hits

april 2016

Nei, alle menn er ikke monstre

Denne ukens hittil merkeligste debatt ble startet av en barnehagestyrer ved Osanstua barnehage i Svolvær. Hun kunne fortelle til Dagbladet at hennes mannlige ansatte ikke fikk lov til å skifte bleier på barna. Bare sånn for sikkerhets skyld.


Faksimile fra Dagbladet: Barnehagen der alle de mannlige ansatte er potensielle monstre.


Reaksjonene har vært merkelig svake. Riktig nok har det vært tilløp til debatt i NRK, og noen få kronikker. Årsaken er antakelig at siktelsene i Bergen påkaller et stort alvor. Og at synspunktene fra nord tross alt er såpass perifere at de ikke fortjener å bli tatt alvorlig.

Likevel er bleie-nekten såpass uhyrlig at den ikke kan overses. Riktig nok presiserer styreren at også kvinner kan tenkes å begå overgrep, men det hun egentlig sier er:

Menn er monstre som ikke klarer å kontrollere sin seksuelle natur. Derfor må vi beskytte barna mot dem.

Som mann vil jeg protestere alt jeg kan.

Jeg har skiftet bleier på tre barn. Det har jeg gjort både med glede, og med uglede. Men det har vært særdeles viktig, både for barna og for meg. Og jeg har gjort det like bra som barnas mor.

Skulle vi følge logikken til styreren i Svolvær, burde vi stoppe alt som heter pappa-permisjoner. Vi kan jo ikke la menn være alene hjemme med barna! Hele dagen! I flere uker!

Og vi måtte begynne å innføre anstand igjen. Aldri la en fremmed gutt eller mann være alene med døtrene våre. Kanskje burde vi begynne å pakke dem inn også. Skjønner egentlig barnehagestyreren hvilken tradisjon hun viderefører?

Jeg tror også at denne mistenkeliggjøringen av mannlige barnehageansatte virker direkte mot sin hensikt. All erfaring viser at det er åpenhet som minsker faren for overgrep.

Det er ikke i de mest lukkede kulturene, der kvinner aldri kan gå udekket utendørs alene, som har færrest overgrep mot kvinner og barn, for å si det sånn.

I dag er bare en av ti barnehagelærere menn. 90 prosent er kvinner. Skulle idelogien fra Svolvær få leve videre, vil andelen menn synke dramatisk. Men det er slett ikke sikkert at det var de vi ønsket skulle slutte, som sluttet.

Og dette vet vi: Barn trenger menn som rollemodeller. Særlig barn som vokser opp uten nærkontakt med far eller andre menn i nær familie. Det gjelder barn både i barnehagen og i barneskolen - der mannemangelen også er prekær.

Derfor håper jeg at likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm snarest går hardere verks enn hun gjør i Dagbladet. Her "anbefaler" hun Osanstua barnehage å finne andre løsninger for å hindre overgrep.

Det er greit nok.

For andre løsninger finnes: Alltid åpen dør ved bleieskift eller dobesøk. Vandelsattester og referanser. Åpne samtaler med barna. Alt dette virker, og hindrer mistenkeliggjøring.

Men diskrimineringsombudet bør også gjøre det klart at det barnehagen driver med i Svolvær er diskriminerende.

Og ulovlig.

 

 

Mikrofonstativ for "Odins soldater"

I dag fikk politiet i Stavanger enstemmig medhold av Pressens faglige utvalg (PFU):


Slik fikk "Odins soldater" framstå i lokalavis etter lokalavis, i hettegensere med ryggen til. Foto: NTB/Scanpix.
 

Rogalands Avis var et ukritisk mikrofonstativ for "Odins soldater", og gjorde seg skyldig i et åpenbart brudd på god presseskikk da de ikke dobbeltsjekket den såkalte "gode tonen" mellom de selvbestaltede hettegenser-soldatene og politiet.

Bakgrunnen er fra februar i år, da Rogalands Avis kjørte en sak med tittel "Leder for Odins soldater tviler på at politiet vil gjøre noe".

Borgerverngruppen var blitt anmeldt til polititiet fordi de kunne framkalle frykt. Men lederen Kim Mæland kunne "berolige" med at gruppen hadde  "god dialog" med politiet, og at de  "før hver patruljering ringer vi vakthavende slik at politiet vet at vi er der".

Ingen i redaksjonen kom på tanken om å ringe politiet for å sjekke om det faktisk stemte. Tvert om gikk nyhetsredaktøren rett i forsvar da politiet ringte dagen etter for å avkrefte saken.

Først to uker senere kommer det et intervju med politisjefen i Stavanger, som da også har skrevet et leserinnlegg om saken. Her er han tydelig på at virksomheten til "Odins soldater" ikke er ønskelig, og at de slett ikke har noe samarbeid med politiet.

