hits

mars 2015

Bloggerne kommer!


Bloggere som Sophie Elise og Sina Jahanbakhsh er med og vitaliserer demokratiet.  

For de som ikke har fått det med seg:

Vi er vitne til en stille revolusjon i norsk medievirkelighet.

Jeg tenker ikke på overgangen fra papir til nett, eller fra tv til nett. Jeg tenker på bloggerne:

En horde av nye, unge stemmer som plutselig puster det etablerte "kommentariatet" i nakken, og som virkelig begynner å få "impact" som det heter på utenlandsk.

To helt ferske eksempler:

For det første har vi Nettavisen-blogger Sophie Elise (20), som kastet seg over påskeeggene til Freia og skapte en storm som feide rett inn i butikkhyllene. 

Les bloggen til Sophie Elise her: Ikke kjøp disse påskeeggene

Til å begynne med ville ikke Freia nedlate seg til å diskutere med en "rosablogger", med argumentet om at dette var "en blogger vi ikke har noe forhold til".

Dermed tok det fyr på sosiale medier, der den pågående merkevarekampjen til Freia ble "kapret" og gjort til latter. 

Og plutselig satt Sophie Elise i sofaen til God Morgen Norge og diskuterte med Freia likevel.

Så ble hun tatt på alvor av Nettavisen-blogger Gunnar Tjomlid, som ville arrestere henne på hennes "følelsesmessige engasjement". Men det ville ikke Regnskogfondet være med på. De mente at det ikke var så enkelt som Tjomlid ville ha det til (!), og holdt en knapp på Sophie Elise.

Til orientering: Bloggen til Sophie Elise har hatt hele 366.000 visninger. Den er delt 15.000 ganger på Facebook og har fått 700 kommentarer i debattfeltet. 

Dette er lesertall som Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle eller stjernekommentator Frithjof Jacobsen i VG bare kan drømme om.

Sophie er første eksempel. Så kommer det andre - den rykende ferske Nettavisen-bloggeren Sina Jahanbakhsh (27), som publiserte sin første blogg i går: - Norge drepte mine kolleger

Jahanbakhsh har tjenestegjort fire ganger for Norge i Afghanistan, og kommer med sterke beskyldninger mot både Forsvaret og norsk Afghanistan-politikk. Så sterke at han klarer å få både tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide på banen.

Alle journalister som har forsøkt å få Støre eller Eriksen Søreide i tale på saker som de definerer som "uviktige" kan bare bøye seg i støvet. 

Norges "offisielle" reaksjon kan du lese her: - Oppdraget i Afghanistan har vært krevende 

Bloggen til Jahanbakhsh har til nå hatt ca 30.000 lesere (da nærmer vi oss Stanghelle- og Jacobsen-nivå), men her er det ikke lesertallene som er poenget.

Mitt poeng er at nå kan plutselig en vanlig norsk soldat gå direkte rett inn i norsk, offentlig debatt om et særdeles viktig samfunnsspørsmål og bli tatt på høyeste alvor av landets øverste politiske elite og forsvarsledelse. 

Så kan journalister innvende at soldater har blitt intervjuet før, og oppnådd samme resultat. Men det er likevel noe annet. Her er det soldaten selv som er aktør, som tar i bruk et nytt og kraftig "våpen" , og som i likhet med Sophie Elise kan gjøre det uten redaksjonell "siling" fra mer etablerte medier.

De vestlige demokratiene har lenge debattert lave velgertall, manglende engasjement og ulike kampanjer for særlig å lokke unge velgere til urnene.

Min påstand er at bloggere som Sophie Elise og Sina er med og utvider og vitaliserer demokratiet på en måte som langt overgår alskens statlige kampanjer. 

 

#demokrati #bloggere #SophieElise #Nettavisen #ErikStephansen

     

 

 

 

Hva kan NRK og TV2 lære av Brennpunkt?


Redaksjonssjef Odd Isungset i Brennpunkt beklaget da det viste seg at ...

... Ole Robert Reitan ikke snakket til Sylvi Listhaug likevel.  

 

Brennpunkt har fått mye fortjent pepper denne uka - på grunn av dokumentaren "Matvarekrigen".

Årsaken er den overivrige klippingen mellom matkonge Ole Robert Reitan og matminister Sylvi Listhaug på en konferanse i høst, som seinere viste seg å ikke ha vært til stede under Reitans foredrag.

