hits

Blogg

Må overøse Trump med komplimenter

DAGENS FRISKESTE: Hvordan skal Erna Solberg klare å fange oppmerksomheten til USAs president Donald Trump? Foto Scanpix.

 

Dagens friskeste råd om hva Erna Solberg bør si når hun møter Donald Trump senere i dag, var det en kvinnelig Oslo-student som sto for i en enquete i Dagsnytt i morges:

- Grab me by the hand, not the pussy!

Siden den lattermilde kommentaren gikk gjennom sensuren i NRK, kan den vel siteres her også. Poenget er at den nokså presist oppsummerer rådene som statsministeren har fått fra flere eksperter:

Hun må forsøke å overraske presidenten. Gjerne kommet med en frisk replikk. Hun må for all del ikke kjede ham, for da faller han av.

Og slik sett kunne nok en freidig henvisning til Trumps famøse busslydopptak fra 2005 gjøre susen ... 

Mer alvorlig sier USA-ekspert Ole Moen til Nettavisen at det beste er å overøse presidenten med komplimenter, og at det må smøres tjukt på.

- Han har ikke antenner til å reagere på overdreven smiger, men oppfatter det bare som faktiske realiteter, sier han. 

Det samme sier de tre tidligere Obama-taleskriverne som ble intervjuet av NRK i går i forbindelse med NHOs årsmøte:

- Si at ingen har vært mer populær i Norge. Si at det er bannere med ansiktet hans i gatene. Han vil tro henne.

Men særlig blir det påpekt at Utenriksdepartementet er obs på at Trump kan ha lett for å kjede seg. Han tåler ikke lange analyser, hevdes det, og blir det for omstendelig, faller han av. Da kan det være vanskelig å nå inn med lille Norges synspunkter, om det så gjelder sikkerhetspolitikk, NATO, fredsprosesser, IS eller handels- og klimapolitikk, som er blant de offisielle temaene for møtet.

Ifølge Moen er det heller ikke sannsynlig at Trump har forberedt seg noe særlig. Han vil vite at det er en kvinne som kommer, men utover det kan det fort bli for kjedelig for Trump å få vite for mye på forhånd.

Men tilbake til "grab me by the hand ..."

TV-profilen Petter Schjerven mener at Solberg særlig må være obs på Trumps håndtrykk helt i starten - en slags maktdemonstrasjon som Japans statsminister Shinzo Abe ble utsatt for først - og som Canadas statsminister Justin Trudeau senere var forberedt på.

Schjerven ga nylig ut boka "Kroppsspråk. Forstå det som blir sagt", og påpeker overfor NRK at Trump er en "litt bøllete fyr som driter i det korrekte".

- Han kan finne på å smile og le, han kan finne på å være brutal og røske et tak i hånden hennes, sier han.

Akkurat det er nok statsministeren og følget hennes over Atlanteren forberedt på. De vet at møtet kan være et sjansespill, at det er umulig å vite på forhånd hva som kommer ut av det.  

Uansett blir møtet ansett som viktig for Norge. Og det er i slike situasjoner vi alle sitter i sofaen hjemme og heier på Erna.  

Rett og rimelig at Giske trekker seg

FALSK IDYLL: Fra tiden da det tilsynelatende hersket idyll i Arbeiderpartiets lederskap. Foto Scanpix.

Søndag kveld kom meldingen om at Trond Giske trekker seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Det er både rett og rimelig. 

Det har i løpet av de siste ukene kommet en rekke varsler og klager på upassende oppførsel fra den mektige politikeren. Arbeiderpartiet har hatt krisemøte på krisemøte om saken, og sakene har vært heftig diskutert på sosiale medier. 

Flere medier har bragt ulike saker som senere er blitt lagt vekk. Torsdag kunne Nettavisen fortelle at til sammen seks saker nå har status som "varsler" på partikontoret. Vi offentliggjorde også et internt notat som skulle gi en "nøktern oppsummering" av varslene.

Oppsummeringen er bekreftet av flere, også en sentral politiker i Arbeiderpartiet, men er bestridt av noen av varslerne. Det er forståelig.  

Men uansett hvordan man tolker de ulike varslene og klagene, er det kommet fram mer enn nok til å slå fast at Trond Giske ikke har hatt tilstrekkelig dømmekraft til å være nestleder i Norges største parti.

Derfor er det en logisk konklusjon at Giske nå trekker seg. Det er også naturlig at han går av som finanspolitisk talsmann.

Dermed er akkurat denne delen av saken over.

Sentralstyremøtet i morgen mandag kan vanskelig gjøre annet enn å ta Giskes avgang til etterretning. Men varslene er ikke avsluttet av den grunn. Her har antakelig partikontoret fortsatt mye arbeid foran seg for å komme fram til en konklusjon som yter varslerne og partene rettferdighet.  

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix. Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Men ro blir det ikke av den grunn. For fortsatt står mye skittentøyvask igjen.

I arbeidet med sakene er det kommet fram ting som tyder på et nærmest råttent miljø i Arbeiderpartiet, der alle har stått mot alle. Her er fremdeles ikke siste ord sagt, og både nestleder Hadia Tajik, partisekretær Kjersti Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre må nok finne seg i å bli gransket med lupe for historiebøkene.

Men også vi i mediene bør gå i oss selv. Dels gjelder det et utstrakt behov for å forhåndsdømme Giske, dels gjelder det uverdig jakt på varslerne - kombinert med et påfallende fravær av faktisk informasjon.

Flere av historiene som har versert i pressen har dessuten vist seg å ikke holde vann som "varsler". Samtidig er enkelthistorier provosert fram i direkte motstrid med klagernes utrykkelige vilje. 

I slikt opprørt farvann tror jeg de fleste mediene har større behov for selvransakelse enn for utdeling av forhastede moralske karakterkort.   

   

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix.

 

Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Det betyr at heller ikke Jonas Gahr Støre kan være sikker på om han er den reelle kapteinen for Arbeiderparti-skuta når den såkalte Giske-saken er over. Foreløpig holder han stø kurs - mot at han ser ut til å akseptere det meste.

Mange har skrevet om det dårlige klimaet internt i Arbeiderpartiet. I dag kom to nye tegn på at ting er i ferd med å falle fra hverandre rundt Jonas Gahr Støre:

For det første lekkasjene til media fra Arbeiderpartiets sentralstyre - mens sentralstyret fortsatt satt i møte. I seg selv er dette uhørt, og ville under normale omstendigheter ført til kraftig intern oppvask i partiet. 

Deretter kommer at nestleder Hadia Tajik leste høyt fra to av varslene på dagens møte - stikk i strid med Jonas Gahr Støres strategi og uttrykkelige ønske om å unngå detaljer i hver enkelt sak. Det kan vanskelig oppfattes som annet enn åpent mytteri. 

Dette er høyt spill fra Tajiks side. At en nestleder åpent trosser partilederen ville vanligvis ført til tydelig beskjed fra partileren om at "this town ain´t big enough for both of us".

Men ingenting er vanlig i denne saken. Til det er striden kommet for langt, og konfliktlinjene for dype. Kanskje er Støre svak, eller så er han usedvanlig klok: 

For etterpå gjør Støre det han kan for å glatte over kritikken mot Tajik: Det er varslerne som eier varselet, sier han på pressekonferansen etter møtet, og om de ønsker at Hajik skal informere sentralstyret, så er det hennes valg. 

Samtidig kommer han med forsiktig kritikk av Giske: Han er ikke enig i Giskes påstand om at noen av varslene er falske, sier han i Dagsrevyen, men fastholder samtidig hans rett til å komme til orde i en "ordentlig prosess".

Samtidig er det ikke ørens lyd rundt ham:

Om vi kan kalle det "Giske-leiren" på den ene siden, og "kvinne-leiren" i den andre - så er det åpenbart at det ikke lenger finnes fnugg av tillit mellom dem.  

"Kvinne-leiren" ser på Hadia Tajik som den eneste i partiledelsen som tar varslene alvorlig, en ærlig og modig politiker som føler seg tvunget til å si fra høyt og tydelig for å kunne se seg i speilet i tiden som kommer. 

"Giske-leiren" derimot, ser på Tajik som den mest kyniske maktspilleren av dem alle, en som bevisst utnytter Giskes sykmelding og forer sentralstyret med følelsesladde opplysninger som ingen i dag kan tilbakevise. 

Jeg er mest fristet til å tro at ingen av disse versjonene er helt sanne, selv om også jeg tror det vil være vanskelig for Trond Giske å komme tilbake etter det som er kommet fram. 

Det mest spennende nå er imidlertid rollen til Jonas Gahr Støre. 

For i tillegg til at han nå antakelig må velge mellom Giske og Tajik, må han i tillegg forsøke å berge selve partiet. Foreløpig har mange beskyldt ham for å være svak og unnfallende - også i denne saken.

Det er mulig han er.

Men det er også mulig de har rett, de som sier at han tvert om er demokratisk, klok og langsiktig. Og at det nettopp er fraværet av harde ord fra partilederen som kan lose partiet inn i smulere farvann. 

Det skal bli spennende å se. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at vi er vitne til et partioppgjør av historiske dimensjoner, der utfallet fremdeles er ganske uvisst. Også posisjonen til Jonas Gahr Støre.

For å si det litt mer folkelig: Klarer han denne, er han god.

Hyllest til blodfersk adventskrim

MESTERDETEKTIVER: Ine Jansen og Trond Fausa Aurvåg i kostelig samspill som selvbestaltede mesterdetektiver. Alle foto TVNorge.

Dette er en hyllest til blodfersk, norsk fjernsynskrim. Nærmere bestemt nå i adventstida. Enda nærmere bestemt: Jul i Blodfjell på TVNorge.

Men rett skal være rett:

I utgangspunktet var det nok reprisen på den hyperkoselige NRK-serien Jul i svingen som gjorde at alle vi med barn i riktig alder har benket oss foran tv-skjermene hver eneste kveld nå i den søte førjulstid.  

For her går det ikke an å fuske, selv om vi strømmer: I advent kan du ikke se hele serien på en helg. Her må du pent sette deg ned hver kveld og se en ny episode, helt fram til julaften. 

Og så, etter at Nure, Linus og ikke minst Åsa har rullet over skjermen i sin tredje reprise, er det tid for årets jule-nyskapning:

Atle Antonsen og Fridtjov Såheim har framtredende roller i familien Soots jakt på søkkrike onkel Conrads arv.

For her, på TVNorge, åpenbares en av de mest vellykkede parodiene jeg har sett på lenge, en varm harselas over alt vi har kjært fra nordisk krim noir og mer internasjonale suksesser.

Her ser du igjen nesten-scener fra The Shining (Ondskapens hotell) og nesten-figurer fra mer tradisjonell Agatha Christie. 

Likevel er det den selverklærte mesterdetektiven Svein Soot (Trond Fausa Aurvåg) i en kostelig parafrase over Varg Veum-filmene som lyser sterkest. Sammen med den danske tapte-postpakker-detektiv Nanna Soot (Ine Jansen)  - i en stram kombinasjon av Sarah Lund fra Forbrytelsen og Saga Noren fra Broen.

Men her er også hele kremlaget med Atle Antonsen, Lene Kongsvik, Jon Øigarden, Fridtjov Såheim og den forholdsvis ferske Kevin Vågenes. Alle i mer eller mindre hysteriske situasjoner, morsomme for barna, men også med rikelige referanser for oss voksne. 

Lene Kongsvik Johansen spilller Liv i Jul i Blodfjell
Lene Kongsvik som livsstilsforfatter og misfornøyd ektefelle.

TVNorge opplyser at første episode til nå er sett av nesten 800 000 (både lineært og digitalt). De øvrige har hatt et snitt på nesten 700 000 pr episode. Det er mye. 

Nå i helga kommer innspurten, og hele familien sitrer av spenning:

For hvor mange ganger skal Svein si "Heeeeeeeelvettte!" nesten like intenst som Helge Jordal gjorde over en lunken russisk pølsegryte i legendariske Orions Belte?

Og kommer Nanna noen gang til å ta av seg strikkagenseren før julen ringes inn? Og ikke minst: Klarer den utspekulerte morderen å stikke av med arven fra søkkrike onkel Conrad?  

Mannen bak er Kjetil Indregard. Foto Aschehoug

Du som kanskje ikke har barn, og har brukt adventstida til helt andre ting: Unn deg akkurat denne adventskalenderen. Noen har satt aldersgrense 12 år på den, men den kan anbefales for voksne også. Gjerne i lystig lag.

Så til slutt: Jul i Blodfjell er bygd på en ide av Kjetil Indregård. Det var han som skrev Jul i Svingen også.

Tilfeldig? Neppe.

Jon Øigarden som utagerende sjarmør.

Støres umulige spagat

UMULIG: Jonas Gahr Støre forsøker å si to ulike ting samtidig. Foto Scanpix.

Problemet til Jonas Gahr Støre i Giske-saken er at han er i ferd med å sette en slags uoffesiell rekord i dobbelkommunikasjon.

Sakene om Trond Giskes forhold til kvinner er i ferd med å bli et politisk drama som kan utvikle seg inn i julen.

I går sa politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv at Støre har abdisert som partileder ved å la Giske nærmest være saksbehandler for sin egen sak direkte på Dagsrevyen.

I dag sier også Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen rett ut at Giske bør trekke seg. Dette er nok det eneste logiske. 

Resultatet av kritikken i mediene er at Jonas Gahr Støre nå er ute i alle kanaler og snakker om hvor alvorlig Arbeiderpartiet ser på Giske-saken. Etter sentralstyremøtet i går kveld sier han at Trond Giske har "svært lite å gå på", og at det kan komme nye varsler mot Giske. Han vil heller ikke utelukke varsler som innebærer politianmeldelse.

Men:

Problemet til Støre og Arbeiderpartiet er at de forsøker å si to forskjellige ting - samtidig.

På den ene siden sier Støre at han tar det alvorlig. Han "skryter" til og med av at aldri har en partileder noen gang kommet med så sterk kritikk mot en nestleder.

Men på den andre siden er det ikke er så alvorlig at Giske bør trekke seg.

Det er dette som er kjernen i Støres umulige spagat. Og som gjør at saken nå ikke bare dreier seg om Giske, men hele dagens lederskap i Arbeiderpartiet.

For de må nesten bestemme seg: 

Enten er ikke denne saken så alvorlig. Da handler den altså ikke om seksuell trakassering eller tilsvarende ukultur som er virvlet opp i kjølvannet av #Metoo- kampanjene. Da må han si det klart og tydelig: "Saken er ikke så alvorlig at Giske bør trekke seg som nestleder".

Eller så er saken alvorlig. Da må Giske uvegerlig ta konsekvensen av det, og trekke seg som nestleder.

Slik den øverste sjefen for Arbeiderpartiet snakker i dag, forsøker han å si begge tingene samtidig.

Det er selve definisjonen på dobbelkommunikasjon.

Når hattene blir mange, og jula setter inn

PÅVIRKET: Partileder Siv Jensen lot seg tydeligvis ikke påvirke av First House-rådgiver Sylvi Listhaug i saken om norsk OL-søknad. Foto: Scanpix

 

Igjen står First House i sentrum for en sak som kan bringe kommunikasjonsbransjen og norsk politikk i vanry. Norges Idrettsforbund (NIF) trenger vi ikke snakke om, de er allerede ferdig kompromittert.

Konkret dreier det seg om offentliggjøringen av million-fakturaene som ble sendt fra First House til den dumsnille onkelen på Ullevaal i perioden 2011-2015. Til sammen sendte byrået regninger til NIF for over ti millioner kroner, og sentralt i Dagbladets avsløring i går står bruken av daværende First House-rådgiver Sylvi Listhaug.

Den store saken som NIF skulle hjelpes til å "vinne", var at Norge skulle søke OL i 2022. Ett av partiene som skulle påvirkes, var Fremskrittspartiet. Og hva var da mer naturlig å bruke enn en sentral Frp-politiker - ja, til og med så sentral at hun satt i partiets sentralstyre?

Slik tenker altså et kommunikasjonsbyrå som ikke akkurat har stått øverst på etikk-pallen siden oppstarten i 2010.

LES OGSÅ: Å bli dradd gjennom søla med utestemme

ELLER DENNE: Keiserens nye First House

For oss tilskuere er dette en underlig historie:

En politiker som sitter helt inne i partiets innerste sirkler blir altså brukt for å drive lobbyvirksomhet mot sitt eget parti. Eller tydeligere: Hun blir betalt av utenforstående for å påvirke sine egne partifeller. 

Selv sier Sylvi Listhaug til Dagbladet at hun i september 2013 ikke visste at hun skulle bli utnevnt til landbruksminister like etterpå. Hun hadde en jobb som måtte "utføres på en profesjonell måte», og erklærte seg dessuten inhabil i alle spørsmål om OL både i partiet og regjeringen, forklarer hun. 

Jammen, da så.

Å erklære seg inhabil når sakene formelt er oppe, er jo bare en selvsagt - men liten side av saken. Hovedsaken er jo alle de uformelle diskusjonene om OL i alle partisammenhenger, og ikke minst den detaljerte kunnskapen om hvilke OL-argumenter som er viktigst for Frp-politikerne. Dette er "innside-informasjon" som selvsagt er gull verdt for kunden. Noe som også utdragene fra fakturaene viser: 

"Arbeid med utkast FrP" , "justering strategi FrP", "Møte gjennomgang FrP-strategi" osv. osv. 

Første spørsmål er hva Sylvi Listhaug selv tenker om dette i dag. Det velger hun å svare formalistisk på.

Andre spørsmål er hvordan First House kunne tillate det den gangen. Mange andre byråer har nemlig etiske regler mot akkurat dette:

  • Noen steder kan man rett og slett ikke bli ansatt som rådgiver dersom man samtidig har sentrale verv i et politisk parti.
  • I andre byråer kan man bli ansatt, men må drive med andre ting enn politikk - for eksempel medietrening eller rådgivning mot bedriftskunder.

Av den åpenbare grunn at hattene kan bli for mange.

Men ikke slik i First House. Her er et sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet "en naturlig bidragsyter i arbeidet med å kartlegge holdninger til OL blant ulike målgrupper, spesielt på nei-siden", ifølge First House-sjef Per Høiby.

Og spesielt i Fremskrittspartiet, kunne han lagt til. Men det gjorde han ikke.

Og her er det tredje spørsmålet:

Hva synes det politiske partiet selv om at et betrodd medlem av sentralstyret fikk godt betalt av en kunde for å påvirke dem i et politisk spørsmål? 

- Jeg synes dette er helt uproblematisk, valgte partileder Siv Jensen å si i Politisk kvarter denne onsdag morgenen nå i siste uka før jul, og brukte som bærende argument at Frp jo sa et rungende "nei" til OL-søknad den gangen.

Som om saken lukter bedre av at First House ikke fikk det til, og at Norges Idrettsforbund også her kastet millioner av kroner rett ut av vinduet. 

Her kan Stortinget redde mange liv

NARKOREFORM: Sturla Haugsgjerd i Foreningen Tryggere Ruspolitikk har vært en av pådriverne for å overbevise helseminister Bent Høie (H).

 

Endelig ser det ut som om Stortinget er klar for det første skrittet mot en narkotikareform som kan kan redde hundrevis av liv.

En budsjettinnstilling fra helse- og omsorgskomiteen gjør det klart at det nå er flertall for å avkriminalisere narkotikabruk her i landet. Konkret betyr det at hovedansvaret for rusomsorg og illegale rusmidler overføres fra justis- til helsesektoren.

Det er Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og SV som danner flertallet i komiteen. Frp og KrF er imot. 

Det er viktig å få med seg at flertallet ikke går inn for legalisering, men avkriminalisering. Skillelinjene må selvsagt gås opp, men hovedpoenget er at narkomane skal møtes som det de er: som syke, som pasienter, som mennesker som trenger helsehjelp - ikke straff.

Dette skrev jeg mer inngående om for to måneder siden, da helseminister Bent Høie (H) fikk overrakt 13 tekster for en mer human narkotikapolikk av flere bruker- og pårørendeorganisasjoner:

De narkomane er syke, ikke kriminelle

I dag klokka 13 på fredag den 13. oktober fikk helseminister Bent Høie overrakt 13 tekster om en mer human narkotikapolitikk. Han bør nå benytte sin historiske sjanse til å bli helseministeren som avkriminaliserer narkotika i Norge. Jeg tror de fleste av oss har hatt en nagende mistanke om det: Måten vi behandler narkomane på holder ikke.

 

Det er liten tvil om at kursendringen i narkotikapolitikken vil bli vanskelig. KrF og Frp kommer med vektige innvendinger, blant annet at legalisering kan gi feil signal til ungdommer som gjerne kunne tenke seg å teste for eksempel cannabis. 

Det er mulig.

Men det er også mulig at for noen grupper er det selve forbudet som skaper spenningen, og at et mer avslappet diskusjonsklima gjør det mulig å nå gjennom med bedre informasjon om skadevirkninger.

Det er også mulig at dagens kriminalisering i seg selv er med på å bringe ellers lovlydige ungdommer og voksne over i en gråsone som det bare er kriminelle organisasjoner som tjener på.

I februar skal helse- og sosialkomiteen også på studietur til Portugal. Der finnes nemlig en av hovedbegrunnelsene for nødvendigheten av en ny narkotikapolitikk.

I Portugal har de nemlig sluttet å dø av overdoser. Nærmere bestemt: 

  • I 2016 hadde Portugal, med 10,3 millioner innbyggere, 44 overdosedødsfall.
  • Norge, med 5,2 millioner innbyggere, hadde 266 overdosedødsfall.

Med andre ord: Med en tilsvarende narkotikapolitikk ville det være mulig å tenke seg at antall årlige overdoser i Norge skulle vært 22 - ikke 266.

Det vil si over 200 menneskeliv spart. Hvert eneste år.

Ingen tror at det er så enkelt. 

Men ett eller annet med ruspolitikken i Norge er rav, ruskende galt. Noe som gjør at vi mister altfor mange av våre beste folk hvert eneste år.

Det skal stortingsflertallet ha ros for endelig å ta tak i.

 

Løgn og forbannet statistikk

SSB-RAPPORT: Hva er egentlig fakta bak tallene? 

Begge sider i innvandringsdebatten må skjerpe seg når det gjelder den siste kriminalitets-statistikken fra Statistisk Sentralbyrå.

Statistikken som kom for to dager siden er kontroversiell. Først forlangte SSB en stiv pris for å lage den, noe som av enkelte ble tolket som at de "nektet". Deretter ble den direkte bestilt av Sylvi Listhaug og Justisdepartementet, som også har betalt det den kostet.

Men nå foreligger rapporten "Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre" - og straks er lurvelevenet i gang:

- Dette viser det vi har sagt hele tiden, innvandrer-kriminaliteten er skyhøy! roper den ene siden.

- Ne-hei! Nordmenn er like kriminelle! roper den andre. 

Det er den britiske statsministeren Benjamin Disraeli som allerede på 1800-tallet skal ha uttalt den berømte setningen: "Det er tre typer løgner: løgn, forbannet løgn, og statistikk".  

Han påpekte dermed hvor lett det er å lese tall slik at de tilfeldigvis passer til det du selv har ment hele tiden. Eller mer direkte: at enkelte bruker statistikken bevisst for å opprettholde myter og usannheter.

Benjamin Disraeli (1804-81)

Til "innvandringsmotstanderne" først:

Vi vet at det er høyere kriminalitet blant menn enn hos kvinner. Vi vet også at det er høyere kriminalitet blant unge menn enn hos eldre menn. 

Når vi da vet at mange innvandrerne til Norge er unge menn, er vi nødt til å sammenlikne dem med norske unge menn. Ellers får vi ikke et riktig sammenlikningsgrunnlag. Dette har SSB gjort, og skriver:

"Helt sentralt her er at unge menn vesentlig oftere begår lovbrudd enn andre grupper. Det er følgelig rimelig å forvente at befolkningsgrupper med en stor andel unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken nettopp fordi de består av en større andel unge menn."

Det er selvsagt de justerte tallene vi må bruke i debatten. Da ser vi at kriminaliteten særlig blant norskfødte med innvandrerforeldre er høyere enn blant andre nordmenn, men ikke så høye som enkelte vil ha det til:

Det er de justerte tallene som er mest sanne, og som må brukes i debatten. Kilde SSB

Så til "innvandringstilhengerne": 

Men noen "innvandringstilhengere" går lenger. De vil også justere for sosioøkonomiske forskjeller, altså klasse, fattigdom eller arbeidsledighet. Det vil si: Hvis de fleste afghanske flyktningene til Norge er fattige, arbeidsledige unge menn - så må du sammenlikne med fattige, arbeidsledige unge norske menn, hevder de. Og vipps - da har du rasjonalisert bort nesten hele den statistiske forskjellen. 

Og slikt er selvsagt fristende å gjøre for de som gjerne vil tenke bare godt om menneskeheten. Slik som svenskene. Men den overhengende faren er at da fortsetter vi bare å lukke øynene for det tallene faktisk kan fortelle oss. 

For selv om man kan forklare tallene ut fra forskjellige variabler, så er det ikke slik at tallene forsvinner

Det er fortsatt slik at unge menn fra Kosovo, Irak og Somalia  er på toppen av kriminalitetsstatistikken i Norge, med iranere og afghanere hakk i hæl:

 

Hos danskene stiger kriminaliteten når vi justerer. Det må bety at det er mange eldre, danske kvinner i Norge. Kilde Nettavisen/SSB

Og dette er nyttig å vite, for disse tallene fra Synøve N. Andersen og de andre forskerne i SSB kan man faktisk bruke til noe:

Man kan sette inn tiltak spesielt rettet mot unge, menn fra Kosovo. Eller Irak. Og ikke minst: man kan mobilisere hele det kosovo-albanske og irakiske miljøet i Norge. For dette vil de antakelig være takknemlig for å bli tatt med på, som kompetente, ansvarlige mennesker. For de synes heller ikke det er noe hyggelig at ungdommene deres topper kriminalitetsstatistikken. 

Synøve N. Andersen har levert viktige tall som kan brukes til noe. Foto SSB

Og så kan vi forske videre: 

Er det slik at kriminaliteten er ulik blant de ulike nasjonalitetene? Er det slik at noen nasjonaliteter står langs Akerselva og selger dop, mens ungdommer fra andre kanter av verden stjeler biler eller materialer fra byggeplassene? 

I så fall er det viktig informasjon. For da trengs kanskje ulike tiltak til de ulike gruppene. 

Et annet viktig punkt: Statistikken viser at kriminaliteten er høyere blant andregenerasjons innvandrere enn blant førstegenerasjon. Hvorfor det? Her trengs det åpenbart mer forskning. 

En gledelig ting: Kriminaliteten både blant første og andre generasjon har faktisk gått nedover de siste 15 årene, selv om den har økt igjen de siste tre.

Den viktigste lærdommen fra tallene er kanskje likevel det som ofte er kronargumentet til den kjente svenske økonomen og tallknuseren Tino Sanandaji, som også har vært i Norge mange ganger:

Tallene dokumenterer gjerne at det ikke står så bra til. Men at de ofte er bedre enn det de verste pessimistene vil ha det til.

Mistroens farlige spiral - faktisk

ELLER DELVIS: Helt feil eller delvis feil? Det er spørsmålet som Faktisk.no burde vurdert litt nøyere.

Om det er slik at det norske debattklimaet er blitt forverret den siste tida, hvem har i så all ansvaret for det?

Jeg har ikke tenkt å forsøke meg på noe faktisk svar på spørsmålet. Men litt nærmere kan vi kanskje komme:

I forrige uke sto Faktisk.no i fokus. Magasinet Side3/Nettavisen hadde skrevet en sak der tittelen ble strukket litt langt, og fikk karakteristikken "Faktisk helt feil". I kjølvannet av dette avdekket jeg systematisk motvilje mot åpenhet, ledende spørsmål og tildels lurvete metoder hos faktasjekkerne.

I diskusjonen som fulgte oppdaget vi noe påfallende:

Vi fikk voldsomme heiarop fra ytterste høyre. Og tilsvarende mistro og motvilje fra venstre. Hvorfor det?

Selve saken handlet om et opprop om tiltak for å redde verden fra miljøkrise. Det var ingen tydelig høyre- eller venstrevinkel  i verken oppropet eller artikkelen som skulle tilsi en slik reaksjon.

Så hvorfor heiet høyresiden i kommentarfeltet så voldsomt på at vi skulle "ta" Faktisk.no?

Og hvorfor var det så mange på venstresiden som nærmest instinktivt skulle forsvare alt Faktisk.no hadde gjort, til tross for den betydelige dokumentasjonen vi la på bordet? 

Jeg tror svaret er foruroligende - og det ble tydeliggjort denne uka, da stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) - ifølge twitter-figuren Forsberg - nektet å svare på spørsmål fra Faktisk.no.  Noe som naturlig nok fikk mange på venstresiden, blant annet Forsberg til å reagere:

Twittermeldingen fra Forsberg. Faksimile

Reaksjonen hans er forståelig, og i dagens dabattklima vil jeg presisere:

Jeg er enig med ham. Jeg synes det ville være foruroligende om en norsk stortingspolitiker kom med påstander i et intervju på Resett, og deretter nekter å gi kommentar til Faktisk.no eller andre aviser etterpå. 

(Keshvari påpeker at dette ikke er korrekt, se presiseringen nederst)

Som politiker skal du vite at uansett hvilket parti du tilhører: De fleste velgerne dine leser aviser, ser på tv, hører på radio hver dag. Å ikke svare på spørsmål fra seriøse medier er ikke bare arrogant. Det viser et udemokratisk sinnelag.

Og, som Forsberg skriver: Det kan bety at vi er på vei mot en mediehverdag som i USA - der en fersk undersøkelse viser at rundt 80 prosent av republikanerne ikke har tillit til de ordinære mediene. Tilsvarende tall for Demokratene er rundt 25 prosent, og viser en så  fullstendig ulik verdensoppfatning at at de to partene omtrent ikke klarer å snakke med hverandre.

Dette farlig.  

Men her har også Faktisk.no selv et ansvar. Noe jeg også påpekte i den forrige "krangelen" mellom Faktisk.no og Nettavisen. 

Faktisk.no ble opprettet i et opprivende klima etter Brexit og den amerikanske valgkampen. Det ble avslørt at falske nyheter ble mer lest enn reelle nyheter, og både Facebook og Google satte i gang tiltak for å stanse flere av de falske "nyhetsnettstedene". Derfor ble også Faktisk.no opprettet. Men siden de tydeligvis ikke fant så veldig mye fake news i lille Norge, så måtte de kaste seg over mer ordinære saker i stedet.

Og dermed har de gjort seg til ambassadører for ørsmå, pedantiske og moralistiske krangler om detaljer og tolkninger. Som denne angjeldende Keshvari:

- Det har aldri vært mer kriminalitet, barnefattigdom og uroligheter, sa han.

Og det er selvsagt feil. Vi kan bare tenke oss hvordan det var på østkanten 1800-tallet. Men også de siste årene har kriminaliteten gått ned.

Men Keshvari har likevel et poeng: Det var nemlig en kraftig økning i kriminaliteten i fjor. 

Noe Nettavisen-blogger George Gooding påpekte i en ørliten twitter-diskusjon med faktasjekkerne.

 

Twitterdialogen på Twitter. Faksimile.

 

Gooding fikk støtte fra noen, men ble også umiddelbart latterligjort. For Gooding har jo tidligere påstått at ikke absolutt alt som har stått om Trump i norske medier er sant, så han er jo helt noldus. Amerikaner og greier. Bare en dust, ifølge "twitter-trollene" - som ofte er like ille som de mer velkjente i kommentarfeltene.

Selv om Gooding har et helt åpenbart poeng:  Med bare ørlite godvilje skjønner vi at det er en talemåte. Alle på Vestlandet har gått ut i stormen og påstått at vi aldri har opplevd en slik vind før - selv om vi alle vet at det var mye verre under nyttårsorkanen i 92.

Det er derfor det blir et så åpenbart selvskudd å bruke det knallrøde kortet for å arrestere en politiker som bare har tatt litt for mye i.

På sine nettsider skriver Faktisk.no at de opererer med en skala på fem karakterer:

  • Faktisk helt sant (grønt)
  • Faktisk delvis sant (gult)
  • Faktisk ikke sikkert (grått)
  • Faktisk delvis feil (orange)
  • Faktisk helt feil (rødt)

Det er derfor det blir så underlig - med tanke på hva som virkelig er falske nyheter, og hvilken skade det kan gjøre på våre demokratier - at Faktisk.no drar fram det knallrøde kortet når en norsk politiker drar det litt for langt i et pågående ordskifte.

Særlig når tilsvarende dra-det-litt-for-langt-tilfeller fra eksempel Audun Lysbakken (SV) og Jonas Gahr Støre påviselig er blitt behandlet mildere med karakteren Faktisk delvis feil (se lenker). 

Vi som leser kommentarfelter har sett det lenge:

Ute på høyrekanten, der mange faktisk trenger en troverdig faktasjekk, er det ikke tillit til Faktisk.no. Der ytres det synspunkter som at "Faktisk.no ble opprettet bare for å kunne knekke rights.no og document.no. Så må de bare "liksom" ta noen andre i tillegg, for å virke troverdig"

Jeg vet at det ikke er slik. Jeg vet at Faktisk.no ble opprettet ut fra et ekte ønske om å kvalitetssikre norske medier, og samtidig hindre at rene falsknerier  skulle få spillerom.

Faktasjekkerne som ikke ville la seg faktasjekke

Faktisk.no ble opprettet for å faktasjekke norsk presse, men vil ikke la seg faktasjekke selv. I stedet tyr de til lurvete snarveier og nekter å vise fram en redelig metodikk som lar seg etterprøve. Nå i november var det Nettavisen som fikk gleden av å bli faktasjekket av Faktisk.no.

 

Men da må Faktisk.no selv arbeide hardt for skaffe seg tillit - i alle politiske leire, og ikke henfalle til tolkninger, detaljer eller rent tøv som at Halloween ikke kommer fra USA - men fra Skottland eller Irland. Og de må for all del ikke skape mistanke om at de selv tilhører en slags venstreside og dermed dømmer politikere på høyresiden strengere. 

Om Faktisk.no skal ha noen funksjon i det norske medielandskapet og i det norske samfunnet,  må de være pinlig nøyaktige. Og passe på at de er rettferdige og nøytrale. Bruke åpne metoder. Og være litt mindre skråsikre. Hvis ikke de klarer dette, bidrar de faktisk til å øke mistroen til norske medier i stedet for å minske den.

Så tilbake til Kesvari-saken, og et morsomt poeng til slutt:

I sin "dom" har Faktisk.no intervjuet instituttleder Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun bidrar med massevis av statistikk, og sier mye klokt. Blant annet blir hun referert slik av journalisten i Faktisk.no

"På generelt grunnlag forteller hun at endringer i kriminalstatistikken ikke alltid gir et riktig bilde på om kriminaliteten faktisk går ned eller opp."

Jeg synes redaksjonen i Faktisk.no bør lese akkurat den setningen en gang til.

For det første innebærer det hun sier at de rent faktisk ikke kan påstå noe sikkert i det hele tatt. For det andre minner det meg om det en lærer sa til meg en gang: Jo mer du vet om et felt, jo mindre skråsikker blir du. 

Hvis han hadde rett i det, betyr det at instituttlederen vet og forstår mye. Mens Faktisk.no ikke skjønner noe som helst. 

 

RETTELSE/PRESISERING: Jeg tok det for gitt at når Faktisk.no skrev at Keshvari ikke ville gi tilsvar til saken, så var det sant. Nå dokumenterer Keshvari at han har svart på spørsmål fra dem i flere ulike mailer. Keshvari sier også at han ikke er blitt kontaktet av andre aviser i saken, og at han følgelig heller ikke har nektet å svare dem. Det blir derfor feil når jeg skrev i den opprinnelige teksten at han skriver seg inn i en nokså stygg Frp-tradisjon, der det blant annet inngår brenning av lokalaviser

 

Hun ville ikke ligge med ham

METOO: Årets person trenger ikke være et navngitt menneske. Både Ebola-bekjemperne og DU har fått prisen tidligere. Faksimile Time. 

 

Amerikanske Time Magazine har kåret #metoo-kampanjen til "Person of the year". Det vil ytterlige forsterke en massebevegelse som kanskje vil endre samspilllet mellom kjønnene for alltid.

I seg selv er det fascinerende med et snart hundre år gammelt magasin som utdeler en så prestistjefull pris for 90. gang - i år. Jeg tror også at dette er en av de prisene som vil bli husket, sammen med for eksempel Charles Lindbergh, Franklin D. Roosevelt, Martin Luther King jr, Michail Gorbatshjov - og Donald Trump. 

Symptomatisk nok het da prisen også tidligere "Årets mann".

#Metoo-kampanjen har feid over den vestlige verden nærmest som en lavine etter Harvey Weinstein-skandalen for bare to måneder siden. Over 50 kvinner har anklaget den berømte filmregissøren for seksuell trakassering, og i kjølvannet fulgte liknende skandaler og oppgjør på løpende bånd.

#Metoo-hashtaggen var brukt før, men i løpet av oktober/november fikk den en slik kraft at - for å si det kort: jeg tror julebordene blir annerledes i år. 

Mange av historiene er svært alvorlige. Mange har fått naturlige konsekvenser, i form av oppsigelser og beklagelser, både i kulturlivet, i næringslivet, og i media. Også her i Nettavisen har vi gått gjennom historikken og rutinene for å være sikre på at vi skal være en god og trygg arbeidsplass. 

Faksimile av ukens Time.

Kampanjen er også blitt kritisert, særlig blant enkelte menn, blant annet fordi den blander alt i samme sekk - både alvorlige overgrep og nærmest bagatellmessige episoder på byen.

Jeg ser det argumentet. 

Men en av de historiene som har gjort inntrykk på meg, var faktisk en som tilsynelatende ikke var alvorlig i det hele tatt:

En voksen kvinne var på reise, og bodde alene på hotell. Etter middag tenkte hun at hun skulle ta seg en tur i baren. Der kom det bort en fyr til henne og sa:

- Du var deilig. Skal vi gå og ligge sammen? 

Det vil du muligens si må være innafor. Han var bare uvanlig direkte, sier du kanskje, og litt frekk og freidig må det vel være lov å være? Det er jo mannen som er jegeren, osv osv. Kanskje han til og med sa det med glimt i øyet? 

Tja. 

Forretningskvinnen avviste ham bryskt. Men fyren fortsatte å henge i baren. Hun syntes det var ubehagelig. Såpass ubehagelig at hun etter en stund gikk på rommet sitt og så på tv i stedet.

Det var hun som forlot stedet. Han ødela kvelden for henne. Det hadde han selvfølgelig ingen rett til. 

Ærlig talt, gutta. Sånn kan vi ikke holde på. Sånt kan vi ikke godta. Sånt vil vi ikke at døtrene våre eller kjærestene våre skal oppleve. Det er ikke de som skal måtte trekke seg unna, og bli fratatt sin frihet av en eller annen tilfeldig fyr som vi andre kanskje bare flirer av eller, hø hø, trekker på skuldrene av.

Det er selvsagt som med mobberne: Det er de som burde gå på rommet.

Støtt våre muslimske venner

FØDT FRI: Fra venstre Nancy Herz, Laial Ayoub, Sofia Nesrine Srour, Dana-Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Aden og Shabana Rehman. Helt til venstre stortingsrepresentant Abid Raja (V). Foto: Mariam Butt (NTB scanpix

 

En undersøkelse fra Holocaust-senteret som ble lagt fram i går, viser hvor viktig det er å skille strengt mellom kritikk av islam og hets mot muslimer.

Rapporten med navnet Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 ble publisert i går 5. desember. Her kommer det fram at hele 48 prosent av den norske befolkningne støtter påstanden «Muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets».

39 prosent støtter at «Muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur», og 31 prosent mener at «Muslimer ønsker å ta over Europa».  27,8 prosent "føler motvilje mot muslimer", og samlet sett er det 19,6 prosent som vil mislike å ha muslimer som naboer eller i vennekretsen.

Ifølge HL-senteret er dette likevel ikke en negativ trend: I 2011 var det faktisk noen flere som ønsket å holde sosial avstand til muslimer.

Undersøkelsen som ble offentliggjort 5. desember

Uansett bekrefter undersøkelsen at mange ikke klarer å skille mellom viktig og nødvendig religionskritikk, og hets mot minoriteter. Dette stiller store krav til kommentatorer og deltakere i samfunnsdebatten, men også til vanlige mennesker på arbeidsplasser og i sosiale sammenhenger.

Nettavisens mange sekulære muslimske bloggere er gode eksempler på presis og innsiktsfull islamkritikk. Både Mahmoud Farahmand, Mina Bai, Shabana Rehman, Sharam Shaygani, Dana Æsel ManouchehriWalid al-Kubaisi og Lily Bandehy er skribenter som gir oss innsikt og kritiserer kulturelle uskikker blant sine egne (trykk på lenkene og les litt, så skjønner du hva jeg mener).

Jeg har tidligere kalt dem Norges viktigste stemmer, fordi det er disse folkene som har størst mulighet til å bidra til en islamsk fornyelse som kan gjøre religionen mer tilpasset våre moderne samfunn. 

Det er vi nødt til å hjelpe dem med. For vi skal alle bo i dette samfunnet - sammen.

LES: Norges viktigste stemmer

Men de samme bloggerne er også det beste beviset på at moderate muslimer er våre venner og allierte i kampen mot IS og andre ekstremister som terroriserer våre europeiske gater.

Og det er mange flere: De skamløse jentene, som særlig Aftenposten fortjenstfullt har trukket fram, og for eksempel stiftelsen Født fri - med før nevnte Rehman, Amal Aden og ikke minst filmskaper Iram Haq i spissen (du kan fortsatt få billetter til Hva vil folk si?).

Forfatter og Fritt Ord-vinner Walid al-Kubaisi har tidligere anslått at kanskje så mange som halvparten av alle muslimer i Norge ikke er medlem i noen moske. Det betyr at mange av dem er omtrent like religiøse som nordmenn flest, og feirer id og andre muslimske høytider omtrent som vi "kristne" feirer jul og påske.

FIKK DU MED DEG DENNE? Klem en muslim, du også

I denne sammenhengen er det nedslående at hele 10 prosent av befolkningen støtter påstanden: «Med tanke på nylige terrorangrep kan trakassering og vold rettet mot muslimer forsvares».

Nei. Det kan aldri forsvares. For på samme måte som norske jøder overhodet ikke har noe ansvar for staten Israels okkupasjon av de palestinske områdene, har heller ikke norske muslimer noe ansvar for islamistisk terror.

Tvert om bidrar hets og vold utelukkende til å hindre integrering, og til å forsinke en nødvendig modernisering av religionen. Om du ønsker at det skal gå fortere, bør du heller sørge for å bli venner med, og støtte alle moderne muslimer der du kan.  

Ikke vær med på å dele konspirasjonsteorier

BOMPENGEKONSPI: Noen tror at noen forsøker å skjule hvem som ansvarlig for bompengesatsene i Oslo.  

 

Vi lever i en tid for konspirasjonsteorier. I helga ble Nettavisen utsatt for en. Heldigvis klarte vi å stoppe den.

Historiker Bård Larsen i den liberale tankesmien Civita hadde i forrige uke en spennende kronikk i VG, der han fryktet at liberalt demokrati er i ferd med å dø. Ett av budskapene var: pass deg for ytterkantene, prøv å tolke ting i beste mening, ellers overlater vi arenaen til ekstremistene.

I helga fikk han støtte av kommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad fra "den andre kanten", i den innsiktsfulle kommentaren Samfunnets sentrum brister.

Jeg har tidligere vært inne på noe av det samme, i bloggen Fram for den ekstreme middelvei - om forsøkene på å holde seg strengt i midten - og kunne kritisere begge veier om nødvendig.

Men slettes ikke alle er der. Noen er mistenksomme av natur, eller har som grunnholdning at "motstanderen" forsøker å lure, vrenge, vri - og slette. 

Som i helgen, da sykkel-entusiasten Dan Peder Eriksen la ut en melding på Twitter: 

"Nettavisen sletter mine kommentarer på Facebook som viser at det ikke er byrådet i Oslo som bestemmer bompengene i Oslo og Bærum", skriver han. 

Tweeten som førte til 69 retweets og 145 likes.

 

Årsaken skal være at vi ikke har lyst å få fakta på bordet. 

Tweeten er allerede blitt retweetet 69 ganger, og har i skrivende stund fått 145 likes. Uten at verken "likerne" eller "delerne" ser ut til å ta seg bryet med å lese de 10 svarene under - blant annet fra oss i Nettavisen - der vi først lover å sjekke hva som har skjedd - og deretter tilbakeviser påstanden hans. 

De fleste vil se at det er en åpenbar konspirasjonsteori.

For det første har Nettavisen skrevet mer enn de fleste om Oslopakke 3, og hvilke partier som står bak den. For det andre blir Nettavisen som oftest beskyldt for å moderere for lite i debattene på Facebook. 

For det tredje har Nettavisen vært i kontakt med flere partier, inkludert SV og MDG, for å forsøke å få dem til å delta mer i debattene - nettopp for å få en mer balansert, spennende og faktabasert debatt i kommentarfeltene.

At vi skulle ha gått inn i en Facebook-deling og slettet en kommentar om hvilke partier som er ansvarlige for et vedtak, er absurd. Vi sletter eventuelt innlegg på grunn av ordbruk - ikke politisk innhold.

Og ganske riktig: en gjennomgang av den aktuelle delingen av saken "Økte bomprisene: Nesten like mange dieselbiler kjører inn til Oslo" viser at den har fått over 500 reaksjoner og 45 delinger. 

Av alle som har vært inne og kommentert saken, er Dan Peder Eriksen en av de ivrigste.

Facebookdeling med over 500 reaksjoner

 

Til sammen fant vi hele 19 kommentarer og svar fra hans hånd. Ingen av dem er slettet av oss, alle ligger der i beste velgående. Vi kan ikke garantere at det ikke er flere, for det er lett å gå glipp av noen. På Facebook må du trykke på en pil og teksten med for eksempel "6 svar" for å få fram svarene under hver kommentar. 

Jeg vet ikke om det er dette som er årsaken til at Dan Peder Eriksen ikke finner igjen svarene sine. Jeg skulle likevel ønsket at han tok seg bryet med å sjekke litt nøyere før han la ut en åpenbar feilaktig påstand på Twitter - som så begjærlig ble grepet av andre som heller ikke tok seg bryet med å sjekke. 

Nå er det ikke synd på Nettavisen. Vi har alle muligheter til å ta igjen. Vi har ressurser til å gå gjennom og sjekke, og vi kan for eksempel skrive en blogg og fortelle alle om den feilaktige påstanden. 

Men det finnes privatpersoner der ute som ikke har samme muligheten til å ta igjen. Som rett og slett står maktesløse tilbake. For hva skal du som privatperson gjøre? Sende ut en "kontramelding" om at noen sprer falske påstander om deg - som blir lest av noen få personer? Gå ut på gata og rope?

Om du er med på en slik "storm" - som det faktisk er når en tweet får 69 delinger og 145 likes - så kan du aktivt være med å spre falske beskyldninger eller falske nyheter. 

Dette var nettopp en av de tingene høyresidens Bård Larsen og venstresidens Sven Egil Omdal advarte mot i sine kommentarer i forrige uke. Jeg skulle ønske mange leste dem en gang til.

........

OPPDATERING: Hvordan ulike personer i MDG reagerte på den åpenbare konspirasjonsteorien, er talende:  Shoaib Sultan, en reflektert politiker og tidligere ordførerdandidat, sendte straks en melding til Gunnar Stavrum og meg for å høre om dette kunne stemme. 

Mens for eksempel den aldri hvilende Eivind Trædal, innvalgt for MDG i Oslo bystyre, retweetet straks - uten å sjekke noe som helst.

........

OPPDATERING 2: Da har Eivind Trædal vært ute og beklaget på Twitter. Det tjener ham til ære: 

.........

Jeg avslutter med noe av mangfoldet i Dan Peder Eriksens mange kommentarer og svar i helgen. Som du skjønner, de ligger der fremdeles om du vil gå inn og se: 

 

 

 

Verre og verre fra Faktisk.no

Oslo 20170321.Historisk samarbeid mellom VG, Dagbladet og NRK.(f.v.) John Arne Markussen i Dagbladet, Gravejournalist Kristoffer Egeberg, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, og Sjefredaktørene Gard Steiro i VG presenterer samarbeidet for å bekjempe falske nyheter på Litteraturhuset tirsdag ettermiddag.Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
FRA ÅPNINGEN: Kristoffer Egeberg flankert av eierne, fra venstre John Arne Markussen i Dagbladet, NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen og Gard Steiro i VG. Foto Scanpix

Sjefredaktør Kristoffer Egeberg hevder i et tilsvar til min blogg i går at jeg er "uredelig". Men selve innholdet i kritikken unngår han behendig, og svaret viser dessverre at det står verre til i Faktisk.no enn jeg trodde.

Min uredelighet skal ifølge Egeberg bestå i at jeg bare har sitert utdrag fra en mail - ikke hele mailen. Det kan jeg leve med.

Videre at jeg skal ha kommet med "uriktige" anklager mot Faktisk.no. Da er det pussig at Egeberg ikke engang forsøker å tilbakevise de "uriktige" beskyldningene. 

I stedet forsøker han behendig å snu problemstillingen tilbake til oss, og spør hvorfor ikke jeg har tatt kontakt med med de 107 forskerne som er grunnlaget for deres konklusjon om at vår tittel var "Faktisk helt feil". 

LES MIN KOMMENTAR I GÅR: Faktasjekkerne som ikke ville la seg faktasjekke

LES SVARET I DAG: Uredelig fra Erik Stephansen

Dette er å snu saken på hodet. Denne gangen handler det ikke om hva vi kunne eller burde gjort, det har vi svart på. Vi har til og med vedgått at tittelen var spisset - men ikke "helt feil." Nå handler det om arbeidsmetodene til Faktisk.no.

Kristoffer Egeberg skriver først ironisk at jeg skal ha stilt meg "undrende til at vi i Faktisk.no klarte å få tak i over 40 av forskerne på "bare" to dager".

Nei, det har jeg ikke gjort. Jeg har ikke stusset på at de fikk "tak i dem". Jeg stusset på at de hadde "snakket med" hele 40 forskere på to dager, slik deres journalist hevdet. Da vi ettergikk dette, viste det seg at de hadde sendt mail. Det er som om en av våre journalister skulle skryte av å ha snakket med statsministeren i dag, fordi hun fikk en mail.

Ja, jeg er enig i at dette kanskje er en bagatell. Men jeg mener fortsatt det er lurvete. At Egeberg nå forsøker å vri og vrenge seg unna dette lille poenget, viser at han ønsker å fortsette med snarveiene.

Det er verre.

Så forsøker Egeberg å gjøre narr av at jeg "googlet meg fram til" at forskerne bak oppropet "ikke er kvalifisert til å mene noe om hvordan Nettavisen tolker oppropet". 

Det er heller ikke riktig. De er selvsagt kvalifisert til å mene alt de vil. Men de er ikke kvalifisert til å vite noe spesielt om befolkningsvekst. Dette lærer de faktisk om på Journalisthøyskolen: Det er ikke nok å vise fram en forsker eller professor, de må være relevante for det de uttaler seg om.

I dette tilfellet er det tydelig at de to miljøforskerne ikke har vært med å skrive om befolkningsvekst i oppropet. Men igjen: Dette unngår Egeberg behendig å svare på - i stedet forsøker han seg på en dårlig hersketeknikk.

Så påstår Egeberg underlig nok at "Vi er faktisk helt åpne om våre metoder», - samtidig som han viser til Vær varsom-plakaten om kildevern: «Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående».

Ja ha?

Så Faktisk,no skal altså fortsettte å sjekke faktagrunnlaget bak det som kommer fram i mediene, men som "som hovedregel" nekte å utlevere hva konklusjonen deres er tuftet på?

I så fall er det grunn til å rope alarm til de fire eierne: Vi lever i en tid som krever åpenhet, gjennomsiktighet og transparens. Skal faktisk.no opparbeide tillit, er de nødt til å gjøre seg fortjent til det. Da må de i større grad lene seg mot forsknings-tradisjonen enn den journalistiske tradisjonen. Altså bruke metoder som lar seg etterprøve av andre.

Alle skjønner at en redaksjon som for eksempel jobber med å avsløre korrupsjon, ikke kan avsløre kildene sine.

Men å sammenlikne dette med Faktisk.no er direkte søkt.

Tilbake til Egeberg, som i sitt tilsvar gjentar en modig påstand:  «Vi stiller ikke ledende spørsmål, vi driver ikke cherry picking på sitater, og vi holder ikke tilbake vesentlig informasjon».

For å "dokumentere" dette viser han til en tidligere mail til meg der han forklarer:  

«De to spørsmålene som er stilt til forskerne er hvorvidt man i oppropet ber om at folk skal slutte å få barn, samt hva de mener er hovedbudskapet i oppropet».

Jeg tror de fleste kan se at dette er et indirekte referat av hva forskerne er spurt om, ikke selve spørsmålene - hvordan de er formulert. Dette tror jeg Egeberg også vet. 

Så hevder han at jeg «insinuerer» at det er stilt ledende spørsmål, og gjør et poeng av han nå offentliggjør journalistens «e-post i sin helhet» - som om det skulle tilbakevise noe som helst.

Nei, jeg "insinuerer" ikke. Tvert om dokumenterer mailen vi innhentet  - også i sin helhet - at journalisten begynner det ledende spørsmålet slik: Så vidt jeg kan forstå er det ingen som ber «deg» om å slutte å få barn». Deretter spør hun om de er enig i dette, før hun fortsetter:"Hvis nei, hva mener du at er hovedbudskapet i artikkelen og i oppropet?"

Tviler du, kan du sjekke selv i Egebergs tilsvar.

Altså: Om ikke Egeberg ser at dette er et ledende spørsmål - kan noen i styret eller rådet til Faktisk.no forklare ham det? Om ikke de klarer det, kan noen ved meningsmålingsinstituttene eller universitetene hjelpe dem?

Egeberg unngår også helt å kommentere at de utelot undertittelen da de spurte forskerne om hva de mente. Hovedtittelen på artikkelen var den spissede «16.000 forskere ber deg slutte å få barn". Undertittelen var den mer presise: «- Du må begrense din egen reproduksjon». 

Ja, vi innrømmer at hovedtittelen er spisset. Men sammen med undertittelen gir det et ganske greit bilde av innholdet.  

Jeg tror journalisten lot være å ta med undertittelen for lettere å komme fram til ønsket konklusjon. Men dette hopper Egeberg elegant over. I det hele tatt følger Egebergs tilsvar nokså presist tre hovedstragier:

Forsøk å få fokus over på Nettavisen. Forsøk å vri og vrenge på enkelte poenger. La være å svare på resten. 

Dermed står disse påstandene fra min første kommentar like sterkt tilbake:

  1. TOLKNINGER: "Dommen" fra Faktisk.no bygger på tolkninger, ikke fakta: Først subjektive tolkninger av hva som står i oppropet, dernest en subjektiv tolkning av vår sak og hovedtittel. 
  2. IKKE EKSPERTER: Egeberg gjør narr av at jeg «googlet meg fram til» at de to utenlandske ekspertene som er ført som «sannhetsbevis» ikke er eksperter på befolkningsvekst. Så later han som om det ikke har noen konsekvenser.
  3. IKKE UTTALT SEG OM «FEIL»: De to utenlandske ekspertene har slett ikke uttalt seg om tittelen er«feil» eller ikke. De har svart på om tittelen er «dekkende for hovedbudskapet». Det er to forskjellige ting. Dette velger Egeberg å ikke kommentere.
  4. IKKE DOKUMENTERT: Faktisk.no hevder de har fått svar fra 107 norske forskere som har skrevet under på oppropet. Dette er fremdeles ikke dokumentert. Som fikenblad forsøker Egeberg dekke seg bak Vær varsom-plakaten - som overhodet ikke er relevant i denne sammenhengen.  
  5. REDIGERT UTVALG: Faktisk.no presenterer fremdeles bare et redigert utvalg fra svarene - ikke hele svarene, og ikke svarene fra alle. Dette er nettopp definisjonen av «cherry picking» - som Egeberg hevder de ikke driver.
  6. IKKE HELE TITTELEN: Faktisk.no har ikke forelagt forskerne hele Nettavisens tittel. Dette velger Egeland å ikke kommentere overhodet. 
  7. LEDENDE SPØRSMÅL: Egeberg forsøker å benekte at Faktisk.no har brukt ledende spørsmål. Men i mailen fra journalisten står det klart og tydelig at journalistens konklusjon blir klargjort før spørsmålet i det hele tatt blir stilt. Det er selve definisjonen på et ledende spørsmål.
  8. NEKTER Å UTLEVERE: Faktisk.no nekter fortsatt å utlevere grunnlagsmaterialet for sine undersøkelser. Derfor er det heller ikke mulig å etterprøve resultatet for andre. 

Jeg mener at Faktisk.no er på ville veier. 

De ble opprettet for å motarbeide "fake news" i kjølvannet av Trump og Brexit, og for å sikre tiltroen til norske medier. Men de har kjempet i motvind, og har blitt beskyldt for å drive med småting - og med tolkninger i stedet for fakta.  

Det viktigste er likevel metodene. Vi lever i en tid som krever åpenhet, og her burde vi i mediene - som krever åpenhet av andre - stå i første rekke.

Både mediene og publikum må være trygge på at metodene er redelige, og at de er transparente og mulige å etterprøve. Det er mitt håp og ønske at eierne til Faktisk.no tar dette på alvor, og forklarer hva det innebærer for nåværende ledelse og de ansatte i organisasjonen. 

Svaret til Egeberg antyder at han ikke har forstått dette. Svaret viser at han tvert om har tenkt å fortsette med tolkninger, og at Faktisk.no ikke helt skjønner forskjellen. Det er også tydelig at han ikke har tenkt å gjøre noe med det jeg oppfatter som lurvete metoder.

I så fall gjør Faktisk.no mer skade enn gavn. For å si det slik: Faktisk.no tåler ikke mange slike diskusjoner.

Faktasjekkerne som ikke ville la seg faktasjekke

Mediehusene VG, Dagbladet og NRK går sammen om å faktasjekke det offentlige ordskifte og avsløre falske nyheter. Tjenesten Faktisk vil være tilgjengelig for alle. Kristoffer Egeberg blir ansvarlig redaktør og er her avbildet med deler av prosjektgruppen som har laget tjenesten. fra venstre foran Jari Bakken, Kristoffer Egeberg, Silje Sjursen Skiphamn og Bjørn Reitzer. Bak: Gunn Kari Hegvik, Ola Strømman og Ingrid Reime.FOTO: TORE KRISTIANSEN, VG
LURVETE METODER: En del av staben i Faktisk.no ved oppstarten. Sjefredaktør Kristoffer Egeberg smilende i midten framme. Foto NTB/Scanpix.

 

Faktisk.no ble opprettet for å faktasjekke norsk presse, men vil ikke la seg faktasjekke selv. I stedet tyr de til lurvete snarveier og nekter å vise fram en redelig metodikk som lar seg etterprøve. 

Nå i november var det Nettavisen som fikk gleden av å bli faktasjekket av Faktisk.no. Det ga oss mulighet til et dypdykk som ga overraskende innsikt i manglende empiri, subjektive tolkninger og tvilsomme arbeidsmetoder.

Så tenker du kanskje: Å, spar meg, her er enda en som skal protestere mot en "dom" de har fått - kan dere ikke bare rette opp og gå videre. Men ikke så raskt, er du snill. For dette er verre enn jeg klarer å få inn i en beskjeden tittel og ingress.

(En liten advarsel: Dette må nødvendigvis bli langt, detaljert og spissfindig, det er jo det faktasjekking handler om. Men hold ut, det kommer noen rosiner i pølsen til slutt.)

Det var 14. november Side3/Nettavisen publiserte en artikkel med tittel Over 16.000 forskere ber deg slutte å få barnmed undertittel - Du må begrense din egen reproduksjon.

LES ARTIKKELEN HER:   Over 16.000 forskere ber deg slutte å få barn.

LES HELE OPPROPET HER:  «Verdens forskeres advarsel til menneskeheten: Et andre varsel».

Men dette kunne ikke stemme, tenkte faktasjekkerne som er finansiert av NRK, TV 2, Dagbladet og VG - og gikk i gang. 

Allerede 16. november er de sikre i sin sak, og sender sin konklusjon til oss:

«Det er ikke riktig at over 16 000 forskere ber deg slutte å få barn. Forskerne Side3/Nettavisen viser til har skrevet under på et opprop, der de trekker frem befolkningsvekst som ett av mange problemer for jordens bærekraft. På bakgrunn av dette oppfordrer de til at folk ikke bør få så mange barn at befolkningen øker. For å opprettholde befolkningen i Norge må kvinner i snitt få 2,1 barn. Tall fra SSB viser at norske kvinner i snitt fikk 1,71 barn i 2016, noe som altså er under det som skal til for å opprettholde befolkningstallet. Side3/Nettavisens overskrift om at forskerne ber deg slutte å få barn er derfor helt feil.»​

Vi får tilbud om å kommentere "dommen", og det vil vi selvsagt. Jeg går gjennom saken sammen med journalist Magnus Blaker, og er i utgangspunktet innstilt på å argumentere for "delvis riktig" - ut fra at vi kanskje har trukket tittelen litt for langt, at dette med befolkningsreduksjon kanskje ikke gjelder "deg og meg" her i den moderne verden. 

Men så leser jeg oppropet i sin helhet. Og her leser jeg: 

«It is also time to re-examine and change our individual behaviors, including limiting our own reproduction (ideally to replacement level at most) and drastically diminishing our per capita consumption of fossil fuels, meat, and other resources».

Faksimile av den utfyllende artikkelen slik den framsto på Side3/Nettavisen. 

Forskerne sier altså uttrykkelig at også vi må tenke gjennom våre "individuelle valg" og vår "egen reproduksjon". Dette gjelder ikke bare den 3. verden, men også du og jeg. Her i lille Norge.

I klartekst betyr det at jeg, som allerede har tre barn, definitivt må slutte å få barn. Også du som har to må slutte å få barn, ifølge oppropet. 

Men også de som har fått ett barn må vurdere å begrense seg, ifølge forskerne, siden vi "på det meste" må komme opp til det som på norsk kalles erstatningsraten.

Altså at vi maksimum må få 2 barn, helst færre. 

Jeg svarer derfor at tolkningen til Faktisk.no er både pedantisk og etnosentrisk:

"Vi vil sterkt vil bestride at tittelen er "helt feil", som Faktisk.no hevder. Det er i så fall en svært etnosentrisk konklusjon. De 16.000 forskerne har gått ut med en advarsel til menneskeheten. Denne menneskeheten er også vi nordmenn en del av. Og selv om nordmenn «bare» får 1,7 barn i snitt - altså under erstatningsraten - så er det befolkningsvekst også i Norge. Forskerne skriver da også eksplisitt at dette også gjelder oss."

Og stikkordet her er tolkning. Faktisk.no har sin tolkning. Men vi fastholder at vår tolkning er rett. Ja, det er riktig at tittelen er en spissformulering. Men sammen med undertittelen gir den et presist bilde av innholdet.

Men faktisk.no hører ikke på det øret, og 17. november offentliggjøres "dommen" som sier at Nettavisens tittel er "helt feil." Som sannhetsbevis føres to av forskerne som har vært med å utarbeide oppropet. Blant annet sier professor Bill Laurence ved James Cook University følgende:

"Vi har identifisert overbefolkning som et kritisk problem, men ingen trygler folk om ikke å få barn", svarer han på spørsmål fra Faktisk.no.

Jaha, ja. Det er altså ordet "trygle" på fronten han reagerer på. Og her innrømmer jeg at meningene kan være delte. Forskerne skriver tydelig at dette er "andre varsel". Noen vil derfor hevde at det er å trygle. Jeg vil kanskje mene at ordet er litt vel fargelagt. Men dette er i alle fall snakk om en tolkning.

Også førsteamanuensis Eileen Crist ved Virginia Tech mener at budskapet blir "feiltolket og forvrengt" i overskriften hun har fått referert, og presiserer at "det viktigste poenget er å argumentere for frivillig familieplanlegging". 

Æh... ja? Å argumentere for frivillig familieplanlegging er vel ganske likt vår undertittel "Du må begrense din egen reproduksjon"?

"Det er så sprøtt og demoraliserende at enhver uttalelse om befolkningsstørrelse kan bli feiltolket", fortsetter hun. Og understreker selv at det er tolkninger det er snakk om. 

Men det er nå vi begynner å lure for alvor. For nå står spørsmålene i kø:

De norske faktasjekkerne har tydeligvis oversatt svarene fra de to forskerne fra engelsk til norsk. Vi vil gjerne se hele svaret deres, på originalspråket. Og ikke minst: Har de referert hele vår tittel - altså inkludert undertittelen? 

Men det vil ikke Faktisk.no svare på.

"Du har allerede fått mer enn nok dokumentasjon både muntlig og skriftlig fra vår side - både hvem de er, hva de har blitt spurt om, og hva de har svart," skriver sjefredaktør Kristoffer Egeberg i en mail. 

Nei det har vi ikke. Vi har ikke fått vite hva de ble spurt om, og ikke hele svaret deres. Det skal jeg komme tilbake til, men først googler vi de to refererte forskerne:

Både Laurence og Crist er miljøforskere. Laurence er spesialist på tropiske skoger og påvirkning fra landbruk og for eksempel jakt. Crist er spesialist på dyreliv, biomangfold og klimaendringer.

De har altså ikke særlige kvalifikasjoner på befolkningsvekst, og har antakelig ikke vært med og skrive det som står om befolkningsvekst i oppropet. Men dette kan ikke Faktisk. gi oss svar på.  

Australske Bill Laurence er spesialist på tropisk mangfold og tropisk bærekraftig utvikling.

Så til forskerne her hjemme:

Faktisk.no skriver at de har vært kontakt med 39 av de 107 norske forskerne som har skrevet under på oppropet. En av dem er Per Fauchald i Tromsø. Han er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, og er blant annet ekspert på det arktiske økosystemet i Barentshavet. Han formulerer seg slik: 

"Det er en sterkt misvisende tittel. Hovedbudskapet i artikkelen er ikke å få folk til å slutte å få barn, men gjennomføre en bærekraftig politikk som ikke ødelegger livsgrunnlaget på jorda. Befolkningsøkning er en del av dette sammensatte problemet. Av 13 forslag til tiltak, nevnes tiltak mht. fruktbarhet i ett."

Aha. Jeg skjønner, han mener at forskernes hovedbudskap ikke er å få folk til å slutte å få barn.

Det er vår journalist Magnus Blaker ikke enig i. Det er riktig at oppropet nevner hele 13 ulike tiltak for å gjennomføre en bærekraftig politikk. Men forskerne skriver tydelig at det ene tiltaket som handler om befolkningsvekst, nærmest er en forutsetning for at de andre tiltakene skal lykkes.  

Derfor har vårt journalist konsentrert seg om dette ene punktet. Han har valgt ut det punktet han oppfatter som tyngst og mest oppsiktsvekkende, og skrevet en utfyllende artikkel om det. Det kalles journalistikk.

At forskere er misfornøyd med at journalister ikke får med seg alt, eller helheten, er klassisk. Og velkjent.

Men det har ingenting med faktasjekking å gjøre.

Og nå insisterer vi på å få vite: Hva har egentlig Faktisk.no spurt forskerne om? Har forskerne faktisk lest oppropet de har skrevet under på? Og har Faktisk.no virkelig rukket å være i kontakt med 39 forskere på bare to dager?

Men Faktisk.no vil fremdeles ikke svare på noen av disse spørsmålene.

Som "dokumentasjon" sender de oss 41 navn med mailadresser. Journalisten i Faktisk.no, som jeg lar være å navngi fordi hun antakelig er ganske fersk, skriver at "et flertall" er kritiske. Men flere eksempler på hva de faktisk skriver, vil hun ikke utlevere. Derimot skriver hun:

"Et par av de rundt 40 jeg har snakket med har også sagt at de ikke har underskrevet på dette".

Jøss, har hun virkelig snakket med 40 forskere i løpet av to dager? Det er imponerende. Men hvordan kan det ha seg at to av dem faktisk ikke har skrevet under på oppropet, selv om de står der? Nei, det kan jo ikke hun vite, sier hun.

Nei. Men noe er hun sikker på:

"Oppropet har de fleste allerede lest, all den tid de har underskrevet på det. Noen har også lest artikkelen på nytt.  I tillegg til det har de lest Nettavisens fremstilling, og svart på hvorvidt de mener at det er grunnlag for å si at "16.000 forskere trygler deg om å slutte å få barn"/"Over 16.000 forskere ber deg slutte å få barn" ut fra innholdet i oppropet."

Dette går vi ikke med på. Du kan ikke gå ut fra at alle 107 forskere har lest et ni siders langt opprop, selv om de har skrevet under. Kanskje har de tenkt at det sikkert er et godt formål?

Men Faktisk.no står på sitt. Og de holder fast på at de ikke vil svare på hva forskerne er spurt om, altså selve ordlyden.Selv om vi påpeker hvor lett det er å stille ledende spørsmål. 

Men her er redaktør Kristoffer Egeberg klinkende klar:

"Vi stiller ikke ledende spørsmål, vi driver ikke cherry picking på sitater, og vi holder ikke tilbake vesentlig informasjon. Det er ikke slik sjangeren faktasjekk fungerer, og det er ikke slik vi utøver den."

Nei vel, nei. 

Det er tid for å oppsummere norsk presses flaggskip på faktasjekking:

  • De presenterer et redigert utvalg av sitater, og sier at "et flertall" er kritisk.
  • Det er tydelig at forskerne har svart på hva de mener er hovedbudskap, ikke om en tittel er "feil".
  • De nekter å dokumentere hva forskerne har svart i sin helhet.
  • De nekter å dokumentere hvordan spørsmålene deres er stilt.

Men heldigvis tenker vi journalister slik, at hvis vi ikke får svar fra den ene parten, så får vi spørre den andre. Og ganske riktig: Allerede den første forskeren vi spør, sender gjerne den fullstendige mail-utvekslingen mellom Faktisk.no og ham selv.

Her kan vi se at faktasjekker-journalisten først presenterer seg. Så forklarer hun at hun skal faktasjekke en påstand i en tittel (hun tar ikke med undertittelen). Hun skriver at hun har lest både artikkelen og selve oppropet. Og så kommer det:

"Så vidt jeg kan forstå er det ingen som ber "deg" om å slutte å få barn" (...) Jeg tenkte jeg også skulle høre med dem som har skrevet under på oppropet: Er det man ber om at folk skal slutte å få barn? Hvis nei, hva mener du at er hovedbudskapet i artikkelen og i oppropet?"

Men ledende spørsmål? Nei, det hadde ikke Egeberg hørt om. ​I rest my case, som de sier i amerikanske rettsdramaer.

I et siste spørsmål skriver jeg til Faktisk at de har vært litt uklare om hvordan de har vært i kontakt med forskerne, at de dels skriver om mailkontakt, men at journalisten et annet sted skriver at hun har "snakket med" 40 forskere. Om de kan oppklare? 

Jeg får svar fra journalisten:

- Jeg har hatt dialog med dem over mail.

- Så du har ikke snakket med noen av dem?

- Jeg har snakket med dem via mail.

Jeg gir meg her, foreløpig.

Bare en liten oppfordring til styret i Faktisk.no til slutt: Dere må snarest få inn folk som er kompetente på metode, eller forskning, som det kalles ved universitetene. Folk som ikke fristes av snarveier, men driver etter vanlige, redelige metoder som kan etterprøves. 

For å eksemplifisere: Jeg mener vi har tatt Faktisk.no med buksene nede. Men det er en tolkning. Ikke et faktum.

Nei til både Hagen og Jagland

IKKE BARE HAGEN: Også ledere for internasjonale organisasjoner må nektes adgang til Nobelkomiteen. Foto Nettavisen.

Et mulig kompromiss er dukket opp i "Nobel-floken" på Stortinget: Et nei til både Carl I. Hagen og Thorbjørn Jagland. Det kan bety både økt troverdighet til komiteen og et endelig farvel til "fortjente" topp-politikeres medaljeplass for lang og tro tjeneste.

Det er Dagens Næringsliv som i dag kan fortelle om en mulig løsning på Hagen-spetakkelet: 

Ifølge avisens kilder kan et flertall på Stortinget på torsdag komme til å bli enige om et prinsipp som sier at verken faste eller vararepresentanter til Stortinget skal kunne sitte i Nobelkomiteen. 

Dette skal både Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre stille seg bak, ifølge avisen. Også Høyre er villig til å se på forslaget, men snuser på et mulig tillegg: Nemlig at hvis forbudet skal gjelde stortingsrepresentanter, må det også gjelde ledere i store, internasjonale organisasjoner. 

LES OGSÅ: Nei til Carl I. Hagen i Nobelkomiteen

Tillegget er utelukkende ment å ramme Thorbjørn Jagland. Han har siden 2009 har vært generalsekretær i Europarådet - med støtte fra Russland - og her peker kritikerne på at ingen russiske opposisjonelle har fått fredsprisen i Jaglands periode. 

Også Thorbjørn Jagland har uheldig dobbeltrolle. Foto Nettavisen

Jagland selv vil selvsagt avvise at det har noen sammenheng. Men det er ikke poenget. Poenget er at noen kan tro at det er en sammenheng. På samme måte som mange ute i den store verden tror det er koblinger mellom Nobelkomiteen og det offisielle Norge - siden det sitter profilerte stortingsrepresentanter i komiteen. 

Jagland er ikke på valg i år, så han vil ikke "kastes ut" av komiteen om forslaget blir vedtatt. Men på sikt vil det bety at han ikke kan gjenvelges.

Jeg synes dette er et klokt forslag. 

Poenget er å sikre at Nobelkomiteen består av flinke folk som selvsagt må være samfunnsengasjerte, men som ikke har for tette bånd mot det norske maktapparatet. Prinsipielt er det da logisk at prinsippet også må gjelde det europeiske maktapparatet. 

Slik vil Nobelkomiteen gradvis bli sikret større uavhengighet, større troverdighet - og større prestisje internasjonalt. 

Og det vil kunne bety slutten på den usunne "skikken" om at partiene på Stortinget selv utpeker sine folk til Nobelkomiteen - slik Arbeiderpartiet i sin tid utpekte Thorbjørn Jagland, og Fremskrittspartiet nå vil utpeke Carl I. Hagen. 

I stedet vil vi kunne få en virkelig uavhengig komite som kan fortsette å dele ut kontroversielle eller mindre kontroversielle priser. Uten å skjele til at supermakter som for eksempel Kina skal "misforstå" og sette Norge i fryseboksen i årevis.

 

Nettavisen støtter ikke hetsen mot Lan Marie Berg

DYKTIG OG MODIG: Nettavisen kan bli flinkere til å presisere at Lan Marie Nguyen Berg er en modig, handlekraftig politiker som gjør sitt for å gjennomføre akkurat det som hennes velgere har bedt henne om å gjøre. Foto: Alexander Winger

 

Bilbruken til byråd Lan Marie Nguyen Berg har økt kraftig den siste tiden. Årsaken er hensynet til hennes egen sikkerhet, noe som synliggjør et vanskelig dilemma for oss i mediene.

Nettavisen er blant mediene som har satt sterkest fokus på Miljøpartiet De Grønnes (MDG) politikk i hovedstaden. Vi har skrevet om parkeringsplasser som tas vekk, samtidig som vi har fotografert prominente politikere på vei mot sine gratis parkeringsplasser i rådhusgarasjen. 

Vi har skrevet om miljøprikker som forsvinner, og vi har skrevet om "utekontor" i minusgrader. Kort sagt: vi har skrevet om en miljøpolitikk som engasjerer mange, og som provoserer mange.

I den forbindelse fikk Nettavisen denne uken ut tall fra Biltjenesten i Oslo kommune. Naturlig nok er det byrådsleder Raymond Johansen som blir kjørt mest, men den som har sterkest økning er Lan Marie Nguyen Berg. I gårsdagens sak forklarer hun at hun ikke kan sette sin egen sikkerhet til side, og at dette er en situasjon hun selvfølgelig skulle vært foruten.    

Det kommer også fram at Oslo kommune for halvannen uke siden gikk til politianmeldelse etter flere brev med truende innhold mot byråden.

Mange har reagert på kombinasjonen av kritisk journalistikk og det økende trusselbildet mot byråden. Blant disse er Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik. På sin Facebook-side skriver hun:

"Nettavisen kan sjølvsagt skrive det dei vil. Men det kan eg og. Denne saka burde handle mindre om at miljøbyråden i Oslo køyrer bil, og meir om at hatet mot ho er så voldsomt at ho ikkje kan gå åleine i våre gater men må køyrast for å vere trygg. Det gjer meg forbanna på hennar vegne at ho må endre levesettet sitt berre fordi ho er vald til å ta eit politisk ansvar for hovudstaden vår. Ho gjer ein viktig og demokratisk forankra jobb i Oslo, og ho gjer det på vegne av byen sin, og ho gjer det med fleirtalet av partia i bystyret i ryggen. Det står respekt av at ho orker, sjølv om ho betaler ein ganske høg pris for det"

Det er lett å være enig med Tajik her. Det er forferdelig at en politiker i en ellers fredelig hovedstad må kjøre bil for å kunne ferdes trygt i gatene. Det bringer Berg opp i nesten samme liga som Erna Solberg og Siv Jensen, noe som skulle være helt unødvendig for en byråd.