Les også: Den "dannende" innvandringsdebatten fører til mer vold

Les også: Den stygge hetsen mot Hadia

Da har også sjefredaktøren i Rogalands Avis lagt seg langflat, og tilbyr en beklagelse. Men da er det for seint, og i PFU er både pressens og "folkets" representanter enstemmig på politiets side.

Som nyhetsredaktør Frode Hansen i Dagbladet sier det: "Det er helt åpenbart for meg at politiet er en selvsagt kilde. Dette er en kontroversiell gruppe, da burde selvsagt redaksjonen ha sjekket påstandene de kommer med".

Så skal det legges til at Rogalands Avis ikke var alene. For meg er denne saken nok et eksempel på hvordan små kontroversielle grupper noen ganger klarer å skaffe seg oppmerksomhet fra en ukritisk norsk presse.

I lokalavis etter lokalavis fikk de stå fram i hettegensere med ryggen til, noe som i seg selv skaper frykt. Men dermed var det også umulig å sjekke om dette virkelig var lokale borgere som ville gjøre en samfunnsinnsats, eller om det var de samme, halvkriminelle elementene som reiste rundt fra sted til sted som Tordenskjolds soldater.

Riksavisene fulgte opp, og også vi i Nettavisen ga miniatrygruppen Odins soldater mye mer oppmerksomhet enn de fortjente. Derfor er kjennelsen i PFU i dag oppbyggelig lesning for de fleste norske redaktører.

PS:

Så et lite presse-etisk PS for spesielt interesserte helt til slutt:

Rogalands Avis var klaget inn etter Vær varsom-plakatens paragraf 4.14 om samtidig tilsvar. PFU mente imidlertid at dette ikke er riktig paragraf å bruke, siden utsagnet om "god tone og god dialog" med politiet ikke akkurat kan sies å være en "sterk beskylding" som gir krav om samtidig imøtegåelse.

Derimot brukte PFU paragraf 3.2: "Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte".

 

 

Her er saken der Norge bør bli dømt

Ikke før har Oslo tingrett avsagt dom mot den norske stat i Breivik-saken, så kommer et nytt søksmål mot Norge.


Edward Snowden fikk Bjørnson-prisen i fjor, men måtte takke via storskjerm. Foto: NTB/Scanpix
 

Dommen mot Brevik var krevende, og oppleves som et slag i ansiktet mot de etterlatte og overlevende etter massedrapene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Den kan ikke på noen måte sammenliknes med den neste saken.

Men også denne er alvorlig. Det er varsleren Edward Snowden som saksøker den norske staten, for å få fastslått rettslig at han ikke skal kunne utleveres til USA dersom han kommer til Norge for å motta den prestisjefylte Ossietzky-prisen.

Det er ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN som har tildelt prisen til Snowden, med styreleder William Nygaard i spissen. Prisen utdeles til høsten, og varsleren selv har uttrykt et sterkt ønske om å få komme til Oslo for å motta prisen. Som kjent sitter han nå i ufrivillig eksil i Moskva på 4. året.

I begrunnelsen for søksmålet skiver Norsk PEN:

«Snowdens påståtte lovbrudd består i å ha varslet om masseovervåking i regi av det amerikanske etterretningsbyrået NSA. Hans handlinger er klart av politisk karakter, og det er da klart etter den norske utleveringsloven og internasjonal rett at han ikke kan utleveres til USA».

Jeg mener det ikke er noen som helst tvil om at Eward Snowden er en varsler i alle positive betydninger av ordet.

Han varslet om en statlig og global overvåking vi ikke har sett maken til. Hans avsløring av overvåkingen av millioner av telefonsamtaler gjorde at til og med en amerikansk domstol (US Court of Appeals) i fjor fant overvåkningen ulovlig fordi den ikke var godkjent av kongressen. Likevel opprettholder president Obama siktelsen for "spionasje og tyveri av statlig eiendom".

I en storpolitisk sammenheng er det klart at å nekte utlevering av Snowden vil skape store problemer mellom Norge og USA.

Men dette er ett av de spørsmålene der moral og alminnelig folkeskikk tilsier at vi må gjøre det som er rett, ikke det som er formålstjenlig.

Derfor håper jeg at søksmålet fører fram. En Edward Snowden i Oslo for å motta ytringsfrihetspris ville være et særdeles viktig internasjonalt bidrag fra lille Norge.

Tidligere har norske politikere vist seg for feige. Kanskje kan vi stole på domstolene.

 

For ordens skyld: Jeg er menig medlem av Norsk PEN.

 

En krevende Breivik-dom

Juristene vil ganske sikkert si sitt, men fra et lekmannsperspektiv var det en krevende dom som falt i dag i Oslo tingrett:


Terroristen hilser på statsadvokat Marius Emberland ved starten av rettssaken i mars. Foto: NTB/Scanpix.

