hits

februar 2017

Beviset på at hemmelighold er farlig

Hva er sannheten om kriminalitet og innvandring til Sverige, spør Tino Sanandaji i en artikkel i National Review.

I helga kastet den svenske faktasjekkeren og økonomen Tino Sanandaji seg inn i den amerikanske debatten mellom Trump og Sverige. I en artikkel i National Review viser han med all mulig tydelighet hvor farlig det er å holde tilbake fakta.

Tino Sanandaji deltok på Nettavisen-konferansen Islam.Innvandring.Ytringsklima for et par uker siden, og utgangspunktet for artikkelen nå i helga er president Donald Trumps mye omdiskuterte tweet om hvor forferdelig det står til i Sverige. Tweeten var igjen basert på en "dokumentar" Trump hadde sett på Fox News kvelden før.  

Som kjent gikk debatten i velkjent spor i hele forrige uke, der noen framstilte Sverige nærmest som en syrisk krigssone - mens andre påstår at her har intet skjedd. Eller som Tino Sanandaji skriver i artikkelen:

"Så hva er egentlig situasjonen? En marerittaktig voldtektshovedstad i Europa eller en trygg velferdsstat som blir urettferdig baksnakket av høyrevridde agitatorer?"

Sanandaji, som selv kom til Sverige som kurdisk flyktning, svarer at Sverige har et økende problem med kriminalitet knyttet til innvandring. Men at reportasjene i Fox News er tatt ut av enhver sammenheng.

Blant annet peker han på at selv i de "verste" områdene i Sverige er kriminaliteten lav i forhold til en del amerikanske byer. Blant annet er det ti ganger så mange drap i Chicago i forhold til folketallet som i "innvandrerbyen" Malmø. Altså ikke bare litt flere drap i Chicago. Men ti ganger så mange - nærmere bestemt 28 drap pr 100 000 innbyggere i Chicago, mot bare 3 i utskjelte Malmø.

På den andre siden påviser han den merkelige argumentasjonen til den svenske regjeringen, som har svart Trump-tilhengerne med at mordraten i Sverige har sunket siden 1990 - etter at innvandringen tok til.

Det er riktig, sier Sanandaji, men da må en også ta med at mordratene har sunket i nesten alle europeiske land, av ulike årsaker - blant annet at medisinske framskritt redder flere voldsofre enn før. Og at mordraten faktisk har sunket minst i Sverige, fra 1.3 til 1.1 - mens den for eksempel i Norge har sunket fra 1.1 til 0,4. 

Sanandajis hovedanliggende er likevel å fortelle om det svenske (og delvis norske) "forskningstabuet" rundt innvandring og kriminalitet.

Siste gang Sverige presenterte detaljert statistikk på innvandring og kriminalitet, var i 2005 - for årene 1997 - 2001. Statistikken viste da at utenlandskfødte hadde 4 ganger større sjanse til å være mistenkt i drapssaker, og 4,5 ganger større sjanse for å være mistenkt i voldtektssaker. 

Mistenkt, altså. Ikke dømt. Og statistikken sier ikke noe hvilke innvandringsgrupper som er representert. Eller situasjonen i dag. 

Tino Sanandaji på Nettavisen-konferansen i forrige uke. Bak med-debattant Sylo Taraku og til høyre konferansier Kjetil Rolness. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

 

For siden 2005 har det ikke vært laget slik statistikk i nabolandet, for i Sverige (og delvis i Norge) er man redd for at slik forskning skal skape fordommer mot svake grupper. Som Sinandaji så syrlig skriver:

"Amerikanere som er interessert i dette emnet, bør heller fokusere på det surrealistiske tabuet rundt statistikk, ikke tegneserieaktige overdrivelser som skaper et falskt bilde av Sverige som en krigssone."

Jeg har tidligere tatt til orde for den ekstreme middelvei i innvandringsdebatten. Om å forsøke å styre unna de mest følelsesladde argumentene på begge sider av debatten - som ofte er kjennetegnet av en påfallende forakt for fakta.

For det er mangelen på fakta som skaper fordommer. Det er mangelen på fakta som gjør at Fox News og Trump kan blåse opp situasjonen i Sverige til ugjenkjennelige, eller at svenske politikere kan late som om alt er rosenrødt.

Det er rett og mangelen på fakta som skaper feilaktige myter om svake grupper, og jeg har sjelden sett et mer talende eksempel enn den pågående "Trump vs Sverige"-debatten i USA.