Mange reagerer på kombinasjonen kritisk journalistikk og trusler. Skjermdump Twitter.

Også redaktør Gard Michalsen i Medier24 skriver klokt om dette i dag. 

"Det er naturlig å skrive om et tema som engasjerer leserne så mye. Nettavisens lesere er opptatt av bil og sånt. Det er riktig. Men leserne virker aller mest opptatt av å kritisere, henge ut og hetse en av landets mest lovende unge kvinnelige politikere", skriver han.

Begge setter egentlig fingeren på et dilemma som noen ganger blir krevende: 

På den ene siden er Lan Marie Nguyen Berg en dyktig og fullvoksen politiker som har steget i gradene helt til å bli samferdsels- og miljøbyråd i Norges hovedstad. Hun utøver betydelig politisk makt, og er en tydelig maktperson på et område som er viktig for mange, og som vekker sterkt engasjement. 

På den andre siden vet vi at kvinnelige politikere er utsatt for betydelig mer hat og sjikane i kommentarfelt og sosiale medier enn andre. Lan Marie Nguyen Berg er en av disse. Det samme er Hadia Tajik og Sylvi Listhaug.

Noen mener at vi av den grunn burde tatt særskilte hensyn og nærmest skjermet miljøbyråden i Oslo for kritikk. Hun har også en rekke mannlige "riddere" rundt seg som mener at Nettavisen heller burde fokusere på byråd Raymond Johansen som øverste ansvarlig hver gang vi skal skrive om kontroversielle tiltak i Oslo-politikken.

Jeg synes ikke dette siste kravet er særlig klokt. For det første har det et snev av umyndiggjøring over seg. For det andre underslår det medienes soleklare oppgave å stille mektige politikere til ansvar - uansett hvem de er.

Men vi kan bli flinkere til å presisere at Lan Marie Nguyen Berg har et formelt, demokratisk flertall bak seg i Oslo bystyre, og at tiltakene vi setter søkelys på er et resultat av en helt vanlig og legitim politisk prosess.

Vi kan også bli flinkere til å presisere at Lan Marie Nguyen Berg fortjener respekt for å være en modig, handlekraftig politiker som gjør sitt for å gjennomføre akkurat det som hennes velgere har bedt henne om å gjøre.

Og at alle de som slenger om seg med hatefulle og sjikanerende kommentarer i sosiale medier og kommentarfelt overhodet ikke har vår støtte.

Snart blir vi nærradio alle sammen

ULIKE FORTELLINGER: Medietilsynets leder Mari Velsand må også lytte til de historiefortellerne som ikke lenger er der. Foto Amedia.

Medietilsynet skal granske NRKs konkurransevridende effekt - og i dag fikk de innspill fra en samlet mediebransje. Utfordringen er at det finnes minst to "hovedfortellinger" om NRK - som begge er sanne. Og noen historiefortellere som allerede er tause.

Den første fortellingen om NRK er en udelt suksesshistorie. Det er historien om et NRK som vi alle er glade i, om P3-Morgen, Skavlan, Ingrid Espelid Hovig og Erik Bye.

Om dyktig nyhetsformidling gjennom Dagsnytt og Dagsrevyen, spennende valgprogrammer og dagsaktuelle debatter i Politisk kvarter og Dax18. Og om ruvende sportsbegivenheter og kulturelle storsatsinger. 

Dette er historien om et NRK vi ikke vil miste.

Men den andre fortellingen om NRK er historien om den populære gjøkungen som er i ferd med å presse de private, ikke-statlige medieaktørene ut av redet. Det er historien om et NRK som i dag sysselsetter 20 prosent av alle norske journalister, eller hver tredje norske journalist utenfor Oslo. Og som snart er like stor alene som de ti største øvrige mediene til sammen.

Dette er historien om et NRK som på sikt kan rasere det norske mediemangfoldet. 

Grafen viser hvordan den stabile inntektsøkningen til NRK er i ferd med å ta igjen de ti største største avisene i Norge til sammen. Grafikk: Medier24.

På Medietilsynets innspillskonferanse i dag var NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen naturlig nok opptatt av å fortelle den første historien. Om hvor godt NRK oppfyller konsesjonsvilkårene fra Stortinget, og hvor tilfreds det norske folk er med NRK. 

Og ja, denne historien er sann. Men der NRK tidligere oppfylte konsesjonsvilkårene på radio og tv, oppfyller de i dag konsesjonsvilkårene med full og økende tyngde på nett - der også alle de andre aktørene forsøker å etablere seg.:

  • NRK har riksnyheter på nett
  • NRK har sport på nett
  • NRK har underholdning på nett
  • NRK har kulturnyheter på nett
  • NRK har lokale nyheter på nett
  • Og NRK har debatt på nett.

Thor Gjermund Eriksen kjemper om hvilken NRK-historie som skal fortelles. Foto NRK.

 

Det er selvsagt denne konkurransen de var opptatt av, både Schibsted og Amedia, Dagbladet og lokalavisene, TV 2 og TV Norge, hvordan NRK ved hjelp av statlige kroner blir mer og mer dominerende i et delvis nytt, felles og ferskt nettmarked som antakelig hadde fungert like godt - eller bedre - uten de statlige kronene.  

Slik sett kan du si at vi alle var møtt opp for å gråte for vår syke mor. Det mest talende var likevel aktørene som ikke var der:

Nærradioene.

Kanskje er du gammel nok til å huske frisleppet den gang de lokale "piratradioene" ble lovlige? Den gangen entusiasmen sto i taket over det lokale initiativet som nå skulle blomstre og gi økt mediemangfold over det ganske land?

Det ble det ingenting av, med unntak av noen få ideelle nærradioaktører som driver mer eller mindre på dugnad. For som kjent sto dyktige NRK klar til å møte den gryende konkurransen, både sentralt og lokalt. Og i dag vet vi resultatet:

I dag har vi NRK P1, P1+, P2, og P3, NRK Alltid Nyheter, NRK Klassisk - alle lokalsendingene - og NRK P13, 14 og 15 og jeg vet ikke hva ...

Og ikke misforstå: Jeg er blitt svært glad i min favorittstasjon P13. Men dette handler altså ikke om at NRK ikke er dyktige, eller at vi ikke er glade i NRK, men at de er så store og flinke at de, som i nærradiomarkedet, kan komme til å kvele alt tilløp til grønt gress i kilometers omkrets. 

Plansjen viser hvordan Google og Facebook er i ferd med å ta over hele det digitale annonsemarkedet. Kilde: Schibsted.

 

Skremmebildet stemmer ikke for den generelle mediesituasjonen - ennå. Men faktum er at de tre faktorene dyktige folk i NRK, statlige milliarder og Facebook/Google er i ferd med å destabilisere det norske mediemarkedet.  

Derfor må Medietilsynets leder Mari Velsand denne gangen ikke hyre inn medievitere eller andre medieforskere som skal undersøke om det norske folk er fornøyde med NRK, eller om NRK oppfyller kravene som Stortinget har satt. Det vet vi.

I stedet bør forskerne analysere hva NRK gjør på nett, i hvilket omfang de gjør det, hvorfor de gjør det, og i hvilken grad de like gjerne kunne overlatt store deler av nettmarkedet til andre.

Slik at vi andre ikke ender som "nærradioer" alle sammen, tvunget til å sende mer og mer musikk for å få endene til å møtes.

 

Pengepredikant Jan Hanvold rir igjen

RØRENDE: Jan Hanvolds "helbredelseshistorie" begynner rørende. Datteren minner ham derimot om de ti bud. 

Lurendreieren Jan Hanvold har reist seg etter stormen. På sin Facebookside denne uka skryter Jesus-predikanten av at en mann ble momentant helbredet etter bønn på Kongsberg sykehus. Problemet er bare at datteren avskriver det hele som skammelig løgn.

Den straffedømte eieren av Visjon Norge kom særlig i fokus etter NRK Brennpunkts dokumentar Pengepredikanten i fjor høst. Da kom det fram at Hanvold i løpet av 15 år har samlet inn nærmere 1 milliard kroner til sine private selskaper.

Etter den tid har har han fått mye fokus blant annet på twitter - etter at han klarte å stenge ute profilen "Helene Harepus" fordi hun postet kompromitterende videoer av virksomheten hans.

LES OGSÅ: Helene Harepus mot Hanvold

OG DENNE: Frekkhetens nådegave

Denne gangen begynner historien rørende: 

"Det var så sterkt idag da (navn på kvinne) ringte meg ifra Kongsberg, å fortalte at (navn på mann) hadde blitt momentant helbredet, da vi ba for han på Kongsberg sykehus. (...) Vi fikk salvet og bedt for han. En halvtime etter på, fikk legene sjokk og alt bedret seg. Idag er han oppe, å går fullstendig helbredet. Og (navn på kvinne) er så takknemlig for at (navn på mann) ble frelst igjennom Visjon Norge."

Hanvold fortsetter:

"Etter at dette miraklet skjedde med (navn), er også deres barn tatt imot Jesus, å blitt frelst. (navn på mann) som var dødsdømt,å oppgitt av legene, er fullstendig frisk. Vi må gi all ære til Jesus Kristus. Og vi fryder oss over at vi kan gjøre forskjellen, i menneskers liv. En sjel er mer verdt enn hele verden. Og vi gleder oss med (navn på mann og kvinne). Jesus lever."

Problemet er bare at hele historien blir blankt avvist av offerets datter. Hun skriver i kommentarfeltet under Hanvolds oppdatering:

"Det står i de ti bud at det ikke er lov til å lyve", skriver datteren i en kommentar som nå er slettet.

 

"Jeg er datter av (navn på kvinne), og jeg må si at dette som blir skrevet her er ikke helt sant. Det er ingen leger som hadde gitt han opp. Det at dere skriver at han er fullstendig helbredet stemmer ikke, og jeg synes det er veldig dumt at du lurer andre mennesker til å tro det. Han er fortsatt sengeliggende, og det tar lang tid før han er fullstendig frisk."

"Du kan heller ikke skrive barn i flertall, når det er flere av oss om ikke tror på det dere skriver. Og meg har dere ikke frelst. (...) Det at dere tar på dere æren for at (navn) er i livet den dag i dag synes jeg er en skam. Det er legene og sykehuset som fortjener ALL ære og ros. Det er helt iorden at folk lever i den kristne tro, men det står også i de ti bud at det ikke er lov å lyve." 

Jan Hanvold har nå slettet dette svaret fra datteren fra Facebook-siden sin. Men også mange andre er opprørt over dette åpenbare forsøket på å ta æren for et "mirakel".

"Hei Jan Hanvold, driver du fortsatt å lurer penger av dem som er døende? Skam deg!" skriver en.

"Da Jan fortalte om dette på Viusjon Norge passet han på å nevne at "hun er en partner, så vi er nødt til å gjøre det" ... Samtidig som han gråt krokodilletårer og koste seg med hvor flott dette kom til å virke", skriver en annen.

Mens det finnes også de som er begeistret over alt hva Jan Hanvold og Jesus kan utrette:

"Amen! Så fantastisk og høre. Ja, Jesus lever" Halleluja".

Hanvold er tidligere dømt for økonomisk kriminalitet. Jeg er blant dem som mener at også den nåværende virksomheten til Hanvold burde rammes av straffeloven, i alle fall av markedsføringsloven om villedende reklame. 

I mellomtiden kan du nyte hans oppfordring om å "håne djevelen ved å gi ham 1500 kroner":

Nei til Carl I. Hagen i Nobelkomiteen

Gardermoen 20140502.Carl I. Hagen (Frp) under Fremskrittspartiet sitt landsmøte på Gardermoen fredag.Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
KONTROVERSIELL: At Carl I. Hagen er kontroversiell og egenrådig har alltid vært hans styrke i politikken. Men ikke i Nobelkomiteen.

Fremskrittspartiets valgkomite foreslår Carl I. Hagen som ny medlem i Nobelkomiteen. Det er minst fire grunner til at han ikke bør bli det.

Allerede for seks år siden var Carl I. Hagen utfordrer til Inger-Marie Ytterhorns plass i komiteen. Han led nederlag den gangen, men etter Stortingsvalget i år lanserte han igjen sitt kandidatur.

Skikken er at partiene selv peker ut sine folk. I dag ble det kjent at Fremskrittspartiets valgkomite har bøyd seg for den tidligere partieierens vilje, og i ettermiddag skal partiets stortingsgruppe ta stilling til forslaget.

Her kommer fire grunner til at de bør si nei:

For det første har Nobelkomiteen lenge lidd under at den er for nært knyttet opp mot norsk politikk og den norske regjeringen. Utenlandske statsledere og observatører har rett og slett problemer med å forstå den norske påstanden om at Nobelkomiteen er uavhengig av regjeringsapparatet. Det er blant annet årsaken til at prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo førte til årelang isfront mellom Kina og Norge. 

Carl I. Hagen er den desidert mest profilerte Frp-eren Norge noensinne har hatt. Og Frp er et sittende, profilert regjeringsparti. Utnevnelsen av den tidligere partilederen vil knytte Fredsprisen enda tettere opp mot den norske regjeringen.

For det andre er Carl I. Hagen fungerende stortingsrepresentant. Reglene tilsier at en sittende stortingsrepresentant ikke kan være i Nobelkomiteen, nettopp for å sikre "uavhengighet" overfor det norske maktapparatet. Hagen er formelt sett vararepresentant, og Fremskrittspartiet ba derfor Stortingets jurister om en vurdering av om han overhodet er valgbar. Den formelle konklusjonen var ikke entydig, men alle regner med at Hagen i denne perioden skal møte mer eller mindre fast både i utenrikskomiteen og i kontroll- og konstitusjonskomiteen. 

Alle "sunn fornuft" - som Fremskrittspartiet ellers er en slik uttalt tilhenger av - tilsier at han ikke samtidig kan ha troverdighet som "uavhengig" representant i Nobelkomiteen.

For det tredje har Carl I. Hagen aldri bidratt til fred i særlig grad. Han har alltid vært en kontroversiell politiker - på godt og ondt. Dette har vært hans store styrke i politikken, og det er hevet over tvil at han har en stor del av æren/ansvaret for at Fremskrittspartiet har vokst seg store og sterke i norsk politikk, og i dag sitter i regjering.

Men det er ikke en polariserende og egenrådig politiker som trengs i Nobelkomiteen. Her trengs først og fremst medlemmer med evne til å finne enighet og samstemmighet - på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Her har nettopp Ytterhorn gjort en god jobb. På den måten har hun også bidratt til å gi Frp legitimitet som et ansvarlig parti som også kunne heve seg over høyre/venstre-aksen i norsk politikk.  

For det fjerde er Carl I. Hagen først og fremst opptatt av seg selv. Dette har blitt mer og mer tydelig med årene, og har kulminert flere ganger - både de gangen han har vært direkte illojal mot sittende partileder Siv Jensen, og når han har nektet å drive valgkamp for partiet.

Og fremdeles har det norske folk til gode å høre hva godt Carl I. Hagen kunne tenke seg å gjøre for verden. Idealisten Hagen har vært vanskelig å få øye på. Vi har bare hørt om hvor urettferdig det er at partiet ikke vil gi ham dette siste beinet, hvor mye de skylder ham, og hvor mye han fortjener en slik siste påskjønnelse. Om partiet vil takke ham for innsatsen, bør de finne på noe annet. 

Å sitte i Nobelkomiteen er ikke noen påskjønnelse eller "medalje" til avdankede politikere.

Det er et verv som krever hardt arbeid, god innsikt og ikke minst vilje til samarbeid. Samtidig er det ett av de viktigste vervene for Norges anseelse ute i den store, vide verden. 

Nobelprisen er verdensberømt, og kjemper i dag for å opprettholde sin posisjon som "verdens mest  prestisjefylte pris".

Å gi Carl I. Hagen en plass i Nobelkomiteen er ikke et bidrag til å fremme Fredsprisens prestisje og Norges posisjon i verden. Snarere tvert imot.

OPPDATERING: Nå viser det seg at både Thorbjørn Jagland (Ap) og Ågot Valle (SV) i perioder satt som faste stortingsrepresentanter mens de var i Nobelkomiteen. Mens Inger-Marie Ytterhorn (Frp) var vararepresentant. Dermed er det ingen tvil om at punkt 2 svekkes vesentlig. 

 

Et virvar av konspirasjoner og vikarierende motiv

GJENSTRIDIG: Hittil har både avgående direktør Christine Meyer og finansminister Siv Jensen tapt prestisje i denne betente saken.

Siv Jensen gikk høyt ut for å sette skapet på plass i SSB-saken. I stedet ble hun stående til spott og spe og bakse med et gjenstridig skap i full offentlighet.

La det ikke herske noen tvil: Hittil har både Finansdepartementet og Statistisk Sentrabyrå (SSB) tapt prestisje og tillit i denne betente striden. Og sjelden har et gammelt jungelord fra papiravisenes tid vært mer aktuelt: 

Ennå har ingen klart å vaske seg ren i trykksverte.

Men ellers er jo denne saken først og fremst full av konspirasjonsteorier, mistro, paradokser - og ikke minst vikarierende motiv. På den ene siden går for eksempel jusprofessor Mads Andenæs ut i DN og hevder at Siv Jensen har gjort stor skade både på SSB, vårt politiske system og det norske samfunnet.

- Det spiller ingen rolle hva som var grunnlaget for den erklærte mistilliten. Dersom det nå etableres at SSB-direktøren må ha tillit fra finansministeren, er vi kommet på helt galt spor. Dette åpner for alle slags former for misbruk i fremtiden, sier Andenæs til Dagens Næringsliv.

Men som nå avdøde redaktør Arve Solstad i Dagbladet brukte å si til sine journalister:

Om en jusprofessor sier noe som ikke passer, så er det bare å finne en annen. 

Og ganske riktig: 

Jusprofessor Geir Woxholth, også han ved Universitetet i Oslo, skriver på sin Facebook-side:  «At organet benevnes uavhengig, er ikke til hinder for instrukser. Det er helt klart at departementet kan gi enhver form for administrativ instruks om organiseringen av SSB, generell eller konkret».

Til Klassekampen sier professoren at han tror Christine Meyers offentlige angrep på Jensen ble gjort for å sikre eget omdømme og en romslig etterlønn.

LES OGSÅ GUNNAR STAVRUM: Ydmykende seigpining

LES OGSÅ ERIK STEPHANSEN: Boksekamp med kjent utfall

- Å stanse omorganiseringen i påvente av mer kunnskap er helt innenfor ordinær instruksjonsmyndighet. Meyer må ha skjønt at hun ikke kunne bli sittende og valgte å gå til offensivt motangrep, dels for å redde egen ære og dels for å sikre seg en god sluttpakke. Denne åpne forestillingen smaker veldig av taktikkeri, sier Woxholth til Klassekampen.

Hva denne saken egentlig handler om? Tja. En mulig kortversjon er denne:

Norske samfunnsøkonomer (fra Universitetet i Oslo) har lenge hatt "makta" i SSB, der de blant annet har laget ulike modeller for framtida. Denne makta har blitt utfordret av andre økonomer (særlig fra Handelshøyskolen i Bergen), som vil bruke mer "moderne" metoder. Tradisjonelt har venstresiden heiet på samfunnsøkonomene, og høyresiden på NHH-økonomene.

Men så viste det seg at de "gamle" modellene gir høyere innvandrerkostnader enn de nye, noe særlig Frp ser seg tjent med å få fram. 

Og dermed gikk det i ball for alle.

Dette er selvsagt for enkelt. Men det er liten tvil om at synet på innvandring har farget mange av paradoksene i denne saken, i tillegg til prestisje og sårede følelser. For eksempel er deler av Arbeiderpartiet nå svært ivrige med å heie på Høyre-politikeren Meyer (de ønsker selvsagt også å gjøre mest mulig skade på Jensen).

En av de som etter min mening forsøker å være prinsipiell, er tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet i tankesmien Civita. Hun er kritisk til Meyers "seigpining" og stadige smådrypp mot Finansdepartementet, som i følge Clemet "først og fremst går ut over SSB".

- Jeg syns også det er skuffende at hun selv nå sier at hun publiserte noe som, etter hennes mening, ikke holdt mål, fordi hun var redd for å bli beskyldt for å holde det tilbake pga sine politiske holdninger. Det er jo nettopp slike ting, som å la politiske hensyn gå foran saklige hensyn, hun foregir å ville nedkjempe, skriver Clemet på sin Facebook-vegg.

En annen prinsipiell stemme er redaktør Bjørgulf Braanen i Klassekampen. Han skriver på lederplass:

"Det er tydelig at Meyer ikke har forstått hva som er poenget med styringsdialogen med departementet. Hun ser heller ikke ut til å ha forstått hvor mye modellarbeidet som SSB utfører, betyr for Finansdepartementet. (...) SSB er en faglig uavhengig institusjon, men omorganiseringer som berører samfunnsoppdraget, må godkjennes av departementet. Det er vanskelig å se at Finansdepartementet har gått utover sine fullmakter her. Problemet ser ut til å ha vært at Christine Meyer har misforstått SSBs rolle og ikke lyttet til styringssignalene."

Det eneste som er sikkert i denne saken, er at den ikke er over. Allerede nå er det klart at den kommer til å gå strake veien til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Her vil vi få høre mer om hemmelige telefonsamtaler, hvem som sa hva, kjennskap og vennskap, sårede egoer og hvem som er gift med hvem. Følg med! Følg med!

 

Boksekamp med kjent utfall

Boksekamp med sekundant: Den bergenske kjendisadvokat Dag Steinfeld til høyre. Foto Scanpix.

Tidligere denne uka var konflikten mellom Siv Jensen og SSB-direktør Christine Meyer en farse - på vei mot tragedie. Nå er det boksekamp på tørre nevene. Med kjent utfall.

I denne saken har det vært ganske mye som egentlig ikke er til å tro:

For det første den nokså uvanlige praksisen med tre påfølgende møter på finansministerens kontor. Noe mer ydmykende seigpining skal man antakelig lete lenge etter i norsk parlamentarisk praksis.

For det andre at Siv Jensen rett og slett nektet å svare på om hun har tillit til Meyer. Det vanlige i slike saker er at statsråden svarer noe slikt som at "statsråden har tillit inntil statsråden ikke lenger har tillit". 

For det tredje kommer "lekkasjene" til NRK torsdag kveld, om at Meyer kom til å trekke seg fredag formiddag. I dag blir dette avvist av Meyer selv.

For det fjerde at SSB-sjefen i stedet for å trekke seg, tvert imot tok med seg advokat til møtet med finansministeren.

Og for være litt useriøs: Dette er ikke hvilken som helst advokat. Dette er selveste "Daffyen" - Dag Steinfeld, bror til NRK-kjendis Hans Wilheim Steinfeld. Dermed er dette også blitt en sak mellom Oslo og Bergen. 

Jeg tipper at noen allerede er i gang med å skrive bok om de nesten ubegrensede krysslinjene av forskningskritikk, innvandringspolitikk, vikarierende motiver, Bergen Høyre og kjennskap og vennskap i denne saken. Her skal jeg begrense meg til å forsøke å mene noe om de fire punktene over:

Det er slett ikke uvanlig at ministre kaller statlige sjefer inn "på teppet" når noe må ordnes opp i. Vanligvis er det nok med ett møte, så skjønner den aktuelle sjefen eller direktøren hvor skapet skal stå. Her har enten Meyer vært en ordentlig stabukk, eller så har Jensen villet ydmyke henne med vilje.

Derimot, at Siv Jensen ikke ville svare på om Meyer hadde tillit, er svært uvanlig. Jeg kan faktisk ikke huske at det har skjedd tidligere. Å ikke ville svare, er i parlamentarisk skikk det samme som å si at hun ikke har tillit. Derfor ville den opplagte reaksjonen fra Meyers side være å ta sin hatt og gå.

En sjef for en statlig etat kan rett og slett ikke bli sittende uten statsrådens tillit. 

Og slik kan det godt hende at NRK tenkte også - og trakk den litt for langt da de meldte at "etter det de erfarer kommer Meyer til å trekke seg".

Eller så kan vi spekulere videre: Kan hun ha vurdert å trekke seg, men ombestemt seg? Kan det ha ringt en vennlig kjendisadvokat fra Bergen og sagt at du må ikke finne på å gi deg? Nå må du bare ta det helt med ro og vente til du får et ordentlig tilbud om sluttpakke?

Uansett må Siv Jensen ha blitt nokså overrasket da Meyer fredag morgen troppet opp med advokat Dag Steinfeld på slep. En ting er å ha med seg rådgivere fra sin egen organisasjon, noe helt annet er å ha med seg en uforstående advokat. At Jensen da avlyste møtet, er nesten det eneste i denne saken som ikke er rart.

Problemet til Jensen er at Meyer er ansatt i statsråd. Dermed kan hun ikke uten videre sies opp eller avskjediges. Løsningen er nok å åpne pengepungen, og da kan et rimelig anslag være å ta årslønnen hennes og gange med de fire årene hun har igjen av perioden. 

Det er ingen tvil om hva som blir utfallet av boksekampen. Christine Meyer må gå til slutt.

Men Siv Jensen må antakelig ut med opp mot 5,6 millioner kroner for å bli kvitt henne. Statistisk sett.

OPPDATERING: På en pressekonferanse i dag sa Siv Jensen at hun allerede torsdag ga Meyer intern beskjed om at hun ikke hadde statsrådens tillit.

OPPDATERING II: Advokat Dag Steinfeld, i Bergen bare kalt  "Daffyen", innfridde forventningene, og vel så det. Se video her: Her tilter det for Christine Meyers advokat.

 

"Så mye koster en Trump-mur rundt Norge"

TRUMP-MUR MOT MEXICO: Slik kan det gå om Senterpartiet får stanse"100 prosent av ulovlig innført mengde". Foto Scanpix/AFP

Trodde du at byråkrater var kjedelige folk? Da vil du tro om igjen etter å ha lest hva Finansdepartementet svarer på et budsjettspørsmål fra Senterpartiet.

Det er budsjett-tid, og alle partiene på Stortinget er i full gang med å lage sine alternative budsjetter. Dermed får Finansdepartementet en rekke spørsmål, og ett av dem, fra Senterpartiet, lød slik:

"Hvor stor må bevilgningen i statsbudsjettet for 2018 være, dersom den anslåtte andelen beslaglagt hhv øl, vin, sprit og narkotika skal utgjøre hhv 50%, 70% og 100% av totalt ulovlig innført mengde?"

Relativt tørt svarer departementet at siden ingen vet hvor mye totalmengden av innsmuglede varer er, er det vanskelig å anslå hva 50, 70 eller 100 prosent eventuelt innebærer. 

De bemerker også at det ikke er realistisk å stoppe "all ulovlig inn- og utførsel av varer". Så kommer det:

"Å skulle stanse "100 prosent av totalt ulovlig innført mengde" vil innebære at absolutt alle reisende, transportmidler, containere, brev/pakker og så videre må stanses og kontrolleres på grensen. Samtidig må 2 366 kilometer grense mot Sverige og Finland stenges fysisk for å hindre at noen tar seg over grensen uten å bli kontrollert (grensen mot Russland er allerede stengt/kontrollert).

Basert på kostnadsanslag for USAs mur mot Mexico kan prisen for Norges del bli alt mellom 120 og 800 milliarder kroner. Da er det ikke tatt høyde for at byggekostnadene i Norge trolig er høyere enn i USA. Og da har vi enda ikke begynt å bekymre oss for vår over 25 000 kilometer lange kystlinje (fire ganger så lang om vi teller med øyene)."

Oslo 20171023.Leder Trygve Slagsvold Vedum på Senterpartiets landsstyremøte i Oslo.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Vil Trygve Slagsvold Vedum klare å stanse 100 prosent av all smugling? Foto Scanpix

Men så er det jo det at heller ikke en "Trump-mur" er nok: Her må både brevduer, tollfalker og mer moderne droneteknologi tas i bruk, ifølge departementet.

"All post inn til Norge vil også måtte gjennomlyses og åpnes. Selv om vi trekker av for postkort fra ferierende nordmenn på de over 40 millioner postsendinger som hvert år distribueres av Posten (i tillegg kommer forsendelser med andre transportører), tilsier et uakademisk anslag at vi trenger i overkant av 10 000 tolltjenestemenn, bare for å kontrollere post og pakker.

Tolletaten er godt kjent med at smuglere er kreative og oppfinnsomme. Det er derfor ikke usannsynlig at brevdueindustrien vil få en oppsving i et slikt regime. På dette området er det lite erfaring i dag, men man kan håpe at et eventuelt slikt problem kan løses med tollfalker eller droneteknologi."

Men heller ikke dette er nok. Her trengs både bilskannere og kroppsskannere. 

"Hvor omfattende dette vil være kan også illustreres med at alle de nesten 3 500 trailerne som kjører inn i Norge hver dag, hvorav langt de fleste over Svinesund, vil måtte kontrolleres og skannes. Bare for å ta unna gjennomsnittstrafikken vil man trenge over 25 skannere på Svinesund for at ikke køene skal bygge seg opp, og det vil trolig være behov for omtrent det dobbelte for å kunne ta unna trafikken i pressperioder.

I tillegg kommer om lag 9 millioner person- og varebiler som også vil måtte gjennom tilsvarende regime dersom 100 prosent-målet skal kunne nås. Når Tolletaten i dag har kontroller og stenger E6 slik at alle biler må innom tollstasjonen danner det seg raskt køer over grensen, selv om så godt som alle bilene bare får kjøre rett gjennom kontrollen. Hvor lange køene vil bli dersom alle bilene skal kontrolleres er vanskelig å se for seg. Alle personer vil dessuten måtte kroppsvisiteres ved grensepassering og bagasje må gjennomlyses og åpnes, og om man skal være 100 prosent sikker må reisende også gå gjennom en såkalt kropsskanner som viser om man smugler stoff inni kroppen. Med nesten 40 millioner reisende inn i Norge årlig sier det seg selv at dette ikke er praktisk gjennomførbart."

Kommunikasjonssjef Therese Riiser Waaalen. Foto Finansdepartementet

 

På spørsmål vil ikke Finansdepartementet røpe hvem den kreative forfatteren er. Ifølge kommunikasjonssjef Therese Riiser Wålen var det flere inne i bildet, både fra fagavdelingen, kommunikasjonsavdelingen og politisk ledelse. Hun innrømmer at de hadde det ganske morsomt.

Hele svaret fra Finansdepartementet kan du lese her

 

Helt blinde for andres behov

VROOOM: Fra 2019 kommer det EU-krav om at Tesla og andre elbiler utstyres med lyd. 

Om få måneder skal el-bilene utstyres med høyttalere. Det betyr at de enten må si VROOOM - eller kanskje kjøre forbi deg for full musikk.

Det er EU som har bestemt at alle nye el-biler skal utstyres med kunstig lyd for å advare blinde og svaksynte i trafikken. 

Elbilforeningen er mot forslaget, og mener at dette er som å rygge inn i framtida. Det kan være. Men alle vet at vi må ha biler som kan rygge. Ellers blir vi fort stående der.

Jeg har selv elbil, og skjønner at "min" forening nærmest på refleks er motstander av et påbud som bare rammer elbiler. Påbudet er nemlig "urettferdig" - og gjelder ikke alle de nye stillegående bensin- og dieselbilene.  

-  Da blir det til at man prøver å gjøre elbil til et problem snarere enn en løsning på problemet med utslipp og støy, sier Ståle Frydenlund i Elbilforeningen til Aftenposten.

Eventuelt at man selv er med på å gjøre elbilen til et problem. For snakk om å være blinde for andres behov.

Dette hadde kanskje ikke Elon Musk forutsett. Foto Wikipedia.

I denne saken er det nemlig enda lettere å skjønne de blinde og svaksyntes frustrasjon. Mange føler seg utrygge i trafikken fra før, og de blir selvsagt enda mer usikre når de ikke kan høre bilene som smyger seg innpå dem bakfra.

Da hjelper det lite at 80 prosent av elbilførerne oppgir at de aldri har opplevd farlige situasjoner grunnet bilens lave lyd. 

Det er jo ikke bilførernes opplevelse som er interessant her, men fotgjengernes. Dessuten, tallene må vel bety at opp mot 20 prosent av elbilførerne faktisk har opplevd en farlig situasjon? 

Dessuten er det teknologisk sett ikke noen som helst problemer å utstyre nye biler med lydsystemet som trengs. Lovarbeidet er på langt nær fullført, og kravet fra EU gjelder bare hastigheter opp til 20 km/t. 

Et lyd-påbud trenger ikke bety at elbilen må lage lyd på folketomme Hardangervidda. Foto: Magnus Blaker/Nettavisen

Lyden skal ikke kunne skrus av, ifølge EU, men kanskje kan det godtas med sensorer som slår lyden automatisk på bare når det er levende vesener i nærheten? Altså at du slipper lyden hjemme på gårdsplassen eller i garasjen eller i fullstendig ensomhet på en rasteplass på Hardangervidda?   

Heller ikke hvilke lyder som skal gjelde, er avklart. Noen har mer eller mindre fleipete foreslått musikk, mens andre påpeker at den tradisjonelle "billyden" vil være å foretrekke - for å unngå en altfor heftig kakofoni i bybildet. 

Noen elbiler har lyd allerede: Elbilen Kia Soul plinger når den kjører sakte framover, og summer når den rygger. Også Nissan Leaf, Norges mest solgte, kan lage lyd. Det kan også Mercedes'  B-Electric, og Volkswagens e-Up.  

Uansett: her må Elbilforeningen heller gå inn i konstruktiv dialog framfor å sutre over en mulig ulempe som slett ikke trenger å bli det.

Hva mener du? Hvordan kan et slikt lyd-påbud gjennomføres med minst mulig problemer? 

 

Gutta boys i salaten

"Gutta boys" I: Gunnar Bjørkavåg med rask bil og raske uttalelser. Foto fra Facebook.

Torsdag skal styret i ærverdige Norges Handels- og Sjøfartstidende ha ekstraordinært styremøte for å diskutere IQ-tester og padling. Kanskje skal de servere scones og te. Slikt kan skje når konsernsjefen tryner i salaten.

Bakgrunnen er alvorlig nok, men saken har sannelig sine underholdende sider: 

Før helga gikk konsernsjef Gunnar Bjørkavåg i NHST Media Group, som eier Dagens Næringsliv og Morgenbladet, ut mot VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. Hun hadde sagt at skjev kjønnsbalanse i konsernstyrer kan føre til en "gutta boys"-kultur. 

Men det var ikke Bjørkavåg, som selv har sju menn og null kvinner i sin ledelse, enig i.

- Det er altfor generaliserende. Jeg er ingen gubbe, og jeg er en stolt mann. Jeg er klar til å utfordre henne når som helst på en IQ-test eller padletur eller evne til gode formuleringer. Framtidens toppselskaper er sterkt drevet av innovasjon, tempo og en konstruktiv organisasjonskultur, mente Bjørkavåg. 

Tydeligere går det vel knapt an å bekrefte "gutta boys"-teorien. 

Kritiserte "gutta boys": Politisk redaktør Hanne Skartveit. Foto Scanpix

 

Men senere samme kveld angret han seg, og la seg delvis flat da han ble kontaktet av Aftenposten:

- Jeg svarte som sant var når det gjelder kjønnsfordelingen i konsernledelsen. Det er et faktum som jeg står for. Når det gjelder utfordringen til Skartveit, så ble det helt feil. Jeg skulle heller ha invitert henne på scones og te og hørt på hennes meninger, sa Bjørkavåg da.

Men det hjalp ikke særlig, gitt!

Senere rotet han seg inn i forklaringer om at han akkurat hadde kommet ut fra et særdeles vellykket møte, og at den kvinnelige "talentmengden" var voksende. Politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringliv gikk til et så sjeldent skritt som å skrive en bitende kommentar til sin egen konsernsjef.

Og også styreleder og hovedeier Anette Olsen gikk offentlig ut og tok avstand fra Bjørkavågs holdninger.

Nå vet ikke jeg om Bjørkavåg er verre enn andre konsernsjefer. Han er kanskje ikke verre enn ledelsen i konkurrenten Schibsted, som var utgangspunktet for Skartveits kommentar. Og som ifølge DN ikke intervjuet en eneste kvinnelig kandidat da ny annonsedirektør skulle ansettes for en tid tilbake.

"Gutta boys" II: Kvinnelige kandidater forbigås best i stillhet. Faksimile DN.

 

Ærlig talt: Sånn kan vi ikke holde på i 2017. Dere kan gjerne gå Birken eller kjøpe dyre klokker eller skyte store dyr i Afrika for meg, men på jobb er vi seriøse. Noe annet kan lett bli pinlig, og det vil nok Anette Olsen fortelle Bjørkavåg i morgen.

Og til neste gang, gutter, må dere i alle fall huske tidligere DN-redaktør og TV 2-sjef, salig Kåre Valebrokks ord:

- Hvis du tråkker i salaten, stå for Guds skyld stille!

Derfor stoler du ikke på mediene

Mange fellelser i PFU trekker tilliten til mediene ned. Mens kommentarfelt trekker opp. Kilde Norsk Medborgerpanel.

 

Bergen: Tilliten til mediene har sunket, og forskere i Bergen mener nå å kunne være med på å forklare hvorfor.

Norsk Redaktørforening har høstmøte i Bergen, og medieforsker Erik Knudsen ved Universitet i Bergen la fram ferske tall fra Norsk Medborgerpanel.

Dette er et samarbeid mellom UiB og Rokkansenteret, og er nettbaserte undersøkelser av flere tusen nordmenn som blir intervjuet om aktuelle samfunnsspørsmål.

Her har de blitt spurt om hva som gjør at de har tillit til, eller eventuelt ikke har tillit til, mediene.

Jeg mener slike undersøkelser alltid må tas med en klype salt, blant annet fordi folk ofte legger ulike ting inn i begrepene. Og: folk har gjerne tillit til "sitt" medium, men ikke til "mediene".

Likevel er funnene interessante:

Postdoktor Erik Knudsen. Foto Universitetet i Bergen.

Mange etiske overtramp, dvs fellelser i PFU, vil trekke tilliten sterkt ned. Det samme svarer deltakerne dersom mediet flagger sitt partipolitiske syn - særlig om du er uenig med det partiet.

Såkalte nyhetsblogger har lav tillit, men det har også rene nettaviser uten en papiravis i "bakhånd" (som f eks Nettavisen).

Ifølge undersøkelsen er også content marketing negativt.

Det som særlig trekker tilliten opp, er derimot om mediet har kommentarfelt - særlig dersom avisens folk selv er med og diskuterer. Vesentlig for å øke tilliten er også om mediet har mange lesere.

Om dette kan det sies mye. Blant annet stemmer resultatene her ikke med blant annet høstens store omdømmeundersøkelse, der Nettavisen kom helt opp på 6. plass - langt over flere papiraviser. "Tillit" er her et sentral begrep for å definere "omdømme".

LES MER HER: Nettavisen fram på omdømmemåling

Og når det gjelder partistandpunkt, for eksempel, menes da de gamle partiavisene - eller gjelder det uavhengige medier som flagger hva de anbefaler i et konkret valg?

Og hva betyr egentlig å ha tillit til? Er det det samme som å "være enig med" - eller ikke?

Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen. Foto Scanpix

Ett konkret eksempel: jeg har inntrykk av (uten noe empirisk belegg) at mange oppfatter avisa Klassekampen som en "god" eller "redelig" avis, også av meningsmotstandere - til tross for (eller kanskje på grunn av) at den er svært klar og tydelig i sitt politiske budskap.

Her kommer den omtalte spørreundersøkelser til kort, og redaktør Bjørgulv Braanen (bildet), nettopp i Klassekampen, var da også blant de mer kritiske i paneldebatten etterpå.

- I andre undersøkelser ser vi tydelig at folk på høyresiden har mindre tillit til mediene enn de på venstresiden. Det kommer nok av vår egen berøringsangst - særlig i innvandringsdebatten, saker vi ikke kan ta opp, folk vi ikke kan snakke med.

- Da er det nettopp disse sakene vi skal skrive om, og disse folkene vi skal intervjue for å øke tilliten til de etablerte mediene, sa Braanen.

Jeg er blant dem som mener vi trenger mer forskning på disse områdene. Derfor er det spennende at også Universitetet i Bergen og Rokkansenteret forsøker å bore i disse spørsmålene. For en ting er i alle fall sikkert:

Dette er ingen eksakt vitenskap. 

 

NRK mot mediemangfoldet

Kulturminister Linda Hofstad Helleland vil kikke NRK nærmere i kortene.

BERGEN: I går kom meldingen om at Medietilsynet skal undersøke om NRK har negative virkninger på det norske mediemarkedet. I dag måtte NRK forklare seg for norske redaktører.

Styreleder Harald Stanghelle la ikke fingrene mellom da han åpnet høstmøtet til Norsk Redaktørforening i Bergen i formiddag:

  • De siste 2-3 åra har vært blant de mest dramatiske i norsk mediehistorie.
  • Norske politikere har vært overraskende tafatte når det gjelder tiltak mot internasjonale giganter uten skatteforpliktelser.

Men med Kulturdepartementets marsjordre til Medietilsynet i går kan det kanskje skje noe. 

- Det er særlig aktiviteten på nett og den digitaliseringen og omstillingen norske medier står i midt oppe i som gjør dette aktuelt, sa kulturminister Linda Hofstad Helleland til DN i går. 

Og selvsagt er det de skattefrie, amerikanske gigantene som Facebook og Google som først og fremst skaper problemer for norsk mediebransje. Men deretter kommer et stadig mer dominerende NRK, som nærmest ser ut til å ha ambisjoner om å stå for hele mediamangfoldet alene.  

Jeg har skrevet om dette før, i bloggen NRK - den store gjøkungen

Og like etterpå vred Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen temperaturen opp enda et hakk: NRK er politikernes bortskjemte drittunge

Kjernen i problemet er at mens NRK tidligere drev med radio og fjernsyn, så eser de nå ut over alle flater og plattformer - særlig på nett, der også resten av mediebransjen forsøker å etablere seg. 

Men der avisene prøver å ta seg betalt i form av plussinnhold (f eks Aftenposten og Nordlys), eller i form av reklame (f eks Nettavisen og TV 2), så kan NRK legge alt ut gratis på grunn av en generøs lisensordning som vokser stødig hvert eneste år - også under den borgerlige regjeringen. 

  • Hvordan påvirker det folks betalingsvillighet når de kan få alt gratis fra NRK?
  •  Hvordan undergraver det andres muligheter til å lage god journalistikk?
  • Og hvordan ødelegger det for andre når giganten NRK pøser ut innholdet sitt gratis og franko til norske mediers hovedkonkurrent Facebook?

Regionredaktør Kai Aage Pedersen forsøkte under en debatt i dag å kalle NRKs aktivitet på Facebook for "moderat". Men det ville ikke Schibsted-redaktør Einar Hålien godta:

Han kunne legge fram tall på at NRK i september hadde lagt ut 133 oppdateringer på Facebook - hver dag.

Hundreogtrettitre poster hver eneste dag. 

Der er jeg enig med Schibsted, det er ikke akkurat moderat. 

Og hvorfor gjør NRK det? 

Jo, ut fra en slags logikk om at alle andre gjør det. Dette er jo den samme logikken vi andre bruker, og kanskje må ta selvkritikk for, fordi vi tør ikke annet. Men hvorfor skal den logikken gjelde for NRK? 

Dette og mange andre spørsmål står i kø når Medietilsynet nå skal forsøke å analysere ikke bare NRKs positive sider, men også negative sider. Andre som vil stå i kø er norske norske redaktører og direktører for å forsøke å illustrere situasjonen. 

Så er det selvsagt noen som velger å misforstå diskusjonen, om at dette handler om å vingeklippe NRK, eller om å svekke NRK. Det gjør det ikke.

Jeg tror tvert om de aller fleste norske medieledere ønsker seg et sterkt NRK, på de områdene der NRK skal være sterke. Men kanskje betinger det at NRK begrenser seg på andre områder, altså at de ikke tar mål av seg for å stå for hele det norske mediemangfoldet alene. 

I første omgang blir den viktigste oppgaven til Medietilsynet å skaffe til veie forskere som kan medieøkonomi. Her hjelper ikke generell synsing om hvordan ting burde og kunne være.

Dette er beinharde økonomiske realiteter. 

Hvem er det egentlig som krenker hvem?

Apropos Jensen-debatten: En femåring i USA kan ikke kle seg ut som heltinnen Moana (til venstre), men heller ikke som Elsa i Frost (til høyre) .

 

Fulgte du debatten om Siv Jensen i Pocahontas-kostyme? Ristet du på hodet og tenke at nå har det jammen gått for langt? Da kan du være glad du ikke bor i USA.

Den norske debatten om Siv Jensens indianerhabitt er bare krusninger i forhold til diskusjonene i USA, særlig nå foran den eksploderende halloween-feiringen. Jeg skriver eksploderende, fordi halloween er av de raskest voksende høytider i hele verden, også her i Norge.

Men du er kanskje blant de gretne gubbene som fnyser av hele greia, og mener at julebukken før i tida var mye, mye bedre? 

Da må du bare innse det:

Du er gammeldags, utenfor, passé - ferdig snakka. Nå er det halloween som gjelder, med knask eller knep, nifse kostymer og  grusomme skrik. Og har du noenlunde folkeskikk, da åpner du døra for ungene, lytter til en sang og gir dem litt godteri. For det er bare på gøy ... 

Men tilbake til USA, der den såkalte identitetspolitikken er kommet mye lenger enn her:

Moana er en sterk jente fra Polynesia som leder sitt folk i kamp mot klimaødeleggelser - og lykkes. Men å kle ut barnet ditt som henne kan være krenkende.

 

Tenk bare: hvis Siv Jensen i indianerdrakt er krenkende, hvilke uante krenkelsesmuligheter finnes ikke når ungene skal kle seg ut til halloween?

For å illustrere den korrekte middelklassens kvaler, fortalte nylig New York Post om en mor og hennes fem år gamle datter:

Femåringen ønsket først å være utkledd som den polynesiske Disney-figuren Moana. I en blogg på nettstedet raceconscious.org problematiserte moren dette, fordi det kunne oppfattes som "kulturell appropriasjon", altså å latterliggjøre en annen "underprivilegert" kultur - akkurat slik Siv Jensen skal ha gjort i sitt indianerkostyme. 

Mor og datter gikk derfor vekk fra den sterke og tøffe Moana, og vurderte i stedet snødronningen Elsa fra Frost. Men dette kunne oppfattes som forherligelse av hvite, mente moren, og ville kunne gi en slags "beskjed" til den fem år gamle datteren om at hun måtte være hvit, ha blå øyne og lyst, flagrende hår for å være en ordentlig prinsesse.

Til slutt fant mor og datter ut at det beste var å kle seg ut som Mikke Mus, da sto de nemlig ikke i fare for å gjøre narr av noen utsatt gruppe.

Og nå går debatten. For gudbedre, det skal jammen ikke være lett!

Snø-dronningen Elsa i Frost kan heller ikke brukes som rollefigur, da kan du mistenkes for å favorisere hvite.

 

Men ikke misforstå: Jeg skjønner hva som menes med motebegrepet "kulturell appropriasjon". Jeg skjønner at urfolk eller andre kan føle det nedlatende om privilegerte grupper stjeler deres kultur og bruker deler av den for å spotte eller gjøre narr. 

Derfor går det godt an å lytte til sametingspresident  Aili Keskitalo når hun i Jensen-debatten drar sammenlikninger til hva kulturell appropriasjon kan ha betydd på Finnmarksvidda. Jeg skjønner også at mange svarte i Sørstatene ikke synes det er spesielt festlig når godseiere har karneval og gnir skosverte i ansiktet på tjenerne for å minnes "gode gamle, dager".

Men jeg skjønner aller best de to indiandersøstrene Sonia og Elizabeth Huanca Vold, som i en VG-kronikk i kjølvannet av debatten støttet kostymevalget til finansministeren. For lar vi debatten styres av følelser, kveler vi det frie ord - og forvansker vanlig diskusjon.  

Og vi må først og fremst huske på dette:

Barn er grunnleggende fargeblinde. Barn som vokser opp med ulik kultur og bakgrunn får venner av alle slag, og når en hvit fem år gammel jente vil kle seg ut som en brun heltinne er det selvsagt på grunn av ekte beundring - ikke noen form for misbruk eller latterliggjøring.

Vi tror ikke på arvesynden lenger, heller. En fem år gammel hvit jente har selvsagt intet ansvar for hva forfedrene hennes gjorde av grusomheter i kolonitiden, like lite som en fem år gammel indianerjente har noe ansvar for hva hennes forfedre måtte ha gjort mot andre indianerstammer.

Det farligste, tror jeg, er likevel å alltid ville ta alt opp i verste mening. Det er det som i første rekke skaper utrygghet, mistenksomhet og polarisering. 

De aller fleste av oss gjør nemlig det aller meste i den aller beste mening.

Vi ønsker ikke å såre noen som helst. Men vil gjerne kunne kle ut barna eller oss selv både til karneval og halloween bare for moro skyld, uten at det skal legges noen dypere mening i det. Såframt vi har alminnelig folkeskikk, selvsagt.

Og ja: jeg vet at jeg selv er en middelaldrende, hvit mann, og angivelig ikke meningsberettiget til spørsmål som gjelder andre identitetsgrupper. Jeg tror likevel at skal vi lære oss å leve sammen her i landet, må vi alle tåle å bli krenket litt mer, ikke mindre.   

Husk også at det er noe som på engelsk kalles "the racism of low expectations": Altså at noen er så stakkarslige at du for all del ikke må stille krav til dem, eller såre følelsene deres.Du skal ikke se bort fra at også det kan være sårende.

Med en slik tankegang kan det faktisk bli uklart hvem som egentlig krenker hvem i denne debatten. 

Hva med litt selvkritikk, Hege Storhaug?

Hege Storhaug blir intervjuet av Nettavisens Magnus Blaker. Foto Paul Weaver.

Human Rights Service (HRS) er i hardt vær. De var millimeter unna å miste statsstøtten, og nå forlater også vennene dem. Kanskje det er på tide at Hege Storhaug & Co øver bittelitt selvkritikk?

Her i Nettavisen har vi flere ganger åpnet spaltene for Hege Storhaug og HRS. Vi hadde Det store intervjuet med henne like før jul for tre år siden, intervjuet som gjorde at Kjetil Rolness etter eget utsagn utropte seg selv til "djevelkvinnens advokat".

Hun har blogget hos oss flere ganger, og vi hadde det første intervjuet med henne nå da stormen brøt løs etter det omstridte dokumentasjonsprosjektet.

Og for å presisere: Jeg er blant dem som mener det er riktig å videreføre statsstøtten til HRS. Vi trenger denne stemmen i debatten. Og viktigere: statlig støtte må ikke være avhengig av om meningene er "innafor" eller ikke. 

LES OGSÅ GUNNAR STAVRUM: Norge tåler Hege Storhaug

Men selv om jeg mener vi trenger denne stemmen, trenger jeg slett ikke være enig med henne. Jeg kan til og med mene at nå må Hege Storhaug slutte å sutre, og heller forsøke seg på bittelitt selvkritikk. 

Nå i helga besluttet for eksempel styret i Senter for sekulær integrering (SSI) at de ikke lenger vil publisere innlegg på rights.no, og ikke lenger vil anse HRS som samarbeidspartner. Vedtaket gjaldt også det ytterliggående nettstedet Document og den nye fløy-avisen Resett.

Bakgrunnen er at SSI ikke ønsker å bidra med generell "mistenkeliggjøring av mennesker som har en spesifikk religiøs tro eller tilhørighet". 

Dette er et sterkt signal, som bærer bud om at SSI noen ganger synes det er pinlig å bli slått i hartkorn med HRS. Og tro ikke at SSI, som for en stor del består av innvandrere og moderate muslimer, har vært fremmed for islamkritikk selv:  

"Vi har vært nådeløse i vår kritikk av regressive religiøse krefter og atferd, samt ukultur i innvandrermiljøet. Mange av oss har innvandrerbakgrunn og mener at det er helt essensielt å snakke åpent om slike forhold."

Men skal man fremme integrering, er det ikke bare viktig hva man sier. Det er også viktig hvordan man sier det: 

"Vi opplever derimot at en del av deres publikasjoner har skadet og hindret det krevende arbeidet for integreringen. Vi opplever at den harde og generaliserende retorikken inviterer ikke til noe dialog, men heller mer avstand."

Den prinsipielle kritikken fra SSI burde kanskje få bjellene til å ringe hos Hege Storhaug og HRS. Kanskje burde også kritikken av fotoprosjektet ført til bittelitt ettertanke. 

Men nei. 

I det før omtalte intervjuet med Nettavisen i forrige uke sier Storhaug at hadde hun visst at "kynismen er så sterk der ute, og viljen til å misbruke gode intensjoner er så sterk", så hadde hun heller brukt et annet bilde enn av de muslimske kvinnene på busstasjonen.

De fire muslimske kvinnene og den kulturelle endringen. Faksimile rights.no

- Hvis vi skal ta selvkritikk på noe, så er det for det første at vi ikke hadde tenkt på at folk skulle komme med en så nedrig tolkning av det vi forsøkte å få til, fortalte hun. 

Javel.

Mange vil nok være enig i at det er ganske vanlig å vri og vrenge på det folk sier i islam- og innvandringsdebatten. Der har Storhaug et poeng.

Hun må likevel ta hovedansvaret selv for at prosjektet ble oppfattet som det ble. Også jeg forsto det som at nå skulle HRS-tilhengere landet rundt springe ut på gatene og ta bilder av folk i hijab eller turban eller bare mørk hud. 

Og nå i helga gikk de videre, med bildet av såkalte "koranklosser" utenfor Oslo City.

Også jeg vet at årsaken til betongbarrikadene er alle terroraksjonene i Europa, begått av forrykte islamister. Men jeg vet også at han som sist kjørte en varebil inntil et signalbygg i Oslo sentrum med onde hensikter, var alt annet en muslim. Han var tvert om en forrykt kristenfundamentalist. Slik sett kunne barrikadene like gjerne bli kalt "bibelblokker", eller "kristenklosser", som Joachim Lund i Aftenposten har forsøkt seg med.

Hovedgreia er dette:

Islamkritikk er viktig og legitimt. Det er viktig å snakke om alle problemene som kommer på grunn av økt innvandring, om islamisme og terror. For det er bare slik vi kan løse dem. 

Men det er ikke muslimene som er problemet.

Mange muslimer er tvert imot våre viktigste forbundsfeller i kampen mot islamisme og radikalisering.

Det er deler av religionen som er problemet, ikke menneskene. Det er de moderate muslimene som kan kritisere islam innenfra. Det er de moderne muslimene som best kan røske opp i de eldgamle kulturelle kodene som fører til sosial kontroll, æreskultur og i verste fall tvangsekteskap og omskjæring. 

Som de skamløse jentene. Som de sekulære bloggerne i Nettavisen. Som ildsjelene i Senter for sekulær integrering, LIM (Likestilling, integrering, mangfold), eller Ex-Muslims of Norway -  bare for å nevne noen. 

Dette ser det ut som om HRS ikke har fått med seg. I stedet lar de seg beruse av jubelen fra høyreekstreme stemmer som ikke klarer å se nyansene i kritikken, eller som rett og slett ikke ønsker å se forskjell på mennesker og sak, mennesker og religion - eller mennesker og hudfarge.

Dermed virker noen av utspillene til HRS direkte mot sin hensikt:

De sier at de vil sette fingeren på kritikkverdige forhold, men ender bare med at folk får behov for å forsvare de angrepne. 

Høres det kjent ut?

Ja. For det er akkurat samme mekanismen som trer inn når enkelte overivrige stemmer på den andre siden legger skylden på alt som er vondt og vanskelig på Sylvi Listhaug. Det virker ofte mot sin hensikt det også. 

LES OGSÅ: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

Jeg skjønner Senter for sekulær integrering godt. De er blitt en toneangivende aktør i den viktige debatten om islam og integrering i Norge. Da ønsker de ikke, og kan de ikke, bli omfavnet av krefter med helt annerledes målsetting enn de selv. 

Det synes jeg Hege Storhaug og vennene hennes burde bruke et minutt eller to til å tenke på før de entret barrikadene igjen.

De narkomane er syke, ikke kriminelle

Bent Høie sammen med Heidi Hagen, Siv Løvland og Janne Andresen - fra henholdsvis LAR-Nett, ProLAR og Foreningen for en human narkotikapolitikk. Foto: Arild Knutsen.

 

I dag klokka 13 på fredag den 13. oktober fikk helseminister Bent Høie overrakt 13 tekster om en mer human narkotikapolitikk. Han bør nå benytte sin historiske sjanse til å bli helseministeren som avkriminaliserer narkotika i Norge.

Jeg tror de fleste av oss har hatt en nagende mistanke om det:

Måten vi behandler narkomane på holder ikke.

Måten vi jager dem vekk fra bysentrum, måten de må gjemme seg vekk på et dass for å sette sine skitne sprøyter, måten de tvinges inn i kriminalitet for å finansiere illegale stoffer, måten vi kaster dem i fengsel for sykdommen sin - det holder ikke. 

Vi begynte å skjønne det da resultatene kom fra Portugal, som innførte nye lover allerede i 2001. Narkomani er ikke kriminelt, hevdet portugiserne, narkomani er en sykdom. Dermed måtte de narkomane få helsehjelp, ikke straff og fengsel.

I dag har de nesten sluttet å dø av overdoser i Portugal. Det vil si, i 2016 var det 44 overdosedødsfall der, i et land med 10,3 millioner innbyggere. I Norge, med  5,2 millioner, døde 266 mennesker av overdose i fjor.

En gang til: I fjor var det 266 mennesker som døde av overdose her i landet. Det er dobbelt så mange som døde i trafikken.

Kan det være nødvendig? Nei, det holder ikke. Svaret er åpenbart nei.

Sturla Haugsgjerd i Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Bent Høie. Foto: Arild Knutsen.

 

Vi skjønte det egentlig også da tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg og tidligere FN-sjef Kofi Annan sto i spissen for en kommisjon som sa akkurat det samme i 2011:

- Avkriminaliser cannabis, legg nulltoleranse-tankegangen død og ikke straff personer som bruker narkotika, sa de - i spissen for den topptunge Global Commision on Drug Policy. 

De sa også at narkotikahandel var ett av de største motivene for kriminalitet og oppbygging av mafiavirksomhet over hele verden.

Vi visste at Thorvald hadde personlig erfaring. Vi visste at hans yngste datter Nini var heroinist, og at både han og statsminister Jens Stoltenbeg visste hvordan det var å være pårørende til en som daglig måtte fornedre seg selv og familien. Men vi visste også at Nini en gang hadde vært en livsglad ung jente som 30 år tidligere ble trukket opp på scenen for å danse med Bruce Springsteen i Drammenshallen. 

Thorvald Stoltenberg tapte kampen for minstejenta. Nini døde i 2014.

Var det nødvendig? Nei. Svaret er åpenbart nei.

Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg og Nini Stoltenberg. Foto: Terje Bendiksby, Scanpix.

 

Flere av interesseorganisasjonene for en bedre narkotikapolitikk startet denne måneden en aksjon som heter 13 tekster - 13 punkter - 13 dager. Aksjonen hadde sitt høydepunkt i dag, da gruppen av aksjonister overleverte de 13 tekstene til helseminister Bent Høie. Samtidig sto en kronikk på trykk i Aftenposten - underskrevet av en rekke tungvektere på feltet.

Vi er nok mange som bør benytte anledningen til å lese oss opp. Høre litt på medisinerne. Og ta et oppgjør med egne holdninger. For jeg har en mistanke om vet hva som er grunnen til at vi behandler narkomane som vi gjør:

Vi synes de burde skjerpe seg. Vi synes de er svake. Og ekle. De burde legge seg inn på rehabilitering og slutte med det tullet. Komme seg i jobb. Ta seg sammen. Oppføre seg som ordentlige folk. 

Så ser vi bort fra det åpenbare: At det rett og slett ikke er mulig å komme seg ut av det uten kvalifisert hjelp.

At de er syke, men at om de får nødvendig behandling med den medisinen som hjelper, har de mulighet til et tilnærmet normalt liv - i stedet for å ende under en bro over Akerselva med en sprøyte i halsen.    

Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, tar selfie med de andre før møtet med Høie.

 

Vi er mange som burde tenke oss om en gang til.

Vi er etter hvert blitt flinke til å normalisere og akseptere psykisk sykdom her i landet. Ikke minst tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik hjalp oss til det. Jeg trekker ikke fram hans navn helt tilfeldig.

For det "moralske" Kristelig Folkeparti er en av de sterkeste motstanderne av en mer human narkotikapolitikk her i landet. Det er de som har stått hardest på nulltoleransen. Den andre sterke motstanderen er lov-og-orden-partiet Frp.

Nå er tiden kommet til også å normalisere narkomani som en sykdom her i landet. For vi vet det egentlig:

I vår moralske fordømmelse og feilslåtte tro på straffens betydning gjør vi det bare verre. Vi gjør det vanskeligere å slutte. Vi er med på å bygge opp mafiavirksomhet. Og vi er  med på å skyve hundrevis av mennesker ut av livet hvert eneste år.  

Er det nødvendig? Nei. Svaret er åpenbart nei. 

 

Nettavisen fram på omdømme-måling

BrandIndex er en løpende merkevaretracker, og resultatene for Q3 er basert på snittet av dataene innhentet siste 12 uker med siste dato 20. september.

 

Nettavisen har i høst gjort et vesentlig hopp i omdømmet blant folk flest, og blir nå bedre likt enn begge de store tabloidene VG og Dagbladet. Årsaken kan være Nettavisens gode valgdekning. 

Tallene kommer fram i merkevareundersøkelsen til YouGov Brand Index, tredje kvartal, og viser utviklingen blant norske medier. Utvalget omfatter et landsomfattende, representativt utvalgt på 1005 personer over 18 år. 

Først en advarsel - dette er nemlig en ordentlig selvskryteblogg:

For Nettavisen er høstens sjetteplass svært gledelig. Den innebærer ikke bare at vi nå blir rangert høyere enn "erkerivalene" VG og Dagbladet, men også høyere enn de store regionavisene Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen - og ikke minst de store "flaggskipene" VG helg og Magasinet (Dagbladet). 

Fremdeles ligger imidlertid Nettavisen godt under Aftenposten og Dagens Næringsliv, samt kategorien "din lokalavis", som alle tradisjonelt ligger svært høyt på tilsvarende målinger.

Begge de to toppene taper imidlertid terreng i perioden, mens det er økonominettstedet E24 som stiger mest (+ 2,0 poeng). Nettavisen følger hakk i hæl (+1,7 poeng), og årsaken kan være at valgdekningen falt i smak hos store lesergrupper. 

Endring nå vs endring Q2: Plansjen viser at Nettavisen er i en særstilling når det gjelder endring både i kvalitet og omdømme. Kilde: YouGov

 

Undersøkelsen faller dels sammen med Arendalsuka, hvor Nettavisen satset mye for å prioriterte det vi visste ville bli en spennende valgkamp.

Til sammen hadde vi fem medarbeidere på plass i Arendal. Det er langt færre enn for eksempel store de konkurrentene VG og Aftenposten, men i vår spissede dekning likte leserne særlig disse sakene:

Hadia Tajik om sjokkmålingene: - Jeg ser bare en årsak

Jette Christensen kritiserte Siv Jensen: Men Støre sa akkurat det samme

Terningkast om partilederne: Støre klar vinner av partilederdebatten  

Like etterpå tok gjesteredaktørene plass i Nettavisens redaksjonslokaler.

Først ute var Knut Arild Hareide (KrF) og deretter Rasmus Hansson (MDG), Trond Giske (Ap), Audun Lysbakken (SV) og Siv Jensen (Frp) i de to siste ukene av august. Erna Solberg (H), Trine Skei Grande (V), Marit Arnstad (Sp) og Bjørnar Moxnes (Rødt) kom i begynnelsen av september. 

Alle de ni partiene var representert med selveste partilederne eller nestlederne. Dette sikret verdifulle innspill til redaksjonen, og en allsidig dekning der flere synspunkter kom fram. Særlig likte leserne disse sakene:

Gjesteredaktør Erna Solberg: - Innbyggerne blir flådd

Gjesteredaktør Trond Giske advarer: - En stemme til MDG betyr ikke nødvendigvis et skifte

Gjesteredaktør Bjørnar Moxnes: - Det Sylvi vil du skal glemme

Overordnet image: Kurven gjennom året viser et sammendrag av positiv/negativ oppmerksomhet, generelt inntrykk, kvalitet, verdi, rykte, tilfredshet og om du vil anbefale Nettavisen til en venn eller kollega. Kilde: YouGov

 

Bloggen til Rødt-lederen var faktisk en av Norges mest leste kommentarer i hele Norge under valgkampen, og toppet delelisten for september. Også flere av Nettavisens faste bloggere markerte seg sterkt. I en særstilling står sjefredaktør Gunnar Stavrum, og blant de best likte og leste var: 

Gunnar Stavrum: Sjekk aldri en god Listhaug-historie

Jan Petter Sissener: Støres kommunistiske kamerat

Kjell Magne Rystad: Vedum gir tilbakeskritt

Erik Stephansen: Mot beinhard valgkamp etter valget

Også selve kjennskapen til Nettavisen økte vesentlig i perioden. Det som først og fremst kjennetegner avisen i følge panelet er at vi er oppdatert, informativ, troverdig, kompetent, underholdende og engasjerende.

I følge panelet er vi langt mindre nyskapende, modige, kontroversielle og inspirerende. Vi er heller ikke i utpreget grad irriterende, maskuline eller ensporete.

Det siste kan vi kanskje leve med.

Homo-framgang i muslimske Kosovo

I går ble det gjennomført en historisk gaypride-marsj i Pristina i Kosovo. Historisk, fordi det er første gang det er gjennomført en slik parade i en muslimsk hovedstad.

Paraden telte flere hundre personer og gikk fredelig for seg. Derfor vakte den nok mindre oppmerksomhet enn fortjent, selv om nyheten gikk verden rundt i går. Her kan du også se video av paraden, som blant annet ble støttet av Kosovos president Hashim Thaci og flere tunge organisasjoner i landet. 

Marsjen er særdeles interessant, også her i Norge.

For i den hjemlige debatten om innvandring og islam er det særlig to ytterpunkter som markerer seg:

De sterkt innvandringskritiske, som hevder at islam aldri kan reformeres - og en konstant fare for vår kultur og nasjonale særpreg.

De sterkt innvandringsvennlige, som tenker at islam lett kan moderniseres og tilpasses norsk kultur og europeisk væremåte. 

Hashim Tasci var ledende skikkelse også da Kosovo erklærte seg selvstendig i 2008. I går tvitret han om gay-paraden..

 

Sannheten ligger som oftest et sted i mellom, men den raske utviklingen i Kosovo gir i alle fall hint om en viss optimisme. Motstanden mot homofili står sterkt både i islam og i de østeuropeiske landene, og selv om den fortsatt står sterkt, særlig på landsbygda, er det betydelige mer liberalt i byene.    

Selv opplevde jeg antiholdningene som utenriksreporter for TV 2 under Kosovo-krigen i 1991. Vi var i den albanske grensebyen Kukes, der tusentalls av flyktninger kom strømmende over grensen fra Kosovo, og hadde flere anledninger til å diskutere ulike samfunnsspørsmål med vår guide og fixer, 25 år gamle Bekim.  

En kveld kom vi inn på homofili-spørsmålet, og ble relativt overrasket da han spontant utbrøt: 

- Jeg tror heldigvis ikke det finnes noen homofile her. Hadde jeg møtt en, tror jeg jeg hadde drept ham. 

Den gangen ble vi så perpleks at vi raskt gikk over til neste tema, men Sylo Taraku, som selv kom til Norge som flykting som 18-åring noen år tidligere,  bekrefter utviklingen de siste årene.  

Under Kosovo-krigen i 1999 kom tusenvis av flyktninger over grensen til Albania, Montegro og Makedonia, hvor flere hjelpeorganisasjoner var på plass. Foto Caritas

 

- For ikke mange årene sidene ble kontorene til LHBT-organisasjonen i Pristina angrepet og rasert. Det har også flere ganger kommet sterkt homo-fiendtlige uttalelser fra imamer og andre lederfigurer i ulike landsbyer, sier han 

Men etter hvert har de ulike gruppene våget seg fram igjen. Og i dag er det langt lettere å være homofil i det kosovoalbanske og muslimske Pristina enn for eksempel i den serbiske og kristen-ortodokse hovedstaden Beograd.  

 Sylo Taraku ga i fjor ut boken Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid, og er i dag rådgiver hos Tankesmien Agenda.

Sylo Taraku er tidligere leder av LIM - Likestilling, integrering og mangfold, som i dag ledes av Nettavisen-blogger Mahmoud Farahmand. Foto Agenda

 

Det er ingen tvil om at islam over store deler av verden er en aggressiv og særdeles sterk motstander av homofile. Det er i alt elleve land i verden i dag som praktiserer dødsstraff mot homofili - alle disse er islamske.   

Særlig den arabiske halvøya har utmerket seg med steining og andre barbariske metoder, men også land som Iran, Afghanistan og Pakistan har provinser der dødsstraff blir fullbyrdet.

Selv om den "europeiske islam" som praktiseres i land som Albania, Bosnia, Kosovo og delvis Tyrkia er langt mer moderne enn lenger øst, er gårsdagens pride-marsj gjennom Pristinas gater oppsiktsvekkende.

Kosovo har overveiende muslimsk befolkning. Både de som gikk i marsjen, og de som så på, er muslimer.

Det gir grunn til forsiktig optimisme.

 

En framtid med frykt, fordommer og fake news

Hvilken spennende duppeditt er det mannen med hatt har i hånden? Hvem er mannen til høyre, og hvor kan jeg få tak i den nydelige kjolen? Snart har du svarene i løpet av sekunder.

 

WASHINGTON: Smarttelefonen er snart historie. Ikke slik at vi vil slutte å gjøre det vi gjør med smarttelefonene våre i dag. Men selve telefonen vil forsvinne.

Amy Webb er en av verdens fremste trendforskere. På konferansen til Online News Association i Washington nå i helga, med 3007 journalister fra hele verden til stede, blir hun mottatt omtrent som en rockestjerne - til tonene av R.E.M.s It's the End of the World as We Know It.

Amy Webb er leder for Future Today Institute, og var i Bergen for to år siden under Mediedagene. I fjor ga hun ut boka  The Signals Are Talking: Why Today's Fringe Is Tomorrow's Mainstream, som raskt gikk inn på listen over Amazons beste bøker i 2016.

Hun kaller seg selv "kvantitativ futurist", og i år er det tiende året på rad hun presenterer sine spådommer basert på uhorvelige datamengder fra hele verden.

SE HELE FOREDRAGET HER: 10 Tech Trends in Journalism

Amy Webb var høydepunktet på ONA17, konferansen til Online News Association i Washington.

 

Og for å si det med en gang: Amy Webb har sluttet å være optimist.

Snarere er hun blant dem som mener at alt går til helvete - om vi ikke snarest begynner å gjøre noe med det. Stikkord er frykt, fordommer og fake news, synkende tillit og gradvis forvitring av demokratiet som vi kjenner det.

Hovedårsaken er framveksten av kunstig intelligens, som nå går så fort at det snart er altoppslukende. Dermed er vi vi framme ved hennes tre hovedtrender for tiåret som kommer: 

Den første hovedtrenden: Visualisering

For å si det slik: Ansiktsgjenkjenning er kommet for å bli. I Kina er "smile to pay" i daglig bruk enkelte steder. Både bankkort, kodebrikker og fingeravtrykk er ute. I stedet betaler du til et kamera som kjenner igjen ansiktet ditt. 

Og Kina som eksempel er ikke tilfeldig. Flere av de nå ukjente selskapene som ifølge Webb vil komme til å dominere det neste tiåret, også hos oss, er kinesiske. 

De kan nemlig eksperimentere og forske på 800 millioner mennesker med et helt annet avslappet forhold til personvern enn vi er vant med i Vesten. Snart kan maskinene kjenne deg igjen ikke bare på ansiktet, men like gjerne kroppsbygningen og kroppsspråket, hvordan du beveger deg. Du kan derfor bli gjenkjent i en menneskemengde, med ryggen til. 

Dette er selvsagt er urovekkende i et storebror-ser-deg-perspektiv. Men bare tenk når denne kunnskapen kommersialiseres.

I Kina har flere store kjeder tatt i bruk teknologi som gjør at du betaler med ansiktet, eller Smile to pay.

 

For det ene er at teknologien fra dagens smarttelefoner snart finnes i brillene dine, i en ring i øret eller på fingeren din, eller i et bånd rund håndleddet. 

Det andre er at om du lurer på hvem den unge mannen like foran deg er, da sender du bare fra deg et raskt og diskret foto ... - og i neste sekund mottar du informasjon om at dette er den og den, født der og da, gift med den eller den - eller hva du ellers måtte ønske å vite.

Mannen rett foran deg har kanskje en ny og spennende duppeditt i hånda, og kvinnen med solbrillene har kanskje en kjole du har lyst på. Snart er både produkt og butikk identifisert, og på et øyeblink er varen bestilt og betalt - og kanskje allerede på vei hjem til deg. 

Og tilbake til ansiktsforskningen: Hils på den maskinelle gaydaren - et program som ved å analysere 70 000 bilder av streite og skeive mennesker på et dating-nettsted mener å kunne si hvem som er hva bare ut fra ett, eneste ansiktsfoto.

Maskinenes vidunderlige verden: Om du analyserer mange nok bilder, kan du kanskje se hvem som er snille og slemme også?

 

Så til den andre hovedtrenden: ​Stemmen din

Allerede i dag kan du legge inn "Can you take guns into a hotel in Las Vegas?" på Google og få massevis av lenker som svar. Teknologien blir mer og mer presis, men virkelig sving på det blir det når også lyd, eller radio og tv kommer med. 

De fleste av oss har allerede snakket med "Siri", og teknologien er snart så god at vi slutter å skrive til maskinene, vi begynner å prate med dem på daglig basis. Og de svarer oss med en stemme du ønsker.

Eller den kan etterlikne en stemme. For eksempel en tweet av Donald Trump, som en maskin kan lese høyt med Trumps egen stemme - selv om Trump aldri har sagt akkurat dette muntlig. I dag hører vi forskjell på ekte og fake om vi hører riktig godt etter, men snart er teknologien så god at du må ha spesialverktøy for å oppdage det.

Donald Trump leser høyt sin egen tweet - bortsett fra at det gjør han ikke.

 

Så kan vi legge til at 3D-teknologien snart er så god at hvem som helst kan bruke eksisterende bilder av Trump og lage det vi tror er ekte, levende bilder - der vi ser med egne øyne at Trump leser tweeten høyt.

I dag er teknologien såpass skral at vi ser at det er fake, men antakelig ikke i morgen. Og da er vi over på det som er Amy Webbs hovedbekymring:

Den tredje hovedtrenden: Mangel på pålitelig informasjon.

For her er det store paradokset: Mens du allerede i dag kan skaffe deg tilgang på mer informasjon i løpet av ett minutt enn du klarer å konsumere resten av livet, blir det stadig vanskeligere å skille hva som er ekte informasjon, og hva som er falsk.

Dette gir uante muligheter for manipulasjon, og med den amerikanske valgkampen friskt i minne sier Amy Webb at manipulasjon ikke er noe som kan skje, det vil skje. 

Og det verste er, i følge Webb, at 70 prosent av alle amerikanske nyhetsorganisasjoner svarer at de ikke gjør noenting for å henge med på den enorme utviklingen skissert i de to første hovedtrendene. Ikke har de penger til det, og ikke har de skjønt hvorfor det er viktig. 

Men det har andre selskaper, som for eksempel Google, Apple, IBM og Facebook, eller Tencent og Alibaba (kinsesiske). Selskaper som ikke nødvendigvis har urent mel i posen, men som heller ikke har demokratiets sunne utvikling som hovedmål. 

Dermed står dagens nyhetsorganisasjoner ikke bare i fare for å miste kontroll over distribusjonen. De vil stadig miste markedsandeler til høyfrekvente "nyhetsmaskiner" som i større grad sender ut tidlige meldinger basert på ubekreftede rykter eller politiske motiver.

Vi klarer ikke lenger å finne virkelig troverdig informasjon, eller skille sant fra usant. Resultatet blir mer frykt, mistillit og fordommer - i ulike ekkokamre der en ene "sannheten" snart kan motbevises av en annen.

Internettet vil snart være lovregulert inn i flere ulike "splinternett" - med større sårbarhet for hacking og desinformasjonskampanjer.

 

For å gjøre dystopien komplett gjør Amy Webb et poeng av at også det åpne internettet, slik vi kjenner det, snart er historie.

Allerede i dag er det lovreguleringer på gang som vil legge begrensninger på både plattformer og distributører. Lovreguleringen vil være ulik i ulike land. Dermed er verden snart delt opp i ulike "splinternets". 

Disse ulike splinternettene vil være sårbare for angrep, og vi vil i høyere grad enn i dag bli vitne til store internasjonale kampanjer med desinformasjon. Sannheten forvitrer, i følge Amy Webb, og demokratiet forvitrer.

Om vi altså ikke gjør noe med det.

Oslo-skoler latt i stikken

Stovner videregående skole. Innfelt kunnskapsminister Henrik Asheim og rektor Terje Wold. 

