hits

mai 2016

Vet du hvilke bilder barna dine sender fra seg?

Den store medieundersøkelsen fra Medietilsynet ble presentert i dag. Den viser at det er dobbelt så mange ungdommer som sender nakenbilder av seg selv til andre i dag enn for fire år siden.

 


Andel ungdommer som har sendt nakenbilder av seg selv til andre. Kilde: Medietilsynet
.
 

Det kan derfor se ut som om de mange nettvett-kampanjene ikke har hjulpet så mye.

I alt er 2888 barn og 2007 blitt spurt i den store Barn- og medier-undersøkelsen 2016. En av de mest markante endringene som er funnet fra forrige undersøkelse, er doblingen i utveksling av nakenbilder i aldersgruppen 13 - 16 år.

De fleste jentene forklarer at de sender nakenbilde av seg selv til kjæresten sin, mens guttene først og fremst sender til ei jente som er en venn. Det er like mange gutter som jenter som sender nakebilder.

Tallene viser at rundt 15 prosent av 15-16-åringene har sendt nakenbilder av seg selv til andre.

Det betyr faktisk at to-tre elever i hver klasse på ungdomsskolen har erfaring med dette.

Så kan du si at det ikke er så mange. Det betyr jo at hele 85 prosent av ungdommene våre ikke har gjort det. De har altså skjønt hva de utsetter seg for ved å gjøre det. At det kan bli delt videre, kanskje bli misbrukt eller offentliggjort, og kanskje være umulig å få slettet.

(teksten fortsetter under figuren)


Dette er hva mobiltelefonen blir brukt til, ifølge undersøkelsen. Kilde: Medietilsynet
 

Jeg synes likevel ikke at dette er tall vi kan slå oss til ro med.

Heldigvis viser undersøkelsen at skolen er kommet mer på banen. I 2012 fortalte 66 prosent av ungdommene at de lærte om trygg og sikker bruk av nettet. Nå er dette tallet økt til 85 prosent.

Det store spørsmålet er jo likevel hva elevene lærer, og hva de snakker om. Hele 40 prosent av de 16-årige jentene i undersøkelsen svarer at de har fått uønskede seksuelle kommentarer på nettet i løpet av det siste året, mot 13 prosent av guttene.

(teksten fortsetter under tabellen)


Slik reagerte ungdommene på de uønskede seksuelle kommentarene. Kilde: Medietilsynet
 

Men dette snakker de ikke med de voksne om. Bare seks prosent av de som har opplevd uønskede seksuelle kommentarer, snakker med foreldrene sine om det. Bare to prosent snakker med en annen voksen, for eksempel en lærer. Antakelig er det her skolen kan komme inn i sterkere grad.

Andre ting å legge merke til:

  •  80 prosent av ungdommene bruker både Snapchat og Instagram
  •  90 prosent av alle 16-åringer er på Snapchat
  •  7 prosent forteller at de har vært utsatt for nettmobbing på ukentlig eller månedlig basis
  •  5 prosent at opplevd trusler på ukentlig eller månedlig basis.
  • Både når det gjelder mobbing og trusler øker dette med alderen, og oppleves mest av 16-åringene.
 

Derfor var det riktig å navngi Julio Kopseng

Den tidligere TV-danseren Julio Kopseng ble denne uka dømt til 21 år forvaring, med 10 års minstetid, for voldtekt og overgrep mot i alt 19 kvinner. Nettavisen har sin del av ansvaret for det.


Faksimile fra Nettavisens oppslag 16. oktober 2014

 

I et åpent brev, gjengitt i VG i dag, takker Kopsengs samboer gjennom mange år, Ane Marthe Stavrum, de andre jentene som også anmeldte Kopseng.

"Dere var med å sette lys over et forferdelig menneske som har gått i gatene altfor lenge og skadet alfor mange jenter på veien. Takk for at dere ga meg en ekstra sterk stemme. Takk for at dere ga meg ekstra mot til å kjempe på. Takk for at dere turte, og hadde mot."

Norske medier har ulik praksis for identifisering av lovbrytere. Nettavisen var det første riksmediet i Norge som offentliggjorde navnet på Kopseng, da tiltalen ble tatt ut. Det gjorde vi av to grunner:

For det første for å advare norske kvinner mot en mann som fremdeles kunne være farlig. For det andre fordi det kunne være flere kvinner der ute som var utsatt for det samme, men som ikke var klar over at det var samme mann.