Tino Sanandaji drar konklusjonen enda lenger, og påpeker at forsøkene på å skjule fakta kanskje også er med på å underminere selve demokratiet:  

"Denne hangen til hemmelighold er et perfekt eksempel på hvordan vestlige regjeringer fyrer opp under populisme og mistillit til etabelerte politikere", skriver han.

 

* Se Sanandajis og andres opptreden på Nettavisen-konferansen her

 

Gratulerer med 80-årsdagen, kong Harald!


Etter en fem år lang verdenskrig kom lille prins Harald tilbake til Norge sammen med resten av kongefamilien i 1945.


I dag fyller kong Harald 80 år. Han er historisk på flere måter.  Da han kom til verden 21. februar 1937, var han første kongsemne født på norsk jord på over 600 år.

I dag er han tredje ledd i den første "moderne" norske kongerekken, den som ble innledet av kong Haakon i 1905 - kongen som både ble invitert hit av en fersk nasjonalforsamling og godkjent av folket i folkeavstemning.

Også på egen hånd har kong Harald modernisert det norske kongehuset. Første gang da han giftet seg med Sonja Haraldsen, en borgerlig kvinne fra Oslo vestkant. Forholdet var så kontroversielt at daværende kong Olav brånektet - og det måtte holdes hemmelig i flere år. Til slutt satte kronprinsen hardt mot hardt og sa at hvis han ikke fikk gifte seg med henne, så ville han forbli ugift. Underforstått: da ville kongehuset dø ut av seg selv.

Med Sonja som dronning fikk det norske kongehuset utvidet sitt naturlige interessefelt vesentlig, til også å gjelde kunst og kultur i tillegg til militærkunst, ski og seiling.

Les også Kjell Arne Totland: Helt konge!

Også ved sine barns bryllup bidro Sonja og Harald til nødvendig modernisering. Først ved arveprins Haakon Magnus' giftermål med alenemoren Mette-Marit Høiby i 2001, men også ved prinsesse Martha Louises giftermål med bohemforfatteren Ari Behn. 

Det er også under kong Haralds tid at den grunnlovsbestemte arverekken er blitt endret, slik at det nå er kronprins Haakons eldste datter Ingrid Alexandra - og ikke lillebroren Sverre Magnus - som eventuelt blir regent når den tid kommer.

Men så er det dette ordet "eventuelt", da:

Kongefamilien under Grunnlovsjubileet i 2005. De to tronarvingene Ingrid Alexandra og Haakon Magnus til venstre. Foto NTB

 

Det er ingen tvil om at at kongehuset står sterkt i Norge. Ulike meningsmålinger de siste årene viser at 60-80 prosent av alle nordmenn støtter monarkiet. 

Og moderniseringen av det norske kongehuset har blitt gjennomført uten altfor mye støy. Norge har hatt langt færre skandaler enn mange andre kongedømmer vi kan sammenlikne oss med. Ikke har vi hatt danske turboprinser, og ikke har vi hatt svenskekonger på strippeklubb eller spanskekonger på elfenbensjakt. Ikke har vi hatt kjærlighetsløse ekteskap og utfrysing av unge Diana'er heller.

I Norge har vi i stedet lært oss å bli glad i litt utagerende festing, lysfontener og engleprat.

Likevel vil enkelte mene at tiden snart er inne til å avskaffe dette gammeldagse og udemokratiske systemet for prakt og makt. Selv vil jeg kalle meg situasjonsbestemt monarkist.



Kongehusets offisielle bilde av kongeparet på den store dagen. Kong Harald blir 80 i dag, dronning Sonja følger etter i juli).

 

Prinsipielt er det ingen tvil om at en republikk hadde vært riktig, med en valgt president som kunne vise til folkets tillit gjennom valg. Men en slik ordning kan aldri måle seg med kongehuset i glamour, og vil aldri kunne kaste glans over lille Norge på samme måte som konger og dronninger, prinsesser og prinser. 

Betingelsen er selvsagt at de kaster glans.

I det øyeblikket skandalehistoriene overskygger samfunnsnytten, vil jeg fort tenke at nok er nok. Og balansegangen er ytterst krevende: kongehuset må bruke tilstrekkelig med penger til å skape tilstrekkelig prakt, men ikke så mye at det blir oppfattet som sløsing. Kongehusets medlemmer må være opphøyd kongelige, men også nøkternt folkelige. De må kunne stå for noe, men ikke blande seg inn i daglig politikk.   