Staten er dømt for menneskerettsbrudd. Soningsforholdene for Anders Behring Breivik representerte ifølge retten en krenkelse av artikkel 3 i menneskerettskonvensjonen:

"Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff".

Kort sagt kom retten fram til at bruken av isolasjon ved de to fengslene Ila og Skien var for omfattende. Avgjørende momenter var isolasjonens lengde, mangelfull begrunnelse, begrensede klagemuligheter og for få "kompenserende tiltak".

Særlig peker retten på at rutinemessige nakenundersøkelser etter lufting og som ledd i jevnlige uvarslede kontroller ikke ble tilstrekkelig begrunnet ut fra sikkerhetsmessige hensyn.

Retten er videre enig i Breiviks påstand om at dette er å anse som nedverdigende behandling i konvensjonens forstand.

Derimot ble staten frifunnet når det gjelder den strenge brev-, besøks- og telefonkontrollen. Den anser retten som tilstrekkelig begrunnet siden det gjelder bekjempelse eller forebygging av terrorisme.

Det er liten tvil om at dagens Breivik-dom er krevende. Den vil bli oppfattet som et slag i ansiktet på mange av de pårørende og gjenlevende etter de kaldblodige drapene på 77 mennesker i 2011.

Ikke minst er dommen krevende etter å ha opplevd massemorderens opptreden under rettsaken i mars .

Les også: Nazihilsen til sine venner

Les også: Egentlig burde vel terroristen sture litt MER

Les også: Sutrende terrorist med grandiost selvbilde

Likevel, nå må vi gjøre som vi sier i alle demokratiets festtaler:

Nå må hele det norske samfunnet studere dommen nøye. Dommer Helen Andenæs Sekulic gjorde et grundig og solid inntrykk under rettssaken. Kanskje har hun rett. Kanskje var de utallige nakenvisiteringene unødvendige. Antakelig er det her diskusjonene vil gå de nærmeste dagene

Uansett: Staten må nå tenke seg nøye om i spørsmålet om anke.

Belastningen på de pårørende og gjenlevende har allerede vært enorm. Soningsforholdene til Breivik er allerede lempet på, og de mange nakenvisiteringene er historie.

Det er ikke sikkert belastningene med en runde til er verdt det.

 

 

 

Vi tåler godt en justisminister som er arrogant og påståelig ...

Igjen påkaller justisminister Anders Anundsen hånfliren fra en samlet norsk presse. Denne gangen på grunn av et brev der han bryskt forsøker å kalle inn generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund "på teppet" på sitt kontor.


Fra skrytevideoen som Anders Anundsen fikk bot for. Foto: Justisdepartementet
 

Forholdet mellom Anundsen og det frie ord har bokstavelig talt vært betent ganske lenge, helt siden han boikottet og satte fyr på et eksemplar av lokalavisa Tønsbergs Blad i 2013.

Fordi de hadde skrevet noe han ikke likte.

I tillegg har vi friskt i minne hans nærmest nord-koreanske propagandafilm fra i fjor, "Trygghet i hverdagen", der han blant annet egenhendig intervjuer polititopper om hvor flott alt er blitt siden han selv ble justisminister.

Og nå altså et brev til Presseforbundet, som Dagbladet har fått tak i:

«Siden det kan framstå som du har misforstått mitt syn på den frie presse, og du etterlyser en justisminister som skal mene noe annet på dette området enn du tror jeg gjør, ville det være klargjørende å ha et møte om disse forholdene. Det ville vært meget nyttig for meg å få klargjort dine synspunkter, og kanskje nyttig for deg å få klargjort mine.»

Bakgrunnen er at Løken Stavrum hadde kritisert Anundsen for å stille opp i et reklamebilag til Aftenposten om samfunnssikkerhet. Den kritikken går det godt an å være uenig i, men det er ikke poenget her.

Poenget er statsrådens manglende forståelse for sin egen rolle.

En statsråd kan ikke forsøke å "disiplinere" mediene, eller "ordne opp på kammerset" på sitt eget kontor. I denne saken er det derfor lett å være enig med Venstre-leder Trine Skei Grande, som sier at "dette brevet hører hjemme i en annen tid og en annen styreform".

Selvsagt er det lett for oss i pressen å bli pompøse og selvhøytidelige selv, når vi smykker oss med merkelapper som "den fjerde statsmakt" og "voktere av det frie ord" - men denne gangen må vi bare tåle det.

For Kjersti Løken Stavrum har selvsagt mye hun vil diskutere med statsråd Anundsen. Men det må hun gjøre så alle kan høre, i en åpen diskusjon, ikke med lua i handa på statsrådens kontor.

Som et omvendt tankeeksperiment kan du jo forsøke å se for deg at det var Løken Stavrum som ba Anundsen stille på hennes kontor fordi han hadde sagt noe i Stortinget som hun var uenig i.

