hits

februar 2016

Jan Baalsrud og fortellingen om oss selv

Historien om flyktningen og krigshelten Jan Baalsrud er en av de store nasjonsbyggende fortellingene i Norge. Nå blir han filmaktuell igjen, midt i vår egen flyktningekrise.


Jack Fjeldstad spilte Jan Baalsrud i Arne Skouens Oscar-nominerte film "Ni liv".
 

Jan Baalsrud var fenrik i Kompani Linge under krigen, og måtte flykte hals over hode gjennom halve Troms til Sverige i 1943 etter at en landing med 12 motstandsmenn fra Shetland slo feil. Den dramatiske flukten er tidligere skildret i Arne Skouens film "Ni liv", som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 1957.

Siden den gang har filmen blitt sett av flere generasjoner, og en av scenene som i alle fall sitter igjen hos meg er Baalsrud liggende i en snøhule med koldbrann - der han med sløv kniv amputerer sine egne tær.

Jan Baalsrud er rett og slett en av heltene som har vært med på å forme nordmenns oppfatning av oss selv.

Blant "kolleger" i kulde, is og snø finner vi Nansen og Amundsen, og i Oscar-sammenheng rager oppdageren Thor Heyerdahl. I krigshistorien blir Baalsrud nevnt i samme åndedrett som Max Manus og Gunnar "Kjakan" Sønsteby.

(teksten fortsetter under bildet)


Jan Baalsrud var fenrik i Kompani Linge.
 

Nå skal historien altså bli film igjen - og denne gangen er det Harald Zwart som skal regissere. Men "Den tolvte mann" skal ikke bare handle om Jan Baalsrud selv, men like mye om alle de som hjalp ham under den dramatiske flukten gjennom Lyngsalpene.

Dette er vanlige mennesker som ikke selv var med i krigen, men som fikk Baalsrud ramlende inn over dørstokken og bestemte seg for å hjelpe ham med livet som innsats.

Slik vil også denne nye filmen være med å bygge opp om et bilde vi gjerne vil ha av Norge og nordmenn under krigen: et land og folk som kjempet heltemodig mot tyske okkupanter. Og som når det krevdes sto opp og hjalp en iskald flyktning på vei gjennom vinternatta.

Utvilsomt vil filmen også bli et aktuelt apropos til nåtidens flyktningesituasjon - og hvordan vi i dagens Norge stiller opp for å hjelpe de tusenvis av flyktninger fra andre kanter av verden som banker på døra og vil inn.

 


Thomas Gullestad skal spille Jan Baalsrud i "Den tolvte mann". Her fra bryllupet med Jenny Skavlan. Foto: Paul Weaver/Nettavisen.
 

 

 

 

 

Despoten Hege Storhaug

Hege Storhaug har solgt flere tusen eksemplarer av sin bok "Islam - den 11. landeplage", en bok som har skaffet henne mange tilhengere. Nå har hun fått blod på tann. 


Hege Storhaug gjentar at hun vil avskaffe religionsfriheten i Norge. Foto Nettavisen.
 

I et intervju med Aftenposten i dag legger hun fram en slags "plan" for hvordan hun skal redde det demokratiske Norge.

Denne gangen tror jeg noen av de som hittil har støttet henne, vil stusse. Mens noen av motstanderne hennes vil si at hun viser sitt sanne ansikt.

Jeg har selv vært blant dem som mener at Storhaug har hatt en funksjon i norsk offentlighet. Dette fordi hun formulerer meninger som mange støtter - men ikke alltid klarer å målbære. 

Jeg mener også at deler av venstresiden er dogmatisk i sin motstand mot innvandringskritikk. Og at Kjetil Rolness´ ridderlige forsvar for henne noen ganger har vært betimelig.

Nå skriver til og med Rolness at han grøsser.  

Her er noen av forslagene hennes:  

1. Stryke såkalte hatvers i Koranen i norsk oversettelse.

Her ønsker Storhaug å gå inn og redigere i Koranen. Vers som omhandler dreping og lemlesting og hugging av hender skal vekk, og bare denne redigerte versjonen skal tillates i norske moskeer. Hvem som skal bestemme hva som skal kuttes?

Jo, det skal Kirken og biskopene, sammen med imamene.

