hits

mars 2016

Journalister uten troverdighet

Journalister har allerede troverdighet på linje med bruktbilselgere. Er det nødvendig å trekke den ytterligere ned?


- Troverdighet er ikke noe du kan dytte på folk, mener Kjersti Løken Stavrum.
 

Slik kan man formulere spørsmålet, etter et møte tidligere i dag om content marketing og sponsing av journalistikken i regi av presseorganisasjonene. Mest oppsiktsvekkende var kanskje en helt ny ydmykhet fra "verstingen" VG.

Verstingen VG?

Her jeg sitter i Nettavisen singler det nå selvfølgelig i alle glasshusvegger. Tidligere var det Nettavisen som var "verstingen" på content marketing i Norge. I forfjor fikk vi kritikk av PFU to ganger, på grunn av for dårlig merket skille mellom innholdsmarkedsføring og uavhengig journalistikk.

Men vi har tatt lærdom av PFUs innvendinger. Og jeg våger nå påstanden at Nettavisen er blant de ryddigste i klassen på området. Poenget er at du som leser skal se tydelig forskjell hva som er markedsføring og hva som er journalistikk. Og at det er vanntette skott mellom markedsavdelingen og redaksjonen.

Derfor er det jo med en viss skadefryd vi har sett andre "nye" aktører snuble rundt i dette uoversiktlige landskapet, og til dels har gått mye lenger enn Nettavisen noen gang har gjort.

(teksten fortsetter under bildet)

Hvordan journalistikken skal finansieres er et brennbart spørsmål for norske presseorganisasjoner.

 

Og mens sjefredaktør Torry Pedersen tidligere har vært tildels høy og mørk i forhold til domfellelser i PFU, og også i overkant verdensvant i sine henvisninger til The Guardian og New York Times, var det i dag andre toner fra en ydmyk nyhetsredaktør Gard Steiro.

- Jo, vi er bekymret for at det kan skade troverdigheten. Jo, vi ser at begrepsbruken har vært uryddig, medgikk han.

En av dem som kjørte relativt hardt ut, var generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund. Hun viste til at f. eks Aftonbladet i Sverige nå avslutter sitt samarbeid med Telia, et liknende samarbeid som VG her hjemme har gående med Rema 1000 under navnet "VG Familieliv".

- Troverdighet er ikke noe du kan dytte på folk. Leserne er ikke dumme, og mange norske medier distanserer seg litt fra VG nå. VG viser til Guardian hele tida, men også de har strammet opp. Det kan bli veldig kostbart å tjene korte penger, påpekte hun.

Men så er begrepene fremdeles nokså uklare. For eksempel forsøker pressen både i Norge og internasjonalt å skille skarpt mellom "sponsing" og "reklame":

  • Supported by/sponset av - betyr at sponsoren betaler, men har ikke noen innvirkning på det redaksjonelle innholdet (for eksempel som i Sverige, der Telia betalte for journalistikk rundt det "Digitala livet".)
  • Paid content/content marketing/annonsørinnhold - betyr at annonsøren selv eller egne avdelinger i mediehuset lager innholdet (f. eks Nettavisens "Reisetips")

Men overfor dette forsøket på klargjøring slo forbrukerombud Gry Nergård kontant i bordet med markedsføringsloven, som overhodet ikke skiller mellom disse begrepene.

- Og ikke bare er begrepene uinteressant for lovverket, det er også helt umulig for den vanlige leser å skjønne forskjellen, hevdet hun.

Jeg tror at sponset innhold vil bane seg vei inn i journalistikken enten vi liker det eller ikke. Finansieringsmodellen til store mediekonsern som Schibsted og Amedia er i krise, og for eksempel Nettavisen - som må klare oss uten noe som helst i pressestøtte eller momsfritak - er avhengig av skaffe alle inntekter på egenhånd.

Det skal vi gjøre i konkurranse mot internasjonale giganter som Facebook og Google, som til alt overmål ikke betaler en eneste krone i skatt.