Ole Robert Reitan snakket slett ikke til Sylvi Listhaug.

Etter den første beklagelsen fra Brennpunkt-redaksjonen kom det fram at også andre tilhørere, som tilsynelatende himlet med øynene over Reitan, heller ikke var det.

Det kan du lese mer om i min blogg Liten tue velter stort NRK-lass.

Hovedpoenget i bloggen er at slike klippefeil gjør at vi glemmer selve budskapet i saken. Og det er synd, for budskapet er nemlig viktig: at mektige matvarekjeder antakelig har svært godt av å bli underlagt  Listhaugs lenge bebudede Lov om god handelsskikk.

Det er også lett å glemme å gi Brennpunkt og NRK ros for at faktisk lager dokumentarer.

En god TV-dokumentar er på en måte Formel 1-løpet i journalistikken. Ingenting kan sette dagsorden som en god dokumentar, og ingenting kan være så avslørende.

Her har NRKs fremste konkurrent TV 2 fullstendig sviktet sin oppgave som allmennkringkaster. Kanalens dokumentaravdelingen ble lagt ned for noen år siden, som del av en innsparingspakke, og har aldri kommet seg på beina igjen.

Derfor er det selvsagt urettferdig at NRK får så mye kritikk når de faktisk prøver. Å lage dokumentar er vanskelig, og det er lett å snuble. Det viser køen av Brennpunkt-saker i PFU.

Det viser også redaksjonssjef Odd Isungsets intervju med Nettavisen, som du kan lese her: Orkla-sjefen satt heller ikke i salen

Men nettopp derfor må NRK og Brennpunkt-redaksjonen ta kritikken på alvor.

Akkurat nå, ved inngangen til årets SKUP-konferanse i Tønsberg, er den undersøkende journalistikken i Norge i krise.

Hvis ikke Brennpunkt klarer å rydde i eget hus, risikerer de at hele dokumentarsjangeren kommer i miskreditt, og at programmet i en gitt situasjon lider samme skjebne som Dokument 2.

Etter min mening bør hele klippepraksisen i norsk tv-produksjon gjennomgås. Du har sett denne praksisen selv mange ganger på Dagsrevyen og Nyhetene TV 2:

Et intervjuobjekt sier noe, og plutselig klippes det til et bilde av journalisten - som nikker megetsigende.

Intervjuobjektet snakker videre, og plutselig klippes det til journalisten igjen - som denne gangen stiller et intelligent spørsmål.

Hele seansen er selvsagt falskneri. Journalisten og fotografen hadde jo bare med seg ett kamera, så hvordan kunne de plutselig vise journalisten? Jo, de gjorde disse opptakene etterpå, gjerne etter at intervjuobjektet er gått sin vei.

Fotografen tar bilder av journalisten som står der alene og nikker megetsigende. Deretter gjentar journalisten noen av spørsmålene, gjerne på en litt mer intelligent måte enn originalen.

Så vips - kan disse klippes inn i redigeringsrommet etterpå.

Og dette er kanskje helt i orden. Såfremt spørsmålet faktisk er det samme. Om journalisten bare vrir litt på spørsmålet, kan det enkelt få intervjuobjektet til å se helt dust ut.

Eller som i eksempelet "Matvarekrigen": Fotografen tar bilder av tilhørerne i salen i en annen tid. De smiler og ler, eller rister oppgitt på hodet, men nødvendigvis til noe helt annet enn det du faktisk hører blir sagt. 

Det var her Brennpunkt bommet grovt denne gangen. 

Hva kan så NRK og Brennpunkt lære av "Matvarekrigen"?

De bør snarest innføre interne regler som forbyr "falske" klippebilder. Slik det er nå, gjør de det altfor enkelt for seg selv - og fristelsene til å jukse er for store. Slik vil de på sikt kunne gjenvinne tapt troverdiget.

Og hva kan TV 2 lære?

Jo, TV 2 bør snarest begynne å lage dokumentarer igjen. Dokumentarer kan ha en fantastisk gjennomslagskraft i seg selv, og gir også vesentlig "spin-off" til videre journalistikk i nyhetssendingene.

Dokumentarer vil også styrke det generelle omdømmet som en allmennkringkaster som tar samfunnsoppdraget på alvor.

