viser årene som har gått at vi trenger å snakke mer om Utøya og Regjeringskvartalet og 22. juli. 

Under rettssaken gjorde forsvarer Geir Lippestad et poeng av at vi ikke måtte demonisere terroristen, eller late som om han var et slags uforklarlig uhyre eller monster. Da ville vi som samfunn ikke lære noe som helst. Det samme forteller boka til Åsne Seierstad med den talende tittelen En av oss, kåret til en av verdens ti beste bøker av New York Times i 2015.

Derfor er det fint om vi nå kan legge bak oss debatten om hvor minnestedene skal ligge, og heller snakke enda mer om hvordan i all verden det kunne skje. Og hva vi kan gjøre for å hindre at noe liknende skjer igjen.

Restene av bombebilen ligger fremdeles i nærheten av der eksplosjonen skjedde.



 

Brannene må oppklares nå



For andre døgn på rad opplever Oslo bilbranner av samme type som tidligere har rammet svenske byer. Det er av høyeste viktighet at politiet setter inn alle ressurser for å finne gjerningsmennene.

Først brant det i to biler på Furuset. Deretter fikk politiet melding om at seks biler sto i brann i Gamle Oslo. Dette kommer natten etter tre bilbranner på Mortensrud og Høybråten. 

Alle brannene skjer på østkanten, og skaper assosiasjoner til liknende branner i svenske storbyer, som har vært med på å skape uttrykket "svenske tilstander" - en tilstand der politiet tilsynelatende er uten kontroll over gjenger som får herje fritt i gatene.

Nå har politiet fremdeles ikke kunnet si noe om motivene eller hvem som står bak brannene i Oslo, men eksperter på området er allerede ute og advarer:  

- Bilbranner og steinkasting er noe vi har sett i Sverige i lag tid, men i Norge er vi ikke vant med det. Det må stoppes, hvis ikke kan det eskalere, sier Inger-Lise Lien, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress til Nettavisen.

Også Anders Magnus, kjent reporter i NRK og mannen bak en reportasje om forholdene i Oslo øst i mars i år, var raskt ute på twitter i dag tidlig:


Dette er forståelig. Anders Magnus fikk ordentlig tyn, blant annet av meg, for reportasjen i LørdagsRevyen, der han mer enn antydet at nettopp "svenske tilstander" var kommet til Norge. 

LES KOMMENTAREN HER: NRK med egenprodusert virkelighet

Så kanskje har han hatt rett hele tiden?

Det er nok for tidlig å si, men når det gjelder bilbrannene har han utvilsomt et poeng. Og nettopp derfor er det av nå største betydning at politiet øyeblikkelig setter inn alle tilgjengelige ressurser for å finne ut hvem som står bak.  

Bare i Malmø ble det i fjor sommer registrert 89 bilbranner, og politiet sto uten kontroll over store mengder arbeidsledige ungdommer i dårlig integrerte bydeler - samtidig som mediene rapporterte om "no go"-soner der politiet ikke vågde seg inn.

Slik er det ikke i Norge, og fremdeles vet vi ikke noe om motivene bak nattens branner i Oslo.

Men det kan være grunn til å tro at det er noen som ønsker at vi skal få slike tilstander til Norge. At noen ønsker at innvandrings- eller integreringsdebatten skal polariseres ytterligere, og at de ønsker økende mistro mellom folk. Slike folk kan finnes i begge ender av skalaen. I så fall må de finnes og stoppes straks - før de får sette fyr på hele tilliten samfunnet vårt er bygd på.

Eller det kan være bare ungdomsgjenger som kjeder seg. 

Å finne ut av dette snarest mulig har faktisk nasjonal betydning. Det får vi håpe at politiet har fått med seg.

 

PFU-kritikk mot Side2



Side2 fikk i dag kritikk av Pressens faglige utvalg (PFU) for omtalen av en PR-kampanje for Max Factor med Tomine Harket.

Side2 er Nettavisens magasin for unge kvinner, og publiserte i mars i år en omtale av Max Factors nye reklamekampanje. Frontfiguren for kampanjen var Tomine Harket, og i artikkelen refererer Side2 til en rekke spørsmål og svar (Q&A) redaksjonen hadde fått fra Max Factor med den populære artisten.  

Artikkelen førte til at Side2/Nettavisen ble klaget inn for PFU av redaktør Harald S. Klungtveit i Filter Nyheter. Han mente at artikkelen kunne framstå som reklame, og viste til Vær varsom-plakatens paragraf 2.7 om at redaksjonene skal "unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff". 

I tilsvaret til klagen mente sjefredaktør Gunnar Stavrum at dette ikke var "ukritisk videreformidling", og viste til at redaksjonen tvert om hadde skrevet tydelig:

«Side2 har fått tilgang til en Q&A med Max Factor og Tomine, hvor hun svarer på ti skjønnhetsspørsmål».

LES ARTIKKELEN HER: 11 kjappe skjønnhetsspørsmål med Tomine Harket

Dette mener imidlertid flertallet i PFU ikke er tydelig nok, og at Side2 enda mer eksplisitt burde skrevet at det var Max Factor som hadde laget spørsmålene og svarene.