Kong Harald med sin hustru Sonja har klart denne balansegangen forbilledlig. De er sikkert levende opptatt av at også neste generasjon skal få det til. 

Gratulerer med dagen!

 

Fram for den ekstreme middelvei

De fleste kjenner til den gyldne middelvei. Å følge den er som oftest en god leveregel. I dag vil jeg likevel slå et slag for - ikke den gyldne, men heller den ekstreme middelvei.


Hege Ulstein og Sylvi Listhaug møttes til duell uten å kalle hverandre ting. Foto: Paul Weaver



I går gjennomførte Nettavisen konferansen Friske meninger 2017: Islam. Innvandring. Ytringsklima. Jeg skal komme tilbake til noe av innholdet, men første bare hoppe rett til konklusjonen:

Framfor alt viste konferansen behovet for å finne middel-standpunktene i den ofte ytterliggående debatten om islam, innvandring og asyl- eller flyktningepolitikken. Så tydelig er dette budskapet at jeg nærmest vil erklære meg som ekstrem, eller til og med fundamentalistisk tilhenger av den strenge middelvei i debatten. 

Les også: Unni Wikan: - Jeg ble kalt nazist

Først og fremst er det viktig å få fram to meldinger til skyttergravskrigerne:

"Høyresiden" i innvandringsdebatten må legge vekk paranoiaen sin. Det er ikke slik at islam er "ondskapens religion", og at alle muslimer er potensielle terrorister. Folk som ønsker å ta mot flyktninger er ikke landssvikere.

Det er heller ikke slik at innvandrerne er kriminelle. Enkelte deler av innvandrerbefolkningen er mer kriminelle enn etniske nordmenn på noen områder, men ikke så mye som enkelte tror - og ikke nødvendigvis de gruppene vi tror.

De fleste flyktninger og asylsøkere og andre innvandrere er rett og slett ganske alminnelige mennesker som har lyst til å gjøre en innsats for seg selv og det norske samfunnet.

Se alle foredragene og debattene fra konferansen.

"Venstresiden" i innvandringsdebatten må legge vekk den moralske overlegenheten sin. Det er ikke slik at alle som vil begrense innvandringen er kaldhjertede rasister, og at folk som er kritiske til islam er islamofober. 

Tvert om er det tvingende nødvendig å være kritisk til visse sider av religionen islam, på samme måte som venstresiden har stolte tradisjoner for kritikk av kristendommen.

Det er heller ikke slik at innvandringen er problemfri. Tvert om skaper innvandringen massevis av problemer, og integrering er vanskelig og knallhardt arbeid.


Fra venstre: Mahmoud Farahmand, Bård Vegar Solhjell, Maryam Namazie, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Shoaib Sultan. Foto: Paul Weaver
 

På konferansen fikk vi høre folk på alle sider av debatten snakke til hverandre - med innestemme.

Statsråd Sylvi Listhaug (Frp) duellerte med Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein - og de gjorde det med respekt. Ikke slik at de ble enige med hverandre, det er ikke nødvending. 

 

Tor Brekke i Hero Group etterlyste arbeidsro, og slapp til med noen fakta. Blant annet at den mye omtalte uroen ved norske asylmottak var betydelig overdrevet, og på vei nedover - selv i perioden da antall flyktninger gikk oppover. Blant annet kunne han fortelle at det i gjennomsnitt brenner dobbelt så ofte på norske hoteller som på norske asylmottak.

Kosovo-albanske Bardhec Ademaj, som driver et svært renholdsfirma i Ålesund, fortalte hvor viktig det var å stille krav: Både krav om å lære seg norsk, men også om kravet han selv stilte til sine egne brødre som nektet å få kvinnelig sjef. Da fikk de beskjed om at han ikke hadde jobb til dem.

Journalist Jon Hustad og Agenda-rådgiver Sylo Taraku diskuterte hvilke integreringstiltak som virker, eventuelt ikke virker.

 

Den svenske økonomen og forskeren Tino Sanandaji la fram nøkterne tall på kriminalitet og innvandring, og diskuterte rolig med den selvoppnevnte faktasjekkeren og forfatteren Gunnar Tjomlid hvorfor fakta i seg selv har en egenverdi for å kunne ta riktige beslutninger.


Fra venstre Tino Sanandaji, Gunnar Tjomlid, Gunnar Stavrum og Kjetil Rolness. Foto: Paul Weaver.
 