Det var ikke så lett, nei.

Så skal vi selvsagt være klar over at Anundsen har en stor, folkelig tilhengerskare som synes det er flott at justisministeren setter pressen "på plass" av og til.

Det skjønner jeg godt. Pressen skriver ofte helt utrolig irriterende ting, og vi som driver og kommenterer tar sikkert feil på en rekke områder der du som leser sitter med spesialkunnskap.

Derfor tåler vi godt at en statsråd er arrogant eller høyrøstet eller påståelig eller ubehagelig og skjeller ut både den ene og den andre.

Men kun i det åpne rom.

Noe annet strider mot våre demokratiske verdier - og også mot Fremskrittspartiets liberale grunnsyn.

 

For ordens skyld: Kjersti Løken Stravrum er gift med sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen.

 

 

John Arne Riise vs Janteloven: 1- 0

For en måneds tid siden var jeg bekymret for hvordan Janteloven ville ta imot den tidligere storstjernen John Arne Riise i hjembyen Ålesund. Nå ser det ut til at Riise kan makte å ødelegge hjemkomsten helt på egen hånd.


Janteloven forutsetter en slags uskyldig helt, ikke en bortskjemt primadonna. Foto: NTB/Scanpix)
 

Først forsøkte han å filme seg til et frispark, ble skyld i et baklengsmål, og fikk ut skuffelsen ved å rope "fy faen, for en fittedommer" da han forlot banen.

Like ille er det at han også skjelte ut en av Aalesunds mange frivillige, den pensjonerte politimannen Peder Kongshaug (70) - som tilfeldigvis sto ved garderobeinngangen og ba Riise roe seg ned.

I striden mellom Riise og Janteloven var det altså Riise som slo først. 1 - 0 til Riise, med andre ord.

Nå er spørsmålet om Jante kan slå tilbake. Da Aksel Sandemose først formulerte den kjente loven i byen Jante, var forutsetningen en slags helt  - en som med god grunn tror at han er noe, men som blir holdt nede av småbyens små mennesker.

Han tenkte ikke på en primadonna som slenger med leppa fordi han taper en kamp.

Likevel gjør Riises kone, Louise Angelica Riise selv et forsøk på å vekke Janteloven til live. At hun forsvarer ektemannen  på Facebook er slikt som utvilsomt kan fyre opp stemningen på byens puber:

«Dette får meg til å se rødt! Jeg er sikker på at NFF sitter og klapper i hendene og gosser seg på John Arne´s bekostning, og at det smalt fra akkurat ham. Slike gloser var vi flere om etter noen merkelige avgjørelser fra dommerpanelet. Han har beklaget seg, og det er selvsagt menneskelig å feile. Det skal iallfall ikke stå på engasjementet»,

Men samtidig er det mest søtt.

Dessuten er ålesunderne vant til at nærmeste familien Riise engasjerer seg i de to fotballguttene. Dessuten har Riise lagt seg paddeflat og bedt om unnskyldning.

(teksten fortsetter under bildet)


John Arne Riise med fru Louise Angelica på tribunen. Foto: NTB/Scanpix
 

Jeg tror derfor at både supporterne og klubben vil slå ring rundt Riise denne gangen. De fleste skjønner hvilket press han er utsatt for:

Her kommer selve storstjernen, mannen med flest landskamper i den norske trøya, tilbake til hjembyen etter en eventyrlig karriere i utlandet. Han kan ikke være middelmådig da. Han kan ikke gå inn på laget som en Adecco-spiller da. Han kan ikke lage baklengsmål med ei halvdårlig finte da.

Derfor er det lett å forstå frustrasjonen.

Likevel har ikke John Arne Riise mange sjansene. Nå kan han bli idømt to kampers karantene av Disiplinærutvalget i NFF, og det skulle bare mangle.

Da får han ikke være med til Lillestrøm på torsdag, og ikke ta mot Tromsø på Color Line på søndag.

Men han kan likevel være med over Romsdalsfjorden og slå erkerivalen Molde neste lørdag!  Gjør han det, kommer Stormen til å bære ham på gullstol hjem over Ørskogfjellet.

Men i mellomtida må klubben sette seg på ham.

Det er ingen grunn til at fotballspillere skal kunne fortsette å oppføre seg som bortskjemte drittunger hver gang de ikke får det som de vil. Det må støtteapparatet i Aafk ta på alvor.

Til høsten blir John Arne Riise 36 år. Han kan rett og slett ikke fortsette å springe rundt og slenge med leppa og regne med at han blir tilgitt gang etter gang.

 

Les også:  http://erikstephansen.blogg.no/1457600787_men_hvordan_vil_jante.html

Les også Nettavisen mener: http://www.nettavisen.no/mener/skjerp-reglene-og-sla-ned-pa-usportlig-opptreden/3423215140.html

 

 

 

 

 

Den "dannede" innvandrings-debatten fører til mer vold

Denne uka lanserer Flemming Rose den norske utgaven av sin siste bok "Hymne til friheten". I et eget, "norsk" etterord tar han for seg forskjellen mellom innvandringsdebattene i Norge, Danmark og Sverige.