Rektor ved Stovner videregående skole fortjener ros for å ha slått alarm om situasjonen ved skolen. Byrådet i Oslo bør derimot skjemmes for ikke å ha tatt grep før kunnskapsministeren nå kommer på banen. 

Dagsavisens journalistikk om situasjonen ved enkelte videregående skoler i Oslo følger en klassisk oppskrift:

I uker og måneder har avisens dyktige journalist Karin L. Fladberg skildret situasjonen ved skolene. I artikkel på artikkel har hun tålmodig og standhaftig skrevet om adgangskontroll ved Bjørnholt videregående, dobling i antall voldshendelser mot lærere, verstinglister på opptil 40 elever - og nå sist uke om slåsskamper og trusler med øks og brekkjern på Stovner.

LES OGSÅ: Når politiet abdiserer

FIKK DU MED DEG DENNE? Gjenoppretter statusen til mamma og pappa

Denne uken eskalerte saken. I en e-post til skolens ansatte skrev rektor Terje Wold at han nå har bedt Utdanningsetaten i Oslo kommune om hjelp.

«Jeg skrev at jeg, slik situasjonen var nå, ikke kunne tilby ansatte og elever et trygt og godt arbeidsmiljø. Jeg ba om hjelp fra Utdanningsetaten for å finne løsninger både på kort og på lang sikt.», skriver Wold.

I motsetning til Dagsavisen, har riksmediene nesten ikke omtalt problemene i Oslo-skolene.

Rett nok var vi i Nettavisen først med omtalen av at lærer Clemens Saers ble alvorlig skadd etter at en elev tok strupetak ved Oslo Handelsgymnasium for tre år siden. Men heller ikke vi har gjort jobben vår med å overvåke hovedstaden tilstrekkelig. 

Lektor Clemens Saers krever oppreisning av Oslo kommune, blant annet på grunn av mangelfull risikovurdering. Foto Trond Lepperød.

Men de som virkelig fortjener kritikk for unnfallenhet, er Utdanningsetaten. Ikke bare ble Saers søksmål på 250 000 kroner etter sykemelding og vedvarende skader rutinemessig avfeid. Senere har treneringen fra kommunens jurister vært pinlig og tildels skammelig. 

Også på de andre områdene har kommunen gjort altfor lite, motvillig, og altfor sent. 

Nå har altså konstituert kunnskapsminister Henrik Åsheim tatt affære og innkaller til hastemøte. 

- Eksemplene som har kommet fram, er rett og slett ekstreme og ganske sjokkerende. En rektor skal virkelig ikke måtte si, på forsiden av avisen, at han ikke kan garantere for sikkerheten til lærere og elever. Slik som dette kan vi rett og slett ikke ha det i norsk skole, sier Asheim til Dagsavisen. Og legger til:

- Jeg mener ikke å overstyre Oslo, men ønsker at vi så raskt som mulig skal møtes for å diskutere hvor skoen trykker.

Klarere kan det neppe sies at det nettopp er overstyre han gjør. Henvendelsen fra Asheim har også gått til Oslo-politiet og Justisdepartementet. 

Tone Tellevik Dahl er ansvarlig for unnfallenheten. Foto Paul Weaver.

Så kommer selvsagt spørsmålet om hva som kan gjøres.

Det er selvsagt lett å rope på mer politi og vakthold, noe som tydeligvis er nødvendig på kort sikt i dagens situasjon. På lengre sikt må det derimot settes inn mer positive tiltak, som flere lærere, større ressurser og mer målrettet undervisning. 

Skolebyråd Tone Tellevik Dahl fra Arbeiderpartiet, som må ta ansvaret for unnfallenheten, har imidlertid rett i en ting:

Osloskolenes finansieringsmodell, sammen med fritt skolevalg, har utvilsomt ført til en ond sirkel for flere av skolene.

Svake resultater har ført til svak søkning, som igjen har ført til færre ressurser for de som er verst stilt. Slik har vi fått tilnærmet eliteskoler på den ene siden, med opphopning av skoler med svake resultater, uro og problemer på den andre.

Flere av skolene er regelrett latt i stikken.

Dette må også den borgerlige politikerne i Oslo ta på alvor. Nå trengs det først og fremst håndfast og pragmatisk innsats fra alle parter, uten politiske kjepphester. 

For slik kan vi ikke ha det.

 

Gjenoppretter statusen til mamma og pappa

TV 2-reporter Kadafi Zaman (44) med sin far Chaudhry Mohammad Zaman (73)

Det er noe dypt menneskelig i undersøkelsen som ble lagt fram av Kunnskapsdepartementet i dag, om andregenerasjons innvandrerungdom som snart har tatt igjen andre nordmenn i å fullføre videregående skole.

Det er Statistisk Sentralbyrå som er kilde for undersøkelsen, som i rene tall er forbløffende:

For fire år siden var det 70,6 prosent av alle elever som fullførte videregående skole i løpet av fem år. Andelen av norskfødte elever med innvandrerforeldre som fullførte var 66,3 prosent.

Fire år senere er tallet for "alle" krabbet opp til 73 prosent. Mens andelen andregenerasjon har økt til hele 72,4prosent. Dermed får vi en kurve som ser slik ut:

Kilde; Kunnskapsdepartementet

Med andre ord: Gapet er nesten tettet, noe som betyr minst to ting:

For det første må mange av integreringstiltakene de siste årene rett og slett ha virket, og tusenvis av lærere og andre ildsjeler i skoleverket må ha gjort en kjempejobb.

For det andre må noen av kostnadsberegningene for innvandring være for negative. En større del av andregenerasjonen blir positive bidragsytere i nasjonaløkonomien tidligere enn skeptikerne tror.

På den andre siden viser undersøkelsen at fremdeles er det langt færre gutter enn jenter fullfører. Og at fremdeles henger de utenlandsfødte igjen (se plansje lenger nede).

For å menneskeliggjøre statistikken har jeg lyst å trekke fram en melding som tidligere TV 2-kollega Kadafi Zaman la ut på Twitter for ei uke siden. Bildet viser hans far på ryggen av en hvit hest, i fullt firsprang over de punjabiske slettene for snart 50 år siden.

Meldingen Kadafi Zaman la ut for en uke siden.

"Stolt av hans generasjon. Tøffinger som ga sine beste år til Norge", skriver Zaman om en av de mange som kom fra Pakistan på 70-tallet - og som har vært med og bygge opp dagens norske velferdssamfunn.

Når forskerne skal forklare motivasjonen til dagens andregenerasjon, er nemlig foreldrene et vesentlig moment. Som forsker Are Skeie Hermansen ved Universitetet i Oslo påpekte på NRK Dagsnytt i dag morges:

Mange av de som kommer til Norge har lav utdanning om vi sammenlikner dem med andre nordmenn. Men de har høyere utdanning enn de fleste i hjemlandet.

Are Skeie Hermansen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Foto UiO

Svært mange av dem hadde også høyere status hjemme.

En vesentlig motivasjon for mange er derfor å gjenopprette foreldrenes status, kombinert med takknemlighetsgjeld for mulighetene de har fått i Norge. 

Så er det selvsagt forskjell på tvers av landene de kommer fram. Innvandrerungdom med bakgrunn fra Marokko og Tyrkia gjør det dårligere enn snittet, mens Sørøst-Asia, særlig Vietnam, gjør det bedre. Den store gruppen fra Pakistan legger seg rundt midten.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

At jentene gjør det bra, er påpekt i undersøkelser også tidligere. I denne tabellen ser vi at de norskfødte jentene med innvandrerforeldre faktisk er flinkere til å gjennomføre videregående skole enn resten.

LES OGSÅ GUNNAR STAVRUM: Norsk skole gjør gutter til tapere

I en melding til meg i ettermiddag forteller Zaman mer om farens bakgrunn:  

"Han vokste opp i en landsby i Punjab. Gikk først på skole i nærområdet og så universitetet i storbyen Rawalpindi. (Gordon College) Studerte statsvitenskap, men fikk ikke jobb. Tre kompiser fra landsbyen bestemte seg for å reise til Europa i 70. Jobbe noen år og komme tilbake, tenkte de. Derfor ble de kalt for gjestearbeidere. Her begynte han å jobbe på Nora fabrikk. Sorterte flasker. Noen år senere fikk han jobb i Sporveien. Frem til han gikk av med pensjon:)"

Når politiet abdiserer

Skjermdump fra Aftonbladet TV

Nå er det ikke bare i Norge vi snakker om "svenske tilstander": I helga kunne Aftonbladet skildre rene mafiatilstander i en bydel i Gøteborg, der politiet delvis har overlatt til klanledere å opprettholde ro og orden. 

Du kan lese reportasjen i Sveriges største avis og se video her: Politiet lar klanleder løse konflikter

Historien starter for elleve år siden, da situasjonen i bydelen Angered var kommet helt ute av kontroll - med rivaliserende klaner, skuddvekslinger og mordforsøk. 

- Vi var tvungna att göra något. Då ringde vi den mäktigaste personen som gick att få tag i, sier Dan Granvik, i dag pensjonert politimann, til Aftonbladet.

Den mektigste mannen var imam Hashem Ali Khan (60), som også er overhode for familien Ali Khan i bydelen Angered - med omlag 120 familiemedlemmer.

Og han kunne saktens hjelpe til: 

Om politiet syntes det var litt mye innbrudd i et område, kunne det stoppes for en periode. Om det ble for plagsomt med narkotikasalg rett utenfor skolen, flyttet selgerne seg litt lengre unna. Og når ungdommer kastet stein på ambulansepersonell og brannfolk, fikk han dem til å slutte.

Problemet er bare at den samme familien i løpet av de siste to årene er anmeldt for hele 200 lovbrudd, tildels alvorlig kriminalitet som gjelder alt fra narkotika til mishandling til våpenbeslag.

Men flesteparten av sakene blir henlagt, og årsaken er - i følge politiet selv - redsel.  For når etterforskningen begynner, så trekker folk seg. De tør ikke gå i åpen konflikt med familien Ali Khan.

- Man måste inse att i de här områdena har inte polisen ett våldsmonopol, sier en av dagens politimenn i Gøteborg.

Reportasjen om i Aftonbladet har vakt stor oppmerksomhet i Sverige, men er nesten ikke omtalt i Norge. Nettavisen skrev om de 200 anmeldelsene i går mandag, men ellers har det bare vært spredte meldinger om saken på sosiale medier.

Faksimile av Aftonbladets historie om Gøteborgs mektigste familie.

Den aldri hvilende Kjetil Rolness har naturlig nok fanget den opp på Facebook , og også Andreas Halse har skrevet om de prinsipielle sidene av saken. 

Halse er tidligere leder for Sosialistisk Ungdom, og er i dag leder for den fagligpolitiske Svenssonstiftelsen. Han er en av de få på venstresiden ved siden av Arbeiderpartiets Jan Bøhler som klart og tydelig tar integreringsutfordringene på alvor. Han skriver på Facebook:

 "Det er noe av det villeste jeg har lest. Den svenske staten både forstår og aksepterer at den ikke lenger styrer i hele landet. Konsekvensen er at det blir opp til kriminelle klaner å opprettholde ro og orden. Politiet som har det de kaller en "realistisk tilnærming til situasjonen" kan tidvis få hjelp av disse, men innser samtidig sin begrensede innflytelse. For eksempel forstår de at det vil være umulig å få bukt med salg av narkotika, men at de kanskje kan anmode selgerne om å flytte seg fra skolene. Hvis de spør klanlederene pent altså".

Halse er også en av de få på venstresiden som klarer å se innvandringspolitikken fra et arbeiderklasseperspektiv: 

"For å oppsummere. Du har altså ikke beskyttelse av svensk lov lengre hvis du er bosatt på feil sted i landet. Har du ikke råd til å flytte fra disse områdene er det bare å håpe klanene ønsker å ivareta dine interesser og din trygghet. Selv ville jeg nok foretrukket rettstaten for å si det forsiktig."

Debatt om innvandring som markerte åpningen av Forskningsdagene 2016. Arrangementet var på Scandic Edderkoppen 21. september 2016.Deltakere:Anne Britt Djuve (Fafo)Knut Røed (Frischsenteret)Erling Holmøy (SSB)Thomas Hegghammer (FFI)Hanne Caroline S. Iversen (JD)Svein Oppegaard (NHO)Tor-Arne Solbakken (LO)Tino Sanandaji Andreas C. Halse (Sv)Heidi Nordby Lunde (H)Sylo Taraku (Agenda)Ordstyrere:Erik TornesMina Hauge Nærland
Andreas Halse er i dag for leder for Svenssonstiftelsen. Foto Wikipedia

Jeg får lyst til å be alle mine venner på venstresiden om å lese det siste avsnittet en gang til:

Om du ikke har råd til å flytte fra disse områdene, om du ikke tilhører middelklassen som kan dra til "hvitere" bydeler, om du er prisgitt situasjonen der du  er - ja, da må du altså oppleve at politiet går av eller abdiserer til fordel for klanledere. 

Da er du blitt avhengig av kriminelle for å trygge deg selv og din familie. Da fungerer ikke rettsstaten lenger.

Og da kommer det springende spørsmålet:

Om det bare er Sverigedemokratene som snakker høyt om om disse tingene, og det bare er Sverigedemokratene som aktivt vil gjøre noe med dem, er det da så rart at Sverigedemokratene får økt tilslutning?  

Nå har vi ikke svenske tilstander i Norge, sier du. Og det er riktig:

Vi har ingen bydeler som kan sammenliknes med Rinkeby i Stockholm eller Angered i Gøteborg eller Rosengård i Malmø. 

Men også vi har problemer som likner. Og også vi har politikere som helst vil se en annen vei og snakke om noe hyggeligere. Som ikke vil piske opp stemningen, i frykt for å bli tatt til inntekt for uakseptable holdninger.

Jeg tror det er fortielse som skaper uakseptable holdninger.

Derfor honnør til folk som Andreas Halse, som ikke lar seg stoppe av forsøk på stigmatisering i egne rekker, men som stadig tør å trekke fram saker som i særlig grad burde engasjere både Rødt, SV og et kriserammet Arbeiderparti.

 

FIKK DU MED DEG: Legg vekk arrogansen og besvergelsene

LES OGSÅ: Makten snakker på Youngstorget

Helene Harepus mot Hanvold

Jan Hanvold i Visjon Norge bruker amerikansk lovgivning for å stoppe videoklipp om seg selv. Foto Scanpix.

Pengepredikant Jan Hanvold i Visjon Norge går drastisk til verks mot sine kritikere. Nå i helga fikk han fjernet Helene Harepus fra Twitter. 

Hanvold ble særlig kjent etter NRK Brennpunkts reportasje Pengepredikanten i fjor høst. Her kom det tydelig fram hvordan lurendreieren fra Drammen de siste 15 årene har klart å samle inn rundt 1 milliard kroner til sitt nettverk av private selskaper.

Jan Hanvold klaget NRKs framstilling av den kyniske virksomheten sin inn til Pressens faglige utvalg (PFU), men nådde ikke fram. Hanvold er nemlig akkurat så skruppelløs som kritikerne hevder.

LES HER: Frekkhetens nådegave

Men så lenge det ikke er direkte kriminelt å samle inn penger til seg selv, så fortsetter Hanvold som før.

Riktig nok er han tidligere straffedømt for økonomisk kriminalitet, men det forhindrer ikke at han nå har klart å bruke amerikansk lovgivning for å få stoppet den anonyme twitterkontoen @smultringer eller Helene Harepus fra Twitter. 

Harepus har spesialisert seg på å legge ut klipp fra Visjon Norges sendinger, som viser Hanvold eller medarbeiderne hans i aksjon på tv-skjermen. En av de mest oppsiktsvekkende er denne, med tittel:

- Send 50.000 kroner. Noe kommer til å skje:

For dette har Hanvold klaget henne inn for brudd for opphavsretten, og fått medhold av Twitter - fordi de følger amerikansk lov. Det hører med til historien at i henhold til norsk lovgivning er Helene Harepus' virksomhet fullstendig lovlig. 

Beslutningen om å suspendere Helene Harepus har ført til sterke reaksjoner blant norske Twitter-brukere, som i ren solidaritet har tatt over delingen av Hanvold-materiale.

Du finner noen flere smakebiter her:

 - Gjerrige går til helvete

Det vakte stor oppmerksomhet da Facebook måtte snu etter protesten mot sensuren av det ikoniske Vietnam-bildet. Det hadde vært interessant om noen tok seg bryet med å utfordre Twitter i spørsmålet norsk eller amerikansk lovgivning.

Inntil videre får vi støtte Helene Harepus ved å dele så mange Hanvold-videoer som mulig ...

Piskeslagene i Teheran må få konsekvenser

Leila Bayat (36) ble tirsdag denne uken belønnet med 80 piskeslag i Teheran for å ha drukket alkohol.

Flere norske medier kunne i går fortelle at en kvinnelig asylsøker som ble returnert fra Norge, denne uken fikk 80 piskeslag i Iran. Om det er riktig, må det få konsekvenser. 

Hele poenget med den internasjonale asylordningen er at folk som har behov for det, skal kunne komme i sikkerhet hos andre - i dette tilfellet hos oss.

I hele valgkampen har det vært et sentralt poeng for de fleste partiene, fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet, at vi skal ha en restriktiv asylpolitikk. Valgresultatet viser at velgerne har vært enig i dette.

Og det er forståelig: flyktningestrømmen fra et par år tilbake skremte mange, og ikke minst "sykkelhullet" gjennom grensen ved Storskog viste at det var behov for kontroll.

Men nå er det ting som tyder på at det har gått for langt.

Historien til Leila Bayat (36) er rett og slett ikke mulig å akseptere. Ifølge flere kilder ble hun dømt til 80 piskeslag for å ha drukket alkohol på en privatfest, før hun kom seg ut av landet og hit til Norge.

Men dette trodde ikke Utlendingsnemnda (UNE) noe på. Dette til tross for at flere kilder både i Iran og Norge kunne bekrefte at historien hennes var sann. Hun ble sendt tilbake, og ifølge Iran Human Rights ble dommen fullbyrdet i Teheran tirsdag denne uken. 

Se skadene hun pådro seg etter piskingen her.

Også innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) har reagert på saken, og sier til Nettavisen at det er helt nødvendig å komme til bunns i hva som har skjedd. 

Det er bra.

Listhaug var mer enn villig til å ta ansvar for en streng asylpolitikk i den nylig avsluttede valgkampen. Da må vi også kreve at hun tar ansvaret når noe går galt. 

Men saken gir også grunn til å undersøke nærmere om hele praksisen i UDI og UNE nå er blitt for streng - at det politiske presset på saksbehandlerne er blitt for hardt.

LES OGSÅ: Høyt spill av Listhaug

For det er mange som er enig i at vi skal ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk til kongeriket.

Mange, deriblant jeg, har også argumentert med at skal respekten for asylordningen opprettholdes, må den ikke kunne misbrukes av folk som ikke har reelt beskyttelsesbehov.  Men poenget er altså at asylordningen skal opprettholdes. At folk med behov for beskyttelse faktisk skal få det.

Ellers har vi ingen asylordning å ha respekt for.

Nå kan det innvendes at akkurat denne saken verken er fatal eller blant de mest alvorlige. 80 piskeslag er tross alt ikke dødelig.

Det er riktig. Men saken viser likevel at i saker som dette går det ikke an å fire på rettssikkerheten og menneskerettighetene. 

Asylpolitikk er blodig alvor. I den daglige kjeklingen om streng eller ikke streng asylpolitikk er det lett å glemme at mange av de som kommer hit faktisk er i livsfare. 

Med andre ord: Om vi ikke passer på, risikerer vi å sende folk rett i døden.

Det kan vi som nasjon rett og slett ikke leve med, verken rettslig eller moralsk.

Makten snakker på Youngstorget

Mediestrateg Hans Kristian Amundsen er samme mann som i valgkampen leide inn advokat for å stoppe en NRK-reportasje om Jonas Gahr Støres eiendomshandel.

Arbeiderpartiet har gått i seg selv etter valgnederlaget, og Jonas Gahr Støre har bedt medlemmene om hjelp til selvransakelsen. Men jammen er det nødvendig at pressen hjelper til også.

VG har i dag en en nesten sjokkerende, men også komisk historie:

Da nettstedet Faktisk.no ville faktasjekke Jonas Gahr Støres påstand om at antall helseforsikringer hadde skutt i været under den borgerlige regjeringen, ble Støres høyre hånd og spinndoktor Hans Kristian Amundsen lei. 

Det var ikke første gang faktasjekkerne ville sjekke påstander fra partilederen, og nå kalte han dem rett og slett inn på teppet i Arbeiderpartiets mest "hellige" møterom på Youngstorget i Oslo, møterom Gerhardsen.

Under portretter av Arbeiderpartiets 18 tidligere partiledere skal Amundsen ha startet møtet med en historisk leksjon om betydningen til flere av de mektige partikjempene, før han gikk videre til spørsmålet om faktasjekkingen av Støre virkelig var i tråd med faktasjekkernes formålsparagraf.

Til stede på møtet 10. august var også en faktasjekker fra NRK og tre av Arbeiderpartiets kommunikasjonsrådgivere, blant annet Støres rådgiver Camilla Ryste. 

De tre Ap-rådgiverne satt på den ene langsiden, og de to faktasjekkerne på den andre, mens Amundsen selv satt som "møteleder" på bordenden.

- Jeg trodde vi ble invitert på en uformell kaffe, men opplevde at det heller var som å bli kalt inn på teppet, hvor vi på en brysk måte ble bedt om å forklare oss. Vi har blitt skjelt ut etter noter på telefon av rådgivere og politikere flere ganger, men denne seansen skiller seg ut, sier Fakta.no-redaktør Kristoffer Egeberg til VG.

Jeg har tidligere skrevet om Arbeiderpartiets "styringsarroganse" i bloggen Legg vekk arrogansen og besvergelsene. Her skrev jeg:

"Fremdeles sitter det i veggene at Arbeiderpartiet har sittet i regjering i nesten 20 av de siste 30 åra. Fremdeles ser partiet på seg selv som "Ørnen blant partiene" (historiker Jens Arup Seip). Fremdeles kjenner ledelsen Gerhardsen, Lie, Bratteli og Brundtland i ryggen. Og fremdeles føler de seg moralsk overlegne så mange andre."

LES MER HER: Legg vekk arrogansen og besvergelsene

1. mai 1965 i OsloYoungstorgetEinar Gerhardseni taler
Den gang da: Einar Gerhardsen taler på Youngstorget 1. mai 1965. Foto: ukjent, Arbeiderbevegelsens arkiv

Da jeg skrev dette, visste jeg ikke at følelsen av å ha Gerhardsen, Lie, Bratteli og Brundtland i ryggen ble tatt helt bokstavelig av partiets kadere. Nå vet vi at de til og med bruker det aktivt.

Hans Kristian Amundsen er samme mann som i slutten av valgkampen leide inn advokat for å stoppe en reportasje i NRK om Støres eiendomsprosjekt i Oslo. Han ble også ble opplevd truende av jusprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo.

Denne telefonsamtalen med Graver har Amundsen i ettertid beklaget. 

Det er bra. Og etter avsløringen om "Gerhardsen-møtet" i VG i dag, tror jeg kanskje det burde komme en beklagelse til. 

For Hans Kristian Amundsen er ingen hvemsomhelst i norsk offentlighet: Med erfaring fra både tidligere Arbeiderbladet og Dagbladet var han sjefredaktør i Nordlys i hele ni år, før han hoppet over til politikken og ble statssekretær ved statsminister Jens Stoltenbergs kontor inntil avgangen i 2013.

Amundsen kjenner spillereglene mellom presse og politikere bedre enn de fleste. Om det er flere slike "episoder" fra valgkampen, bør Arbeiderpartiets ganskingskomite vurdere å legge dem fram selv - uten flere avsløringer i pressen. Ellers kan selvransakelsen virke noe hul.

Uansett bør Amundsen snart innse at det er nye tider nå.

Hva mener du? Er dette forsøk på maktmisbruk, eller bør redaktørene tåle såpass?
 

NRK - den store gjøkungen

NRK og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen blir en stadig mektigere del av den norske medievirkeligheten. Foto NRK

Viktig melding til politikerne: NRKs konkurransevilkår er nå så gode at vår felles rikskringkaster kan bli en gjøkunge i norsk medievirkelighet.

Det var nettstedet Medier24 som i går kunne fortelle at NRK støvsuger markedet for mediefolk og lokker dem til seg med millionlønn - i sterk konkurranse med mediebedrifter som har vært gjennom dramatiske kutt. 

VGs sjefredaktør Gard Steiro sier det med galgenhumor slik:

- Om alt annet går dårlig, så kan vi i hvert fall tjene penger på å drive rekrutteringsbyrå for NRK.

Også sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet og nyhetsredaktør Karianne Solbrække i TV 2 er bekymret over at stadig flere nøkkelpersoner blir lokket over til godt betalte jobber hos konkurrenten.  

- Jeg er overrasket over lønnsnivået jeg nå ser på Marienlyst, sier Solbrække.

Nyhetsredaktør Karianne Solbrække. Foto TV 2

Tradisjonelt er det de kommersielle mediehusene som har vært lønnsledende i Norge, mens NRK har vært den "trygge", offentlige arbeidsgiveren. Men situasjonen i mediebransjen er på mange måter paradoksal:

De private mediehusene sliter big time på grunn av fallende annonseinntekter, og har vært gjennom store kutt. Årsaken er delvis at internasjonale konkurrenter som Facebook og Google tar stadig større markedsandeler, samtidig som de betaler omtrent null i skatt. 

I denne situasjonen er altså NRKs inntekter jevnt økende, slik at NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen i ro og fred kan bygge opp en organisasjon som tar over mer og mer av norsk medieoffentlighet. 

Vi ser dette tydelig om vi går for eksempel fem år tilbake:

I 2011 hadde NRK lisensinntekter på 4,7 milliarder kroner. I 2016 var de kommet opp i 5,5 milliarder - en økning på 17 prosent.

Til sammenlikning hadde VG, den største tabloidavisen i Norge, samme år inntekter på 1,9 milliarder. I 2016 var inntektene sunket til 1,7 milliarder - en nedgang på 11 prosent.

Enda verre er situasjonen om vi ser utenfor Oslo, for eksempel til Bergens Tidende, som i 2011 omsatte for 950 millioner kroner. I 2016 var inntektene nesten halvert til 520 millioner - en nedgang på hele 45 prosent. 

NRKs lisensinntekter sammenliknet med inntektene til eksempelvis VG og BT. Kilde: årsrapportene

En annen tydelig indikator er antall journalister:

I 2012 hadde Norsk Journalistlag 9.400 medlemmer. Av disse arbeidet 1.750 i NRK. I dag, fem år senere, er det totale tallet på NJ-medlemmer dramatisk redusert til 8.200. Mens antall NRK-journalister er noenlunde stabilt på 1700.

NRKs andel er i dag oppe på hele 21 prosent. Det betyr at hver femte journalist i Norge har NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen som øverste sjef.

Nå er det i seg selv ikke negativt at vi har mange NRK-journalister i kongeriket. Det er heller ikke slik at det bare er lønna som lokker. NRK har vært gjennom en omfattende effektivisering de siste årene, i form av produktivitetsøkning og profesjonalisering, noe som gir attraktive redaksjonsmiljøer. 

Det er heller ikke slik at et stort og livskraftig NRK automatisk gir svakere konkurrenter.

Men nå er det tegn som tyder på at konkurransevridningen kan bli uheldig. Det betyr ikke nødvendigvis at NRKs inntekter bør strupes. Men at det haster å gå videre med rapporten som Mediemangfoldsutvalget la fram i vår.

 

NRK trenger folkelig motstand

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen får nødvendig motstand fra leder Per Edgar Kokkvold og resten av Kringkastingsrådet.

Det er mange som har argumentert for at Kringkastingsrådet bør nedlegges. Gårsdagens batalje i rådet viser at det vil være et feiltrinn. 

Jobben til Kringkastingsrådet er å uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK på vegne av allmenheten. Det har det gjort med vekslende hell, og særlig for et par år siden var det mange som ville legge ned denne "anakronismen" fra en svunnen tid.

De prinsipielle argumentene var greie nok:

Rådet er ikke flinke nok til å holde seg til hovedlinjene, men går av og til langt inn i detaljerte meninger og "følelser" om enkeltprogrammer. Og etter at NRK ble stiftelse, bør det i likhet med f. eks TV 2 være selskapets styre som har ansvar for at programvirksomheten drives i overensstemmelse med konsesjonsvilkårene, sies det.

Det hjalp heller ikke så mye at Kringkastingsrådet samme året var i hardt vær på to konkrete saker:

Den ene var da Fredrik Skavlan måtte møte i Kringkastingsrådet for å forsvare et kritisk intervju med Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkeson. Nettopp et eksempel på håpløs "synsing". 

Den andre saken var da rådsmedlem Frank Rossavik, egentlig ganske harmløst, foreslo at NRK burde dyrke fram et miljø for satire fra høyresiden, som svar på kritikk mot Salongen.

Forslaget ble vedtatt, og utløste en flom gode vitser om det statsoppnevnte "rådet" utpekt av høyreregjeringen som nå skulle pålegge NRK å lage "høyrehumor."

Regjeringen bestemte seg for å opprettholde Kringkastingsrådet, og gårsdagens behandling av Faten-saken er et eksempel på rådets eksistensberettigelse. 

Først de prinisipielle argumentene:

NRK er annerledes enn andre medier i Norge. NRK er det eneste mediet der vi alle må betale, uten adgang til forbehold.

NRK er en av våre siste fellesteiger. Det er det norske folk som eier NRK. Både de som daglig skjeller ut NRK og vi som er glade i NRK har lov å ha så mange meninger om NRK vi bare vil. 

Og at det norske folk trenger en kanal inn til NRK-ledelsen, viser behandlingen av Faten saken i går. 

LES OGSÅ: NRK forsterket hatet og polariseringen

Før møtet var så og si samtlige av de 6000 klagene blitt avvist som grunnløse, som deler av en kampanje, eller brungrums produsert av mørke krefter. Først i går kom det fram at bare 19 av klagene ble betegnet som hatefulle.

Resten var mer eller mindre godt formulerte synspunkter omkring NRKs rolle i valgprogrammer og hvordan man skal tolke begrepet programleder.

Du kan se opptak av møtet her.

Uten Kringkastingsrådet tror jeg "stormen" mot NRK lett kunne blitt avfeid og "arkivert" av NRK-ledelsen. Vi journalister og redaksjonsledere har lett for å bli arrogante og bedrevitere.

NRK er ikke noe unntak her. Og i rådet ble tydelig hvordan NRK selv må bære hovedansvaret for eventuelle misforståelser der ute i det uvitende "folkedypet".

I rådet har det folkelige engasjementet taleføre representanter, som både kan gi kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen nødvendig motstand og "oversette" kritikken slik at den blir forstått.

Det kan NRK-ledelsen være glade for at de fortsetter med.

 

PS:

Etter "høyrehumordebatten" i 2015 gikk Kringkastingsrådet i seg selv, og Frank Rossavik foreslo at rådet skulle slutte å gjøre vedtak - både fordi gode råd ikke trenger vedtak, og fordi formelle vedtak ga feilaktig uttrykk for at rådet har reell makt.  

Det ville jo vært en god ironi om rådet gjorde vedtak om ikke å gjøre vedtak, så det gjorde Kringkastingsrådet ikke.

Men det har ikke gjort et eneste vedtak siden.

NRK forsterket hatet og polariseringen

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tok delvis selvkritikk på dagens møte. Foto: Scanpix

I ettertid er det lett å se at NRKs håndtering av Faten-saken dessverre har bidratt til å øke polariseringen og hatet mot minoriteter i Norge.

I dag fikk Kringkastingsrådet til behandling de over 6000 klagene på programmet "Faten tar valget".

For å presisere først:

Jeg likte programmet. Les mer her: Faten i støtet

Jeg har også kritisert valget av programleder: Les mer her: NRK fortjener likevel hijab-kritikk

Nå i ettertid, når programserien er sendt, går det godt an å si at mange av klagene skyter over mål. Men - og det er viktig å presisere - det er ikke klagernes feil. 

Det ansvaret må NRK ta alene.

Nestleder i Kringkastingsrådet, forsker Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, hadde i starten av møtet i dag en nærmest drepende gjennomgang av NRKs egen rolle i saken - og hvordan saken etterhvert ble hausset opp til uante dimensjoner:

Det var NRK selv som 4. august la sine Facebook-sider at "P3s nye programleder, Fathen Mahdi Al-Hussaini skal dekke valgkampen!"

I et intervju med Aftenposten 11. august, sier Faten selv:  "Jeg blir den første programlederen med Hijab"

Ti dager seinere fortalte Aftenposten at det var kommet inn hele 3000 klager til Kringkastingsrådet. Avisen hadde også intervju med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. Her sier han:

- Jeg ser at det er sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig", sa han, og la til at mange av klagene var "hatefulle" og at mange ønsker å "retusjere bort jenter med hijab fra norsk offentlighet."

I ettertid har NRK-sjefen presisert at han den gangen uttalte seg om klager som var kommet direkte inn til NRK, og ikke om klagene til Kringkastingsrådet. Disse klagene hadde han ennå ikke sett.

Det er det ingen grunn til å tvile på. 

Men NRK selv tok ingen slike forbehold da Eriksen ble intervjuet i Dagsnytt 18 den 21. august. Programlederen åpner med følgende: 

"Aldri før har Kringkastingsrådet mottatt så mange klager som i saken om Faten Al-Hussaini. Da vi sjekket i stad var det kommet inn 3700 klager. Kringkastingssjef Tor Gjermund Eriksen, er det sant at dere er i ferd med å begå landssvik ved å ansette en kvinnelig programleder med hijab? "Hvorfor gjør dere slikt mot det norske folk?" Slik lyder en av klagene."

Og Eriksen svarer: - Ja, og dette var jo et eksempel på en som var litt mildere det du refererte til der.

I Dagsrevyen samme kveld: 

"Det er sjalet på hodet til programlederen som har satt sinnet i kok. Venninne: En storm av hat. Før programmet er sendt er det kommet inn over 3600 klager til NRK"

Her er to ting å bite seg merke i:

For det første gir NRK klart inntrykk av at Faten skal være programleder i et valgprogram, der hun skal dekke valgkampen ikledd hijab. 

For det andre gir NRK klart inntrykk av at det var en " brun brottsjø av hat som nå skvalpet inn over dørene på Marienlyst", for å sitere rådsmedlem Vebjørn Selbekk.

I dag har vi fasiten: 

Av de 6000 klagene som er kommet inn er det nitten - 19 - som blir karakterisert som hatefulle. 

Det er studenter ved NTNU som har kategorisert klagene, og det kan godt hende at vurderingen er for mild. Blant annet har de ikke karakterisert klager som "hatefulle" selv om de inneholder banning, med begrunnelsen at banning er så vanlig at selv Faten banner i programmet.

La oss likevel gange med 10, og si at det var 190 hatefulle klager, eller kanskje til og med 280. Likefullt er konklusjonen at kun et fåtall av klagene inneholdt hets eller ekstreme holdninger. De aller fleste klagene var fullt legitime.  

Ifølge gjennomgangen var de fleste klagerne opptatt av det de oppfattet som ulik behandling av kors og hijab. Deretter at hijab er symbol på kvinneundertrykkelse og islamisme. Mens mange også var opptatt av NRKs dekning og kringkastingssjefens rolle.

Nestleder i Kringkastingsrådet Kjersti Thorbjørnsrud

Akkurat det siste var mange i Kringkastingsrådet opptatt av også. Særlig var nestleder Kjersti Thorbjørnsrud nådeløs:

- Det er ikke bare saklig feil feil å fremstille klagene i bås. Det er også gal strategi - og skaper økt polarisering og fremmedfrykt, sa hun.

Jeg er enig med henne:

Det går godt an å forstå Thor Gjermund Eriksens ønske om å "ta av" noe av presset mot Faten ved å gå ut tidlig og kommentere klagene. Det er edelt å støtte sine medarbeidere. Jeg forstår ham når han sier at han ikke hadde noe "moralsk valg", og jeg er ikke i tvil om at han gjorde det i beste mening.

Men i dag ser vi at han faktisk gjorde vondt verre - også for Faten, som han forsøkte å hjelpe.

Og da handler det ikke om at han gikk ut og kommenterte, men hvordan han gjorde det.

For en ting er å bære at det kommer 10-20 eller 50 hatmeldinger til NRK. Noe helt annet er å framstille det som om en ung, kvinnelig programleder har fått en hel "storm av hat" mot seg fra flere tusen rasende nordmenn som ønsker å fjerne jenter med hijab fra offentligheten. 

Som Thorbjørnsrud sier:

For det første er det ikke sant. For det andre er det i betydelig grad med på å øke temperaturen og polariseringen i debatten.

Thor Gjermund Eriksen selv kommenterte ikke akkurat dette i dag, men kom med delvis selvkritikk ved å innrømme at NRK nok ikke var godt nok forberedt på det som ville komme.

Men fremdeles ser det ut som om NRK ikke skjønner deler av kritikken. 

Sentralt her står begrepet "programleder". 

Rådets leder, Per Edgar Kokkvold, sa at han selv hadde reagert sterkt da Faten gikk ut og sa at "nå blir det bråk, for jeg er den første programlederen som bruker hijab."  

- Særlig i en programserie om valget er det jo viktig å være nøytral. Selv i programmer med Live Nelvik, eller Fredrik Solvangs "Detektor" er jo dette viktig. Eller bare tenk på debattprogrammene - det ville jo være utenkelig om noen der skulle bære hijab, sa Kokkvold.

Noe som fikk rådsmedlem Marvin Wiseth til å følge opp med at det jo også ville være utenkelig om Ole Torp skulle sitte i programmet sitt med en SV-button.

Og i ettertid er det lett å se at det er dette de fleste klagerne har trodd - at det var en slik programleder Faten skulle være. Og Kokkvold, som er tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, la til at når han trodde det, så var det kanskje ikke så rart at andre trodde det.

Akkurat her virker det som om NRK enten ikke skjønner, eller ikke vil skjønne, kritikken.

For i en redegjørelse fra kanalsjef Håkon Moslett fikk rådsmedlemmene vite at P3 nærmest har valgt å lage seg sin egen definisjon av begrepet programleder. Noe som altså er selve grunnlaget for misforståelsen. 

For i ettertid er det lett å se at Faten slett ikke var noen programleder i vanlig forstand. Tvert om var hun hovedperson i en reality/dokumentar.

Dette gjorde at en rekke av rådsmedlemmene var opptatt av at NRK snarest må gjennomgå begrepsbruken sin. Flere var også opptatt av det de mente var "retoriske knep" fra kringkastingssjefens side. 

For eksempel spørsmålet fra kringkastingssjefen om rådet mente at  "slike programmer skal kunne sendes".

Her var flere av rådsmedlemmene krystallklare, og ga beskjed om det er "ingen i rådet som mener at folk med hijab ikke skal slippe til. Spørsmålet er om de skal presenteres som programledere". 

Eller som rådsmedlem Torgeir Nærland, forsker ved Universitetet i Bergen, formulerte det. 

- Her har NRK laget en provokasjon av noe som skulle skape forståelse. 

Jeg har sjelden sett et Kringkastingsråd som har vært så samlet i sin kritikk av NRK.

Og etter min mening er Faten-saken et illlustrerende eksempel på hvordan velmenende håndtering kan få uante konsekvenser - og tvert i mot være med å skape hat og mistillit framfor å dempe det. 

Jeg skulle ønske at NRK-ledelsen bruker de nærmeste dagene på å analysere kritikken grundigere, i stedet for å polemisere mot den. 

Legg vekk arrogansen og besvergelsene

Arbeiderpartiet og det rødgrønne alternativet har enda en gang lidd nederlag i et norsk stortingsvalg. Det tror jeg er bra. Partiet kan ha godt av å være utenfor maktens korridorer i noen år til.

I dag er selvransakelsens time kommet for ledelsen i Arbeiderpartiet. Allerede kl 13.00 møtes Sentralstyret, med Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik, Trond Giske og partisekretær Kjersti Stenseng i spissen. 

Her skal det slikkes sår. Her skal forklares. Og her skal bortforklares.

Nederlaget er ikke småtteri. Det er det dårligste valgresultatet for partiet i opposisjon på 90 år. Unntaket er det elendige valget i 2001, men da satt partiet i regjering. Likevel tror jeg ikke selvkritikken vil stikke dypt. 

Til det er arrogansen i Arbeiderpartiet for stor.  

Fremdeles sitter det i veggene at Arbeiderpartiet har sittet i regjering i nesten 20 av de siste 30 åra. Fremdeles ser partiet på seg selv som "Ørnen blant partiene" (historiker Jens Arup Seip). 

Fremdeles kjenner ledelsen Gerhardsen, Lie, Bratteli og Brundtland i ryggen. Og fremdeles føler de seg moralsk overlegne så mange andre.

Derfor tviler jeg på om de er så veldig villige til å lytte til råd. Her kommer det likevel:

Slutt med besvergelsene. Kom med saklige argumenter i stedet.

Konkret: Neste gang dere diskuterer innvandringspolitikk med Fremskrittspartiet, legg vekk den moralske bestyrtelsen og diskuter heller sak. Ikke kall Sylvi Listhaug for rasist eller nasjonalist eller det som verre er. Si dette klart og tydelig til "støttespillerne" deres i LO og kulturlivet. 

LES OGSÅ: NRK, Ap og Frp var verstingene

Når Listhaug foreslår lukkede asylmottak, forklar heller rolig hvorfor det kan være dumt å sette folk i fengsel som ikke har gjort noe galt.

Årsaken er at det er folk der ute som lytter til diskusjonene deres. De har kanskje tenkt at Listhaug ikke er så dum. Når dere kaller henne for rasist, kaller dere også potensielle velgere for rasister.  Da kan de bli fornærmet. Og de kan finne på å stemme på Listhaug, fordi dere tydeligvis ikke tar bekymringen deres alvorlig. 

Når Sylvi Listhaug drar til Rinkeby, ikke begynn å rope og skrike igjen. Foto: Frp

På samme måte:

Når Listhaug vil at lærerne skal angi elever som har vært på ferie, forklar heller rolig at lærere er avhengig av tillit for å kunne gjøre jobben sin - og at de ødelegger denne tilliten ved å opptre som politi eller angivere.

LES OGSÅ: Nei til angiveri

Når hun vil utfordre menneskerettighetene, forklar heller at disse rettighetene er grunnlaget for vårt demokrati. Forklar også hvorfor det er forskjell når Fremskrittspartiet vil utfordre menneskerettighetene og når Arbeiderpartiet vil det (dere har det i partiprogrammet, dere også). 

Og når hun drar til Rinkeby, ikke begynn å rope og skrike igjen. Fortell heller hvorfor hun i stedet burde være hjemme og gjøre jobben sin som integreringsminister. 

Kom deretter med gode forslag, hva dere vil gjøre for å lette integreringen. Jo flere konstruktive forslag, jo bedre. Da ser det nemlig ut som om dere er opptatt av det samme som mange av deres tapte velgere er.

Jeg har en teori:

Dere vet at dere har lagt innvandringspolitikken helt opp til Fremskrittspartiets for å tekkes velgere på den ene fløyen. Dermed må dere bruke retorikken og ordbruken til å ta skarp avstand fra Fremskrittspartiet for å tekkes den andre fløyen.

Eller som Martin Kolberg sier, det må jo være mye bedre å bli kastet ut av snille mennesker enn av slemme mennesker.

Denne strategien er ikke ærlig. Og jeg tror mange velgere gjennomskuer den.

Så har jeg et råd til:

Jeg vet at dette med å skifte ledelse er en møysommelig prosess. Jeg vet at dere må holde sammen i dag og i ukene som kommer, men tanken må begynne å modnes. Jeg skrev om den gryende lederstriden allerede for en måned siden.

FIKK DU MED DEG DENNE? Mot beinhard maktkamp etter valget

Jonas Gahr Støre er sikkert en hyggelig mann, og uten tvil en svært dyktig politiker. Han kan gjøre masse bra i partiet. Men bør virkelig en multimillionær i Holmenkollåsen med uklare pengeplasseringer være leder for et arbeiderparti?

Dere vet det egentlig godt - dette med liv og lære. Og når mediene og velgerne begynner å interessere seg for det, forsøk å være litt ydmyk. Forsøk å spørre - når vi først har valgt en millionær til leder, har vi virkelig gjort alt vi kunne for å være så åpen som mulig omkring dette?

Skriv i alle fall ikke truende og arrogante brev til NRK. Og for all del - ikke møt professorer med advokater.

Noen har allerede begynt å skylde på rådgiverkorpset rundt partiledelsen. De har ikke nok erfaring, sies det. De har ikke den riktige bakgrunnen. Det synes jeg er feigt. Det er dere som har ansatt dem. 

Så vil du kanskje si at det er passe arrogant å sitte her og beskylde Norges største parti for arroganse. Det har du selvsagt helt rett i. 

Men det er godt ment. Godt valg i 2021.

Listhaug og Amundsen kan bli ofret

Både Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen kan bli ofret for å sikre det borgerlige samarbeidet de neste fire årene.

Allerede i dag tidlig setter de fire borgerlige partiene seg ned for å finne ut av hvordan de skal komme seg videre etter gårsdagens valgseier over de rødgrønne.  

Partilederdebatten i natt ga ingen klare svar, men det er uten videre klart at veien for Erna & Co kan bli både kronglete og humpete.

Både Venstre og KrF er kommet svekket ut av valget. Begge klarte seg så vidt over sperregrensen, og særlig KrF-leder Knut Arild Hareide ligger tilbake på slagmarken med betydelig blodtap. 

Paradoksalt nok kan det derfor være viktig for Erna Solberg og Siv Jensen å blidgjøre de to støttekameratene. Ikke bare for å takke for godt samarbeid i fire år, men også fordi de er avhengig av å ha dem med videre.

Det er ingen hemmelighet st Sylvi Listhaug har vært den store røde kluten for både Venstre og KrF, særlig for Knut Arild Hareide. Beskyldningen om "imam-sleiking" er bare ett eksempel på det iskalde forholdet mellom de to.

LES OGSÅ: Høyt spill av Listhaug

Uansett skal statsrådene få legge fram sine budsjetter i fred. 

Det vil derfor ikke skje noe som helst før statsbudsjettet blir lagt fram i oktober.

Men deretter kan det komme endringer.

En mulig løsning kan være å effektivisere Justisdepartementet, som i dag rommer både innvandrings- og integreringsministeren - og justis- og beredskapsministeren. Pluss fem statssekretærer. 

Dette kan med fordel slås sammen til ett, mer effektivt departement, blir det sagt - og dermed er både Listhaug og Amundsen i spill. Jokeren som det spekuleres i kan komme inn og ta over begge feltene, heter Per Sandberg.

Sandberg har vikariert for Listhaug tidligere, og han kan være en god justisminister for FrP.

Et vesentlig hinder for denne løsningen er at Sandberg etter sigende trives som plommen i egget som fiskeriminister. 

Et annet hinder er den delen av "grasrota" i partiet som simpelthen elsker Sylvi Listhaug. Den mulige omplasseringen må ikke se ut som et nederlag for henne, derfor kan det være avgjørende å finne en ny posisjon - enten i regjeringen eller i partiet. En posisjon som gir like høy status, men der hun ikke blir like kontroversiell.

LES: Frps to ansikter

I så måte er det muligens ikke helt tilfeldig at Listhaug i går kveld ga et intervju til Sunnmørsposten. Her fortalte hun at det ikke var sikkert at hun ønsket å fortsette som statsråd, og at det "ikke var noen nedtur å havne på Stortinget, om det blir utfallet".

Kanskje er dette et oppriktig ønske fra Listhaug om å slippe unna statsrådansvaret av familiære grunner. Eller det kan være en myk forberedelse til et skifte som kan komme i løpet av høsten. 

Eller det kan være en skjult bønn om at hennes støttespillere skal bønnfalle henne om ikke å gi seg.

Gevinsten for Siv og Erna ville være formidabel. Med kontroversielle Listhaug ute ville det være godt mulig å få KrF inn i folden igjen.

Ikke nødvendigvis som støtteparti, for der har Knut Arild Hareide malt seg inn i et hjørne, men som en velvillig garantist for borgerlig politikk i fire nye år.

FIKK DU MED DEG DENNE? Valgkampen som sporet helt av

 

Valgkampen som sporet helt av

Heldigvis går dette "electio horribilis" mot slutten. Valget mandag blir saktens spennende nok. Men valgkampen i høst vil trolig gå over i historien som valgkampen som sporet helt av.

Grovt oppsummert kan vi si at valgkampen 2017 har dreid seg om meningsmålinger og skittkasting.

I den siste øvelsen har Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vært verstingene. 

Mer om det seinere. Først: 

Det var Dronning Elisabeth som for 25 år siden frisket opp igjen det latinske uttrykket annus horribilis. Året 1992 rommet hennes 40-årsjubileum som regent, men var samtidig året der prins Charles tok ut separasjon fra Lady Diana, prins Andrew skilte seg fra Sara Fergusson, prinsesse Anne skilte seg fra Mark Philips - og Windsor Castle brant ned.

Sammenlikningen halter naturligvis. Men også valgkampen 2017 brant fort ned.

Bare noen få ganger ble det tilløp til diskusjon om saker. Aller mest har det vært snakk om målinger.

På ett vis er det naturlig. Det ligger an til dødt løp, at da blir det selvsagt spennende å forsøke å se hvordan det går. Men i år har det gått over alle støvleskaft.

Særlig fordi de færreste mediene er opptatt av gjennomsnittet av målinger, som jo vil gi det sikreste resultatet. I stedet kjører de fram målingene de selv har betalt for.

En av verstingene her er faktisk NRK, som sist onsdag brukte fire og et halvt minutt - helt på topp i sin prestisjesending kl 7:30 - på sin egen meningsmåling. Hvor de fortalte om Fremskrittspartiets "vitamininnsprøyting" og tegnet og fortalte og kommenterte.

Det hadde jo vært helt greit, hvis det ikke var for at absolutt alle endringene i denne målingen lå innenfor feilmarginene.

I klartekst betyr det at endringene er så små at de kan være bare tilfeldigheter og ikke betyr noe som helst.

LES MER HER: Fem grunner til at du bør være skeptisk til meningsmålingene

Likevel:

Det er skittkastingen og polariseringen i innvandringsdebatten som har vært verst. 

Mye av dette handler om Sylvi Listhaug. 

Hun visste selv å provosere ved å dra på valgkampstunt til Rinkeby. Og hun innførte en helt ny statsrådsjargong ved å hevde at KrF-leder Knut Arild Hareide "sleiket imamer oppetter ryggen".

Vi er ikke vant til at statsråder snakker slik i Norge. 

FIKK DU MED DEG DENNE? Høyt spill fra Listhaug 

Men særlig gikk hun over streken da hun hevdet at AUF-leder Mani Hussaini skal ha sagt at "Frp jubler når barn drukner i Middelhavet".

Utsagnet er ikke dokumentert. Hussaini selv nekter for å ha sagt det, og får støtte fra flere av de som var til stede - mens tre debattdeltakere mener de hørte det. 

For å si det slik: Vi er ikke vant til statsråder som viderebringer udokumenterte rykter heller, særlig ikke slike som medfører drapstrusler mot den det gjelder.

Men jammen har de gjort så godt de kunne på den andre siden også. Og har handler det i hovedsak om Arbeiderpartiet.  

For eksempel Arbeiderpartiets bystyremedlem i Arendal, Gjermund O. Bjørndahl, som kalte Listhaug for "jævla rasistkjerring", og at hun er "rasismens fyrtårn" og "Norges Goebbels".

Eller Are Tomasgård i LOs toppledelse, som til og med syntes han måtte trekke inn Høyre som nazi-sympatisører:

"En stemme til Høyre er også en stemme til at Listhaug fortsetter på det Vigrid applauderer. Nazister marsjerer i norske gater. Vigrid heier på integreringsminister i Erna Solberg sin regjering. (...) Er det virkelig slik at Høyres velgere nå støtter den samme politikken og de samme politikerne som Vigrids leder?»

Så kommer AUF-videoen i Trøndelag:

Over et bilde av en gråtende jente på fire-fem år legges sitatet: «Deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre».

Selv om AUF utmerket godt visste at Listhaug-utsagnet ikke handlet om barn eller flyktninger. Rett før hadde hun snakket om terrorangrepene i Barcelona og Finland, og at mesteparten av terroren i Europa har bånd til IS. 

Og hva skal Arbeiderpartiet med fiender, når de har slike venner:

For eksempel reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen, som tidligere i sommer sammenliknet regjeringens politikk med jødeutryddelsen i Warsawa-ghettoen under andre verdenskrig.

Og norsk bokbransjes "grand old man" William Nygaard, som rett og slett mente at Sylvi Listhaug er "den rikspolitikeren som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme i norsk politikk i dag."

Intet mindre.

Jeg har tidligere tatt til orde for den "ekstreme middelvei" som metode i innvandringsdebatten. Jeg kan ikke påstå at den har vært særlig seierrik i valgkampen 2017.

LES OGSÅ: Fram for den ekstreme middelvei

Det kan hende jeg har glemt noen eksempler, og fremdeles kan det komme nye utspill som parkerer middelveien. 

I helga for eksempel, fant Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde det for godt å legge ut dette bildet på Facebook:

 

Bildet skulle selvsagt vise den påståtte "islamiseringen" av Arbeiderpartiet. Men viser altså elever ved voksenopplæringa i Oslo som besøkte alle valgbodene på Karl Johan for å få en innføring i norsk demokrati. 

Tybring-Gjedde har nå slettet bildet fra sin Facebook-vegg. På Twitter fikk han dette svaret fra kontoen "Historiske bilder":

Jammen er det godt det snart er over.

Godt valg!

 

Rettelse: Ingebrigt Steen Jensens sammenlikning med Warsawa-utryddelsene kom i november i fjor. Nå i valgkampen har han bare advart om et "skjebnevalg".

Jihadister som gråter, tyder drømmer og elsker poesi

Visste du at fremmedkrigere og jihadister elsker poesi, er opptatt av drømmetyding og gråter masse - sammen?

Det gjorde ikke jeg heller.

Men heldigvis har vi forskere som kan fylle kunnskapshullene. En av dem er Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt, som tidligere har skrevet Jihad i Saudi Arabia. Nå har han boret dypere i den indre kulturen i de ulike islamist-gruppene, sammen med en rekke internasjonale forskere.

Men disse uhyrene som halshugger gisler for åpent kamera kan da umulig ha noen "indre kultur", sier du kanskje. For vi ramler bestandig i den samme fella: Jo mer truende fienden blir, jo mer demoniserer vi dem.

Og jo mindre forstår vi hva som egentlig driver dem, og hva som gjør at de klarer å rekruttere stadig nye grupper av unge menn og kvinner.

En bataljon krigere fra al-Nusrah-fronten, borgerkrigen i Syria.

I et forord skriver redaktør Hegghammer at det mest overraskende er hvor omfattende islamist-kulturen er.

Særlig står poesi sentralt, både i interne sammenhenger og på ulike nettsteder. Ved siden av brutale videoer av henrettelser og halshugginger, mest til utenlandsk bruk, ligger store mengder poesi til innvortes bruk.

Poesien er ikke nyskapende. Heller legger den vekt på å være tradisjonell, for dermed å gjøre inntrykk av at den representerer det ekte eller autentiske islam i denne fordervede verden. 

De fleste militære ledere, inkludert den forhatte al-Qaida-lederen Osama bin Laden, er eller var ivrige poeter selv, og forfatterne mener at poesien hittil er blitt misforstått av vestlige analytikere. Hittil har de trodd at diktlesingen er blitt brukt til å "slappe av" etter en hard krigshverdag.

Tvert om mener forfatterne nå at poeten er selve historiefortelleren, han som bygger opp nasjonen og nasjonens helter - og som dermed er helt sentral i islamistenes forståelse av seg selv og deres "misjon". Kanskje ikke ulikt skaldene i vår egen norrøne historie, slik vi aner dem fra Snorres kongesagaer.

Overraskende for mange er det nok også at gråt ikke er et tegn på svakhet.

Selv de mandigste krigere kan og bør gråte høylydt, særlig under lesning av Koranen. Det er uttrykk for sann gudfryktighet. Og om det ikke kommer tårer naturlig, hjelper det å tenke på alle menneskehetens feil og synder. Om ikke det heller hjelper, bør du gråte over dine egen mangel på medfølelse.

Det berømte fotoet til Alberto Korda er et av historiens mest berømte portretter.
Ibn al-Khattab, "Løven fra Tsjetsjenia", dyrkes som en av de store islamist-krigerne.

Selvsagt har islamistgruppene også sin egen estetikk. Vi kjenner godt de svarte flaggene og de svarte draktene. Samtidig er jihadistene tydelig inspirert av andre og tidligere opprørsbevegelser verden rundt.

Det berømte bildet av den argentinske geriljalederen Che Guevara, for eksempel, har gitt inspirasjon også til islamister i Syria og Afghanistan. Islamister har også stjålet fra det som er blitt kalt "terrorist chic" fra Belfast og Nord-Irland. 

Også i musikk og i en omfattende intern filmindustri blir krigerne framstilt forbausende dobbelt. De har ganske riktig et image som hensynsløse macho-menn. Men seg i mellom blir personlig ydmykthet og følsomhet verdsatt som de aller høyeste dyder. 

Drømmetyding er helt sentralt for mange, og blir sett på som en intim affære, som gjerne blir diskutert bare to og to eller i mindre grupper. Drømmene blir ofte tatt helt bokstavelig, og ofte som tydelige, konkrete beskjeder fra Gud. 

Thomas Hegghammer er seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

I følge Hegghammer har boka har to formål. Det første er å introdusere leseren til dette estetiske universet til jihadistene. Det andre er å oppfordre andre til å forske mer.

For jihadistene og fremmedkrigerne er selvsagt ikke demoner. De er mennesker. Og skal vi klare å bekjempe dem, må vi forstå hva som driver dem.

Jihad Culture. The Art and Social Practices of Militant Islamists. Cambridge University Press. 273 sider. Redaktør Thomas Hegghammer.

Ja, det går an å spøke med absolutt alt

De to hovedmormonerbrødrene portretteres ellevilt av Kristoffer Olsen og Frank Kjosås. Alle foto Fredrik Arff.

Går det an å spøke med absolutt alt? Er det ingen grenser for hva du kan si om andre menneskers religion eller tro?

Svaret på det første spørsmålet er ja. På det andre nei. 

I alle fall i musikalen Book of Mormon som hadde premiere på Det Norske Teatret i helga.

For i dette Broadway-stykket av South Park-duoen Trey Parker og Matt Stone er det de virkelig store spørsmålene som blir tøyset og tullet med og latterliggjort hinsides alle grenser.  

For å sitere stykkets oversetter Are Kalvø:

"Er dette greitt? Kan ein seie slikt? Kan ein verkelig gjere dette? Er dette i det heile tatt lov?"

Som når selveste Jesus, med en liten birolle i stykket, snur seg mot en av mormonermisjonærene i Frank Kjosås' skikkelse og sier harmdirrende:

"Du er ein kuk!"

Jeg er ingen teateranmelder, så jeg skal nøye meg med å si at dette er det frekkeste, drøyeste, mest elleville, infame - og samtidig hjertevarme - fyrverkeriet av en forestilling jeg har sett på lenge. 

For her er det mye å gapskratte av: 

Møtet med den afrikanske kulturen i Uganda blir ikke helt som mormonerne hadde tenkt.

Av mormonerne, eller Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige  som tror at Jesus dro til Amerika etter oppstandelsen. Av Joseph Smith, som angivelig fant "det tredje testamente" i form av nedgravde gulltavler på 1800-tallet, og ikke minst av misjonærene i hvite skjorter og slips som hvert år sendes ut to og to fra Salt Lake City i mormonerstaten Utah.

Som denne gangen havner i Ugangda, og etter hvert utvikler sin helt egen lille variant av en religion - der både kampen mot omskjæring, skyteglade krigsherrer, Star Wars, Ringenes herre, aids og puling av frosker er sentrale elementer.  

Men gradvis går det opp for oss at det er ikke mormonerne vi ler av. For om han kunne gå på vannet, er det jo ikke så veldig mye rarere at han tok seg en svipptur til Amerika.

For selvsagt er det religion i sin alminnelighet vi ler av. Og ikke religion heller, skjønner vi etter hvert, men oss selv og menneskets evige dumhet og forfengelighet.

Hvordan reagerer så mormonerne på harselasen?

Jo, ved selv betale for helsides annonser i programmet, der det for eksempel står at "Nå har du sett forestillingen - nå kan du lese boka". 

"Er dette greitt? Kan ein verkelig gjere dette?"

Og ikke minst ved å stå på gata utenfor teatret idet publikum kommer ut, som de gjorde i Oslo i helga, og smile og le og dele ut Mormons bok under slagordet "Boka er alltid bedre".

Slik blir dette "ateistiske kjærlighetsbrevet til en religion" et spark rett inn i samfunnsdebatten. Om karikaturstrid og Charlie Hebdot  og drepte og lemlestede, om hvordan vi skal kunne leve med hverandre og kritisere hverandre og tøyse med hverandre uten å bli så forbasket krenket hele tiden.

For en ting er jeg sikker på:

Om det finnes en gud, så lo han hjertelig på Det Norske Teatret i helga.  

Faten i støtet

Faten tar valget er godt tv når det blir snakk om liv og død i feltuniform. Skjermdump NRK

Få programmer har fått så mye forhåndsomtale som "Faten tar valget". I kveld smeller hun til på NRK1: - Jeg er ikke annerledes fordi jeg går med et jævla stoff på hodet.

Det vil si, programmet har lagt ute på nrk.no siden i ettermiddag, så mange i målgruppa har nok allerede sett det.

Men vil du se det på den lineære gamlemåten må du vente til kl 22.05.

Min foreløpige konklusjon: 

Velmenende og tildels tøff interessevekker, med tendenser til skolefjernsyn.

De fleste har fått med seg de over 5000 klagene og kontroversene rundt valget av hijab-kledde Faten Mahdi al-Hussaini  som programleder.

Jeg skrev selv en kritisk kommentar om valget av programleder i forrige uke:

LES HER: NRK fortjener likevel hijab-kritikk

Så la det være sagt med en gang:

Min kritikk går mot NRK-ledelsen, ikke mot Faten. Hun har bare takket ja til en spennende jobb. Og til de som peker på tidligere ytringer om både flerkoneri, jødehat og dødsstraff.

Hun er ung. Mange av uttalelsene går tilbake til en tid da hun var 18-19 år. Hun sier selv at hun ikke står for disse holdningene lenger, og ingen skal måtte stå ansvarlig for det de mente eller sa i denne alderen til evig tid.

Er du uenig, bør du lese Abid Rajas artikkel om den norske verdien å gi hverandre en sjanse til

Så jeg gir henne en sjanse til, og stiller med blanke ark: 

Målet med programmet er ifølge NRK å få unge seere interessert i valget, og særlig ungdommer med minoritetsbakgrunn. En viktig oppgave blir derfor å presentere aktuelle emner i valgkampen. 

Først ute er miljø, og derfor drar ungdomsprogramleder Faten til en byhage ved Bjørvika i Oslo, der idealister viser oss at det går an å lage mat midt i byen. Det er viktig når miljøkrisen kommer.

Minst engasjerende er det kanskje i en byhage i Bjørvika. Skjermdump NRK

Deretter drar vi på "dumpster diving" på østkanten i Oslo, der en gruppe ungdommer på sen kveldstid jakter mat i søppelcontainere utenfor matbutikkene. Hensikten er å vise at vi kaster altfor mye mat, men det hele blir ganske kjedelig.

Så blir det skolefjernsyn, med besøk hos voksenprogramleder Fredrik Solvang på kontoret. Han plasserer partilederne på ei snor fra venstre til høyre i hva-mener-du-om-oljeleting-i-Lofoten-og-Vesterålen-spørsmålet, og Faten må velge.

NRK har lagt ut begge de første programmene, og i program to er det forsvarspolitikk på dagsorden. Faten drar ut i skogen sammen med en gruppe vernepliktige. Men først må hun inn i feltuniformen og få på seg camo (svart kamuflasje) i fjeset.

Dermed blir også hijaben mindre framtredende, og i diskusjonen om liv og død og viljen til å ofre livet for fedrelandet kommer vi for første gang vi nærmere personen Faten Mahdi al-Hussaini.

Faten forteller at hun ville gitt sitt liv for Norge. Skjermdump NRK

 

-  Jeg trodde jeg var mer lojal mot Irak, som er mitt andre hjemland. Men 22. juli gråt jeg så mye. Fordi jeg fant ut at jeg elsker Norge så høyt. Jeg er her. Jeg har like mye kjærlighet som alle andre til Norge. Jeg er ikke annerledes fordi jeg går med et jævla stoff på hodet, sier hun.

Tøft.

Men deretter er det skolefjernsyn hos Fredrik Solvang igjen, hvor vi lærer om NATO og prinsippet om alle for en og en for alle. Faten vil helst ha et nordisk samarbeid, men får vite at det er helt urealistisk. Så må hun velge parti igjen.

Men: Som valgprogram for unge velgere er dette ikke dårlig, til tross for lovlig mange forenklinger og tendenser til skolefjernsyn.

LES OGSÅ: Norske redaktører burde fremme de liberale stemmene

Så tar jeg med at det står NRK-ledelsen til ære at de har stått ved programlederen sin gjennom tumultene. Ledelsen kan selvsagt ikke gå tilbake på det konkrete valget av programleder i en slik storm. Det ville være å falle henne i ryggen. Det skal ikke gode arbeidsgivere gjøre. 

Neste gang, derimot, bør de velge en ung programleder som er mer representativ for norske minoriteter. og som ikke gir "offisiell" legitimitet til et religiøst/politisk plagg.

Men hvem vet, det er flere programmer, kanskje får vi vite litt mer om hvorfor hun bærer hijab også.  

 

Høyt spill fra Listhaug

Med sin Sverige-tur i dag bidrar Sylvi Listhaug igjen til å spenne innvandringsdebatten i Norge til det ytterste. Det er høyt spill fra en statsråd som tydeligvis spiller solo i siste del av valgkampen - men som uansett kan sitte igjen som vinner.

Invandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug er elsket og hatet. Ikke bare i det norske folk. Og ikke bare internt i regjeringsapparatet. 

Men også internt i Fremskrittspartiet.

Jeg skrev for to uker siden en kommentar om Fremskrittspartiets to ansikter, om de to fløyene personifisert gjennom Siv Jensen og Sylvi Listhaug: Den liberale, urbane diplomøkonomen fra Oslo på den ene sida, og den innvandringskritiske odelsjenta fra Ørskog på den andre.

En utblåsning fra tidligere FpU-leder Jan Erik Fåne i dag tidlig illustrerer splittelsen forbilledlig:

«Vi har en integreringsminister som aldri har bidratt til å integrere ett eneste menneske. Tvert i mot er målet å skape motsetninger, hat, frykt og mistenksomhet. Og alt kun for å sikre seg noen ekstra stemmer på fremmedfrykt og ubegrunnet angst. Det er uanstendig, umoralsk og veldig farlig», skrev den tidligere stortingsrepresentanten på Facebook.

Så vil nok mange ile til å fortelle at Fåne forlot Fremskrittspartiet for lenge siden, like etter de store utrenskningene på Bolkesjø i 1994, og at han ikke lenger er representativ for dagens Frp-medlemmer. Det er nok riktig. 

Men spenningen mellom de to fløyene eksisterer fremdeles. Og det er tydelig at Sylvi Listhaug spiller et høyt spill, et spill som kan komme til å koste regjeringen makten - men som uansett kan bli til Listhaugs fordel.

Jeg skal forsøke å utdype:

Det er ingen grunn til å tvile på at Sverige-turen i dag var et nøye uttenkt valgkamputspill fra Listhaug og hennes høyre hånd Espen Teigen. 

De visste på forhånd at turen ville få maksimal medieoppmerksomhet. Til alt overmål fikk de hjelp fra Listhaugs svenske statsrådkollega (om enn høyst ufrivillig), som begikk den åpenbare uhøflighet å avlyste et møte med en norsk minister på kort varsel.

Slik klarte sosialdemokratenes Helene Fritzon å skaffe Listhaug sympati på den norske siden av grensen, blant dem som i utgangspunktet har hang til å bli såret i sin norske nasjonalfølelse.

Og la oss bli enige om en ting ganske lett:

Om Sylvi Listhaug og Espen Teigen virkelig ville til Sverige for å lære om svensk integreringsarbeid, hadde de nok enkelt funnet et bedre tidspunkt enn midt i en hektisk valgkampinnspurt. Det er også fristende å sitere Venstres Abid Raja: 

- Dersom hensikten med integreringsministerens reise til Rinkeby er å lære om integrering, burde hun ikke oppsøke stedet der den har mislyktes, sier han.

Så tar vi med at verken Frp-leder Siv Jensen eller statsminister Erna Solberg står på sidelinjen og applauderer Listhaugs "harrytur." til Sverige i dag. 

Mange har til og med vært ute og etterlyst nettopp Jensen og Solberg: Hvorfor lar de henne fortsette med disse stadige provokasjonene? Hvorfor stopper de henne ikke?

Eller om vi spør på en annen måte: Hvordan våger Sylvi Listhaug å utfordre både sin egen partileder og sin egen regjeringssjef på denne måten?

Jeg tror årsaken er todelt:

De er tause fordi de ikke helt hvordan "Listhaug-effekten" slår ut: På den ene siden skaffer hun partiet mange trofaste stemmer på å kjøre "innvandringskortet" så sterkt. Men på den andre siden mister de også mange - alle de som synes Listhaug går for langt, og som reagerer slik som tidligere FpU-leder Fåne.

Men den viktigste årsaken tror jeg likevel er mer brutal:

De våger ikke. 

Listhaugs posisjon i partiet er blitt så sterk at de rett og slett ikke våger å ta henne. Dessuten vet de at Listhaug kan bli en vinner uansett:

Om den sittende regjering vinner valget, kan nemlig Listhaug-fløyen slå seg på brystet og hevde at nettopp på grunn av hennes mange uortodokse utspill klarte hun å skaffe nødvendig oppmerksomhet omkring folkelige saker. Hennes framtidige posisjon er styrket.

Og om den sittende regjering taper valget, kan det fort bli kamp om ledervervet i Fremskrittspartiet. Der er Listhaug en soleklar kandidat, og med Jonas Gahr Støre som statsminister kan hun hevde at Jensens lederskap har spilt fallitt.

Også da er Listhaugs framtidige posisjon styrket.

Oppdatering: Etter at denne kommentaren ble skrevet, hevdet svenske Aftonbladet at den svenske statsråden ble advart mot Listhaugs besøk av den norske regjeringen. Det passer nesten for godt til å være sant.

Oppdatering 2: Vi tar vekk nesten i første oppdatering: Det var ikke sant.

 

NRK fortjener likevel hijab-kritikk

NRK sjef Thor Gjermund Eriksen burde brukt en annen kvinnelig muslimsk programleder enn Faten Mahdi al-Hussaini med hijab.

Uka mest betente sak er uten tvil hijab-kritikken mot NRK. Jeg mener kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen svarer godt for seg om forskjellen på en nyhetsanker og en programleder. Likevel fortjener han kritikk. 

I skrivende stund nærmer det seg 5000 klager mot NRK-programmet Faten tar valget som har premiere 31. august. Det er liten tvil om at vi er vitne til en samlet aksjon, og til flere medier har NRK-sjefen sagt at han er opprørt over klagene.

Jeg er enig med ham i at mye av kritikken er forfeilet. Og for oss som selv jobber i mediene er det lett å skjønne NRKs argumentasjon:

For det er en åpenbar forskjell mellom en nyhetsanker og andre typer programledere. En nyhetsanker skal framstå mest mulig nøytral, eller objektiv, og skal i minst mulig grad "stå i veien" for innholdet i nyhetene som blir presentert.

Derfor forstår jeg avgjørelsen om at Siv Kristin Sællmann ikke får bruke kors rundt halsen når hun leser nyheter i NRK Sørlandet. Hadde hun derimot ledet et livsstilsprogram, eller et naturprogram for den del, hadde det ikke spilt noen rolle.

Derfor går det godt an å argumentere for at programleder Faten Mahdi al-Hussaini skal kunne bruke hijab i programmet sitt, slik Eriksen gjør.

Men NRK fortjener likevel kritikk for hijab-valget.

Grunnen til det er at NRK med dette gjør det samme som norske medier alltid gjorde før: Nemlig at hver gang vi ville vite hva innvandrerne mente om dette eller hint, så ringte vi en imam. Slik har norske medier i årevis vært med på å gi imamene urettmessig legitimitet og påvirkningskraft. 

Og nå gjør NRK det igjen:

De skal lage et program om minoriteter. De har kanskje ikke kunnskap nok om emnet selv, og velger derfor letteste utvei - det mest synlige, selve symbolet på den mest omtalte minoritetsgruppen, en kvinne med hijab.

Uten å tenke over, eller kanskje uten å vite, at muslimene ikke er den mest representative minoriteten i Norge. Og uten å tenke over, eller kanskje uten å vite, at de fleste muslimske kvinnene i Norge ikke bruker hijab.

Vi tror det er så mange av dem, med det er bare fordi de er synlige. 

Et forsiktig anslag sier tvert om at kanskje bare 20 prosent av kvinnelige, norske muslimer bruker hijab. Resten gjør det ikke.

Men andelen er økende. Og som så ofte før, kan det være lurt å lytte til dem som selv vet hvor skoen trykker. Den som etter min mening har skrevet best og mest nyansert om dette, er Nettavisen-blogger Mahmoud Farahmand.

LES MAHMOUD FARAHMAND: Hijab til hodebry

I kortversjon: Det NRK gjør, når de plukker en kvinne med hijab som programleder, er å gi ekstra prestisje nettopp til muslimske kvinner med hijab. Det gir dem ekstra oppmerksomhet, og ekstra legitimitet som muslimer. NRK gir uttrykk for at hijab er «normalen» for muslimske kvinner.

Det er det ikke. Den som har skrevet mye om hvordan hijaben vokste fram som politisk symbol under Khomeinis revolusjon er Nettavisen-bloggerne Mina Bai og Walid-al-Kubaisi.

LES MINA BAI: Hijab - et kontroversielt uttrykk

LES WALID AL-KUBAISI: Et vitnemål mot hijab

Jeg er fullstendig klar over at mange norske muslimske kvinner, kanskje de fleste, ikke mener å bruke hijaben slik. Jeg vet også mange bruker den fullstendig frivillig, mens de andre streder i verden bruker den «frivillig».

Og jeg vet at det finnes mange dyktige kvinner med hijab, deriblant Faten Mahdi Al-Hussaini, som nå får masse unødvendig hat på grunn den betente hijab-striden. Eller Iman Meskini, som spiller Sana i Skam.

Og jeg presiserer: Jeg har ingenting mot Faten, tvert om har hun blant annet markert seg som modig og skarp motstander av IS.

Men det er ikke poenget.

Poenget er at for mange muslimske kvinner verden over er det et særdeles viktig frihetssymbol å kunne gå uten hijab. Slik er det også i Norge. 

Derfor burde NRK tenkt seg om en gang til, og valgt en moderne, ung kvinnelig norsk muslim uten hijab til programmet sitt. En som faktisk kunne være en representativ rollemodell.

Omlag halvparten av norske muslimer er ikke tilknyttet noen moske. Med andre ord: de er ikke spesielt religiøse. De aller fleste muslimer går helt vanlig kledd, og de fleste muslimske kvinner i Norge bærer ikke hijab.

Det burde NRK snart forstå.

PS: Den mest tullete hijab-kommentaren denne uka kom etter min mening fra Arild Rønsen (også han Nettavisen-blogger). Han fant grunn til å framheve at hijaben var sexy.

Han fikk kontant svar fra Nettavisen-blogger Æsæl Manouchehre. Anbefalt lesning!

LES ARILD RØNSEN: Hijab kan være dritstilig! Råsexy!

Les Æsæl Manouchehri: Ikke lek helt på bekostning av min frihet

Når journalister skyter seg selv i foten

Bryggesaken til Jonas Gahr Støre vekker sterke følelser blant norske journalister. Foto: Scanpix

Mange har ment og sagt mye om bryggen til Jonas Gahr Støre de siste dagene. Det mest kuriøse er alle journalistene som peker på at journalisten bak oppslaget i Finansavisen er høyreorientert.

Jeg er blant dem som mener at bryggesaken til Støre ikke er den aller største bomben i valgkampen.

Både NHO-leder Kristin Skogen Lund og den konservative Jan Arild Snoen i Minerva har rykket ut til Støres forsvar.

Deres argument er at om alle hadde gjort like mye som Støre i denne saken, så hadde ikke svart arbeid vært noe problem.

Til det kan svares at saken ikke er avsluttet enda. Fremdeles gjenstår noen spørsmål om hva Støre egentlig gjorde den gangen.

Det er også legitimt å mene at en sentral lederskikkelse i Arbeiderpartiet bør gjøre mer for å sjekke at alt er ok enn du og jeg, selv om han for seks år siden "bare" var utenriksminister og ikke statsministerkandidat.

Men det er ikke poenget mitt denne gangen. 