Og det ville være en ypperlig måte for den nytilsatte TV2-sjefen Olav Sandnes å markere at han er opptatt av journalistikk.

 

 

 

 

#NRK #Brennpunkt #TV2 #Dokument2 #SKUP #Journalistlaget #journalistikk #medier

 

 

 

Liten tue velter stort NRK-lass


Ole Robert Reitan snakket ikke til Sylvi Listhaug likevel.

Denne uka så vi det igjen:

Hvordan et storstilt journalistisk prosjekt som kunne blitt så bra, så bra, kjører rett mot grøfta på grunn av en "bagatell".

NRK Brennpunkts dokumentar om "Matvarekrigen" hadde alt.

Journalistene hadde gjort grundig reseach og skaffet seg gode kilder.

De hadde en tidligere insider hos Norgesgruppen, som fortalte om hvordan de med vitende og vilje ydmyket leverandørene og innførte hylleplassavgift og andre sinnrike systemer som koster forbrukerne milliarder av kroner i bonuser, rabatter og markedsstøtte hvert eneste år.

De hadde bilder av produsenter som sprøytet kyllingfileter fulle med saltvann for å innfri de knallharde kravene om å være billigst.

De hadde den tidligere eieren av Jacobs på Nordstrand som fortalte at alt var bedre før.

Og ikke minst hadde de bilder av en hyperaktiv Ole Robert Reitan på scenen i Las Vegas foran 500 Rema-butikksjefer.

(Hvor kommunikasjonsavdelingen i Rema 1000 var da Brennpunkt fikk ja til å være med dit, er en gåte jeg skal la ligge her).

I tillegg fikk vi den menneskelige historien: Om den lille Hval Sjokoladefabrikk, som visstnok vinner alle tester, men som likevel ikke fikk være med i det gode selskap fordi de nektet å betale 1 million kroner i såkalt "markedsføringsstøtte". I stedet ble 15 tonn med glimrende marsipan destruert.

Som seere var vi bergtatt, og fullstendig med på dette går jo slettes ikke an - vi må få få en lov om god handelsskikk snarest!

Men så skjer det:

Under dagligvareleverandørenes høstmøte går Rema-Reitan på scenen igjen - også denne gangen breddfull av selvtillit og jovvial trønderhumor. Først tuller han med at det har vært så mange kjedelige talere her - som bare snakket og snakket uten å si noe, ja, "det var særlig da statsråden og konkurransetilsynet var her."

Her peker Reitan ut mot salen, og Brennpunkt klipper raskt til matminister Sylvi Listhaug som ser fornærmet/forulempet ut, mens Reitan fortsetter å snakke om Lov om god handelsskikk. En lov som Reitan aldri har forstått behovet for, sier han, mens Brennpunkt igjen klipper til en betenkt Listhaug.

Så er det bare det, at Listhaug ikke er der. Hun har forlatt møtet for lenge siden.

Du kan lese mer og se klippene her: NRK beklager Brennpunkt-klipp

Dermed skjener plutselig Brennpunkts fullastede vogn med god journalistikk av veien med et skrik. Brennpunkts troverdighet deiser i bakken, og drar med seg NRKs omdømme i fallet.

Rema 1000 kan med rette rase om "historieforfalskning" - og den påfølgende debatten dreier seg plutselig like mye om Brennpunkts arbeidsmetoder som om matvarepriser.

Deretter kan også denne NRK-saken havne i Pressens faglige utvalg, der PFU antakelig dømmer NRK uten å betenke seg noget særlig lenge om - dette er jo den mye omtalte "kryssklippingen" i rendyrket form. 

Alt på bakgrunn av det dramaturgiske ønsket om å hjelpe virkeligheten som fremdeles rir enkelte dokumentarfilmskapere.

Riktig nok var det verre før, da enhver dokumentar med tilløp til mulige uhumskheter måtte illustreres med mørke, uskarpe bilder og dramatisk musikk. Men nå måtte altså virkeligheten hjelpes igjen. Angrepet på Listhaug måtte overtydeliggjøres med å klippe inn et bilde av statsråden fra et helt annet tidspunkt.

Redaksjonssjef Odd Isungset beklager og hevder at de var i god tro, at "de som var til stede, trodde at hun var i salen."