Også den norske avisen Dagen trykket tegningene, og her blir det norske flagget brent under en demonstrasjon i Lahore i 2010. Foto: Scanpix.
 

Flemming Rose er mannen som startet karikaturstriden i 2006. Som kulturredaktør i Jyllands-Posten trykket han 12 tegninger av profeten Muhammed, og i dag - ti år senere - reiser han fremdeles rundt med politieskorte.

Det har skjedd mye på flyktningefronten siden boka kom ut i Danmark i fjor. Blant annet har Sverige tatt imot 163 000 asylsøkere med stor overvekt av yngre menn, men planlegger nå å utvise 80 000 av dem som "grunnløse". Danmark har tatt mot 22 000, og Norge 30 000.

Men ifølge Rose mangler svenskene språk for å kunne snakke om den kraftige svenske innstrammingen.

Det innvandringsfiendlige partiet Sverigedemokratene (SD) har fosset fram til 20 prosent på meningsmålingene, men fremdeles kan ikke de andre partiene snakke med dem. Til tross for at de har overtatt deler av SDs politikk ved å ville utvise halvparten av dem som for bare et halvt år siden ble tatt imot med åpne armer.

Flemming Rose mener at Norge og Danmark likner hverandre med en åpen, kritisk og til tider røff debatt om innvandring.

(teksten fortsetter under bildet)


I det norske etterordet hevder Flemming Rose at svenskene mangler språk for å kunne føre en ordentlig debatt om innvandring.
 

Mens svenskene er kultiverte og dannede, dekker over, snakker om noe annet. De har skapt seg et eget språk der mange av de ordene som kunne bragt klarhet i debatten, er tabubelagt.

Det er for mye man rett og slett ikke kan si.

Som eksempler viser han særlig til Knausgård-debatten og leserinnlegget som bl.a Civita-leder Kristin Clemet ikke fikk på trykk i Dagens Nyheter (!).

Men hjelper det? Fører den dannede samtalen i Sverige til mindre rasistisk vold?

I følge Rose er det tvert imot. Han viser til forskning på høyreradikal vold, som viser at Sverige siden 1990 har hatt 16 ganger så mange voldshendelser med døden til følge som Danmark.

"Sverige ligger ikke bare foran de andre nordiske landene, men er faktisk det landet i Vest-Europa med flest høyreekstreme drapshendelser per innbygger, selv om flere mennesker ble drept i Norge i en enkeltepisode 22. juli 2011", skriver han.

Hva er så årsaken til det?

Rose mener at stigmatiseringen av innvandringskritiske røster i mediene gjør at disse heller føler seg tiltrukket av mer radikale og i verste fall voldelige kanaler for protest.

I følge Rose er det altså tausheten som fører til vold, ikke omvendt: at fremmedfiendtlige ytringer virker som oppfordring til handling.

Så kan man kanskje si at dette er å slå inn åpne dører. I den norske debatten er disse synspunktene allerede kjente og langt på vei aksepterte:

Det hjelper å snakke om det.

I det norske etterordet forsøker Flemming Rose også å forklare hvorfor svenskene i norske og danske øyne er så rare.

Her trekker han blant annet frem at Sverige alltid har hatt større avstand mellom eliten og folket enn i Norge og Danmark. Derfor er forestillingen om å "oppdra folket" fremdeles levende - med røtter helt tilbake til Voltaire. Også han mente at det fantes bøker som folket ikke burde lese fordi de ikke hadde forutsetninger til å håndtere det som sto i dem.

Dernest hadde både Norge og Danmark solide rettsoppgjør etter krigen - samt aktive motstandsbevegelser. Derfor ble nazismen aldri per definisjon identifisert med det nasjonale, som i det "nøytrale" - men fremdeles skamfulle Sverige. Her siterer Rose sin svenske kollega, den tidligere kultur- og sjefredaktøren Arne Ruth i Dagens Nyheter:

"Jeg kan ikke synge "Du gamla, du fria" uten å følge meg pinlig berørt. Jeg har aldri heist et svensk flagg".

 

 

 

 

Når rike onkler finansierer journalistikk

Skal "rike onkler" som Christen Sveaas og Erling Lorentzen kunne sponse journalistikk på et av de mest brennbare områdene i norsk politikk?


Christen Sveaas vil gjerne har mer journalistikk om norsk forsvarsevne. Foto: NTB/Scanpix
 

I alle fall er spørsmålet brennbart etter årets SKUP-konferanse, der leder Jan Gunnar Furuly i Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse gikk i strupen på frilanser Kjetil Stormark og hans prosjekt "Norges forsvarsevne".