(teksten fortsetter under bildet)

Da rettssaken begynte i november 2014 lød tiltalen på voldtekt av ni kvinner i tillegg til de to Kopseng allerede var dømt for.

 

Nettopp dette siste viste seg å være riktig - og viktig. Allerede under de første dagene av rettssaken i november 2014 ble Nettavisens journalist kontaktet av kvinner som kunne fortelle liknende historier om Kopseng. En av dem er blant dem som nå har fått oppreisning i form av norgeshistoriens strengeste dom mot en seksualforbryter.

Til sammen er Julio Kopseng nå dømt for å voldtatt 19 kvinner. I tillegg kommer alle som har fått sakene sine henlagt, fordi bevisene ikke holdt. Etter hvert ble Kopseng identifisert av flere medier, og en hel rekke nye anmeldelser fant veien til politiet.

Spørsmålet om identifisering er alltid vanskelig, og ulike land har ulik praksis. Som fundament for våre vurderinger ligger Vær varsom-plakatens paragraf 4.7:

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Men vurderingen rundt Kopseng hadde et moment i tillegg. Før identifiseringen i 2014 var det tipsere som beskyldte oss og andre norske medier for ikke å ville identifisere Kopseng fordi han var mørk. De mente vi holdt tilbake vesentlige opplysninger for å ikke bli beskyldt for å fremme "fremmedhat".

Mange var sterkt kritiske til identifisering. En av dem var Nettavisen-blogger Gunnar Tjomlid, som skrev om Problematisk identifisering av voldtektsforbryter samme dag som vi offentliggjorde navnet:

"- Identifisering kan medføre at flere kvinner skjønner at de ikke er alene og velger å gå til anmeldelse, sier Stephansen. Det er en god tanke, men rettferdiggjør det å gå ut med navn og bilde? (...) Jeg synes dessverre Nettavisen tråkker over en etisk grense ved å identifisere denne forbryteren. Den preventive effekten er høyst diskutabel, men de negative effekter er høyst til stede."

Det skrev altså Gunnar Tjomlid den gangen. Når vi i dag sitter med fasiten, kan vi si at Nettavisen hadde rett - og Tjomlid tok feil.

Men det betyr ikke at Tjomlids argumenter var feil den gangen. For det var de ikke. Og hans innvendinger er like tunge i dag. Det skal fortsett være et unntak å identifisere lovbrytere, og jeg er helt enig i Vær Varsom-plakatens påbud om å være - ja, nettopp varsom. Men noen ganger er det altså riktig å gjøre det.

Der jeg er helt enig med Tjomlid, er hans påpekning på Facebook i går om at dommen mot Kopseng ikke har noe som helst å gjøre med dagens debatt om innvandring. Kopseng ble adoptert hit som lite barn, og har vokst opp i Norge med norske foreldre.

Han er verken asylsøker, flyktning, innvandrer eller representant for en fremmed kultur.

Det er derfor lett å gjøre Tjomlids ord til mine:

Drittsekker fins i alle kulturer. Vi her i Norge er fullt i stand til å fostre våre egne kriminelle på egenhånd.


Facebook-oppdatering fra Gunnar Tjomlid i går.
 

 

Gult kort i rasismedebatten

Det raser en rasismedebatt over landet. Det startet med at den norsk-svenske politikeren Ali Esbati beskyldte NRK for rasisme, og fortsatte med at kunstneren Thomas Knarvik tegnet Esbati som ape.

Nå beskyldes Esbati for å trekke rasismekortet i tide og utide, mens Knarvik beskyldes for å være rasist. Jeg mener at begge beskyldningene er riktige, og at begge fløyene fortjener gult kort.



Tegningen av Ali Esbati som Thomas Knarvik publiserte på sin Facebook-side.

 

Jeg var selv en av dem som reagerte på Esbatis rasisme-beskyldninger mot NRK etter reportasjene for to uker siden. I Det store intervjuet  forklarte NRK-reporter Anders Magnus hvordan han og kameramannen ble "steinet" vekk fra bydelen Rinkeby, og ville ha seg frabedt å bli kalt rasist.

I ettertid har noen forsøkt å forsvare Esbati. Med at han selv er fra Rinkeby og kjenner stedet. At det er flere forhold enn innvandring som har skapt de uholdbare tilstandene, for eksempel arbeidsledighet og store klasseforskjeller.