Men troverdigheten er helt avgjørende. Journalister uten troverdighet er ingenting. Og da er vi helt avhengig av å finne modeller som sikrer den redaksjonelle uavhengigheten. Her er Vær varsom-plakatens påbud om at "Skjult reklame er uforenlig med god presseskikk (2.8) og "Vis åpenhet om bakenforliggende forhold" (2.3) helt vesentlige.

Samtidig, om vi skal finne nye modeller, er vi nødt til å kunne prøve oss frem. Det vil nok både VG og Nettavisen fortsette med. 

 

NB: Kjersti Løken Stavrum er gift med sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen.

 

 

 

 

 

Frikjent for vaksinetittel

Nettavisen ble i dag frikjent i Pressens faglige utvalg (PFU) for en unøyaktig tittel om sammenhengen mellom vaksine og MS. Nettavisen har allerede innrømmet feilen, og rettet den opp.

 


Faksimile av artikkelen med korrekt tittel. Faksimile: Journalisten.
 

Saken er prinsipielt interessant, og er også omtalt av fagbladet Journalisten.

Det var i november i fjor vi publiserte en artikkel med tittel "Fikk MS av barnevaksine - får erstatning".

Artikkelen handler om at en mann som utviklet Multippel sklerose (MS) få dager etter at han som 16 åring ble vaksinert, fikk tilkjent erstatning av Høyesterett. Dommerne fant at det var et visst forskningsmessig belegg for at MMR-vaksinen i svært sjeldne tilfeller kunne utløse MS hos unge mennesker.

Høyesterett slo altså ikke fast at vaksinen førte til MS, men at den kunne føre til MS. Dette kom tydelig fram i artikkelen, hvor det også kommer fram at mannen fikk erstatning fordi staten ikke kunne godtgjøre at en annen årsak var mer sannsynlig.

En presis tittel skulle dermed være "Fikk MS etter barnevaksine - får erstatning".

En nokså klassisk feil, altså, der tittelen kan ha blitt dratt lenger enn det er hold for av desken - og som i dette tilfellet går rett inn i den betente vaksinestriden.

Her er det svært sterke følelser i sving, og Nettavisen ble sporenstreks klaget inn for PFU av en vanlig leser. Han hevdet med rette at tittelen gikk for langt, og at Høyesterett ikke hadde funnet "beviser for eller har uttalt at vaksinen gir MS".

Det som kan gi lærdom for andre vanlige lesere, er at klageren glemte å si noe til Nettavisen om det upresise tittelen. Som vi skriver i tilsvaret til PFU:

"I vårt arbeid gjør vi større og mindre feil hver eneste dag. Det er ikke mulig engang å forsøke å dekke en fragmentert virkelighet og hverdag i menneskenes liv uten å gjøre feil. Hadde vår journalist, våre redigerere eller våre redaktører blitt gjort oppmerksomme på den nå innklagede tittelen, hadde vi naturligvis vurdert innvendingene med en gang".

Nettavisen er nemlig ikke noen "vaksinemotstander"-avis, og har ingen interesse av å "dra" tittelen hit eller dit. Med en gang vi ble gjort oppmerksom på feilen gjennom PFU, rettet vi opp feilen.

Dette fikk vi ros for av utvalget:

- Nettavisen skal ha for at de gjør det som presseetikken sier at de skal gjøre, nemlig at når de blir oppmerksom på en unøyaktighet i tittelen, så endrer de den, sa utvalgsleder Alf Bjarne Johnsen.

Også Camilla Serck-Hanssen hengte seg på:

- Jeg må også si at jeg er enig med Nettavisen, jeg synes det er litt rart at klager ikke har tatt kontakt med avisen. Det virker helt unødvendig å komme til oss med en gang.

Det var utvalgsmedlem Reidun Førde uenig i:

- Jeg synes det er flott at en vanlig leser bruker oss slik, selv om jeg ikke er uenig i vår konklusjon.

Så kan du si at Nettavisen ikke burde gjort feilen i utgangspunktet, og det er jeg enig i. Men å gjøre en feil er heldigvis ikke nok til å ha utvist "dårlig presseskikk".

Moralen er altså: Oppdager du noe feil i Nettavisen eller andre norske medier, så si fra med en gang.