Prosjektet med den talende nettsiden Aldrimer.no har allerede hanket inn penger fra en rekke rike menn, hovedsakelig fra shipping og gammel motstands-adel, som til sammen har gitt over ti millioner kroner:

Hans Herman Horns stiftelse, Steenslandfondet, Leif Høegh Stiftelse, Eckbos Legat, kongens svoger Erling Lorentzen - og altså Christen Sveaas. Alle disse er betydelige tilhengere av et sterkere forsvar, og har også tidligere bidratt med store midler blant annet til Forsvarets spesialstyrker.

SKUP-lederen mente at Stormarks prosjekt fort kunne framstå som en slags form for content marketing, der journalistikken nærmest er bestemt på forhånd av donorene.

Stormark på sin side tente på alle pluggene, og forlangte at Furuly - som til daglig arbeider i Aftenposten - straks enten dokumenterte eller beklaget påstandene. Noe beklagelse har han fremdeles ikke fått.

Det er helt åpenbart at Furuly peker på et sentralt emne. Det er leserne som bestemmer hvem eller hva som skal få tillit, og det er åpenbart at mange vil være skeptiske til journalistikk betalt av rike menn. Den debatten må Stormark tåle.

(teksten fortsetter under bildet)


Frilansjournalist Kjetil Stormark


Likevel: Prinsipielt er ikke dette vesentlig annerledes enn at Aftenposten for en tid tilbake var eid av Tinius og familien Nagell-Erichsen. Eller at TV 2 var eid av Telenor, eller at de 70 avisene i Amedia akkurat er overtatt av DnB-stiftelsen.

Poenget er åpenhet.

Så lenge leserne vet hvem som finansierer Stormarks forsvars-journalistikk - så kan vi som lesere ta det med i vurderingen. Da kan vi også velge selv om vi har tillit til det han skriver.

 

 

 

 

 

Den stygge hetsen mot Hadia

Det har vakt usedvanlig sterke reaksjoner at Hadia Tajik er i stortingsflokken på 26 representanter som stemte for å endre grunnloven slik at Norge kan bli republikk. Reaksjonene kan forklares med to ting:


Hadia Tajik og kong Harald for tre år siden. Begge er andregenerasjons nordmenn. Foto: NTB/Scanpix
 

1. Hun er nestleder i Arbeiderpartiet.

2. Hun er muslim.

Det første er greit. Det er nytt at motstanden mot kongedømmet nå er kommet helt opp i ledelsen av partiet. Det kan derfor reises spørsmål ved om Norges største parti er i ferd med å bli republikansk.

Likevel: republikanerne på Stortinget teller ikke mer enn 26 av 169 representanter, altså omlag 15 prosent. Det er lavere enn i befolkningen ellers. I følge den siste målingen om spørsmålet, som ble gjort i 2014, sier 19 prosent at de er for republikk. 65,4 prosent sier de vil beholde monarkiet.

Les også Nettavisen mener: Hadia Tajik er en modig prinsippfast politiker

Så faren for republikk er ikke akkurat overhengende. Dermed må det være noe annet som forklarer de sterke følelsene.

Og da har vi det igjen: islam.

Det er få kommentatorer som sier det høyt. Men i kommentarfeltene og på sosiale medier er hetsen - og ikke minst konspirasjonsteoriene - synlige:

For nå kan vi se hva muslimene egentlig vil, skrives det. De har tenkt å ta over! Hadia Tajik står i spissen for å innføre islamsk republikk i Norge! Første steg er å kaste kongen!

Kom an, folkens. Nå må vi slutte ned dette tullet. Hadia Tajik er en av Arbeiderpartiets dyktigste og modigste politikere. Hun har utfordret konservative muslimske miljøer ved å ville forby hijab i skolen. Hun har utfordret de mannsdominerte moskeene, og omtalt Gud som "hun". Og hun giftet seg med en "vantro".

Hvor norsk må hun egentlig bli for at hun skal bli tatt som en helt vanlig nordmann?

Dessuten henger det jo ikke på greip:

For når hun er motstander av hijab, eller gifter seg med en nordmann, da er det visst bare for å lure oss. Da skjuler hun nemlig sine egentlige motiver. Bare vent til hun og de andre muslimene tar over - da kommer sharia!

Men når hun er for forslaget om republikk, da er hun plutselig så dum at hun stemmer for det helt åpenlyst. Det måtte jo være mye lurere å holde standpunktet sitt skjult?

Saken er jo at vi er mange situasjonsbestemte monarkister her i landet. Vi synes det er ok med kongehus så lenge det er ok folk der. Og kong Harald er en ålreit fyr. Men bare tenk deg om den kommende Haakon og Mette Marit begynner å rote det til. Da blir vi republikanere hele gjengen.