Det er antakelig riktig. Men da får han si det. Å trekke rasismekortet uten å grunngi det er en bøllete hersketeknikk, som utelukkende stempler motstanderen  på typisk "svensk" vis, glimrende påpekt av Nettavisen-blogger Mina Bai her.

Jeg synes Esbati og hans likesinnede skal slutte med det.

De ødelegger og knebler en viktig debatt. Men like viktig: I tillegg skyver de antakelig mange tvilere vekk fra seg, tvilere som kanskje ellers ville ha hørt på deres mer saklige argumenter. Å si at en journalist fra NRK er rasist fordi han forsøker å lage en reportasje fra en innvandrertett bydel, er fordummende.

Men så kommer tegneren Thomas Knarvik på banen. Han finner ut at han skal tegne Esbati som apekatt, og i teksten under parodierer han Esbatis "Ni ar  rasister, ni, ni, ni ar rasister ...".

Tegningen gjør at Knarviks side blir blokkert av Facebook. Antakelig fordi den er blitt rapportert og definert innenfor Facebooks definisjon av "hate speach".

Jeg synes Facebook skal slutte med det.

Ved å blokkere kunstneren går Facebook rett inn i en farlig tradisjon med å sensurere karikaturtegninger, påpekt av blant annet tegneren Per Elvestuen i en kronikk i VG. Jeg misliker sterkt at Facebooks team i Dublin tar på seg en "dommerrolle" de slett ikke skal ha, og en redaktørrolle de selv sier at de ikke har.

Særlig fordi Facebook ikke er åpne på hvilke kriterier de vurderer en slik tegning etter, og fordi de går inn og knebler en norsk debatt. Og fordi de ved å blokkere Knarvik gir ham mer oppmerksomhet enn han fortjener.

For sannelig har Knarvik fått sine forsvarere. For eksempel Kjetil Rollnes, nå med Riksmålsforbundets gullpenn, som i likhet med Elvestuen mener at apetegningen går inn i en stolt satiretradisjon og "tilhører sivilisasjonen".

Og Nettavisen-blogger George Gooding, som forsøker å reinvaske Knarvik for rasisme ved å påpeke at Esbati er hvit perser - ikke svart afrikaner. Det er nemlig først når afrikanere blir framstilt som aper at det blir rasisme, ifølge Gooding.

La gå at tegningen er "svar på tiltale". Jeg er ofte enig med Rollnes, som mener at norsk venstreside har et merkelig unnfallende forhold til politisk islam. Og jeg har stor sans for Elvestuen og Gooding. De har rett i at karikaturtegninger skal ha et særlig vern. Og at satire skal beskyttes mot sensur.

Men det betyr ikke at karikaturtegninger ikke kan være rasistiske. En rasistisk tegning kan ikke frikjennes for rasisme bare fordi den er en tegning.

Også Knarvik innrømmer at tegningen kan oppfattes rasistisk, om vi tenker banalt. Deretter konstruerer han noen veldig intelligente og kulturpolitiske tanker om hvorfor den likevel ikke skal oppfattes slik.

Men verre blir det når du oppdager tegningen som Knarvik la ut på Facebook for snart tre uker siden, men som var ukjent for de fleste inntil den ble vist fram på Dagsnytt 18 mandag:

Det er en tegning av en naken Trond Giske som står og holder en apebaby i hendene, mens en naken Haddy N'jie med store apeører henger i Trond Giskes erigerte penis. En apebaby, altså, intet mindre. Tegningen har fått tittelen "Den hellige treenighet", med forklarende tekst av Knarvik selv:

"Det som kan virke som en logisk brist; at en hvit og en halvape får en renraset ape, er ingen umulighet. Gener kan "hoppe" over ledd, så en mulatt kan f eks få en helt hvit, eller helt sort. Genes are fun."

 


Knarviks egen kommentar til Giske/N'jie-tegningen.


På Dagsnytt 18 forsøkte Knarvik å forklare teksten som "satire" over rasismedommen mot han som kalte Haddy N'jie for "halvape". Han forsøkte også å forklare at apebabyen ikke var ment å være babyen til Giske og N'jie, må vite, men altså bare en ape. Den synes jeg han kan dra lenger ut på landet med.

En ting er at Knarvik nå plutselig passer inn også i Goodings rasismedefinisjon, siden N'jie jo faktisk har afrikansk bakgrunn. Men det er enklere enn som så: Å henge ut folk på grunn av rase er selve definisjonen på rasisme.