Nå vil jeg peke på alle journalistene i sosiale medier, og for eksempel tankesmien Agenda, som oppskjørtet kan fortelle at mannen bak avsløringen i Finansavisen, journalist Kjell Erik Eilertsen, er høyrevridd.

Det er han nok. Og når han er høyrevridd, er det jo klart at han må ha en politisk agenda bak oppslaget. Da er jo saken så ååååpenbart del av en drittpakke, og derfor ikke noe å bry seg om.

Javel?

Nå er det slik at professor Frank Aarebrot hvert eneste år legger fram et partibarometer under Mediedagene i Bergen som forteller at norske medier har klar overvekt av journalister med venstresympatier.

Og hvis det er slik at en høyrevridd journalist automatisk har en agenda, må vi vel tro at venstrevridde journalister har det også?

Å skyte seg selv i foten, kalles dette.

 

Disse skal overta Nettavisen i valgkampen

Siv Jensen, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og Audun Solbakken blir alle å se som gjesteredaktører i Nettavisen. Fra NRKs partilederdebatt.

Nettavisen har en stolt tradisjon med politikere som gjesteredaktører i valgkampen. Denne gangen kommer hele topplaget med Erna og Siv og Jonas og Audun i spissen.

Den første gjesteredaktøren satte seg i redaktørstolen i Nettavisen i august 2009. Navnet var Bård Vegar Solhjell - den gangen kunnskapsminister i Stoltenberg II-regjeringen og påtroppende parlamentarisk leder i SV.

I årets valgkamp var det partileder Knut Arild Hareide i Kristelig Folkeparti som åpnet ballet. 

I sin gjesteblogg eller "leder" i går, søndag 20. august, skrev han at Norske verdier kan ikke tas for gitt. Han tok blant annet inititativ til å hjelpe Italia i flyktningekrisen, og ba førstegangsvelger Davy Wathne om å si nei til søndagsåpne butikker.

I morgen, tirsdag 22. august, er turen kommet til Rasmus Hansson,  nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne. Deretter ser listen slik ut:

Mandag 28. august: Audun Lysbakken, partileder Sosialistisk Venstreparti. 

Onsdag 30. august: Siv Jensen, partileder Fremskrittspartiet og finansiminister. 

Fredag 1. september: Erna Solberg, partileder Høyre og statsminister (blir avløst av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen halvveis). 

Mandag 4. september: Trine Skei Grande, partileder Venstre.

Onsdag 6. september: Marit Arnstad, nestleder Senterpartiet.

Arbeiderpartiet er ikke helt avklart. Partileder Jonas Gahr Støre studerer kalenderen, og stiller muligens med "reserve" Trond Giske. Partileder Bjørnar Moxnes i Rødt har takket ja, men dagen er ikke endelig fastsatt.  

For Nettavisen sikrer ordningen med gjesteredaktører en bredest mulig valgdekning, siden vi lar alle partiene slippe til med sine synspunkter og vinklinger på aktuelle saker. Vi får også en unik innsikt i hva partiene er opptatt av i den siste hektiske valgkamp-innspurten

På den andre siden får politikerne se hvordan verden ser ut fra en valgredaksjon, samtidig som de får anledning til å reagere direkte på nyhetsbildet.

Rollen som gjesteredaktør innebærer at partilederen går inn som politisk redaktør for en dag. På forhånd har de sendt inn forslag til saker som de vil at våre journalisten skal se nærmere på. De har også med seg en "leder" som setter agendaen for dagen. 

Nytt av året er at gjesteredaktørene også får utdype de redaksjonelle prioriteringene sine i en live lunsjprat på Facebook i samarbeid med Nettavisen Lyd og Anders Høglund, kjent debattleder fra både P4, TV3 og Kanal 24.

Med seg som sekundant får Høglund i denne runden med seg sjefredaktør Gunnar Stavrum eller undertegnede. 

Mot beinhard maktkamp etter valget

Vinner Arbeiderpartiet valget, sitter Jonas Gahr Støre trygt som partileder i mange år. Om de taper, kan det derimot gå mot knallhard maktkamp i partiet.

Akkurat nå i valgkampinnspurten er det høy stemning i Arbeiderpartiet. Interne kilder forteller om stor oppslutning om ledelsen, til tross for katastrofemålingen de siste dagene.

Årsaken til det er Jonas Gahr Støres vinner-opptreden på partilederdebatten mandag. Til og med Nettavisen mente at han kom best ut, og internt ble det trukket mange lettelsens sukk over at tåkefyrste-stempelet er i ferd med å blekne.

LES OGSÅ: Kanskje kommer Tåkefyrsten

Men suksess i politikken kan være kortvarig, og en avstemning blant Nettavisens lesere gir en aning om hva som kan komme. Nå er det ikke Nettavisens lesere som avgjør hvem som skal bli partileder i Arbeiderpartiet, men resultatet er likevel oppsiktsvekkende:

På spørsmål om hvem som bør bli leder i Arbeiderpartiet, svarer ca 36 prosent Trond Giske. 33 prosent svarer Hadia Tajik. Og bare 31 prosent Jonas Gahr Støre. I skrivende stund er det avgitt nesten 16 000 stemmer. 

På en Facebook-avstemning er tendensen den samme, bortsett fra at her er det Tajik som leder foran Giske. Også her er Støre sist.

Nå er det skrevet mye om alle forbeholdene vi må ta på slike leseravstemninger. Hovedtendensen går likevel an å kommentere:

Støre framstår ikke som en selvskreven leder i Arbeiderpartiet. Det er tvert om påfallende hvor likt lederen og de to nestlederne blir vurdert.

Støre er verken ekstremt på topp eller ekstremt på bunn. Det kan tyde på at han er utydelig, at folk fremdeles ikke har fått helt "tak" på ham.

Målingen ble publisert første gang 16. august, og etter partilederdebatten har kanskje flere fått sansen for "frekke-Jonas" framfor "dialog-Jonas".  

Ellers kanskje ikke: Det er ikke sikkert "frekke-Jonas" går hjem hos alle. Audun Lysbakken risikerer ikke noe på å være frekk, for ingen ser ham som statsminister. Men Støre skal også fylle rollen som Statsmann, og da må han være rolig og sindig.

FIKK DU MED DEG DENNE? Landsmoderen og Statsmannen

Vinner de rødgrønne valget, kan Jonas Gahr Støre bli statsminister for en Raymond Johansen-lignende løsning med Senterpartiet eller MDG på vippen. Da vil hans rolle som sjef i Arbeiderpartiet være ubestridt.

Men om de taper, sitter Jonas Gahr Støre utrygt. 

Riktig nok har Arbeiderpartiet ingen tradisjon for å kaste ledere etter valgnederlag. Samtidig har Arbeiderpartiet aldri vært noen søndagsskole. 

I tillegg kommer det faktum at partiet i dag har to svært tydelige nestledere:

Mange går bare og venter på at Hadia Tajik snart skal rykke opp og "fornye" partiet. Hun har appell langt utover partiets rekker, og har sterke tilhengere internt i partiet.

Men det har også Trond Giske. Og fløyene i partiet liker ikke hverandre spesielt godt.  Dessuten må trøndermafiaen aldri undervurderes.  

Det er Støre-leiren fullstendig klar over.  

 

Er Trump virkelig like ille som Hitler?

Faksimile fra VG 17. august 2017

Er det virkelig klokt å sette hitlerbart på Donald Trump på fronten av Norges største tabloidavis? Jeg tror ikke det.

Det var sikkert mange som stusset over førstesiden på VG i dag. Noen ble kanskje sjokkert, noen ble sinte, mens andre trakk på skuldrene og tenkte at nå henter de sommervikarer rett fra årets russekull. Mange synes sikkert også at den var knakende god. 

For om denne kjeften splitter USA, kan vi være ganske sikre på at denne forsiden splitter Norge.

Bakgrunnen for hitlerbarten er Trumps håndtering av demonstrasjonene i Charlottesville 12. august, der en 32 år gammel kvinne ble drept. Konkret forteller VG inne i avisen at borgerrettsforkjemperen Jesse Jackson mener at Trump legitimerer både Ku Klux Klan og nynazister. 

Og for å si dette tydelig først: 

Jeg er enig med Jesse Jackson i dette. Jeg synes Trumps håndtering av nazi-demonstrasjonene har vært skandaløs. Det er foruroligende at en amerikansk president ikke klarer å ta klart og tydelig avstand fra organiserte nazister - uten samtidig å peke på vold også på "den andre siden".

For å si det mildt: Det er forskjell på folk som dreper og ungdom som kaster stein mot et G20-møte.

Men selv om vi er redde for Donald Trump og hva han egentlig kan vise seg å være. Selv om han viser foruroligende autoritære trekk. Og selv om vi gjerne vil advare klart og tydelig mot nazisme, så må vi holde tunga beint i munnen.  

Grunnen til det er todelt:

For det første kan førstesiden virke mot sin hensikt, og skyve folk nærmere Trump-leiren heller enn motsatt. Trump har fremdeles mange tilhengere, både i USA og Norge, og å antyde at alle disse er nazister, er grovt. Noen ganger er slike angrep polariserende, og kan føre til at de slutter rekkene.

Det kan også tenkes at helt vanlige mennesker, i likhet med Trump, har reagert på motdemonstrantene. Kanskje mener de at rasende sammenstøt mellom nazister og anti-nazister ikke er en god strategi for å bekjemte nazisme. De har kanskje tenkt litt i samme baner som Trump. Hvis det er nok til å bli beskyldt for å være nazist, er kanskje ikke nazistene så ille, da? 

For det andre er førstesiden på alle måter usaklig, og en bemerkelsesverdig undervurdering av det Adolf Hitler faktisk gjorde. Hitler satte en verden i brann, og gikk industrielt til verk for å drepe seks millioner jøder. I tillegg til at han systematisk drepte homofile og funksjonshemmede. 

Det har tross alt ikke Trump gjort. Og hver gang vi drar sammenlikningen med Hitler, så bagatelliserer vi disse historiske uhyrlighetene - selv om det ikke er det vi ønsker.

- Vi prøver ikke å si at Donald Trump er Adolf Hitler, sier sjefredaktør Gard Steiro til NRK.  

Neivel. Akkurat det er litt vanskelig å forstå. Hva skulle hensikten være da? 

Så er jeg enig i at det er viktig å holde fokus på Donald Trump og de urovekkende signalene som nesten hver dag kommer fra Det hvite hus.

Men bedre enn karakteristikker er konkrete beskrivelser av hva han faktisk gjør.

 

Har ingen anelse om Trump-effekten


Tidligere Nei-dronning Anne Enger kom med viktig apropos til
Donald Trump og Brexit.

Arendal: Det eneste vi kan vite sikkert om effekten av Trump og Brexit på den norske valgkampen, er at vi antakelig ikke har peiling.

Dette må være den forsøksvise konklusjonen på den store debatten på Arendalsuka onsdag, om folkets opprør mot eliten i Europa og USA, og i hvilken grad det også vil rulle over Norge om fire uker. 

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) var selvsagt høyt oppe og representerte igjen "folket" i opposisjon til eliten i byene, For eksempel i kampen mot ulven, som har vært bakgrunn for begge de største demonstrasjonene i Oslo i år.  

For her handler det om avstand og avmakt, mente han. Om folk som blir styrt av politikere som selv ikke har bodd på Løten og ikke aner hvordan det er å ha en ulv luskende rundt nova. 

LES OGSÅ: Kalde fakta i ulvetider

Eller så handler det om noe helt annet: 

Om for eksempel globalisering og norske byggeplasser, der et hovedverneombud ikke lenger våger seg inn alene, fordi store deler av bransjen er tatt over av kriminelle, som Hadia Tajik (Ap) kunne fortelle.

Eller for høy innvandring, og sentralisering av makt hos byråkratene i EU, som  parlamenterisk leder Harald Tom Nesvik i Fremskrittspartiet trakk fram.

Forskningssjef Asle Toje i Nobelinstituttet viste til at dramatisk urbanisering har forrykket balansen mellom by og land over store deler av verden.

Mens VG-kommentator Frithjof Jacobsen pekte på politikken ikke virker lenger:

At folk blir presset ut av arbeidslivet og boligmarkedet uten at vi har gode løsninger, at politikerne heller ikke kan gi oss trygghet mot terror, at endringene skjer for fort.

Eller kan hende alle disse faktorene spiller inn.

Og at vi egentlig ikke aner hvilke av dem som er sterkest og dermed viktigst for å spå om det norske valget 11. september.

For alle synes å være enige om at Trump ble båret fram av et folkelig opprør mot eliten. Det ble Brexit også. Men nå har vi sett noen måneder med Trump, og mange betakker seg. Samtidig som både Wilders og Le Pen tapte i Nederland og Frankrike. 

Ingen i panelet prøvde seg derfor på noe sikkert svar på hvordan internasjonale strømninger vil slå inn på det norske valget om fire uker. Det vil ikke jeg heller. 

Men den som kom nærmest en vekker, eller historisk parallell, var en tidligere politiker - uten at panelet så ut til å la seg merke særlig av det:

Rett før debatten ble tidligere Senterpartileder Anne Enger intervjuet av møteleder Terje Svabø om forrige gang et folkelig opprør tok makten i Norge. Den gangen Norge sa nei til EU, og hva som kunne være årsaken til det.

Det var et godt grep. For det var mange likheter, mente Enger: 

Også den gang ble de undervurdert av eliten, eller ja-sida, og beskyldt for å spille bare på følelser. Også den gangen valgte opprørsbevegelsen å snakke forbi de store mediene. Om de fikk et svært oppslag mot seg i VG, kunne de juble. For da fikk de tilsendt haugevis av votter og sokker fra strikkende EU-motstandere over hele landet.

Men det viktigste var dette, mente Enger: 

- Vi kunne mer enn dem

Sa altså Nei-dronningen fra 23 år tilbake. Om hun har rett i det, vet jeg ikke. Men kanskje var ja-sida for arrogant? Kanskje trodde de at dette ville bli lett spill?

Uansett kan det være en viktig påminnelse om å ikke undervurdere verken kraften eller kvaliteten i det folkelige opprøret som denne gangen har gitt seg utslag i Trump og Brexit.

Er bensinbilen ute av bildet om åtte år?

Arendal: Vi må styrke kollektivtransporten i de store byene. Vi må øke kapasiteten på tog og stamveier mellom landsdelene. Og vi må satse på elbiler.

Dette er "folkets dom" i en fersk undersøkelse gjort av Kantar TNS, og som ble lagt fram på på et møte i Arendal tirsdag om det kommende forbudet mot bensin- og dieselbiler.

Du visste kanskje ikke at det kommer et slikt forbud? 

Joda: et samlet storting har allerede vedtatt at det fra 2025 bare skal selges utslippsfrie nybiler i Norge. Og vi er ikke alene: India har et liknende vedtak fra 2030, og Frankrike og Storbritannia fra 2040. 

Men også her er altså Norge best i elbil-klassen. Problemet er bare at det ikke er så lenge til 2025. Faktisk bare åtte år. Og hvordan i all verden kommer vi til det utslippsfrie bilsamfunnet på bare åtte år? 

Stortinsgvedtaket er ingen spøk, det var de enige om både Terje Aasland (Ap), Ida Lindtveit (Krf), Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) og Nikolai Astrup (H)) - som også er leder i Stortingets transport - og kommunikasjonskomite. 

Og også bransjen tror at det faktisk er mulig: ​

Ulf Tore Hekneby fra bilimportøren Harald A. Møller A/S fortalte entusiastisk om en bilpark i full endring, og særlig om alle de store elbilene som er på vei. Familiebilene, SUVene. For dette har bilprodusentene fått med seg:

Enten forholder de seg til årstallet 2025, eller så kan de glemme det norske markedet.

Så ble det også tolket positivt at over 30 prosent av folket mener at bygging av ladestasjoner bør være blant hovedprioriteringene i samferdselspolitikken. 

Folkene i Elbilforeningen og Miljøstiftelsen Zero, som arrangerte møtet, var selvfølgelig entusiastiske, fordi utviklingen hadde gått ekstremt mye raskere enn de drømte om for bare få år siden.

Tall fra Kantar TNS

I følge undersøkelsen består nå over sju prosent av den norske bilparken av elbiler eller ladbare hybrider. I større byer som Bergen og Kristiansand er tallet enda høyere, noe som har klar sammenheng med bompengepolitikken. 

Og ifølge Christina Bu i Elbilforeningen er det først nå at de store nasjonene er begynt å komme. I Kina ble det for eksempel solgt 45.000 nye elbiler bare i juni. Dette har kollossalt mye å si for utvalget, og ikke minst for innovasjon.

Men altså: Innen åtte år skal alle nybiler som selges i Norge være utslippsfrie, i følge politikerne. I tillegg krever det norske folk at vi satser både på tog, veier og sykkelstier. 

Hvordan vi prioriterer, har tydelig sammenheng med hvor vi bor. Det er også store forskjeller partiene imellom. For eksempel er bilbruken aller viktigst for Frp-velgere og Sp-velgere. Mens Miljøpartiet De Grønne ikke overraskende er de ivrigste syklistene. 

Hva tror du? Er det realistisk å tro at bensin- og dieselbilene er ute av bildet allerede om åtte år? 

 

For ordens skyld: Forfatteren av denne kommentaren eier selv en elbil, og tar toget til og fra jobb.

 

Kanskje kommer Tåkefyrsten

Jonas Gahr Støre

ARENDAL: I kveld braker valgkampen løs for alvor, og ett av de store spørsmålene her i Arendal er om Tåkefyrsten dukker opp i partilederdebatten.

Mange har allerede skrevet sarkastisk om Arendalsuka, den siste uka i sommerferien der alt som kan krype og gå av politikere, kommunikasjonsfolk og journalister drar til Arendal for å treffe akkurat de samme folka som de treffer i Oslo resten av året.

Men i kveld er partilederdebatten, og da det er alvor:

I ukevis har partiorganisasjonene spisset og knadd på budskapene, og partilederne er preppet til det ytterste for å framstå akkurat slik de ønsker å framstå.

Og det var i den forbindelse debattleder Stein Kåre Kristiansen i ettermiddag mente at Tåkefyrsten var forsvunnet. Ikke i den forstand at partileder Jonas Gahr Støre (Ap) var blitt mer usynlig, men at han var blitt mindre tåkete. 

Og dermed en farligere motstander for statsminister og partileder Erna Solberg (H).

"Statsmannen" er en langt farligere motstander for Erna Solberg enn "Tåkefyrsten". Begge foto: Paul Weaver

Også Odd Hoen-Sevje, politisk rådgiver på Statsministerens kontor, medgikk at det var en "ny" Jonas Gahr Støre de forberedte Erna Solberg på å møte i kveldens partilederdebatt. - som også skal inneholde en duell mellom de to.

-  At Støre har jobbet mer med poengene i talene sine, er lett å se. I debattene derimot, der han er uten manus, er jeg ikke så sikker, sa han.

Camilla Ryste, kommunikasjonssjef for Arbeiderpartiets stortingsgruppe trodde at tåkefyrste-begrepet bare var funnet opp av partikontorene til Høyre og Fremskrittspartiet, men medgikk at de stadig jobbet med språket til partilederen. Hun mente også at det kom en logisk endring i retorikken etter landsmøtet i april, siden Støre da hadde klare, politiske vedtak å forholde seg til.

Retorikk-ekspert Kjell Terje Ringdal hadde også sett en endring på landsmøtet, og at det var der den første one-lineren hadde kommet: 

- Da sa han at "om Høyre privatiserer mer nå, så selger de snart Kåre Willoch". Og det var jo ganske morsomt, la han til, og antydet at Støre dermed hadde fått blod på tann.

Lars Erik Grønntun, Kjell-Terje Ringdal, Odd Hoen-Sevje og Camilla Ryste diskuterte personfokus i valgkampen.

Lars Erik Grønntun, leder i kommunikasjonsbyrået Gambit og tidligere FrpU-formann, mente at personfokuset var langt tydeligere enn før, og at dette selvsagt ble forsterket i sosiale media. 

- Når partikontorene før snakket om å "komme på", så dreide det seg om en dobbeltside i en papiravis. Nå betyr det å bli likt og delt på sosiale medier. Og da kreves det at budskapet ikke har for mye dybde, ikke for mye fakta, men et godt emosjonelt budskap.

LES OGSÅ: Landsmoderen og Statsmannen

Så når du ser et idyllisk bilde i avisa av Jonas Gahr Støre på hytta med barnebarnet i hånden, så vet du hvorfor. Fordi velgerne ønsker å bli mer kjent med personen, som Camilla Ryste uttrykte det.

Så da spørs det hvem vi møter i partilederdebatten i kveld:

Erna Solberg er mer forutsigbar, så hun vil nok forsøke å møte som Landsmoderen. Jonas Gahr Støre vil prøve å komme som Statsmannen - kanskje med rødt slips i kveld også.

Eller kanskje ender han som Tåkefyrsten igjen.

 

Frps to ansikter

Sylvi Listhaug (t.h) er blitt en tydelig utfordrer mot partileder Siv Jensen. Foto Scanpix/Paul Weavar

Hvem representerer det egentlige Fremskrittspartiet - Siv Jensen eller Sylvi Listhaug? Og hvem tjener på at skillet mellom de to blir tydelig i valgkampen?

De siste dagene har Fremskrittspartiets to ansikter stått klarere fram:

På den ene siden Siv Jensen, den liberale, urbane diplomøkonomen fra Oslo. På den andre siden Sylvi Listhaug, den innvandringskritiske odelsjenta fra Ørskog på Sunnmøre.

De to fløyene i Fremskrittspartiet har vært i tottene på hverandre før. Mange vil huske landsmøtet på Bolkesjø i 1994, senere bare kalt "Dolkesjø" - der flere av partiets liberalister ble kastet på hodet ut av partiformann Carl I. Hagen.

Noen år etterpå var det den andre fløyens tur, da innvandringsmotstanderne Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm ble frosset ut. 

Denne gangen er det Sylvi Listhaug som utfordrer partilederen. Etter mammapermisjonen har hun preget avisenes forside hver eneste dag, og hver gang er det innvandring og islam som er målet. 

Noen av utspillene fortjener hun etter min mening ros for, som da hun utfordret den islamske skriftlærde på møtet i Sarpsborg før helga.

LES OGSÅ: Refleksene mot Listhaug

Andre ganger avslører hun tydelige anti-liberale holdninger, som når hun vil ha lærere til å bryte taushetsplikten og angi elever på utenlandsferie til myndighetene. Da er det først og fremst innvandringsmotstanderen som taler, ikke nestlederen i et "liberalistisk folkeparti", som det heter i Prinsipp- og handlingsprogrammet.

Også andre ganger er hun forbausende lite prinsipiell til statsråd å være, som når hun vil nekte hatpredikanter adgang til riket. Noe som i utgangspunktet er en glimrende ide - men som altså kan være i strid med Grunnlovens paragraf mot forhåndssensur. 

FIKK DU MED DEG DENNE?: Nei til angiveri

Den iboende konflikten i Fremskrittspartiet er godt beskrevet i Gunnar Ringheims bok Frp - rett fra levra som kom i fjor. Men også Mathias Fischer, som lanserer sin bok Kors på halsen - sannheten om Sylvi Listhaug i dag, forteller om tilfeller der partileder Siv Jensen har måttet rykke ut for å dekke over ulike Listhaug-utspill.

Direkte komisk ble mediedekningen foran landsmøtet i vår, da VG kunne fortelle om intern maktkamp og et svært anstrengt mellom de to. Mens Dagbladet viste fram et ordentlig PR-stunt med de to "bestevenninnene" på idyllisk spasertur rundt Bogstadvannet for å avsanne alle "personkonflikt-rykter".

Hvem skal vi så tro på?

Tja. Senest i dag torsdag måtte Jensen rykke ut i Politisk kvarter og glatte over Listhaugs utskjelling av samarbeidspartner Hareide dagen før. Jeg tipper hun ikke akkurat gledet seg til det.

Problemet er nemlig at når Sylvi Listhaug sier at Knut Arild Hareide "sleiker imamene opp etter ryggen", så klasker de nok hendene på låret og jubler høyt i enkelte Frp-bygdelag rundt omkring. 

Men du kan også regne med at i andre strøk, og i andre partilag, så finnes det dem som mener at dette er litt uvant språkbruk for en statsråd. 

Og vær ikke i tvil:

Listhaugs egne kjernevelgere, de svorne tilhengere som står ved henne i tykt og tynt, er sikkert overbegeistret over at Listhaug enda en gang "sier det som det er".

Men på den andre siden har du tvilerne, de mer dannede Høyre-sympatisørene, eller kanskje KrF-velgerne som muligens sto på nippet til å hoppe over til Frp, men som nå vemmes over et litt for sterkt bilde og tenker at det får da være måte på. 

Og det var kanskje disse som var poenget å hanke inn i valgkampen.

Så spørs det hvem som er flest.

 

Landsmoderen og Statsmannen

Oppmøtet på den første statsminister-duellen mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre bærer bud om en spennende valgkamp. Innholdet i debatten var ikke så oppløftende.

Som han sa det, møtelederen på tankesmien Civita frokostmøte grytidlig onsdag morgen: I dag kommer vi til å bli helt fulle.

Også de to duellantene gjorde sitt ytterste:

Statsminister Erna Solberg i grønn og blå sommerkjole med grønn jakke. Jonas Gahr Støre i grå dress og rødt slips. Begge godt forberedt, begge offensive og slagferdige og til tider morsomme.

Og allerede nå kan vi dermed ane litt av taktikken og de interne diskusjonene i de to partiapparatene foran den kommende valgkampen. Om vi tolker debatten i dag riktig, skal Erna videreutvikles og framstå som Landsmoderen. Jonas skal presenteres som Statsmannen

Men NB, her snakker vi ikke om politikk, men om typer - hvor modellene finnes både her hjemme og i utlandet. Som landsmoder har du både Gro Harlem Brundtland og Angela Merkel. Som statsmann med rødt maktslips kan vi trekke fram Helmut Kohl eller Bill Clinton.

Men her er også noe av problemet: 

På forhånd var de to duellantene blitt enige om å diskutere næringspolitikk, skole og helse. Og på de fleste områdene er det nesten ikke mulig å oppdage forskjellene mellom dem.

Ikke at forskjellene ikke finnes. Men i debatten i dag var det nesten bare i formuesskatten ulikhetene kom fram. Solberg vil ha skattekutt for å stimulere næringslivet. Støre tror ikke det virker og vil ha mer skattepenger til andre tiltak. 

Ellers dreier krangelen seg i forbausende liten grad om hva som er målene - men om hvem som har gjort mest. Støre vil ruste opp de praktiske fagene. Solberg har gjort masse, og det viktigste er å få folk til å gjennomføre yrkesfagene.

Hvorfor la du ikke fram denne meldingen før like før sommerferien? Og hvorfor gjorde ikke dere mer de åtte årene dere satt i regjering? 

Enkelte ganger er til og med rollene byttet om:

Høyres statsminister snakker om de som er nederst ved bordet. Mens Arbeiderpartiets statsministerkandidat snakker om hva næringslivslederne på Vestlandet nettopp har sagt til ham.

Civitafrokost er visstnok det nærmeste du kommer Osloeliten.

Det var Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum som sa at Civitafrokost på Cafe Christiania ved Stortinget er det nærmeste man kommer Osloeliten.

Og hvis vi kan si at Høyre og Arbeiderpartiet er de to største elitepartiene, vil nok dette være det største problemet deres i valgkampen:

Landsmoderen og Statsmannen er for like hverandre. De er nesten som to dråper vann, der det bare er lysrefleksene som varierer fra sak til sak. 

Det betyr at valget i høy grad blir et personvalg. Hvem klarer å inngi mest personlig tillit? Eller for å bruke et spørsmål fra gammel Watergate-retorikk:

Hvem av disse to ville du kjøpt bruktbil av?

NRK planlegger bare en stor statsministerduell nærmere valget, men forhåpentligvis vil vi møte Landsmoderen og Statsmannen ved flere anledninger.

Det mest spennende spørsmålet hittil ser ut til å bli hvem som klarer å fylle rollene sine best.

 

Når rikingene bør holde munn

Faksimile fra oppslag i Dagens Næringsliv.

Jeg tror få ting skader Høyre og Fremskrittspartiet mer i valgkampen enn sutrende milliardærer på fronten av Dagens Næringsliv.

Igjen er det Stein Erik Hagen som tar på seg den tunge oppgaven å snakke velgerne til rette på vegne av de rikeste blant oss. Han gjorde det også for to år siden. Da var hans postulat at "I Norge er det å være rik synonymt med det å være utskjelt".

I dag gjentar han det hele i et stort anlagt intervju og førstesideoppslag i Dagens Næringsliv. Nå heter det at "Å være rik er blitt et skjellsord" (bak betalingsmur).

Og ikke minst: "Det er provoserende at norske bedriftseiere (...) blir behandlet som en pariakaste her til lands".

Intet mindre.

For de som kanskje har glemt det, er paria navnet på den laveste, urørbare kasten i det indiske kastesystemet. De urene, de utstøtte, de som må bo i egne områder - til og med utenfor slummen. 

Der er det altså den tidligere Rimi-Hagen føler seg hensatt hver gang han slumper til å nevne at han har en del penger.

Formålet med ytringen, også denne gangen, er å lede oppmerksomheten mot formuesskatten, som Hagen mener virker mot sin hensikt.

Og la meg skynde meg å presisere:  

Saklig sett har antakelig Hagen rett. 

Sannsynligvis finnes det mange bedre måter å hente inn skattekroner fra velstående mennesker på enn formueskatt. Også sentrale Arbeiderparti-politikere har tidligere tatt til orde for en justering av dagens ordning - fordi den ikke virker etter hensikten.

Saklig sett har altså både Hagen og Høyre her en god sak i valgkampen. 

Problemet er bare at Stein Erik Hagen gjør saken til en symbolsak. Det kan jo for så vidt være lurt. Men da må man ha gode symboler.

Det er Stein Erik Hagen ikke.

Tvert om, med et lite understatement kan man vel driste seg til å si at den tidligere kjøpmannen med tilnavnet Rimi-Hagen har enkelte ørsmå tilbøyeligheter til å virke pompøs.

Allerede tidlig i sin rikmannskarriere ble han kjent for å forære prinsesse Märtha Louise en hest. Også ekteskapet med den nesten adelige Mille-Marie Treschow ga ham et skinn av opphøyd kongelighet - som så ble forsterket av hans etter hvert legendariske "sparetips" om å bytte skjortesnipp hos skredderen i London. 

Det trekker heller ikke symbolikken i riktig retning når han gruvekkende kan fortelle at datteren faktisk har vært "nødt" til å bo i Sveits i hele åtte år for å spare 2 milliarder kroner i formueskatt. 

Ok: Jeg beklager denne smule harselas med en som utvilsomt er en svært dyktig forretningsmann, som har skapt tusenvis av arbeidsplasser, og som utvilsomt har bidratt positivt til norsk kultur- og næringsliv. 

Derfor skal jeg også ta med at Hagen har donert betydelige midler til gode formål, blant annet kreftsaken. Han har også tidligere  donert betydelige midler til Høyre og de andre borgerlige partiene.

Men som det heter i ordtaket: Hva skal man med fiender når man har slike venner.

Problemet er at Stein Erik Hagen med sine utspill går rett inn i klisjeen om den sutrende duksen som bare tenker på seg selv. Han bekrefter venstresidens verste karikatur av de aller rikeste. Og han gjør seg selv til symbol på de som bare vil snike seg unna fellesskapets forpliktelser.

Nå skal vi selvsagt ikke overdrive Stein Erik Hagens betydning. Men om det hadde vært valg i dag, skal du ikke se bort fra at flere enn vanlig ville stemme til venstre i det politiske landskapet. Og at utspillet således er reneste gavepakken for Arbeiderpartiet, SV og Rødt.

Ikke fordi velgerne er tilhengere av formuesskatt, men fordi de vil ta avstand fra symbolet Stein Erik Hagen.

 

Refleksene mot Listhaug

Sylvi Listhaug. Profilbilde fra Facebook

Sylvi Listhaug er en kontroversiell person. Så kontroversiell at enkelte reagerer nærmest på refleks hver gang hun ytrer seg. Det er ikke nødvendigvis Listhaugs feil.

Innvandrings- og integreringsministeren er tilbake fra mammapermisjon, og som ventet har utspillene og reaksjonene kommet tett. 

I forrige uke oppfordret hun lærerne til å rapportere elevene sine dersom de var på ferie i hjemlandet, noe som fikk blant annet meg til å reagere skarpt i kommentaren Nei til angiveri. Da var det på sin plass å reagere.

Men ved inngangen til helga deltok hun på en konferanse mot terrorisme i Sarpsborg, der hun konfronterte den pakistanske hovedtaleren Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri med tidligere uttalelser om dødsstraff for blasfemi. Det fortjener hun kanskje ros for? 

Men nei, i NRK heter det at hun "gikk til angrep mot hovedtaler under arrangement mot ekstremisme". Og Shoaib Sultan, som ofte er en konstruktiv brobygger, mente det var "feil sted" å ta det opp.

Les også Mahmoud Farahmand: Sekt med statsstøtte

- Frekkhet er ikke en norsk verdi. Det var ikke noen grunn til å si det på den måten til en gjest, mente han i følge NRK.

Jeg mener at reaksjonene på Listhaug er enda et komisk, eller tragisk, utslag av de nærmest betongliknende båsene i innvandrings- og islamdebatten. Enten er du for Listhaug, eller så er du mot henne. Enten er du mot innvandring og islam, eller så er du for.

For det første: At Listhaug konfronterer en framtredende teolog som tidligere har snakket med to tunger om blant annet dødsstraff for blasfemi (se videoklipp fra dansk tv her) er helt på sin plass. Det er også betegnende at mannen ikke ville svare på Listhaugs spørsmål, og nektet å stillte til intervju etterpå. 

For det andre: Det er på tide at vi snart kommer oss ut av båsene. Noen ganger tar Listhaug feil og avslører holdninger som etter min mening ikke passer i et liberalt samfunn. Noen ganger har hun rett. Å innrømme dette vil føre til bedre debatter. 

LES OGSÅ: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

For det tredje: Vi norske journalister og medier må snart begynne å ta de islamske imamene og teologene på alvor. I motsetning til Shoaib Sultan mener jeg vi er altfor høflige overfor både utenlandske gjester og hjemlige religiøse ledere. At ikke hovedtaleren i Sarpsborg vakte oppmerksomhet før Listhaug stilte sine spørsmål, er rett og slett en unnlatelsessynd av oss som jobber i mediene.

Norsk presse har heldigvis ikke for vane å være overdrevent ærbødige overfor kristne mørkemenn. Muslimske mørkemenn bør behandles på samme måte.

 

Nei til angiveri

Sylvi Listhaug ber skolen og lærerne om å rapportere til utlendingsmyndighetene. Skjermdump Dagsrevyen.

Sylvi Listhaug foreslår at lærere i den norske skolen bør melde fra dersom elever drar på ferie til hjemlandet familien har flyktet fra. Det er et pussig forslag fra en statsråd fra et liberalt parti.

Det er lett å forstå bakgrunnen for utspillet fra innvandrings- og integreringsministeren: 

UDI har i dag et syttitalls saker der de mistenker at flyktninger har reist på ferie til det landet de har flyktet fra, rett etter at de er innvilget opphold her. Dette strider mot folks rettsfølelse, og er med å undergrave asylinstituttet. 

Jeg mener derfor det er viktig at UDI tar disse sakene alvorlig. Om folk kan reise på ferie med familien til hjemlandet, er det vanskelig å tro at de har vært så veldig forfulgt og i livsfare der. 

Så langt er jeg enig med Listhaug, og ikke med Ann-Magrit Austenå i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som nærmest på refleks går i forsvar for mulige lovbrudd.

Men enigheten med Listhaug stopper der.  

For som Sylvi Listhaug sikkert lærte på lærerhøyskolen, er det ikke alltid slik at målet helliger midlet. Det hun foreslår er nemlig at skolen og norske lærere skal drive angiveri mot elevene sine. Det bør de ikke gjøre.

De fleste vil skjønne at skolen og lærerne er avhengig av tillit fra elevene, og dette må selvsagt gjelde alle elevene, også de med utenlandsk bakgrunn. En lærer er ansatt for å gjøre jobben sin som lærer, ikke for å være myndighetenes eller politiets forlengede arm inn i klasserommet. 

Uten sammenlikning forøvrig, så bringer utspillet unektelig tankene til Øst-Tyskland og det forhatte hemmelige STASI-politiet i perioden 1950 - 1990. Ulike kilder anslår at Stasi på det meste hadde over 90.000 ansatte. I tillegg kom over 100.000 såkalte informanter, som hjalp myndighetene med informasjon om naboer, kolleger, venner og familiemedlemmer.

Mange av disse var lærere. 

Jeg tror ikke Sylvi Listhaug ønsker et slikt samfunn. Men nettopp derfor bør hun som statsråd i en norsk demokratisk regjering tenke nøyere gjennom hvilke signaler hun sender ut.

Som privatpersoner står vi ansvarlig for våre egne moralske valg. Som privatperson kan jeg velge å ringe UDI om jeg får mistanke om at en påstått forfulgt har vært på ferie i hjemlandet. Som privatperson kan jeg også velge å skjule en asylsøker som står i fare for å bli kastet ut. Det er valg jeg selv må stå moralsk, og eventuelt juridisk, ansvarlig for.

Men en lærer er en offentlig tjenesteperson. Og offentlige tjenestepersoner har ulike oppgaver. Leger og sosialarbeidere skal hjelpe folk. Lærere skal undervise folk. Politi og innvandringsmyndigheter skal arrestere og eventuelt kaste ut folk.

Blander vi disse rollene, begynner vi med en gang å nærme oss ideologier og samfunnssystemer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Det kler et liberalt parti som Fremskrittspartiet svært dårlig. Det kler også en norsk regjering dårlig.

 

 

Den gale professoren - 2

Følg med i vår sommerføljetong! I går om en gal professor i Stavanger! I dag om enda en gal professor fra Stavanger - om han som mener at de dumme ikke bør få stemme! 

Myten om "den gale professoren" har mange varianter i folkelige fortellinger. Men jammen finnes de i virkeligheten også, og i sommer har de virkelig fått boltre seg i norske medier. Så om du føler at du har gått glipp av årets heteste sommerdebatter: Fortvil ikke, her er sommerdebatthjelpen!

I går handlet det altså om Den gale professoren - 1, om han som sendte slibrige meldinger til kvinnelige studenter.  

I dag går vi videre til Den gale professoren - 2, også han fra Stavanger.  Og denne gangen kan vi virkelig slippe den folkelige humoren løs. For ja, noen ganger er det lov å le høyt og hjertelig av akademikere og andre såkalt lærde. Hør bare:

Kristian Skagen Ekeli, som er professor i filosofi ved Universitetet i Stavanger, har sammen med førsteamanuensis Espen Gamlund i Bergen funnet ut at mange velgere egentlig er for dumme til å stemme.  

Kristian Skagen Ekeli, professor i filosofi. Foto: UiS

I en kronikk i Aftenposten mente de i fullt alvor at uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra borgerplikten. De kan nemlig for lite om politikk. Resultatet har vi sett i USA, der alle dummingene klarte å få valgt Donald Trump. Derfor, mener professoren og førsteamanuensen, er det ingen grunn til å vise demokratisk respekt overfor personer som ikke vet hva de gjør.

Derimot bør inkompetente velgere vise andre respekt ved ikke å stemme ved høstens valg.

Nå er det ikke noe nytt gjennom historien at filosofer eller andre frikoplede tenkere kan utvikle fascistoide trekk i sin forakt for vanlige folk som arbeider og sliter med sitt. 

Det som er oppsiktsvekkende, er at de to akademikerne ikke et øyeblikk reflekterer over det springende punktet:

Hvem skal bestemme hvem som er for dumme til å stemme?

Man kan jo lett komme i den situasjonen at de som er for dumme til å stemme er så dumme at de ikke skjønner selv at de er for dumme til å stemme - skjønner?

Hva skal vi gjøre da? Opptaksprøve kanskje? Hvem skal i så fall lage prøven? Hvilke spørsmål skal vi stille? Hva er minstekravet?

For å være alvorlig:

Demokratiet har mange svakheter. Men en av styrkene er at det henter innspill og ideer fra alle typer folk, som kan ulike ting: En kjøpmann kan noe om økonomi. En murer kan noe om fysisk arbeid. En arbeidsledig kan noe om utenforskap. En pasient vet noe om behovet for omsorg. Til og med en filosof kan bidra med noe om han bare skjerper seg litt. 

Derimot kunne det være fristende å be Universitetet i Stavanger om å teste sine egne folk med jevne mellomrom. En passende oppgave kunne være å be alle ansatte reflektere over følgende postulat av Fredrik Stabel i legendariske Dusteforbundet:

"En hvilken som helst idiot kan oppdage at han er et geni når andre forteller ham det. Kun den virkelig geniale er i stand til å oppdage det selv."

LES OGSÅ: Den gale professoren - 1

Myten om "den gale professor" lever særlig i science fiction-litteraturen. I denne boka beskrevet av radarparet Jon Bing & Tor Åge Bringsværd.

 

Den gale professoren - 1

Har du akkurat kommet hjem fra sommerferie, og føler at du har gått glipp av årets heteste sommerdebatter? Fortvil ikke, her kommer sommerdebatthjelpen!

Hver sommer har sine sommerbataljer, som kanskje dukker opp fra intet, eller i mangel på noe annet godt stoff, og som mediene kaster seg på.

Og vi som allerede har vært på ferie kan fort få følelsen av å ha gått glipp av moroa. Kanskje gjorde du som jeg, og fulgte med med et halvt øye der du lå ved bassengkanten? Men nå er tida kommet til et lite dypdykk. 

Først den gale professor nummer 1 i Stavanger: 

Denne sommerdebatten begynte med at universitets-nettavisen Khrono kunne fortelle at en navngitt professor ved Universitetet i Stavanger drev og sendte grove og upassende meldinger til unge kvinnelige studenter. Nå var en av kvinnene lei, og la ut noen av meldingene på Facebook.

Blant meldingene var "Kan jeg kjøpe trusen din.", og "Liker du rimming".

Slikt har selvsagt stor opphisselses- og underholdningsverdi i sommervarmen, og snart spredte ilden seg som en sørfransk skogbrann. 

Både på sosiale medier og i riksdekkende medier gikk debatten høyt, og etterhvert i kjente baner. Professoren har nemlig tidligere markert seg som som en slags innvandringskritiker og blant annet lagt ut en dustemelding om "jævla pakistanere".

Og pussig nok - eller kanskje heller typisk nok så kom blokkmentalieten fram også her:

Islamkritikere som Kjetil Rolness ville gjerne bagatellisere professorens atferd, og mente det bare var snakk om selvskading eller fyllerør på menns vis som alltid vil finnes og ingen burde ta alvorlig.

Mens MDGs trekk-opp-kommentator Eivind Trædal nok gjerne ville ha rullet professoren i fjør og tjære og torturert ham bare bittelitt før de kastet ham ut av campus.

For min egen del synes jeg det er greit å forsøke å være litt prinisipiell i saker som dette. I ettertid har professoren beklaget det hele. Og etter min mening er det minst tre ulike debatter her:

For det første: Var det riktig av de utsatte kvinnene å dele professorens slibrigheter på Facebook?

Etter min mening ja. Mest av alt kan professorens oppførsel sammenliknes med den gamle grisen som henger igjen i baren og klår på yngre kvinner. Da er ofte klar tilbakemelding beste botemiddelet, og slik sett er deling av hans egne Facebook-meldinger helt adekvat. Dette er ikke å henge ut noen i gapestokk. Dette er å gi ham en ørefik og be ham pelle seg derifra. Ingen kvinner skal behøve å finne seg i slikt.

For det andre: Bør Universitetet i Stavanger reagere, og bør han eventuelt miste jobben?

Både ja og nei. Slik oppførsel er nok ikke oppsigelsesgrunn i seg selv. Men det er nokså åpenbart at en professor ikke kan holde på slik - enten det er hans egne studenter det går ut over, eller ikke. En professor er i en klar maktposisjon, for eksempel som sensor.

Jeg vet ikke hvilke virkemidler et universitet har å spille på, men noe må de gjøre. Om ikke advarsler eller andre represalier hjelper, og han fortsetter med utidighetene, kan han selvsagt ikke undervise studenter. Det er ingen menneskerett å ha tittelen professor. Om han ikke direkte kan sies opp fra Universitetet, er det kanskje ledig noe i kantinen?

For det tredje: Er medienes omtale av saken noe for Pressens faglige utvalg (PFU)?

Etter min mening nei. Dette til tross for at Anki Gerhardsen, som har hatt en av de mest interessante kommentarene om saken i sommer, argumenterer sterkt for dette, og mener at både VG, NRK og Khrono har brutt god presseskikk.

Til det er ikke saken alvorlig nok. Så vidt jeg vet, har ikke professoren vært i nærheten av noe kriminelt. Han er ikke anmeldt for seksuell trakassering, og vel har kvinnene opplevd det ubehagelig - men antakelig ikke mer enn kvinnene i den før omtalte baren.

Derfor synes jeg Gerhardsen argumenterer mot seg selv når hun hevder at professoren minimum burde vært siktet i en kriminalsak før mediene offentliggjorde navnet hans. 

Hun har rett i at Vær varsom-plakaten ber om "særlig varsomhet" med bruk av navn og bilde på personer som omtales i forbindelse med "klanderverdige eller straffbare forhold". Og ofte er det slik at en anmeldt minimum må være siktet før pressen går ut med navn,  i tillegg til at det eventuelt er fare for gjentakelse eller at omtaltes samfunnsrolle har klar relevans til saken. 

Men om en sak bør ligge over et visst alvor for å kunne omtales med navn i mediene, bør den også være over et visst nivå for overhodet å bli aktuell for PFU.  

Så kan du sikkert påpeke et paradoks i min argumentasjon:

Først mener jeg at professoren i verste fall bør miste jobben, men deretter at saken ikke er alvorlig nok for PFU? Ja. Det finnes flere saker der folk har vist seg uskikket til undervisningsstillinger, uten at saken nødvendigvis er såkalt alvorlig:

En høyskolelektor jeg kjenner til mente for eksempel på at Peer Gynt var den aller beste barnelitteratur. Det var for så vidt greit, helt til han insisterte på at Peer Gynt var den eneste godkjente barnelitteratur, og varslet at han bare og utelukkende ville undervise i Peer Gynt i et helt semester - om barnelitteratur. Da ble norskstudentene naturlig nok urolige - og ledelsen fant ham uskikket til å undervise i norsk.

Men han var selvsagt ikke i nærheten av noe klanderverdig eller kriminelt i en slik forstand at navnet hans ikke burde omtales i en norsk avis. 

Slik er det etter min mening med professoren også:

Han har oppført seg som en dust. Og til forskjell fra tidligere tider ved baren, har han selv kommet i skade for å legge tåpelighetene sine ut offentlig - slik at også reaksjonene blir offentlige. Da må han nok finne seg i at også navnet hans blir offentlig kjent - selv om noen medier, som Nettavisen, velger å la være å fortelle navnet av menneskelige hensyn.

Og da blir det unektelig litt pussig at andre skal føle seg krenket på vegne av ham, og klage saken inn for PFU. Norske medier er fulle av folk som gjør klanderverdige ting hver eneste dag. 

Dette er saken om en av dem. Det får da være måte på til krenkethet.

I morgen: Enda en gal professor i Stavanger

Vi må snakke mer om Utøya og 22. juli

Hver dag kommer fremdeles rundt 150 mennesker innom 22. juli-utstillingen.


Nyhetsmeldingene i dag preges av regjeringens vedtak om et minnested ved Utøya. Og fortsatt kommer det besøkende til 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet i Oslo.

Det er snart seks år terroren rammet Norge. Først i går kunne kommunalminister Jan Tore Sanner presentere vedtaket om at det nasjonale minnesmerket skal bygges på Utøykaia, der terroristen gikk om bord i MS "Thorbjørn" etter først å ha detonert bomben i Oslo sentrum.

Reaksjonene har vært lavmælte. Og godt er det.

Avgjørelsen har vært av det vanskelige slaget, både for styresmakter og overlevende, pårørende og naboer. Det har vært mange forslag. Trusler om rettssak. Nå kan det kanskje se ut som om de aller, aller fleste kan slå seg til ro med at slik blir det.

Fremdeles kommer det folk til 22. juli-senteret i første etasje av Høyblokka i Akersgata. Hittil har 102.312 mennesker vært innom senteret, og en vanlig torsdag i juni vil rundt 150 mennesker rusle stille rundt og la minnene komme tilbake. Fra i morgen fredag, i det sommerferien starter, vil besøket synke litt - før det igjen tar seg opp igjen med sommerturister fra alle kanter av landet.

De fleste nordmenn har sterke minner knyttet til den dramatiske julidagen 2011. Også de som ikke er direkte berørt. Mange husker akkurat hvor de var og hva de tenkte eller trodde da de første gang hørte om angrepet. Mange husker dager og netter med nyhetssendinger.

Derfor gjør det så sterkt inntrykk å se igjen portretter av de 77 drepte. Igjen grøsser det i deg når du innser at det faktisk er de ekte restene av terrorbilen som ligger der på gulvet. Og at det faktisk var akkurat her det skjedde.

Mange naboer til Utøya gjorde en heroisk innsats den dramatiske dagen. Bilde fra utstillingen

På den flere meter lange tidslinjen i utstillingen finner du igjen noen av heltene fra den dramatiske dagen. Særlig gjør bildene av naboer ute i båt inntrykk. Folk som tilfeldigvis var ute på sjøen, eller oppholdt seg på campingplassen i nærheten, som uten tanke på eget liv plukket livredde ungdommer opp fra vannet eller tok i mot dem på stranda. 

Derfor skal vi ha respekt for naboer som er redd for at et minnesmerke skal prege området for alltid. Men samtidig skal vi også ha respekt for pårørende og overlevende som har behov for et sted å dra til. Og for nasjonens behov for å snakke om det.
 

Utstillingen viser blant annet fram terroristens falske papirer og symboler.


At over 100 000 mennesker har vært innom utstillingen i Akersgata taler sitt tydelige språk om at den fremdeles fyller et behov - og at den må sikres et sted å være når gjenoppbyggingen starter. Om du ikke har fått den med deg ennå, bør du benytte anledningen i sommer. 

Da utstillingen åpnet for to år siden, var enkelte redd for at den skulle bli et slags "fascistenes Mekka" et slags minnested med massemorderens relikvier. Frykten var forståelig nok. Men slik har det ikke blitt.

Tvert om viser årene som har gått at vi trenger å snakke mer om Utøya og Regjeringskvartalet og 22. juli. 

Under rettssaken gjorde forsvarer Geir Lippestad et poeng av at vi ikke måtte demonisere terroristen, eller late som om han var et slags uforklarlig uhyre eller monster. Da ville vi som samfunn ikke lære noe som helst. Det samme forteller boka til Åsne Seierstad med den talende tittelen En av oss, kåret til en av verdens ti beste bøker av New York Times i 2015.

Derfor er det fint om vi nå kan legge bak oss debatten om hvor minnestedene skal ligge, og heller snakke enda mer om hvordan i all verden det kunne skje. Og hva vi kan gjøre for å hindre at noe liknende skjer igjen.

Restene av bombebilen ligger fremdeles i nærheten av der eksplosjonen skjedde.



 

Brannene må oppklares nå



For andre døgn på rad opplever Oslo bilbranner av samme type som tidligere har rammet svenske byer. Det er av høyeste viktighet at politiet setter inn alle ressurser for å finne gjerningsmennene.

Først brant det i to biler på Furuset. Deretter fikk politiet melding om at seks biler sto i brann i Gamle Oslo. Dette kommer natten etter tre bilbranner på Mortensrud og Høybråten. 

Alle brannene skjer på østkanten, og skaper assosiasjoner til liknende branner i svenske storbyer, som har vært med på å skape uttrykket "svenske tilstander" - en tilstand der politiet tilsynelatende er uten kontroll over gjenger som får herje fritt i gatene.

Nå har politiet fremdeles ikke kunnet si noe om motivene eller hvem som står bak brannene i Oslo, men eksperter på området er allerede ute og advarer:  

- Bilbranner og steinkasting er noe vi har sett i Sverige i lag tid, men i Norge er vi ikke vant med det. Det må stoppes, hvis ikke kan det eskalere, sier Inger-Lise Lien, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress til Nettavisen.

Også Anders Magnus, kjent reporter i NRK og mannen bak en reportasje om forholdene i Oslo øst i mars i år, var raskt ute på twitter i dag tidlig:


Dette er forståelig. Anders Magnus fikk ordentlig tyn, blant annet av meg, for reportasjen i LørdagsRevyen, der han mer enn antydet at nettopp "svenske tilstander" var kommet til Norge. 

LES KOMMENTAREN HER: NRK med egenprodusert virkelighet

Så kanskje har han hatt rett hele tiden?

Det er nok for tidlig å si, men når det gjelder bilbrannene har han utvilsomt et poeng. Og nettopp derfor er det av nå største betydning at politiet øyeblikkelig setter inn alle tilgjengelige ressurser for å finne ut hvem som står bak.  

Bare i Malmø ble det i fjor sommer registrert 89 bilbranner, og politiet sto uten kontroll over store mengder arbeidsledige ungdommer i dårlig integrerte bydeler - samtidig som mediene rapporterte om "no go"-soner der politiet ikke vågde seg inn.

Slik er det ikke i Norge, og fremdeles vet vi ikke noe om motivene bak nattens branner i Oslo.

Men det kan være grunn til å tro at det er noen som ønsker at vi skal få slike tilstander til Norge. At noen ønsker at innvandrings- eller integreringsdebatten skal polariseres ytterligere, og at de ønsker økende mistro mellom folk. Slike folk kan finnes i begge ender av skalaen. I så fall må de finnes og stoppes straks - før de får sette fyr på hele tilliten samfunnet vårt er bygd på.

Eller det kan være bare ungdomsgjenger som kjeder seg. 

Å finne ut av dette snarest mulig har faktisk nasjonal betydning. Det får vi håpe at politiet har fått med seg.

 

PFU-kritikk mot Side2



Side2 fikk i dag kritikk av Pressens faglige utvalg (PFU) for omtalen av en PR-kampanje for Max Factor med Tomine Harket.

Side2 er Nettavisens magasin for unge kvinner, og publiserte i mars i år en omtale av Max Factors nye reklamekampanje. Frontfiguren for kampanjen var Tomine Harket, og i artikkelen refererer Side2 til en rekke spørsmål og svar (Q&A) redaksjonen hadde fått fra Max Factor med den populære artisten.  

Artikkelen førte til at Side2/Nettavisen ble klaget inn for PFU av redaktør Harald S. Klungtveit i Filter Nyheter. Han mente at artikkelen kunne framstå som reklame, og viste til Vær varsom-plakatens paragraf 2.7 om at redaksjonene skal "unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff". 

I tilsvaret til klagen mente sjefredaktør Gunnar Stavrum at dette ikke var "ukritisk videreformidling", og viste til at redaksjonen tvert om hadde skrevet tydelig:

«Side2 har fått tilgang til en Q&A med Max Factor og Tomine, hvor hun svarer på ti skjønnhetsspørsmål».

LES ARTIKKELEN HER: 11 kjappe skjønnhetsspørsmål med Tomine Harket

Dette mener imidlertid flertallet i PFU ikke er tydelig nok, og at Side2 enda mer eksplisitt burde skrevet at det var Max Factor som hadde laget spørsmålene og svarene.

Her deler utvalget seg: Utvalgsmedlem Eva Sannum mener at Side2 nettopp viser hvor spørsmålene og svarene kommer fra, og får støtte fra presserepresentantene Liv Ekeberg og Anne Weider Aasen.

Mens PFUs leder Alf Bjarne Johnsen og flertallet altså mener at Side2 ikke i tilstrekkelig grad informerte om at spørsmålene og svarene kom fra kosmetikkprodusneten selv. Flertallet gikk derfor inn for å gi Side2 kritikk - en mildere form for fellelse enn brudd på god presseskikk

LES OM KLAGEN OG NETTAVISENS TILSVAR her

LES DAGENS UTTALELSE FRA PFU her

Jeg mener at flertallet i PFU er strenge her. Side2 og Nettavisen tar likevel kritikken til etterretning, og vil selvsagt sørge for å merke enda tydeligere neste gang.

PS: PFU behandlet i dag også en klage mot KK  for samme forhold - og fra samme klager. KK ble felt for brudd på god presseskikk - altså den strenge formen for fellelse. Årsaken til det var at KK ikke hadde opplyst om at "intervjuet" med Tomine Harket var tilsendt fra Max Factor.

 

Mer åpenhet om moskeene



Shoaib Sultan i Antirasistisk Senter reagerer på at Hege Storhaug og Human Rights Service planlegger å kartlegge alle moskeene i Norge. Det er høyst forståelig. Han bør likevel forsøke å imøtekomme Storhaugs målsetting.

Shoaib Sultan er en av de muslimske stemmene det er verdt å lytte til i innvandrings- og islamdebatten. I går stilte han i Nettavisen for å møte  leserne -  både for å debattere i kommentarfeltet og bli intervjuet i en halvtimes tid av Anders Høglund direkte på Facebook.

Først: Redselen mot Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS) er forståelig. Hun er en av dem som virkelig skaper elsk/hat-reaksjoner i store grupper av nordmenn, og har tidligere kommet med enkelte nokså anti-demokratiske forslag - der hun i praksis vil avskaffe religionsfriheten i Norge.

LES MER HER: Despoten Hege Storhaug

Derfor er det lett å forstå Sultan når han frykter at borgervernliknende overvåkingsgrupper med kamera skal stå og ta bilder av barn som går inn eller ut av en moske. Det er heller ingen tvil om at enkelte av Storhaugs tilhengere kunne tenke seg å gjøre det akkurat slik.

Men Storhaug har strengt tatt ikke oppfordret til dette. Hun har bedt om hjelp til å kartlegge moskeer i Norge fordi mange er "åpenbart svært bekymret" over den kulturelle endringen av Norge.

Og her har Storhaug et innlysende poeng. 

Det er ingen tvil om at den siste tidens blinde terror mot europeiske byer har skapt frykt og mistenksomhet i store deler av befolkningen. Denne frykten kommer i tillegg til usikkerheten som allerede er der, noe som igjen kan være med å forsterke en ond spiral.

Det beste våpenet mot frykt og mistenksomhet er fakta.

Derfor burde det også være i moskeenes interesse å vise mest mulig åpenhet. Mitt forslag til Shoaib Sultan er derfor at de muslimske menighetene selv - eventuelt i samarbeid med myndighetene - kommer HRS i forkjøpet og imøtekommer ønskene om en samlet oversikt.

Den trenger ikke være særlig annerledes enn oversiktene som allerede finnes over kristne menigheter i landet.

Oversikt over store og små norske kirkebygg på origo.no

 

Åpenhet er et viktig redskap mot terror. Åpenhet er også et viktig redskap for å bygge tillit mellom muslimer og andre nordmenn.

Så er det en velkjent sak at tilliten til dagens ledelse i Islamsk Råd er såpass tynnslitt, at det neppe kan ventes særlig hjelp derfra. Det er i så fall en utfordring menighetene selv må finne ut av. 

Så er jeg klar over at det allerede finnes enkelte oversikter over muslimske trossamfunn, som for eksempel denne listen over moskeer i Norge på Wikipedia: 

Utdrag fra Wikipedias oversikt over 126 moskeer i Norge, fra 2010. N/A betyr at opplysningene ikke er tilgjengelige.

 

Disse oversiktene er imidlertid ufullstendige, og gir ikke svar på mye av det mange lurer på - og som ville være helt greit ble allmenn kunnskap:

Hva heter menigheten? Hvor mange tilhengere har de? Hvilken trosretning tilhører de? Hvor kommer den retningen fra, og hva tror de på? 

Shoaib Sultan er tidligere generalsekretær i Islamsk Råd, og tidligere ordførerkandidat i Oslo for MDG. Han er en som tidligere har vist evne til å lytte, og blir av mange oppfattet som en talsmann for moderne muslimer i Norge.

Etter min mening burde Shoaib Sultan i større grad anerkjenne behovet for mer åpenhet og fakta rundt muslimske menigheter og moskeer i Norge.

Samtidig som Hege Storhaug i større grad burde anerkjenne og aktivt forsøke å dempe frykten noen av forslagene hennes skaper blant muslimer i Norge. 

Erna tar på seg boksehanskene



I dag var det tydeligvis slutt: Lenge har bygdepopulisten Trygve Slagsvold Vedum fått herje med alt og alle som har dress eller kjole i norsk politikk. Men i dag fikk statsminister Erna Solberg nok - og langet et velrettet svingslag tilbake. 

Hittil i valgkampen har Senterpartiets latterblide gårdsterrier snakket som om han selv kommer rett fra fjøset i Felleskjøpet-lue og kjeledress. I utallige debatter har jeg hørt ham harselere over "dresskledde folk på kontor i byen" som symbol på alt som er vondt og vanskelig her i landet.

Som om ikke han selv går rundt i dress.

Og Vedum har lykkes: hittil har han klatret og klatret på meningsmålingene og levd høyt på politireform og kommunesammenslåing og lattedrikkende byfolk og generell Europa-skepsis.

SE VIDEOENE: Får-i-kål-krig på Stortinget

Slik også i dag: I malende ordelag la han ut om hvordan statsrådene våknet og tenkte "hva kan jeg sentralisere i dag?" 

- Justisministeren våknet, strakte seg og tenkte «er det ikke litt for mange lensmannskontorer i Norge? Jeg tror jeg får legge ned lensmannskontorene i distriktene.»

Og så liknende om helseministeren, landbruksministeren, kommunalministeren og utdanningsministeren - om hvordan de våknet, pusset tennene og tenkte at jeg får vel "legge ned noen lokalsykehus", eller slå sammen noen kommuner eller skoler. 

Denne harselasen syntes Erna slett ikke var morsom. Hun etterlyste rett og slett en "viss seriøsitet", og mente at slik latterliggjøring fra Stortingets talerstol bare skaper diskreditt for norsk politikk. 

LES OGSÅ: Jeg har vokst opp med fengselsfugler

Så tok hun på seg boksehanskene, og lurte på om "representanten Vedum" husket hvordan han en gang hadde spådd at det "ikke ville bli får i får-i-kålen" dersom hun ble statsminister. 

- Vel, i dag er vi selvforsynt med lammekjøtt for første gang på lang tid, sa Solberg. Og minte om at da Vedum selv var landbruksminister - ja da måtte Norge importere store mengder fårekjøtt fra utlandet for å dekke etterspørselen. 

Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange godtet seg. Og mange nikket anerkjennende. For dette har vi sett før: Erna Solberg er god når hun blir irritert. Hun er god når hun blir engasjert. Hun er til og med god når hun blir sint.

Og Vedum?

Han sto tilbake med et nokså fårete smil.

 

Nå er det alvor



En tale i et øltelt i Bayern i helga kan komme i historiebøkene. Den nord-atlantiske alliansen kan rett og slett gå mot slutten. 

Internasjonale aviser er fulle av illevarslende spådommer, og selv om noen kanskje trekker det for langt, er det ikke til å spøke med når forbundskansler Angela Merkel for første gang sier det direkte: 

Vi europeere må ta vår skjebne i egne hender

Bakgrunnen er at Donald Trump har vært på sin første utenlandstur som amerikansk president. De siste dagene har han møtt NATO og G7, og der har han tydeligvis gjort inntrykk.

- Tiden da vi fullt og helt kunne stole på andre, er til en viss grad forbi, det er det jeg har erfart de siste dagene, sa Merkel foran 2000 tilhørere like etterpå.

Og NATO-eksperten Svein Melby, en av veteranene ved institutt for forsvarsstudier, var raskt ute på Twitter: 

Også den tidligere taleskriveren for George W. Bush, redaktør David Frum i The Atlantic, skriver om at tilliten mellom USA og den jevne tysker er på et lavmål, og at den nå ligger så vidt over Putins Russland. 

Dette kan få store konsekvenser også for Norge:

I hele etterkrigstida har artikkel fem i NATO-pakten vært selve grunnpilaren i europeisk sikkerhetspolitikk: Et angrep på ett av medlemslandene er å regne som et angrep på alle, sier den - og særlig for et lite land som Norge har dette i snart 70 år vært kanskje vår eneste trygghet mot vår store, ofte skremmende nabo i øst.  

Nå ser det ut som om denne garantien er i spill. For det den tyske forbundskansleren egentlig sier, er at vi ikke lenger kan stole -"fullt og helt" på at amerikanerne kommer oss til unnsetning dersom vi blir angrepet. 

Den som kan glede seg aller mest over det, er selvsagt Vladimir Putin. 

Nå kan det jo også finnes positive argumenter for at Europa ikke lenger bare skal være ukritisk "haleheng" til USA. Men uansett kan helgens toppmøter forespeile et storpolitisk jordskjelv vi ennå ikke aner konsekvensene av.

Og uansett har Nettavisen-blogger  Simen A. Johannessen rett når han sier at vi heretter bør bruke mindre tid på å gjøre narr av Donald Trump.

For nå er det alvor.

Pasientsikkerhet, sannhet og sløseri

Styreleder Ann-Kristin Olsen i Helse Sør-Øst mottar Sløseriprisen 2016 av Skattebetalerforeningens Karine Ugland Virik.

I april ble Helse Sør-Øst tildelt Sløseriprisen av Nettavisen og Skattebetalerforeningen. I mai har helsegiganten vært i fokus for manglende pasientsikkerhet, og en IT-direktør måtte gå. Tilfeldig? Neppe.

Begge saker handler om offentlig kompetanse (eller inkompetanse) når det gjelder IT. Og begge saker handler om anbudsregler som antakelig ikke er gode nok. 

Helse Sør-Øst er vårt største helseforetak, med hele 35 sykehus og ansvar for hele 2,8 millioner mennesker. 

Først røntgen: I 2013 kjøpte Helse Sør-Øst nytt datasystem for radiologi, eller røntgenbilder. Vinneren av anbudsrunden var en av verdens største leverandører. Carestream Health skulle ha 478 millioner kroner for jobben, som ble beskrevet som "hyllevare". Altså en halv milliard kroner for ferdig teknologi som nærmest bare skulle plukkes og monteres.

I 2016 fortalte TV2 at systemet fremdeles ikke var innført på et eneste sykehus. Og de berørte røntgenlegene som hadde forsøkt deler av systemet, ville skrote hele greia

Som resultat av dette ble Helse Sør-Øst i april tildelt Sløseriprisen av Nettavisens lesere i samarbeid med Skattebetalerforeningen. Da styreleder Ann-Kristin Olsen motvillig mottok prisen 28. april, mente hun prisen var urettferdig - og forsikret om at var feilene rettet opp, og at var de på god vei til å finne en løsning sammen med leverandørene.   

Bare to uker senere kunngjorde helseforetaket at røntgensystemet var utsatt i ytterligere fem år

Teknologidirektør Thomas Bagley ved Helse Sør-Øst satt fremdeles tilsynelatende trygt. Mens administrerende direktør Cathrine M. Lofthus var taus som en østers.

Thomas Bagley måtte gå fra Helse Sør-Øst, men har fått ny statlig toppjobb i Norsk Helsenett. 

Så pasientsikkerhet: Men i mai blir direktørene Bagley og Lofthus drevet fra skanse til skanse i en annen sak, om pasientsikkerhet og utenlandske IT-arbeideres tilgang til sensitive opplysninger i forbindelse med at helseforetakets datasystemer skal flagges ut til den amerikanske giganten HPE.

Helseministeren får misvisende eller mangelfull informasjon, og nå er tålmodigheten tilsynelatende slutt: Teknologidirektøren må gå, og trekker seg også fra vervet som styreleder i det heleide selskapet Sykehuspartner. Samtidig stoppes outsourcingen

Utenfra ser dette noe kaotisk ut.

Det ene er de interne problemene som Norges største helseforetak åpenbart sliter med. En ledelse som for det første har et problematisk forhold til pressen, og for det andre har et avslappet forhold til sann og presis informasjon, er sjelden et godt tegn.

Det andre gjelder praksisen med anbud, og her er flere offentlige virksomheter i samme skvis som Helse Sør-Øst:

Mange vil være enig i at outsourcing og utsetting på anbud kan gi store økonomiske innsparinger. Men en bieffekt er åpenbart at virksomheten selv risikerer å bli tappet for kompetanse, og at interne folk kjemper i for bratte motbakker mot store, veltalende eksterne leverandører.

Det siste ankepunktet er at pris kan bli tillagt for stor vekt i forhold til kvalitet og leveransesikkerhet. Veireno og søppelkaoset i Oslo er kanskje det mest nærliggende eksempelet på det. 

Ann-Kristin Olsen er tidligere politimester, fylkesmann og sysselmann på Svalbard.

 

Frekkhetens nådegave


I følge seg selv har pastor Jan Hanvold i Visjon Norge mange nådegaver. En av dem er frekkhetens.

Mange vil huske Brennpunkts glimrende dokumentar Pengepredikanten i fjor høst, der det kom fram at Hanvold de siste 15 årene har samlet inn over 1 milliard kroner. De flittigste giverne er uføretrygdede og minstepensjonister.

LES OGSÅ: Gule og røde kort på vegne av Gud

Men tro ikke at det er disse som er ofrene i denne saken, eller andre som i god tro har gitt penger til Hanvolds eiendomsimperium. Nei, det er selvsagt Hanvold det er synd på - denne gode mannen fra Drammen som helt uskyldig er blitt uthengt til spott og spe av skruppelløse journalister som vrir og vrenger på alt. 

Heldigvis ble dette tøvet i dag kontant avvist av Pressens faglige utvalg (PFU). 

For selv om Hanvold tidligere har sagt at dokumentaren ikke inneholder feil, kom han plutselig på andre tanker da han så hvilket spetakkel det ble da virksomheten hans ble tatt med ut i dagslyset. I ettertid har han derfor via advokat påstått brudd på hele åtte paragrafer i Vær varsom-plakaten. Såpass må det være.  

Det mest kuriøse er kanskje at Hanvold i fullt alvor mener at det ikke var relevant å opplyse i dokumentaren at han tidligere er straffedømt for økonomisk kriminalitet.  

Les hele klagen og partenes tilsvar her.  

Hovedessensen i klagen fra lurendreieren i Visjon Norge er at han ble lokket med på falske premisser, og at han ikke kom til orde for å svare på påstandene som kom fram.  

Dette har programskaper Bjørn Olav Nordahl tidligere svart på i Kringkastingsrådet, hvor han også forklarte at Hanevold samarbeidet med NRK tett opp mot sending.   

- Hanvold fikk 16 spørsmål med underspørsmål en og en halv uke før jeg selv intervjuet ham. Han tok selv opptak av intervjusituasjonen for å kunne ha dokumentasjon på at vi ikke kryssklipte ham. Men han har ikke brukt noe av det materialet i etterkant så vidt jeg kan se. Han var invitert til å se den ferdige filmen to uker før sending. Da var han her i lokalene og møtte en redaktør, undertegnede og en klipper. Vi skiltes som ganske forlikte. Så har han valgt en annen kommunikasjonsform etter at han skjønte dette tok av i sosiale medier, sa Nordahl i følge fagbladet Journalisten.

Den underligste frekkheten er likevel at TV-predikanten, som selv lever av og på TV, ikke ønsket å la behandlingen i PFU bli strømmet på nettet - slik at tilhengere og/eller motstandere selv kunne følge med og bedømme utvalgets arbeid og synspunkter.

Nei, det er rart med det:

Når du ikke har regien selv, er det atskillig vanskeligere å være fast i troen på at Gud eller lykken skal stå den kjekke bi.

17. mai Forever!


Nettavisen-blogger Trym Riksen spådde denne uka at 17. mai-feiringen slik vi kjenner den snart kan ta slutt. Som sannhetsvitne bruker han en nobelprisvinner i økonomi. Jeg tror at begge tar feil.

Argumentasjonen til Riksen i bloggen Nasjonalstatens fall er spennende nok. Han viser til en kronikk i DN (bak betalingsmur), der den amerikanske økonomen Robert Shiller snakker om nasjonalstatens fall som den neste "rettferdighetsrevolusjonen" - en revolusjon som bygger på økt kommunikasjon:

Jo mer vi kjenner til og vet om hverandre, jo mer vil ulikhetene i verden måtte opphøre. Vi godtar nød og fattigdom så lenge den er langt unna. Når den kommer nærmere, både fysisk og i vår bevissthet, vil privilegiene innenfor nasjonalstatens grenser måtte opphøre.   

Også andre argumenter står i kø: Miljøet krever globale løsninger, og også handelen trives best når ulogiske regler, forskjellige valutaer og lokale særegenheter bygges ned. Det er jo dette globaliseringen handler om. 

Men så skriver han: 

"Eller har økonomene problemer med å se helheten? Er deres utdannelse og trening egnet til å forstå dem som elsker nasjonalstaten? Hvor mange økonomer finnes det som så logikken i for eksempel brexit?" 

Nettopp. For mennesket er ikke nødvendigvis et rasjonelt vesen.

At britene ville forlate EU kan ha både rasjonelle og irrasjonelle årsaker.

 

Etterhvert er det kommet mange forklaringsmodeller på hvorfor britene stemte mot EU. Dårlig vær den dagen er en av dem, mens hovedstrømmen helst forklarer det med "nasjonalistenes" opprør mot "globalistene":

Globaliseringen har gått for langt, eller for fort, mener mange, og store grupper har heller ikke fått smake fruktene av den. Snarere tvert imot: Mens øvre middelklasse nyter godt av billige, polske håndverkere - føler store grupper av britiske (eller norske, for den del) håndverkere seg presset ut av jobbene sine av de samme folkene.

Dette er rasjonelle argumenter, men da er det også lett å få tilslutning til den gamle nasjonsbyggingen og tradisjonelle verdier igjen - selv om det i noen tilfeller bare er symbolpolitikk. 

Et annet eksempel kan være K'en i skoleverket. Mens det for noen få år siden bare var KrF som ville ha inn igjen kristendom som eget punkt i livssynsfaget, krever nå til og med VG på lederplass at K'en må tilbake på grunn av kristendommens sentrale plass i den viktige kulturarven. 

Årsaken er antakelig innvandringen, og en økende bekymring for islam. Vi føler oss truet, og den første refleksen er å vende seg mot den trygge og gode tradisjonen - for nå er det igjen "vi" mot "dem". Selv om det mest logiske i møtet med autoritære religioner, i alle fall etter min mening, kanskje ville være å søke mer mot sekularisering og verdslige verdier.

På samme måte som bunaden har overlevd, vil også flagget og 17.maifeiringen overleve i uoverskuelig framtid. Foto Scanpix.

 

Globaliseringen har nok fått seg et foreløpig skudd for baugen i og med Brexit og andre "folkelige" reaksjoner. Men jeg tror likevel at Trym Riksen og nobelprisvinneren har rett i at utviklingen mot en mer overnasjonal verden ubønnhørlig vil fortsette. Fordi vi tross alt skjønner at det er logisk og fornuftig.

Men nettopp derfor vil de nasjonale symbolene bli enda viktigere. Jo mer nasjonalstaten blir tappet for reell betydning, jo mer vil vi springe ut på gatene for å feire vår egenart. Og når er den beste dagen for å gjøre det? På 17. mai, selvsagt!

Derfor tror jeg at nasjonaldagen og flagget og bjørkestammen vil overleve og kanskje til og med bli styrket - selv om både nasjonalstaten og til og med det norske språket gradvis vil kunne miste sin betydning. Slik at våre barn og barnebarn om noen år med den største selvfølgelighet vil gå rundt i 17. mai toget og rope:

17. mai Forever!

Derfor anmelder vi Facebook-forfalskningene

Facebook-siden "Slå ring om Norge" har laget forfalskede lenker fra både Nettavisen, NRK, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Faksimile Medier24

Denne uka innleverte Nettavisen en utvidet politianmeldelse mot den eller de som har forfalsket våre nyhetssider og spredt dem på Facebook. 

Den direkte foranledningen til anmeldelsen er en hendelse i forrige uke, da en sak fra Arbeiderpartiets landsmøte ble forfalsket og "vridd" til noe helt annet enn den opprinnelige saken. 

I utganspunktet publiserte Nettavien en helt vanlig nyhetsartikkel med tittel "AUF-lederen vil ha tilbake arveavgift".  Bare få timer etterpå ble artikkelen delt på Facebook med tittel "AUF-araber vil ha tilbake arveavgiften for nordmenn" -  og med oppdiktet ingress om at "det trengs flere penger for å fø på syrere og somaliere i Norge ..."

Politianmeldelsen vekker interesse i presse-Norge, blant annet har generalsekretær Arne Jensen karakterisert forfalskningen som "svært alvorlig".

Og i dag har nettstedet Medier24.com en god gjennomgang av saken, hvor de avdekker at også en rekke andre nyhetsmedier har vært utsatt for det samme.

LES MER HER: Denne høyrevridde Facebook-siden forfalsker lenker fra en rekke medier. Nå har Nettavisen anmeldt slik svindel til politiet

Når Nettavisen har valgt å gå til politianmeldelse av forfalskningen, er det i hovedsak av tre grunner: 

Den venstre siden er ekte. Siden til høyre er forfalsket. For den vanlige leser er det vanskelig å oppdage.