Og folk med annen bakgrunn må selvsagt ha akkurat samme rett til å si hva de mener om dette som etniske nordmenn. For tenk etter nå:

Enkelte av våre "nye landsmenn" blir ofte kritisert for å ikke la seg integrere. De er ikke gode nok i norsk, heter det.. De holder for sterkt på sin etniske bakgrunn.

Da må jo ikke vi komme dragende med bakgrunnen deres hver gang de åpner munnen. Da må jo ikke vi påstå at - dette mener du bare fordi du er muslim! Dette mener du bare fordi du er sikh!

For nye nordmenn må selvsagt ha lov til å være like politisk ukorrekte som vi av og til ønsker å være.

Det er viktig at politikere med ulik bakgrunn får si hva de mener - uten urimelig kritikk. Etterhvert har vi jo fått flere framtredende politikere og meningsbærere med ulik bakgrunn: Hadia Tajik (Ap), Abid Radia (V), Mazyar Keshvari (Frp) og Nettavisen-blogger Mahmoud Farahmand (H).

Disse må selvsagt møtes på det de mener, ikke hvilken bakgrunn de har. Det handler bare om å være "fair" overfor politiske motstandere.

Uten sammenlikning for øvrig: Men allerede i den amerikanske valgkampen i 2008 hadde Donald Trump begynt gnålet sitt om Obamas fødselsattest. Og på et valgmøte med republikanernes presidentkandidat John McCain påsto en kvinne blant publikum at Obama var både araber og muslim.

Men det ville ikke hedersmannen McCain ha noe av. Han snudde seg rolig mot henne og sa:

- Nei, frue. Han er en hederlig familiemann, som jeg tilfeldigvis er uenig med.

 

 

Arbeiderpartiet må inn i moskeene

"Noen av oss har snakket sammen", sa landsfader Einar Gerhardsen.

Sitatet har i alle år siden blitt brukt til å illustrere de uformelle maktstrukturene i landets største parti. Nå er det på tide at partiet bruker sine uformelle muskler i Oslos moskeer.

 


Daværende statsminister Jens Stoltenberg er ikke den eneste som har kastet glans over moskeen til imam Nehmat Ali Shah (til høyre). Men Arbeiderpartiet har mest uformell innflytelse. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.
 

Styreleder Ghulam Sarwa i Central Jamaat Ahl-e-Sunnat-moskeen i Oslo sier til Nettavisen i dag at det fremdeles ikke er berammet noe styremøte for å behandle saken rundt den kontroversielle imamen Hehmat Ali Shah.

Det vakte berettiget oppsikt at imamen i Oslos største moske deltok på markeringer både i Oslo og Lahore til støtte for terroristen Mumtaz Qadri. Den tidligere livvakten brukte maskinpistol og drepte en liberal guvernør som ville myke opp blasfemireglene i Pakistan, og ble seinere dømt til døden for det.

Støttemarkeringene vakte avsky over hele verden, og både styreleder Ghulam Sarwa og Ap-politiker Khalid Mahmood har tatt avstand fra imamens handlinger.

Nettopp derfor er det unektelig underlig at moskeen ikke allerede har berammet et styremøte om saken. Det er også noe rart at styrelederen sier at han ennå ikke har snakket med imamen sin. De har vel telefon i Pakistan? Og Aftenposten snakket med ham og intervjuet ham allerede for fem dager siden?

Var ikke saken og alt oppstyret verdt en telefon?

Dette kan gi vann på mølla til de som hevder at moskeen snakker med to tunger. Noen vil sikkert også forsøke å kaste en slik mistanke på Mahmood, særlig siden han overfor Nettavisen i forrige uke ikke ville fortelle hva som er hans råd til styret i saken.

Mahmood har riktig nok ingen formell posisjon i moskeen. Men den mangeårige bystyrerepresentanten er en mann med nære kontakter i moskeen. Antakelig finnes det skjulte maktstrukturer her også - selv om det formelt er styret som bestemmer imam-saken.

Les mer om Central Jamaat Ahl-e-Sunnat-moskeen her

Moskeen har nå en gyllen sjanse til å gjøre alle mistankene til skamme. En gyllen sjanse til å vise at demokratiske spilleregler faktisk gjelder, at det ikke er riktig at moskeen blir styrt av klaner og utenlandske maktstrukturer, og at moskeen virkelig vil markere sin avstand fra terror.

Hvor alvorlig saken er?

Tja. Tenk deg at prosten i en av de største menighetene i Oslo dro til USA, hvor han deltok i en demonstrasjon til støtte for morderen som nettopp hadde  drept en abortlege eller en abortvennlig delstatsguvernør.

Jeg tror ikke denne prosten ville forblitt prest i Den norske kirke særlig lenge. Ikke engang de kjente abortmotstanderne Børre Knudsen eller Ludvig Nessa ville vurdert å gjøre noe slikt.