Jeg synes Thomas Knarvik skal slutte med det.

Jeg tror ikke nødvendigvis at Knarvik er rasist. Jeg tror det er ganske få mennesker som faktisk er det. Men i sin iver etter å provosere, eller gjøre seg selv kjent, tegner han en rasistisk tegning. På samme måte som Hitlers propagandører tegnet jøder med krokete neser. Det går inn i en tradisjon som ikke er så veldig "sivilisert".

Knarviks tegning av Giske og N'jie er ekkel. Tegningen er fornærmende mot paret, og motbydelig mot det vesle barnet som nettopp er født. Derfor vil jeg ikke gjengi den på min blogg. Jeg vil ikke være med og formidle den.

Javel, Giske er toppolitiker - og må tåle mer enn de fleste. Men hva har musikeren og programlederen N'jie gjort? Og barnet? Jeg vet hva min bestemor ville sagt om Knarvik: Han burde skamme seg.

Men legg merke til at jeg ikke vil forby tegningen.

Det går nemlig godt an å mislike noe på det sterkeste, og argumentere heftig mot det, uten å ville forby det. Men selv om rasisme ikke bør forbys, har Dagsavisens Hege Ulstein uten tvil et poeng i kommentaren Etter apingen: Den mest håpløse måten å bekjempe rasisme på, er å late som om den ikke finnes.

Problemet med Esbatis ubegrunnede rasismebeskyldninger er at de blokkerer en viktig debatt. Det samme er problemet med Knarviks rasistiske tegninger.

Jeg synes vi skal slutte med det.

Debatten om asylpolitikken, om innvandringen, om islams rolle i europeisk og norsk virkelighet er altfor viktig til at vi kan la den bli kidnappet av ytterliggående krefter på begge sider.

Vi må slutte å slenge skit mot hverandre. Slutte å hvine henrykt hver gang "våre" folk får inn et ekstra bitende slag.

Jeg vet det er det kjedeligste standpunktet av alle - det i midten. Men det er der vi må være. For dette er ingen boksekamp. Det er diskusjonen om våre barns felles framtid.

- FN er som et sort hull

Arrangør og grunder Thor Halvorssen la ikke fingrene mellom da han foretok den formelle åpningen av Oslo Freedom Forum i formiddag:

- Jeg har stor tro på at FN kan reformeres. Det er på tide at organisasjonen snart viser åpenhet rundt regnskapene sine, hva de bruker penger på. Nå er det som å sende penger inn i et stort, sort hull.

 


Thor Halvorssen sammen med generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Internasjonal (tv) og kvinnerettsaktivisten Manal al-Sharif, som la ut video av seg selv mens hun kjørte bil i Saudi-Arabia i 2011.


Oslo Freedom Forum arrangeres i år for åttende gang i Oslo, og igjen er det norsk-venezuelanske Thor Halvorssen Mendoza som står bak. Under åpningen i går pekte han på det er tre ganger så mange som lider under diktatur i verden i dag, enn som lider sult. Men det er ingen stor folkebevegelse i sving for å få slutt på det. Her har FN og politikerne i verden sviktet sin rolle.

Men det henger jo sammen, ifølge Halvorssen.

- Noe av det tydeligste bildet du kan se på demokratiutviklingen i verden, er satellittbilder over Korea om natta. Sør-Korea lyser bokstavelig talt opp, som et av de mest moderne, teknologiske og demokratiske landene. I nord er det absolutt mørkt.

I den imponerende deltakerliste finnes også den russiske opposisjonspolitikeren Vladimir Kara Murza, som i mai i fjor skal ha blitt forsøkt forgiftet av den russiske etterretningstjenesten  på samme måte som Alexandr Litvinkeko i London 2006.

(teksten fortsetter under bildet)


Den russiske opposisjonelle Vladimir Kara Murza. 

Han minte om at 2015 var det verste året for demokratisering på lenge, altså at det går den gale veien - blant annet på grunn av situasjonen i hjemlandet Russland. Han var opptatt av mytene i Vesten, som det ser ut som altfor mange tror på, at for eksempel Russland ikke er "moden" for demokrati.

- Det er bare tull. Russland er mer enn klar for demokrati. De som blir førstegangsvelgere ved neste valg 2018, ble født under Putin. Vi var klar for demokrati da, og vi er klare for det nå. Men så lenge har Putin vært ved makten, og så lenge har det gått feil vei.