Da er det vår plikt å sørge for at "Feilaktige opplysninger skal rettes opp og eventuelt beklages snarest mulig" (Vær varsom-plakaten 4.13.) 

 

 

 

Sutrende terrorist med grandiost selvbilde

I dag fikk den selvutnevnte generalsekretæren i partiet Nordisk stat - forkortet NS Norge - forklare seg for retten i Skien fengsel. Forklaringen var en blanding av legitime klager på soningsforholdene, grandiose tanker om seg selv - og latterlig sutring.


Anders Behring Breivik med sin forklaring i hånden. Foto Åse Liserud, Scanpix.

 

Mandag skrev jeg i bloggen Derfor vil vi vise bilder av terroristen at saken rundt Anders Behring Breivik har offentlig interesse, fordi den kan si noe om soningsforholdene for fanger i norske fengsler.

Jeg fikk delvis rett. I alle fall har vi fått vite mer om hvilke forhold terroristen har sonet under.

Les også: Egentlig burde vel terroristen sture litt MER

Les også: Nazihilsen til sine venner

I forklaringen i dag klaget han blant annet over 885 nakenransakinger, hovedsakelig den første tida på Ila. I Skien i 2016 har han bare blitt nakenransaket fem ganger.

Han klaget over den såkalte "gripemanøveren" han ble utsatt for på Ila hver gang han skulle bytte eller forlate en celle. Da måtte han stikke begge hendene ut gjennom luka, hvorpå han ble påført håndjern. Deretter måtte han følge trippende etter døra som et "vedheng" mens den ble åpnet. Dette oppfattet han som ydmykende og krenkende, og gjorde at han flere ganger ikke benyttet seg av retten til lufting eller samtaler med helsepersonell eller ansatte.

Han fortalte om den første soningstida, da det ble gjennomført cellekontroll hvert 40. minutt, også om natta. Da ble det rettet en lommelykt inn gjennom luka, og betjenten ropte: lever du, lever du? Så måtte han riste på en fot eller liknende for å vise at han var i live. Hvis ikke, måtte han opp og stå.

Han nyanserte den idylliske fortellingen fra Skien om at han er med og lager egen mat sammen med de ansatte i fengselet. Terroristen hevdet at det består i at han har fått trykke på knappen på en eggkoker en gang, og puttet en frossenpizza i ovnen en gang.

Og ikke minst klaget han på brevkontrollen og besøksforbudet, og at han stadig må sitte bak en glassvegg under samtaler med helsepersonell og profesjonelle besøksvenner.

Dette er legitime klager som retten nok vil ta stilling til.

Etter min mening er de fleste sikkerhetstiltakene lett å forstå, nettopp fordi de er sikkerhetstiltak. Særlig er det lett å forstå behovet for å hindre at han skal opprette kontakt med meningsfeller andre steder i Europa.

I den grad retten bør endre på noen av vilkårene i soningen, er dersom de mer gir uttrykk for "hevn" enn legitim straff.

(teksten fortsetter under bildet)


Etter pausen forklarte terroristen til dommer Helen Andenæs Sekulic at han er blitt odinist. Foto Åse Liserud, Scanpix.

 

Men også under Breiviks forklaring i mars 2016 dukker spørsmålet opp, om mannen virkelig er ved sine fulle fem.

Han har fremdeles grandiose tanker om seg selv. Han mener at ingen andre ville overlevd den behandlingen han har fått i fengselet. Han sammenlikner seg selv med Nelson Mandela, siden også han på et tidspunkt var selverklært terrorist. Han erklærer stolt at ingen kjenner Adolf Hitlers bok Min kamp bedre enn han.

Og dagens nasjonalsosialister i Europa har det verre enn jødene i Tyskland på 30-tallet. Hans sak er rett og slett den alvorligste tortursaken i Europa siden andre verdenskrig. Intet mindre.

Denne siste påstanden blir rett og slett komisk sett i lys av hans påfølgende sutring over pappbestikk og plastkopper og kald kaffe. Flere ganger har han dessuten måttet spise de billigste rettene fra Fjordland, forteller han, noen ganger den samme retten to dager etter hverandre. Alle på Oslo vest skjønner at det er verre enn vanntortur, legger han til i et forsøk på å være morsom. Tenk det.