For ikke å snakke om den britiske ex-muslimen Maryam Namazi, som påpekte at konfliktene vi opplever i Europa i dag ikke er en kamp mellom kristendom og islam, men mellom religiøse mørkemenn på den ene siden og sekulære verdier på den andre. Der fikk hun full støtte fra stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell (SV).

Eller som forfatter og blogger Walid al-Kubaisi sa det, da han beskrev gårsdagens debatter i motsetning til mange av de konstruerte debattene vi ellers hører:

- Når Lars Gule og Islamsk Råd møtes i debatt, så høres det ut som om de er uenige. Men egentlig er de enige. For begge fører en debatt basert på ideologier, sa han.

Konferansen i går ble arrangert i samarbeid med LIM - Nettverket for Likestilling, Integrering og Mangfold og SSI - Senter for Sekulær Integrering. Flere av ildsjelene der er bloggere i Nettavisen, og representerer den halvparten av norske muslimer som ikke er medlem i noen moske.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er ikke fake news

I et intervju med Nettavisen i dag bruker landslagssjefen i langrenn, Vidar Løfhus, begrepet "falske nyheter" eller "fake news" om en Northug-melding i TV 2.

Dermed melder han seg inn i hel rekke av folk som er begynt å misbruke begrepet - og dermed vanne det ut. 

Landslagssjefen kan beskylde TV 2 for mye, men ikke for "falske nyheter".


For å ta det fra starten:

Landslagssjefen og hans folk arbeider med å sette sammen det 12 mann store laget som skal til VM på ski. De forsøker å holde uttaket hemmelig helt til de er ferdige, og vil helst presentere laget på et tidspunkt de selv velger. 

Samtidig arbeider alle norske sportsredaksjoner på spreng for å forsøke å finne ut av hvem som skal til Lahti. Av erfaring er det nesten alltid lekkasjer, noe som er en del av den naturlige konkurransen i å være først med nyhetene. 

Og torsdag kveld mente altså TV 2 å vite at Petter Northug allerede er tatt ut på laget. Ifølge kanalen har journalist Ernst A. Lersveen en eller flere kilder på dette, nok til at redaksjonen velger å gå ut med det.

Dette blir så blankt avvist av landslagssjefen, som sier at en endelig konklusjon ikke er tatt.

Dette er helt normalt. Og det er slik det skal være: Nyhetsmediene forsøker å få tak i nyheter og presentere dem så snart som mulig - og de som sitter på informasjonen forsøker å styre den så godt som mulig.

Jeg aner ikke hvilke kilder Lersveen har. Men jeg vet at dette ikke har noe som helst med fake news eller falske nyheter å gjøre. Om det skulle vise seg å være feil, at Northug ikke blir tatt ut til VM, er det likevel ikke fake news.

Begrepet oppsto i den amerikanske valgkampen, der snedige folk på nettet rett og slett diktet opp ting som de presenterte som "nyheter" på steder som til forveksling liknet et nyhetssted.

Det mest kjente eksempelet er satirikeren Paul Horner, som blant annet diktet opp "nyhetene" om at Paven støttet Trump, og at en FBI-agent som etterforsket Hillary hadde tatt sitt eget liv. Det var bare tull. I ettertid har det kommet fram at 20 av disse mest populære oppspinn-historiene i den amerikanske valgkampen ble delt mer enn de 20 mest delte ekte nyhetssakene.

LES OGSÅ:  Noen må ta ansvar for falske nyheter    

Dette er altså noe helt annet enn at TV 2 mener å ha en kilde som sier at Northug er tatt ut.

En genuint falsk nyhet ville for eksempel være om noen ga seg ut for å være TV 2 og fortalte at Thomas Alsgaard i hemmelighet har ligget i treningsleir i Alpene og er klar for et knusende comeback i Lahti. Morsomt og oppsiktsvekkende. Men altså fake.

Jeg tror landslagssjef Vidar Løfshus vet dette. På samme måte som mange med vilje beskyldte TV 2 for "falske nyheter" da de fortalte at bioingeniøren Mahad Adib Mahamud var "offer for Listhaugs knallharde linje".

Jeg var selv kritisk til TV 2s vinkling i bloggen Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?, men dette har ingenting med falske nyheter å gjøre. Saken om Mahamud var ikke oppdiktet, og hva som er Listhaugs skyld eller ikke går det rett og slett an å være uenig om.

Et tredje åpenbart eksempel er forrige helgs Facebook-trefninger mellom Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim og tre ganske fremtredende Frp-polikere, der justisminister Per Willy-Amundsen ikke kunne dy seg og kalte avisens dekning av veien om kommer/ikke kommer for "fake news på norsk."