(teksten fortsetter under tabellen)


Demokrati-indeksen 2015, de 12 verste. Nord-Korea og Syria rangert som de absolutt verste i hele verden. (Kilde: Wikipedia)

 

Han fikk umiddelbar støtte fra Halvorssen:

- Det er det samme som blir sagt om Kina, at det er noe særskilt med "kulturen" deres som gjør at de ikke er klar for demokrati. Det er som om vi forsøker å "innføre" noe nytt, tanker og ideer som oppsto flere steder på kloden for flere tusen år siden. Det er jo bare å se på Taiwan, som har akkurat den samme kulturen og historien som fastlands-Kina.

Til orientering: Russland og Kina ligger som henholdsvis nummer 132 og 136 på Wikipedias demokrati-indeks for 2015, mens Taiwan ligger som nummer 31.

Som du ser av tabellen under, så ligger Norge som nummer en (1), foran Island, Sverige og New Zealand  - så det er ikke alt som har gått skeis her i landet ...

 





 

 

NOORA ER RÅÅ! Noora er queen!

Enkelte ganger skjer det øyeblikk i film- eller tv-historien som endrer folks liv. Et slikt kan du være vitne til på NRK i kveld.

- Hva er det du studerer i Stockholm, nå igjen? (Fra NRK)

 

TV-serien Skam er blitt vårens store snakkis blant ungdom, og etterhvert også blant godt voksne seere. Serien er nyskapende, også på den måten at produsenten legger inn små snutter fra kommende episode på seriens hjemmeside.

Det er en slik snutt på sju minutter som ble lagt ut allerede i går kveld. Tusenvis har sett den allerede nå, mens mange venter til å se sekvensen i sin rette sammenheng når episode 10, sesong 2, sendes i kveld.

Bakgrunnen er følgende:

Denne sesongens hovedperson, Noora, som er blitt diskutert blant fansen fordi hun tilsynelatende har sviktet sin rolle som "sterk" ved å forelske seg i seriens  "badguy" og "fuckboy" William,  er blitt utsatt for noe hun ikke burde utsettes for av Nicolai - Williams storebror.

Nå møter hun overgriperen på kafe, og vi aner hva som kommer når hun uskyldig spør:

Noora: - Hva er det du studerer i Stockholm igjen?

Nicolai (med selvtilfreds smil): - Internasjonal finans.

Noora: - Du burde valgt juss.

Nicolai: ?

Deretter kommer en forelesning i strafferett som ellers ville gått seriens målgruppe hus forbi. Men som nå kommer til å sitte spikret i tusenvis av unge jenter og gutters bevissthet - og som antakelig kommer til å bli diskutert og kommentert i norske klasserom helt fram til sommerferien og lenger enn det.

Om paragraf 204 A om nakenbilder av barn under 18 år, definert som barnepornografi, med strafferamme tre års fengsel.

Om paragraf 263, om trusler, og paragraf  251 om tvang, strafferamme to års fengsel.

Og om alkohollovens paragraf 1 til fem, om skjenking til mindreårige.

LES OGSÅ: Noora må slutte å rulle med russen

Såpass episk er denne leksjonen i strafferett at den kanskje kan få betydning for generasjoner. For døtrene våre, som vokser opp og skal orientere seg jungelen av skikk og bruk og forventninger og press og sosiale medier og venninner og kjærester. Og for sønnene våre, som skal det samme - men som i tillegg har et særlig ansvar fordi de er sterkere og ofte eldre.

(teksten fortsetter under bildet)

Manusforfatter Julie Andem og produsent Mari Magnus i Bergen forrige uke.

 

Reaksjonene på NRK-seriens hjemmesider lot heller ikke vente på seg i går kveld:

"FYYFAEN, NOORA ER RÅÅ!!", "Attituden hennes er så jævlig bra", "GIIIRL, YOU NAILED IT!", "Skal begynne å lese norske lover...", "Noora er queen!", "Han ble slakta så jævlig", "Sjukeste episoden noen sinne!!!", "GIRL POWERRRRRR💯💥"

Det er sjelden NRK fortjener slik uforbeholden ros, men her mener jeg statskanalen oppfyller sin rolle som allmennkringkaster og folkeopplyser på forbilledlig vis.