Hæ? Jeg vet nesten ikke om jeg skal tro det jeg leser. Skal prester og biskoper fra en religion gå inn og redigere i bøkene til en annen? Er det virkelig noen som tror at det vil fungere?

Jeg er ikke spesielt troende selv. Men det kunne ikke falle meg inn å gå inn og forsøke å "redigere" i noe som andre folk tror på. Hva de tror på, må de sannelig få bestemme selv.

Og så dette: Det er ikke så rent lite gladvold i Bibelen heller, om vi skal si det slik. Da måtte vi vel gå inn og kutte store deler av Det gamle testamentet også? 

2. Staten skal styre innholdet i muslimske menigheter.

Igjen, det er nesten så jeg må lese en gang til: Skal staten styre hva folk tror på og gjør i gudshusene sine?

Jeg vet ikke hvilke partier på Stortinget som kunne tenkes å støtte et slikt forslag. Ikke engang Fremskrittspartiet vil gjøre det, som jo mener å være et liberalt eller liberalistisk parti. 

De som virkelig satte slike kontrolltanker i system var jo Sovjetunionen og noen av de østeuropeiske landene, som innsatte sine egne biskoper i noen kirker - samtidig som de stengte andre. Det er slike regimer Storhaug nå stiller seg opp sammen med.

For det første satte de religionsfriheten til side. For det andre hjalp det ikke akkurat. Da Muren falt etter 50 år med diktatur blomstret nyreligiøsiteten som aldri før.

3. Enkelte moskeer stenges. Ingen nye bygges.

Her vil Storhaug ha en "full, ideologisk kartlegging av hvilken islam det er på innsiden" av hver enkelt moske, og så må Stortinget på banen for å regulere praktiseringen. Altså igjen staten, eller nærmere bestemt politikerne, som nå også skal bestemme over hver enkelts indre trosliv.  

Jeg prøver å se det for meg: Stortingskomiteen for regulering av moskeer, en forsamling av folkevalgte fra Bykle og Bamble og Bergen, som skal bestemme hvilke bønner som er tillatt og hvilke klesplagg som er forbudt. Hvilke typer stater er det som holder på slik?

6. Vil bare slippe inn et fåtall med vestlige holdninger.

Her blir det nesten ufrivillig komisk når Hege Storhaug sier at de eneste hun vil slippe inn i Norge, er politiske dissidenter i "opposisjon mot despoti". Og at de som slipper inn må være for FNs universelle menneskerettigheter. 

Men om Storhaug fikk bestemme, hadde hun jo akkurat avskaffet noen av de sentrale menneskerettighetene hun sier hun er slik en varm tilhenger av. Vi ville bodd i et diktatur, eller despoti, med Hege Storhaug i rollen som despot. 

Jeg tror det er viktig at vi holder fast på en dyrekjøpt sannhet: 

Hensikten helliger ikke midlet.

I iveren etter å forsvare våre demokratiske verdier må vi ikke bruke metoder som gjør at vi avskaffer de samme verdiene helt på egenhånd. 

Vi må heller ikke oppføre oss slik at vi støter fra oss fredelige, norske, moderate muslimer som ikke har gjort en katt fortred, men som tvert om ønsker å bidra til å utvikle det norske samfunnet og de demokratiske verdiene som de elsker. 

Disse er våre allierte i kampen mot IS og andre terrororganisasjoner, ikke våre fiender.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De krenkede

Jeg vet at barnehagetante er et ord som helst ikke skal brukes i 2016.

Jeg vet at det heter førskolelæ... unnskyld, barnehagelærer, men i dag er det nettopp en god, gammeldags barnehagetante vi kunne trenge - for å gå ned i sandkassen der enkelte norske journalister og kommentatorer sitter og veiver rundt seg med spaden og roper du er dum til hverandre.

 


Kjetil Rolness og Sven Egil Omdal - her uten parkdresser. Foto: Facebook og Scanpix

 

Selvfølgelig gjelder det asyl- og flyktningedebatten, der skjellsordene forlengst har overtatt for argumentene.

Egentlig begynte det pent og pyntelig - og morsomt - med at sosiolog, smørsanger og samfunnsdebattant Kjetil Rolnes la ut følgende på sin Facebook-vegg:

Trine Skei Grande, Knut Arild Hareide, Audun Lysbakken og andre politikere fra grunnløse småpartier uten krav på beskyttelse, burde stoppes ved sperregrensen og sendes med direktefly tilbake til sine respektive hjembyer, eller til nærområdene. Ja, så er det sagt. Det er nå min mening, og den støtter jeg fullt ut.