Mot slutten av forklaringen i formiddag kom det også fram at han er odinist, det vil si tilhenger av Odin og den gamle nordiske åsatroen.

Da vil han jo kanskje etter hvert komme til Valhall. Vi får gå ut fra at de verken har Fjordland, kald kaffe eller plastbestikk der.

 

 

 

Egentlig burde vel terroristen sture litt MER

Hva er det egentlig terroristen innbiller seg - at han skal sitte på åpen anstalt på Bastøy sammen med hyggelige medfanger på fredagskvelden å se på Nytt på nytt?


Terroristen viser ingen tegn til anger. Ingen tegn til erkjennelse av hva han har gjort. Foto: Åse Liserud, Scanpix.


Slik ordla han seg IKKE, advokat Marius Emberland ved Regjeringsadvokatens kontor, da han begrunnet hvorfor søksmålet som Anders Behring Breivik har anlagt mot staten er grunnløst og må avvises. Men meningen hans er noenlunde den samme:

- Det er ubehagelig, og det skal være ubehagelig, å sone en langvarig straff. Det er meningen. Og det er Kriminalomsorgens oppgave å sørge for at straffen gjennomføres, sa han.

Og her er vi jo ved kjernen i rettssaken som denne uka pågår i fengselet i Skien. Hvor går skillet mellom legitim straff og umenneskelig og nedverdigende behandling?

Les også: Nazihilsen til sine venner

Les også: Derfor vil vi vise ferske bilder av terroristen

Tidligere i formiddag førsøkte terroristens advokat Øystein Storrvik å vise at  det er det siste som er tilfelle. Etter pausen er det Emberstad som har lagt  premissene:

- Saksøker har vist at han kan planlegge grusomme og spektakulære voldshandlinger over lang tid. Han mener at målet helliger alle midler. Breivik er kort og godt en svært farlig mann. Dette er bakgrunnen for at han soner sin straff på avdeling for særlig høyt sikkerhetsnivå. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende.

Emberland viser til at i en sivilsak er det saksøker som har bevisbyrden. Likevel går han systematisk gjennom vilkårene Breivik soner under:

(teksten fortsetter under bildet) 


Før rettssaken startet hilser terroristen på statens prosessfullmektig, advokat Marius Emberland ved regjeringsadvokatens kontor. Foto: Åse Liserud, Scanpix.
 

Både på Ila og i Skien har terroristen hatt opptil tre celler å bevege seg på. Han beveger seg fritt uten håndjern inne på cellene. Han har tilgang til modifisert pc, og har hatt telefonsamtaler med en venninne. Han har esøk av ekstrern samtalepartner hver 14. dag. I tillegg samtaler med voktere, sykepleier og psykiater

Etter eget ønske har han begynt på bachelor i statsvitenskap. I desember 2015 tok han to eksamener. I mai 2016 skal han ta en examen philosophicum.

Han har selv avslått å ha kontakt med familie og venner som ikke støtter hans ideologi. Til gjengjeld har kriminalomsorgen foreslått to besøksvenner fra Røde Kors. Det var han ikke interessert i, fordi Røde Kors har forbindelser til regjeringen som styrer landet.

Han har avslått deltakelse i innebandy med ansatte, han er mer interessert i en spillkonsoll. Enkelte monteringsoppgaver er under hans verdighet, men han godtok besøk av en prest med gave til jul. Da var han med å bygge pepperkakehus.

Ja, han er blitt nakenvisitert flere ganger, av sikkerhetsgrunner. Og han er ilagt streng brev- og besøkskontroll - noe advokat Adele Mestad hos regjeringsadvokaten går grundig gjennom seinere på dagen.

Det mest drepende ved Emberlands gjennomgang er når han leser høyt fra ulike rapporter.

Dette er enten offisielle rapporter fra fengslet, eller journalrapporter fra sykepleiere, voktere og pysikatere som har snakket med ham.

Her kommer det fram at det i liten grad kommer fram tegn på isolasjonsskader.

Tvert om forteller terroristen ofte at han har det fint. Særlig i Skien er han overrasket over hvor bra han har det.