Også rent fortellermessig er det suverent. Noe av det mest ubetalelige er den moderne Nooras dødelige avskjedsreplikk før hun reiser seg og går:

- Jeg hadde ikke plukka opp den såpa i dusjen da, hvis jeg var deg - for å si det sånn...

 

 

Noora må slutte å rulle med russen

Det er 18.mai og dagen derpå - og typisk tid for etterpåklokskap. Jeg tar likevel sjansen:


Hva skjer med døtrene våre? Den geniale NRK-serien Skam illustrerer det på glimrende måte. Faksimile fra NRK.
 

 

Etter enda en russetid, med sjokkerte uttalelser fra politiet, lærere som aldri har opplevd maken, og en russ som fikk livet smadret på taket av en russebuss i Bergen, er det på tide å sette foten ned:

Noen voksne må gripe inn.

Det er likevel ikke den utagerende festingen og den alkoholrelaterte galskapen jeg er mest bekymret for.

Jeg er mest bekymret for hva som skjer med sønnene og døtrene våre.

Aftenposten hadde før 17. mai-helga en større reportasje om "russeleker" med suge-konkurranser og jenter ned i 14-årsalderen som føler seg presset til å selge sex for å innynde seg med russen.

Noe av den samme tematikken blir tatt opp i vårens store snakkis, den geniale TV-serien SKAM på NRK. Og i Bergen i forrige uke hadde jeg gleden av å høre på produsent Mari Magnus og manusforfatter Julie Andem fortelle om bakgrunnen for serien.

Om hvordan de hadde dybdeintervjuet jenter i 15-16-årsalderen på flere skoler over hele landet, og om hvordan navnet Skam var blitt til ved avstemning på audition.

Særlig gjorde det inntrykk å høre Andem fortelle at det hun var blitt mest overrasket over, var hvor viktig det var for dagens jenter å få rulleplass (å få være med på russebuss, min oversettelse).

Da hun selv begynte på videregående, fortalte hun, var det viktigste å få seg kjæreste. Og det var selvsagt kult om han gikk i tredje.

Men nå dreide alt som om å få være med russeguttene å rulle, når du selv var jente og gikk i første.

- Og det kule med det, var at da kan du ta bilder av deg selv og legge ut på sosiale medier, og vise at du er ute og ruller, sa Andem til en fullsatt sal av voksne mediefolk.

(teksten fortsetter under bildet)


Julie Andem og Mari Magnus som står bak NRK-suksessen Skam.
 

Det er da jeg lurer på hva i all verden som er i ferd med å skje med ungdommene våre.

For noe skjedd. De fleste jeg har snakket med som var russ på 70- eller 80- eller 90-tallet er enige om javisst handlet det om utagerende festing og sex da også, med da var jentene i like stor grad subjekter som objekter.

Som resultat av flere tiår med kvinnefrigjøring hadde jentene en lang periode med stor grad av seksuell frihet som hele samfunnet, og også guttene, hadde godt av. Nå er jentene redusert til "bitches" og "horer" som værsågod skal så til tjeneste for verdens hersker.

Dagens 19-årige gutter har tatt en posisjon som 19-årige gutter slettes ikke har godt av.

Og det er da jeg lurer på:

Hvor er feministene blitt av? Hvor er mødrene til skolejentene og -guttene blitt av? Eller for den saks skyld vi fedrene?

Vi kan sikkert skylde på ræpp og hip-hop og massevis av annet. Men nå er det på tide å ta grep.

Som sagt mener jeg at noen voksne snart må gripe inn å stoppe det verste russetullet. Men det viktigste å ta tak i er faktisk det forkvaklede kvinnesynet som kommer til uttrykk i hele russekulturen. Det kan vi ikke overlate til 15-16-årige jenter og gutter alene.

Nora og Noora må snarest slutte å rulle med russen. Kanskje må russen slutte å rulle. Ellers sender vi jentene våre tilbake til middelalderen.

 

PS: Noen formuleringer i bloggen er endret etter gode innspill fra lesere.

Norske journalister driver selvsensur

Driver norske medier selvsensur? Lar journalister være å skrive om ting fordi det kan få uheldige konsekvenser for dem, og lar redaktører være å sette på trykk fordi det kan bli ubehagelig?


Professor Frank Aarebrot presenterer Medieundersøkelsen i Bergen (Foto: Erik Stephansen)

Skal vi tro professor Frank Aarebrot og Den norske medieundersøkelsen, er svaret ja. Hele 17 prosent av de spurte journalistene svarer at de driver en viss form for selvsensur. 12 prosent av redaktørene svarer det samme.