Ganske fiffig, ikke sant?

Vi skjønte den, og han fikk masse likes. Og flere kommentarer i samme leia. Blant annet fra professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen ved Universitetet i Stavanger som mener at Grande, Hareide og Lysbakken bør bæres hjem på gullstol.

Men så skjærer det ut. Rolness har lagt ved en VG-artikkel med bilde av Trine Skei Grande, og plutselig kan ikke den profilerte Finansavisen-journalist Kjell Erik Eilertsen dy seg:

- Ser ut som enkelte burde betale to flyseteavgifter på hjemreisen, skriver han med klar hentydning til Skei Grandes vekt, og også en annen kaster seg på med liknende morsomheter.

(teksten fortsetter under skjermdump)



Begge blir etterhvert fortjenstfullt slettet av Rolness, etter reaksjoner fra flere kvinnelige lesere. Men da har allerede sjefskommentator i Stavanger Aftenblad tatt på seg parkdressen:

- Gi meg spyposen, roper han mens han kaster seg fram med spaden, fullstendig uten målsetting om å heve nivået på noen som helst måte.

Dette synes altså Nettavisen er interessant, og lager en sak på krangelen

Men da er det Kjetil Rolness sin tur å bli krenket.

"Ja, gi meg spyposen. Dette er altså toppsak på Nettavisen nå. Litt av en journalistisk bragd", skriver han sarkastisk, og kan indignert fortelle at journalisten fra Nettavisen til og med har spurt etter skjermdump av de to kommentarene som ble slettet. Nei og nei.

"Javel. Skup-pris blir det nok ikke", legger han til - og det har han jo helt rett i.

Så kunne det selvfølgelig være fristende å parere med at det er vel ikke alle kommentarene til Rolness heller som er prisbelønt, men da går jeg jo ned på Rolness' nivå - og der gjorde jeg nettopp det.

Jeg har to poenger:

Det ene er hvor lett det er å ty til skjellsord og usakligheter i en debatt som forlengst har presset alle ned i skyttergravene - eller sandkassen. Jeg synes særlig at profilerte kommentatorer har et ansvar for å få særlig flyktninge- og asyldebatten tilbake på et levelig spor. Den går særlig til Omdal, som opptil flere ganger har okket seg over de forferdelige trollene i kommentarfeltene.

Det andre er den krenkede forbauselsen som til og med erfarne samfunnsaktører viser hver gang noe de har skrevet på Facebook blir "oppdaget" og trukket fram i mediene. 

Tror virkelig Rolness at den diskusjonen han starter på sin åpne Facebook-vegg på noen måte er "privat"? Og at dette er en slags lukket diskusjonsforum som mediene ikke bør interessere seg for?

Jeg får si som en ukjent profet: Jeg tror internettet er kommet for å bli. I prinsippet er den offentlige tråden på Facebook det samme som om Rolness, Omdal og Eilertsen sto og hoiet og gestikulerte til hverandre midt på Stortorget i sentrum av Oslo.

Det er jo bra for dem at noen fortsatt synes det er interessant.

 

 

PS: Tittelen De krenkede er hentet fra Åsne Seierstads fortellinger fra Tsjetsjenia i 2007, om barna som virkelig ble krenket gjennom 15 års krig.

 

 

Farlig spill i asyldebatten

I dag går høringsfristen ut for regjeringens foreslåtte innstramminger i utlendingsloven. Kanskje er det den egentlige grunnen til at retorikken rundt flyktninge- og asylpolitikken har gått slik av skaftet de siste dagene og ukene.


Aina Stenersen og Christian Tybring-Gjedde er forhandlingskort i et farlig spill. Foto: Oslo Frp/Nettavisen

 

En gang til våren skal nemlig regjeringen komme med sitt endelige forslag til innstramminger i asylpolitikken. Og i forkant av vanskelige forhandlinger er det en velkjent taktikk å sende ut "ytterfløyene".