Riktig nok rister ABB intenst på hodet mens Emberland leser høyt fra rapportene, hvor det stort sett skrives at fangen er frisk, i god form, og i godt humør.

På ett tidspunkt på Ila skrives det at han er blitt mer "glemsk", men det går over.

Seinere forteller Breivik selv i rapportene at han er redd for å få skader. Han klager over "isolasjonshodepine". Dette oppleves som en hette over hodet, og det hjelper ikke med medikamenter. Men i desember forteller han at dette er bedret, og at han nå klarer å konsentrere seg om eksamensoppgavene.

I en av journalene er det refert en samtale der terroristen beskriver nærmere skadene han er redd for. Han har opplevd nedstemthet og manglende motivasjon. Han blir spurt om det å sture er en riktig beskrivelse. Ja, det er det. Han er redd for å sture.

Da stopper jeg opp, og stusser. Jaha - Anders Behring Breivik er redd for å bli sittende og sture.

"Alminnelig rettsfølelse" er et vanskelig begrep. Det blir ofte brukt som et skjønn over hvordan folk flest oppfatter en dom. Er dommen i tråd med sunt bondevett, hva vi synes er rett og rimelig?

Etter å ha hørt på begge innledningsprosedyrene er min forståelse av "alminnelig rettsfølelse" at terroristens soningsforhold er rimelige, ja at han kanskje til og med har det i overkant bra nok.

Han viser ingen tegn til anger. Ingen tegn til erkjennelse av hva han har gjort. Og selvsagt - i tråd med rettsstatens prinsipper skal vi være forsiktig med å komme med konklusjoner før dommen er falt. Etter første dag er det likevel fristende å si:

Egentlig burde vel terroristen sture litt mer.

 

 

 

 

Nazihilsen til sine venner

Rolig kommer terroristen inn i salen, ser uttrykksløst utover de vel 60 tilhørerne i Skien fengsel og retter ut armen til nazihilsen med flat hånd.

 


Kanskje er det denne hilsenen til sine tilhengere som er hele hensikten med rettssaken. Foto: Lise Åserud/Scanpix

Deretter setter han seg ned mellom sine to advokater Øystein Storrvik og Mona Danielsen.

Og allerede her vekkes mistanken om at det er nettopp dette som er selve hensikten med terroristens søksmålet mot staten. Ikke å vinne fram, men å få vist sine obskure tilhengere der ute at han fremdeles kan regnes med.

Også denne gangen er han ulastelig antrukket - i mørk dress med kneppet jakke, hvit skjorte og slips.Terroristen ser av og til uttrykksløst ut over salen, men stort sett ser han ned i papirene sine. Blar om av og til. Samme uanfektede ansiktsuttrykk. Trekker ikke en mine.

Bare håret er synlig annerledes. Nå er han glattbarbert på hodet, som en skinhead. Slankere - men ikke i betydning dårlig form eller forfatning.

LES OGSÅ: Egentlig burde vel terroristen sture litt mer

LES OGSÅ: Derfor vil vi vise ferske bilder av terroristen

Terroristens advokat går i gang med sin halvannen times lange prosedyre. Tidlig styrkes mistanken. Tidlig gjør Storrvik det klart at det er helheten i det han skal si som gir pekepinn om nedverdigende og umenneskelig behandling av hans klient. Det er summen - altså ikke enkelthendelsene i seg selv - og det faktum at han antakelig aldri kommer til å bli sluppet ut.

Så får vi høre om den nedverdigende behandlingen: At han i perioder er blitt utsatt for nakenransaking, også av kvinnelige betjenter. At han fremdeles blir satt i håndjern. At det noen ganger er blitt gjennomført nattkontroller av cellen hans.

Og den umenneskelige behandlingen - som i det store og hele dreier seg om isolasjon. At han ikke får ha kontakt med medfanger. At hans klient ikke kan inngå reelle menneskelige relasjoner, fordi alle han treffer, både fangevoktere og advokater, prest og besøksvenn, er profesjonelle aktører - med sine etiske retningslinjer. Og at alle andre besøkende må snakke gjennom en glassvegg.

Ingen grove eksempler. Bare denne summen av tiltak som på sikt vil kunne gi skader.