Og det er her Arbeiderpartiet nå må tørre å vise muskler.

Det er riktig at også andre partier har vist sin dialog-vilje til moskeen, og jeg mener overhodet ikke det er noe galt i det. Å snakke med folk er aldri feil.

Men det er Arbeiderpartiet som i størst grad har blitt brukt som alibi for at Central Jamaat Ahl-e-Sunnat-moskeen er i tråd med demokratiske verdier og det moderne norske samfunnet.

Derfor må Arbeiderpartiet både sentralt og lokalt nå må bruke sine uformelle kanaler for alt de er verdt.

Noen må snakke sammen.

 


Også kulturminister Thorhild Widvey (H) har deltatt på dialogmøte med den omstridte imamen sammen med norske redaktører. Foto: Helge Øgrim, fagbladet Journalisten.


 

 

Hvor er rådgiverne når du trenger dem?

Noen ganger kan man undre: hvor blir det av kommunikasjonsrådgiverne når man trenger dem?


Eksempel på folkelig latterliggjøring, her fra Twitter.
 

For Raymond Johansens del begynte det allerede i oktober i fjor, da han første gang røpet sin gode ide å endre navnet på byrådet i Oslo til "byregjering".

Etter nesten et halvt år med latterliggjøring satte han navneendringene på vent - i påvente av at kommunaldepartementet skulle vurdere lovligheten av forslaget. Svaret kom i dag.

Da har han altså i en periode på fem måneder måttet tåle å bli kalt både "hertug Raymond" og "hans høyhet". Han er blitt sammenliknet med Marve Fleksnes, og gratulert med det mest pompøse forslaget siden Julius Cæsar foreslo å kalle opp måneden juli etter seg selv.

Omdømmemessig er det ille nok i seg selv.

Men i tillegg gjør slikt ham ømfindlig også overfor nye "avsløringer". For saker som dette har nemlig en merkelig tendens til å balle på seg.

Og ganske riktig: Plutselig er han "kongen av rådhusgarasjen", og så blir han avbildet på vei inn i et bensinslukende rovdyr av en luksus-Audi A8 - med privatsjåfør og piggdekk. Underforstått: Her har vi dobbeltmoralens mester - som fjerner parkeringsplassene til folk flest, men selv ordner p-plasser til seg og sine i rådhuset. Og som ber folk flest kjøre buss og bane, men selv blir kjørt rundt som en annen kongelig.

Så skulle man tro at rørleggeren fra Furuset selv hadde magefølelse på hva rører seg i folkedypet. Men hva gjør byrådslederen når han blir konfrontert med saken?

Jo, han toer sine hender, og sier at det er opp til biltjenesten og rådhusforvalteren å bestille biler. Dette kan ikke han gjøre noe med. I dette spørsmålet blir altså byrådslederen kjørt nærmest viljeløst rundt i Oslos gater - uten påvirkning på hverdagen rundt seg.

Deretter går Raymond og "Raymobilen" sin seiersgang på sosiale medier som årets store aprilspøk, før han plutselig - etter fire dager -  visstnok kan gjøre noe med det likevel. Da "tar han initiativ til" å vurdere ordningen på nytt.

Hvorfor gjorde han ikke det med en gang?

Det vet vi foreløpig ikke. Men vi kan i alle fall ha tre teorier:

1. Enten har byrådslederens kommunikasjonsstab forbløffende dårlig føling med hvordan ting blir mottatt i det såkalte "folkedypet".

2. Eller så lytter ikke Raymond Johansen til råd.

3. Eller så er kommunikasjonsstaben redd ham, og har misforstått sin viktigste oppgave.

En kommunikasjonsrådgivers jobb er nemlig ikke først og fremst å være mikrofonstativ for sjefen sin, eller sørge for at sjefens budskap når ut til flest mulig. Heller ikke å fjerne eventuelle kritiske spørsmål til sjefen på Facebook.

Rådgiverens oppgave ligger like mye i å være like kritisk til sjefen som mediene er:

Er du sikker på at denne saken er viktig nok til latterliggjøringen som vil komme? Er du sikker på at det i denne saken er viktigst å ha rett? Burde vi ikke her legge oss flate med en gang, og i alle fall si at vi skal vurdere saken på nytt?

Så har selvsagt Johansens støttespillere rett i at mediene i saker som dette bygger opp om politikerforakt . Alle saker som ser på politikernes lønns- og arbeidsvilkår gjør til en viss grad det.

Men ikke mer enn politikerne selv:

Allerede første arbeidsdagen til det nye byrådet stilte de opp alle sammen i VG og fortalte at her er gjengen som dropper bilen på vei til jobb.

Det var de selv som valgte en slik vinkel, og den forplikter selvsagt. Da kan de ikke etterpå komme sutrende og klage på medier som følger opp.

Såpass må en rådgiver kunne bidra med.