Logikken er enkel: Innad i Høyre og Frp er nok de fleste enige om tiltakene i innstrammingspakken som ble vedtatt før jul. Men ute på høyrefløyen har Frp en sterk gruppering som mener at tiltakene ikke gikk langt nok. På den andre siden mener støttepartiene KrF og Venstre at innstrammingen gikk altfor langt.

Jeg mener det er i dette lyset vi må lese det voldsomme forslaget fra Oslo Frp før helga. Ikke bare vil påtroppende leder Aina Stenersen og stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde sende alle asylsøkere rett til lukket mottak. De vil også ta fra asylsøkere rett til fri rettshjelp. For å understreke motstanden mot integrering vil Tybring-Gjedde heller ikke lære flyktninger norsk. 

Svaret fra den andre siden kom umiddelbart. Og til Nettavisen i dag sier for eksempel Venstres pressesekretær at Tybring-Gjedde er en ekstremist som ingen på Stortinget tar seriøst.

Men sannsynligvis er det heller ikke hensikten.

Hensikten for den "moderate" delen av Frp er å kunne vise til disse ytterliggående forslagene - for deretter å oppnå enighet rundt innstrammingsforslag som da tross alt framstår som moderate. Dermed kan også Venstre og KrF prise seg lykkelig over at innstrammingene "tross alt ikke ble verre enn de ble".

Jeg tror ikke et øyeblikk at Siv Jensen ønsker å sende alle asylsøkere rett i fengsel eller frata dem retten til advokat i møtet med den norske staten.   

Men det kan se ut som om partiledelsen av taktiske grunner nå godtar at ytterfløyen kommer med forslag som i realiteten vil gjøre oss til en politistat dersom de skulle bli gjennomført.

Jeg mener at dette spillet er farlig, fordi det skaper ytterligere polarisering i en debatt som framfor alt trenger samling - ikke mer splittelse.

Jeg tror også det er ganske unødvendig. På Stortinget er det bred enighet om at det er nødvendig med innstramminger. Meningsmålinger viser også at de fleste innstrammingene har det norske folk bak seg.

Derfor undrer jeg meg over to ting:

Når så mange er enige i innstrammingsforslagene, hvorfor benytter ikke Frp-ledelsen anledningen til å virke samlende for nasjonen i en vanskelig tid? 

På den annen side: Hvor lenge skal støttepartiene Venstre og KrF fortsette å protestere for all verden, men følge villig med på ferden?  

 

 

 

 

Når de feiteste guttene krangler

Det er aldri pent når de to feiteste guttene krangler om den siste bollen. Slik ser det ut når Discovery og Telenor og lar uenigheten gå ut over norske TV-seere.


Discovery-sjef Harald Strømme krangler om markedsmakt med Telenor-sjef Sigve Brekke Foto: Paul Weaver og Telenor.

 

Natt til mandag gikk alle de 13 Discovery-kanalene i svart på Telenor-eide Canal Digital. Det vil si at over 1 million norske husstander ikke lenger kan se TVNorge,  FEM, Eurosport og en rekke andre Discovery-eide kanaler. 

Konflikten kan vare lenge, og toppet seg ved at Telenor trekker alle reklamekronene sine ut av Discovery-systemet.  Dette har selvfølgelig ingenting med den pågående konflikten å gjøre, i følge kommunikasjonsdirektøren i Canal Digital - med troverdighet som en luftig loff.

Årsaken til at dette kan vare lenge, er at dette er selskaper med mildt sagt mye penger. Canal Digital bidrio med et drifsresultat på hele 611 millioner kroner i fjor, og fra før vet vi at Telenor har bygd seg opp i utlandet med metoder som ikke alltid har tålt dagens lys.

Også her hjemme vet telegiganten å ta vare på sin markedsmakt. Antakelig er det denne markedsmakten som gjør konflikten viktig for Telenor, ikke den "kopp kaffen" som TVNorge-direktør Harald Strømme hevder det handler om.

TVNorge på sin side kunne nok spille rollen som lillebror-kanal før, og dermed påkalle seg sympati. Men ikke nå lenger.

Som del av det amerikanske Discovery-systemet er de del av en økonomi som tvert om gjør både NRK og TV 2 til lillebrødre. Dette gjorde blant annet at de nylig kunne bla opp 2,4 milliarder kroner for norsk toppfotball i perioden 2017-2022  - en sum som gjorde at de andre konkurrentene bare satt igjen og himlet med øynene.