Den er med å svekke troverdigheten til Nettavisen. Noen vil kunne tro at det faktisk er Nettavisen som har skrevet en slik dustete/hatefull tittel. Dette er særlig alvorlig for Nettavisen, fordi vi i lang tid har forsøkt å føre en prinsipielt åpen linje i innvandrings- og flyktningedebatten. Dette kan noen ganger være en vanskelig balansegang, hvor det å bli tilgriset på denne måten kan være helt ødeleggende.

For det andre er det med og ødelegger troverdigheten til mediene generelt. I disse tider, med så mye oppmerksomhet rundt "falske nyheter", er det helt avgjørende at leserne skal kunne stole på at en Aftenposten-artikkel faktisk er en Aftenposten-artikkel, og at det er Nettavisen som lager titlene i Nettavisen.

Og for riktig å bruke store ord:

Forfalskningene med på å bryte ned hele den offentlige debatten, noe som igjen er et angrep på selve Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet. Her heter det blant annet at det "påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale".

Slik sett er forfalskningene et angrep på selve demokratiet, som påtalemyndigheten har plikt på seg til å verne om.

LES HELE ANMELDELSEN HER: Straffbare overtredelser av åndsverksloven og straffeloven med hatefulle motiver og undergraving av pressefriheten

Presse- og ytringsfrihetseksperten Jon Wessel-Aas har tro på at politiet vil se alvoret i saken.

Enkelte lesere har advart oss om at anmeldelser etter åndsverksloven blir henlagt av politiet "før du rekker å si sykkeltyveri". Vi er klar over dette, noe som er grunnen til at den anerkjente pressejus- og ytringsfrihetseksperten Jon Wessel-Aas hos Bing Hodneland har hjulpet oss med å løfte saken dit den hører hjemme. 

For det er ikke til å legge skjul på at mange, også oppegående folk, nærmest har gitt opp å reagere i tilfeller som dette. Mens andre mener at det kan da umulig være ulovlig å kalle noen for araber.

Det er riktig.

Om du av en eller annen grunn ønsker å stille deg opp på en benk i parken og rope at AUF-leder Mani Hussaini er araber som vil innføre sharia i Norge, så har du sikkert full rett til det (bortsett fra at du avslører deg som en dust - han er så vidt jeg vet verken muslim eller araber, men syrisk kurder med bakgrunn fra en kristen privatskole).

Men det er altså ikke det denne saken dreier seg om. Og vi har godt håp om at politiet og påtalemyndighetene vil være enig med oss i det.

 

Et forferdelig dårlig valg

Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne sier at de ikke forholder seg til etikk. Skjermdump fra podcasten.

Onsdag skal Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne "åpne seg" bak lukkede dører på vårkonferansen til det såkalte Medienettverket for kvinner i ledelse. Det er problematisk på minst to måter.

Temaet er den oppsiktsvekkende podcasten like før påske, der de to komikerne fortalte om Tønnes illebefinnende og sykehusopphold. I den forbindelse brettet de også ut ømfintlige deler av skittentøyvasken mellom Tønne og hennes nå snart fraskilte ektemann, P3-programleder Kyrre Holm Johannessen.

Ekspert på ytringsfrihet og personvern, advokat Jon Wessel-Aas, uttalte i ettertid at innholdet i podcasten i prinsippet er straffbart med mindre de omtalte har samtykket, og sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen påpekte syrlig at ett sted må de få tømme seg

Først til de lukkede dørene: 

Medienettverket for kvinner i ledelse er en offisiell del av Mediebedriftenes Landsforbund (MBL), en vesentlig del av Norsk Presseforbund. I seg selv er det et paradoks at en organisasjon med formål å arbeide for mer åpenhet, selv diskuterer slike saker bak lukkede dører - med referatforbud. Også Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening påpeker at dette er uheldig

Tønne og Tusvik har konsekvent nektet å svare på spørsmål fra pressen om podcasten, spørsmål som jo blir rettet på vegne av leserne. Da er altså løsningen for norske redaktører å invitere dem "hjem" til oss for å snakke med dem "privat"? 

Slik at vi er helt sikre på at leserne våre, som vi er avhengig av tillit fra, ikke skal få vite det vi har så forferdelig lyst til å vite?

Så til hovedpersonene selv:

I den siste podcasten forteller Tønne at ektemannen Kyrre "selvfølgelig" hadde samtykket i at de to venninnene skulle snakke om dette. Og Tusvik forsikrer om at de "selvfølgelig" visste at ellers hadde de brutt norsk lov. Og at de "selvfølgelig" visste at de ikke kunne ha gjort dette om de måtte forholde seg til Vær varsom-plakaten.

Selvfølgelig.

Generelt kan vi vel påpeke at det ofte gjøres mye god krisehåndtering i ettertidLikevel er det påfallende at de to podcast-stjernene fremdeles ser ut til å unngå hva denne saken egentlig handler om: 

I den siste podcasten ler de to komikerne godt fordi de har klart å sette mediene sjakk matt i denne saken. De forteller levende om hvordan flere latterlige journalister fra alle de store mediene har forsøkt å få dem i tale, og at det både har "frådet" og "gnistret". Men uten hell.

Og de har helt rett:

Ingen større medier, bortsett fra Nettavisen, har omtalt denne saken, til tross for at den altså er interessant nok til et vårmøte i Medienettverket. Og legg merke til at heller ikke Nettavisen beskriver detaljene i det som kommer fram i podcasten. 

Det synes du kanskje er latterlig, siden sosiale medier flommer over og "hele Norge" nå vet hva dette dreier seg om. Nettavisen har valgt å omtale saken, men altså uten detaljer. Det har vært vårt valg, som det går an å kritisere.

De andre store mediene har valgt å være helt tause. Årsaken er Vær Varsom-plakatens paragraf 4.8, hvor det heter:

Det hjelper ikke om Lisa Tønne og Kyrre Holm Johannessen selv velger å brette ut sine ekteskapelige problemer. Foto Scanpix.

"Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker."

Det står helt tydelig og eksplisitt at mediene skal ta hensyn til barna - selv om begge foreldrene har gitt sitt samtykke.

Det hjelper altså ikke om både Tønne og Holm Johannesen selv velger å brette ut sine ekteskapelige problemer for åpen scene. Enhver redaktør har likevel plikt på seg til å vurdere om det kan være skadelig for barna å omtale saken.

Og det er denne problemstillingen Tønne og Tusvik fremdeles ser ut til å omgå. De tror visst fremdeles at denne saken dreier seg bare om dem.

Det er lett å få sympati for Lisa Tønne når hun sier at det dreier seg om ett av de mest skambelagte tabuene, som nesten ingen våger å snakke om. Og det er lett å være enig når hun spør:

- Hvem skal skamme seg? Det er jo ofte den det er gjort mot, som skammer seg. Det er jo feil.  Jeg nekter å skamme meg, jeg vil ikke bli tvunget inn i en offerrolle.

Jeg har sympati med dette. Jeg skjønner henne, og jeg er enig med henne. Også når hun sier at den minste sorgen for hennes barn, er at alle vet det. At det ville vært verre om de skulle be dem om å holde det hemmelig, ikke å snakke om det.

Dette er riktig. De fleste vil mene at det er viktig å kunne snakke åpent om det, med venner og familie, kanskje også i klassen og på skolen.  Det er mye bedre enn å måtte gå og bære på en hemmelighet.

Men å snakke åpent med venner og familie er noe helt annet enn å kringkaste det til hele Norge.

De fleste vil vite hvor pinlig det er for barn om et vindu skulle stå åpent når foreldrene krangler. For tenk om noen hører det. Og tenk på hvor mye annet foreldre gjør som kan være pinlig for barn i ulike aldre.

Sigrid Bonde Tusvik vil heller legge ned hele podcasten. Foto Wikipedia

Barn på seks og åtte år kan faktisk ikke samtykke til at foreldrene bretter ut skittentøyvasken sin i full offentlighet. De er lojale til foreldrene, og er pent nødt til å ta det som kommer. 

I podcasten sier Lisa Tønne at hun og ektemannen har forsøkt å forklare barna at:

"Noen ganger tar noen mennesker forferdelig dårlige valg. De er ikke forferdelige mennesker likevel". 

Dette er kloke ord.

De kan også brukes om hennes egne valg i denne saken. Særlig kan de brukes om Sigrid Bonde Tusviks "programerklæring" om at "Tønne & Tusvik" rett og slett ikke forholder seg til etikk. Og at hvis ikke Lisa Tønne skal kunne snakke om dette, så kan de like gjerne legge ned hele podcasten.

Jeg er klar over at selve ideen bak "Tønne & Tusvik" er at de skal snakke om "alt".

Jeg vil likevel mene at om du er  dopet på oppmerksomhetsadrenalin at du mener at alt - absolutt ALT - har offentlig interesse, ja da bør du kanskje, om ikke legge ned podcasten, så i alle fall snakke med en venn.

Fortrinnsvis en venn som ikke er like dopet på oppmerksomhetsadrenalin som du selv.

Kalde fakta i ulvetider

Jo verre ulvene herjer, jo flere sauer blir det. Foto Scanpix.

I disse ulvetider, med mistillitsforslag mot ulveministeren og skrekkelige ulvehyl fra de dype skoger, kan det være på sin plass å se på hvordan de har det, disse stakkars menneskene som er tvunget til å bo langt der inne mot svenskegrensen.

Som alle vet er det jo sauebøndene som har det verst.

Det er de som må stå i frontlinjen mot de snerrende ulveflokkene. Derfor først noen kalde fakta om antall tapte sauer de siste fem åra, hentet fra Rovbasen til Miljødirektoratet:  


Tabellen viser tap av sauer i Oppland fra 2012 til 2016. Kilde: Miljødirektoratet.


Her ser du, i motsetning til hva du kanskje ville tro, at tap av sauer har gått jevnt og trutt nedover de siste åra.  På toppen ble det i 2013 meldt om 9.000 tapte sauer i Oppland. Av disse var 3000 såkalte normaltap, det vil si at de ikke hadde noe med rovdyr å gjøre overhodet - mens ca 6000 dyr ble erstattet fordi et villdyr hadde vært på ferde. 

I 2015 var antall erstatninger halvert til rundt 3000.

Men 3000 er jo fortsatt ganske mange, sier du. Joda, men ulven var skadevolderen i bare 10 prosent av disse tilfellene. Resten, altså nesten 90 prosent, var det jerv, gaupe. bjørn eller ørn som sto bak.

Så vil du kanskje si at det er naturlig at antall tap har gått ned, siden det totale antall sauer sikkert har gått voldsomt ned etter alle de forferdelige tapene. 

Men nei.

For de norske sauebøndene er i sannhet et heroisk folkeslag - nesten like heroisk som sunnmøringene.

For dette er jo noe alle nordmenn vet: Jo mer avlingene slo feil, jo kaldere regnet haglet mot fjæresteinene, jo svartere havet ble - jo fastere bet sunnmøringen seg fast i naustveggen og vokste og gjorde seg feit.

Men slik er det med sauebonden på Østlandet også! 

For jo verre sauen og sauebonden har det, jo mer skremmende ulveflokkene blir, og jo flere som står fram på Dagsrevyen og forteller om sine lidelser, jo flere sauer blir det!

Her kan vi gå til statistikk fra Landbruksdirektoratet, som viser at antall voksne sau for eksempel i Oppland har økt de siste ti åra, fra 84 416 dyr i 2006 til 86 358 i 2016. 


Antall voksne sau i Norge fra 2006 til 2016. Kilde: Landbruksdirektoratet.


Tendensen er den samme i de to "ulvefylkene" i Trøndelag. Også om du ser på den generelle husdyrstatitiskken fra Landbruksdirektoratet ser du den samme utviklingen - jo mer ulven snerrer, jo mer populært blir det med sau i forhold til de kjedelige dyreslagene ku og gris: 


Antall voksne sauer i forhold til kyr og griser. Kilde: Landbruksdirektoratet.


I nøyaktige tall økte antall sauer i Norge fra 723 226 sauer fra 1. januar 2012 til 784 668 i 2016.

I disse grusomme ulvetider skjer altså det paradoksale at sauehold framstår som mer attraktivt enn storfe og gris. Forstå det den som kan.

En mulig forklaring kan være at den tenkte fare tydeligvis er mer skremmende enn den reelle fare - for i de innerste tanker er det jo bare fantasien som setter grenser.

For du har kanskje fått med deg hva Norsk institutt for Naturforskning sier om hvor mange mennesker som er blitt drept av ulv i Norge de siste 200 årene? Altså ikke de siste 20 årene, men de siste to hundre årene? 

Svaret er null. Ingen.

Vet du hvor mange voksne og barn som er blitt skadd av ulv de siste 200 årene?

Null.

Ingen.

Så det er jo helt åpenbart at statsråden må gå.

 

Journalistisk bragd av Brennpunkt

- Hva gjør alle mennene? spørres det i filmen. Her får vi svaret. Skjermdump NRK

Av og til må en bare ta av seg hatten i respekt for dyktig utført journalistikk. Brennpunkts dokumentar Lykkelandet som ble vist på NRK i går er et eksempel på det.

*Bloggen er oppdatert. Se kommentar nederst.

Over en periode på nesten to år har to garvede journalister og en fotograf fra NRK Hordaland brukt skjult kamera og spanet på et nettverk av tiggere/magasinselgere/prostituerte/narkodealere i Bergen. Tålmodighetsarbeidet ga uttelling umiddelbart:

Etter visningen av Lykkelandet i går kveld har politikere nærmest stått i kø for å foreslå tiltak. Og på sosiale medier har folk reagert med overraskelse, sinne og avsky. En av dem er den tidligere NRK-journalisten Erling Borgen:

To ganger tidligere har de to Bergens-journalistene Kjersti Knudssøn og Synnøve Bakke vunnet SKUP-prisen. I 2006 for Kvikksølvjentene og Kvikksølvbarna (om tannlegeassistenter og barna deres), og i 2009 for dokumentaren om Vest Tank-ulykken året før.

Metoden denne gangen har vært omfattende spaning på et miljø med 140 personer, hovedsakelig bosatt i tre ulike hus i Bergen. Opptak med skjult kamera, sammenholdt med bilder og avslørende "skrytefilmer" på Facebook, har kunnet gi sikker identifikasjon av flere nøkkelpersoner - og et mildt sagt sprikende bilde:  

På dagtid stakkarslige tiggere og magasinselgere. På kveldstid prostituerte, pengekurerer og halliker. I tillegg til en flom av penger fra narkosalg. 

Gjennom skjult kamera og kartlegging på Facebook dokumenterer Brennpunkt et nettverk på over 100 personer. Skjermdump.

Ett av de sterkeste virkemidlene i filmen er faktisk den neddempede tonen. Her er ingen skremsler eller luftige påstander, bare nøktern gjennomgang av fakta. Ingen personer blir identifisert, og etter min oppfatning er bruken av skjult kamera åpenbart etisk begrunnet.

I Vær varsom-plakaten 3.10 heter det:

"Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller.  Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning."

I filmen kommer det tydelig fram at skjult kamera er "eneste mulighet". De fleste vil nok også være enig i at avsløringene har "vesentlig samfunnsmessig betydning".

Bare fra Bergen er det overført 100 millioner kroner til Romania de siste fem årene. Skjermdump.

Den sobre tonen i dokumentaren understreker også at dette ikke handler om utsatte etniske grupper, men om kriminelle bander med svære pengesummer i omløp. Bare fra Bergen er det utført 100 millioner kroner til Romania de siste fem årene - via pengebyråer ved siden av banksystemet. På landsbasis 700 millioner.

Ikke akkurat småpenger, med andre ord, noe som også gir mening bak Brennpunkts tittelspørsmål for filmen:

- Handler det om penger i koppen?

Dokumentaren selv svarer et tydelig nei på det, selv om det grundig dokumenteres at tigging og magasinsalg er effektive skalkeskjul for den kriminelle virksomheten.

Derfor er det litt underlig å se alle de som nå nærmest av gammel vane hopper til og vil forby tigging.

Det kan selvsagt være et virkemiddel. Men det kan også være en kortslutning, siden det er en mulighet for at de kriminelle bandene faktisk fortrenger de tiggerne som faktisk er - la oss si verdig trengende.

Da må det uansett være mer relevant å ruste opp politiets arbeid mot de konkrete miljøene, og sørge for at kriminelle blir utvist. Vi skjønner at politiet allerede har gjort mye. Men vi skjønner også at dette er ekstremt lukkede miljøer hvor det er vanskelig å skaffe håndfaste bevis.

For bare to uker siden viste Brennpunkt Den norske islamisten, også den en viktig dokumentarfilm - signert Ulrik Imtiaz Rolfsen og Adel Khan Farouk.

Vi  kan derfor godt si at NRKs graveredaksjon er inne i en god stim, og at NRK nå svarer grundig på denne delen av samfunnsoppdraget sitt.

Det er nesten så vi snart kan glemme Romkvinnesaken.

* I ettertid er det kommet fram at tre av pengebildene i Brennpunkt-dokumentaren ikke er autentiske, men at de omtalte personene har hentet dem fra nettet og lagt dem ut som "skrytebilder". Det betyr at "Lykkelandet" ikke til fulle dokumenterer at rumenerne har tjent mye penger, men at de delvis skryter av å ha mye penger. Det er to forskjellige ting.

For å sitere en tidligere TV 2-kollega:



 

   

LES OGSÅ: Derfor tror vi på Rolfsen

FIKK DU MED DEG DENNE? Endelig har svenske medier våknet

PFU-massakre etter "kollektiv hjerneblødning"

For snart tre uker siden skrev jeg at om kravet om særlige hensyn til barn i Vær Varsom-plakaten overhodet skal ha en mening, må det være i saker som Angelica-saken på Beitostølen. 

I dag falt dommen i Pressens faglige utvalg (PFU) om hvordan norsk presse behandlet dødsfallet til avmagrede Angelica Heggelund (13) på nyttårsaften for snart halvannet år siden. 

LES OGSÅ: "En kollektiv pressetisk hjerneblødning"

Til sammen ble ni medier klaget inn.

Nå er sju av dem felt i det som sjefredaktør Kjersti Sortland i Asker og Bærum Budstikke tidligere har kalt "en kollektiv presseetisk hjerneblødning". For å holde oss til den dramatiske terminologien, må vi nesten kalle dagens PFU-møte en "presseetisk massakre":

Både TV2, NRK, NTB, Dagbladet og Dagsavisen fikk fellelse i form av brudd på god presseskikk. Aftenposten og Budstikka i form av delvis kritikk, som også er en fellelse, men mildere i formen.  

Liv Ekeberg fra Agderposten ledet dagens PFU-møte, siden både leder Alf Bjarne Johnsen (VG) og Anne Weider Aasen (TV2) måtte fratre som inhabile. Foto NTB

Hovedankepunktet mot de innklagede mediene er påstandene om at Angelica indirekte døde på grunn av mobbing. For eksempel kunne TV 2 fortelle på direkten at "TV 2 vet at hun ble utsatt for mobbing, og at mobbingen førte til spiseforstyrrelser". NRK fulgte opp med å avsløre at "det var på denne skolen mobbingen foregikk".

Flere av mediene har i ettertid beklaget den ensidige dekningen, og TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække har allerede innrømmet at TV 2 gikk for langt, og at de burde tatt flere språklige forbehold.

VG ble derimot berømmet av PFU i dag for å ha gjort nettopp det - tatt nødvendige forbehold. 

- Jeg synes VG her bekrefter vårt poeng om at det er mulig å omtale påstandene om mobbing, uten å belaste barna som blir beskyldt for mobbing. Det gjøres ikke til hovedsak, skolen identifiseres ikke og det gjøres ikke kobling mellom mobbing og dødsfallene, sa utvalgsmedlem Sylo Taraku ifølge Medier24.

Også lokalavisa Valdres ble frikjent. Asker og Bærum Budstikke ble frikjent for sin omfattende dokumentar Da Lommedalen mistet en av sine egne. Avisa fikk derimot kritikk for å ha satt på trykk et altfor detaljert leserinnlegg.

I ettertid er det kommet fram sterk tvil om at mobbing overhodet spilte en rolle i den tragiske saken.  

For eksempel mener politiet og påtalemyndigheten at det er moren til 13-åringen som må bære hovedansvaret, og har tiltalt henne for for grov mishandling med døden til følge.

Rettssaken begynner allerede om tre dager. Til sammen er det kalt inn nesten 70 vitner som skal belyse det som egentlig skjedde. Moren mener at tiltalen byger på enkelthendelser tatt ut av sin sammenheng, og nekter straffeskyld.

 

Drømmeopphold i stengt påskeby

Ytterst mot havet fikk det unge paret fra Frankfurt med seg solnedgangen etter en fantastisk rundtur på Sunnmøre. Foto: Geir Bjørndal Srisoi.


Ok, jeg innrømmer å være litt i feriemodus fremdeles. Derfor passer det bra med den fantastiske historien som nå deles over hele Europa, om paret fra Tyskland som fikk snudd en marerittaktig ferie til et drømmeopphold i påskestengte Ålesund.

Vi snakker mye om reiseliv og satsing på turisme her i landet. Og jeg vet bedre enn de fleste hvor fantastisk det kan være i Norges vakreste by med tilliggende herligheter som Geirangerfjorden og Trollstigen.

Men jeg vet også hvor steindødt det kan være i en stengt norsk småby.

Da er det godt vi har entusiaster som bretter opp ermene når alt annet går galt.

Og akkurat det skjedde da Danielle Euler (24) og kjæresten Paul Seeger (23) fra Frankfurt oppdaget sin katastrofale feilvurdering: De hadde lagt opp til tidenes påske i Ålesund, for å se på Jugendbyen, fjord og fjell - bare for å oppdage at i Norge, her tar vi helligdagene på alvor!

Først forsvant bagasjen. Så oppdaget de at her var ingenting åpent. Og at her gikk ingen busser. 

Strandet i en påskestengt by ringte de fortvilet rundt. Uten svar. Her satt alle og koste seg for seg selv - hjemme. Eller på hytta.

Men så kom de på å skrive en mail til Bypatrioten, ett av disse små nettstedene som popper opp rundt omkring for å mobilisere til frivillig innsats og for å promotere by- og reiseliv. 

DCIM\100GOPRO\G0010246.JPG
Fossevandring i Geiranger og tid for selfie. Entusiast og fotograf Geir Bjørndal Srisoi til venstre.

"We really want to visit the Geirangerfjord but have no idea to arrive there, because the public transport don't pass there while the holidays, not even on Saturday. And we don't have a driving license, so we can't rent a car Maybe you have an idea or know someone we could join to see the fjord?
Kind regards, Danielle and Paul»

Nettstedet sendte mailen videre til alle sine samarbeidspartnere, og plutselig kom mail tilbake fra frivillig Geir Bjørndal Srisoi, bypatriot og fotograf.

- Dette går ikke. Jeg tar de med meg, Jeg trenger uansett ei pause fra svigermor, svarte han med glimt i øyet. Hele den fantatiske historien kan du lese her.

Dermed bar det avgårde innover fjordene, til Norddalen, Geiranger med fossevandring, Flydalsjuvet og Dronningstolen. 

- På vei hjem snakket jeg med kona som var i gang med å lage middag. Jeg tenkte kanskje hun kunne lage noe ekstra som de kunne få med seg videre. Det endte med at de ble med hjem til oss, forteller Srisoi.

- En utrolig flott by, sier Paul Seeger og Danielle Euler etter det overraskende besøket i Ålesund.

Men turen var ikke over med det. Etter middag bar det utover mot Alnes, ytterst mot storhavet - hvor det overveldede unge paret fikk med seg solnedgangen.

- Jeg lot de være alene i noen minutter. Det kunne jo ha kommet et frieri, ler den entusiastiske guiden - som fikk dokumentert hele turen med bilder. Du kan se flere foto her.

Nå er paret vel tilbake i Tyskland, og skriver:

"We can't thank you enough for your support, today was just awesome! The atmosphere and this hole day was so special, we will never forget. 
Thanks to everyone who helped to make this possible, this day was perfect!"

Akkurat slik reklame som Norge trenger, altså.

Og ikke minst slike historier som kan være med å bryte myter om både trauste og kalde nordmenn og gjerrige sunnmøringer.  

 

Facebook er verstingen på falske nyheter

Verstingen Mark Zuckerberg vil gjøre mer for å stoppe spredningen av falske nyheter på Facebook.


Facebook-grunder Mark Zuckerberg la i natt ut en melding om et kommende verktøy der du selv kan avsløre falske nyheter i feeden din. Det er bra, for i en undersøkelse gjort av Medietilsynet mener det norske folk at det er Facebook som er aller verst. 

I kjent stil avslører ikke Zuckerberg for mye om hvordan det nye Facebook-verktøyet skal virke, bortsett fra at det vil ligge i toppen av nyhetsstrømmen din, og at du der vil få tips om hvordan du skal avsløre og flagge historier som er laget for å  bløffe eller villede deg.

- Å stoppe spredningen av falske nyheter er viktig for å bygge et informert samfunn. Vi vet at brukerne våre ønsker korrekt informasjon. Vi har mer arbeid å gjøre, men dette er et viktig skritt i riktig retning, skriver Zuckerberg i meldingen som du kan lese her.

Og dette kan man jo si passer bra, for tidligere denne uka la Medietilsynet fram en undersøkelse om hvordan det norske folk oppfatter spredningen av falske nyheter. Her peker  62 prosent på Facebook som selveste verstingen. 

62 prosent mener de oftest finner usann informasjon presentert som nyheter på Facebook. 21 prosent finner det i tradisjonelle medier.

En av forskerne bak undersøkelsen, medieviter Ida Aalen, sier til fagbladet Journalisten at følelser kan være et stikkord for å forstå hvorfor Facebook er verst: 

- Informasjon som vekker sterke følelser, sprer seg raskere. Det å dele noe i sosiale medier er ofte en impulsiv handling, og gir grobunn for falske nyheter fordi det er lettere å vekke sterke følelser hvis man ikke forholder seg til fakta, mener hun. 

Undersøkelsen forteller også at godt over halvparten av befolkningen (55 %) daglig eller ukentlig finner nyheter på nettet som de "ikke opplever som helt sanne".

Tilsvarende er det 45 prosent som daglig eller ukentlig finner nyheter som de tror er "funnet på, dvs bevisst usanne".  Jeg vil mene at dette rett og slett er oppsiktsvekkende, all den tid undersøkelsen bruker en tilsynelatende streng definisjon av hva falske nyheter er:

20 % (daglig) og 35 % (ukentlig) ser nyheter som oppleves som "ikke helt sanne". Tilsvarende tall for nyheter som er "bevisst usanne, dvs funnet på" er 15 % (daglig) og 30 % (ukentlig).

"Falske nyheter kan forklares som nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter, propaganda eller lignende. Hensikten kan blant annet være politisk motivert, å skape informasjonskaos, økonomisk vinning (clickbait) eller svindel. Falske nyheter ser ofte ut som vanlige nyhetssaker og kan være vanskelig å oppdage".

Om omfanget av falske nyheter virkelig er så stort at nesten halvparten av det norske folk blir plaget av det daglig/hver eneste uke, så får den nye faktasjekketjenesten Faktisk mye å gjøre.

En forklaring kan være at folk flest har laget seg sin egen definisjon av falske nyheter, uavhengig av hva undersøkelsen sier.

Eller så er ordet "propaganda" som er tatt med i Medietilsynets definisjon såpass vidt og åpent for tolkning at det truer med å ødelegge hele definisjonen. I en vanlig opphetet politisk debatt, hvem skal definere hva som er propaganda?

Heldigvis mener nesten halvparten av de spurte at de selv selv klarer å oppdage om en nyhet er falsk eller usann. Tiltroen til naboen eller andre lesere er ikke like stor. Bare litt over 20 prosent mener at andre er like flinke.

47 prosent er "veldig" eller "ganske" sikre på at de selv klarer å oppdage en falsk nyhet. Bare 22 prosent mener at andre klarer det.

Ganske mange forteller at de har vært med på å spre falske nyheter selv. 23 prosent mener at de en eller flere ganger har delt en nyhet som de senere fikk vite var funnet på. 

Mens litt færre, 15 prosent, innrømmer at de har delt en nyhet som de allerede på delingstidspunktet "visste eller mistenkte var usann". 

Fikk du med deg denne? Dette er ikke falske nyheter
Les også Gunnar Stavrum: Nå er jeg lei av falske nyheter

 

Derfor tror vi på Rolfsen

De to domfelte: 20-åringen som ble arrestert på vei til Syria, og Ubaydullah Hussain. Skjermdump Brennpunkt

Mottakelsen av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Den norske islamisten får unison hyllest av norske medier, og på sosiale medier er vanlige folk sjokkert. Hvorfor tror vi på hans film, mens vi ikke trodde på Anders Magnus' østkant-reportasje?

I løpet av kort tid har vi sett tre ulike framstillinger av skandinavisk "virkelighet":

I går viste Brennpunkt dokumentarfilmen Den norske islamisten av Adel Khan Farouk og Ulrik Imtiaz Rolfsen. Tirsdag sendte Kalla fakta på svensk TV4 dokumentarreportasjen om jentene bakerst i skolebussen.

Og for tre uker siden sendte Dagsrevyen en "dokumentarreportasje" fra livet på østkanten i Oslo. 

Les også Endelig har svenske medier våknet

Fikk du med deg denne? NRK med egenprodusert virkelighet

Til Ubaydullah Hussain i Profetens Ummah først:

Det er hovedpersonen som inviterer oss med. Vi hører ham snakke. Vi får vite hvordan han tenker. Og ikke minst: vi får være med ham i møte med andre. Og kanskje det mest sjokkerende: han opptrer menneskelig, med varme og omtanke for "sine". 

Og premisset er klart: fotografen Adel Khan Farooq presenterer seg i speilet tidlig i filmen, og forklarer hvilken avtale han har gjort med hovedpersonen. Så følger vi ham rundt i Oslo, på kafeer og t-banestasjoner, til London og København. Stort sett med åpne spørsmål: Hva tenker du om det? Hvorfor gjør du slik?

Fotografen forklarer premissene for filmen. Skjermdump Brennpunkt

Vi overværer også en diskusjon mellom islamisten og en vanlig muslim, som mener han overhodet ikke representerer islam. Først mot slutten av filmen blir Rolfsen konfronterende: hvordan kan du gjøre dette, samtidig som du nyter godt av demokratiske privilegier her hjemme. Og hvorfor reiser du ikke selv?

Så er selvsagt den perfekte timingen avgjørende for troverdigheten. Dagen før filmen blir vist på NRK blir han dømt til 9 års fengsel. Vi skjønner at dette er alvor - ramme alvor, og vi har akkurat fått være med inn i hodet til en dømt forbryter. 

Kalla fakta på svensk TV4 er helt annerledes. Her får vi ikke vite noe om hvordan de omtalte tenker. Men også denne er troverdig, og bruker helt andre, nødvendige grepene for å vise at den er det:

For det første får vi se autentiske bilder av jentene som blir samlet og dirigert inn bakerst i bussen, mens guttene går inn foran. Fotografen kommer tilbake for å filme en gang til, for å vise at det ikke er et engangstilfelle. De følger også bussen helt fram, for å sjekke at jentene fortsatt sitter bak. 

De klarer å etablere et faktum. Jentene blir faktisk bedt om å sette seg bak, akkurat som de svarte amerikanerne ble det i sørstatene på 50-tallet. 

Dette faktum blir forsterket av skolens rektor, som først ikke vil la seg intervjue om skolebussene - og truer med politi for å kaste journalistene på dør. Deretter, da avsløringen er et faktum, bedyrer han at dette kjente han ikke til - og nå skal det ryddes opp.

Et enkelt faktum: Jentene må sitte bak i bussen. Skjermdump Kalla fakta

Så går Kalla fakta videre til kvinner som føler seg trakassert. De viser et autentisk lydopptak av unge menn som trakasserer og truer med å knuse vinduer. De viser bide at et knust vindu, og intervjuer en kvinne som selv er blitt trakassert. 

De har etablert seg selv som troverdige. Dermed tror vi også på de andre påstandene som blir framsatt: at folk har fått kjeft for å drikke vin på terrassen, at kvinner æresskjelles fordi de har for korte skjørt. Vi tror på det, selv om vi ikke får bevis for akkurat dette, fordi fortelleren har ethos, som den klassiske retorikken definerer som troverdighet eller overbevisningskraft.

Så over til reportasjen som ikke hadde det, nemlig Dagsrevyens skrekk-reportasje fra de østlige bydelene i Oslo. 

Her er ingen autentiske bilder, bare påstander. Den forsøker å bygge troverdighet med å ha med statistiske fakta om befolkningen, og forsøker å gjøre seg skummel ved å sladde helt vanlige ungdomsgjenger på et kjøpesenter. Det eneste ekte intervjuet i reportasjen, en hockeytrener som forteller om reelle, selvopplevde problemer med truende ungdommer, blir ødelagt av anonyme hasjselgere som kommer med fantastiske påstander om at over halvparten av ungdommene i bydelen bruker stoff.

Kilder som ikke er troverdige smitter over på andre kilder. Skjermdump Dagsrevyen

For troverdighet, eller mangel på troverdighet, er smittsomt. Hvis noe i en film ikke er troverdig, ødelegger det også resten av filmen.

Derfor er historien om den norske islamisten og de svenske jentene med og bringer en følsom debatt framover. Vi vet mer om hvordan islamister tenker, og vi har fått mer fakta om hvordan det er i enkelte svenske bydeler.

Mens Dagsrevyen kan ha brakt oss bakover. For her virker det motsatt: her blir det vanskeligere for andre journalister å lage reportasjer om østkanten og de reelle problemene der, fordi de kan risikere å bli møtt med et overbærende flir og kilder som ikke vil stille opp. 

Et spark til PST til slutt: 

Politiets sikkerhetstjeneste hadde tilstrekkelig bevis til å få dømt Ubaydullah Hussein og den unge Syria-fareren uten råopptakene fra Rolfsens film. Heldigvis ble beslaget opphevet av Høyesterett.

Vi får gå ut fra at også PST nå har sett den endelige filmen, og at de ser og forstår hvorfor politi og medier skal og må ha ulike oppgaver i et demokrati. Politiet skal etterforske og få forbrytere dømt. Journalister skal gi oss fakta og innsikt. Derfor er medienes råmateriale beskyttet av loven.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forteller at PST gjennom sin beslag gjorde sluttarbeidet med filmen vanskeligere, og at kilder trakk seg. Den norske islamisten kunne altså vært enda bedre, om det ikke var for PSTs klønete inntreden. Vi får håpe de har lært.

For slik journalistikk trenger vi mer av.

Det mest sjokkerende: hovedpersonen viser seg som et vanlig menneske, ikke et monster. Skjermdump Brennpunkt.

Endelig har svenske medier våknet

Moderne kjønnssegregering: Jentene må sitte bak i bussen. Skjermdump Kalla fakta

Avsløringen om jentene som må sitte bakerst i skolebussen har slått ned som en bombe i Sverige i går kveld. Det er bra. Endelig ser det ut til at svenske medier begynner å våkne.

Her hjemme har vi lenge debattert "svenske tilstander" i vårt naboland.  Dels har det blitt brukt som beskrivelse av parallellsamfunn og såkalte no go-soner i enkelte drabantbyer. Dels har det beskrevet svenske mediers og politiets vegring mot å beskrive reelle problemer.

Les også: NRK med egenprodusert virkelighet

Derfor var gårsdagens sending i Kalla fakta på TV4 et slags gjennombrudd. Kalla fakta har også tidligere vært en bauta i svensk journalistikk, og i går sto kjønns-apartheid på dagsorden i en faktabasert dokumentar:

Når skolebussene fra Tenstad og Rinkeby kommer for å hente elevene ved en muslimsk privatskole i Stockholm, blir elevene sortert av skolens personale. Jentene må gå inn bakerst, mens guttene blir sluppet inn framme.

Kalla fakta-journalisten blir truet med politi av skolens rektor, som ikke vil intervjues om skolebussene. Etter avsløringen, derimot, forsikrer han at dette var ukjent for skoleledelsen og at nå skal det ryddes opp. Skjermdump

En ekspert på æreskultur, doktorand Devin Rexvid ved Umeå Universitet, setter fenomenet i perspektiv: I Alabama på 50-tallet var det hudfargen som bestemte hvem som måtte sitte bakerst i bussen. Nå, i et lukket, lite samfunn i Sverige i 2017, er det kjønn.

- Jentene er "det andre kjønn". Det er derfor stater som Saudi-Arabia eller Iran noen ganger blir kalt for kjønnsapartheid-stater, sier han.

Men Kalla fakta går videre: 

De forteller også om det egenoppnevnt moralpolitiet som trakasserer kvinner som bor alene, skjeller ut folk som tar et glass vin på terrassen, går med for kort kjole - eller har hund.

Resultatet er selvsagt at mange kvinner flytter ut. Andre har tatt det opp med sosialkontor eller andre offentlige myndigheter, uten hell - eller levert anmeldelser til politiet, som så blir henlagt.

Kalla fakta viser skjulte opptak fra konkrete episoder der kvinner har følt seg truet. Skjermdump

Jeg tror de fleste svensker og nordmenn er enige om en ting: Slik kan vi rett og slett ikke ha det. Men hva skal vi gjøre med det? Her hjemme raser jo debatten om akkurat det, og en åpen og fri debatt er faktisk første forutsetning.

Svenskene har vært reddere for å støte de religiøse eller kulturelle minoritetene enn vi har vært i Norge og Danmark.

- Dette skyldes jo en miks av religion og kultur som hittil har vært vanskelig å snakke om, sier journalisten nøkternt til TV4.

Derfor er det helt nødvendig at svenske medier nå følger opp, av to grunner:

God, nøktern journalistikk som bringer fram fakta er første betingelse for at mediene, politikerne og offentligheten kan føre en informert debatt.

God, nøktern journalistikk er også det beste middelet mot at overdrevne myter skal få blåse opp problemene og gjør dem enda verre å hanskes med.

- Man kjenner seg sviktet. Mitt liv holder på å rase sammen, sier en av kvinnene som blir intervjuet av Kalla fakta. Skjermdump.
 

- For ellers er jeg bare en lort

Erna Solberg skaffer seg ekstra fallhøyde foran neste møte med Kina. Foto Paul Weaver/Nettavisen

Kinesiske dissidenter mener statsminister Erna Solberg opptrer som en feig fiskeselger når hun drar til Kina denne uka - uten å ta opp menneskerettighetene. 

Det er forståelig.

Noen ganger må det likevel være lov å vise vanlig høflighet. Samtidig som regjeringen Solberg må vite at de nå bygger ganske stor fallhøyde for seg selv.  

Norge har vært i Kinas "fryseboks" siden 2010, da den norske Nobelkomiteen ga fredsprisen til den kinesesiske dissidenten Liu Xiaobo. Jeg er av dem som mener at akkurat denne fredsprisen er en av de beste daværende komiteleder Thorbjørn Jagland var ansvarlig for.

Men den kostet, selv om det er skarp uenighet om hvor mye den kostet:

Det er et faktum at diplomatiske forbindelser mellom Kina og Norge ble stengt, at handelsavtaler ble frosset, og at særlig laksenæringen på Vestlandet måtte betale en høy pris med kansellerte kontrakter. 

Samtidig har handelen med Kina fortsatt å blomstre gjennom andre kanaler. Kinesiske turister har strømmet til Norge som aldri før, og også kinesiske investeringer har fortsatt som om ingenting var hendt.

Men nå er altså lille Norge ute av fryseboksen, og igjen er vi invitert til det store kinesiske handelsbordet. 

Det krever kløkt. Men også standhaftighet.

Statsminister Erna Solberg står på god fot med fiskerinæringen. Faksimile FiskeribladetFiskaren.

Jeg skjønner godt at kinesiske dissidenter er utålmodige. Nobelprisen til Liu Xiaobo betydde mye for opposisjonelle i Kina, og det ville være et direkte svik om norske myndigheter nå utelukkende forsøker å glatte over eller smiske seg inn hos president Xi Jinping og kinesiske handelsmyndigheter ved å glemme hele greia. 

Det går likevel an å skjønne regjeringens argumentasjon:

Nå er det først og fremst viktig å åpne kanalen igjen. Vi trenger ikke gjøre oss høye og mørke på det aller første møtet, da står vi i fare for heller å pleie vårt eget moralske ego framfor å bidra til Kinas demokratiske utvikling.

Sagt med andre ord: Det er lov å være taktisk. Og det er lov å være høflig.

Men da er også fallhøyden stor. 

Professor Stein Tønnesson ved PRIO sa for eksempel i et intervju med Nettavisen fredag at om Erna Solberg overhodet ikke nevner menneskerettighetene denne gangen, kan det ligge en klar risiko i å skape et tabu. Og da kan det bli enda vanskeligere neste gang.

Dette går jeg ut fra at regjeringen har vurdert, siden løftene fra både Solberg og utenriksminister Børge Brende har vært så klare om at neste gang ...

For da må det bli alvor. 

Neste gang må menneskerettighetene på dagsorden. Neste gang må Norge vise at vi ikke firer på prinsippene. Hvis ikke, får de kinesiske vennene til Liu Xiaobo rett i at vi bare er en gjeng feige fiskeselgere hele bunten.

Eller for å sitere fra Astrid Lindgrens store barnebok Brødrene Løvehjerte, mot slutten av boka, der storebror Jonatan forteller at han er nødt til å reise tilbake til Klungerdalen selv om lillebror Kavring mener risikoen er for stor.

"Men da sa Jonatan at det fantes saker man bare må gjøre, selv om det farlig. "Hvorfor det" undret jeg. "For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonatan."

 

Vårt beste forsvar mot fake news


SKUP-vinnerne Mona Grivi Norman (tv) og Synnøve Åsebø går rett i kjernen på hva fremragende journalistikk kan utrette.
 

TØNSBERG: Noen ganger slår journalister til og viser fram sitt ypperste samfunnsoppdrag: De avdekker kritikkverdige forhold og forsvarer våre aller svakeste mot unødig maktbruk. Samtidiig styrker de tilliten til journalistikken og viser hvorfor mediene er livsviktige for et levende demokrati.  

I snart et halvt år har "alternative fakta" og "falske nyheter" stått på dagsorden. Etter Trumps valgkamp og -seier i USA kan du knapt streife en mediedebatt uten at sviktende tillit til pressen og forakt for journalister er tema. De sosiale mediene har overtatt, heter det, og om ikke dinosaurene skjerper seg kan de snart bare stenge betalingsmurene og kaste nøkkelen i myra.

Dette er det nok en del rett i.

Nettopp derfor er det suverent å se hvordan de to vinnerne av årets SKUP-pris, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, har gått rett i kjernen på hva fremragende journalistikk faktisk kan utrette - og være vår beste medisin og beste forsvar mot fake news.

I månedsvis har de kjempet for å få innsyn i hvor ofte, og hvorfor, psykiatriske pasienter på våre i alt 115 psykiatriske institusjoner blir bundet fast med reimer. 

Disse institusjonene er de eneste, sammen med politi- og fengselsvesen, som har lov til å bruke voldelige matkmidler mot medborgere. De har lov til å bruke fysisk makt for å legge pasienter i bakken. Og de har lov til å reime dem fast, enten fordi de kan skade andre - eller seg selv. 


Reimer skal brukes bare når det er fare for liv og helse - og så kortvarig som mulig.
 

Dette er ikke kontroversielt. Men nettopp fordi de har lov tl å bruke den ytterste makt, er det desto viktigere at makten blir ettersett og kontrollert, at alt skjer etter boka. Og reglene er klare: Det må være fare for liv eller helse. Det er ikke lov som behandling eller straff. Det skal være så kort som mulig.

Her er det altså det svikter fullstendig.

Det er rett og slett en rystende historie de to journalistene har lagt fram i sin omfattende reportasjeserie i VG:

Norske pasienter ble i løpet av ett år lagt i reimer nesten 4000 ganger. Hele 640 av belteleggingene var ulovlige eller sterkt problematiske. Flere hundre beltelegginger ble ikke protokollført. Det er store georgrafiske forskjeller, med institusjonene på Vestlandet som klare verstinger. Særlig øker bruken av reimer på ettermiddagene, etter at legene er gått hjem, og i feriene - når vikarene inntar avdelingene.

Og det verste av alt: De såkalte kontrollkommisjonene - som liksom skulle passe på på vegne av oss alle - gir stort sett blaffen.

Alt dette er kjent og har tidligere blitt presentert i VG. Det nye nå er den grundige metoderapporten, og dagens overbevisende vinner-presentasjon i Tønsberg. Her viste de to journalistene hvordan de møysommelig har krevd og omsider fått innsyn i sykehusenes protokoller. Hvordan de manuelt har gått gjennom og digitalisert  tusenvis av håndskrevne protokoller. 


Undersøkelsene viser at kontrollkommisjonene ofte gir blaffen.
 

Og hvordan et omfattende maktapparat av sykeshusleger og -direktører, jurister og kommunikasjonssjefer, omsider har blitt tvunget av Helse- og omsorgsdepartementet om å gi etter for nødvendig og lovfestet innsyn. 

Slik omfattende gravejournalistikk har hittil ikke blitt gjort av sosiale medier. For slik omfattende gravejournalistilkk koster penger, og det er vår oppgave som samfunnsborgere å sørge for at slik journalistikk kan finansieres - om det så er gjennom stiftelser, mikrofinasiering, brukerbetalling, skattepenger, reklame eller andre livskraftige modeller. 

For bare slik kan mediene i det lange løp legitimere sin posisjon som "fjerde statsmakt", og vise fram forskjellen mellom "alternative fakta" og klassisk, dokumenterbar, gjennomsiktig og grundig journalistikk. 

Mediene driver med masse tull og tøys og hundrevis av ting og tang som ikke kan sies å være verken nyttig eller ærefullt. For vi skal også underholde og dekke behovene til alle tenkelige og utenkelige særinteresser. Men av og til må vi vise fram samfunnsoppdraget på ramme alvor. Det gjør SKUP-vinnerne på beset måte.

Derfor tusen takk til Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman.

"En kollektiv presseetisk hjerneblødning"


Det var her på hytta på Beitostølen at 13 år gamle Angelica Heggelund ble funnet nyttårsaften 2015. Foto Scanpix
 

TØNSBERG: Var mediedekningen av dødsfallet til den 13 år gamle jenta på Beitostølen resultat av kollektiv presseetisk hjerneblødning? Det skal Pressens faglige utvalg (PFU) ta stilling til - bare få dager før moren står tiltalt i retten for grov omsorgssvikt med døden til følge. 

Sjelden har norsk presse, og kanskje også påtalemakten, stått overfor en mer komplisert sak enn da den avmagrede Angelica Heggelund ble funnet på familiens hytte på Beitostølen nyttårsaften for snart halvannet år siden. 

I dag satt beskyldningene løst under den såkalte SKUP-konferansen i Tønsberg, hvor over 500 journalister fra hele landet er samlet for å diskutere metode og etiske spørsmål.

Mitt forhåndstips er at her kommer mange medier til å bli felt.

Ikke bare kunne TV 2 fortelle på direkten at "TV 2 vet at hun ble utsatt for mobbing, og at mobbingen førte til spiseforstyrrelser". NRK fulgte opp med å avsløre at "det var på denne skolen mobbingen foregikk". Mens Asker og Bærum Budstikke noen måneder senere gikk til frontalangrep på alle som beskyldte barna for mobbing, samtidig som de selv kanskje glemte å ta andre hensyn. 

Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse tok seg tid til selvransakelse i Valdres-saken.

 

Budstikka ble klaget inn for ikke å ha tatt hensyn til mor, og deretter ballet det på seg: Til sammen er hele ni medier klaget inn, med TV 2, NRK, VG og NTB i spissen - de fleste av daværende generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Presseforbund.

Han vil ha belyst de prinsipielle sidene av saken - med særlig fokus på barna og deres rettigheter.

For hvis Angelica ble mobbet, må nødvendigvis noen av skolekameratene være mobberne - og altså mer eller mindre utpekt som mordere av flere toneangivende medier. Eller må det være slik? Går det an å føle seg mobbet uten at "mobberne" er klar over at de mobber?

Jon Gangdal, journalist og forfatter av boka Angelica: en varslet tragedie, gikk langt i å hevde dette. Nyhetsredaktør Karianne Solbrække ville ikke røpe hvilke kilder de hadde på mobbingen, og sjefredaktør Kjersti Sortland i Budstikka - som tidligere har brukt uttrykket "kollektiv presseetisk hjerneblødning" -  beskyldte TV 2 for ikke å vite forskjell på første- og annenhånds kilder.

Ordfører Lisbeth Hammer Krog (H) rykket ut og ba folk passe ordbruken sin. Foto: Scanpix

 

Det merkelige er at PFU nå skal behandle klagene 18. april, bare en uke før rettssaken mot moren starter den 24. april. 

Ved nærmere ettertanke er det kanskje logisk: Pressens løpende dekning av en sak skal være etisk korrekt uansett hva dommen i en senere rettssak blir. Det betyr at den skal være balansert, ikke forhåndsdømmende - og være særlig observant dersom barn er involvert. Dette kan PFU ta stilling til - uansett om moren blir dømt eller frikjent.

Paragraf 4.8 i Vær varsom-plakaten slår fast at det er "god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet". Og videre at "barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker."

Nå vil de fleste mediene hevde at de nettopp ikke identifiserte barna. Dette vil likevel bli et definisjonsspørsmål, for hvor mye skal egentlig til av opplysninger i et lite lokalsamfunn før alle vet hvem det er snakk om?

TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække har allerede innrømmet at TV 2 gikk for langt, og at de burde tatt flere språklige forbehold.

Jeg tipper at flere av mediene blir felt av utvalget 18. april, og mener det er to grunner til det. For det første at fungerende generalsekretær selv har benyttet sin rett til klage. Men kanskje det viktigste:

Skal paragrafen om særlige hensyn til barn overhodet ha en mening, må det vel være i saker som dette.

 

Det går til helvete - bra at ingen hører på


Siv og Erna behersker kunsten å kommunisere med befolkningen. NABilder Paul Weaver.
 

Har du en nyhet du ikke ønsker oppmerksomhet rundt, legg den fram fredag ettermiddag - helst fredagen før påske - for da er alle journalistene på vei ut av byen. Slik lyder et gammelt jungelord fra kommunikasjonsbransjen,.

Dette rådet har regjeringen Solberg klart å perfeksjonere.

I dag er riktig nok ikke fredagen før påske, her har kommunikasjonsstrateg Sigbjørn Aanes ved Statsministerens kontor bommet på en uke. Men til gjengjeld starter hele to landsmøter i dag: Venstres landsmøte i Ålesund, og partiets Rødts landsmøte i Oslo.

Her er mange av landets politiske journalister allerede på plass og opptatt med sitt.

I tillegg er 500 journalister på vei til Tønsberg, for her åpner den årlige SKUP-konferansen - akkurat i dag. Dermed er resten av de politiske journalistene satt ut av spill.

Og akkurat i dette bakrommet er det altså at statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) velger å legge fram to av de viktigste stortingsmeldingene om Norges framtid på flere år.

Først den såkalte Perspektivmeldingen. Den tar for seg " de viktigste utfordringene velferdssamfunnet og norsk økonomi står overfor de neste tiårene", og legges fram på Kuben videregående skole i Oslo i ettermiddag.


Oppdatert med regjeringens offisielle bilde av finansministeren fra pressekonferansen på Kuben nå i ettermiddag.

 

Men det er ikke alt. Også den første Industrimeldingen på 36 år blir kjørt gjennom statsråd i ettermiddag. Noen godbiter ble riktignok presentert på Herøya i går, til protest fra Senterpartiet og LO, men ikke helheten som kan gi grunnlag for kritiske spørsmål og meningsfull debatt.

Om de to stortingsmeldingene er viktige? Det er nok en underdrivelse:

Oppsummert kan vi si at Perspektivmeldingen skildrer hvordan alt sakte vil gå til helvete etter hvert som oljen tar slutt og robotene tar over alle arbeidsplassene våre. Deretter skal Industrimeldingen fortelle hva vi muligens kan gjøre for å bøte på det.

Bra at det ikke er noen der for å høre på!

Også Jens hadde sine snedige triks. NABilder Paul Weaver.

Så vil du kanskje si at det sikkert er tilfeldig. At statsministerens kontor ikke visste om verken de to partilandsmøtene eller konferansen til Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP). Du kan også si at dette må da jammen journalistene ordne opp i selv, det er ikke politikernes feil at de kriserammede mediene sender dobbelt så mange medarbeidere på tur enn strengt tatt nødvendig. 

Og dette har du jo helt rett i.

Derfor er ikke dette noen harmdirrende pekefinger - snarere en nøktern konstatering at slik er det blitt. Dessuten får vi sikkert mange fine selfies og oppdateringer på Twitter og Face, kanskje til og med på Snap og Insta. Her er statsrådene og kommunikasjonsavdelingene up to date.

I USA kaller de det Friday Laundry - og ett av de mer utspekulerte tidspunktene for "fredagsvask" her hjemme sto statsminister Jens Stoltenberg (Ap) bak, da den rødgrønne regjeringen la fram det omstridte Datalagringsdirektivet i 2007 - med dissens fra både SV og Senterpartiet. 

Det ble kjørt gjennom i statsråd formiddagen 10. desember  - bare minutter før hele nasjonen og NRK og TV 2 og resten av verden gikk i fredspris- og direktesendingsmodus sammen med Al Gore og hele FNs klimapanel.

Noen bedre?

 

Storbank til kamp mot falske nyheter


JP Morgan: Markedet er med og rydder opp.
 

Sådan er også kapitalismen: Den nest største banken i USA, JP Morgan Chase & Co, seiler plutselig opp som en spydspiss i kampen mot fake news. Virkemiddelet er som så ofte før: penger.

Også her hjemme har debatten om fake news gått livlig etter den amerikanske valgkampen. Likevel er det i USA at fenomenet virkelig har vært et problem: I de to siste månedene før valget av Donald Trump ble falske nyheter delt dobbelt så mye som ekte nyheter på sosiale medier.

Og da snakker vi "ekte" falske nyheter, om vi kan si det slik. Altså klare, oppdiktede historier på falske nettsteder - ikke vinklinger eller vanlige saker som inneholder feil.

Fikk du med deg denne? Noen må ta ansvar for falske nyheter

Les også: Dette er ikke fake news

En viktig bakgrunn for suksessen til de falske nyhetsstedene, er framveksten av det som reklamefolket kaller programmatisk annonsering. I stedet for å annonsere i en særskilt  avis eller TV-stasjon, kan Google eller Facebook eller andre store aktører tilby annonsørene å spre budskapet sitt "der det treffer best".

Ideelt sett kan altså en leverandør av for eksempel fluefiskestenger spre budskapet sitt "treffsikkert" til spesielt interesserte på særskilte nettsteder og blogger for sportsfiskere - eller kanskje direkte til din mobiltelefon fordi du har vist interesse for en artikkel om elvepadling i Gudbrandsdalen ...

Rett og slett genialt altså - om det virker.

 

 

Men hvor treffsikkert det er, kan diskuteres. Du har kanskje selv opplevd å bestille hotellrom i London på nettet, for så å bli bombardert med annonser for hoteller i London i månedsvis - lenge etter at du har kommet hjem.

Men det virkelig store problemet med de programmatiske annonsene har vært at annonsørene også dukker opp der de slett ikke ønsker å være. Også her hjemme har for eksempel både Telenor, Maxbo og Toro opplevd å dukke opp på nettsteder eller YouTube-kanaler med ekstremt eller støtende innhold - enten det gjelder steder for fake news, hjemmesider for terror, tilnærmede nazisteder eller porno.

Ikke bare er det svært dårlig reklame. Slik er de også med på å finansiere innhold de slett ikke vil forbindes med.

Google og YouTube sier at de lenge har forsøkt å ordne opp, men mest effektivt er det tydeligvis når annonsørene selv tar grep. Det er her JP Morgan Chase kommer inn, i følge New York Times. For bare noen uker siden annonserte storbanken på hele 400 000 nettsteder over hele verden. Nå har de klart å redusere det til "bare" 5000.

Det forbløffende resultatet er at annonse-effekten er den samme. Eller som det heter i tittelen til New York Times:

"Chase Had Ads on 400,000 Sites. Then on Just 5,000. Same Results."

Metodikken til banken var omfattende, men enkel: Av de 400 000 nettstedene banken hadde benyttet de siste 30 dagene, var det bare 3 prosent - eller 12.000 - som ledet til aktivitet i tillegg til selve annonsevisningen.

Bankens personell klikket seg manuelt inn på alle disse 12.000 nettstedene eller kanalene for å forsikre seg om at dette var steder der banken ønsket å være. Hele 7.000 steder var det ikke. Dermed satt banken igjen med 5000 steder, som så ble "hvitelistet". 

Nå vil banken utvide det manuelle grepet sitt om nettmarkedsføringen sin. Som markedsdirektør Kristin Lemkau i banken sier det: 

- På ett eller annet punkt er det greit at et menneske tar en titt.

"Sådan är kapitalismen" sang den svenske visesangeren Fred Åkerström i en legendarisk revyvise om kapitalismens fortredelser for mange år siden.

Dette er altså et eksempel på at storkapitalen og markedet også er med og rydder opp.


Eksempel på mennesker: Fred Åkerström og Cornelis Vreeswijk.

Når Islamsk Råd taper ansikt


Hva er det generalsekretær Mehtab Afsar pønsker på? Den nytilsatte Leyla Hasic innfelt. Foto NTB.


Islamsk Råd har ansatt en kvinne med heldekkende nikab for å være brobygger til storsamfunnet, eller kanskje heller ... kremt, organisasjonens ansikt utad. Det er nesten ikke til å tro.

Reaksjonene har vært forutsigbare:

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) var naturlig nok raskt ute, og kalt ansettelsen ytterst uklok og provoserende. I tillegg ymter hun om å trekke tilbake statlige penger. For stillingen er ironisk nok finansiert av ekstramidler fra departementet på nesten en halv million kroner, penger til å "styrke dialogen med storsamfunnet og samholdet muslimer imellom". 

Nettavisen-blogger Aesel Manouchehri påpeker at nikab verken er representativt for Islam eller for muslimske kvinner.

Og til og med den konservative Mohammad Usman Rana reagerer på twitter og viser til sin bok "Norsk islam" - hvor han blant annet omtaler nykonverterte og nyreligiøse som legger vekt på ytre ting og plutselig blir mer katolske enn paven.


Også flere av de konservative muslimene reagerer på ansettelsen, her Mohammad Usman Rana.(Twitter)

 

Men spørsmålet gjenstår: hvorfor i all verden gjør de det? Hvorfor velger de å fronte en steinalderskikk fra et fjernt ørkenstrøk i vårt moderne og sekulære Norge?  

Historien viser at det ikke bare er Vårherres veier som uransakelige. Det er også veiene til Islamsk Råd. 

Det er under ett år siden daværende styre i Islamsk Råd Norge gikk av etter en dyp konflikt med den samme generalsekretær Mehtab Afsar, som etter planen skulle sies opp på grunn av "manglende resultater" og "dårlig omdømme".

Men slik gikk det altså ikke. Etter en temmelig tildekket maktkamp, i alle fall for den norske offentligheten, var det i stedet styret som måtte gå. Mens generalsekretæren ble sittende.

På denne bakgrunnen er det nærliggende å tenke at det også denne gangen er beinhard maktkamp som ligger bak. Som kjent skal Islamsk Råd være en fellesorganisasjon for alle muslimer i Norge, både pakistanere, somaliere, tyrkere, arabere - og vanligvis mer europeisk orienterte bosniere og albanere. 

Ansettelsen av den heldekkede Leyla Hasic kan være et grep for å sikre seg støtte blant de mest fundamentalistiske kreftene i Islamsk Råd, samtidig som ansettelsen må være en bevisst provokasjon mot arbeidet for å skaffe flertall på Stortinget for et nasjonalt forbud mot nikab i skoleverket.

Og et ønske om å polarisere debatten. Det synes jeg ikke vi skal la skje.

Uansett synes det tydelig at Islamsk Råd nå taper ansikt i offentligheten med generalsekretærens vitende og vilje. Jeg tror ikke han gjør det av ubetenksomhet, eller fordi han er dum. 

Spørsmålet nå er om de moderate kreftene blant norske muslimer er villige til å la det skje.

 

Fikk du med deg denne? Fram for den ekstreme middelvei

Les også: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

Nå må vi journalister jekke oss ned litt


Kulturnytt kom plutselig med udokumenterte påstander selv. Faksimile nrk.no


Jeg er selv blant dem som hilser nysatsingen Faktisk velkommen. Og jeg er selv blant dem som mener at enkelte politikere misbruker begrepet "falske nyheter" om vinklinger de ikke liker. Men vi arrogante journalister skal jammen jekke oss ned litt.

Et kostelig eksempel på det var Kulturnytt på NRK i går. Hit var redaktør Kristoffer Egeberg fra det nye faktasjekkeprosjektet Faktisk invitert, for å fortelle om det nye samarbeidet mellom NRK, VG og Dagbladet. Og sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet innrømte at det nok "var et element av selvkritikk" i prosjektet.

Men selvkritikken har nok ikke sivet inn i riktig alle kriker og kroker av store mediehus. For deretter kom Frps "bulldog" - stortingsrepresentant Mazyar Keshvari på banen. Følg med nå:

Keshvari sier han ble veldig glad og optimistisk da han hørte nyheten om Faktisk. For omsider kunne det se ut som om journalistene og mediene tok inn over seg problemene med manglende tillit i befolkningen. 

- Men på pressekonferansen forsvant gleden, for de fortsatte i samme gnålete sporet som de har gjort - med en rekke udokumenterte påstander som at politikere må slutte å kalle saker de ikke liker for falske nyheter. Hvilken politiker er det som har gjort det? spør han.

- Ja, du har vel gjort det du her i Kulturnytt for et par uker tilbake! hevder programleder Birger Kolsrud Jåsund.

- Ja, kan du ikke være så snill å konkretisere det, slik at vi kan debattere det? svarer Keshvari.

Allerede her skjønner kanskje Kulturnytt at de har gjort en tabbe. Kan de rett og slett ha kommet i skade for å slenge fram en påstand som ikke lar seg dokumentere i en debatt om påstander som ikke lar seg dokumentere?


Programleder Birger Kolsrud Jåsund. Foto NRK

- Ja, det er litt vanskelig på stående fot, men jeg hørte jo sendingen så vi skal nok klare å finne det opp igjen, men Keshvari ... forsøker Jåsund.

Keshvari avbryter: 

- Saken du viser seg dreier seg om at TV 2 ble tatt med buksene nede, etter å ha blånekta for at de gjorde Mahad til offer for Listhaugs knallharde linje, så har de snudd (...) Det er dere som skaper falske nyheter med å komme med den slags påstander ...

- Men hør nå her Keshvari ...

Programlederen vil vekk fra det sporet, og går tilbake til Faktisk. Men i dag kommer altså Kulturnytt tilbake, under tittelen Kulturnytt beklager. Programleder Birger Kolsrud Jåsund refererer til ordskiftet i går og sin egen påstand om Keshvari og falske nyheter.  

- Det var feil, det lot seg ikke dokumentere, det var ikke dekning for en slik påstand fra meg i den debatten jeg siktet til. Jeg har sjekket arkivet, og jeg tok feil. Det beklager Kulturnytt, sier han.

Etter min mening er det to ting vi kan lære av dette:


Stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp). Foto: Scanpix

 

1. Redaktørstyrte medier, som NRK eller Nettavisen, har den åpenbare fordelen at vi kan stilles til ansvar. I motsetning til mange sosiale medier, kan NRK bli tvunget til å sjekke påstanden sin - og deretter komme tilbake. Det gjorde NRK, og beklaget raskt og greit.

2. Vi arrogante journalister må jekke oss litt ned av og til. Vi er flinke til å slenge ut karakteristikker om politikere og andre - og så er vi enkelte ganger ikke hakket bedre selv. Og bare for å presisere: jeg vet godt at akkurat nå singler det tydelig i glass.

Men denne gangen ble det Kulturnytt - Keshvari 0 - 1.

*

PS: Jeg er forøvrig enig med Kulturnytt i at enkelte bruker begrepet fake news feilaktig. Om du gidder, kan du lese mer om det her:

Fikk du med deg denne? Dette er ikke fake news

Les også Gunnar Stavrum: Nå er jeg lei av falske nyheter

Skammens oljetransport


I Dagsrevy-innslaget fra 1987 fortelles at over 180 sjøfolk hittil var drept i Persiagulfen. Skjermdump NRK.
 

Av og til fortelles historier som kan ryste en nasjons selvbilde. NRK Brennpunkts dokumentar "Pappas siste reis" som ble vist i går kveld, er en slik. 

Det er journalist Mikal Olsen Lerøen som forteller om pappaen han mistet som 19-åring. Olav Lerøy var kaptein på tankeren "Susangird" da den ble bombet i Persiabukta i 1987. Skipet var iransk eid, men drevet av det norske rederiet Johan Reksten. 

21 mennesker døde i branninfernoet som fulgte, og Lerøens far ble omtalt som det første dødsofferet i krigen mellom Iran og Irak. Bare fem mennesker overlevde angrepet fra de irakiske rakettene, en polakk og fire filippinere. I dokumentarfilmen møter vi blant annet den siste som så Lerøy i live, overstyrmann Restituto Auxilio.


Olav Lerøy ble det første norske dødsofferet i den 9 år gamle krigen mellom Iran og Irak. Skjermdump NRK
 

Motivasjonen til rederiene og sjøfolkene som deltok i den omstridte oljetransporten var delte: 

Delvis var det snakk om svært raske penger, særlig for rederne. Men også sjøfolkene fikk krigstillegg på opptil 300 prosent. 

Delvis var det også en slags idealisme og pliktfølelse, i behovet for å opprettholde verdens energiforsyning til tross for krig.

I tillegg kommer påstander om åpne eller skjulte trusler om svartelisting fra rederiene og påfølgende arbeidsledighet dersom du sa nei til oppdrag i gulfen. Det var dårlige tider. Fjordene på Vestlandet var fulle av tankere i opplag, og tusenvis av norske sjøfolk gikk arbeidsledige med opptil 16 prosent boligrente.

Det er nå 30 år siden tankfarten i Persiabukta, og jeg husker godt mediedekningen fra den gangen. Flere norske rederier deltok i den risikofylte trafikken - hvor det var eventyrlige fortjenester å hente. Blant annet slo en av Norges rikeste menn, John Fredriksen, seg opp i denne perioden.


Mikal Olsen Lerøen møter sønnen til en av de polske sjøfølgene som var ombord i "Susangird". Skjermdump NRK
 

Men etterpå ble det stille, både fra rederinæringen, sjømannsorganisasjonene og fra myndighetene.

Heller ikke nå, i arbeidet med filmen, vil Norges Rederiforbund lette på sløret og bidra med statistikk på hvor mange norske sjøfolk som deltok i trafikken, og hvilke rederier det var snakk om.

Ifølge NRKs anslag kan det dreie seg om over ett tusen norske sjøfolk. Mange av disse ble traumatisert, oppfølgingen var mildt sagt mangelfull, og flere tok sitt eget liv i årene som fulgte. En skjebne tilnærmet lik de mer kjente krigsseilerne etter 2. verdenskrig. Av denne grunnen hadde det vært svært interessant å få rederne i tale.

Derfor er det leit at Brennpunkt misser på dette avgjørende punktet:


Overstyrmann Restituto Auxilio, nå pensjonert og bosatt i Manila, forteller detaljer fra Olav Lerøys siste reis. Skjermdump NRK

 

Ett av filmens bærende elementer er en underliggende påstand om at kaptein Olav Lerøy mer eller mindre ble tvunget til å reise inn i krigs-infernoet av sin reder Johan Reksten - til tross for at skipet hadde tekniske mangler. I følge pressens etiske regler skal folk få imøtegå alvorlige beskyldninger, og to ganger i filmen ringer Lerøen fortjentsfullt til Johan Ludwig Reksten for å konfrontere ham med opplysningene.

Han møter bare en telefonsvarer - som NRK i en utro etter programmet opplyser er feil telefonsvarer. Den tilhører nemlig sønnen til Johan Ludwig Reksten, med samme navn - ikke den ansvarlige rederen.. 

I ettertid sier NRK at de har hatt kontakt med familien til den riktige Reksten, som så har formidlet tilbake at han ikke vil gi noen kommentar. Dermed får vi ikke høre redernes versjon - denne gangen heller.

Det er synd.

For det kunne vært med å kaste lys over en skammens periode i norsk skipsfart. Ikke nødvendigvis fordi det ble begått lovbrudd - det er ikke påstått. Men fordi mange norske sjøfolk utvilsomt følte seg presset til å gjøre en livsfarlig innsats, der få eller ingen fikk nødvendig oppfølging etterpå. 

Etter 2. verdenskrig, og etter de norske krigsseilernes skammelige skjebne - som blant annet Jon Michelet har skrevet levende om i bestselger-serien En sjøens helt - hadde vi altså ingenting lært.

Derfor bør Mikal Olsen Lerøen og Brennpunkt-redaksjonen gå videre i det viktige arbeidet de har begynt på. Også ledelsen i Norges Rederiforbund bør gå i tenkeboksen, og vurdere på nytt om de snart skal åpne arkivene - slik at vi kan få fakta på bordet om hva som skjedde i norsk skipsfart disse skjebnetunge årene mellom 1980 og -88.

 

Hvorfor er vi så sinte og sure?

Eidsvoll 20140517.
Kronprinsesse Mette-Marit og Kronprins Haakon på 17.mai feiring under 200-års Grunnlovsjubileet på Eidsvoll.
Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix
Et lykkelig kronprinsparet feirer 200-årsjubileet som selvstendig og lykkelig nasjon på Eidsvoll i 2014. Foto: Scanpix 
 

Norge har havnet helt på toppen av FNs statistikk over verdens lykkeligste land. Det store spørsmålet blir da: Hvorfor er vi så sinte og sure?

Det er FNs World Happiness report som i dag, på intet mindre enn Verdens Lykkedag, kan fortelle at Norge har skjøvet Danmark ned fra pallen som verdens lykkeligste land. Den første rapporten kom i 2012. Måleenheten "lykke" er altså ganske fersk.

Og hvordan måler man den?

Jo, ved å se på faktorer som regnes som avgjørende for at du og jeg skal føle oss lykkelige: Omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett.

 

De som skårer høyest her i år er altså Norge, Danmark, Island, Sveits og Finland. De fem nederste er ikke uventet fire afrikanske land pluss Syria.

Men tilbake til spørsmålet: Hvis vi er så innmari lykkelige, hvorfor er mediene fulle av elendighetsrapporter?  Hvorfor blir vi hver eneste dag fortalt om hvor forferdelig vi har det, og ikke minst om den "stadig økende" tillitskrisen mellom politikere og velgere? 

Vi som ifølge rapporten er ett av verdens mest demokratiske land?

Noe må nok mediene ta ansvar for, og journalistikkens iboende hang til negative nyheter. Skiløpere tatt av ras kommer umiddelbart på Dagsrevyen - en vellykket skitur kan bare drømme om en notis i medlemsbladet til Den Norske Turistforening.

Et annet eksempel er gjenganger på journalistutdanningene: Hund biter mann er ingen nyhetssak. Mann biter hund, derimot...

Men mediene kan antakelig ikke ta skylda for alt. 

En annen forklaringsmodell kan være de "stigende forventingers misnøye": Vi er rett og slett blitt så vant til at alt går framover at vi ikke tåler den minste motstand. 

Eller som VG-tegner Roar Hagen formulerte det for ti år siden, med sin berømte tegning av Nordmannen på sofaen mens Carl I Hagen kysser hans føtter og Thorbjørn Jagland vifter ubehagelig svette av hans panne. Med en evig skinnende sol på oljeplattformene utenfor vinduet klapper han seg på magen og utbryter:

- Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert ...!

Så kan kanskje Island framstå som en overraskelse på statistikken. Også i år kommer Sagaøya høyt på lykkestatistikken, til tross for sin helt ferske ekstrarunde på finanskrisen i fjor. Vi husker alle de sinte plakatene og indignasjonen over islandske politikere.

Bilder fra de islandske demonstrasjonene gikk verden rundt. Foto: Scanpix

 

Og her kan vi kanskje også finne en liten flik av en forklaring:

Nemlig at vi kan bli så sure og sinte vi bare vil. At vi kan hyle mot udugelige politikere og hamre løs i kommentarfeltene (stort sett) som vi ønsker. 

Det er kanskje godt for lykkefølelsen. Og det sier kanskje noe om hvor trygge vi er i de nordiske landene. Både på oss selv og på hverandre.

Samtidig som vi innerst inne vet at vi jo slettes ikke har det så verst. 

NRK med egenprodusert virkelighet


Dagsrevyen vil ha oss til å tro at en fjerdedel av ungdommene på østkanten selger hasj. Hvor i all verden har de det fra? Skjermdump.
 

All ære til NRK for å ville se nærmere på forholdene i Oslo øst. Men det vi trenger i innvandringsdebatten er dokumenterbare fakta - ikke oppskrudde følelser og tv-dramaturgi som forsøker å sannsynliggjøre en virkelighet som ingen kjenner seg igjen i. 

Jeg var en av dem som med stigende undring så NRKs reportasje fra Oslo øst i helga. Jeg har også fulgt debatten etterpå, og sett den vanlige polariseringen i ettertid - mellom dem som tror, og ikke tror.

Og for å si det slik: Jeg er ikke av dem som mener vi bør feie problemene med innvandring under teppet. Tvert om blir Nettavisen av og til kritisert for å være for innvandringskritiske, eller at vi slipper til for mange innvandringskritikere i spaltene. 

Det er fordi vi prinsipielt ønsker en åpen debatt, med flest mulig fakta på bordet. Vi arrangerte nettopp en konferanse om emnet.

Men så er det nettopp fakta som er hovedproblemet med NRK-reportasjen: Det inneholdt den nemlig bemerkelsesverdig lite av, desto mer følelser og tv-dramaturgi for å dekke over svake punkt. Det skal jeg komme tilbake til.

Først en advarsel: Dette kommer til å bli langt.  

Deretter må jeg opplyse om at jeg kjenner reporter Anders Magnus fra før. Vi jobbet sammen i TV 2 i flere år, og jeg anser ham som en dyktig og hyggelig kollega. Dessuten har jeg selv bodd i bydelen Søndre Nordstrand i Oslo i over ti år. Jeg har barn som går på skole der. Dette kan være både en styrke og en svakhet. På den ene siden har jeg greie på hva jeg snakker om. På den andre siden kan jeg bli mistenkt for å ville "snakke opp" min bydel.

Men i tillegg kan jeg litt om tv-dramaturgi. Og det er det som er mitt hovedpoeng her. For av og til kan det være nyttig å gå grundig gjennom hva det egentlig er vi ser. Her er min gjennomgang:

Først kommer en dramatisk intro, med bilder av hasjplante, en hettekledd ungdom, en pistol og et kart over Oslo ØST.  "Kraftig voldsøkning blant ungdom i østlige bydeler" blir det sagt fra studio.

Deretter går vi rett over til en politipatrulje som stopper en bil. Det er kveld på Haugenstua, og en stemme sier at slikt er "helt vanlig her". Vi får  ikke vite hva som er helt vanlig her, om det er en narkohandel som går skeis eller om det er en bilist som mangler en baklykt. 


Det ser skummet ut. men hva ser vi egentlig? Det svarer ikke NRK på. Skjermdump
 

Så kommer Anne Karima Nordengen inn i bildet. Hun sier at det blir "gradvis verre og verre, og ute av kontroll". NRK forteller at hun er frivillig, og jobber for ungdom.

- Ja, det er ungdom på 15-16 år som går med våpen her, sier hun. 

- Hva slags våpen da?

- Skytevåpen. Pistoler.  

Vi får ikke vite noe om hvor Nordengen er frivillig. Heller ikke om pistoler er noe hun har sett selv, eller noe hun har hørt fra andre. 

Deretter treffer vi en sympatisk landhockeytrener, som forteller om ungdomsgjenger som lager bråk. At det skjer narkotikasalg på åpen gate i bydelen. Han sier at gjengene kan være truende, og han ber foreldre om ikke å sende ungene sine alene til senteret. 

Så forteller NRK om gjenger som samler seg på Mortensrud-senteret for å starte bråk og slåsskamper. Så får vi se dem, ungdomsgjengene. Ikke nødvendigvis kriminelle gjenger, kanskje er det bare noen som henger på senteret.

Men de blir sladdet. NRK vil kanskje si at det blir gjort for ikke å kaste mistanke over uskyldige, men en effektiv bi-effekt - som NRKs redigerer selvsagt kjenner til - er at det nå ser ordentlig skummelt ut. For ikke bare er ungdommene sladdet, vi kan også se at de er mørke. 

NRK forteller at her er det barn ned i 12-årsalderen som bruker og selger hasj. 

Så over til kontoret til politiinspektør Einar H Aas, som bekrefter at foreldre er bekymret, og at det finnes gjenger som er blitt en maktfaktor i de kriminelle miljøene. 

Dermed blir vi med en spaningspatrulje som går inn i et hus ett eller annet sted i Oslo. Vi aner ikke hvor, men NRK forteller at politiet "daglig finner mindre mengder narkotika". Men at de ikke klarer å stanse "flommen av ulovlige rusmidler".

Så kjører vi bil gjennom mørke gater. NRK forteller at kriminelle gjenger har fått "kraftig fotfeste", og at sosiale problemer gjør det lett for gjenglederne å rekruttere ungdom, og også barn, til å selge narkotika for dem. 