Du kan si at dette er lave tall, men egentlig burde jo svaret være null. For selvsensur er en alvorlig ting. Det betyr at du egentlig ønsker å ta opp en sak som du synes er viktig, men så lar du være - på grunn av en eller annen ubehagelig konsekvens.

Nesten hver femte journalist har unngått å ta opp vanskelige saker, og i de fleste sakene dreier det seg om barnevernet. 10 prosent av journalistene, og 19 prosent av redaktørene sier de har latt være å ta opp ubehagelige barnevernsaker.

Deretter fordeler svarene seg slik:

Islam-kritikk: 6 prosent (redaktørene 8 prosent)

Integrering av flyktninger: 6 prosent (redaktørene 4 prosent)

Flyktningkrisen: 5 prosent (redaktørene prosent)

Kvoteringsregler: 3 prosent  (redaktørene 1 prosent)

Klimaskepsis i miljøsaker: 4 prosent (redaktørene 4 prosent)

Aarebrot og gjengen hans har også spurt hvilke konsekvenser journalistene er redde for, og her svarer 36 prosent at "man blir lett misforstått". 24 prosent er redd for "stigmatisering fra kolleger", mens 21 prosent svarer at de lar være av "hensyn til familien".

9 prosent er redd for "stigmatisering fra lesere, lyttere, seere", mens bare 4 prosent opplever "frykt for vold og trusler"

Medieundersøkelsen svarer ikke på om utviklingen går i riktig eller gal retning akkurat på disse punktene, men på et annet felt er undersøkelsen etter min mening direkte oppløftende.


Alle er blitt mindre engstelige for å støte noen.

Forskerne har satt opp to ulike utsagn i tilknytning til den allmenne samfunnsdebatten:

A: Det er viktig at alle holdninger i samfunnet kommer fram, selv om det i enkelte tilfeller vil støte noen.

B: Støtende ytringer fører til hatske stemninger i samfunnet og undergraver ytringsfriheten.

I 2014 var 70 prosent av journalistene enige i dette.

I 2016 har dette liberale standpunktet steget til 84 prosent (blant redaktørene 95 prosent).

Publikum vil være litt mer forsiktige: Her var det 60 prosent enig i A i 2014, noe som steg til 70 prosent i 2016.

Konklusjonen må være at norske journalister og redaktører til en viss grad driver selvsensur, noe vi bør bestrebe oss på å ikke gjøre. På den andre siden blir vi stadig mindre engstelige for å støte noen.

Det er godt for ytringsfriheten og den allmenne debatten.

Det betyr ikke at norske medier skal skrive hva som helst. Men vi skal ikke ta unødvendige hensyn til at noen kanskje kan bli krenket eller at det kan få ubehagelige konsekvenser for oss selv.

 

Vi som logrer for Amerika

Denne uka starter Nordiske Mediedager 2016 i Bergen, med rundt 1800 deltakere og nærmere 100 foredragsholdere.

Også i år kommer vi til å vende oss mot det forjettede land for å finne botemidler som virker eller ikke virker mot katastrofen som har rammet oss alle.


New York Times er ett av verdens mest prestisjefylte medier. Faksimile fra Facebook.

Kriseforståelsen i norske medier har vært til stede lenge. Kuttrundene likeså. For en uke siden holdt Dagbladets John Olav Egeland en innledning på Stortinget med den talende tittelen Snubler vi mot stupet, eller er vi alt si svevet?, hvor han skriver:

"Vi er i fritt fall. Riktignok er det mange i mediebransjen som sier himmelen er skyfri, men det er bare fordi vi ennå er i de øvre luftlag."

Bakgrunnen er medienes dramatiske inntektsfall, og til å åpne ballet i morgen har redaktørforeningen hentet inn den amerikanske storkanonen Yasmin Namini.

Namini har hatt en fantastisk karriere siden hun kom som flyktning fra Iran som fem-åring sammen med foreldrene, til hun fikk hovedansvaret for opplag og nye lesere i New York Times for seks år siden.

(teksten fortsetter under bildet)


Yasmin Namini er nå frittstående konsulent, og reiser verden rundt og forteller om erfaringene fra New York Times. Foto: LinkedIn
 

Namini er på mange måter "betalingsmurens mor", og kan fortelle mye om hvordan NYTimes nå har ulike abonnementer fra 15 dollar til 35 dollar i måneden ut fra ulike tilleggstjenester.