Her deler utvalget seg: Utvalgsmedlem Eva Sannum mener at Side2 nettopp viser hvor spørsmålene og svarene kommer fra, og får støtte fra presserepresentantene Liv Ekeberg og Anne Weider Aasen.

Mens PFUs leder Alf Bjarne Johnsen og flertallet altså mener at Side2 ikke i tilstrekkelig grad informerte om at spørsmålene og svarene kom fra kosmetikkprodusneten selv. Flertallet gikk derfor inn for å gi Side2 kritikk - en mildere form for fellelse enn brudd på god presseskikk

LES OM KLAGEN OG NETTAVISENS TILSVAR her

LES DAGENS UTTALELSE FRA PFU her

Jeg mener at flertallet i PFU er strenge her. Side2 og Nettavisen tar likevel kritikken til etterretning, og vil selvsagt sørge for å merke enda tydeligere neste gang.

PS: PFU behandlet i dag også en klage mot KK  for samme forhold - og fra samme klager. KK ble felt for brudd på god presseskikk - altså den strenge formen for fellelse. Årsaken til det var at KK ikke hadde opplyst om at "intervjuet" med Tomine Harket var tilsendt fra Max Factor.

 

Mer åpenhet om moskeene



Shoaib Sultan i Antirasistisk Senter reagerer på at Hege Storhaug og Human Rights Service planlegger å kartlegge alle moskeene i Norge. Det er høyst forståelig. Han bør likevel forsøke å imøtekomme Storhaugs målsetting.

Shoaib Sultan er en av de muslimske stemmene det er verdt å lytte til i innvandrings- og islamdebatten. I går stilte han i Nettavisen for å møte  leserne -  både for å debattere i kommentarfeltet og bli intervjuet i en halvtimes tid av Anders Høglund direkte på Facebook.

Først: Redselen mot Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS) er forståelig. Hun er en av dem som virkelig skaper elsk/hat-reaksjoner i store grupper av nordmenn, og har tidligere kommet med enkelte nokså anti-demokratiske forslag - der hun i praksis vil avskaffe religionsfriheten i Norge.

LES MER HER: Despoten Hege Storhaug

Derfor er det lett å forstå Sultan når han frykter at borgervernliknende overvåkingsgrupper med kamera skal stå og ta bilder av barn som går inn eller ut av en moske. Det er heller ingen tvil om at enkelte av Storhaugs tilhengere kunne tenke seg å gjøre det akkurat slik.

Men Storhaug har strengt tatt ikke oppfordret til dette. Hun har bedt om hjelp til å kartlegge moskeer i Norge fordi mange er "åpenbart svært bekymret" over den kulturelle endringen av Norge.

Og her har Storhaug et innlysende poeng. 

Det er ingen tvil om at den siste tidens blinde terror mot europeiske byer har skapt frykt og mistenksomhet i store deler av befolkningen. Denne frykten kommer i tillegg til usikkerheten som allerede er der, noe som igjen kan være med å forsterke en ond spiral.

Det beste våpenet mot frykt og mistenksomhet er fakta.

Derfor burde det også være i moskeenes interesse å vise mest mulig åpenhet. Mitt forslag til Shoaib Sultan er derfor at de muslimske menighetene selv - eventuelt i samarbeid med myndighetene - kommer HRS i forkjøpet og imøtekommer ønskene om en samlet oversikt.

Den trenger ikke være særlig annerledes enn oversiktene som allerede finnes over kristne menigheter i landet.

Oversikt over store og små norske kirkebygg på origo.no

 

Åpenhet er et viktig redskap mot terror. Åpenhet er også et viktig redskap for å bygge tillit mellom muslimer og andre nordmenn.

Så er det en velkjent sak at tilliten til dagens ledelse i Islamsk Råd er såpass tynnslitt, at det neppe kan ventes særlig hjelp derfra. Det er i så fall en utfordring menighetene selv må finne ut av. 

Så er jeg klar over at det allerede finnes enkelte oversikter over muslimske trossamfunn, som for eksempel denne listen over moskeer i Norge på Wikipedia: 

Utdrag fra Wikipedias oversikt over 126 moskeer i Norge, fra 2010. N/A betyr at opplysningene ikke er tilgjengelige.

 

Disse oversiktene er imidlertid ufullstendige, og gir ikke svar på mye av det mange lurer på - og som ville være helt greit ble allmenn kunnskap:

Hva heter menigheten? Hvor mange tilhengere har de? Hvilken trosretning tilhører de? Hvor kommer den retningen fra, og hva tror de på? 

Shoaib Sultan er tidligere generalsekretær i Islamsk Råd, og tidligere ordførerkandidat i Oslo for MDG. Han er en som tidligere har vist evne til å lytte, og blir av mange oppfattet som en talsmann for moderne muslimer i Norge.

Etter min mening burde Shoaib Sultan i større grad anerkjenne behovet for mer åpenhet og fakta rundt muslimske menigheter og moskeer i Norge.

Samtidig som Hege Storhaug i større grad burde anerkjenne og aktivt forsøke å dempe frykten noen av forslagene hennes skaper blant muslimer i Norge.