(teksten fortsetter under bildet)


Slik kan det komme til å se ut lenge, siden partene ikke vil gjenoppta forhandlingene.

 

Jeg ser at andre kommentatorer allerede er ute og ber norske tv-seere kutte kabelen for godt, og heller bruke penger på ulike strømmetjenester på nett. Hvordan du gjør det, og hvlke problemer du møter, kan du lese i denne artikkelen på Side3.

Mange vil nok mene det er drastisk. Men både Discovery-direktør Harald Strømme og Telenor-direktør Sigve Brekke bør vite at ingen av dem får noe særlig sympati i krangler som dette.  

Alle skjønner at dette bare handler om å kare til seg mest mulig fra kakefatet. På bekostning av altfor betalingsvillige norske tv-seere.

Ikke minst aktualiserer krangelen på nytt kravet fra blant annet forbrukerombudet om å slippe det merkelige "pakkesalget" av nisjekanaler ingen av oss har bedt om. 

Farvel til søndagsavisene

Så er det klart at også bergenserne mister søndagsavisene sine. Dermed er det bare to søndagsaviser igjen i Norge - Aftenposten og VG.

De varer nok ikke lenge, de heller ...

 
Både Bergensavisen og Bergens Tidende gir seg med søndagsavis til påske.


Dermed kan vi konstatere at det går mot slutten for en 30 år lang epoke i moderne norsk avishistorie. 

Det var forretningsmannen Hroar Hansen som var først ute, med sin utskjelte Søndag Søndag i 1986. Kort tid etterpå overtok han Morgenbladet, og forsøkte seg med søndagsåpning der også en kort periode.  

Men selve "eventyret" startet da Dagbladet slo VG på målstreken og lanserte Søndags-Dagbladet i august 1990. 

Det er ingen overdrivelse å si at det var reneste Klondyke-stemningen:

Løssalgsavisene hadde økt og økt gjennom hele 80-tallet, og optimismen var på bristepunktet. Daværende sjefredaktør Bjørn Simensen fikk ideen, og etter et superhemmelig seminar på Fornebu innførte han redaktørforbud mot å si ordet "søndag", mens avdelingslederne planla den første søndagsavisa i skjul.

Som daværende sjef for kultur/reportasjeavdelingen deltok jeg med skrekkblandet fryd, og ett av grepene var å sende flere team til Haugesund for å dekke Amanda-prisen denne siste helga i august - uten at de visste om hverandre.

Medarbeiderne ble informert så sent som overhodet mulig, og Dagbladets legendariske fotograf Tom Martinsen hoppet i senga og ropte begeistret at "nå tar jeg på meg cowboy-bootsa, asså! " da jeg ringte ham på hotellrommet i Haugesund grytidlig lørdag morgen.

Og jammen greide vi å slå hovedkonkurrenten VG: Først ut på dagen ante de uråd, og da var det for seint. Dagbladet kunne komme ut med åtte sider Amanda-dekning helt alene denne søndagen, og plutselig var avishverdagen forandret.

VG var på gaten med sin søndagsavis allerede helga etter, og i åra etterpå har hele 16 norske dagsaviser forsøkt seg. Mange satsinger var riktig så vellykket. Noen var ganske kortvarige, og etterhvert utviklet eventyret seg til et økonomisk mareritt. Dagbladet måtte som kjent kaste inn håndkleet i 2014.

Nå er det det bare Aftenposten og VG igjen. Begge sier til Journalisten i dag at de ikke har noen som helst planer om å legge ned. Men det skal vi ikke nødvendigvis tro så mye på.

For slik er det: En statsråd har alltid statsministerens fulle tillit inntil dagen hun plutselig må gå. Og en avisredaktør har aldri planer om å legge ned noe som helst før det plutselig blir sendt ut pressemelding.

Aftenposten har i dag et søndagsopplag på papir på rundt 150 000 lesere, og VG nærmer seg 100 000. Begge avishusene sier at produktene går med overskudd, men samtidig er det lett å se at papiravisene på søndag omtrent ikke har annonser i det hele tatt.

Med de store kostnadskuttene som både Aftenposten og VG står overfor, tar jeg ikke store honoraret for å spå at søndagsavisenes epoke i Norge snart er over.