De har også lansert NYT Now, en app til 8 dollar i måneden for yngre lesere, og NYT Opinion til 6 dollar i måneden for de som bare vil ha meningsstoffet. Noe av det ferskeste er NYT Cooking, en gratis-app for matglade.

Den internasjonale storavisen har også hatt suksess med sin "Times Insider", der leserne blant annet får bli med (på video) når avisens stjernejournalister forbereder seg til et intervju med Obama.

Men så spørs det da, hvor mye av dette som kan overføres til norske forhold.

Den norske betalingsmuren rundt de klassiske mediene er vel ikke akkurat en definitiv suksess, og jeg mistenker at norske lesere ikke er så overvettes interessert i hvordan norske journalister jobber heller.

Ikke misforstå: Vi har masse å lære av internasjonale medier, og jeg har selv vært på konferanser og studieturer til både New York, Chicago, London og Dublin for å se hvordan de jobber - alle de amerikanske gigantene som er i ferd med å ta over våre liv.

Som sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen skriver i bloggen Facebook og Google er ikke våre fiender, som er et tilsvar til John Olav Egeland:

"Betalingsmurene har til en viss grad lykkes i få gamle papirabonnenter over i en ny digital tid. Men de er også effektive sperrer mot de yngre som leser nyheter på mobilen. Kua melkes tom uten at gresset gror."

Mitt poeng er egentlig ganske banalt:

Vi er påfallende opptatt av hva de gjør i Amerika, for å demme opp for alt de finner på i Amerika.

Kanskje må vi finne på noe nytt helt for oss selv?

 

 

Hjerteskjærende om flyktningbarn

En gripende video fra Røde Kors vekker oppsikt på sosiale medier. Den viser flyktningbarn som leser høyt fra norske kommentarfelt. Ved siden av at den er hjerteskjærende å se på, peker den også på ett av de største paradoksene i innvandringsdebatten.


"Håper hele bunten reiser hjem igjen". Foto: Røde Kors.
 

"Få ut pakket!"

«Muslimer har aldri vært noen berikelse for noen land, og kommer aldri til å blir det»

«Det er tragisk å være vitne til at Norge fylles opp av kriminelle fremmedkulturelle individer».

"80 prosent av de som kommer nå er lykkejegere. De vil ikke ha demokrati, de vil ha penger."

Slike kommentarer er blitt daglig kost for oss som leser kommentarfelt i norske aviser, og liknende dukker nok straks opp i feltet under her også. Å se kommentarene bli lest av flyktningbarn er likevel sterk kost. Noen av dem leser med tårer i øynene. Det er altså slik nordmenn tenker om oss?

Det store paradokset er dette:

Mange av de som skriver i kommentarfeltene er bekymret for flyktningsituasjonen. De er redde for at det kommer for mange. De er særlig redde for at mennesker fra muslimske kulturer ikke lar seg integrere i vårt åpne, demokratiske samfunn.

Dette er en legitim frykt - som også deles av et stort flertall på Stortinget.

Likevel gjør de såkalte "gode nordmenn" seg selv en gedigen bjørnetjeneste: For jo flere hatske kommentarer det kommer fra dem, jo vanskelige blir integreringen. Jo mindre ønsket en flyktning føler seg, jo mer vil han tviholde på sin egen kultur og væremåten der han kom fra.

Egentlig er det fullstendig logisk: Jo mer vi skyver folk fra oss, jo lenger fra oss vil de stå.

Det er slik ghettoer oppstår. Det er slik parallellsamfunn oppstår. Det er slik vi er med og skaper grunnlag for utenforskap og terrorisme.

Denne enkle logikken står ikke i motsetning til en streng innvandringskontroll. Den står heller ikke i motsetning til en krass og høyst nødvendig islamkritikk.

Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Det går an å ha en streng grensekontroll, og samtidig behandle dem vi slipper inn med verdighet og respekt. Særlig gjelder dette barn som skal vokse opp her.

"Språk kan stoppe integreringen. Eller starte den. Nå er det din tur til å prate", sier Røde Kors i slutten av videoen.

Det er en sterk påminnelse til oss alle. Også til deg som ofte har tenkt at du burde engasjere deg i kommentarfeltet, men hittil ikke har gjort det.