Den første anonyme hasjselgeren dukker opp. NRK kaller ham "Younus". Han ruller seg en skikkelig bønne mens han bekrefter at de som begynner å selge kan være 12-13 år. 

Utstyrt med balaklava (hette mer åpning bare for øynene og munnen) sier han at mange går med våpen.

- Du kan finne en 15-åring som har en ekte pistol hjemme, sier han.

 Heller ikke nå får vi vite om dette er noe han har sett selv, eller om det er noe han har hørt om fra andre. 


Hasjselger med bare åpning for munnen forteller om våpen. Skjermdump
 

Så treffer vi hasjselger nummer to. NRK kaller ham "Veton". Han bekrefter at det er mye våpen i omløp:

- Alt. Pistoler, hagler, rifler. Kniver, balltre, køller ...   

Deretter treneren igjen, som forteller at noen en gang truet og stjal en hockekølle fra en av guttene, som de brukte til å knuse en buss. En anonym guttespiller forteller at han er redd gjengene. 

- De er fulle, og kommer og angriper deg, sier han

Jeg mener ikke å bagatellisere denne redselen. Det er mange barn som er redd for ungdommer. Noen av dem er farlige, og ungdomsgjenger med hockekøller er ikke til å spøke med. 

Men det jeg lurer på, hvis det er slik at våpnene florerer i Oslo øst: Hvorfor viste ikke NRK bilder fra ett av de mange beslagene som politiet da helt sikkert har gjennomført i de ulike bydelene? Politiet har jo vært svært flinke til å ta bilder av slike beslag tidligere?

Nå kommer det statistikk på skjermen: Vi får vite vite at Grorud, Stovner og Søndre Nordstrand har opp mot dobbelt så mange sosialhjelpsmottakere og barn på barnevernstiltak som hele Oslo - og nesten fire ganger så mange som østkantens "vestkant" - Nordstrand. Også frafallet fra videregående skole er høyere.

Nyttig og solid informasjon, altså. Som kunne sagt noe vesentlig om ulike oppvekstvilkår i Oslo.

I stedet kommer en ny hasjselger på banen, denne gang er det "Abdul" i hettegenser. Han var 13 når han begynte å røyke. NRK spør om han kjenner noen som var yngre. 

- Åja. 11-åringer som holder joint lissom, sier "Abdul".

 Som også forteller at yngste selgeren han har hørt om er 12, "men det fins garantert mange yngre enn det også". 

Så forteller NRK at Abdul forteller at det nå er svært mange som selger hasj, "rundt en fjerdedel av alle ungdommer på hans alder, og over". 

En fjerdedel? 25 prosent av alle ungdommene i tre bydeler? I alle ungdomsskoleklasser med for eksempel 20 elever er det altså i gjennomsnitt fem som selger?


"Det finnes garantert mange yngre enn det også". Skjermdump
 

Så skjer det underlige: Vi får se rapporten Ung i Oslo 2015, utgitt av forskere på NOVA, som har intervjuet 24000 ungdommer over hele Oslo. Denne rapporten sier at under 10 prosent i de aktuelle bydelene har ruset seg på hasj. 

Men det er for lite, sier NRK enkelt. For ingen av de  som NRK har snakket med, tror at tallet er så lavt. De fleste mener det ligger rundt 50 prosent.

På hvilket grunnlag mener de det? Hvem er kildene for dette? Er det "Abdul" som sier det? Eller "Veton"? Hvordan skal de vite det? Søndre Nordstrand, Stovner og Grorud bydeler i Oslo har rundt 90 000 innbyggere - dobbelt så mange som i hele Ålesund kommune - hvor jeg vokste opp på 70-tallet, og hvor det også fantes hasjselgere.

Dette står jo rett og slett ikke til troende. Jeg sier ikke at de snakker usant, men "Abdul" og "Veton" kjenner vel ikke så mange flere enn sin egen omgangskrets? Og så den logiske bristen da: hvis en fjerdedel selger, og "bare" halvparten bruker - hvem selger de til? Har de en kunde hver? 

Men her tar NRK "medvitertrikset", en god og velprøvd metodikk:

NRK spør politimannen: 

- Ungdommer som vi har snakket med, og kriminelle, sier at hvertfall en fjerdedel av jevnaldrende i alderen 15 til 18 år selger, og at over halvparten har røykt eller bruker daglig hasj eller mariuana?  

Dette er tall inspektøren ikke kan god for, sier han.

- Men jeg reagerer heller ikke på tallene når du oppgir dem på den måten der. 

Neivel. Som vanlig seer vil du kanskje oppfatte dette som en bekreftelse på at det virkelig er slik NRK sier. Men det er selvsagt ikke det. Det er ikke sikkert politiinspektøren får med seg helt hva som blir sagt i spørsmålet en gang, eller har satt seg inn i tallene. Om vi er riktig skeptiske kan det hende han bare er velvillig. 

Les også: Politiet kjenner seg ikke igjen i NRKs virkelighetsoppfatning

Så kommer en ny påstand fra NRK, samtidig som vi ser T-banen forlate en mørk Mortensrud stasjon

- I de østlige bydelene har vold blant ungdom økt kraftig, samtidig som kriminaliteten går ned i resten av Oslo. 

Denne gangen bryr ikke NRK seg med å nevne kilder i det hele tatt. 

Ingen statistikk for å sannsynligjøre påstanden. Men hocketreneren er bekymret, og tror at årsaken kan være lavinntektsfamilier som ikke følger opp barna sine godt nok.

- Må det mer politi til? spør NRK - og får bekreftende svar på det. Som NRK også ville fått i Sykkylven eller Bodø eller andre steder der folk også synes det er for lite synlig politi i gatene.

Men nå mer statistikk: I Oslo øst er det opp mot 50 prosent innvandrere, viser en plansje. I hele Oslo: 32 prosent, og nabobydelen Nordstrand 16 prosent.

Tilbake til "Veton" igjen, som sier at integreringen har slått feil. At når det samles så mange utlendinger ett sted, så dannes egne småsamfunn.

Så godt passer denne replikken inn i dramaturgien, at det nok var mange som hevet et øyenbryn da Adel Khan Farooq, som har skrevet om radikalisering av innvandrerungdom og jobbet sammen med filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen, la ut en melding på twitter lørdag kveld. Her hevdet han at han hadde blitt oppringt av NRK og spurt om han kunne si at "det er svenske tilstander i Oslo". Han begynte bare å le, fortalte han.


Tweeten som satte debatten i gang.
 

NRK har tilbakevist dette, og her er det sikkert rom for misforståelser. Det er ikke sikkert at noen snakker usant.

Uansett - tilbake til reportasjen: Nå presenterer NRK oss for Naom Daniel fra Haugenstua. Vi får ikke vite hvem han er eller hva han gjør, bortsett fra at han "kjenner miljøene med utsatt ungdom, og hvordan de har utviklet seg".

- Vi har en indre justis. Det er ikke politiet du er redd for, hvis du har mista hasj eller blir tatt med hasj. Du er redd for de som møter deg hver dag ute i miljøet, sier han.

- Og da har vi på en måte laget et parallellsamfunn, legger han til. 

Så spør NRK om han er redd for at det skal skje det samme her i Oslo som i mange av Sveriges storbyer?

- Jeg mener at det skjer. Det skjer hver dag. Det er bare at folk har ikke sett det, sier han.

Han får støtte fra Anne Karima Nordengen, som vi husker fra starten av reportasjen:

- Vi er på god vei dit, sier hun.  

Javel.

Jeg er enig med Jan Bøhler (Ap), som blir intervjuet til slutt i reportasjen, om at gjenger som styrker seg kan være en stor trussel mot vårt samfunn. Jeg er også enig med ham i at de som ikke vil "prate ned" bydelene sine, og holder munn, bare ødelegger for de områdene det gjelder.

Jeg er også enig i at det må massive tiltak til i de østlige bydelene i Oslo. Men da må vi vite hvilke tiltak vi skal sette inn.

Problemet er at NRK med sin reportasje er at den skyter langt over mål. 

Den er ikke i nærheten av å dokumentere at det florererer med skytevåpen blant barn og ungdom på østkanten i Oslo. NRK har slett ikke påvist, ikke engang sannsynliggjort, at "en fjerdedel av ungdommene i bydelene Stovner, Grorud og  Søndre Nordstrand selger hasj" - eller at "over halvparten av dem har brukt eller bruker hasj daglig".

Vi som bor i de østlige bydelene i Oslo vet at påstanden er latterlig. Vi har ikke oppdaget noe svenske tilstander. Ikke politiet heller. Og ikke forskerne. I den samme rapporten som NRK viste fram, men ikke trodde på, står det til og med at narkotika blant undom er mer utbredt i andre bydeler.  

Men vi vet at det finnes voldelige gjenger. Vi vet at det selges narkotika, og vi vet at enkelte er ekstremt unge - sikkert ned mot 12-13 år, for slike finnes andre steder i landet også. Noen har sikkert våpen. Og det er grunn til å tro at innvandrerungdommer er mer involvert enn andre. Det er også mulig volden er økende.

Men dette får vi faktisk ikke vite noe om. For i stedet for en faktabasert reportasje har NRK laget en "dokumentar" som tar i bruk alle triksene i boka slik at det skal se mest mulig skummelt ut, og som hovedsakelig baserer seg på "heresay" og historier om at det blir "stadig verre". 

Hva med å satse på at fakta holder? Da kunne vi fått en nødvendig debatt om Oslo øst. Nå fikk vi i stedet en debatt om reportasjen. Jeg oppfordrer herved NRK om å få debatten på sporet igjen - ved å legge fram faktagrunnlaget sitt.

Slik reportasjen er nå, fungerer den utelukkende polariserende:

De som allerede tror på forferdelige tilstander på Oslo øst, får bekreftet sin virkelighetsoppfatning. Mens de som skjønnmaler "det fargerike fellesskapet" og mener at alt vil gå seg til av seg selv, kan avfeie det hele som håpløst overdrevne skrekkscenarier.  


Riktig skremmende uttalelse fra 15-16 år gammel hasjselger. Skjermdump
 

Jeg har tidligere argumentert for den ekstreme middelvei i innvandringsdebatten. Om å styre unna de mest følelsesladde argumentene på begge sider av debatten. Og heller forsøke å få fram harde fakta.

Jeg mener det er viktig å ta opp problemene på Oslo øst. NRK skal ha all ære for at de våger å berøre innvandring og integrering og rus og kriminalitet. Men det må gjøres med fakta som er dokumenterbare, ikke forsøke å sannsynliggjøre påstander som du enten må tro eller ikke tro på. 

Men Dagsrevyen var ikke i faktahjørnet lørdag kveld. I stedet ble reportasjen avsluttet med et skikkelig apokalyptisk skremmeskudd fra en av hasjselgerne:  

- Vi kommer alltid til å være et steg foran. For hvert skritt politiet tar og tror de kommer nærmere, tar vi alltid ti skritt videre.

Sier altså en ungdom på 15-16 år til NRK. Kanskje har han rett.

Eller kanskje står han bare der og tøffer seg.

En korrekt - og riv ruskende gal dom


At Mahad Abib Mahamud er dyktig i jobben som bioingeniør er ikke et bra nok argument for domstolen. Foto: privat.
 

Bioingeniøren Mahad Abib Mahamud ble ikke trodd, og tapte saken mot staten i Oslo tingrett. Jeg vil ikke argumentere mot dommen, men mener likevel det er riv ruskende galt å utvise en dyktig arbeidstaker som har bodd 17 år i Norge.

Stikkordet er foreldelse.

For ærlig talt, folkens. Han kom hit som 14-åring. Han var i begynnelsen av tenårene. Alene. La oss gå ut fra at tingretten har rett - at han faktisk løy. At han opprinnelig kom fra Djibouti, men diktet opp en historie om at han vokste opp i farlige Mogadishu i Somalia - rett og slett fordi han hadde hørt at det var det som måtte til for å få asyl i rike Norge. Det ville kanskje jeg også gjort.

Likevel: Om han løy, så er dagens dom i Oslo tingrett logisk og korrekt: Dommeren tror ikke på ham,, men mener at dokumentene og indisiene som er lagt fram gjør det overveiende sannsynlig at Mahamud opprinnelig er fra Djibouti. Da skal han utvises. Slik er loven.

Derfor mener jeg også at kritikken mot UDI og UNE har vært uberettiget. De har gjort det de skal gjøre. De fikk et tips om at her var en asylsøker som ikke hadde rent mel i posen, og som dermed måtte undersøkes, og det gjorde de. Å hetse saksbehandlere fordi de følger instruksen i jobben sin, er usaklig.

Rett mål for eventuell kritikk er tvert om politikerne og partiene på Stortinget.

Det er de som er lovgivere, og som nesten enstemmig har bestemt hvordan Utlendingsloven skal formuleres. Og loven er klar: Om du ikke snakker sant når du sender inn en asylsøknad, skal du utvises. Og det finnes ikke unntak for loven. Det hjelper ikke om du er flink i jobben din, eller på annen måte har gjort deg "fortjent" til å få bli her, som mange har argumentert med.

Det finnes ikke en lov for folk som har skaffet seg arbeid, og en annen lov for arbeidsledige.

Likevel er det lett å forstå de 40 000 som på ulik måte har demonstrert til støtte for bioingeniøren på Ullevål. For her er tydeligvis noe som skurrer i folks rettsoppfatning.

LES OGSÅ SOPHIE ELISE: Nå er det faen meg nok!

Men hva er det som skurrer? Hva er det som gjør at så mange reagerer på å sende ut en mann som har bodd her i 17 år?

Etter min mening er svaret enkelt: 

Jo, nettopp det at han har bodd her i 17 år.

For selvsagt burde også slike saker ha foreldelsesfrist. På samme måte som de fleste andre forbrytelser har det, bør også løgn i en asylsøknad kunne foreldes. På andre områder er det slik at jo mer alvorlig forbrytelsen er, jo lenger er foreldelsesfristen. Se for eksempel Straffelovens tabell under:


Kidnapping, grov vold og menneskehandel er foreldet etter ti år. Det samme gjelder grovt skattesvik og grove bedragerier. Kilde: Lovdata.

 

I dag er det slik at mord blir foreldet (*se korreksjon). Overfall og voldtekt blir foreldet. Og økonomisk kriminalitet blir foreldet. Men altså ikke løgn i en asylsøknad.

Som eneste parti på Stortinget har Miljøpartiet De Grønne i dag varslet et lovforslag om at statsborgerskap ikke bør kunne trekkes tilbake, selv om det er gitt på et uriktig grunnlag. Argumentet er at dagens ordning gir en slags A- og B-statsborgerskap.

Det er forsåvidt en prinsipiell begrunnelse, men som alle andre partier er uenige i. Også jeg synes det er er dårlig - fordi også dette så åpenbart vil stride mot manges rettsfølelse: En som har løyet seg til statsborgerskap, og som så blir avslørt etterpå, bør ikke automatisk ha skaffet seg en slags "immunitet" som aldri kan oppheves. Da er jo statsborgerskapet gitt på feil grunnlag.

Men stikkordet er igjen foreldelse.

Om en slik foreldelsesfrist ble satt til for eksempel ti år, som vil samsvare med grovt bedrageri, vil det gi et klart signal til utlendingsmyndighetene: Det er selvsagt de som forsøker å lyve seg inn , vi er mest opptatt av. Det er de som gir signaleffekt. Det vil også gi et kraftig signal til byråkratiet om å sette fart i saksbehandlingen, og til bevilgende myndigheter om å sette inn de ressursene som trengs for at ikke saker skal trekke ut i det absurde.

Da vil riktig nok noen juksemakere klare å komme seg unna.

Men det kan vi leve med, på samme måte som vi lever med at enkelte bedragere, menneskesmuglere, voldtektsforbrytere og mordere kommer seg unna.

 

Korreksjon: Jeg er gjort oppmerksom på at mord og voldtekt ikke lenger foreldes etter den nye straffeloven av 2015. Jeg fastholder likevel mitt poeng.

LES OGSÅ GUNNAR STAVRUM Tilgir grov vold men ikke asyljuks

 

Overivrig kongevenn

 
"Nothing to see here!" Marianne Hagen skjermer kong Harald mot pågående pressefolk i Tyrkia i 2013. Foto: Scanpix

Kong Harald har akkurat fylt 80 år, og alle hjerter gleder seg. Som de fleste nordmenn liker jeg kong Harald. Han er vår mann - og han har flinke folk til å passe på omdømmet sitt. Men de må passe på så de ikke blir for ivrige.

Det er Dagbladet som har den pussige historien i dag:

I forbindelse med en kritisk reportasjeserie om kongehusets økonomi har intervjuobjekter opplevd å bli oppringt av Slottets kommunikasjonssjef Marianne Hagen i etterkant.

Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn (V) opplevde telefonen som sint.

Professorene Per Lægreid og Eivind Smith er så høflige at de ikke vil si hvordan de opplevde telefonpraten.

Professor Peggy Brønn på Handelshøyskolen BI er derimot svært direkte om Slottets kommunikasjonsstrategi: 

- Strategien betyr at de ser angrep som beste forsvar i møtet med kritisk journalistikk og fagfolk. Den går blant annet ut på å forsøke å påvirke faglig ekspertise og andre som uttaler seg slik at de endrer mening, sier hun.

Kommunikasjonsjefen selv bedyrer at hun bare ville forsikre seg om at de som ble intervjuet ble "presentert for hele bildet". 


Slik vil vi se kong Harald, den folkelige monarken som inspiserer skadene på Rovde på Sunnmøre etter nyttårsorkanen i 1992. Foto Scanpix.


Jeg har tidligere argumentert for det politiske standpunktet "situasjonsbestemt monarkist" i kongedebatten. Det tror jeg det er mange nordmenn som er.

FIKK DU MED DEG DENNE? Gratulerer med 80-årsdagen, kong Harald!

Vi vil gjerne ha kongedømme så lenge kongen fortsetter å være vår mann. Så lenge han og dronningen og kronprinsfamilien fortsetter å representere oss på beste måte, og så lenge de klarer den vanskelige balansegangen mellom å være opphøyd kongelige og nøkternt folkelige.

Særlig elsker vi kongen vår når han for eksempel reiser til Nordvestlandet for å møte vanlige mennesker og rusle rundt med grønne slagstøvler og litt for kort boblejakke etter en dramatisk nyttårsorkan.

Men en slik folkets mann tåler å bli sett i kortene. En slik folkekonge tåler at norske medier driver vanlig journalistikk for å finne ut hvordan Slottet skjøtter eiendommene sine, og hva pengene våre går til.

Og en slik konge trenger ikke et overivrig hoff som forsøker seg med klønete hersketeknikker for å påvirke hva eksperter eller vanlige folk skal mene. Det kan tvert om virke mot sin hensikt.

I kongedømmet Norge er ytringsfriheten nedfelt i Grunnloven. Her vil vi gjerne ha åpen og fri debatt om alle de viktigste samfunnsinstitusjonene våre.

Herunder også Slottet 

Ikke la deg lure på Kvinnedagen

Kvinnedagen
Kommunistiske kvinner demonstrerer
8. mars 1962
8. mars 1962 i Oslo: Politiet ga Norsk kvinneforbund tillatelse til å gå i tog med maks 15 deltakere - forutsatt at alle holdt seg på fortauet. Foto: Arbeidsbevegelsens arkiv.


Det er den internasjonale Kvinnedagen, og i år som i fjor og tidligere år vil mange komme ut med meldingen om at dagen er fullstendig overflødig - for kvinnekampen er jo allerede vunnet! Ikke la deg lure. 

Det er liten tvil om at vi her i Norge og Skandinavia lever i de mest likestilte samfunnene i verden. Juridisk er likestillingen sikret på nær sagt alle felt, og også på sosiale områder vil norske kvinner skåre svært høyt. 

LES OGSÅ: 7 gode sitater av kvinner

Likevel er det lett å finne skjevheter: 

  • Nesten 2 av 3 ledere i arbeidslivet er menn, og menn tjener i snitt 15 prosent mer enn sine kvinnelige kolleger.
  • Kvinner gjør fremdeles omlag dobbelt så mye husarbeid som menn, og det er fortsatt vanskelig for mange menn å ta full pappapermisjon.
  • Stigende seksuell trakassering i yngre årsklasser, ofte kamuflert som "uskyldig moro", sist eksemplifisert med russelåten fra Bergen med de festlige linjene "Si meg hvor mye må jeg betale for å få no' fitte her", for ikke å snakke om "Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned". 
  • Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og  æreskultur i innvandrermiljøene.

Særlig det siste har vært et forsømt område blant norske feminister, mye på grunn av den velkjente berøringsangsten overfor alt som kan tenkes å "krenke" religiøse minoriteter. Her er det særlig grunn til å heie fram Shabana Rehman Gaarder og de andre kvinnene i SeFF (Sekulær Feministisk Front), som for en måned siden varslet økt kamp mot den patriarkalske æreskulturen i et intervju i Nettavisen.


SEKULÆR FEMINISTISK FRONT (SeFF):  Bak: Anita Farzaneh, Ingalill Sandal, Tone Grebstad.Foran: Atefeh Moradi, Shabana Rehman Gaarder og Æsæl Manouchehri. Foto: Guro Holmene, Nettavisen.

 

Men så skal vi ikke glemme at kjønnskampen også går andre veien. Det finnes eksempler der det er gutter eller menn som sliter:

  • Det er flere gutter enn jenter som sliter på skolen. Mye tyder på at den norske grunnskolen er overfeminisert, og at undervisningen favoriserer jentene. Også på videregående er det guttene som dropper ut.
  • Mange barnefordelingssaker etter skilsmisser er en skam. Flotte familiefedre kan plutselig stå nesten uten rettigheter, og det fins flere eksempler på at menn også etter medhold i opprivende rettssaker står maktesløse i forhold til barna.
  • Det er fortsatt menn som har de farligste yrkene, og den laveste levealderen - ofte på grunn av stress eller overbelastninger.

Men selv om du er mann og føler deg urettferdig behandlet på ett av disse områdene: Ikke la deg lure til å tro at det er fordi kvinner ikke er undertrykt, eller at det ikke lenger er skjevheter mellom kjønnene i vårt likestilte samfunn.

Her er nok å ta tak i, for begge kjønn - og vi klarer det antakelig best sammen. 

Gratulerer med dagen!

Utsetter kampen mot falske nyheter

Oslo 20170307.
Mediemangfoldsutvalget. Kulturminister Linda Hofstad Helleland og utvalgsleder Knut Olav Åmås under presentasjonen. Mediemangfoldsutvalget leverer sin NOU: Det norske mediemangfoldet ? En styrket mediepolitikk for borgerne.
Utvalgsleder Knut Olav Åmås presenterte hovedpoenger fra utredningen, og overleverte denne til kulturminister Linda Hofstad Helleland.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Utvalgsleder Knut Olav Åmås sammen med statsråd Linda Hofstad Helleland (H). Foto Scanpix.

I formiddag overleverte det såkalte Mediemangfoldsutvalget sin rapport til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Herfra går rapporten rett ut i et stort politisk sort hull.

Det eneste som er sikkert med utvalgets innstilling er nemlig at kulturministeren og resten av den sittende regjeringen ikke rekker å gjøre noe som helst med den før valget til høsten. Hva som skjer etterpå, er det ingen som vet. 

De politiske realitetene står dermed i sterk kontrast til de politiske godordene som fulgte rapporten "Det norske mediemangfoldet" da den ble lagt fram i formiddag. Selv hevdet Helleland at det beste forsvaret mot falske nyheter er gode medier som både er etterrettelige og har midler til effektiv kvalitetskontroll.

Også utvalgsleder Knut Olav Åmås fortalte om et visst press under arbeidet med rapporten, der den alvorlige situasjonen for norske medier - med stadig nye nedskjæringer og kutt - nærmest utviklet seg "fra møte til møte". 

- Det haster, var den klare beskjeden fra utvalget.

Men noen hasteprosess legger departementet ikke opp til:

Først skal NOU'en med undertittel "En styrket mediepolitikk for borgerne" ut på tre måneders høring. Når høringen er over tar stortingsrepresentantene sommerferie, og så er det valgkamp. Og, som ett av utvalgsmedlemmene påpekte, det er svært få eksempler på at en ny regjering klarer å stable på beina en stortingsmelding i løpet av det første året. Realistisk kommer derfor kanskje ikke mediepolitikken på Stortingets dagsorden før vinteren 2019.

Nærmere 120 mediefolk var møtt fram for å se nærmere på sin egen framtid.  

 

Det er synd, for mange av forslagene kan ha muligheter for å sanke flertall også på Stortinget:  

Det største grepet er forslaget om å innføre fritak for arbeidsgiveravgift, et tiltak som vil koste 500-600 millioner - og som uten tvil vil styrke alle norske medier i konkurransen mot nullskattebetalende utenlandske selskaper som Google og Facebook.

Dette skal delvis kompenseres med justeringer av produksjonsstøtten, selv om det ikke på noen måte er snakk om noen "massakre" for de såkalte meningsbærende avisene Klassekampen, Dagsavisen, Nationen eller Vårt Land. Her er utvalget tvert om svært forsiktige, noe som kanskje er hovedårsaken til at utvalget kunne legge fram en enstemmig innstilling. 


Knut Olav Åmås varslet ingen revolusjon verken for Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen eller Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle. Foto: Scanpix
 

Mer nytenkende har utvalget vært når det vil gjøre NRK til en uavhengig stiftelse. Dette, sammen med ny finansieringsmodell, vil kunne gjøre statskringkastingen mer uavhengig av makthaverne og sittende regjeringer.

I tillegg foreslår utvalget tre nye tilskuddsordninger: 

Først en pott på 30 millioner kroner til innovasjonsprosjekter, deretter 20 millioner til "samfunnsviktig journalistikk" - og så 20 millioner til nyhetsmedier som er gratis. 

Men ingenting av dette vil vi altså se noe til før tidligst om et par år.

Riktig nok foreligger det en mulighet for at regjeringen kan nappe ut enkelttiltak, for eksempel forslaget om null-arbeidsgiveravgift eller forslaget om å gjøre NRK til stiftelse, og kjøre dem gjennom som enkeltsaker i Stortinget. Men slik handlekraft fra en avtroppende kulturminister er det ingen som venter.

I mellomtida kan jo vi i mediene fortsette krangelen om hva som er falske nyheter eller ikke. 

 

Merknad: Sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen har vært medlem av utvalget ledet av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. Det har også NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen, TV 2-sjef Olav T. Sandnes, direktør Randi Øgrey i Mediebedriftenes Landsforening, styreleder Ivar Rusdal i Nordsjø Media, redaktør/daglig leder i Bø Blad Hilde Eika Nesje, siviløkonom og dr. oecon Ellen Altenborg og professor i medievitenskap Hallvard Moe.

 

 

 

 

Beviset på at hemmelighold er farlig

Hva er sannheten om kriminalitet og innvandring til Sverige, spør Tino Sanandaji i en artikkel i National Review.

I helga kastet den svenske faktasjekkeren og økonomen Tino Sanandaji seg inn i den amerikanske debatten mellom Trump og Sverige. I en artikkel i National Review viser han med all mulig tydelighet hvor farlig det er å holde tilbake fakta.

Tino Sanandaji deltok på Nettavisen-konferansen Islam.Innvandring.Ytringsklima for et par uker siden, og utgangspunktet for artikkelen nå i helga er president Donald Trumps mye omdiskuterte tweet om hvor forferdelig det står til i Sverige. Tweeten var igjen basert på en "dokumentar" Trump hadde sett på Fox News kvelden før.  

Som kjent gikk debatten i velkjent spor i hele forrige uke, der noen framstilte Sverige nærmest som en syrisk krigssone - mens andre påstår at her har intet skjedd. Eller som Tino Sanandaji skriver i artikkelen:

"Så hva er egentlig situasjonen? En marerittaktig voldtektshovedstad i Europa eller en trygg velferdsstat som blir urettferdig baksnakket av høyrevridde agitatorer?"

Sanandaji, som selv kom til Sverige som kurdisk flyktning, svarer at Sverige har et økende problem med kriminalitet knyttet til innvandring. Men at reportasjene i Fox News er tatt ut av enhver sammenheng.

Blant annet peker han på at selv i de "verste" områdene i Sverige er kriminaliteten lav i forhold til en del amerikanske byer. Blant annet er det ti ganger så mange drap i Chicago i forhold til folketallet som i "innvandrerbyen" Malmø. Altså ikke bare litt flere drap i Chicago. Men ti ganger så mange - nærmere bestemt 28 drap pr 100 000 innbyggere i Chicago, mot bare 3 i utskjelte Malmø.

På den andre siden påviser han den merkelige argumentasjonen til den svenske regjeringen, som har svart Trump-tilhengerne med at mordraten i Sverige har sunket siden 1990 - etter at innvandringen tok til.

Det er riktig, sier Sanandaji, men da må en også ta med at mordratene har sunket i nesten alle europeiske land, av ulike årsaker - blant annet at medisinske framskritt redder flere voldsofre enn før. Og at mordraten faktisk har sunket minst i Sverige, fra 1.3 til 1.1 - mens den for eksempel i Norge har sunket fra 1.1 til 0,4. 

Sanandajis hovedanliggende er likevel å fortelle om det svenske (og delvis norske) "forskningstabuet" rundt innvandring og kriminalitet.

Siste gang Sverige presenterte detaljert statistikk på innvandring og kriminalitet, var i 2005 - for årene 1997 - 2001. Statistikken viste da at utenlandskfødte hadde 4 ganger større sjanse til å være mistenkt i drapssaker, og 4,5 ganger større sjanse for å være mistenkt i voldtektssaker. 

Mistenkt, altså. Ikke dømt. Og statistikken sier ikke noe hvilke innvandringsgrupper som er representert. Eller situasjonen i dag. 

Tino Sanandaji på Nettavisen-konferansen i forrige uke. Bak med-debattant Sylo Taraku og til høyre konferansier Kjetil Rolness. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

 

For siden 2005 har det ikke vært laget slik statistikk i nabolandet, for i Sverige (og delvis i Norge) er man redd for at slik forskning skal skape fordommer mot svake grupper. Som Sinandaji så syrlig skriver:

"Amerikanere som er interessert i dette emnet, bør heller fokusere på det surrealistiske tabuet rundt statistikk, ikke tegneserieaktige overdrivelser som skaper et falskt bilde av Sverige som en krigssone."

Jeg har tidligere tatt til orde for den ekstreme middelvei i innvandringsdebatten. Om å forsøke å styre unna de mest følelsesladde argumentene på begge sider av debatten - som ofte er kjennetegnet av en påfallende forakt for fakta.

For det er mangelen på fakta som skaper fordommer. Det er mangelen på fakta som gjør at Fox News og Trump kan blåse opp situasjonen i Sverige til ugjenkjennelige, eller at svenske politikere kan late som om alt er rosenrødt.

Det er rett og mangelen på fakta som skaper feilaktige myter om svake grupper, og jeg har sjelden sett et mer talende eksempel enn den pågående "Trump vs Sverige"-debatten i USA.

Tino Sanandaji drar konklusjonen enda lenger, og påpeker at forsøkene på å skjule fakta kanskje også er med på å underminere selve demokratiet:  

"Denne hangen til hemmelighold er et perfekt eksempel på hvordan vestlige regjeringer fyrer opp under populisme og mistillit til etabelerte politikere", skriver han.

 

* Se Sanandajis og andres opptreden på Nettavisen-konferansen her

 

Gratulerer med 80-årsdagen, kong Harald!


Etter en fem år lang verdenskrig kom lille prins Harald tilbake til Norge sammen med resten av kongefamilien i 1945.


I dag fyller kong Harald 80 år. Han er historisk på flere måter.  Da han kom til verden 21. februar 1937, var han første kongsemne født på norsk jord på over 600 år.

I dag er han tredje ledd i den første "moderne" norske kongerekken, den som ble innledet av kong Haakon i 1905 - kongen som både ble invitert hit av en fersk nasjonalforsamling og godkjent av folket i folkeavstemning.

Også på egen hånd har kong Harald modernisert det norske kongehuset. Første gang da han giftet seg med Sonja Haraldsen, en borgerlig kvinne fra Oslo vestkant. Forholdet var så kontroversielt at daværende kong Olav brånektet - og det måtte holdes hemmelig i flere år. Til slutt satte kronprinsen hardt mot hardt og sa at hvis han ikke fikk gifte seg med henne, så ville han forbli ugift. Underforstått: da ville kongehuset dø ut av seg selv.

Med Sonja som dronning fikk det norske kongehuset utvidet sitt naturlige interessefelt vesentlig, til også å gjelde kunst og kultur i tillegg til militærkunst, ski og seiling.

Les også Kjell Arne Totland: Helt konge!

Også ved sine barns bryllup bidro Sonja og Harald til nødvendig modernisering. Først ved arveprins Haakon Magnus' giftermål med alenemoren Mette-Marit Høiby i 2001, men også ved prinsesse Martha Louises giftermål med bohemforfatteren Ari Behn. 

Det er også under kong Haralds tid at den grunnlovsbestemte arverekken er blitt endret, slik at det nå er kronprins Haakons eldste datter Ingrid Alexandra - og ikke lillebroren Sverre Magnus - som eventuelt blir regent når den tid kommer.

Men så er det dette ordet "eventuelt", da:

Kongefamilien under Grunnlovsjubileet i 2005. De to tronarvingene Ingrid Alexandra og Haakon Magnus til venstre. Foto NTB

 

Det er ingen tvil om at at kongehuset står sterkt i Norge. Ulike meningsmålinger de siste årene viser at 60-80 prosent av alle nordmenn støtter monarkiet. 

Og moderniseringen av det norske kongehuset har blitt gjennomført uten altfor mye støy. Norge har hatt langt færre skandaler enn mange andre kongedømmer vi kan sammenlikne oss med. Ikke har vi hatt danske turboprinser, og ikke har vi hatt svenskekonger på strippeklubb eller spanskekonger på elfenbensjakt. Ikke har vi hatt kjærlighetsløse ekteskap og utfrysing av unge Diana'er heller.

I Norge har vi i stedet lært oss å bli glad i litt utagerende festing, lysfontener og engleprat.

Likevel vil enkelte mene at tiden snart er inne til å avskaffe dette gammeldagse og udemokratiske systemet for prakt og makt. Selv vil jeg kalle meg situasjonsbestemt monarkist.



Kongehusets offisielle bilde av kongeparet på den store dagen. Kong Harald blir 80 i dag, dronning Sonja følger etter i juli).

 

Prinsipielt er det ingen tvil om at en republikk hadde vært riktig, med en valgt president som kunne vise til folkets tillit gjennom valg. Men en slik ordning kan aldri måle seg med kongehuset i glamour, og vil aldri kunne kaste glans over lille Norge på samme måte som konger og dronninger, prinsesser og prinser. 

Betingelsen er selvsagt at de kaster glans.

I det øyeblikket skandalehistoriene overskygger samfunnsnytten, vil jeg fort tenke at nok er nok. Og balansegangen er ytterst krevende: kongehuset må bruke tilstrekkelig med penger til å skape tilstrekkelig prakt, men ikke så mye at det blir oppfattet som sløsing. Kongehusets medlemmer må være opphøyd kongelige, men også nøkternt folkelige. De må kunne stå for noe, men ikke blande seg inn i daglig politikk.   

Kong Harald med sin hustru Sonja har klart denne balansegangen forbilledlig. De er sikkert levende opptatt av at også neste generasjon skal få det til. 

Gratulerer med dagen!

 

Fram for den ekstreme middelvei

De fleste kjenner til den gyldne middelvei. Å følge den er som oftest en god leveregel. I dag vil jeg likevel slå et slag for - ikke den gyldne, men heller den ekstreme middelvei.


Hege Ulstein og Sylvi Listhaug møttes til duell uten å kalle hverandre ting. Foto: Paul Weaver



I går gjennomførte Nettavisen konferansen Friske meninger 2017: Islam. Innvandring. Ytringsklima. Jeg skal komme tilbake til noe av innholdet, men første bare hoppe rett til konklusjonen:

Framfor alt viste konferansen behovet for å finne middel-standpunktene i den ofte ytterliggående debatten om islam, innvandring og asyl- eller flyktningepolitikken. Så tydelig er dette budskapet at jeg nærmest vil erklære meg som ekstrem, eller til og med fundamentalistisk tilhenger av den strenge middelvei i debatten. 

Les også: Unni Wikan: - Jeg ble kalt nazist

Først og fremst er det viktig å få fram to meldinger til skyttergravskrigerne:

"Høyresiden" i innvandringsdebatten må legge vekk paranoiaen sin. Det er ikke slik at islam er "ondskapens religion", og at alle muslimer er potensielle terrorister. Folk som ønsker å ta mot flyktninger er ikke landssvikere.

Det er heller ikke slik at innvandrerne er kriminelle. Enkelte deler av innvandrerbefolkningen er mer kriminelle enn etniske nordmenn på noen områder, men ikke så mye som enkelte tror - og ikke nødvendigvis de gruppene vi tror.

De fleste flyktninger og asylsøkere og andre innvandrere er rett og slett ganske alminnelige mennesker som har lyst til å gjøre en innsats for seg selv og det norske samfunnet.

Se alle foredragene og debattene fra konferansen.

"Venstresiden" i innvandringsdebatten må legge vekk den moralske overlegenheten sin. Det er ikke slik at alle som vil begrense innvandringen er kaldhjertede rasister, og at folk som er kritiske til islam er islamofober. 

Tvert om er det tvingende nødvendig å være kritisk til visse sider av religionen islam, på samme måte som venstresiden har stolte tradisjoner for kritikk av kristendommen.

Det er heller ikke slik at innvandringen er problemfri. Tvert om skaper innvandringen massevis av problemer, og integrering er vanskelig og knallhardt arbeid.


Fra venstre: Mahmoud Farahmand, Bård Vegar Solhjell, Maryam Namazie, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Shoaib Sultan. Foto: Paul Weaver
 

På konferansen fikk vi høre folk på alle sider av debatten snakke til hverandre - med innestemme.

Statsråd Sylvi Listhaug (Frp) duellerte med Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein - og de gjorde det med respekt. Ikke slik at de ble enige med hverandre, det er ikke nødvending. 

 

Tor Brekke i Hero Group etterlyste arbeidsro, og slapp til med noen fakta. Blant annet at den mye omtalte uroen ved norske asylmottak var betydelig overdrevet, og på vei nedover - selv i perioden da antall flyktninger gikk oppover. Blant annet kunne han fortelle at det i gjennomsnitt brenner dobbelt så ofte på norske hoteller som på norske asylmottak.

Kosovo-albanske Bardhec Ademaj, som driver et svært renholdsfirma i Ålesund, fortalte hvor viktig det var å stille krav: Både krav om å lære seg norsk, men også om kravet han selv stilte til sine egne brødre som nektet å få kvinnelig sjef. Da fikk de beskjed om at han ikke hadde jobb til dem.

Journalist Jon Hustad og Agenda-rådgiver Sylo Taraku diskuterte hvilke integreringstiltak som virker, eventuelt ikke virker.

 

Den svenske økonomen og forskeren Tino Sanandaji la fram nøkterne tall på kriminalitet og innvandring, og diskuterte rolig med den selvoppnevnte faktasjekkeren og forfatteren Gunnar Tjomlid hvorfor fakta i seg selv har en egenverdi for å kunne ta riktige beslutninger.


Fra venstre Tino Sanandaji, Gunnar Tjomlid, Gunnar Stavrum og Kjetil Rolness. Foto: Paul Weaver.
 

For ikke å snakke om den britiske ex-muslimen Maryam Namazi, som påpekte at konfliktene vi opplever i Europa i dag ikke er en kamp mellom kristendom og islam, men mellom religiøse mørkemenn på den ene siden og sekulære verdier på den andre. Der fikk hun full støtte fra stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell (SV).

Eller som forfatter og blogger Walid al-Kubaisi sa det, da han beskrev gårsdagens debatter i motsetning til mange av de konstruerte debattene vi ellers hører:

- Når Lars Gule og Islamsk Råd møtes i debatt, så høres det ut som om de er uenige. Men egentlig er de enige. For begge fører en debatt basert på ideologier, sa han.

Konferansen i går ble arrangert i samarbeid med LIM - Nettverket for Likestilling, Integrering og Mangfold og SSI - Senter for Sekulær Integrering. Flere av ildsjelene der er bloggere i Nettavisen, og representerer den halvparten av norske muslimer som ikke er medlem i noen moske.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er ikke fake news

I et intervju med Nettavisen i dag bruker landslagssjefen i langrenn, Vidar Løfhus, begrepet "falske nyheter" eller "fake news" om en Northug-melding i TV 2.

Dermed melder han seg inn i hel rekke av folk som er begynt å misbruke begrepet - og dermed vanne det ut. 

Landslagssjefen kan beskylde TV 2 for mye, men ikke for "falske nyheter".


For å ta det fra starten:

Landslagssjefen og hans folk arbeider med å sette sammen det 12 mann store laget som skal til VM på ski. De forsøker å holde uttaket hemmelig helt til de er ferdige, og vil helst presentere laget på et tidspunkt de selv velger. 

Samtidig arbeider alle norske sportsredaksjoner på spreng for å forsøke å finne ut av hvem som skal til Lahti. Av erfaring er det nesten alltid lekkasjer, noe som er en del av den naturlige konkurransen i å være først med nyhetene. 

Og torsdag kveld mente altså TV 2 å vite at Petter Northug allerede er tatt ut på laget. Ifølge kanalen har journalist Ernst A. Lersveen en eller flere kilder på dette, nok til at redaksjonen velger å gå ut med det.

Dette blir så blankt avvist av landslagssjefen, som sier at en endelig konklusjon ikke er tatt.

Dette er helt normalt. Og det er slik det skal være: Nyhetsmediene forsøker å få tak i nyheter og presentere dem så snart som mulig - og de som sitter på informasjonen forsøker å styre den så godt som mulig.

Jeg aner ikke hvilke kilder Lersveen har. Men jeg vet at dette ikke har noe som helst med fake news eller falske nyheter å gjøre. Om det skulle vise seg å være feil, at Northug ikke blir tatt ut til VM, er det likevel ikke fake news.

Begrepet oppsto i den amerikanske valgkampen, der snedige folk på nettet rett og slett diktet opp ting som de presenterte som "nyheter" på steder som til forveksling liknet et nyhetssted.

Det mest kjente eksempelet er satirikeren Paul Horner, som blant annet diktet opp "nyhetene" om at Paven støttet Trump, og at en FBI-agent som etterforsket Hillary hadde tatt sitt eget liv. Det var bare tull. I ettertid har det kommet fram at 20 av disse mest populære oppspinn-historiene i den amerikanske valgkampen ble delt mer enn de 20 mest delte ekte nyhetssakene.

LES OGSÅ:  Noen må ta ansvar for falske nyheter    

Dette er altså noe helt annet enn at TV 2 mener å ha en kilde som sier at Northug er tatt ut.

En genuint falsk nyhet ville for eksempel være om noen ga seg ut for å være TV 2 og fortalte at Thomas Alsgaard i hemmelighet har ligget i treningsleir i Alpene og er klar for et knusende comeback i Lahti. Morsomt og oppsiktsvekkende. Men altså fake.

Jeg tror landslagssjef Vidar Løfshus vet dette. På samme måte som mange med vilje beskyldte TV 2 for "falske nyheter" da de fortalte at bioingeniøren Mahad Adib Mahamud var "offer for Listhaugs knallharde linje".

Jeg var selv kritisk til TV 2s vinkling i bloggen Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?, men dette har ingenting med falske nyheter å gjøre. Saken om Mahamud var ikke oppdiktet, og hva som er Listhaugs skyld eller ikke går det rett og slett an å være uenig om.

Et tredje åpenbart eksempel er forrige helgs Facebook-trefninger mellom Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim og tre ganske fremtredende Frp-polikere, der justisminister Per Willy-Amundsen ikke kunne dy seg og kalte avisens dekning av veien om kommer/ikke kommer for "fake news på norsk."

(teksten fortsetter under bildet)


Justisministeren har rett i at redaktører kan bli både selvhøytidelige og pompøse. Men fake news er noe annet. Faksimile fra Facebook.
 

Det gir selvsagt litt ekstra smell når det er selve justisministeren som bruker begrepet, samtidig som det gir en ekstra begrunnelse for å be nettopp han om å slutte med det.

Det er helt legitimt å beskylde medier for å ha trukket en sak for langt, å ha en spekulativ vinkling, ikke å ha sjekket kildene sine godt nok, å ha slurvet, kanskje ha en skjult agenda, eller misforstått fullstendig, ja - det er et helt register av mulige ting mediene kan beskyldes for, ofte med rette.

Men fake news er altså noe annet. 

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi ingen av oss liker å bli lurt. Og hvis vi skal forsøke å gjøre noe for å hindre det, kan vi ikke blande inn alt vi mener er feil eller ikke liker eller er uenige i. Det gjelder også oss i mediene som ukritisk videreformidler beskyldningene.

Blått lys for kontantstøtten

I går la det såkalte Brochmann 2-utvalget fram sin rapport om hvilke utfordringer innvandringen gir det norske samfunnet.

En av de mest innlysende konsekvensene av rapporten, og ett av de enkleste tiltakene, er å fjerne kontantstøtten.


Grete Brochmann kan få Sylvi Listhaug og Frp til å snu i spørsmålet om kontantstøtten. (Foto: Scanpix)
 

Kontantstøtten har vært under alvorlig ild også tidligere, men så seint som i 2014 sa gikk daværende barne-, og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) inn for å øke satsene i den omstridte ordningen.

I går åpnet nåværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fra samme parti for å vrake hele ordningen. Det kan bety at KrF blir stående isolert i dette for dem så viktige familiespørsmålet - og da kan det heldigvis gå fort.

I utgangspunktet er det jo en merkelig ordning at vi skal betale folk for å gå hjemme med barna sine, mennesker som vi ellers ønsker ut i arbeidslivet og inn i samfunnet.

Forsker Lars Høst i Statistisk Sentralbyrå skrev i Samfunnsspeilet i mai i fjor om hvordan særlig kvinner med innvandrerbakgrunn er hjemme mens barna er små (13-23 måneder). Nærmere bestemt 44 prosent med innvandrerbakgrunn, mot 17 prosent i den øvrige befolkningen.

Ifølge Høst er det store forskjeller mellom landene, der særlig pakistansk, marokkansk og somalisk bakgrunn utmerker seg.

De negative konsekvensene for integreringen er åpenbare:

For det første blir mange innvandrerkvinner gående hjemme uten mulighet til å bli kjent med norsk språk eller kultur. Kanskje gjelder dette særlig kvinner i sterkt patriarkalske kulturer, altså de vi aller helst ville hatt med oss ut i samfunnet.

For det andre blir en rekke småbarn holdt hjemme uforholdsmessig lenge, slik at heller ikke de blir kjent med jevnaldrende barn og norsk språk.

Også innvandrerne selv har pekt på dette problemet mange ganger. Like før jul var for eksempel Æsæl Manouchehri, styremedlem i organisasjonen Likestilling, integrering, mangfold (LIM) ute i mediene og pekte på sammenhengen mellom kontantstøtten og manglende integrering.  

(teksten fortsetter under bildet) 


Styremedlem Æsæl Manouchehri i LIM sier det samme som Brochmann-utvalget.  
 

Nå konkluderer Brochmann-utvalget med det samme. Dersom det kan få Sylvi Listhaug til å snu, er det oppløftende. 

Listhaug har tidligere stått på den kristen-konservative linjen som så gjerne vil promotere "valgfrihet" på dette området. Om hun nå som integreringsminister endelig ser at den samme valgfriheten faktisk gjør at mange familier "velger" å ikke la seg integrere, fortjener hun ros for det - selv om mange allerede er ute og kaller henne "vingle-Sylvi".

En fjerning av kontantstøtten vil antakelig ikke føre til at staten sparer penger isolert sett, fordi en barnehageplass uansett er dyrere enn den månedlige utbetalingen.

Å fjerne ordningen vil likevel gi langt bedre samfunnsøkonomi, om det samtidig ble satt inn tilstrekkelig språkopplæring og arbeidsmarkedstiltak.

 

Les også Gunnar Stavrum: God integrering er lønnsomt

 

 

Gratulerer, alle homofile og lesbiske

Den kristne avisa Vårt Land har i dag et historisk foto på sin forside: Et bilde av en regnbuefarget bløtkake som symbol på feiringen av at endelig kan alle homofile og lesbiske gifte seg i kirken.

Ledsaget av en tekst som forteller at etter at vedtaket var fattet, meldte enkelte seg ut av Den norske kirke på minuttet.


En historisk regnbue-bløtkake på forsiden av Vårt Land. Faksimile.

 

Det er grunn til å gratulere både kirken og alle landets homofile, lesbiske og transpersoner med det historiske vedtaket på kirkemøtet i går.

Hele 83 av de 116 medlemmene i kirkens øverste råd stemte for forslaget, som nå åpner for to vigselsliturgier i kirken: Den nye, som er kjønnsnøytral, og den nåværende som understreker at ekteskapet er mellom mann og kvinne.

Du kan trygt si at Kirken har tatt tida til hjelp: I dag vil de fleste nordmenn nikke anerkjennende til Kirkemøtets vedtak. For mange av oss er det selvfølge at også homser og lesber og transer må kunne vise sin kjærlighet og gifte seg som alle andre.

Slik sett er kanskje Bjørn Eidsvågs reaksjon på Facebook talende for det svært mange nordmenn og -kvinner føler: 

 "En stor dag for alle lesbiske og homofile og alle oss andre, gratulerer! Takk for den modige kampen dere har kjempet for kjærligheten og menneskeverdet. I dag er jeg stolt av å være en del av kirken. Gud er livets og kjærlighetens kilde og kraft. Jeg er ikke så flink med halleluja, men i dag går jeg for et: Halleluja!"


I dag tilhører Bjørn Eidsvåg flertallet. Det er ikke lenge siden han var i mindretall. Foto fra Facebook.  

 

På den "andre siden" var det likevel 29 som stemte mot. Enkelte sa tydelig fra om at dette var "vranglære og usant". Kirkerådsmedlem Øivind Benestad fra Agder og Telemark bispedømme meldte seg ut på minuttet og forlot møtet på dramatisk vis, og for eksempel sokneprest Helge Standal på Sunnmøre varslet at han vil si opp sin stilling i protest. 

På en dag som denne er det grunn til å minne om at det ikke er mer enn 20-30 år siden Benestad og Standal tilhørte et stort flertall blant landets biskoper som rett og slett fnyste av tanken om homofile ekteskap. Mens "rockepresten" Eidsvåg var en rabulist uten respekt for Bibelens uttrykkelige ord og lære.

På en dag som denne er det derfor også grunn til å trekke fram Nora Mehsen, en modig muslimsk kvinne som i høst sto fram i Underhuset på TV 2 og fortalte at homofili var en gave fra Gud og at hun som lesbisk var stolt av sin muslimske bakgrunn.

En av motdebattantene, Fahad Qureshi i Islam Net, hevdet som ventet at homofili ikke er forenlig med islam.

"Islam er veldig tydelig på at det ikke er lov å praktisere homofili", uttalte han, "men dette betyr ikke at islam har en undertrykkende holdning til homofile".

Neida, selvsagt ikke. For det er selvsagt praksisen Quereshi er opptatt av. Du må gjerne være homo, så lenge du ikke praktiserer, må vite, og dette er jo nøyaktig som å høre på de norske majoritets-prestene i Norge for 30 år siden.

Også de var rørende opptatt av sine medmenneskers praksis, men drev selvsagt ikke med diskriminering. Nei, det skulle tatt seg ut.

(teksten fortsetter under bildet)

Nora Mehsen insisterer på å tolke religionen sin selv. Det fortjener all mulig støtte. Faksimile fra TV 2.

 

Så er vi altså kommet dit at Nora Mehsen, som også er styreleder i Skeiv Verden, tolker islam annerledes enn Quereshi og de andre mørkemennene i konservative moskeer verden rundt. Hun insisterer altså på å tolke religionen sin selv, i likhet med et voksende antall moderne muslimer over hele Europa.

Men i et intervju med Morgenbladet for et par uker siden påpeker hun det paradoksale i at for eksempel Underhusets faste deltaker, Dag og Tid-journalist Jon Hustad, var fullstendig på linje med Quereshi i debatten:

Både islamisten og islamkritikeren var rørende enig i at homofili er fullstendig uforenlig med islam. Dermed forsøkte de å ta monopol på religionen hennes, påpekte Mehsen.  

Og da er nødvendig islamkritikk kommet inn i et blindspor. I stedet for å insistere på at islam er slik eller slik, bør vi heller gjøre alt vi kan for støtte de som utfordrer konservativ islam - om det så er muslimske homser og lesber eller andre mer sekulære bloggere og samfunnsdebattanter. Bare slik kan islam gjøre en helt nødvendig tilpasning til Europa og europeisk samfunnsliv.

Så må vi huske at det bare er 20-30 år siden at et overveldende flertall norske prester mente akkurat det samme som Quereshi og andre konservative imamer gjør i dag. 

Det gir grunn til optimisme. 

For islam er selvsagt ikke uforanderlig. For bare få dager siden kom FAFO med en fersk rapport om at muslimsk ungdom blir stadig mer sekulære og mer tolerante enn foreldrene sine, selv om de fremdeles har et stykke og gå. Om kristendommen kan utvikles og moderniseres, kan vel islam også gjøre det?  

I mellomtida kan vi dele gleden og jubelen til alle de homofile, lesbiske og transseksuelle som har ønsket å gifte seg i kirken, og som nå endelig kan gjøre det.

En gang i framtida går det kanskje an å gjøre det i moskeen også.

 

 

Nå må vi være tydelige mot Trump

I helga gikk både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende ut med tydelige signaler mot president Donald Trumps ensidige tiltak mot muslimer fra sju navngitte land. 

Det var bra. Og det var på tide. Ensidige tiltak begrunnet i menneskers tro, nasjonalitet eller rase er ikke bare i strid med folkeretten. Det er også et farlig selvskudd i kampen mot terror.


Utenriksminister Børge Brende sier fra om at Norge mener "sterkt" at flyktninger skal behandles likt uavhengig av religion, nasjonalitet eller rase". 
 

Jeg var av dem som håpet at Trumps mange valgkamputspill var nettopp det, utspill som skulle vinne stemmer i en knallhard valgkamp -  men som så ville bli moderert idet han ble ansvarlig president.  

Men i uka som gikk har Trump virkelig gått i gang:

Muren mot Mexico skal bygges, og 5000 nye grensevakter skal ansettes for å passe på den. Obamas helsereform er stoppet, og amerikanske organisasjoner som støtter abort i utlandet skal miste støtte. Han innfører straffetoll på varer fra selskaper som flyttes utenlands, og USA er trukket ut av en handelsavtale med statene rundt Stillehavet. Og omstridte oljeledninger mellom USA og Canada er godkjent, for bare å nevne noe.

Alt dette viser en president med handlekraft, en president som er tydelig - og en president som er svært langt ute mot høyre i det politiske landskapet.

Men dette kan man være enig eller uenig i. Det er innenfor det som er varslet, og innenfor det man kan kalle vanlig politikk.

Noe helt annet er hans uttalte støtte til tortur i et intervju med TV-kanalen ABC News, og ikke minst hans generelle innreisestopp for muslimer fra sju land: Syria, Iran, Libya, Somalia, Jemen, Irak og Sudan.   

Som statsminister Erna Solberg sa det i forsiktig diplomatspråk i helga:

"Flyktninger og andre mennesker må behandles likt, uavhengig av religion, nasjonalitet og hudfarge."

Nemlig. Dette har i hele etterkrigstida vært en av bærebjelkene i alt internasjonalt arbeid. Noe annet gir assosiasjoner til regimer og historiske epoker vi ikke liker å sammenlikne oss med.

For det andre er tiltaket uvanlig lite treffsikkert: Det er faktisk ingen terrorister fra de sju nevnte landene som har angrepet USA de siste 20 årene. De som sto bak 11/9 kom for eksempel fra Saudi Arabia, Egypt og Libanon - som ikke er rammet av forbudet..

For det tredje bryter det, igjen ifølge Solberg, med den omforente strategien om å "bygge en bred koalisjon som inkluderer moderate muslimske krefter, som står fast ved våre liberale verdier - og er en motvekt mot ekstremistenes verdier." 

LES OGSÅ: Norges viktigste stemmer

Det er derfor reaksjonene har vært så usedvanlig kraftige i løpet av helga. For eksempel fra forbundskansler Angela Merkel i Tyskland eller fra statsminister Justin Trudeau i Canada - som selv ble rammet av terror natt til i dag.  

I helga gikk også de to republikanske senatorene John McCain og Lindsey Graham ut mot Trumps flyktningordre:

"Vi frykter at denne presidentordren vil ende opp som et selvpåført sår i krigen mot terror", skriver de to i et åpent brev, og nevner blant annet alle irakerne som har kjempet side om side med amerikanske styrker i kampen mot IS.  


John 'McCain er en av USAs mest kjente republikanske senatorer og krigsveteraner.
 

Og her er vi ved hovedpoenget:

De aller, aller fleste av verdens moderate muslimer er våre venner i kampen mot terror. Det er de som er våre fremste allierte i mange land, og det er de som kan ta tak i grunnlaget for de ekstreme ideologiene innenfra.

Å behandle alle disse som potensielle terrorister gjør at vi støter mange av dem fra oss. Det fører til frustrasjon og forvirring, og fører til at terroristene på en måte får "rett". Nå kan de peke på USA og Trump og si "Hva sa vi? Der ser dere at USA og Vesten er mot alle muslimer!"

Jeg skjønner at norske politikere, og ikke minst den norske regjering, har vært avventende i reaksjonene mot USAs nyinnsatte president Donald Trump. Det følger av vanlige diplomatiske spilleregler om ikke å legge seg opp i andre lands politikk.

Men nå er det det på tide å stå sammen med andre demokratiske regjeringer i og utenfor NATO og si klart og tydelig fra om at dette - dette er vi ikke med på. 

 

FIKK DU MED DEG DENNE?: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

 

 

Nå faller USA på demokrati-indeksen

Nå faller USA på demokrati-indeksen, det vil si at landet ikke lenger er blant verdens ledende demokratier.

Årsaken er at fallende tillit til "systemet" påvirker The Economists barometer - som ellers setter Norge helt på topp i tabellen.


The Economist bruker 60 ulike kriterier for å definere demokratiene, blant annet tillit til politikerne og systemet.
 

USA, som jo alltid har sett på seg selv som selve "standarden" for verdens demokratier, har fra 2015 til 2016 gått fra å være et "fullt demokrati" til et "demokrati med feil", i følge The Economist. Du kan gå inn og studere detaljene ved å følge denne lenken.

Enkelte har allerede framstilt det som om USA nå faller på indeksen på grunn av valget av Donald Trump som president. Det er ikke riktig, skriver The Economist selv. Fallet er heller forårsaket av de samme faktorene som førte Mr. Trump til Det hvite hus:

(teksten fortsetter under bildet)


USA faller ikke på grunn av Trump, men på grunn av det som gjorde ham til president. Foto: Scanpix
 

Årsakene sammenfattes som en generell og varig fallende tillit til regjeringsapparatet og valgte politikere.

En slik manglende tillit snakker vi av og til om her i Norge også, men i så fall slår den ikke ut i verdensstatistikken:

Norge ligger helt øverst med 9.93 "demokratipoeng", foran Island med 9.50 og Sverige med 9.39. Kilde: The Economist Democracy Index.

The Economist plasserer like godt Norge helt på toppen av statistikken, foran Island, Sverige, New Zealand, Danmark, Canada og Irland. Til sammen er det 19 såkalt "full democracies" i verden og 57 "flawed democracies" 

Her kommer USA i klasse med land som Japan, Italia og Frankrike. 

40 land er såkalte "hybrider", som for eksempel Kenya og Thailand, mens 51 land blir definert som "autoritære". Aller verst er Syria og Nord-Korea.

FIKK DU MED DEG DENNE? Trump gir blaffen i Rolling Stones

LES OGSÅ: Verden holder pusten for Trump

 

Frp-politiker boikotter Nettavisen

I USA er president Donald Trump i krig med journalister og medier, som han mener er ensidige og uredelige.

Her hjemme er stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen (Frp) helt enig - og boikotter Nettavisen.


Jan Arild Ellingsen (Frp) er i likhet med Donald Trump sint på deler av pressen.
 

Bakgrunnen er en nyhetssak i Nettavisen offentliggjorde da den kjente justispolitikeren mistet førerkortet i sju måneder i fjor. Boikotten kommer fram i en sak NRK Nordland har laget om pressens dekning av Donald Trump.

Her trekker Ellingsen paralleller mellom norsk og amerikanske presse, og velger altså sin egen sak som eksempel. Bakgrunnen er at Ellingsen 20. mai i fjor la ut følgende melding på Facebook: 

(teksten fortsetter under bildet)


Ellingsens"Facebook-tilståelse" 20. mai.

 

"Godtfolk. Jeg har en tilståelse å komme med. For to uker siden kjørte jeg for fort og mistet førerkortet. Selvfølgelig skulle jeg gjerne sett dette ugjort, men heldigvis går det bare ut over meg selv".

Etter det nektet den kjente Frp-politikeren, som sitter i Justiskomiteen på Stortinget, å snakke mer med pressen om saken. En etter hvert ganske vanlig taktikk blant toppolitikere både i Norge og USA, altså: å legge ut det de selv ønsker av detaljer på sosiale medier, for deretter å avslå å utdype.

Men ifølge norsk lov blir forelegg sidestilt med dommer i det øyeblikk de blir vedtatt. Dermed blir de også offentlige på vanlig måte, og Nettavisen fortalte at Ellingsen hadde kjørt minimum 91 km/t i en 60-sone i Nordland. For det mistet han førerkortet i ni måneder og måtte betale 9000 kroner i bot.

Norsk presse ikke har for vane å omtale fartsbøter. Men det finnes unntak for enkelte offentlige personer, særlig for politikere som selv har vært med på å vedta de lovene som alle vi andre må rette oss etter. 


Justispolitiker Jan Arild Ellingsen med forelegget innfelt. Foto: Scanpix
 

At Ellingsen sitter i Justiskomiteen på Stortinget teller selvsagt med i en slik vurdering. Av samme grunn blir det også litt underlig at Ellingsen ikke kjenner offentlighetspraksisen i domstolene, men hevder at politiet "lot seg lure" til å offentliggjøre opplysninger.

Så kan det legges til at Nettavisen ikke har merket stort til at Jan Arild Ellingsen etter eget sigende ikke vil snakke med oss. Uansett:

Om en norsk Frp-politiker ser seg tjent med Trump-liknende fakter og begynner å boikotte norsk presse på grunn av egne dumheter, er det lite vi kan gjøre med det - annet enn å forsøke å følge sentrale politikere enda tettere.

 

Munch i nabokrangel

Den genierklærte kunstneren Bjarne Melgaard ønsker å "dele" Edvard Munchs fødested Ekely i Oslo ved å bygge et såkalt "dødshus" på deler av den fredede tomta. 

Et ja eller nei vil komme fra Riksantikvaren i løpet av denne uka. I dette tilfellet bør Riksantikvaren bestrebe seg på å være nettopp det - altså riksantikvar.

Modell av huset der kunsteren Bjarne Melgaard ønsker å leve og dø. Foto: Snøhetta.

 

Prosjektet "A house to die in" - et kombinert bolighus/atelier med basseng under - har møtt massiv motbør blant kunstnere som vil verne Edvard Munchs minne. Prosjektet har selvfølgelig skapt omfattende protester også fra naboene. Til sammen 19 klager er kommet inn.

Til dette har Melgaard svart at han mener naboene er en "gjeng tapere som burde passe sine egne saker".

Så kan man jo innvende at det er akkurat det naboene gjør. Likevel er det klart at dette er en sak av nasjonal interesse, der naboenes synspunkter ikke kan tillegges altfor stor vekt.

(teksten fortsetter under bildet)


Bjarne Melgaard bør finne sin egen tomt å bygge huset sitt på. Foto Scanpix.
 

For å si det først: Jeg personlig er ikke i stand til å oppdage Melgaards geni.

Men jeg har ikke kunstfaglig ekspertise, og har respekt for andre som har det. Jeg ser argumentene om at det kan bli et "kult" prosjekt som kanskje kan vitalisere et sovnende Ekely. Jeg har også respekt for Snøhetta - ett av våre mest fremragende arkitektkontor med internasjonal heder og berømmelse. Når Snøhetta går god for et prosjekt, er det verdt å lytte til. 

Men for det første er kunstekspertene uenige. Og også kunsteksperter bør ha magemål:

Edvard Mucnh (1863 - 1944) ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet for første gang i 1899. Han har vært anerkjent som en av våre største kunstnere i over 100 år. Tidens tann har ikke slitt ham ned - snarere tvert imot. Tiden har til overmål befestet og forsterket hans posisjon som vårt aller største - og eneste - internasjonale kunstneriske ikon.

Bjarne Melgaard (1967 - ) blir av mange regnet som en av Norges mest sentrale kunstnere. Her i Norge. I dag.

(teksten fortsetter under bildet)


Edvard Munchs "Kvinner i hagen" - fra området der Ekely ligger i dag. 
 

Ingen kunsteksperter i verden klarer å spå hvordan Melgaard vil bli oppfattet om 20 år. For ikke å snakke om 50 år. Kanskje er han fremdeles anerkjent. Eller kanskje ikke - kanskje er han fullstendig glemt. 

Det er rett og slett en for stor sjanse å ta. 

Og det er jo akkurat slikt vi har Riksantikvaren til. Viktigere enn å hindre noen i å skifte vindu på hundre år gamle hus, er det å hindre det som kan bli en uforholdsmessig invasjon fra en kunstner som helst burde pynte seg med sine egne fjær. 

Byantikvaren sa ja. Nå bør Riksantikvaren si nei til "dødshuset" på Ekely. Så får Melgaard heller finne en annen tomt å bygge huset sitt på.

 

Forsøpling i Bergens Tidende

Mathias Fischer i Bergens Tidende kommer 23. januar med et merkelig og grovt usaklig angrep på Nettavisen.

Utgangspunktet hans er at behandlingen av MDG-politiker Lan Marie Nguyen Berg, i hovedsak på Facebook, til dels har vært skammelig. Det er jeg enig med ham i.


Bergens Tidende blander sammen vanlig journalistikk med motbydelige meldinger på Faceboook og later som om det er samme greia. Faksimile.
 

Men så gjør han noen merkelig svinger. Først mot Anders Magnus, pga et «uvanlig aggressivt» intervju i NRKs Valgstudio i fjor, og deretter mot Nettavisens kritiske journalistikk på Miljøpartiet De Grønnes politikk i hovedstaden.

For det første reagerer Fischer på at Nettavisen gjorde «et stort nummer» av at hun tok drosje hjem fra en av sine første debatter på NRK. De fleste har fått med seg at det var Norges samferdselsminister som først gjorde «et nummer» av det. Kanskje ikke en viktig sak, men mener virkelig Fischer (og BTs nyhetsredaktør) at dette ikke var verdt en sak sett i lys av MDGs offensive miljøretorikk?

For det andre peker han på blogginnlegget «Har hun satt norgesrekord i arroganse?» av PR-rådgiver Jarle Aabø i fjor, om mangelfull skilting og påfølgende bøtelegging av hundrevis av bilister rundt Rådhuset i Oslo.  Fischer påstår at «innholdet er fullstendig feil», og viser med det at han ikke har fulgt med i timen. Den ene av påstandene i bloggen (den om at MDG hadde vedtatt forbudet) var gal, og ble rettet opp umiddelbart. Det andre - om bøteleggingen og gjennomføringen av forbudet - var korrekt.

I disse Trump-tider er det overraskende at en representant for den frie presse mener at bloggere ikke skal ha lov til å kalle sentrale politikere for arrogante.  BTs «kommentator» har kanskje heller ikke fått med seg at Nettavisen ble klaget inn til Pressens faglige utvalg (PFU) for denne saken - og ble frikjent på alle punkt.

For det tredje sukker Fischer over at Nettavisen fant det «verdig en nyhetssak» at Berg og hennes samboer brukte nærmere fem døgn på å ta toget tur/retur Barcelona på påskeferie, i stedet for å fly. Javel. Jeg skal ikke legge meg opp i hvordan BT og andre lokalaviser vurderer dette, men i riksmediene fikk saken fortjent oppmerksomhet.

Så til utgangspunktet for Fischer, nemlig den motbydelige kommentaren fra Frp-politikeren som i forrige uke kalte Nguyen Berg for et «fittetryne av en vietnamesermegge» på Facebook.

Om Fischer hadde giddet å undersøke, ville han sett at Nettavisen var ett av mediene i Norge som IKKE videreformidlet denne meldingen, fordi vi fant den rasistisk og uverdig - og fordi vi kjenner til denne helt spesielle «politikeren» fra før.

Fischer har rett på ett punkt, og det er at Facebook er en hodepine både for oss og mange andre riksmedier. I løpet av det siste året har vi gjort mye for å kvalitetssikre våre egne kommentarfelt (som vi for øvrig ble nominert til Årets Nyskaper-pris for av redaktørforeningen i fjor), men på våre Facebook-sider blir vi inntil videre nektet mulighet til bygge slik redaksjonell kontroll. Derfor har Fischer klart å finne noen usaklige Berg-kommentarer også her.

Min personlige oppfatning er at Lan Marie Nguyen Berg er en sterk og modig politiker som i beundringsverdig grad står opp for sine meninger og byrådets miljøpolitikk. Men dermed blir hun også kontroversiell, og får av den grunn fortjent oppmerksomhet fra både medier og lesere - også fra oss.

Det Fischer gjør i sin kommentar er å røre sammen helt vanlig, samfunnskritisk journalistikk i Nettavisen med ufyselige kommentarer på sosiale medier - ja, til og med drapstrusler fra Mannegruppa Ottar på Facebook drar han med seg i samme rennet.

For å si det forsiktig: Det er stor forskjell på slike motbydeligheter og vanlige, kritiske vinklinger overfor en mektig byråd i hovedstaden. Jeg tror de fleste ser dette.

Når Fischer ikke gjør det, bidrar han til å forsøple en viktig debatt om vårt politiske ytringsklima på en måte som ikke er Bergens Tidende verdig.

 

(NB: Denne bloggen er først sendt som tilsvar til Bergens Tidende.)

Trump gir blaffen i Rolling Stones

Har Donald Trump et hjerte av stein?

Eller er bruken av Rolling Stones-låten "Heart of Stone" en direkte peke-nese mot gruppa - som forgjeves har forsøkt å få den kommende presidenten til å stoppe bruken av musikken deres?


Donald Trump med sin Melanie vandrer ned trappene til tonene av Heart of Stone. Skjermdump.

Du har kanskje lagt merke til at Trump flere ganger har brukt Stones-låter i forbindelse med møter og kampanjer. Både Brown Sugar, You Can't Always Get What You Want og Start Me Up har runget over høyttalerne på diverse Trump-arrangementer, noe som sikkert har fått mange til å lure:

Er den aldrende Stones-gjengen blitt Trump-tilhengere?

Ovehodet ikke. Ifølge Billboard har Jagger/Richards flere ganger bedt Trump om å slutte å bruke låtene deres, noe som vanligvis er regnet som god folkeskikk å ta hensyn til.

Men Trump er ikke vanlig. Han gir rett og slett blaffen. Andre artister som har fått merke det, er blant andre Adele og R.E.M.

Og i går gjorde Donald Trump (70) det igjen:

For da den kommende presidenten gikk nedover trappa foran Lincoln Memorial sammen med sin fru Melanie, var det til tonene av Heart of Stone fra 1964. (trykk på lenken, så får du se.)

Og antakelig måtte Keith Richards (73) enda en gang rive seg i håret. For allerede i 2015 uttalte Richards at utsiktene til å få Trump som president var hans "verste mareritt".

Keith Richards og resten av Stones liker ikke at Trump bruker låtene deres. Foto: Scanpics

Om låtvalget ikke er et pek til Rolling Stones, er det mildt sagt underlig for anledningen. For dette er ikke akkurat en kjærlighetserklæring, verken til Melanie eller det amerikanske folk, for å si det slik.. Du kan lese teksten her.

I dag blir han innsatt, og i både tradisjonelle og sosiale medier har det svirret med rykter om hvem som har sagt nei til å opptre i forbindelse med seremonien - som altså begynte allerede i går. 

Både Elton John, Celine Dion og Kiss skal ha blitt spurt, men har sagt nei. 

Også Andre Bocelli skal ha sagt nei, men her sier Trump-administrasjonen at det var Trump som ikke ville ha ham.

Også svensk-britiske Rebecca Ferguson skal ha blitt spurt. Ifølge BBC skal hun ha gitt beskjed om at hun ville "garciously accept", men bare hvis hun fikk synge Strange Fruit, en verdensberømt jazzlåt fra 1939 om lynsjing av afro-amerikanere, først framført av legendariske Billie Holiday.

En slags fornærmelse tilbake, der altså, og i ettermiddag får vi se om Donald Trump klarer å snike inn en Stones-låt til.

 

Verden holder pusten for Trump

Det er ikke å overdrive å si at verden vil holde pusten et sekund eller to mens Donald Trump i morgen blir innsatt som USAs president. 

Ekstra spenning er det i NATO-hovedkvarteret i Brussel, der "vår egen" generalsekretær Jens Stoltenberg har grunn til ørlite uro.

NATO Secretary General Jens Stoltenberg previews Antalya meeting of NATO Foreign Ministers during a press conference given at NATO headquarters

Jens Stoltenberg som relativt fersk generalsekretær i mai 2015. Foto: Nato

For tre dager siden sa Trump i et intervju med tyske Bild og britiske Times at militæralliansen fra 1948 var "utdatert". Også tidligere har han ment at NATO fortsatt har for stort fokus på den kalde krigen og Russland, og at den ikke har klart å forsvare seg mot terrorisme. 

Og for bare to dager satt Trumps høyre hånd Anhony Scaramucci i Davos og sa at Nato ikke virker helt.

- Ingen jeg kjenner bor i det samme huset og går i de samme klærne som de gjorde i 1948, sa han, og mente at NATO må "omstruktureres" for å komme på rett kjøl. (Se hele intervjuet mer Scaramucci her.)

Rett nok sa Trump-rådgiveren til Dagbladet etterpå at Stoltenberg "ikke nødvendigvis må byttes ut", men det skal ikke så stor fantasi for å skjønne at slike uttalelser ikke nødvendigvis virker direkte beroligende på hovedkvarteret.  

(teksten fortsetter under bildet)


Nato er et gammelt hus som ikke er pusset opp siden 1948, mener Anhony Scaramucci. Skjermdump.

Mest misfornøyd er likevel den kommende presidenten og forretningsmannen med at flesteparten av medlemslandene ikke betaler for seg.  

USA bruker i dag tre/fire prosent av sitt brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar, og står i dag for nesten 70 prosent av de samlede forsvarsutgiftene til de 28 medlemslandene. Det gjør selvsagt at synspunktene til den amerikanske presidenten tillegges en helt spesiell vekt. 

Også Storbritannia, Polen, Estland og Hellas ligger på over to prosent av BNP, mens alle de andre ligger godt under den avtalte prosentandelen.. Det gjør også Norge - med sine vel 1,5 prosent.

Hva kan vi så vente av en forretningsmann i en slik situasjon?

Når det gjelder Trump er det som kjent ikke så lett å spå, men det er vel ikke helt usannsynlig at han vil tromme på avtalen med pekefingeren og true med inkasso. 

Deretter kan det jo hende han vil peke på rike Norge og forlange at landet til selveste generalsekretæren må gå foran med et godt eksempel, ellers ...

Det kan bli dyrt. 

Nærmere bestemt 15-20 milliarder kroner ekstra i året, avhengig av hvordan du regner. Og så mye er kanskje ikke en generalsekretær verdt?

 

Fakenews på norsk

Fakenews er kommet til Norge. Ikke til de store avisredaksjonene, så vidt jeg kjenner til, men i alle fall til bruk i hissige Facebook-debatter om Rema1000 og dieselforbud. 

To av ofrene er Drammens Tidende og trolig også tidligere statsminister Jens Stoltenberg.

Det som ser ut som et klipp fra Drammens Tidende er manipulert. Skjermdump fra Facebook.

 

Som sjefredaktør Kristin Monstad i Drammens Tidende skrev i en kommentar rett etter Rema1000-oppstyret i forrige uke:

Med tittelen "Ræva1000" og en knallhard Rema-negativ ingress er denne lederen blitt Drammens Tidendes mest leste sak det siste døgnet. Problemet er bare at verken ingressen eller tittelen er vår.

Det som ser ut som et klipp fra Drammens Tidende, er manipulert og forandret på - uten at den vanlige Facebook-leser har den minste mulighet til å oppdage det.

I dette tilfellet var det folkene bak en uoffisiell fan-side for Drammens-bryggeriet Aass som sto bak. - og altså endret både tittel og ingress på kommentaren. Ikke en sak av det alvorligste slaget, kanskje, men realiteten bak er seriøs nok: Slik svekkes den generelle tilliten  i samfunnet, og slik misbrukes andres troverdighet.

Nå har også tidligere rådgiver på Statsministerens kontor, Sindre Beyer, lagt ut et eksempel på Facebook som han hevder er manipulert:

(teksten fortsetter under bildet)

Eksempel på at undertekster blir manipulert. Skjermdump Facebook

På en Facebook-melding er det lagt inn et bilde fra 2007, der ser det ut til at tidligere statsminister Jens Stoltenberg direkte oppfordret folk til å velge dieselbil, mens han på et klipp fra 2010 sier at dieselbiler er mindre miljøvennlige enn bensinbiler.