Jeg synes det er betryggende at rettsstaten Norge tar søksmålet fra ABB på alvor. Også en forhatt terrorist har rett til å få sin sak prøvet, men også etter at Storrvik er ferdig med sin prosedyre sitter mistanken igjen.

Mistanken om at verken Breivik eller hans advokat egentlig tror på at dette søksmålet kommer til å føre fram. Og at det kanskje ikke har vært terroristens primære hensikt heller.

Fra cella har Anders Behring Breivik skrevet flere brev til norske redaktører. Her kommer det blant annet fram at han nå ser på seg selv som nasjonalsosialist - eller nazist.

Vi vet at han rundt omkring i verden, særlig i Øst-Europa, har små eller større grupper av tilhengerere. Det er faktisk noen der ute som applauder udåden i Regjeringskvartalet og på Utøya. Disse har nå fått et livstegn fra sin store helt. De ser at han lever og "fungerer" enda.

Dette er kanskje prisen vi må betale for et fungerende rettssamfunn. Like fullt: som representant for medie-Norge sitter jeg igjen med en ørliten følelse av å ha blitt brukt.

 

(Denne bloggen er skrevet tirsdag formiddag, på bakgrunn av advokat Øystein Storrviks innledningsforedrag.)

 

Derfor vil vi vise ferske bilder av Breivik

I morgen åpner den sivile rettssaken som massedrapsdømte Anders Behring Breivik har anlagt mot den norske stat.


Advokat Geir Lippestad er ferdig med Anders Behring Breivik. Den norske offentligheten er det ikke. Arkivfoto: Paul Weaver/Nettavisen.


Over 40 journalister vil være til stede i fengselet i Skien, der tingretten vil bli satt i morgen kl 09.00. I tillegg vil over 80 pressefolk følge saken direkte overført på storskjerm til Tinghuset i Oslo.

Medieinteressen er med andre ord enorm, også fra utenlandske medier. I Skien vil alle de største norske og nordiske mediene være på plass, sammen med internasjonale nyhetsbyråer som AFP, Reuters og Associated Press (AP). I Oslo sitter blant andre New York Times, Wall Street Journal, Deutche Welle og CNN.

Rettssaken stiller mediene overfor en rekke etiske dilemmaer.

På den ene siden er det første gang offentligheten får se Breivik etter at dommen falt i rettssaken mot ham i 2012. Han påstår at isolasjonen han blir utsatt for i fengslet er å likne med tortur. Det har selvsagt interesse. Også fordi det kan bidra til å belyse isolasjon i norske fengsler generelt.

Norge har påviselig en rekke fanger som sitter under har langt verre vilkår enn Breivik. Her har Norge flere ganger fått kritikk fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

På den andre siden står hensynet til de pårørende, som gjerne vil slippe å bli møtt av monsteret som tok fra dem deres nærmeste hver gang de åpner en nettside eller slår på tv. Det hensynet gjelder fortsatt, selv om det har gått fem år.

- De etterlatte ville helst at navnet Behring Breivik ikke fantes, at det var vekk. At vi aldri mer skulle få høre om mannen, sa prosti-diakon Eiliv Erikstein i Vest-Telemark til NRK nylig. Han har hatt tett kontakt med flere foreldre som mistet barn på Utøya.

Dette er lett å forstå. Likevel har Norge en rettspleietradisjon og en medieoffentlighet som er annerledes enn i mange andre land.

I 1993 eksploderte for eksempel bomben i World Trade Center i New York. 1.000 mennesker ble skadd, og seks mennesker omkom. Gjerningsmannen Ramzi Yousef ble dømt til 240 års fengsel for terrorhandlingen. I tillegg bestemte dommeren at soningen skulle skje i fullstendig ensomhet, for at ingen skulle bli inspirert av Yousefs politiske tanker og ideer.

Slike dommer gir vi ikke i Norge. Mens amerikanere flest bare kan gi blaffen i Yousefs videre skjebne, vil Anders Behring Breivik fortsette å plage oss med sin eksistens.