(teksten fortsetter under bildet)


Justisministeren har rett i at redaktører kan bli både selvhøytidelige og pompøse. Men fake news er noe annet. Faksimile fra Facebook.
 

Det gir selvsagt litt ekstra smell når det er selve justisministeren som bruker begrepet, samtidig som det gir en ekstra begrunnelse for å be nettopp han om å slutte med det.

Det er helt legitimt å beskylde medier for å ha trukket en sak for langt, å ha en spekulativ vinkling, ikke å ha sjekket kildene sine godt nok, å ha slurvet, kanskje ha en skjult agenda, eller misforstått fullstendig, ja - det er et helt register av mulige ting mediene kan beskyldes for, ofte med rette.

Men fake news er altså noe annet. 

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi ingen av oss liker å bli lurt. Og hvis vi skal forsøke å gjøre noe for å hindre det, kan vi ikke blande inn alt vi mener er feil eller ikke liker eller er uenige i. Det gjelder også oss i mediene som ukritisk videreformidler beskyldningene.

Blått lys for kontantstøtten

I går la det såkalte Brochmann 2-utvalget fram sin rapport om hvilke utfordringer innvandringen gir det norske samfunnet.

En av de mest innlysende konsekvensene av rapporten, og ett av de enkleste tiltakene, er å fjerne kontantstøtten.


Grete Brochmann kan få Sylvi Listhaug og Frp til å snu i spørsmålet om kontantstøtten. (Foto: Scanpix)
 

Kontantstøtten har vært under alvorlig ild også tidligere, men så seint som i 2014 sa gikk daværende barne-, og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) inn for å øke satsene i den omstridte ordningen.

I går åpnet nåværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fra samme parti for å vrake hele ordningen. Det kan bety at KrF blir stående isolert i dette for dem så viktige familiespørsmålet - og da kan det heldigvis gå fort.

I utgangspunktet er det jo en merkelig ordning at vi skal betale folk for å gå hjemme med barna sine, mennesker som vi ellers ønsker ut i arbeidslivet og inn i samfunnet.

Forsker Lars Høst i Statistisk Sentralbyrå skrev i Samfunnsspeilet i mai i fjor om hvordan særlig kvinner med innvandrerbakgrunn er hjemme mens barna er små (13-23 måneder). Nærmere bestemt 44 prosent med innvandrerbakgrunn, mot 17 prosent i den øvrige befolkningen.

Ifølge Høst er det store forskjeller mellom landene, der særlig pakistansk, marokkansk og somalisk bakgrunn utmerker seg.

De negative konsekvensene for integreringen er åpenbare:

For det første blir mange innvandrerkvinner gående hjemme uten mulighet til å bli kjent med norsk språk eller kultur. Kanskje gjelder dette særlig kvinner i sterkt patriarkalske kulturer, altså de vi aller helst ville hatt med oss ut i samfunnet.

For det andre blir en rekke småbarn holdt hjemme uforholdsmessig lenge, slik at heller ikke de blir kjent med jevnaldrende barn og norsk språk.

Også innvandrerne selv har pekt på dette problemet mange ganger. Like før jul var for eksempel Æsæl Manouchehri, styremedlem i organisasjonen Likestilling, integrering, mangfold (LIM) ute i mediene og pekte på sammenhengen mellom kontantstøtten og manglende integrering.  

(teksten fortsetter under bildet) 


Styremedlem Æsæl Manouchehri i LIM sier det samme som Brochmann-utvalget.  
 

Nå konkluderer Brochmann-utvalget med det samme. Dersom det kan få Sylvi Listhaug til å snu, er det oppløftende. 

Listhaug har tidligere stått på den kristen-konservative linjen som så gjerne vil promotere "valgfrihet" på dette området. Om hun nå som integreringsminister endelig ser at den samme valgfriheten faktisk gjør at mange familier "velger" å ikke la seg integrere, fortjener hun ros for det - selv om mange allerede er ute og kaller henne "vingle-Sylvi".

En fjerning av kontantstøtten vil antakelig ikke føre til at staten sparer penger isolert sett, fordi en barnehageplass uansett er dyrere enn den månedlige utbetalingen.

Å fjerne ordningen vil likevel gi langt bedre samfunnsøkonomi, om det samtidig ble satt inn tilstrekkelig språkopplæring og arbeidsmarkedstiltak.

 

Les også Gunnar Stavrum: God integrering er lønnsomt