Beyer hevder at sitatene ikke eksisterer, underforstått at tekstene er manipulert, og at han er ganske sikker på at det siste bildet ikke handler om biler i det hele tatt - men "manifest mot mobbing" på Møllergata skole.

FIKK DU MED DEG DENNE? Falske nyheter ble delt oftere enn ekte nyheter i valgkampen i USA

Om Beyer har rett, og det tror jeg - fordi norsk sjelden blir tekstet på norsk tv - har vi enda et eksempel på hvordan vi kan bli lurt på nettet. Det gir også dystre perspektiver på den kommende valgkampen.

Bare en liten presisering til slutt:

Det er mange som bruker begrepet fakenews om vinklinger de ikke liker, eller titler som ikke er helt presise eller kan gi et feilaktig inntrykk i vanlige medier. Ikke gjør det, for da mister begrepet innhold.

Du kan mene mye om norske medier, og det er helt legitimt å være kritisk til mye av det som står både i Nettavisen og de fleste andre medier. Men de redaktørstyrte mediene lager ikke forfalskninger med vilje. Og hvis noe er galt, kan de bli stilt til ansvar for det.

Med fakenews menes at noen med viten og vilje lager en forfalskning, i et bevisst forsøk på å lure oss. Det har vi alle en plikt til å forsøke å stoppe.

PS: Om du oppdager det, send gjerne eksempler på fakenews til erik.stephansen@nettavisen.no

OPPDATERING: I ettertid har Sindre Beyer sendt den originale videoen som klippet er hentet fra:

https://www.youtube.com/watch?v=WEFtZjePtGc&app=desktop

 

 

Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

I helga eksploderte saken om Mahad Adib Mahamud på sosiale og tradisjonelle medier.

"Offer for Listhaugs knallharde linje", hevdet TV 2, og fortalte om mannen som kom alene til Norge som 14-åring, og som nå - 17 år senere - risikerer å bli fratatt statsborgerskapet.


Det virker ikke logisk å hjelpe Listhaug til å få alle innvandringsdebatter til å handle om henne. Faksimile TV 2

 

I utgangspunktet kan det jo presenteres som en "rysare" av en human touch-historie:

Om hvordan 14-åringen fra Somalia, nå bosatt i Brumunddal, mot alle odds klarte å få seg utdannelse, og nå arbeider som bioingeniør på Ullevål sykehus. Om hvordan UDI påstår at han løy og sier at han slett ikke kom fra Somalia, men tvert om fra nabolandet Djibouti. Og at han derfor skal kastes ut, men at Djibouti nekter å ta imot ham, og at han derfor kan bli statsløs uten jobb.

- Nå er det faen meg nok, skrev Sophie Elise

- Hele tiden eitrende forbannet, skrev Europarådet-leder og tidligere Arbeiderparti-leder Thorbjørn Jagland om sin egen sinnsstemning på skituren i helga.

- Erna, vi må snakke om Sylvi, skrev samfunnsredaktør Lasse Jangås i Nordlys.

Så er det bare det at denne saken har svært lite med Sylvi Listhaug å gjøre. For det første ble saken satt i gang av UDI i 2015, lenge før Listhaug var tiltenkt rollen som statsråd. Og for det andre ble loven om trekke tilbake statsborgerskap vedtatt av et nærmest enstemmig Storting allerede i 2005 - selvsagt med velsignelse også fra Arbeiderpartiet og før nevnte Jagland, må med akutt  dårlig hukommelse.

Misforstå meg ikke: Jeg er selv av dem som mener at Listhaug opptrer helt unødvendig provoserende i enkelte saker.

Les for eksempel bloggen Hvor lavt kan egentlig en statsråd gå?

Og: Jeg mener det er all grunn til å diskutere om det er riktig å utvise/frata statsborgerskapet til en mindreårig som kanskje løy for 17 år siden . Kritiske synspunkter vil da også komme rikelig fram i rettssaken i februar, se for eksempel framtredende jurister som Jon Christian Elden eller Mads Andenæs

Men det er ikke saken.

Saken er at å gi Listhaug skylda for alt som er vondt og vanskelig i verden er en ganske dårlig strategi hvis man ønsker en mer liberal asyl- og flyktningpolitikk enn den regjeringen fører i dag.

For det første er hun selv ekspert på å få nesten alle debatter til å dreie seg om seg selv eller Frp som "den ene mot resten".  Å hjelpe henne med dette virker ikke logisk. 

For det andre slår det ganske sterkt tilbake når det viser seg at også de andre partiene, som i denne saken, har stått for nøyaktig den samme politikken som Listhaug nå får skylda for.

For det tredje glipper vi på å diskutere de rent saklige spørsmålene, som for eksempel:

- bør en eventuell løgn fra en mindreårig (i dette tilfelle 14 år gammel) være alvorlig nok til å frata statsborgerskap?

- bør det være foreldelsesfrist i saker som dette?

- bør det ha betydning for saken at folk har skaffet seg utdanning og jobb - eller ikke?

Det er spørsmål som dette politikerne våre burde bli utfordret på. I stedet lar vi dem slippe unna altfor lett i det sedvanlige følelsesmessige (ski)sporet, der ingen egentlig blir stilt til ansvar for noe som helst. 

Når "tanta" plutselig blir verstingen

- Man skal lytte til selvskryt, for det kommer fra hjertet, sa min bestemor av og til.

Og i dag er det vi i Nettavisen som enda en gang kan glede oss over framgang på et viktig område, nemlig statistikken over fellelser i Pressens faglige utvalg (PFU).


Espen Egil Hansen fikk mye oppmerksomhet for sitt Facebook-utspill i fjor. Nå må han tåle posisjonen som etikk-versting.
 

Det var PFU-leder og VG-journalist Alf Bjarne Johnsen som la fram norsk presses "Etikkstatistikk" for 2016 i formiddag. Den viser at det er Aftenposten som nå har inntatt lederposisjonen av medier med flest fellelser.

Aftenposten, som i riktig gamle dager ble kalt "tanta i Akersgata" fordi den var så pertentlig,  fikk i alt 31 klager mot seg i fjor. Avisa ble felt hele fem ganger, blant disse var tre brudd og to "kritikk" - som er en mildere form for fellelse.

Den offisielle Ni på topp-lista over etikk-verstinger i 2016 ser slik ut:

1. Aftenposten. 5 fellelser av 31 klager.

2. TV 2: 3 fellelser av 26 klager.

3. Finansavisen: 3 fellelser av 6 klager

4. Tønsberg Blad: 2 fellelser av 6 klager

5. VG: 2 fellelser av 38 klager

6. Bergens Tidende: 2 fellelser av 6 klager

7. Akershus Amtstidende: 2 fellelser av 3 klager

8. Hamar Arbeiderblad: 2 fellelser av 5 klager

9. NRK: 2 fellelser av 70 klager

På delt tiendeplass kommer en lang rekke på over 30 medier, som alle ble felt 1 gang av PFU i løpet av fjoråret.

Her finner vi også Nettavisen, som fikk 21 klager i fjor. Av disse  kom bare åtte til reell behandling i utvalget, de andre ble enten trukket, avvist eller behandlet forenklet som ubegrunnede.

Nettavisen ble felt bare en gang også i 2015. I 2014 ble vi felt to ganger.

Så må vi selvsagt legge til at Nettavisen tar den ene fellelsen alvorlig. Den gjaldt ukritisk klipping av en sak med bilde fra utenlandske medier. Saken er allerede beklaget, og har ført til skjerpede rutiner. 

Men alt i alt kan vi altså gratulere oss selv i Nettavisen i dag.

Skal vi være riktig rause er det også grunn til å gratulere etikkredaktør Per Arne Kalbakk i NRK, som har klart å fjerne statskanalen fra den tvilsomme tittelen som etikkversting. Gratulerer også til Dagbladet, som faktisk ikke ble felt en eneste gang i fjor.


Kan puste lettet ut. Per Arne Kalbakk og NRK er ikke lenger versting. Foto: NRK

 

Sex, løgn og videotape i amerikansk valgkamp

Den amerikanske valgkampen er over, men de mest oppsiktsvekkende historiene ser ut til å gjenstå:   

Siste nytt fra Washington er at Putin skal sitte med kompromittererende sex-videoer av Donald Trump sammen med russiske prostituerte på et Moskva-hotell i 2013.



Og påstandene er ikke akkurat å regne som "vanlige" konspirasjonsteorier, selv om de i første omgang leder tankene mot den amerikanske suksessfilmen Sex, løgn og videotape fra 1989.

I følge CNN kommer de fram i et to siders notat som ble overlevert Trump og president Obama forrige fredag, som vedlegg til en bestilt rapport om den påståtte russiske hackingen av den amerikanske valgkampen.

Det er viktig å få med at påstandene ikke på noen måte er bekreftet. Men det faktum at notatet ble overlevert av de fire mest framstående etterretningssjefene i USA, deriblant FBI og CIA, sier vel at det ikke dreier seg om de aller løseste ryktene på det amerikanske kontinentet.

Selv om Trump i natt var raskt ute på Twitter og avkreftet det hele:



Ifølge CNN og  New York Times har den amerikanske etterretningen fulgt med Trump i årevis. Den amerikanske milliardæren har i mange år reist fram og tilbake til Moskva på jakt etter lukrative eiendomshandler, i tillegg til at han i flere år fulgte Miss Universe-kåringene, som han personlig eide, tett.

I følge rapportene fra etterretningstjenestene skal russerne sitte på ulikt materiale av både kompromitterende og "slibrig" karakter, der det mest konkrete altså er samkvem med prostituerte på et hotell i Moskva i 2013. I tillegg skal russerne ha informasjon om ulike finansielle transaksjoner som heller ikke tåler dagens lys.

For en vanlig observatør kan historiene virke som om de er tatt rett ut av en tredjerangs spionroman. Men om det stemmer, kan den være med å forklare bakgrunnen for russernes angivelige forsøk på hjelpe Trump i valgkampen gjennom hackingen av Clinton-kampanjen.

Scenarioet er jo nesten uvirkelig: Etter at Donald Trump ble innsatt som ny amerikansk president 20. januar, skulle han altså kunne "dirigeres" rundt på verdenskartet av en russisk president med kompromitterende sex-videoer på baklomma.

Det kunne utvilsomt føre til en rekke farlige og uholdbare situasjoner.

FIKK DU MED DEG DENNE? Tenk om vi er blitt lurt i åtte år?

LES OGSÅ: Noen må ta ansvar for falske nyheter

Så gjenstår det jo å vurdere sannsynligheten i historiene.

På den ene siden er det jo slett ikke veldig usannsynlig at herr Trump har drevet med både det ene og det andre både på russiske hoteller gjennom årene.

På den andre siden er det jo akkurat dette tvilsomme kvinne-renommeet som taler mot: Med alt som allerede er kommet fram om Trump, er det vanskelig å se at omgang med russiske prostituerte skulle utgjøre noen så avgjørende forskjell at han skulle la seg presse.

Da tror jeg personlig det kan være mer krutt i eventuelle lyssky finansielle eskapader. Eller påstandene om at Trump-kampanjen kjente til, og kanskje også hjalp russerne med den påståtte hackingen.  

 

En hyllest til vårt norske rettsvesen

På omtrent samme tidspunkt i formiddag - uten noen som helst sammenlikning forøvrig:

Tidligere politisjef Eirik Jensen starter sin forklaring i Oslo tingrett i en av norgeshistoriens største korrupsjonssaker. Bare noen minutter tidligere har massedrapsmannen Anders Behring Breivik gjort nazihilsen ved ankomsten til den spesialbygde rettssalen i Skien fengsel. 


Eirik Jensen har vært under etterforskning i snart tre år. Foto: NTB Scanpix

 

Vi i mediene ser det oftest som vår oppgave å kritisere. Særlig maktpersoner eller maktstrukturer. Og særlig statsapparatet.

I dag vil jeg benytte anledningen til det motsatte, nemlig å hylle rettssystemet vårt - et system som i alle fall i disse to viktige sakene fortjener både respekt og tillit.

Eirik Jensen ble pågrepet og siktet for grov korrupsjon i februar 2014. Den tidligere polititoppen har altså vært under etterforskning i nesten tre år, og etterhvert ble siktelsen og etterhvert tiltalen utvidet til også å gjelde innsmugling av tonnevis med hasj sammen med medtiltalte Gjermund Cappelen.

Hele saken gjennomføres for åpne dører. Spesialenheten for politisaker ønsket å lukke retten, men det ville ikke retten gå med på. Dermed kan vi følge nøye med på Jensens forklaring - selv om hans ønske om fotoforbud gjør at vi ikke kan se levende bilder akkurat mens han forklarer seg. Alt det andre kan vi følge med på.

Jeg har ingen formening om den tidligere politisjefen Eirik Jensen er skyldig eller ikke skyldig. Og det kan sikkert reises kritikk mot Spesialenheten for at saken har tatt så lang tid.

Men jeg har full tillit til at tingretten og eventuelle senere rettsinstanser vil gjøre sitt beste for å komme fram til en riktig dom. 

(Teksten fortsetter under bildet)


Også denne gangen gjorde Anders Behring Breivik nazihilsen til retten. Foto: NTB Scanpix.
 

Den høyreekstreme massedrapsmannen Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring i august 2012. Det er ingen som helst tvil om at han er skyldig i en av de mest avskyelige forbrytelser i Norge i moderne tid.

Men etter tre års soning stevnet han staten for brudd på menneskerettighetene, og dommen som falt 20. april i fjor sa at noen av soningsforholdene var i strid med Menneskerettskonvensjonens forbud mot umenneskelig eller nedverdigende behandling. Begge parter anket, og nå er det Borgarting lagmannsrett som skal vurdere om den første dommen var riktig.

Jeg fulgte rettssaken fra Oslo tingrett i mars i fjor, og ble imponert over med hvilken grundighet dommeren gikk gjennom saken, og altså til slutt kom fram til at en del av tvangsmidlene mot Breivik faktisk var unødvendige. Av den grunn har jeg igjen full tillit til at lagmannsretten kommer fram til en rettferdig dom, nærmest uansett hva den faller ned på. 

Juristene har mange begreper når de skal forklare bakgrunnen for prinsippene om åpenhet i rettspleien. Det viktigste for oss som borgere er at vi selv skal kunne følge med, for selv å kunne sjekke at alt går riktig for seg.  

For å si det mildt: Det er nok av land i verden der dette ikke går an. Og der det er grunn til å tro at det slett ikke går riktig for seg. 

Denne gangen viser det norske rettssystemet at det takler åpenhet også i en krevende sak mot en av statens mest betrodde tjenestemenn. Og at det takler å gi også den mest avskyelige massedrapsmann den behandling han etter loven har krav på. 

Det fortjener respekt.

 

 

 

 

 

Når Æ blir til Ræva 1000

Ulykkene har begynt å hjemsøke matvaregiganten Rema 1000. I årevis har "colonialmajor" Odd Reitan erobret markedsandeler og kuttet priser med motorsag, til ellevill jubel fra det norske folk. 

Men nå ser det ut som om byggverket rakner. Ikke klarer kjeden å være billigst lenger. Så går det langvarige rykter om at hele greia er til salgs, uten at det heller lykkes. Og i Nord-Norge har butikkene like godt fått kallenavnet Ræva 1000. 


... eller æ hjelper deg å legge ned lokalt næringsliv. Faksimile fra Rema 1000- appen Æ


Årsaken er selvsagt den ulykksalige avtalen med den danske bryggerigiganten Carlsberg om å kaste ut alle de andre konkurrentene fra brus- og ølhyllene, deriblant det tradisjonsrike Mack-ølet fra Tromsø.

På sosiale medier snakkes det om folkeopprør. Mitt tips er at Reitan-gruppen allerede nå arbeider frenetisk for å komme ut av avtalen, og at de allerede om kort tid kommer med "gledesmeldingen" om at "lokale varianter" som Mack, Aass og Hansa likevel skal få stå i hyllene.

Men da kan det være for sent.

Riktig nok heter det at all PR er god PR, men det er grenser. For her leker ladejarlen fra Trondheim med krefter som har preget norsk politikk i hele vår moderne tid, og som faktisk har vunnet to folkeavstemninger:

For vel vil vi ha billige matvarer. Men vi selger ikke arvesølvet vårt til byråkratene i Brussel frivillig. Heller ikke til kongen i København.

Den som undervurderer disse kreftene, kan det gå riktig ille.

Det vet alle som sitter på Stortinget. For norsk politikk er i oppsiktsvekkende grad lik distriktspolitikk. Samferdselspolitikken er fullstendig dominert av det. Helsepolitikken har i årevis dreid seg nesten utelukkende om lokalisering av sykehus, og også norsk forsvarspolitikk handler egentlig om hvor flybasene skal ligge. 

(teksten fortsetter under bildet) 


Sønnen Ole Robert sliter tydeligvis med å videreføre suksessen til "colonialmajor" Odd Reitan. Montasje Scanpix.
 

Og ja, ofte er det bare symboler det dreier seg om. Som for eksempel at en eller annen handelsmann vil kaste ut det lokale Mack-ølet for å tilfredsstille en internasjonal gigant i en vanhellig hestehandel om dyrebare markedsandeler.

Da blir nordlendingen forbanna, og går over til å kalle matvarekjeden for Ræva 1000 - som politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys beskriver i kommentaren Rema 1000 er ikke min bestevenn i går.

Og da blir også vestlendingen forbanna, fordi han skjønner at neste gang gjelder det eplejuice fra Sogn eller laks fra Ålesund. Og selv sindige sørlendinger kan bli skikkelig irritert hvis Hennig OIsen-isen blir kastet ut av frysedisken til fordel for en eller annen kontinental billigvariant.

Antakelig var det akkurat dette fenomenet som gjorde at den tyske billigkjeden Lidl ikke klarte å etablere seg i Norge. Kanskje tenker strategene i Rema 1000 og Reitan-gruppen at dette ikke gjelder dem, og at dette bare er krusninger som vil gå over.

Jeg ville ikke tatt sjansen på det.

*

OPPDATERING: Mandag ettermiddag snudde Rema 1000, og sendte ut "gledesmeldingen" om at Mack, Aass og Hansa fortsatt skal få stå i hyllene.

 

Nærsynt. Trangsynt. Eller direkte svaksynt: Når åpen debatt blir "farlig"

Nettavisen offentliggjorde forrige uke nyheten om at vi i februar skal arrangere konferansen Islam. Innvandring. Ytringsklima. Friske meninger 2017. Det skapte naturlig nok ulike reaksjoner. 

Den merkeligste kom i dag, fra Saksynt-blogger Gunnar Tjomlid. Han mener konferansen er "farlig". Intet mindre.


Gunnar Tjomlid mener en at en åpen debatt om islam, innvandring og ytringsklima kan være farlig.

 

I utgangspunktet visste vi at temaet for konferansen er kontroversielt. Noen av reaksjonene har derfor vært forutsigbare. Men til Tjomlid først:

Tidligere, da han var blogger i Nettavisen, var han kjent som en dyktig faktasjekker. Den praksisen synes jeg han burde ta opp igjen. Et godt råd kunne være å først lese det han kritiserer. Han skriver nemlig:

"Nettavisen arrangerer i februar en konferanse om "Islam og ytringsfrihet". 

Nei, vi gjør ikke det. Konferansen er om islam, innvandring og ytringsklima. Feilen kan se liten ut, men ser ut til å være avgjørende for Tjomlid forståelse. Han fortsetter:  

"En slik konferanse fremstilles som viktig, men i praksis medfører den bare til at det fiktive premisset som det Rolness kaller «vårt viktigste stridstema» bare forsterkes. Det er uheldig, og det er farlig.

Det undrer meg ... at Nettavisen velger å atter en gang gjøre muslimer til den truende part i kampen for ytringsfrihet. De velger å arrangere en konferanse for å drøfte og utfordre en mentalitet som 80 % av befolkningen innehar, men hvor fokuset er på de to-tre prosent utpekte skyldige."

Nei, Tjomlid. Vi gjør ikke muslimer til den truende part. Vi har ikke utpekt muslimer som skyldige. Vi snakker ikke om "oss" og "dem". Tvert imot. Vi skal faktisk diskutere akkurat det du etterlyser, hva den vanskelige innvandringsdebatten gjør med oss.

SISTE NYTT OM KONFERANSEN: Britisk ex-muslim, programleder og kvinneaktivist til Oslo

LES OGSÅ: Rolness skal lede Nettavisen-konferanse

Derfor har Nettavisen en rekke framtredende sekulære muslimer som samarbeidspartnere for konferansen, folk som har omtrent det samme problematiske/ikke problematiske forhold til ytringsfrihet og religion som nordmenn flest. Ett viktig tema for konferansen blir blant annet hva vi kan gjøre for å få debatten inn på rett spor igjen.

For det er ytringsklimaet som er sentralt på konferansen. 

Nærmere bestemt dagens betente ytringsklima, som gjør at alle springer i skyttergravene, beskylder motparten for de verste motiver, kaller hverandre rasister eller landsforrædere - eller gjør det vi kan for å mistenkeliggjøre hverandre, uten den minste vilje til å lytte til hva den andre parten faktisk har å si.

Eller for den saks skyld: det betente ytringsklimaet som gjør at en påstått faktabasert blogger skyter fra hofta og mistenkeliggjør en konferanse han overhodet ikke har satt seg inn i. Og som for virkelig å vise hvor galt det kan gå, trekker fram synspunkter fra folk som ikke skal delta på konferansen.

Forstår ikke Tjomlid at han selv blir det beste eksempelet på dette betente ytringsklimaet? Et kroneksempel på hvordan vi lar reflekser og fordommer styre synspunktene våre, i stedet for å sjekke fakta først? 

Så langt Tjomlid.

For han er ikke den eneste som er redd for debatt. Noen er også redde for at fakta om innvandring, eller at muslimer skal kritisere visse deler av sin religion, kan skape grobunn for rasistiske holdninger. Til det er å si: 

Nettavisen er en avis som er enig med eidsvoldsmennene, som mente at "Ytringsfrihet bør finne sted." Vi tror på åpen debatt, også om vanskelige temaer. For det er ikke åpen meningsbrytning som skaper rasisme. Det er mye farligere å forsøke å skjule fakta, forsøke å holde kritiske røster skjult.  

I tillegg er det noen - særlig på venstresiden, av en eller annen underlig grunn, som har en rørende omsorg for at troende muslimer ikke skal få slippe til på konferansen. De har et lite poeng: 

Islamsk Råd blir ikke invitert denne gangen, ikke Islam Net heller, og heller ikke høytstående imamer fra en av Oslos moskeer. Ganske enkelt fordi de er invitert og lyttet til svært mange ganger før.

Men det er ikke slik at troende muslimer ikke slipper til. Våre samarbeidsorganisasjoner LIM - nettverket for Likestilling, Integrering og Mangfold og SSI - Senter for Sekulær Integrering representerer både troende og ikke-troende muslimer.

Og det er et sterkt underkommunisert faktum at nesten halvparten av Oslos muslimer ikke er medlem av noen moske. Jeg mener det er på tide vi lytter til hva de har å si.

 

LES OGSÅ: Kan vi ikke snart slutte med dette velmeneriet?

FIKK DU MED DEG DENNE? Hvor lavt kan egentlig en statsråd gå?

 

Den misforståtte tegneren

I dag presenteres den påkostede boken In your Face av tegneren Thomas Knarvik, han du vet som tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som apekatt. 

Boka er uten tvil interessant, som et slags demokratisk eksperiment, men er dessverre preget av forestillingen om Knarvik som et slags misforstått geni.


Innbydelsen til dagens presentasjon sammenlikner Thomas Knarvik med Dagbladet-tegneren Finn Graff.
 

Det er Trolltekst og forlegger Nils Horvei som har gitt ut boka, som også har fått forord av Dennis Meyhoff Brink ved instititutt for kunst og kulturvitenskap ved Københavns univsersitet. Det skal borge for den kunstneriske kvaliteten. 

Og la det være sagt aller først: Knarvik er en dyktig tegner. Han er fantasifull, stort sett passe og frydefullt frekk, og i enkelte tegninger er han oppe og måler seg med de beste, som Finn Graff, Roar Hagen, Gøsta Hammarlund eller Jan O. Henriksen. 

Men allerede invitasjonen fra forlaget viser at det er ett eller annet som tegneren (kanskje også forlaget) ikke har forstått: 

Invitasjonen, som er formet som et julekort, viser Knarviks tegning av Ali Esbati fra tidligere i år, sammen med en tegning av Finn Graff fra 2005.

Så skriver forlaget:

2005: Finn Graff tegner politikeren Erna som gris. En samlet presse støtter tegneren. 2016: Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape. En samlet presse fordømmer tegneren. Hva har skjedd i det norske ytringsklimaet det siste tiåret?

Svaret er dessverre ganske kjedelig: Kanskje ingenting. For det er ingenting i de to tegningene som sier noe som helst om eventuelle endringer i det norske ytringsklimaet det siste tiåret. 

Fordi tegningene er helt forskjellige, av en åpenbar grunn:

En av de mest skjellsettende skamplettene i menneskehetens historie er den endeløse strømmen av slaver som gikk, hovedsakelig på europeiske skip, fra det afrikanske kontinentet over til det "lovede land" Amerika på 1700-1800-tallet. Det har vært omfattende slavehandel andre tider og steder på jorden også, men dette var industrielt.

Det er dette bakteppet Thomas Knarvik ikke skjønner, eller kanskje rettere: ikke vil skjønne. 

(teksten fortsetter under tegningen)


I enkelte tegninger er Thomas Knarvik frydefullt frekk.
 

Det er nemlig et hav av forskjell på å tegne Erna som grisepurke og Carl I. som sprengkåt hanngris og Lars Sponheim som ivrig hjelper og befrukter. For det er ikke noe bakteppe her. Det er bare morsomt. Grotesk, ja - men morsomt: Ha ha. Erna som gris! Hagen som prøver å befrukte henne! Sponheim som luringen bak! 

Det går inn i en lang og sunn tradisjon, å karikere maktmennesker som dyr.

Å tegne Ali Esbati som apekatt, derimot, tilhører en helt annen tradisjon. Den tegningen har et helt annet bakteppe. Rett og slett fordi det har vært en høyst levende, rasistisk praksis i århundrer å framstille svarte eller mørkhudede mennesker som apekatter.   

Enda tydeligere blir bakteppet i den famøse tegningen av Haddi N'jie og Trond Giske, der deres felles barn blir framstilt som en apekatt.

I boka forsøker Knarvik å forklare at han "spiller" på disse fordommene. For han er nemlig ikke rasist, forteller han. Han bare bruker rasistiske fordommer i kunsten sin, for å si noe som - ja, hva er det egentlig han forsøker å si? 

Jeg oppfatter mest av alt at han forsøker å framstille seg som den misforståtte tegneren, det misforståtte geniet som kan heve seg over vanlige konvensjoner. Og da er det som kjent vi som er dumme som misforstår ham.

Derfor sier ikke de to tegningene noe som helst om ytringsklimaet i Norge i dag, fordi reaksjonene mot apekatt-tegningene sannsynligvis hadde vært akkurat like sterke i 2005 som i dag. Med en helt åpenbar grunn.

For ordens skyld: Jeg tror ikke Thomas Knarvik er rasist. 

Det kunne heller ikke falle meg inn å ville forby noen av Knarviks tegninger. Tvert om skjønner jeg Fritt Ord som har støttet utgivelsen, antakelig som et slags demokratisk eksperiment. 

Men det er ikke slik at vi er forpliktet til å like eller heie på alle kontroversielle ytringer. Det hører også inn under ytringsfriheten å si klart og tydelig fra når vi mener at ytringer blir usmakelige. Og det er her Knarvik skiller seg fra de andre store avistegnerne: Han har ikke fingerspitzgefuhl. Han har ikke følelse, ikke tilstrekkelig teft.

Derfor reduserer han seg selv til løs kanon på dekk - som ingen kan ta alvorlig.


In your Face. Coffee table format. Trolltekst 2016. Kurator og forlegger: Nils Horvei. 251 sider. 

 

 

Kan vi ikke snart slutte med dette velmeneriet?

Siden Slemdal skole i Oslo krever underskrift fra foreldrene for at barna skal få gå rundt juletreet i år, bringer vi i dag reprise på denne bloggen fra 27. november i fjor:

 

Friday

Noen veldig velmenende mennesker bytter navn fra juleball til vinterball, og dermed har vi det gående.

 

I går kunne Nettavisen bringe historien om Runni ungdomsskole i Akershus som døper om juleballet sitt til vinterball, fordi ledelsen og foreldreutvalget (FAU) ved skolen ønsker at arrangementet skal være åpent for alle - uansett kultur og religion.

Fra før har vi hatt skoler som har sluttet med nisseball. Noen har kastet ut juletreet, andre kaller det vinteravslutning i stedet for juleavslutning. Eller lysfest.  

Reaksjonene lar ikke vente på seg. For eksempel i Nettavisens kommentarfelt. Her kan vi lese at dette er et "knefall for islam". "Trist at det norske ikke er godt nok lenger". "Hvorfor skal vi tilpasse oss dem - og ikke omvendt?"

Men hvem er det egentlig som står bak dette - unnskyld uttrykket: tullballet?

Er det virkelig muslimene?

Nei, i alle fall ikke de religiøse muslimene jeg kjenner. De sender heller barna sine på den ordentlige julefesten i kirka enn på den blasse "lysfesten" i samlingssalen. Og de har ingenting imot nisseluer. Eller juletrær. Eller Lucia-feiring.

Da er det vel ateistene eller de gudløse human-etikerne, da?

Neida, i forrige uke sendte Human-Etisk Forbund ut et ordentlig nissebilde og skrev i Fri Tanke at heller ikke de er motstandere av jula. 

(tektsen fortsetter under bildet)


Human-etikerne er lei av å bli beskyld for å være mot jul og Lucia-fest og har sendt ut et ordentlig nissebilde av ledelsen. (Foto:HEF)


Men hvem er det da som står bak?

Også her er det en i kommentarfeltet som skisserer en mulighet, og som spør om det kanskje kan være "noen litt for ivrige nordmenn som tror de gjør muslimer en tjeneste?"

Jeg tror han er inne på noe. Jeg mistenker en udefinert gruppe av svært velmenende mennesker, noen ekstra tolerante, ekstra forståelsesfulle, som så gjerne ikke vil støte noen.

Noen som er mer katolsk enn paven, om vi skal holde oss i den kristne terminologien, eller enda mer muslimvennlige enn muslimene selv, om du vil.

Jeg tror de er gode mennesker som vil godt. Og egentlig er det jo fortjenstfullt at de ønsker alle velkommen, at de vil være inkluderende og ikke ekskluderende.

Men de er kanskje ikke klar over at de oppnår nøyaktig det motsatte av hva de ønsker. At de faktisk fyrer opp under fordommer mot mange som gjerne vil ta del i norske juleskikker, som kanskje til og med synes det er riktig artig med disse røde nisseluene ... 

Jeg synes vi nå ved inngangen til advent skal bli enige om en ting: De fleste av oss liker jula godt. Vi liker juletrær og nisseluer,  julepynt og gløgg, og adventskalendre og Luciafeiring, kakemenn og julemanna - som det heter der jeg kom fra.

Det skal vi holde fast på. Det har jo ingenting med kristendommen å gjøre, uansett. Vi synes bare det er fint - og det er vel begrunnelse god nok?

Så helt til slutt: Det kan hende det finnes enkelte muslimske mørkemenn der ute, som ikke liker dette juletullet og som klager til skoleledelsen. På samme måte som det finnes andre mørkemenn, for eksempel fra Vestlandet, som ikke liker at det skal danses på det før omtalte skoleballet på Rønni ungdomsskole i Akershus.

Men vi trenger ikke bry oss om dem heller.  

 

#Jul #juletradisjoner #religion #HEF #Nettavisen #ErikStephansen

 

 

 

Hvor lavt kan en statsråd egentlig gå?

Denne ukas store mediesak har uten tvil vært følelsesduellen mellom statsråd Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner på sosiale medier.

En høne- eller hanekamp som dessverre utelukkende har polarisert debatten og forverret mulighetene til en saklig samtale om norsk flyktningepolitikk.


Når Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner barker sammen til duell blir du tvunget til å heie på enten den ene eller den andre.
 

Egentlig er den heftige skinndebatten nesten uvirkelig:

På den ene siden står statsråd Sylvi Listhaug, en såkalt representant for "folk flest" som er lei av å bli overkjørt av den "meningsbærende eliten". På den andre siden skuespiller Kristoffer Joner, en kjendissskuespiller fra Stavanger med såkalt sterkt medmenneskelig engasjement.

Det er bare det at begge er paradokser:

Listhaug har bakgrunn fra First House, et byrå med hemmelige kundelister og et lønnsnivå folk flest bare kan forestille seg. Nå med privatsjåfør og statsrådlimousin, og profesjonell hjelp fra et helt korps av spinndoktorer og en 24-årig Facebook-ekspert som gir seg ut for å være henne på sosiale medier. Som elsker å framstille seg selv som "enkel bondejente" fra Sjøholt, som ble hetset i ungdommen fordi hun snakket "rett fra levra" og støttet Frp. Vi som kjenner geografien vet at Sjøholt er en av de sterkeste Frp-bastionene på hele Vestlandet. I sitt miljø ble hun nok heller båret fram på gullstol.

Så har vi Joner, en i utgangspunktet rufsete fyr fra Stavanger som jobbet natta lang på bar før han ble oppdaget og gjorde kometkarriere i norsk film. Omtrent uten utdannelse, men i dag likevel sett på som klar representant for kultureliten. Som jo ofte har tendens til å fortelle folk flest hva de skal mene, og ikke minst føle. Men som denne gang ble hyret inn, riktig nok uten honorar, av et reklamebyrå for å simulere "ekte spontant engasjement" for å samle inn mest mulig penger til Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas).

Poenget er de er hverandres yndlingsfiender.

Hun som representant for en "innvandringsfiendtlig" høyreside. Han som representant for en "innvandringsvennlig" venstreside. 

Når disse barker sammen til duell på låven, er alle tilskuere tvunget til å flokke seg bak hvert sitt fjærkre. Du må heie på enten den ene, eller den andre. Du har ingen mulighet for å stille deg i midten, for lokalet er allerede fullt av bookmakere som tar i mot veddemål: Hvor mange likes vil Listhaug få? Hvor mange likes vil Joner få? Hvor mange millioner kroner vil Noas få?

Og her er vi ved selve problemet:

En slik "debatt" er utelukkende sementerende: De som i utgangspunktet er enig med Listhaug, blir bare enda mer overbevist om behovet for å være "streng". Og de som støtter Joner, blir enda sterkere i troen på at de er "snille".

Det blir nesten umulig å komme gjennom med det som virkelig trengs:

Argumenter i midten. Argumenter som kan bygge bro i et av de viktigste og vanskeligste spørsmålene i vår tid. Argumenter som kan virke samlende, slik at vi kan meisle ut en politikk som har oppslutning og kan gjennomføres. For merk: krangelen denne uka har overhodet ikke handlet om det den burde handle om, for eksempel:

- Over en million flyktninger er returnert til Afghanistan i år, delvis ved hjelp av FN, hvorfor er det verre at Norge gjør det? 

- Er det nødvendig for politiet å hente folk om natta?

- Listhaug ønsker tydeligvis at Norge framstår som det strengeste/kjipeste landet i verden. Har regjeringen vurdert denne signaleffekten opp mot andre hensyn, for eksempel Norges omdømme i verdenssamfunnet, som fredsmegler, som turistnasjon, som eksportør av olje, kraft, fisk?

Jeg mener at både heiagjengen til Listhaug og "hylekoret" til Joner har bidratt til å forverre debattklimaet i Norge. Det er ikke slik at hensikten helliger midlet. Eller at det alltid er bra å "svare med samme mynt". 

Om en statsråd spiller på følelser, er det ikke sikkert at det lureste er å bruke følelsesmessig argumentasjon tilbake. For det kan like godt gi backlash, som i dette tilfellet, eller være tilslørende. Tilslørende for det faktum at Joners eget Arbeiderparti også vil sende familier tilbake til Afghanistan.

Faktum er at flertallet både på Stortinget og i meningsmålingene er enig i den strenge asylpolitikken. 50 prosent synes den er passe streng, 29 prosent vil være strengere - mens 15 prosent vil være mer liberal. Det er lett å fyre opp de som allerede misliker Listhaug, men om det er opinionen som skal påvirkes kan det like gjerne slå motsatt vei - bare se på valget i USA. 

Så til statsminister Erna Solberg: Det er mange som har påpekt gjennom uka at en statsråd skal være statsråd for alle, ikke bare for sin egen lille menighet. En statsråd representerer Norges regjering, også på Facebook, og bør ha en viss verdighet.

Det er jeg enig i. Jeg synes det er usmakelig når statsrådene Listhaug og Sandberg bruker "stakkars kvinne" som argument mot en aviskommentator, når en finansminister sender "morsom" tiggermelding til støtte for en streng innvandringspolitikk,  og når en 24-åring sender rene mobbemeldinger mot politiske motstandere på vegne av regjeringen.

Det er lett å se at det er Trump som er forbildet. Men vil vi ha det slik, Erna Solberg?

Du har nettopp lagt fram en strategi mot hatefulle ytringer, og har et overordnet ansvar for å skape et levende demokrati med gode beslutningsprosesser. Synes du det greit at kollegene dine driver på som tenåringer på nettet?

Eller - hvor lavt kan en statsråd egentlig gå?  

 

Unnskyld, Tybring-Gjedde!

Nettavisen presenterte i ettermiddag (tirsdag) en nyhet om at et parti med navn Alliansen skulle presenteres i Porsgrunn torsdag kveld.

Saken var basert på et tips, som i hovedsak var riktig.

Det som imidlertid ikke var riktig, var at det nye partiet hadde noe som helst med familien Tybring-Gjedde å gjøre.

Det hevdet forsåvidt ikke tipserne heller. Og heller ikke lederen i det kommende interimstyret, Hans Jørgen Lysglimt Johansen. 

Partistifterne hadde bare tilfeldigvis lagt møtet til samme sted og (nesten) samme tid som der Christian Tybring-Gjedde skulle delta på et forsvarspolitisk debattmøte samme kveld, på Ælvespeilet i Porsgrunn. 

Arrangøren hadde også passet på å ikke fjerne Tybring-Gjeddes navn fra programmet, selv om Christian Tybring-Gjedde forteller at han takket nei til å delta på det forsvarspolitiske møtet med tittel Hva truer Norge for lenge siden. 

Siden ekteparet Tybring-Gjedde var mye omtalt i forbindelse med et nystartet parti med navn Alliansen tidligere i høst, var det naturlig å legge to og to sammen: Christian Tybring-Gjedde i samme by, til samme tid, på samme sted? Det kunne jo ikke være tilfeldig?

Nå hører det med til historien at Nettavisen ikke skrev direkte at Tybring-Gjedde hadde noe med det planlagte partiet å gjøre. Vi bare antydet det, ved å skrive om tidligere koblinger, blant annet en mye omtalt middag tidligere i høst - der det nye partiet ble diskutert.

Men vi antydet likevel tydelig nok til at det kunne skade ekteparet Tybring-Gjedde - der hun er statssekretær for Fremskrittspartiet, og han er stortingsrepresentant.

Nå skal ikke jeg beskylde noen for å ha lurt noen. Men da Nettavisen snakket med "partistifter" Hans Jørgen Lysglimt Johansen for å få bekreftet tipset, kan vi vel gå så langt som å si at han ikke gjorde mye for å oppklare den åpenbare misforståelsen.

Og da Nettavisen også kontaktet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde for kommentar, valgte han å ikke ville svare på spørsmål - og la på. 

Det skjønner jeg godt.

Han er selvsagt lut lei av å bli koblet til et parti som han selv gjentatte ganger har forsikret å ikke ha noe med å gjøre - og som det ville være illojalt overfor eget parti om han hadde.

Så derfor er tiden kommet for en uforbeholden beklagelse:

Unnskyld, Ingvil og Christian Tybring-Gjedde, for at vi igjen koblet deres navn til noen som forsøker å starte et nytt parti ved navn Alliansen. 

Nettavisen har ingen som helst grunn til å tro at dere har noe med initiativet i Porsgrunn å gjøre.

 

 

Noen må ta ansvar for falske nyheter

Det er nesten ikke til å tro: I de siste månedene av den amerikanske valgkampen ble falske nyheter delt oftere på Facebook enn ekte nyheter. 

Jeg tror at dette vil være med og presse fram en utvikling der Facebook og andre sosiale medier blir nødt til å ta redaktøransvar for stoffet sitt.


De siste "kritiske" månedene av valgkampen fikk de 20 mest populære falske historiene 8,711.000 delinger, likes eller kommentarer på Facebook. De 20 mest populære ekte historiene fikk bare 7.367.000 reaksjoner. Kilde: Buzzsumo.

 

I går kunne Washington Post publisere et intervju med en av de mest aktive løgnerne, satirikeren Paul Horner som står bak nettsteder som National ReportNewsexaminer og denne falske ABC News siden - som til forveksling likner den ekte amerikanske nyhetsgiganten ABC News

I utgangspunktet gjorde han det for å skade Trump, forteller han, ved å vise at Trump-tilhengerne var så dumme at de nærmest trodde på hva som helst. 

Men så tok det helt av, og blant historiene som ble tatt for god fisk var at Amish-folket støttet Trump, og at profesjonelle bråkmakere var betalt 3.500 dollar for å demonstrere mot Trump.

Andre falske historier som ble spredt i rekordfart var den om at paven støttet Trump, og at en FBI-agent som etterforsket Hillarys private emailer på mistenkelig vis hadde tatt sitt eget liv. 

Nå angrer Horner, og tror at Trump kanskje vant valget på grunn av ham. Det er det nok delte meninger om, og ikke mitt anliggende denne gang. Det mest oppsiktsvekkende med disse historiene er nemlig hvilke enorme utfordringer vi etterhvert har fått med å skille fakta fra fantasi, skitt fra kanel - eller snørr fra barter, om du vil.

Hvordan skal vi kunne vite hva som er sant?

Jeg mener det er en feilkobling å skylde på "dumme" Trump-tilhengere. For hvordan i all verden skal folk flest kunne avsløre en falsk nyhet fra et falskt nyhetsted på nettet?

Som kjent har Facebook-grunder Mark Zuckerberg blitt drevet fra skanse til skanse når det gjelder redaktøransvaret for egne sider. Det berømte Vietnam-bildet ble fjernet på grunn av en "regel", og også når det gjaldt påstanden om at fake news kunne ha påvirket presidentvalget mente han i utgangspunktet at det var en "pretty crazy idea".  

Årsaken til motviljen mot redaktøransvar er ressurser. En "regel" kan styres av algoritmer, mens en "vurdering" må gjøres av mennesker. Derfor insisterer Facebook på at de er et uskyldig teknologiselskap som bare hjelper folk å dele og holde kontakten med hverandre.

LES MER HER: Facebook på autopilot

Og helst vil Zuckerberg sammenlikne Facebook med telefonen: Teleselskapene legger til rette for at du kan snakke i den. De kan ikke ta ansvar for at du snakker sant.

Men kjempen er på glid. Bildereglene ble endret slik at Vietnambildet ble tillatt, og nå har Zuckerberg i en lang post på sin egen side  forsikret at Facebook også tar problemet med fake news alvorlig. 

Det er på tide. Hvordan de skal gjøre det, gjenstår å se. Algoritmer og "regler" kan sikkert brukes til å luke ut falske nyheter og falske nyhetssteder som allerede er kjent.

Men hvem skal avgjøre om et nyopprettet nyhetsted er ekte eller falskt? Og hva med alle nyhetene der kilden er ekte nok, men der kilden hevder at innholdet er oppdiktet? Eller det mest banale - at kilden mener seg feilsitert?

Dette er prinsipielt sett et uhyre komplisert landskap, som må angripes med forsiktighet.

Det sier seg selv at Facebook ikke kan sjekke millioner av delinger hver eneste dag. Men det er denne materien de må bevege seg inn i. Og da begynner jobben å likne mistenkelig på det som redaktører over hele verden baler med hver eneste dag. 

Den digitale medievirkeligheten er ennå ung. Flommen av falske nyheter i det amerikanske presidentvalget viser mest av alt at et slikt redaktøransvar er nødvendig.

 

Det er Demokratene som har sviktet

Jeg er blant dem som har håpet at Donald Trumps ekstreme utspill i valgkampen bare har vært skuespill for å få oppmerksomhet - og at han nå vil vise seg som ansvarlig politiker.

Men tenk om det virkelig store skuespillet har foregått i det Demokratiske partiet - rett foran øynene på oss, gjennom åtte samfulle år?


Det kuleste presidentparet - ever. Tenk om det har vært et skuespill? (Foto: Det hvite hus)

 

Etter sjokkvalget av Trump som USAs 45. president er norske medier nå full av selvransakelse og selvkritikk. Noen kaller det etterpåklokskap, men det er mye bedre enn ingen klokskap.

Dagbladets John Olav Egeland sier det slik:

"Trumps valgseier omtales gjerne som et sjokk. Som en nærmest umulig hendelse. Det er i seg selv et tegn på hvordan politikere, medier, såkalte eksperter og meningsmålere ikke forstår sin samtid."

Dette er en nokså presis oppsummering. Vi har rett og slett ikke forstått hvor vanskelig mange amerikanere har fått det de siste åra, og hvor sviktet de har følt seg av den politiske eliten i Washington.

Men noen forsto det:

Bernie Sanders var kandidaten som ville føre en politikk som ligger nærmest våre nordiske land som Norge, Sverige og Danmark. I  USA er han radikal, men ikke etter norske forhold. Her ville han antakelig glidd godt inn i Høyre.

Sanders pekte tidlig på de samme tingene som mange har pekt på de siste dagene: Om hvordan middelklassen har sakket akterut, om hvordan arbeiderklassen (de som mange nå kaller "hvite uten utdannelse") ligger med brukket rygg og føler seg sveket av alt og alle.  

Hadde Demokratene tatt dette på alvor, ville de valgt Bernie Sanders til partiets presidentkandidat. Men det gjorde de ikke.

LES OGSÅ: These simple facts suggest Bernie Sanders could have beaten Donald Trump

For her hjemme og i resten av verden har vi alle vært blendet: For åtte år siden syntes vi det var så fantastisk med en svart president at Obama fikk Fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Han hadde dessuten fantastiske retoriske evner og kunne fortelle om både change og kvinners rettigheter og fred på jord.

Og nå i valgkampen har vi vært blendet av en kvinne. Vi har syntes det var så fantastisk at en kvinne kunne bli president at vi fullstendig har oversett at kallenavnet "Crooked Hillary" faktisk kunne inneholde et snev av sannhet: 

Vi har bagatellisert det faktum at hun som utenriksminister holdt millioner av eposter unna innsyn fra andre i statsapparatet ved hjelp av en privat server. Vi har bagatellisert det faktum at hun og ektemannen har mottatt rause pengegaver til "Clinton Foundation" fra milliardærer som kanskje ventet å få noe igjen dersom hun ble valgt. Og vi har bagatellisert hennes nære tilknytning til finansmiljøet på Wall Street.

LES OGSÅ: Misnøyen ble undervurdert - igjen

Og fremdeles går vi rundt og snakker om the Obamas som det kuleste presidentparet ever.

Jeg har som sagt vært blant dem som har lurt på om Trump egentlig bare er en god skuespiller. Men forsøk å tenk denne tanken:

Tenk om det virkelig store skuespillet har foregått i Det hvite hus - rett foran øynene våre gjennom åtte år?

At Obama har vært gallionsfiguren som utad har framstått som den "radikale" presidenten som både skulle stenge Guantanamo og gi håpet om forandring tilbake til de fattige.

Mens innad har partiapparatet vært fullstendig i hendene på et "establishment" som nådeløst og kynisk har fortsatt en politikk som konsekvent har gjort de rike rikere og de fattige fattigere.

Kanskje er det dette de amerikanske velgerne har gjennomskuet. Og kanskje vil historiebøkene vise at det er her det store sviket ligger.

(teksten fortsetter under bildet)


Vi vil gjerne tro på fortellingen om "den gode" mot "den onde". Men kanskje er de skuespillere begge to? Foto: Scanpix 
 

Jeg ser motargumentet, om at Obama ikke har klart å gjøre så mye fordi republikanerne har sabotert i Kongressen. Og også jeg stritter imot tanken. For også jeg har beundret Obama og hans taler. Jeg vil gjerne tro at han er en redelig mann som bare vil gjøre godt. 

Men da Ronald Reagan ble valgt, var mange overbevist om at han bokstavelig talt bare var en skuespiller som spilte rollen som amerikansk president, mens det var helt andre folk som styrte. Og har du egentlig sett så mye fred på jord de siste åra?

Les også: En smule ydmykhet, takk

Uansett har John Olav Egeland rett i en ting til:

Når demokratiet svikter, står autoritære krefter på lur for å "rydde opp".

For dette er det ingen tvil om:

Donald Trump er autoritær. Skremmebildet som norske medier har skapt av ham som en despot med ustabile trekk er antakelig riktig. Det er ikke det kritikken av norske medier har gått ut på. Hovedkritikken har vært den uriktige framstillingen av at det nærmest bare var rasistiske hillbillies som ville stemme på ham.

Faren er at Trump kan åpne opp for autoritære politikere også i Europa. Derfor er utfordringen til alle demokratiske krefter, både politikere og media, viktigere enn noen gang:

De demokratiske institusjonene må ta folkelige strømninger på alvor, og komme med adekvate løsninger i tide. Det verste vi kan gjøre er å avfeie folk flest som dumminger som ikke vet sitt eget beste.

 

 

OPPDATERING: En leser har sendt meg denne satiren fra den britiske "reporteren" Jonathan Pie, i skuespiller Tom Walkers skikkelse. Anbefales på det sterkeste:

 

En smule ydmykhet, takk

Da er tiden kommet for selvransakelse i norske medier, etter at en nær sagt samlet presse bommet grovt på Donald Trumps valgseier. 

Både VG og Aftenposten har varslet gjennomgang, og Reidun K. Nybø i Norsk Redaktørforening stiller spørsmål om mediene har fjernet seg fra viktige strømninger i folket.


Umiskjennelig følelse av blåmandag etter Donald Trumps overraskende valgseier. Denne "oppsummeringen" er delt over 1,1 millioner ganger på sosiale medier. Instagram tegning: Badgalriri
 

Til Dagens Næringsliv påpeker hun at mange ser på Trump-seieren og brexit som en protest mot eliten, og at mediene kanskje er blitt en del av denne eliten. 

Utspillet fra redaktørforeningen er klokt og nødvendig. Tidligere i høst har det vært vitset mye i pressekretser om den store horden av norske journalister som er sendt over dammen for å dekke det amerikanske presidentvalget. Og ikke minst hvor mange av dem som plutselig ble utropt til "USA-eksperter."

Etter at resultatet var klart tidlig onsdag morgen norsk tid, var politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv raskt ute med twittermeldingen: "Nav arrangerer omskoleringskurset "Ny sjanse" for USA-eksperter i Oslo mandag klokken 08"

(teksten fortsetter under bildet)



Nå er det kanskje urettferdig å stille strengere krav til norske journalister enn til amerikanske. For også de amerikanske mediene gjorde samme feil, som igjen kan forklares med meningsmålernes feil.  

LES OGSÅ: Misnøyen ble undervurdert

Men, som redaktør Gard L. Michalsen i Medier24 skriver: 

"Her er det lett å skylde på meningsmålinger, men man kan ikke skylde på dem for at norske medier har plassert Trump i en kontekst der bare rasister, kvinnehatere og veldig enkle sjeler har stemt på ham." 

Også Nettavisen må ta selvkritikk her. Også vi har bragt reportasjer og kommentarer som i altfor liten grad har forsøkt å fram hvilke aktverdige grunner mange amerikanere har hatt for å heie på Trump.

Heldigvis er det ikke slik at alle norske medier har bommet hele tiden. NRK sendte for eksempel kvelden før valget en Trygdekontoret spessial - i Hillary og Donalds bakgård - der Thomas Seltzer besøkte sine slektninger i Texas og på forbilledlig vis fikk fram håpløsheten, depresjonen og desperasjonen på den amerikanske landsbygda der nede mot grensa til Mexico. 

Og at det er helt alminnelige folk som har båret Trumps protestbølge fram mot Det hvite hus. 

Men NRKs utenrikseksperter fikk nok ikke tid til å se kollega Seltzers kommentar, de var kanskje for opptatt med å forberede live-presentasjonen av Hillarys kommende brakseier. De fikk heller ikke sjekket sosiale medier - hvor hele 71 prosent av "hashtagene" som er brukt på nett har vært til støtte for Trump, ifølge Meltwater og DN. 

(teksten fortsetter under bildet)


Assisterende generalsekretær Reidun K. Nybø krever selvransakelse blant norske journalister og redaktører.

Det er nok riktig at grunnlaget for fadesen ligger hos de amerikanske meningsmålingsinstituttene, som i går hadde en enda større blåmandag enn de britiske etter Brexit. Forklaringene eller bortforklaringene er mange:

Noen av de som ble oppringt av meningsmålerne våget kanskje ikke innrømme at de skulle stemme Trump. Store grupper av lavtlønte, hvite unge menn som tradisjonelt ikke har stemt, ble ikke spurt. Og kanskje har de spurt for mange i de store byene, for få på landsbygda.

Men utfordring for de mediene som nå skal gjennomgå dekningen sin, er at det er de samme journalistene som tok feil som nå skal forklare hvorfor de tok så feil. Det krever ydmykhet, en egenskap som kanskje ikke er den aller første som blir trukket fram når medienes rolle blir diskutert rundt omkring i selskapslivet.

I den store omveltningen som foregår i medieverdenen, er det mange tradisjonelle medier som har satset på meningsstoff i tillegg til rask formidling av enkle nyheter. Det kan være klokt. 

Men kanskje skal fokuset i større grad rettes mot hva leserne mener, ikke så mye hva avisenes egne journalister og kommentatorer mener. Og ikke minst hva dem det gjelder mener. Og hvorfor.

Det kan sies mye negativt om Donald Trump. Og mye av det er nok riktig. Men det store spørsmålet nå er hvorfor halvparten av det amerikanske folket likevel har stemt på ham. Det gleder jeg meg til at norske og amerikanske journalister kaster seg over. 

For journalistikkens første oppgave og ypperste særtrekk er fremdeles å undersøke, å gå rundt  blant eksperter og vanlige folk og spørre og grave, for deretter å formilde hva man faktisk finner ut.

 

Misnøyen ble undervurdert - igjen

Det som mange har fryktet, har skjedd. Børsene stuper i Asia, og det store spørsmålet nå er hvordan eksperter og meningsmålere i den grad kunne undervurdere misnøyen i det amerikanske folket.

Donald Trump blir USAs 45. president. Vi får håpe at bajaseriet har vært taktisk begrunnet, og at han vil vise seg som en ansvarlig vinner.

 

Allerede kl 5.42 i dag tidlig tok TV 2s tallknusere sjansen på å utrope Donald Trump som den 45. amerikanske presidenten. Da hadde Trump ledet gjennom store deler av natta, helt fra den store, viktige staten Florida tikket inn som den aller første Trump-staten.

Med Brexit friskt i minne, og nå med Trump som president, er det nok mange som i løpet av dagen vil utrope 2016 til annus horribilis for de etablerte, politiske klassene i den vestlige verden. Det som i alle fall er sikkert, er at 2016 er annus horribilis for meningsmålerne.

For igjen har de undervurdert misnøyen og mistilliten til "elitene" blant vanlige folk. Så og si alle de etablerte byråene utropte Clinton som vinner på forhånd, og mange vil nå berettiget spørre: hvordan kunne de ta så feil?

Noen har forsøkt seg på svar allerede: 

Clintons "kvinne-effekt" har vært overdrevet. Hvite menn har strømmet til valglokalene og stemt Trump i større grad enn ventet. Også store hispanics-grupper har stemt Trump. Det har også mange lavtlønte. 

Den viktigste underliggende grunnen er likevel at mistilliten til det etablerte, politiske systemet har vært undervurdert. En meningsmåling (sic) fanget det opp på denne måten blant velgere som kom ut fra stemmelokalene i går:

Et flertall av velgerne føler at de politiske partiene ikke bryr seg om "slike som meg". Et flertall mener at det økonomiske systemet i USA er laget for de rike. Et flertall mener at "mainstream media" er mest opptatt av å tjene penger, ikke av å få fram sannheten om økonomiske og politiske forhold.

Og tallenes tale er klar: Den gjennomsnittlige amerikaneren er blitt fattigere de fire siste presidentperiodene. USAs svar på Statistisk Sentralbyrå fortalte nylig at realinntekten til den typiske amerikanske familien falt med hele 2,4 prosent i perioden 1999 - 2015. 

Ikke bare det: De rikeste er blitt betydelig rikere. Og de fattige er blitt betydelig fattigere. Enkelte arbeidstakergrupper har ikke hatt lønnsøkning på 40 år.

Barack Obama har ikke klart å endre på det, selv om akkurat det siste året har sett lysere ut. Kanskje viktigere: mange amerikanere er begynt å tvile på om Obama virkelig ville endre på det - til tross for hans mange vakre ord og suverene retorikk.

I løpet av dagen og uka vil vi nok få mange forklaringer, både fra eksperter, meningsmålere og amerikanske media, om hvorfor valgresultatet ble helt annerledes enn de hadde spådd. 

Det vi vet er at USA er et splittet land, med en kommende president som mange er usikker på og som mange frykter - med god grunn.

I valgkampen har Donald Trump stått fram som en bajas, en outsider med ustabile trekk og et temperament som slett ikke egner seg for verdens viktigste embede. Noe av det mest urovekkende for et lite land som Norge er hans holdning til internasjonalt samarbeid og særlig til NATO.

Vi får håpe det har vært bevisst strategi for å bli valgt. At han, når valget er over, står fram som en ansvarlig vinner som snarest forsøker å samle nasjonen.   

 

OPPDATERT: Da har Donald Trump nettopp holdt sin første tale som nyvalgt president. Her gjorde han som vi kunne håpe: Han takket Hillary Clinton for en hard valgkamp, han rettet en utstrakt hånd til sine motstandere - og forsikret at han ønsket å være president for alle amerikanere.

Plutselig framsto han som en varm, samlende figur som "skal gjøre Amerika stort igjen", samtidig som han forsikret en urolig verden om at USA skal opptre ansvarlig og "fair". 

Det blir spennende tider.

 

Når nyhetene blir stadig likere

Dagsrevyen og Nyhetene TV 2 blir stadig likere, viser en undersøkelse. Det er ikke nødvendigvis bra for oss seere.

 




NRK Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene kl 21.00 alle dager i uke 10 og 11. Kilde: Fire undersøkelser gjort av Universitetet i Oslo og Høyskolen i Oslo og Akershus. 

 

Det er Høyskolen i Oslo og Akershus som har gjennomført årets undersøkelse, som første gang ble gjort i 1993. Siden den gang har den vært gjentatt hvert sjuende år for å kunne se utviklingen på de to allmennkringkasterne.

Og de to konkurrentene nærmer seg stadig hverandre. Noen vil hevde at TV 2 er blitt mer "seriøs", andre at NRK er blitt mer "tabloid". Jeg vil tro at begge påstandene er riktige. Mest overraskende er nok at for første gang ligger krim-stoffet på topp også hos Dagsrevyen. 

Professor Kristin Skare Orgeret sier til Aftenposten at dette delvis kan forklares med at årets undersøkelse ble gjennomført de to ukene i mars da Breivik-saken gikk. Men også på andre områder er de to nyhetssendingene tilnærmet like. Sosiale spørsmål ligger på andreplass hos begge, med politikk på tredjeplass. 

Ellers er det verdt å merke seg at kvinneandelen i begge kanalene er steget med hele 9 prosentpoeng de siste sju åra, med TV 2 på topp. At politikk ser ut til å tape terreng i begge kanalene - og at klimaspørsmål nesten ikke dekkes av noen av dem. 

Undersøkelsen er viktig og aktuell akkurat nå fordi Regjeringen snart skal svare på hvordan fullverdige nyhetssendinger fra TV 2 skal sikres i åra som kommer. 

Og på kort sikt er undersøkelsen bra for TV 2, fordi den viser at den kommersielle kanalen i høy grad klarer å konkurrere med statskanalen.

Men på lengre sikt er undersøkelsen urovekkende. 

Selve grunnlaget for TV 2 var å lage et alternativ til NRK, og i starten var det ingen problemer med å se tydelige forskjeller på de to nyhetsleverandørene - både når det gjaldt geografi og dramaturgi og redaksjonelle prioriteringer. 

Dette var utvilsomt en fordel for seerne, som nå fikk et langt større mangfold å velge mellom. Og samtidig som TV 2 var eksperimentelle, gjorde den økte konkurransen at det noe sedate NRK tok seg kraftig sammen.

Nå, mer enn 20 år senere, er både Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene blitt langt mer profesjonelle, i takt med både generelle kvalitetskrav og "det folk vil ha". Men dermed har også mye av "alternativet" - både for folk flest og for politikerne - forduftet.

Riktig nok kan TV 2 si at med Nyhetskanalen er alternativet blitt tydeligere enn noen gang.

Men når det gjelder hovedsendingene kan vi paradoksalt nok spissformulere og si at jo bedre Nyhetene TV 2 er blitt, jo mindre er behovet blitt for en alternativ nyhetssending.

 

 

Si meg hvem du omgås - og hvor du bor ...

Politisk kommunikasjon kan være så mangt: De siste dagene har for eksempel Arbeiderpartiet i Oslo fått pes fordi nær halvparten av listetoppene til stortingsvalget er PR-folk.

Hva du gjør gir jo et slags signal på hvem du er. Et annet signal er hvor listetoppene bor


BESTE VESTKANT: Jonas Gahr Støre og to andre listetopper i Arbeiderpartiet bor på Oslos mest fasjonable adresser. Foto: Google/Scanpix.
 

Ordspråket «Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er,» er eldgammelt, og skal ifølge kristen tradisjon stamme fra en gresk vismann som levde mer enn 400 år før Kristus. 

For det er ikke bare hva du sier, som forteller hvordan du er eller hvilken type du ønsker å være. Det sier like mye hva du gjør.

Som et apropos var det avisa Klassekampen som denne uka fortalte at av Oslo Arbeiderpartis 25 navn på lista til kommende stortingsvalg, er 20 yrkesaktive. Av disse er det bare fire (4) som har en annen jobb enn rådgivning, PR eller politikk på fulltid. 

- Kva tenkjer du om at nesten halvparten av toppkandidatane er kommunikasjonsrådgjevarar? spurte Klassekampen

- Det har eg faktisk ikkje reflektert over. Kven er det snakk om? svarte lederen i nominasjonskomiteen, Signe Horn.

(Teksten fortsetter under bildet)


BESTE VESTKANT: Marianne Martinsen. Foto Arbeiderpartiet

Komiteen har sannsynligvis ikke reflektert over hvor toppkandidatene bor heller, men igjen kan onde tunger hente fram det gamle ordtaket. For her kan vi raskt slå fast at hele tre av fem toppkandidater er villaeiere i Vestre Aker bydel, til og med på de aller mest fasjonable stedene. 

Jonas Gahr Støre (1) bor på Ris, Marianne Martinsen (2) bor på Slemdal, og Espen Barth Eide (5) bor på Vinderen. De er praktisk talt naboer på Holmenkollbanen, bare med Gaustad i mellom. Så rent praktisk er det lite i veien for at de kan møtes hver 1. mai for avsynging av "Så samles vi på Vinderen"

"Si meg hvor du bor, så skal jeg si deg din adresse", blir det fleipet i eiendomsbransjen. Også Oslo Arbeiderparti må nok tåle en del fleip rundt PR-bransje og beste vestkant fram mot valget neste år.

Vi kan vel si at det er lenge siden Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Jeg synes det er rart at et sosialdemokratisk parti frivillig legger ballen så tydelig midt på straffesparkmerket. 


BESTE VESTKANT OG ... : Espen Barth Eide bor på Vinderen. Mens for eksempel førstekandidat for Høyre, Ine Marie Eriksen Søreide, bor i Gamlebyen.
 

Norges viktigste stemmer

Nettavisen feirer våre sekulære bloggere: Fra venstre rundt bordet: Lily Bandehy, Shahram Shaygani, debattredaktør Siv Elisabeth Limkjær, Mina Bai, nyhetsredaktør Erik Stephansen, Mahmoud Fahramand og Walid al-Kubaisi. Foto: Guro Holmene

Det store diskusjonen om flyktninger, innvandring og islam er kanskje vår tids aller viktigste offentlige samtale. Den kommer ikke til å gå over med det første. Og måten vi gjennomfører den på kan være avgjørende for våre barns framtid.


(Denne kommentaren står også på trykk i Nettavisens jubileumspapiravis i anledning 20-årsdagen, sammen med artikkelen Skaper storm med islamblogger)

 

Samtidig er det ingen diskusjon som polariserer like mye, og som vekker slik temperatur: Derfor våger jeg påstanden: Nettavisens sekulære, muslimske bloggere er blant Norges viktigste stemmer.

Det var 11. november i fjor at forfatteren Mina Bai takket ja til å bli samarbeidsblogger i Nettavisen. Vi hadde lagt merke til hennes tydelige meldinger på Facebook en stund, og moderne muslimske stemmer som hennes var sjeldne i den norske offentligheten. 

For hittil hadde norske medier gjort omtrent det samme hver gang det dukket opp et spørsmål rundt innvandring eller islam, og journalistene for syns skyld trengte noen synspunkter fra "muslimene":

Vi ringte en eller annen moske og snakket med en eller annen imam. 

Det samme gjorde norske myndigheter, som forståelig nok trenger "formelle" organisasjoner som samarbeidspartnere. Men det har også ført til at de religiøse kreftene fått altfor stor betydning i den norske samfunnsdebatten. Mens mer moderate og ikke-relgiøse innvandrere knapt ble hørt.

I dag har Nettavisen flere bloggere som kan gå under sekkeposten "sekulære muslimer": Etter Mina Bai kom Walid al-Kubaisi, som allerede var skribent i nynorsk-avisen Dag og Tid, og så kom Mahmoud Farahmand, Lily Bandehy og Shahram Shaygani. Felles for alle disse er at de er helt som vanlige folk. Og derfor helt forskjellige. 

Til å begynne med var det riktig nok mange som stusset over begrepet "sekulær muslim". Det var jo en selvmotsigelse! Det går ikke an å være både sekulær og muslim!

Men joda, det gjør det. 

Noen bruker begrepet sekulær muslim for å vise at du kan være religiøs som privatperson, men likevel mene at samfunnet bør styres etter verdslige (sekulære) lover. Noen av bloggerne betegner seg som ex-muslimer, og noen kaller seg kulturelle muslimer - altså at de tilhører den muslimske kultursfære, og har vokst opp med muslimsk familie og røtter, men at de selv ikke er spesielt religiøse. 

Med andre ord: De er muslimer på omtrent samme måte som du og jeg er kristne. 

Og plutselig opplever vi det som helt vanlig. På under et år er vi blitt vant til å høre mange ulike stemmer, også fra muslimene. Vi hører at de er uenige. At de krangler og diskuterer, med oss og med hverandre.

Og ikke misforstå - det dukker opp spennende folk andre steder også. I Aftenposten, for eksempel, som har knyttet til seg "de skamløse jentene" Nancy Herz og Sofia N. Srour. Pluss at "våre" bloggere er blitt populære som spaltister også for de andre store mediene, for VG, for Dagbladet - og for Klassekampen.

Det synes vi er hyggelig. Nettavisen liker å tenke at vi er del av den moderne delingsøkonomien. 

De nye sekulære stemmene er viktige av minst fire grunner:

1. De utvider den offentlige samtalen i Norge. De problematiserer vanskelige felt innen innvandring og religion, direkte og uten filter. De snakker om seg selv og sine, uten behov for å være overdrevent høflige eller kunstig hensynsfulle. Dermed kan vi andre også være mer direkte.

2. Vi som ikke er muslimer lærer en masse om ting vi før ikke hadde peiling på. De kan dermed skape forståelse og innsikt blant folk som i utgangspunktet er fiendtlige - og de kan refse etniske nordmenn som er altfor velmenende og misforstått "snille".  

3. De er med på det europeiske nybrottsarbeidet for å modernisere islam og tilpasse en gammel religion til et demokratisk samfunn. For det er fra sine egne man skal ha det, for å vri på meningen i et ordtak. Det er forskjell på om en muslim argumenterer for blandingsekteskap eller om en innfødt trønder gjør det. 

4. De er blitt forbilder for tusenvis av muslimske ungdommer, som ikke bare følger nøye med fra sidelinjen på jakt etter argumenter til bruk ved kjøkkenbordet hjemme. Men som også vurderer å kaste seg utpå og være med på den store offentlige diskusjonen selv.

Mange vil nok mene at jeg er altfor optimistisk, og at vi har en lang vei å gå.

Det har vi nok. Men jeg mener at Nettavisens muslimske bloggere på mindre enn ett år har vært med og flyttet "islamdebatten" i Norge et sjumilssteg framover. De rydder vei, og etter hvert vil det komme flere sekulære stemmer til, ganske enkelt fordi det er veldig mange av dem.

Viktig fakta: Av Norges vel 100 000 muslimer har nesten halvparten (46 000) valgt å ikke være medlem i en moske.

Det er på tide vi lytter til hva de har å si.

 

 

LES OGSÅ: Den "dannede" innvandringsdebatten fører til mer vold

LES OGSÅ: Den stygge hetsen mot Hadia

LES OGSÅ: Nå må vi snart slutte med dette velmeneriet

LES OGSÅ: Nå må vi støtte de sekulære muslimene

 

Facebook på autopilot møter Norge

Ingen hemmeligheter ble avslørt da Facebook møtte den norske regjeringen og norsk presse til debatt i dag. I stedet møtte vi et Facebook på autopilot - som insisterer på å kjøre på autopilot også i tida som kommer. 


Ordstyrer Sindre Østgård (til venstre), Patrick Walker (Facebook), Jan Thoresen (Aller), Monica Lid (Egmont), kulturminister Linda Hofstad Helleland og Espen Egil Hansen (Aftenposten). 
 

Mange som har seilt over Nordsjøen mot Shetland kjenner autopilotens velsignelse. Rett vest for Runde kan du stille inn GPS'en, ta deg et glass hvitvin og holde stø kurs mot sør-sørvest, rett gjennom Statfjord B, og ikke overta roret igjen før innseilingen til Lerwick 30 timer senere.

Parallellen er dobbel: 

På forhånd var nok forventningene store. Patrick Walker er Director of Media Partnership i Europe, Middle East and Africa i Facebook, og er tidligere ansatt i både BBC, Google og YouTube. 

En som vet hva han snakker om, altså, som skulle møte både kulturminister Linda Hofstad Helleland og blant andre Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen til debatt etter "bilde-tumultene" for noen uker siden.

Eneste som manglet var forfatter Tom Egeland, som startet det hele da han publiserte det berømte Vietnam-bildet og ble kastet ut av Facebook.

Men her møtte vi en Facebook-representant på autopilot, med et forhåndsinnøvd budskap som verden har hørt mange ganger før:

Vi er bare et uskyldig teknologiselskap. Vi hjelper bare folk å dele og holde kontakten med hverandre. Facebook har ikke noe redaktøransvar, for redaktøren er dere (pekefinger mot salen), og algoritmene våre hjelper dere bare å velge hvilket stoff dere vil ha. For at alle skal være trygge (safe), har vi regler som alle må etterleve, over hele verden.

Rett nok viste det seg at disse reglene ikke var ufeilbarlige, innrømte han, siden Facebook nå har snudd i spørmålet om Nick Uts ikoniske bilde. Og nå skal både "nyhetsverdi", "historisk verdi" og "kulturell verdi" kunne måles opp mot regelen mot nakenhet. 

Men Walker kunne ikke fortelle noe om hva som gjorde at Facebook snudde, hvem som tok avgjørelsen, og hvordan dette vil påvirke redigeringen av Facebook i framtida. 

For her er vi ved kjernepunktet: 

Espen Egil Hansen fra Aftenposten forsøkte så godt han kunne å insistere på at Facebook er et medieselskap, ikke bare et teknologiselskap, som således må kunne redergjøre for hvilke redaksjonelle vurderinger det tar - og hvem som gjør det, slik at vi kan klage til dem og diskutere med dem. Det må alle andre medier gjøre, noe som faktisk er en forutsetning for demokratiet.

Under debatten ble det også presentert et krav fra de nordiske presseorganisasjonene i fellesskap, om at innhold som allerede har vært innom et "presseetisk system", altså en redaksjon, ikke skal kunne fjernes fra Facebook.

Her var Walker med på diskusjonen med interessante problemstillinger: skal det gjelde alle redaksjoner, eller bare de største? Skal journalister og redaktører behandles annerledes enn vanlige folk? 

Men også denne diskusjonen gjelder reglene.

For Facebook insisterer fortsatt på å kunne kjøre på autopilot - ved hjelp av regler - gjennom lunt eller opprørt farvann på alle verdenshav.

Om det blåser opp, og skipperen må overta roret (og det gjør det, Nordsjøen er sjelden stille 30 timer i strekk), skal vi fortsatt ikke vite hvem skipperen er som overstyrer eller tolker reglene. Eller enklere: hvem som er redaktør, og hvilke vurderinger han gjør.

Kanskje er det ikke så rart. For hvis Facebook først aksepterer at de er verdens største medieselskap, og til og med har et redaktøransvar, vil det få store konsekvenser både etisk og bemanningsmessig for det 12 (!) år gamle selskapet. 

Kanskje må de begynne å skatte også.

 

Når eierne stikker av med pengesekken

Den norske journalistikken har utvilsomt frigjort seg fra partipolitikk og gamle bindinger de siste åra. Men det har sannelig eierne også.

 

Papiraviser gir fortsatt gevinst - for noen. Faksimile Medier24.

 

De store eierne skal derfor opptre klokt for å unngå boomerang-effekt når politikerne skal finne nye måter å styrke norske medier på. 

For ikke mange år siden var de fleste norske riksaviser eid av politiske partier - eller familier med politiske sympatier. Det samme gjaldt lokal- og distriktsavisene, hvor avisfamiliene kanskje sto enda sterkere. Noen tok ikke utbytte i det hele tatt - mens småaksjonærene var storfornøyd med en bedre middag på byens beste hotell etter årets høytidelige generalforsamling.

I løpet av 30 år er bildet endret. Nå har konsernene Schibsted, Amedia, Polaris og danske Aller kjøpt opp de fleste avisene. I tillegg til eier danske Egmont TV 2 og halve Nettavisen.

Det er i denne situasjonen at den bedrøvelige historien om Dagbladet kan kaste skygge over en hel bransje. 

Trygve Aas Olsen ved Institutt for journalistikk har også tidligere skrevet om Dagbladet-eierne, blant annet i boka med den megetsigende tittelen "Sex, drap og dårlig ledelse" fra 2010.

I en kronikk i Medier24 i forrige uke forteller han hvordan familiene rundt investor Jens P. Heyerdahl først klarte å utmanøvrere de andre gamle eierne, for deretter å tjene 470 millioner på eiendommene.

For riktig nok ble avisa solgt til Aller-konsernet i 2013. Men bare logoen og de ansatte. Nå er eiendommene også solgt, for nesten 1 milliard kroner - hvorav altså 470 millioner gikk rett i lomma på the Heyerdahls.  

Som kapitalister i et fritt samfunn står det selvsagt eierne fritt å gjøre slikt.

Men budskapet til politikere som akkurat i disse dager skal ta stilling til nye måter å sikre mediemangfoldet på, er nokså tydelig:

Om vi støtter mediene med penger, er det fare for at de ikke blir værende der. For det gjelder jo ikke bare Dagbladet.

- Eierselskapet Mentor Media, som eier pressestøteavisene Vårt Land, Rogalands Avis og Dagsavisen, ble for ikke lenge siden kritisert for særdeles gunstige lønns- og bonusavtaler til avtroppende redaktør Helge Simonnes.

- Schibsted har møtt kritikk for hvordan finn.no, skapt av rubrikkmarkedene i Aftenposten og flere regionaviser, er blitt skilt ut fra den opprinnelige mediedriften - uten at tilsvarende verdier er tilbakeført for å styrke journalistikken. 

Hvor utbredt eier-skepsisen er, viser den siste TV 2-rapporten som konkurrenten TV Norge/Discovery bestilte av to professorer ved Handelshøyskolen i Bergen, en rapport jeg tidligere har omtalt i bloggen Professorer til salgs i tv-krigen. Her blir det sagt mer eller mindre direkte at å gi penger til TV 2 er som å kaste penger ut av vinduet. For pengene vil bare gå direkte videre til Egmont i København, hevdes det.

Jeg deler ikke denne skepsisen mot eierne. Men vi kan være ganske trygge på at mediepolitikerne på Stortinget følger nøye med på hva som foregår i de norske avishus og -hytter. 

Om noen måneder skal Åmås-utvalget fortelle hvilken medisin de vil foreskrive for den truede dyrearten "norske redaksjonelle medier". Da tåler ikke mediene altfor mange Heyerdahl-historier.