På den ene siden ønsker vi at fyren skal råtne i et fangehull resten av livet. På den andre siden ønsker vi å være del av et samfunn som behandler forbrytere - også massemordere - ut fra andre tanker enn bare hevn.

For Nettavisens del er konklusjonen i akkurat denne saken en slags gyllen middelvei. Det betyr at vi i likhet med de fleste norske medier vil vi dekke saken med den tyngde og oppmerksomhet den krever.

Det betyr også at vi, i den grad det kreves av nyhetsdekningen, kommer til å publisere ferske bilder av terroristen.

Hvordan han ser ut i dag etter fem års soning er direkte relatert til hans påstand om langvarig tortur. Ikke å vise bilder ville etter min vurdering være å holde tilbake viktig informasjon overfor offentligheten og overfor deg som leser.

Samtidig kommer vi til å vise forsiktighet. Både for ikke å påføre de pårørende unødvendige belastninger, men også for at rettssaken ikke skal bli en propagandakanal for massemorderens skrudde ideer.

 

Men hvordan vil Janteloven ta imot Riise?

I dag kan avgjørelsen komme, og i utgangspunktet kan det bli reneste solskinnshistorien:


Aalesund og norsk fotball trenger en profil som John Arne Riise. Foto: Scanpix.
 

Mannen med flest landskamper for Norge kommer løpende ut på Color Line Stadion. Her blir han hilst jublende velkommen av Stormen og resten av et feststemt Aalesund-publikum.

Etter noen heftige løp og en lissepasning fra lillebror Bjørn Helge scorer John Arne Riise sitt første seiersmål i Tippeligaen. Fotballspilleren som står på sokkel utenfor stadion har materialisert seg inne på gressbanen. Historien er blitt sann. Jubelen fra hjemmelaget og hjembyen høres fra Geiranger til Runde.

Deretter bare gjentar det seg kamp etter kamp: Den tidligere så omstridte proffspilleren på Monaco og Liverpool er blitt selveste Redningsmannen. Han løper Aalesund inn mot øverste del av tabellen. Han løper Aalesund mot cupfinalen. Deretter løper han inn i historien som Ålesunds største fotballspiller gjennom tidene.

Og noen småbygder er jo slik at de reiser til Gardermoen alle mann alle for å ta imot langrennsløperen som kommer hjem fra OL med to gull og en bronse.

Men norske kystbyer er ikke nødvendigvis slik. Ålesund er ikke nødvendigvis slik.

Riktig nok står John Arne på sokkel utenfor stadion nedenfor blokkene i Nørvegata. Men den er ikke av ham. Han var bare modell. Dessuten liker vi ikke mora, blir det sagt langs barkrakkene på Peppermøllen og på Posthjørnet. For hun var slik og slik og hun sa det og det. Det gjorde John Arne også. Han er visst ikke så god lenger, heller, er det enkelte som har hørt.

Dessuten skal han ikke tro at han er noe.

Jeg tror dette kan bli krevende. Episoden i Holmenkollen nylig, der han mente seg uønsket, viser at John Arne Riise kan være nærtagende. Lokale helter kan bli fristet til å slenge med leppa, og en henrykt norsk sportspresse vil følge intenst med fra sidelinja.

Men samtidig er det jo slikt det blir gode historier ut av. Og Aalesund - og norsk fotball -  trenger sårt en profil som kan fyre opp både poengene og fotballinteressen.

Det begynte med Ivar Morten Normark. Deretter har både Michael Barrantes og Kjetil Rekdal gjort sitt til å løfte Aalesund dit alle ålesundere mener at klubben hører hjemme.

Det vil si: Det begynte med John Arne Riise. Uten salget av en 17-åring til Monaco for 18 år siden hadde kanskje Aalesund rotet rundt i Adeccoligaen fremdeles.

Derfor er jeg enig med Davy Wathne: Å nekte John Arne Riise å avslutte en eventyrlig fotballkarriere i hjembyen er latterlig, komisk og dobbeltmoralsk.

Så kom igjen, no da!

 

 

Er det morsomt å sammenlikne Sylvi Listhaug med syfilis?

Humor er vanskelig. Det viser ikke minst debatten som ble reist i Kringkastingsrådet i formiddag, om satiriker Jørgen Strickerts utfall rundt syfilis og Sylvi Listhaug.