Vi får tro ham på hans ord. For hvis det ble gjort bevisst, og at det kanskje også gjelder andre tilhørere, er det rett og slett pinlig 

Jeg som skriver dette sitter selvsagt i glasshus. Her i Nettavisen gjør vi store og små feil flere ganger hver eneste dag. De fleste blir påpekt umiddelbart av leserne våre, fordi en nettpublikasjon er så gjennomsiktig.

I TV er det annerledes. 

Jeg tror det var Trond Viggo Torgersen som en gang i oldtiden sa at han ble så overrasket hver gang NRK kom så høyt opp på troverdighetsstatistikken, fordi han jobbet i fjernsyn og visste at fjernsyn var det enkleste medium av alle å manipulere.

Den vanlige tv-seer har ingen mulighet til annet enn å tro det hun ser. Derfor stiller vi helt andre krav til en fjernsyns-dokumentar. Og derfor blir vi så ekstra provosert hver gang vi oppdager at vi er er blitt lurt.

...

PS:

Etter at denne bloggen ble skrevet, er det kommet fram at heller ikke Orkla-sjef Petter Ruzica satt i salen - selv om det i dokumentaren er klippet inn et bilde der han himler med øynene under Reitans tale.

Les mer om det her: NRK beklager - igjen

 

#Brennpunkt #Matvarekrigen #NRK #Rema100 #ErikStephansen #Dagligvarehandelen

   

Pute-politikk i Jaglands tid


Maktpolitiker Thorbjørn Jagland er ikke noe mobbeoffer. Foto: Europarådet

Så skjer det igjen: En nær pårørende rykker ut til forsvar for en eller annen som står i vinden. Meningen er så god, så god. Men resultatet er at store deler av det norske folk reiser seg og springer til putene:

På samme måte som vi trenger beskyttelse mot pinlige scener i TV-sofaen, trenger vi beskyttelse mot pinlig pute-politikk.

Denne gangen er det storesøster Kari Jagland Berntzen som tenker at lillebror trenger beskyttelse mot alle som er stygge mot ham. 

- Ikke mobb broren min, sier hun til VG.

- Jeg har tidd stille i alle år, men nå har jeg fått nok, fortsetter hun, og tar et oppgjør med det hun mener har vært "langvarig mobbing" av broren.

Hadde hun bare holdt stille en stund til.

Saklig sett har hun jo et poeng, de fleste har det: Den direkte bakgrunnen var at kunnskapsministerens politiske rådgiver Magnus Thue kalte Jagland en klown på twitter - en melding han senere trakk tilbake og beklaget. Det gjorde han rett i.

Les også: Slik reagerte Erna

Men: Dette er ikke mobbing. Mobbing er når en sterk gruppe eller person plager en svak/forsvarsløs person eller part over lang tid.

Jagland er ingen svak part.

Han har vært en av Norges sterkeste og mest maktkåte politikere. Han har vært statsminister, stortingspresident og utenriksminister. Nå er han  generalsekretær i Europarådet.

Man kommer ikke til slike posisjoner uten å kunne spillet, som noen ganger kan være mer enn brutalt. Å bli kalt klovn på twitter er i denne sammenhengen som en sommerfuglfis i kuling.

Å bli latterliggjort for "36,9", "Det norske hus", "Bongo fra Kongo" eller "Lier-engelsk" er naturlig og folkelig makthumor - med tradisjoner helt tilbake til hoffnarrene. 

Det må en toppolitiker tåle. Det skulle bare mangle.

Les også Taperforeningen: Jagland er ikke noe mobbeoffer

I tillegg har Jagland mektige allierte. Særlig i det politiske miljøet, men også på privaten. Han er svoger til tidligere Dagsrevysjef, nå Corporate Communications-direktør Tom Berntzen. Han er nær venn av politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten.

Nå tror jeg ikke et øyeblikk at disse på noen måte står bak utspillet. Men storesøster Kari bør likevel ikke få så mye sympati for sin omsorg for lillebror Thorbjørn.

Da var det faktisk mye mer sympatisk da den bolde ektemann og ridder Sindre Finnes satt hjemme i tv-stolen og twitret om at programleder Ingunn Solheim burde sparkes fra NRK fordi hun var frekk mot Erna i valgkampen.

Eller da John Arne Riise rykket ut til forsvar for sin kone Louise Angelica fordi hun solgte luksusbruktvesker på nettet.

Men pinlig var det.

 

#Jagland #Nobelkomiteen# #Nobel #Nettavisen #ErikStephansen