Statsråder må tåle det meste. Men å sammenlikne Sylvi Listhaug med syfilis er kanskje over streken? NABilder: Rainer Prang
 

Stridens kjerne er følgende kraftsalve i Salongen i NRK P2 den 9. februar i år:

"Syfilis er altså ikke en fiffig forkortelse av Sylvi Listhaug, navnet til vår nye innvandringsminister. Det er en kjønnssykdom. Og det er jo to helt forskjellige ting ... For det ene er jo en smittsom infeksjon som er relativt enkel å behandle i den tidlige fasen, men som ubehandla, i verste fall, og på lang sikt, kan føre til sinnssykdom. Mens det andre som sagt er en kjønnssykdom."

Det var rådsmedlem Elin Ørjasæter som tok opp saken på eget initiativ, og som spurte:

- Er dette morsomt?

- Og hvis det ikke er morsomt, hva er det da?

Spørsmålene kom uforberedt på NRK-ledelsen, som overraskende nok ikke hadde fått med seg det omtalte innslaget - selv om det for eksempel tidligere er kommentert av Bård Larsen i Civita.

Thor Gjermund Eriksen parerte med at det rett og slett er umulig å ta stilling til om det er morsomt eller ikke. Og at om vi skulle ha krav til at enten han eller andre NRK-topper skal synes noe er morsomt, så ville de komme til kort i nesten alle humorinnslag.

Mens tidligere Trondheims-ordfører Marvin Wiseth (H) var ganske klar:

- Etter min mening er dette så dårlig satire at det mister satirens makt. Jeg synes ikke det er morsomt. Også på en bygdafest på Selbu ville dette bli ansett som upassende, sa Wiseth - og ble ansett som morsom av resten av rådet på akkurat det punktet.

Tidligere Tromsø-ordfører Johan Hjorth (H), derimot, var ikke helt fremmed for denne type humor:

- Om dette er morsomt, er faktisk umulig å svare på. Vi må også forholde oss til at det ikke er kommet inn klager. Personlig, da jeg leste det, så synes jeg at overraskelsesmomentet, at beskrivelsen ikke gjaldt kjønnssykdommen, men altså Listhaug, er morsom. Men, det er helt på grensen til det man, etter min vurdering, kan si.

Det er tredje gang Kringkastingsrådet har Jørgen Strickert som tema, og også rådsleder Per Edgar Kokkvold gikk langt i å kritisere Salongen og Jørgen Strickert denne gangen. Han mente likevel man må være veldig forsiktig med å sensurere folk som driver med satire.

-  Jeg har i 50 år kjempet for satiren og for det frie ord. Jeg har også sagt at Jørgen Strickert må vernes. Men det betyr jo ikke at han ikke kan kritiseres. Og her føler jeg kanskje at det mangler en redaktørhånd.

Elin Ørjaseter var likevel ikke fornøyd, og pekte på at også andre humorister i miljøet har pekt på at Jørgen Strickert er den eneste satirikeren som ikke opptrer som satiriker, han opptrer som politiker.

- Blir ting satire av at avsenderen påstår at det er satire? spurte hun retorisk, og la til at da skulle hun jammen begynne å uttale seg friskere etter hvert. Hun kunne jo bare etterpå si at det var satire.

Kringkastingsrådet har tidligere forsøkt seg med å pålegge NRK mer "høyreorientert" satire, men denne gangen stoppet debatten her - uten konklusjon. Det er kanskje klokt.

Hva jeg mener om denne typen satire?

Jeg mener denne typen humor er et godt eksempel der ditt eget politiske ståsted i sterk grad påvirker om du synes det er morsomt eller ikke. Tidligere nevnte Bård Larsen gjør i sin blogg tankeøvelsen å bytte ut Sylvi Listhaug med Lan Marie Nguyen Berg. Han har selvsagt helt rett i at i så fall hadde mediene kokt over av harmdirrende støtteerklæringer til Berg.

Fra helt andre folk enn de som nå er forarget  på vegne av Listhaug.

Forøvrig mener jeg at en statsråd må tåle det meste. En byråd også.