 

 

Gule og røde kort på vegne av Gud

Den mest oppsiktsvekkende mediebegivenheten denne uka er kanskje NRK Brennpunkts dokumentar om lurendreieren fra Drammen som tar inngangspenger til Himmelrik og deler ut gule og røde kort på vegne av Gud.

Akkurat slik ekstreme islamister gjør.


Om du har glemt kontanter, tar de heldigvis kort i Himmelen. Skjermdump NRK
 

I arbeidet med dokumentaren om Visjon Norge-predikanten Jan Hanvold har journalistene i Brennpunkt-redaksjonen klart å komme på innsiden av Visjon Norge-konglomeratet i Drammen. De har brukt lang tid, har opparbeidet tillit, og latt mannen få snakke seg varm. 

Slik klarer de å vise hvordan "Pengepredikanten" de siste 15  har samlet inn rundt 1 milliard kroner. De forteller også hvordan Hanvold har beriket seg personlig gjennom et nettverk av private selskaper, der han har sittet på begge sider av bordet under de økonomiske "forhandlingene" med seg selv.

Hanvold selv bekrefter at det ikke er faktiske feil i dokumentaren. Men han mener at  klippingen og vinklingen er "høl i huet". Det kan jeg godt forstå.

På forbilledlig vis får nemlig folkene bak dokumentaren fram hvordan en kynisk Hanvold har plassert seg selv ved billettautomaten til selve Himmelriket. Han er for smart til å si direkte ut på kamera at 10 000 blanke kroner sikrer deg en plass i himmelen, men budskapet er tydelig nok: 

Du kan ikke bare sitte i godstolen og vente på at noe skal skje av seg selv. Du må gjøre noe. Dette "noe" er for eksempel å dra kortet hos mannen i den gule vesten der borte. Eller sende inn penger til kontonummeret som kommer opp på skjermen akkurat nå. For vil du høste, må du så.

Slik blir Hanvold reneste Kinderegget. Han tilbyr både frelse, helbredelse og suksess. På den andre siden kan de som ikke gir, bare ha det så godt. De kan bare sitte der i rullestolen sin og lure på hva galt de har gjort for å ende slik.

Eller verre:  

Etter Brennpunkt-dokumentaren kom bannbullen i form av en sms til de ansatte: Her blir "den eller de" som har gitt opplysninger til NRK minnet om at Judas gikk og hengte seg etter å ha sveket Jesus, og at også de "ville få sin fortjente lønn fra Herren, for sitt svik mot Visjon Norge."

Noe som straks fikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk til å rykke ut i lederartikkelen "Jan, Judas og Jesus". Her påpeker han at når man snakker om et svik i Judas-dimensjoner, hvem er det man sammenlikner seg selv med da?

Og fortsetter:

"Varsleren hos TV Visjon Norge er ingen Judas. Tvert imot fortjener han eller hun ros. Og Jan Hanvold er i hvert fall ikke Jesus."

Vebjørn Selbekk er i denne sammenhengen mer interessant enn de fleste. Han kjenner nemlig godt til følgene av totalitære religiøse bevegelser. Det var han som måtte ta støyten her hjemme, da islamister over hele verden gikk bananas og utstedte dødsdommer under den store karikaturstriden.

Også her dreier det seg om folk som opphøyer seg selv til Guds sendemenn på jorden, de som liksom "vet" hvordan guddommen tenker, og derfor kan piske kvinner som ikke dekker til kroppen sin - eller dele ut jomfruer i himmelen til martyrer som faller i strid.

Hanvold har ikke truet med å drepe noen. Men som Herrens mann på jorden lover han adgang til Himmelriket for de som betaler, og oppfordrer indirekte folk som har "sveket ham" til å gå og henge seg.

Det er nøyaktig samme tenkemåte som ligger bak IS og andre islamistiske terrorgrupper. Det er å håpe at norske politikere som tidligere har latt seg lokke av Visjon Norges suksess, nå også kan se den mørke baksiden av denne "herlighetsteologien".

Slik blir NRK Brennpunkt viktig journalistikk.

 

 

Stopp dullingen rundt Johaug

Da Johaug-saken eksploderte i mediene i forrige uke, skrev jeg en blogg med tittel: Hvordan i all verden er det mulig?

Nå vet vi mer om akkurat det. Men jeg undres fremdeles: Først og fremst over teamet og apparatet rundt Therese Johaug, som ikke ser at den passive mediehåndteringen og dullingen rundt henne bare bidrar til å styrke mistanken mot henne og mot norsk skisport.


Norsk skisport ser mer og mer ut som et rullende "Medicine Show". Foto: NTB/Scanpix

 

For selv om vi nå vet mer, er også spørsmålene blitt flere, både her hjemme og i utlandet. I dag mener for eksempel en profilert kommentator i svenske Expressen at Johaug nå må komme fram fra skjulestedet sitt og utdype akkurat hva som skjedde da hun fikk i seg det ulovlige stoffet Clestobol.

Men når Nettavisen bringer ønsket videre til Johaugs manager Jørn Ernst, er svaret betegnende:

- Det viktigste er hvordan hun har det midt oppi dette, så får vi ta slike ting etter hvert, sier han. 

Smak på den. Det viktigste er altså hvordan hun har det. 

Nei, det er ikke det.

Selv om jeg fortsatt mener at hun kanskje er uskyldig, og selv om apparatet rundt henne selvsagt skal ta vare på henne, er ikke dette det viktigste. 

For det første: Hvordan Johaug har det er i alle fall ikke det viktigste for omdømmet til norsk skisport.

For det andre: Det er heller ikke det viktigste for Johaug selv hvordan hun har det akkurat nå. Det viktigste for Johaug er hvordan hun lander på beina når denne saken omsider er over. 

Jeg vet ikke om den hulkende Therese Johaug på pressekonferansen var spontan og naturlig, eller ledd i en bevisst mediestrategi for å plassere henne i rollen som uskyldig offer. 


Therese Johaug er ikke et barn. Hun er en voksen forretningskvinne. Foto: NTB/Scanpix

Uansett ble vi invitert til å se på henne som den stakkars godtroende skijenta som bare har lyst til å gå fort på ski. Siden har vi ikke sett henne.

Denne rollen er det nå stadig vanskeligere å tro på. Særlig i en tid der avsløringen av egne rom for inhalering av medisiner i smøretraileren får norsk skisport til å se mer og mer ut som et rullende Medicine Show.

I tillegg er rollen kvinnediskriminerende.

Therese Johaug er ikke et barn. Hun er ikke 18. Hun er 28 år og voksen. Hun er også en dyktig forretningskvinne, med egen kleskolleksjon og eget management og 37 millioner kroner i likningsformue. 

Vi kan for eksempel tenke oss at toppsjefen i Statoil (som har mindre formue enn Johaug), ble tatt for ett eller annet kritikkverdig. Så kom kommunikasjonsavdelingen ut til pressen på gangen og sa at nei, vi kan ikke forstyrre ham med spørsmål nå. Det viktigste nå er hvordan han har det.

En slik uttalelse ville være absurd.

Fordi det ville vært forventet av Statoil-sjefen, både i kraft av sin stilling og helt vanlig rolleforventning, at han "tok det som en mann". Og at han tenkte like mye på selskapet som seg selv.

Det bør Johaug også gjøre. 

Ikke misforstå: Jeg skjønner at apparatet rundt Johaug er der først og fremst for å ta vare på henne - ikke det norske skilandslaget.  

Men slik situasjonen er nå, bidrar de bare til å styrke mistanken om at dette ikke står til troende. At her er det noe som blir skjult. At dette likner mer og mer på et cover up for noe vi ennå ikke skjønner.

Som den svenske kommentatoren skriver:  

"Therese Johaug sier alt beror på en tabbe, at hun er uskyldig. At hun ikke har noe å skjule. Fint. Bare vis det, da".

 

 

Jenter som ikke eier skam i livet

- Jeg tok av hijaben i august. Jeg var på ferie i Italia, og prøvde der først. Det funket fint. Så gjorde jeg det i Norge. Jeg merket det med en gang: Folk smilte mer til meg, og jeg følte meg straks mer som en del av samfunnet. 

 

Sofia N. Srour og Nancy Herz. Jenter som ikke har noe å skamme seg over.

 

Muslimske Sofia N. Srour er en av "de skamløse jentene". Jentene som ikke eier skam i livet. De som ikke aksepterer at de har noe å skamme seg over. 

Sammen med eks-muslimske Nancy Herz deltok hun i går på regjeringens integreringskonferanse  i Oslo. Her fortalte Srour blant annet om sitt personlige valg da hun i høst bestemte seg for å ta av seg hijaben. 

Hennes historie kan kanskje lære oss nordmenn noe om hijab. I korte trekk går den slik: 

Sofia N. Srour begynte å bruke hijab som 11-åring. Ganske tidlig, altså. Hun ble mobbet for det på skolen, men da skulle hun ihvertfall ikke ta den av. For hun var stolt. Om hun skulle ta av seg hijaben, så skulle det være hennes valg. Ingen andres. 

Så, i sommer var altså tiden kommet. For sikkerhets skyld tok hun den av i utlandet først. For å teste. Det føltes ok. Så prøvde hun hjemme i Norge også, og oppdaget med en gang at folk var mye blidere mot henne, hun følte seg straks mer inkludert. 

Og ikke minst: De samme folkene som tidligere hadde kritisert henne, begynte å støtte henne. Og omvendt. Bare på grunn av et lite klesplagg. 

(Teksten fortsetter under bildet)


Sofia N. Srour før hun tok av seg hijaben. Foto: LinkedIn.
 

Logisk, tenker du. Eller kanskje mener du at historien er banal. Det er den ikke.

Jeg tror den rommer en innsikt som vi enten kan kalle "enkel psykologi" eller "dyp sannhet" om oss mennesker:

Jo mer storsamfunnet kritiserer ungjentene med hijab for å bruke hijab - jo mer vil noen av dem tviholde på den. 

Jeg presiserer at jeg nå ikke snakker om hijab i politiet, eller hijab på småjenter i skolen. Men om de som enten velger eller ikke velger å gå med hijab som voksne privatpersoner.

For om de lar seg presse til å ta av hijaben, da har de jo ikke tatt noe selvstendig valg. Da har de jo bare bøyd seg for enda en majoritet. 

- For det er ikke slik at de som bruker hijab er undertrykt, og de som ikke gjør det er frigjorte, sa Srour.  

For dette synspunktet fikk hun full støtte fra Nancy Herz, som var den som innførte begrepet "de skamløse jentene" i en kronikk i Aftenposten i vår. Herz kaller seg ateist, og oppfordret innvandrerungdommer til å våge mer. Våge å tenke selv, våge å ta sine egne valg.   

- For det finnes både mild og sterk sosial kontroll. Mange flere må våge å snakke med foreldrene sine, sa Herz.

Jeg blir optimist når jeg hører slike jenter. 

For det siste året har det skjedd mye. Mange flere stemmer har kommet til i den norske innvandringsdebatten, både unge og gamle, kvinner og menn, fra mange kanter av verden, både her i Nettavisen og i andre medier. 

Og når de unge jentene entrer arenaen, da kan det gå fort. For antakelig sitter det tusenvis av unge, muslimske eller ikke fullt så muslimske jenter rundt omkring i Oslo og i Norge og følger "de skamløse jentene" med argusøyne. Mange av dem tenker: Om de kan, da kan kanskje jeg også?

Når de først bestemmer seg, kan det bli en bølge som bæres fram av sin egen tyngde, og som det heldigvis ikke er mulig å stoppe.

Men de må velge det selv. 

 

--------------------

 

KORREKSJON:

Sofia N. Srour mener at jeg har mistolket henne, og at sitatene fra konferansen er tatt ut av sammenheng - slik at de kan misforstås. Jeg lar henne derfor komme til orde her:

"Jeg har reklamert hverken for eller mot hijab, jeg snakket kun for selvbestemmelsesretten og kritiserte hetsen jeg har fått på flere fronter.

For meg handlet ikke valget om hva andre (ofte utenforstående) folk mente, tenkte og hvordan de behandlet meg før/etter mitt personlige valg... valget mitt handlet ikke om å tilfredsstille disse menneskene - det var et fritt, personlig valg jeg tok for meg selv, noe jeg uttrykkelig sa på konferansen. Men dette ble jeg selvfølgelig ikke sitert på.

Det jeg sa om å føle seg inkludert handlet om at jeg synes det var trist at noen mennesker har disse fordommene og ikke-inkluderende holdningene. Det var kritikk rettet mot fordommene. Jeg skyldte aldri på den frivillige hijaben, jeg støtter den."

Professorer til salgs i tv-krigen

Det går en historie om den legendariske gammelredaktør Arve Solstad i Dagbladet. En journalist hadde nettopp fortalt at en professor mente slik og slik om en sak, uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på "Storoksen":

- Det er da ikke noe å bry seg om. Det er bare å ringe en professor som mener det motsatte!


MOTSATT KONKLUSJON: TVNorge-sjef Harald Strømme og TV 2-sjef Olav T. Sandnes med hver sine "vitenskapelige" rapporter om allmennkringkasteroppdraget.

 

Arve Solstad døde i juni år, men poenget hans er like godt for det. I disse dager får vi det illustrert i kampen om TV 2, eller rettere sagt kampen om allmennkringkasteroppdraget.

I går kunne Kampanje fortelle om en rapport fra to professorer ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Rapporten går langt i å hevde at statsstøtte til en "lineær reklamefinansiert allmennkringaster" i Bergen er bortkastede penger.

I følge professorene vil slik statsstøtte like gjerne gå til økt utbytte for danske Egmont, kjøp av dyr tv-sport eller satsing på betalingstjenesten Sumo.

"En indikasjon på dette er at avtalene TV 2 tidligere har hatt, ikke har hindret nedbygging av allmennkringkasterfunksjonen. Blant annet har vi de siste årene sett en betydelig reduksjon av debattprogrammer på TV 2. Videre har journalistiske oppgaver blitt flyttet fra Bergen til Oslo", skriver professorene Hans Jarle Kind og Øystein Foros.

Som også hevder at TV 2 har drevet elendig kostnadskontroll de siste årene, og at kostnaden med nyhetsproduksjon er betydelig overdrevet.

Så dukker jo spørsmålet opp: Er det virkelig en vitenskapelig rapport som hevder dette, eller er det TVNorge-sjef Harald Strømme i Discovery Networks?

Spørsmålet er relevant, fordi det er TV 2s hovedkonkurrent TVNorge og dets eier som står bak rapporten. Det er de som har bestilt den fra NHH, og det er de som har betalt for den. Det gjorde de nok fordi TV 2 for to år siden betalte for en liknende rapport fra NHH.

Den var laget av en tredje professor ved Handelshøyskolen, eller rettere sagt en første, og den hadde nøyaktig motsatt konklusjon:

Den fortalte hvor utrolig dyrt det var å lage tv-nyheter fra Bergen, og hvilken utrolig fordyrende hemsko det var for TV 2 å måtte lage nyheter - i motsetning til for eksempel sin erkerival TVNorge, som droppet nyheter for flere år siden. Og derfor: hvor utrolig viktig det var at staten ga rikelig med statsstøtte til nettopp TV 2 for at de skulle kunne utføre allmennkringasteroppdraget.

Den gangen beskyldte jeg professor Trond Bjørnenakk og rapporten hans for Mor Nille-logikk i bloggen TV 2 er en sten.

Jeg syntes også det var rart at Norges Handelshøyskole lar seg bruke på denne måten.

Så hører det med til historien at TVNorge-sjef Harald Strømme og rapporten hans akkurat rekker de siste møtene i det såkalte Mediemangfoldsutvalget, som allerede mandag skal sende sine konklusjoner til kulturminister Linda Helleland. Her sitter for øvrig Strømme selv, sammen med både TV 2-sjef Olav T. Sandnes og NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen - sammen med vår egen Gunnar Stavrum m/ flere.

Og hvem vet: kanskje er det slik at de to rapportene "jämnar ut sig", og utfyller hverandre og dobler innsikten til utvalget. Eller så kanskje velger utvalgsleder Knut Olav Åmås å kaste begge rapportene i søpla. 

 

Hvordan i all verden er det mulig?

Så kom bomben: Vår alles Therese Johaug har testet positivt på et stoff som står på listen over forbudte doping-stoffer.

Therese Johaug - selveste kremjenta, den blideste og hyggeligste og søteste og raskeste av alle de blide, hyggelige, søte og raske skijentene våre. Selve nasjonalsymbolet på alt som er friskt og naturlig i det friske og naturlige Norge.


Therese Johaug - her like lys og mild som fløtemysost.
 

Hvordan i all verden er det mulig?

La meg først slå fast: Det er selvsagt alt for tidlig å si at Therese Johaug har dopet seg. At det er derfor hun har vunnet og vunnet og vunnet. For det er det sikkert ikke. Jeg tror foreløpig på Johaug når hun sier at hun bare har brukt en krem på en solforbrent leppe. 

Og jeg tror på landslagslege Fredrik S. Bendiksen, som sier at Therese Johaug er en "utrolig rettsskaffen person" og at han hadde forsikret henne om at kremen var fullt lovlig å bruke. .

Men hvordan i all verden er det mulig?

Det er bare tre måneder siden Martin Johnsrud Sundby ble dømt for brudd på dopingreglene. Han ble tatt for å hatt det forbudte stoffet salbutamol i kroppen etter to skirenn i 2014 og 2015.

Han var også helt uskyldig, hevdet skiforbundet. Han hadde bare brukt astmamedisinen Ventoline.

Også her tok landslagslege Knut Gabrielsen på seg det hele og fulle ansvaret. Han hadde bare misforstått regelverket, fortalte han. Så kom det fram at det var massevis av andre som brukte Ventoline også. Ikke fordi de hadde astma. Neida, De bare brukte det.

Hvorfor?

Nei ... det var vanskelig å svare på. De bare brukte det.

Jaha.

(teksten fortsetter under bildet)


Therese Johaug på den gripende pressekonferansen etter doping-avsløringen. Foto: Scanpix
 

Det er mange som i kjølvannet av Sundby-saken har hevdet at dette bare er toppen av isfjellet - at norske idrettsledere bevisst har tøyd grensene til det ytterste - og at nå ble de tatt med buksa nede. Nå vil mange flere hevde det. Og en ting er sikkert:

Omdømmefallet for norsk skiidrett er enormt, og kan rett og slett ikke overdrives. Fallet er så stort at norske skiløpere risikerer pipekonsert når de møter opp til internasjonale skistevner i vinter.

I utlandet risikerer vi nå at det etablerer seg som en kjensgjerning at norske skiløpere doper seg. I historiebøkene står det allerede at Martin Johnsrud Sundby ble tatt i doping. That's it. Det vil det gjøre om Therese Johaug også - om ikke noe oppsiktsvekkende skulle skje.

For om bare noen år, kanskje bare om noen få måneder, er det ingen som husker forsikringene om at det "bare" var en uskyldig astmamedisin, at det "bare" var en uskyldig leppekrem.

Sundby og Johaug er tatt i doping. Punktum.

På den bakgrunn er det nærmest utrolig hva skipresident Erik Røste sier til NTB i sin første kommentar etter avsløringen:

- Dette er en forferdelig trist dag. Nå er vi mest opptatt av Thereses og Fredriks ve og vel. Vi står sammen i denne vanskelige situasjonen. Skistyret er bekymret for at norsk langrenn igjen har havnet i en så krevende situasjon ...

Virkelig?

For det er selvfølgelig forferdelig synd på dere alle sammen. For at dere helt uforskyldt har "havnet" i denne situasjonen.

I andre bransjer eller andre idretter hadde noen krevd opprydning. At noen for eksempel må kreve at løpere og leger som minimumskrav må gidde å sette seg inn i hvilke stoffer som er lovlige og hvilke som er forbudt. At noen må ta ansvar.

På den gripende pressekonferansen tidligere i dag gjorde landslagslege Fredrik S. Bendiksen nettopp det - han trakk seg som landslagslege med umiddelbar virkning.

Likvel gjenstår spørsmålet til resten av det enorme apparatet rundt skijentene:

Hvordan i all verden er det mulig?

 

Fare for svarte TV-skjermer - igjen

I går fikk vi ny TV-boks i heimen. Den gamle sluttet rett og slett å virke, og leverandøren sendte oss straks en ny. Dermed måtte vi ha ny kabel, og i hurlumheien som oppsto rundt nye koblinger og adaptere dukket spørsmålet opp:

Hva skal vi egentlig med den dvd-spilleren på hylla der? Er ikke den bare å kaste?


Satsingen på Sumo er logisk, men dermed åpner også TV 2-sjef Olav T. Sandnes opp en ny front i TV-krigen. Foto: Scanpix
 

Jeg vet man skal være forsiktig med å trekke konklusjoner ut fra egne erfaringer.

Men en rask sjekk med nabofamilien viser at de har kastet sin DVD-spiller allerede. Og det underbygges av statistikk fra SSB: I 2015 kom hele 65 prosent av "videobruken" i det norske folk fra ulike strømmetjenester, bare 16 prosent kom fra DVD/Blu-ray. Og tallet er dramatisk synkende.

Fra før vet vi at vi nesten har sluttet å se på lineær tv. Nå er vi i ferd med å slutte å se på DVD også. Begge forholdene gir et klart pekepinn på hvorfor TV-sjef Olav Sandnes var klar og tydelig på ett punkt da den svære innsparingspakken til kanalen ble presentert i forrige uke:

TV 2 skal satse mer på Sumo.

Nærmere bestemt har kanalen en målsetting om at 750 000 norske husstander skal abonnere på Sumo innen 2020, tre ganger flere enn i dag. Med en pris på 149 kroner måneden vil det gi en inntekt på 1,3 milliarder i året. Med dagens fall i annonseinntekter kan det fort nærme seg brorparten av de framtidige inntektene.

Men dermed åpner TV 2 også en ny front i TV-krigen. For dette vil ikke distributørene sitte rolig og se på. Til Dagens Næringsliv sier for eksempel Get-sjef Gunnar Evensen at dersom TV 2 satser ytterligere på egen distribusjon via Sumo, så vil kanskje distributørene begynne å lage innhold.

Med andre ord: Legger du deg ut med oss, så legger vi oss ut med deg.

Så kan vi kanskje håpe at forbrukerne vil nyte godt av en slik tv-krig: Alle de fire store distributørene i Norge, Canal Digital, Get, Altibox og RiksTV, er sikkert i stand til å kjøpe programmer på egenhånd. Det vil øke det samlede tilbudet. Det vil også skje om TV 2 og TV Norge-eier Discovery satser tungt på egne strømmetjenester.

Men så er det bare det at vi alle husker den knallharde konflikten mellom Canal Digital og TV Norge tidligere i år. Den ga svarte skjermer for tusenvis av abonnenter. For bare tre år siden hadde vi den samme konflikten mellom Canal Digital og TV 2.  

Noen vil sikkert si at jeg overdriver, men faren er overhengende for at et økt konfliktnivå mellom sjefene i TV-bransjen igjen kan gå ut over forbrukerne i form av svarte skjermer. Det er ingen tjent med.

Ved nærmere ettertanke tror jeg at vi beholder DVD-spilleren litt til. Kanskje får vi bruk for den igjen. Den kan i alle fall ligge på loftet et par-tre år før vi kaster den.

 

Nå skal Fruhjorth-saken opp til doms

Tirsdag denne uka skal den mye omtalte @fruhjorth-saken opp til doms i Pressens faglige utvalg (PFU). Her kan du lese hvordan de ulike mediene forsøker å renvaske seg, og hvorfor jeg mener at noen av dem blir felt.

Journalist Mina Ghabel Lunde blir grillet i Dagsnytt 18 etter at hun ble avslørt som ansvarlig eller delansvarlig for @fruhjorth.

 

@fruhjort er Twitterkontoen som spesialiserte seg på sarkastiske meldinger om medier og mediefolk, og som medier24-redaktør Gard Michalsen og VG-kommentator Anders Giæver ved felles anstrengelser klarte å "blåse" like før sommerferien.

DETTE ER SAKEN: Journalister på kildejakt

Tidligere Etter Børs-journalist Mina Ghabel Lunde har klaget inn totalt ti medier til PFU etter behandlingen hun fikk av mediene. Flere paragrafer i Vær varsom-plakaten er berørt. Nettavisen har fått innsikt i "forsvarsskriftene" fra noen av mediene, jeg skal her ta for meg de viktigste mulige bruddene:

SJOKK OG SORG: Mina Ghabel Lunde hevder at hun gikk på tunge medisiner etter et opprivende besøk hos legen da hun første gang ble kontaktet av Medier24. I klagen forteller hun at hun til og med ba Gard Michalsen lese høyt fra resepten hvilke medisiner det var snakk om. Han avviser dette som usant, og sier at gråten kom først da hun skjønte hva saken dreide seg om. Før det "framstod hun sterk og klar", ifølge Michalsen.

Paragraf 4.6 i VVP sier: "Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre."

Dette er i høy grad et tolkningsspørsmål, og her blir det også et spørsmål hvem PFU-medlemmene velger å tro på. Det er likevel hevet over tvil at det er mediet, eller journalisten, som har plikten på seg til å undersøke om vedkommende er i balanse - ikke omvendt.

(teksten fortsetter under bildet)

@fruhjorth om seg selv på Twitter

 

SAMTIDIG IMØTEGÅELSE: Om dette sier paragraf 4.14 i VVP: "De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger."

Lunde hevder at Medier24 var uryddig, og villedet henne blant annet om publiseringstidspunktet. Dermed fikk hun ikke gitt en fullstendig imøtegåelse. Lunde ble heller ikke konfrontert med alle beskyldinger, mener hun. Michalsen på sin side mener at hun fikk tilstrekkelig både tid og tilsvar.

VG, derimot, innrømmer i sitt tilsvar til PFU at de overhodet ikke var i kontakt med Lunde før de kjørte ut sitt hovedoppslag. Det begrunner de oppsiktsvekkende nok med at Gard Michalsen kontaktet Mina Ghabel Lunde "på vegne av" både Medier24, VG og Aftenposten, og at Medier24 "samarbeidet med VG og Aftenposten om artikkelen".

Lunde på sin side hevder at Michalsen aldri sa et ord om han representerte VG til henne, og at dette "for øvrig er en praksis hun aldri har hørt om før". VGs versjon er også noe annerledes enn hva Michalsen selv skriver i sitt tilsvar, og hva også Aftenposten har uttalt i ettertid.

LES OGSÅ: Her kan du lese PFU-klagen i sin helhet

SITERING OG FØLGEFEIL: Heller ikke de andre mediene har gitt Lunde mulighet til samtidig imøtegåelse, men har ukritisk sitert Medier24 og VG. Bergens Tidende forsvarer dette, og hevder det ville være en "vesentlig innskrenking av videreformidlingsretten" dersom "alle" måtte innhente samtidig imøtegåelse ved "sekundærpublisering".  

Også VG forsøker seg på noe liknende, og gjør seg svært høye og mørke når de skriver: "Hun synes å være av den oppfatning at det er VG som må kontakte henne for at premisset om samtidig imøtegåelse skal være oppfylt. Det er et verdensbilde helt i strid med den praksis PFU har nedfelt gjennom de siste 20 år".

Tja. Det spørs om PFU kjenner seg igjen i dette verdensbildet. Paragraf 2.1 sier at "Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold", og det er nok begrenset i hvor stor grad en sjefredaktør kan skylde på andre.

Det er en rekke eksempler på at såkalte "følgefeil" blir pådømt av PFU. Blant annet ble Nettavisen så sent som i vår felt for å ha videreformidlet en sak fra vår samarbeidspartner Bergensavisen, fordi vi unnlot å la en omskrevet idrettsdommer få sjanse til å svare på beskyldninger i BA-artikkelen. 

(teksten fortsetter under bildet)


Avsløringen av twitterkontoen fikk umiddelbare konsekvenser. (Faksimile fra medier24.com)

 

FEILAKTIGE OPPLYSNINGER: De åtte "sekundærmediene" er også i faresonen når det gjelder å viderebringe feilaktige opplysninger. Her er det likevel hovedsakelig Medier24 og VG som er i sentrum for klagen.

Både Medier24 og VG hevdet at Mina Ghabel Lunde alene sto bak Twitterkontoen @fruhjorth. Hun på sin side har hele tiden sagt at hun var del av et kollektiv, at det var flere som sto bak. Hun hevder også at de "verste" tweetene som omhandlet DN og tidligere kolleger ikke ble skrevet av henne, men av andre i kollektivet.

Dette tror ikke Medier24 og VG noe på, og begge går langt i sine tilsvar for å sannsynliggjøre at Mina Ghabel Lunde var alene.

Men de klarer ikke å dokumentere det, og går derfor over til å legge bevisbyrden på henne - ut fra en logikk om at dette er så  sannsynlig at det nærmest ikke er nødvendig å dokumentere det.

UETISKE METODER: Mina Ghabel Lunde har i sin klage også gått ut mot det hun mener er uetiske metoder. Her kan både paragraf 2.2 om "uavhengighet, integritet og troverdighet" og "bindinger" trekkes inn, siden Lunde mener at både Michalsen og særlig Anders Giæver i VG var blant dem som ble mest angrepet av @fruhjorth. Altså at de var ute på en personlig vendetta og dermed inhabile til å skrive om saken.

Hun trekker også inn paragraf 3.10 om "skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet", all den tid VG brukte en slags skjult digital provokasjon da de la ut "fellen" som ledet dem til Lunde. Her innrømmer VG at det var behov for å ta "andre metoder i bruk", men unnlater å problematisere at dette bare kan gjøres i saker av "stor samfunnsmessig betydning".

LES OGSÅ: Når halve PVU må fratre

LES OGSÅ: Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

OMFATTENDE SAK: Fra før er det kjent at halve PFU må fratre når PFU skal behandle saken. Det gjelder både PFU-leder Alf Bjarne Johnsen (VG) og andre fra de innklagede mediene.

De mange vararepresentantene gjør det vanskeligere å spå utfallet av klagen, men dette kan slå begge veier: Vararepresentanter er selvsagt ikke så rutinerte, men samtidig er sannsynlig at de vil sette seg ekstra godt inn i denne svært omfattende og kompliserte saken.

Uansett er dette en typisk skjønnsmessig sak.  Dels vil det være spørsmål om hvem man skal tro på, og dels er det avveininger der det finnes gode argumenter både den ene og den andre veien.

Jeg personlig tror vi kan vente noen fellelser.

 

 

Derfor vil Uber vinne fram - mens Airbnb må holdes i ørene

Foreløpig er Uber forbudt i Norge og enkelte andre land, mens Airbnb ser ut til å vinne fotfeste over hele verden. Etter en tur til delingsøkonomiens hjemland:  her er noen grunner for hvorfor den "nye økonomien" vil vinne fram til slutt - og hvorfor den bør reguleres. 


James Galagher er pensjonert politimann i Denver, og tjener velkomne ekstrapenger på Uber.

For å ta det første først: 

Jeg har prøvd Uber før, i følge med andre, men nå har jeg lastet ned appen selv. Jeg ville se hvordan det var. Kan det sammenliknes med vanlige taxier? Er det trygt nok? Er bilene like bra? 

Rent praktisk tar det fire-fem minutter å laste ned appen og registrere seg. Uber skal ha navn og telefonnummer, adresse og epost. Deretter må jeg knytte meg til en paypal-konto. Det skal vise seg å være svært så praktisk. Så er det bare å kjøre på.

I utgangspunktet vet gps'en i appen akkurat hvor jeg er, så jeg trenger ikke å skrive inn noen adresse. Appen viser tilgjengelige biler i området på et enkelt lite kart, og etter å ha skrevet inn adressen dit jeg skal, får jeg spørsmål om jeg er villig til å dele turen med andre. Med UberPool er prisen for akkurat denne turen 7,12 dollar, mens den vil koste 9,47 dersom jeg vil ha bilen for meg selv.

Jeg svarer at jeg gjerne deler, og etter 15-20 sekunder får jeg beskjed om at James er på vei i sin Hyundai Sonata og vil være framme om tre minutter. En person ved navn Gay skal omtrent samme vei. En kuriositet: Jeg får også vite hvilken musikk James hører på i bilen sin, og kan taste inn mine ønsker.

(teksten fortsetter under bildet)

Jeg ser straks bilen til James på kartet, og kan også dele kartet med noen hjemme. 

 

Konklusjonen er enkel: I løpet av ei drøy uke brukte jeg Uber totalt 17 ganger. I absolutt alle tilfellene var bilene helt ok, noen ganger direkte fine. Sjåførene var alle slags folk, kjørte raskt og greit dit jeg skulle, var hyggelige og vennlige, og med få unntak hentet de meg i løpet av få minutter.

Og jeg følte meg rett og slett tryggere enn i vanlige taxier.

Denne gangen er det den pensjonerte politimannen James som kommer, og jeg får vite at han har kjørt for Uber i et halvt års tid. Det er godt å komme seg litt ut, forteller han, og hyggelig å møte nye folk. Uber tar 20 prosent provisjon for hver tur, og det synes han er greit. Han mener Uber er tryggere også for sjåførene, fordi Uber vet hvem jeg er. Etter kjøreturen gir vi hverandre karakterer på appen, så folk som ikke oppfører seg eller sjåfører som kjører dårlig eller har skitne biler raskt blir skviset ut.

Og det beste skjer når turen er over:

Etter å ha sagt farvel taster James inn at turen er gjennomført, Paypal overfører penger automatisk fra min konto, og et millisekund etterpå ligger kvitteringen for turen i min mailboks. Ikke noe rot med vekslepenger, ingen spørsmål om tips, ingen venting på en kvittering som du kanskje likevel mister på veien mot regnskapskontoret eller vaskemaskinen.

(teksten fortsetter under bildet)

Patricia har Uber som heltidsjobb, og mener hun tjener bedre som sjåfør enn som butikkhjelp.

 

Altså er brukervennligheten helt overlegen. Samtidig som jeg tenker at Oslo kunne hatt godt av dette, en hovedstad som i en årrekke har slitt med den kanskje dårligste og dyreste taxinæringen i hele Europa - og som aldri ser ut til å få orden på virvaret av konsesjoner og skattespørsmål og taxieiere som lever godt på dårlig lønnede sjåfører.

Jeg skjønner at det er problemer med Norges grisgrendte strøk. Jeg aksepterer at det offentlige har plikt på seg til å opprettholde taxitilbudet over hele landet, og at det her kan være nødvendig med konsesjoner og reguleringer. Men slike politiske og juridiske utfordringer må vel kunne overvinnes? 

Så til Airbnb: 

Airbnb kan være et stort, flott soverom med tilstøtende bad i et vennlig nabolag like utenfor sentrum av Denver, et værelse som koster 590 kr natta i stedet for 2590 på nærmeste hotell - og som holder minst like høy standard.

Også her er brukervennligheten i samme klasse som Uber. Du finner lett et passende sted gjennom appen, spør om det er ledig, bestiller og betaler - med kvittering i mailboksen.

Men det kan også være et bittelite krypinn i en omgjort sentrumsleilighet i San Francisco med 6 bittesmå soverom langs en mørk korridor der det også finnes et felles do med dusj. 

Altså akkurat det det er - et billig pensjonat med do på gangen.

(teksten fortsetter under bildet)


Kvaliteten på Airbnb varierer enormt, og du klarer ikke alltid å gjennomskue bildene. 
 

Og med Airbnb kommer jo også skrekkhistoriene, særlig fra historiske byer som Roma, der hele bydeler hevdes å være overtatt av Airbnb-spekulanter som kjøper opp leiligheter og bygger dem om. Om tradisjonsrike kafeer og barer som legges ned, mens McDonalds og 7Eleven rykker inn - sammen med endeløse rekker av turister med trillebager på vei over tomme brosteinsgater. 

For Roma kan dette bli en tragedie, både for oss turister og for lokalbefolkningen. 

Og viktigere: Nå har det jo ikke lenger noe med delingsøkonomi å gjøre, men ren spekulasjonsøkonomi som bare vil gjøre enkelte luringer rike og alle oss andre fattigere på kulturelle og autentiske opplevelser.

Derfor strever flere land nå med ny lovgivning slik at vi kan unngå de utilsiktede utslagene av den nye økonomien. Vi får håpe at politikerne og juristene lykkes med utfordringene her også. 

 

Vinn eller forsvinn på tre sekunder

DENVER (Nettavisen): Speed is everything, sier amerikanske mediefolk - men tenker ikke nødvendigvis på OL i Rio. Først og fremst tenker de at hvis det går mer enn tre sekunder før en artikkel lastes opp, så forsvinner nesten halvparten av leserne.

Mange opplever det som så irriterende å måtte vente på en artikkel at de rett og slett forsvinner.

 

Derfor handler mye av det som foregår på mediekonferansen ONA16 (Online News Association) her i Denver om hastighet.

For den alminnelige leser er ikke lenger imponert over den "vidunderlige nye verden" av digitale løsninger. Det var i går vi sa "wow" fordi vi kunne sende et bilde fra en verdensdel til en annen i løpet av sekunder.

I dag skal det skje på millisekunder. Og det holder ikke at telefonen bare er smart. Den skal være verdensrekordholder i sprint også.

Iskald forskning viser at 40 prosent av leserne forsvinner fra en webside dersom det tar mer enn tre sekunder å laste den ned.

Særlig har utfordringene vært store på mobil. Ikke bare har opplastningen vært treg, men ofte popper det opp noe som ikke skulle vært der, eller du befinner deg plutselig et helt annet sted på siden enn der du skulle vært.

Derfor er konkurransen nå beinhard for å nå de 53 prosent av verdens mobilbrukere som sier at de ønsker å lese nyheter på mobil.

LES OGSÅ: Når du trenger hjelp til å uttrykke følelser

LES OGSÅ: Hva om Facebook dolker oss i ryggen for en neve dollar?

Facebook lanserte sine Instant Articles i fjor, som også Nettavisen er med og tester ut i Norge. Og nå kommer AMP, eller Accelerated Mobile Pages. Dave Merrell i Washington Post forteller at de opplever tre til fire ganger raskere opplasting til sine mobilsider.

Dermed opplever de også tydelige resultater. Blant lesere som har lest en AMP-artikkel, øker sjansen for at de skal komme tilbake til Washington Post i løpet av de neste 7 dagene med 23 prosent.

(teksten fortsetter under bildet)

Høyere hastighet gir mer fornøyde brukere, som gjerne kommer igjen.

 

Også Nettavisens tekniske avdeling driver og forbereder våre mobilsider for AMP. Først vil teknologien bli klar på de kommersielle sidene, deretter står redaksjonen for tur.

Verdt å merke seg likevel er at forskjellen på "vanlig" fart og AMP eller Instant Articles ikke er fullt så stor i Norge som i andre deler av verden. Årsaken til det er at den norske bredbåndutbyggingen allerede er kommet ganske langt.

Men et sekund her og et sekund der, det blir fort minutter av slikt.

 

 

Når du trenger hjelp til å uttrykke følelser

DENVER (Nettavisen): Har du av og til problemer med å skjønne beskjeden du nettopp har fått på sms eller Twitter, Messenger eller Facebook? Er det fleip? Ironi? Eller alvor? Er kanskje avsenderen irritert, men har slengt på et smilefjes sånn for sikkerhets skyld?   

(De første eksemplene på såkalte emojier)

 

Da kan du trøste deg med at dette forskes det nå intenst på verden rundt. Når kommunikasjonsformene våre endres, endres også språket og journalistikken.

For vi er blitt mer muntlige. I en tradisjonell avisartikkel bruker vi fortsatt tradisjonelt skriftspråk. Men på Twitter, Facebook, Snapchat, Instagram, sms og alle de andre sosiale mediene "snakker" vi mer enn vi skriver. Det blir løsere og ledigere. Men vi mister noe vesentlig: nemlig ansiktsuttrykket, mimikken, smilet eller øyebevegelsen som gjør at vi forstår meningen bak ordene.

Anjali Mullani fra Fast Company er en av dem som har forsket på akkurat dette. På ONA16, digitalkonferansen til Online News Assosiation i Denver, Colorado, fortalte hun denne uka hvordan den manglende "følelsen" bak ordene gjør oss utrygge.

Når vi snakker, sender vi ut massevis av sosiale signaler som blir oppfattet av mottakeren, bevisst eller ubevisst. Er vi på "bølgelengde", ja - da skjønner vi hverandre.

LES OGSÅ: Hva om Facebook dolker oss i ryggen for en neve dollar?

De store selskapene har selvsagt utført bøttevis av psykologiske tester allerede. Og de viser at når de sosiale signalene forsvinner, da blir vi følelsesmessig utrygge. Da får vi mindre tillit til både avsenderen og til beskjeden. Blir vi følelsesmessig trygge, derimot, øker tilliten. Da tror vi på budskapet, og tar det også gjerne videre til handling.

Det er derfor Facebook nettopp har utvidet "like"-knappen til seks ulike sinnsstemninger. For at vi skal kunne være mer presise. I videste forstand mener forskerne at den følelsesmessige "koden" kan være med på å styrke den generelle tilliten til mediene, som jo er synkende over store deler av verden.

(teksten fortsetter under bildet)

Delte synspunkter på hjertetegn i tide og utide.

 

Så er ikke alle like begeistret for disse hjertetegnene i tide og utide. Enkelte mener de bare er irriterende, og noen vil hevde at hvis du ikke har klart å uttrykke deg tydelig nok uten hjelp av slike kunstige stimuli, så får du prøve en gang til.

Men disse kjemper antakelig en tapt sak. Emojien 😂 («smilende fjes med gledestårer») ble kåret til «årets ord» av selveste Oxford English Dictionary i 2015, og antakelig har vi bare sett begynnelsen. Katalogen over nye emojis utvikles stadig, samtidig som det også blir eksperimentert med farger og billedlige signaler for å uttrykke ofte kompliserte menneskelige følelser.

Ordet emoji kommer for øvrig fra det japanske ordet emodʑi (絵文字), som i sin tur er satt sammen av ordene e (bilde) og moji (tegn). (Kilde: Wikipedia).

Skjønner? :-)

 

Her er det bare å velge og vrake. Men det menneskelige følelsesregisteret er stort, så det er vanskelig å lage emojier som er presise nok.



De menneskelige følelsene er mye sterkere enn intellektet. Er vi utrygge, tar vi ikke inn budskapet.
 

 

 

Hva om Facebook dolker oss i ryggen for en neve dollar?

PALO ALTO (Nettavisen): Her ligger de, alle de internasjonale gigantene, både Facebook og Google, Apple, HP og Yahoo! -  innenfor et bittelite område i Silicon Valley, rundt den vesle byen Palo Alto like sør for San Francisco.

 


Turister fra alle verdens hjørner viser tommel opp utenfor Facebooks hovedkvarter i Palo Alto.
 

Sjelden har så mye makt vært samlet på en plass. I alle fall ikke så mye populær makt, tiljublet av mennesker over hele verden. For alle liker Facebook, gjør vi ikke? 

 

Jeg er på tur for å delta på en mediekonferanse i Denver på stipend fra Norsk Redaktørforening, men har tatt en omvei om San Francisco og Silicon Valley for å møte noen av de "nye" mediene vi alle er blitt så avhengige av.

 

Forrige gikk ut med jubel i Medie-Norge. Forfatter Tom Egeland, statsminister Erna Solberg og norske redaktører hadde seiret over selveste Facebook. Aftenpostenredaktør Espen Egil Hansens forside gikk verden rundt, og til slutt måtte den store, amerikanske giganten bite i gresset for det særegne norske pågangsmotet.

Eller måtte den det?

Fremdeles er det sparsomt med kommentarer fra Facebooks hovedkvarter her i Palo Alto. Hittil har vi fått vite at de har snudd "after hearing from our community". Ingenting om andre bilder - om dette betyr at de kommer til å endre reglene også for andre historiske bilder.

(teksten fortsetter under bildet)

Facebooks nye 55 000 kvm store hovedkvarter med parkanlegg på taket. Det gamle hovedkvarteret i bakgrunnen.

Noen synes nok at Facebook har vært skikkelig greie.  At det går an å snakke til dem, liksom. Andre har fått en skikkelig øyeåpner. 

For maktforholdene har ikke endret seg. Fremdeles kan Facebook tillate eller ikke tillate akkurat hva de vil av det vi legger ut. Fremdeles er reglene høyst uklare og uforutsigbare. 

Og kanskje må norske redaktører innse at vi har malt oss inn i et hjørne. At vi har gjort oss avhengige av en distribusjonskanal vi ikke kan stole på, men som kan skalte og valte med oss akkurat som de vil. Og som kanskje til og med vil dolke oss i ryggen for en neve dollar.

For det er liten tvil om at mange av oss har latt oss blende av Mark Zuckerberg og hans altruistiske motto - "to give people the power to share and make the world more open and connected."

Kanskje har de rett de som sier at det finnes ikke noe slikt som en snill kapitalist. Kanskje var Zuckerberg idealist i starten, men at nå skal han tjene penger for aksjonærene. 

Det er både lovlig og hederlig, men vi må slutte å behandle Facebook som om Zuckerberg var en gammel kompis fra college. 

Og kanskje har til og med de mest skeptiske rett: I forrige uke var det bildet av napalm-jenta som ble tatt bort.. I morgen er det kanskje et annet bilde. Kanskje et lite flatterende bilde av en amerikansk president, eller en litt for kritisk ytring om den nye president Trump ...

Utrolig, synes du? Tja. Vi vet allerede at Facebook fjerner kart over Kurdistan, eller kritiske artikler om Tyrkias politikk overfor kurderne. For Facebook vil inn i Tyrkia, og da kan de ikke ha innlegg som provoserer den vanlige tyrker, må vite, det må jo være "trygt" å være på Facebook.

Og fra før vet vi at hverken Facebook eller Google betaler en krone i skatt til Norge - til tross for at enkelte analytikere mener at de to gitantene kommer til å dra inn nærmere 4 milliarder kroner fra det norske reklamemarkedet i år.

Men hva skal vi gjøre?

Forfatteren Tom Egeland har krevd at Facebook må skaffe seg egne redaktører for hvert land, og at de globale reglene  må tilpasses lovgivningen til hvert enkelt land.

Norsk Presseforbund har bedt norske politikere se nærmere på Oljefondet, for om mulig å legge press på et språk som blir forstått: Er det virkelig riktig å investere 20 milliarder i et selskap som angriper norske prinsipper for ytringsfrihet?  .

Og forfatteren Eirik Newth har foreslått å bringe saken inn for EU. Han mener at felles europeisk lovgivning kan være veien å gå, og at EU er eneste instansen som kan være mektig nok til å stå opp mot den amerikanske giganten.

Alt dette er gode forslag. I dag er det opplest og vedtatt av Facebook som privat selskap har loven på sin side, at så lenge du aksepterer betingelsene, så må du rette deg etter Facebooks regler.

Men lover kan endres, og dette er nytt område. Ett spørsmål kan være: Når "alle" snart er på Facebook, hva må til for at det sosiale samfunnet defineres som offentlig område - et område der norsk lov gjelder? 

Uansett: Siste ukes hendelser viser at vi snart bør bygge en felles strategi for å klare oss uten våre venner i Palo Alto. Norske medier kan ikke være avhengig av Mark Zuckerbergs gode vilje.

 

 

Når "radikale" vil sensurere jødisk blogger

Linn Winsnes Rosenborg er en av Nettavisens tøffeste bloggere. I går publiserte hun en blogg med tittel Hvordan er det mulig å være så patetisk og historieløs? som - av alle ting - klarte å vekke indignerte grynt og krav om sensur fra enkelte "radikale" på venstresiden.

Bloggen ble senere klippet av Dagbladet og presentert der også. Om du ikke har lest den, anbefaler jeg deg å gjøre det nå.




I bloggen går Rosenborg til frontalangrep på de som har tagget og vandalisert minnesmerker over jøder som ble deportert og drept av nazistene under 2. verdenskrig.

"En skjebne mer enn 6 millioner jøder led. Hvorfor? Fordi de var jøder. Hverken mer eller mindre. De var jøder, på samme måte som jeg er jøde", skriver hun.

Linn Rosenborg er altså selv en ung, kampklar jøde. Hun er rasende, og utfordrer dem som skjender minnet om hennes familie og slektninger. Jeg synes hun er råtøff. Og modig.

For straks strømmer kommentarene på. I skrivende stund 311 stykker, og den første er en såkalt holocaust-fornekter, en av disse som tror at jødeforfølgelsene er en konspirasjonsteori. Rosenborg diskuterer med ham. Flere kommer til, av de aller fleste får Rosenborg massiv støtte.


 

Og blogger Rosenborg har et prinsipp: hun vil ikke slette noen av kommentarene. Folk skal få se hva som kommer. Faktisk det samme prinsippet som Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik har uttrykt. Tajik vil heller ikke at redaksjoner skal slette stygge kommentarer om henne.

Men så kommer "Twitter-venstre" på banen. Denne gangen representert ved forlagsredaktør Anders Heger i CappelenDamm. Han synes ikke at slike diskusjoner passer seg, og sender ut på twitter:



Flere twitter-troll henger seg på, pluss ganske mange som tydeligvis ikke helt har fått med seg hva det dreier seg om - bare at det er noe holocaust-greier i Nettavisen som de sikkert misliker.

Heger og andre mener at Nettavisen har abdisert fra redaktøransvaret. Vi skyver bloggerne foran oss, mener de, og lurer på hvem som hadde hatt ansvaret om Rosenborg hadde latt en injurie passere på sin blogg.  

Det svaret er ikke vanskelig: Det er Nettavisen som har redaksjonelt ansvar for alt som blir publisert i Nettavisen. Også kommentarene under de redaksjonelle artiklene - og kommentarene under Rosenborgs blogg.

Og vi skyver aldeles ikke bloggerne foran oss. Vi står tvert imot last og brast med dem. Som Rosenborg selv skriver på Facebook:

For å være tydelig: I dette tilfellet respekterte vi bloggerens ønske om ikke å slette stygge kommentarer. Det betyr ikke at vi gir fra oss redaktøransvaret. Injurier eller andre ulovligheter ville blitt tatt bort.

Men saken er at holocaust-fornektelse ikke er ulovlig. Det er heller ikke vaksinemotstand, påstander om at jorda er flat eller all verdens andre konspirasjonsteorier.

Jeg er ikke i tvil om at holocaust-fornektere møtes best i åpent landskap. Det er få hendelser som er bedre dokumentert i historien enn massedrapet på rundt 6 millioner jøder under krigen. Det finnes vitnesbyrd, befolkningsstatistikk, utryddelsesleire med arkiver, foto, you name it.

Derfor er jeg imponert over folk som Linn Rosenborg, som orker å ta diskusjonen med folk som "Terje Ove" i sin egen blogg. Og jeg er imponert over folk som Shoaib Sultan, MDGs ordførerkandidat og nå spesialrådgiver ved Antirasistisk Senter, som kaster seg inn i kommentarfeltene og blir med på diskusjoner med hvem det måtte være.

Det er ikke sikkert de klarer å overbevise "Terje Ove". Men det sitter tusenvis av andre lesere der, ringside, kanskje ungdommer, og følger med i hva som blir skrevet. De må vi overbevise igjen og igjen, med argumenter og dokumentasjon, ikke med fortielse.    

(teksten fortsetter under bildet)


Forlagsredaktør Anders Heger i Cappelen Damm. Foto: Wikipedia
 

Jeg er ikke fullt så imponert over folk som Anders Heger, som aldri ville nedlate seg til å delta i en diskusjon i et kommentarfelt, men som heller sitter der i loftsleiligheten sin (for å omskrive Karpe Diem) og skriver indignert på Twitter om hvor fæle folk er.

Tvert imot er det vel grunn til å være ørlite overrasket over hvor lite prinsipiell en forlagsredaktør klarer å være i en debatt rundt ytringsfrihet.

Statsministeren som kan flytte fjell

Erna Solberg har nå en enestående sjanse til å skrive seg inn i historiebøkene som Norges sterkeste statsminister, statsministeren som kan flytte fjell ...


Historien om det muligens gavmilde landet har allerede gått verden rundt, her fra CNN.

 

I morgen drar kong Harald og dronning Sonja til Finland på statsbesøk. De har ennå ikke med seg noe signal til den finske presidenten på et spørsmål som kanskje ikke er blant de viktigste i vår tid - men som likevel kan sette Norge og Finland på verdenskartet på grensesprengende vis:

Spørsmålet om Norge vil forære fjelltoppen Halti til våre finske venner i 100-årsjubileumsgave neste år.

I følge signaler fra statsministerens kontor så tenker Erna fremdeles. Jeg tipper hun har lyst. Men at hun fremdeles ikke har fått med seg juristene i UD laget.  

Egentlig er dette bare en søt historie, en historie som allerede har vært omtalt i flere utenlandske medier, og som kan skape forbausede smil, varme følelser og anerkjennende ord verden rundt om den blir en realitet.

Det er ikke hverdagskost i dagens urolige verden at naboer gir fra seg land - helt frivillig.

Historien startet på 70-tallet da geologen Bjørn Geirr Harsson drev landmåling ifor Statens kartverk i grenseområdene mellom Norge og Finland. Han bet seg merke i at landegrensen går like under toppen på den 1331 meter høye toppen Halti - på finsk side. Om grensen ble flyttet umerkelig bare om lag 100 meter vestover, ville toppen ligge i Finland - og dermed bli Finlands høyeste fjell!

(teksten fortsetter under kartet)


Kart over området. En umerkelig sving på grensen, og vi er kvitt mange tusen kilo gråstein - samtidig som Halti blir Finlands høyeste fjell.
 

Finland har nesten ikke fjell. De har bare tusen sjøer og dype skoger. Vi derimot, har nesten bare fjell. Vi har sannelig nok gråstein. Vi ville ikke merke det engang, tenkte sikkert Harsson.

Han skrev brev til Utenriksdepartementet, men ble prompte avvist. Også i dag er det enkelte som fnyser av ideen. Jusprofessor Carl August Fleischer, for eksempel, viser til Grunnlovens formulering om Norge som et "udelelig rike", og legger til at den som gir bort noe av Norge til og med kan straffes med opptil 21 års fengsel. 

Andre viser til at små grensejusteringer foregår hele tida. Kåfjord kommune, som "eier" fjelltoppen i dag, har til og med skrevet brev til regjeringen om at de støtter gaveforslaget. Og på Facebook er det allerede en støttegruppe som har fått rundt 17 000 likes!

La meg først slå fast at hadde det vært snakk om Sverige, så hadde det ikke vært snakk om.

Svenskene er altfor overlegne til å få en slik gave, dessuten er de større enn oss, flere enn oss, og dessuten - ja du vet. Dessuten ville ikke Halti bli Sveriges høyeste fjell, på langt nær.

Men finnene derimot!


Regjeringens offisielle bilde av statsministeren som kan flytte fjell.
 

Finnene liker vi. De har akkurat passe sisu til at vi nikker anerkjennende. De er lillebrødre akkurat som oss, der de ligger i skyggen av den store russiske bjørn. De er flinke med skolene sine. Dessuten drikker de som oss.

Derfor synes jeg vi alle sammen skal hjelpe Erna å bli Norges sterkeste statsminister.

Det kan vi gjøre ved å sette oss ned alle sammen, hvor vi enn er i verden, og håpe og tro at dette kan gjennomføres, at byråkratene og juristene i UD til sist må bite i gresset og innrømme at dette ville være en flott og storslagen folkegave fra alle oss nordmenn til alle våre finske venner i øst, med ønske om hell og lykke og nok gråstein også i de neste 100 år.

Det ville ikke bare være en vennskapelig gest. Det ville også være et bevis på at tro kan flytte fjell.

 

 

 

 

 

Hva kan vi gjøre med Facebook?

Spørsmålet "Hva kan vi gjøre med Facebook" er selvsagt litt optimistisk. En mer pessimistisk variant ville være "Hva kan Facebook gjøre med oss?"

Det første spørsmålet reises på bakgrunn av bachelor-oppgaven til student Hannah Kolås ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Hun har sett nærmer på hva fem norske medier deler på Facebook. Det andre spørsmålet er aktuelt på grunn av  den amerikanske gigantens sensur av bilder og meninger.

Det første først:

 

Mediehus som deler flest saker på Facebook som i mindre grad er vesentlig for samfunnsoppdraget (Illustrasjoner fra oppgave).

 

I en artikkel hos Medier24.com påpeker Kolås at Facebook spiller en stadig viktigere rolle for hvilke nyheter folk flest konsumerer, og at det dermed kan være farlig for demokratiet dersom mediene i for stor grad legger ut "uviktige" saker innen "egenpromotering, kjendis, sport, forbruker, kultur/underholdning".

Som vi ser er det VG og TV 2-nyhetene som topper statistikken. Nettavisen er ikke med, men jeg kan ikke tenke meg at vi ville vært noe særlig bedre enn disse. 

Men i illustrasjonen fra Aftenposten en tilfeldig dag er det tydelig hva folk liker og deler. Det såkalte mamma-stuntet får 623 likes, mens den "viktige" flomsaken får ett. 


Illustrasjon fra Aftenposten-statistikk en tilfeldig dag.

 

Dette reiser selvsagt spørsmål om høna og egget: Legger mediene ut de uviktige sakene fordi det er disse de ønsker at folk skal lese, eller blir de lagt ut fordi all statistikk viser at det er dette folk vil ha?

Det er selvsagt det siste. Alle mediehusene har eksperter på dette, og etter hvert har det avleiret seg mye kunnskap om hva du og jeg liker og deler på Facebook. Dermed gir vi deg det du vil ha.

Likevel er det en god observasjon, og enda en påminning om de sosiale medienes funksjon som ekkokammer: Ikke bare gir algoritmene i Facebook deg bare det du vil ha - vi i mediene er aktivt med og forsterker den samme tendensen. 

Dataene er innhentet i løpet av et avgrenset tidsrom, nærmere bestemt i løpet av en uke.

Noen vil kanskje si at et slikt "ukesbilde" er for lite til å si noe som helst, men jeg tror de fleste metodelærere vil mene at det er nok til å peke på en gyldig tendens.

(Teksten fortsetter under bildet)


Eksempel på sak som ikke er blant de viktigste i verden, men som skaper stort engasjement blant folk flest.


Mer politisk betent blir det imidlertid når vi går til det andre spørsmålet: 

Forrige helg kunne Nettavisen fortelle at forfatteren Tom Egeland fikk fjernet ett av det ikoniske bildene han hadde lagt ut på sin Facebook-side, bilder som hadde gjort noe med oss og antakelig fått konkret, politisk betydning. Ett av dem var Nick Uts berømte bilde fra Vietnam-krigen, bildet som han senere fikk Pulitzerprisen for.  

(teksten fortsetter under bildet)


Khim Phuc var ni år gammel da ett av verdens mest berømte bilder ble tatt i 1972. Hun fikk senere behandling for omfattende napalmskader på huden. (Foto: Nick Ut).

Årsaken til at bildet ble tatt vekk var de "generelle reglene om nakenhet" - som Facebook tidligere har redegjort for overfor Nettavisen:

Les også: 3 nye ting du vil vite om Facebook

Direkte parodisk ble det da Facebook også tok vekk en tekst av Anine Kierulf, en av Norges fremste ekspert på - ja, nettopp ytringsfrihet. Her stilte Kierulf spørsmål ved reglene, særlig Facebooks egen unntaksregel om "innhold i undervisningsøyemed". Etter min mening er det åpenbart at det berømte krigsbildet gjerne kunne blitt kategorisert som det.

(teksten fortsetter under bildet)


Facebook beklager at teksten til Anine Kierulf ble tatt vekk. Nå er den tilbake igjen, sier de.

 

Teksten til Kierulf er nå på plass igjen, og i en mail til Nettavisen sier Facebooks Norden-kommunikasjonssjef Peter Munster at "hvor det er mennesker involvert vil det alltid skje feil, og vi gjør det beste vi kan for å rette på dem så snart vi blir gjort oppmerksomme på dem." Ut over det vil han ikke kommentere enkeltsaker.

Det er ingen tvil om at Facebook har juridisk rett til å gjøre hva de vil inne på sitt eget nettsted. Jeg synes likevel det er dypt problematisk, ikke bare fordi det går ut over din og min ytringsfrihet.

Men også fordi norske medier, som tidligere omtalt, daglig sitter og deler hundrevis, kanskje tusenvis av artikler på nettopp Facebook. I tillegg til at en rekke norske medier, inkludert Nettavisen, er blitt ivrige brukere av Instant Articles - der artiklene ikke bare blir delt, men lagt direkte ut på Facebook.

Den puritanske naken-praksisen vil uvegerlig føre til selvsensur, der redigerere og redaktører etter hvert blir forsiktige med hva de deler eller legger  ut, fordi det blir så mye "hazzle" om noe forsvinner. 

Jeg skrev at tittelspørsmålet er litt optimistisk, fordi det kanskje ikke er så mye vi får gjort med Facebook. Fordi de er så store, og vi er så små.

Men Facebook har tidligere godtatt ammebilder etter press fra publikum. Nå er det på tide at mediene presser på for å stoppe regelrytteriet som fjerner historiske bilder og klassiske skulpturer. Jeg er enig i at det må være grenser - også for å gi fra seg redaktøransvar.

 

Omdals hersketeknikker

(Denne artikkelen er først publisert som tilsvar til Sven Egil Omdals spalte Fripenn i Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Adresseavisen)

Du kjenner kanskje fenomenet: du koser deg med en avis og leser gode og innsiktsfulle artikler og kommentarer - helt til du kommer til noe du virkelig har greie på. Da ser du alle unøyaktighetene, og alle feilene ...


Sven Egil Omdal bruker hersketeknikk, slurv og juks for å forgifte en allerede forkvaklet debatt. (Faksimile Stavanger Aftenblad)

 

Slik har jeg det nå med Sven Egil Omdal. Med sin sylkvasse penn har han vært en av mine yndlingskommentatorer. Jeg har elsket hans giftige kommentarer og infame poeng.

Men lørdag skriver han om Nettavisens dekning av innvandring og kriminalitet, i kommentaren Faren ved å hete Abdil. (Bak betalingsmur - du kan også lese Omdals kommentar her.)

Da ser jeg plutselig at kommentaren bare er retorisk form, nesten ingenting innhold. Og at det vesle som er av innhold hovedsakelig består av slurv eller juks.

På sedvanlig vis kaller Omdal Nettavisen for en "foringsmaskin for fordommer". Bakgrunnen er en kronikk av politiinspektør Thomas Utne Pettersen i Haugesunds Avis for et par uker siden. Den var også gjesteblogg i Nettavisen, og vi fulgte opp med kommentarer fra politikerne. Inspektøren fikk først støtte av statsrådene Anundsen og Listhaug (kanskje ikke overraskende), og så kraftig motbør av Ap-politiker Stein-Erik Lauvsås. 

Nettavisen brakte deretter to innsiktsfulle blogger fra en jurist og en forfatter, som begge kom med sterk kritikk av inspektøren. I tillegg hadde vi redaksjonelle artikler der vi ved hjelp av tilgjengelig statistikk undersøkte inspektørens påstander nærmere. Ganske balansert, med andre ord.

Så, til sist viste vi et "ukesbilde" fra Oslo tingrett, som viste en klar overvekt av utenlandske navn blant de tiltalte. Det er denne artikkelen som vekker Omdals hellige vrede.

LES OGSÅ: Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er

LES OGSÅ: Borgersrud skaper klima for mer rasisme, ikke mindre

Slurv eller juks nr 1: Omdal skriver at Nettavisen ble så "begeistret for politiinspektørens metode at de gjorde den til sin egen. Alternativt kunne de lyttet til de som allerede hadde plukket i stykker den tendensiøse statistikkbruken hans".

Det er bare det at det nettopp var i Nettavisen den ble plukket i stykker. Blant annet påpekte advokat John Christian Elden (i Nettavisen) at selvsagt var utlendinger overrepresentert i varetekt, de ble jo varetektsfengslet nettopp pga faren for at de kunne stikke av. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Slurv eller juks nr 2: På samme måte forsøker Omdal å slå Nettavisen i hartkorn med inspektøren fordi han "sauset sammen andekdoter og tendensiøse statistikker" for å vise at "frykt for flyktninger var høyst rasjonell og berettiget."

Men det var jo nettopp Nettavisens journalist som fant fram til statistikken som viser at det ikke er asylsøkere og flyktninger som øker statistikken, men tvert om europeiske Schengen-borgere. Sjefredaktør Gunnar Stavrum skrev til og med en Nettavisen mener-artikkel som påpekte akkurat dette. Men det fikk visst Ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Slurv og juks nr 3: Så gjør Omdal seg morsom over at Nettavisens journalist i artikkelen fra tingretten også tok med saker mot folk som nektet å godta forelegg for ikke å høre på politiet, eller ikke overholdt vikeplikten. "Som alle vet, er vikeplikt en viktig del av norsk kultur", skriver Omdal muntert.

Det er bare det at i forseelser er norske navn i klar overvekt. Om vi ikke hadde tatt med slike forseelser, men bare hadde tatt med straffesaker, hadde tallene sett enda skjevere ut. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Slurv eller juks nr 4: Så forsøker Omdal å la det se ut som om det var Nettavisen som "etter et døgn måtte innrømme at de hadde operert med feil tall."

Nettavisen "innrømmet" ikke noe som helst. Det var tingretten som hadde lagt ut ufullstendige opplysninger om tiltalene på sitt nettsted domstol.no, og som senere utfylte seg selv. Det brakte vi selvsagt videre til våre lesere. Bildet viste forøvrig den samme tendensen, om enn noe svakere. Vi tok også med tall fra uken etterpå, som viste det samme. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Så til det vi kan være enige om: Nettavisens utvalg (bare to etterfølgende uker) er nokså tynt. Tallene er ikke representative, og de kan ikke brukes til å trekke konklusjoner. Men det gjorde vi ganske grundig rede for, og presiserte ganske nøye. Premissene var ganske klare: dette var ikke forskning, og ikke statistikk.

Situasjonsbildet fra Oslo tingrett er likevel tydelig nok til å peke på et fenomen som burde undersøkes nærmere. Det mente Shoaib Sultan i Antirasistisk senter også.

Her kunne vi altså hatt en interessant diskusjon om metodebruk, slik som vi har på det fleste andre journalistiske områder. Men det er ikke Omdal interessert i. Han bruker heller sin aller giftigste retoriske evner til å mistenkeliggjøre "motstanderens" motiver.

Med utilslørt hersketeknikk gjør han sitt ytterste for å forgifte en allerede forkvaklet debatt. En debatt der det er omtrent umulig å plassere seg i sentrum, men der du nesten uten unntak blir skjelt ut som enten "rasist" eller "landsforræder" straks du åpner munnen.

Fordi hver gang noen forsøker å reise en debatt eller peke på et fenomen, så kommer det alltid en eller annen Omdal-type og slenger en stinkbombe inn  i rommet slik at alle må forlate lokalet.

Stinkbomben kan komme fra venstre eller høyre. Men resultatet er at vi nesten ikke har journalistikk på feltet, fordi journalistene og mediene er redde for å ta i problematikken. Vi har nesten ikke forskning heller, fordi også forskerne er redde - og politikerne. For hver gang noen foreslår å bevilge penger til forskning kommer det noen og mistenkeliggjør motivet.

Jeg synes det er på tide at vi slutter med det. Fakta har aldri skadet noen, heller ikke om de er ufullstendige. For da kan de suppleres med flere fakta.

Det som virkelig skader oss, er den evige mistenkeliggjøringen og trangen til å dekke over ubehagelige fakta - som igjen skaper mistanke blant folk flest om at mediene og eliten forsøker å skjule noe. Slik mange har hevdet det er i Sverige. Det er farlig for demokratiet.

Hersketeknikkene til Omdal representerer venstresiden, men jeg vet at store grupper langt inne i SV og Rødt er møkk lei disse evinnelige giftpinnene som gjør at vi aldri kommer ut av skyttergravene.

Det er på tide vi senker skuldrene og setter oss ned og snakker sammen. Så kan Sven Egil Omdal og andre "herskere" bale rundt med de gamle fiendebildene sine selv.

Derfor må vi si nei til burkini-forbud

I dag skal den franske grunnlovsdomstolen ta stilling til om burkini-forbudet på Rivieraen er i strid med den franske grunnloven. Samtidig foreslår Aina Stenersen i Oslo Frp å innføre burkini-forbud også på norske badestrender. Det er minst tre grunner til at et slikt forslag bør avvises.


Muslimsk kvinne godt tildekket på europeisk badestrand skaper sterke følelser. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Foto: Reuters
 

For å presisere først:

Jeg har stor forståelse for de sterke følelsene som nyskapningen burkini skaper blant badeglade europeere - og blant liberale muslimer. Les for eksempel Nettavisen-blogger Mina Bais sterke argumentasjon for et forbud i bloggen Frankrikes burkini-forbud.

Hennes norsk-iranske bakgrunn gir førstehånds kjennskap til saken, og hun beskriver levende hvordan mange muslimske kvinner utvikler alvorlige komplekser for sin egen hud, kropp, seksualitet og hår på grunn av den patriarkalske kulturen.

Likevel:

For det første mener jeg forbudet må avvises av rent prinsipielle grunner. I Europa lever vi i frie, liberale samfunn, der verken lovgivere eller påtalemyndighet har noe med hvordan vi går kledd. Om en kvinne bader fullt påkledd, kan vi godt mislike det. Vi kan også argumentere mot det, og spørre hvorfor i all verden hun vil gjøre noe så dustete.

Men vi har ingen rett til å forby det. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvordan vi går kledd.

Det var nok mange som hadde lyst til å forby europeiske jenter å bade toppløs på 70- og 80-tallet også, både i Norge og i for eksempel det noe mer ortodokse Hellas. Men et liberalt sinnelag og et godt lovverk hindret dem.  

For det andre tror jeg det er en taktisk kjempetabbe. De lokale myndighetene i Nice begrunner det med at badeklærne kan skape uro i en tid hvor Frankrike er i alarmberedskap på grunn av terrorangrepene. Forbudet er altså et ledd i en slags kulturstrid mellom "oss" og "dem", mellom våre vestlige demokratier og ekstreme islamske grupperinger.

Men tenk på hvordan dette ser ut for muslimer verden over. Tenk for et propagadaovertak IS og liknende grupper har fått når de nå kan gå rundt med bilder å si:

Se! Slik behandler de muslimer i Vesten! Der går det væpnet politi rundt på badestrendene og beordrer dydige kvinner til å kle av seg!

Og det verste er jo at det er sant!

For det tredje tror jeg det er uklokt rent psykologisk. Det er utallige eksempler på at grupper som blir angrepet "utenfra", heller slutter rekkene enn å føye seg etter press.

Slik risikerer vi at helt vanlige muslimer, som i utgangspunktet aldri hadde tenkt å ikle seg noe burkini, gjør det i ren protest - eller begynner å sympatisere med dem som gjør det. Dermed risikerer vi å oppnå det motsatte av det vi ønsker

Den samme mekanismen er kjent fra vår egen historie. Alf Gjøsund fortalte tidligere denne uka i Vårt Land om hvordan hans egen menighet, Smiths Venner, tidligere tvang jentene sine til gå med dydige, lange kjoler på skolen. Helt til menighetens ledere lempet på reglene, helt frivillig.

"Det ville aldri skjedd dersom det offentlige forsøkte å tvinge dem. Garantert."

Liberale demokratier vil bruke autoritære metoder for å vise at vi er liberale demokratier.

Den fella bør vi ikke gå i.   

 

Borgersrud skaper klima for mer rasisme, ikke mindre

Aslak Borgersrud i Dagsavisen gir seg ikke, og fyrer i dag av et nytt angrep mot Nettavisen i en kommentar med tittel Innvandring i krim og virkelighet.   


Aslak Borgersud begrunner sine utbrudd med at han er antirasist.
 

Les også min blogg fra i går: Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er.

 

Riktig nok har Borgersrud moderert seg kraftig siden i går. Nå forklarer han sitt politiske eller moralske ståsted med at han er antirasist:

"Jeg er antirasist. Jeg mener undertrykking basert på hudfarge, opprinnelsesland eller religion er urettferdig og livsfarlig. Jeg drømmer om en verden hvor alle kan være den de er, hvor som helst i verden. Jeg håper at jeg en gang kan bo et sted hvor ingen er redde for hverandre basert på hudfarge eller religion."

Så er det bare det at det er jeg også. Jeg er også antirasist.

Jeg kan forsikre Borgersrud om at jeg er fullstendig enig i det han skriver om undertrykking basert på hudfarge, opprinnelsesland eller religion. Jeg er også enig i hans drøm om en verden der ingen er redde for hverandre. Jeg er også enig i følgende observasjon:

"Og så viser det seg jo gjerne, at folk som er venner med innvandrere eller har innvandrere i barnehagen til barna er mer positive til innvandring, og mindre rasistiske i sine holdninger."

Men så skriver han: 

"Og det gjør nok noe med hvordan jeg skriver."

Det er dessverre her det går galt for Borgersrud. Han gjør det kanskje i beste mening, han vil kanskje bare godt mot sine medmennesker, og han gjør det kanskje ut fra en oppfatning om et slags moralsk overtak.

Men det gjør ganske riktig noe med hvordan han skriver.

Det gjør nemlig at han kan skjelle ut andre for ikke å være like moralske eller rettferdige som han, han kan mistenkeliggjøre andre for motivene de har, og han kan for eksempel få seg til å si om folk som er uenige med ham at de "spraymaler virkeligheten med brunt".

Med andre ord: "De som ikke er med meg, er mot meg".

Den ideologien kjenner vi - fra begge sider i debatten. Det er den ideologien som overoppheter og forkvakler den norske debatten og gjør at "rasist" og "landsforræder-skjellsordene fyker over skyttergravene.

Men det som gjør at Borgersrud havner utfor grøfta saklig sett, er denne:

"For eksempel mener jeg det er farlig og dumt å konstruere tall som viser at innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn, hvis det ikke er sant."

Det er bare det at det er sant.

Tallene er ikke konstruert. Tilgjengelig statistikk viser det. Og våre øyeblikksbilder fra Oslo Tingrett viser det.

Les også: Tiltalte i Oslo tingrett en tilfeldig uke: 35 tiltalte - 8 norske eller nordiske navn.

Les også: Oslo tingrett fant flere utenlandske og norske navn 

Hvis vi ikke erkjenner det, men fortsetter å benekte og bortforklare i redsel for å "gi grobunn for rasisme",  kan vi heller ikke gjøre noe med årsakene til det. At det kanskje dreier seg om fattigdom, sosiale forskjeller, utenforskap eller ensidig befolkningssammensetning - hva vet jeg.

Vi vil heller ikke se at vi trenger mer forskning om det.

Les også: Her er tallene på utlendinger og kriminalitet

Nettavisens dekning de siste ukene har blant annet fått fram at det ikke er flyktninger og asylsøkere som står bak den utenlandske kriminaliteten, men derimot europeere fra Schengen.

Er ikke det ganske nyttig å få fram i "rasisme-debatten"?

Faktum er at fakta aldri skadet noen, selv om de noen ganger er ufullstendige. For da kan de bli mer fullstendige etter hvert.

Det som derimot gjør skade er ulne bortforklaringer og rene fornektelser som gir mistanke om at mediene og eliten i Norge skjuler noe som vanlige folk ikke skal vite om. Slik kan Borgersruds selvrettferdige debattform være med å skape klima for mer rasisme, ikke mindre. Det er her parallellen til Sverige kommer inn.  

Som nyhetsredaktør i Nettavisen har jeg ingen annen agenda enn å grave fram mest mulig fakta og skape en god debatt om et vanskelig emne. Det skal Nettavisen fortsette med.

Slik håper jeg å skape grobunn for mindre rasisme, ikke mer.

 

 

 

 

 

Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er

Aslak Borgersrud i Dagsavisen er tydeligvis en av journalistene her i landet som helst skulle jobbet i Sverige. Der kunne han stukket hodet i sanden og brukt strutsefjærene sine til å slå på tastaturet i forsøk på å forme virkeligheten slik den egentlig burde ha vært. 


Mange utenlandske navn i Oslo tingrett. Enkelte er sladdet fordi det er så få med akkurat disse fornavnene i Norge.

 

I går skrev han om Nettavisen i en kommentar med tittel "Dette er ikke kriminalstatistikk. Det er vill gjetning." Her beskriver han det han mener er et "bunnivå for norsk nettjournalistikk".

Intet mindre. 

Det han reagerer på er en av Nettavisens mange artikler om norsk kriminalstatisistikk i denne og forrige uke: Tiltalte i Oslo tingrett en tilfeldig uke: 35 tiltalte. 8 norske eller nordiske navn.

En artikkel som i følge Borgersrud "åpenbart er skrevet for å få leserne til å dirre i harme og frykt". 

I en fullstendig faktabasert sak gikk vi gjennom de 35 sakene som var oppe i Oslo tingrett forrige uke. Vi påpekte nøyaktig det tittelen sa: At av de tiltalte i forrige uke hadde 27 utenlandske navn, bare åtte av de 35 tiltalte hadde norske eller nordiske navn. Vi presiserte at dette gjaldt akkurat forrige uke, og at det ikke var gyldig som generell statistikk. 

Og nei, Borgersrud: Vår journalist så ikke "navn på en tavle". Også vår journalist er fullstendig klar over at fornavn ikke er tilstrekkelig til si noe sikkert, og at "en Youssef kan være norsk eller pakistansk, engelsk eller fra USA". Derfor gikk han selvsagt inn i dokumentene, og kikket nærmere på både etternavn og andre detaljer. 

Vi presiserte også at dette godt kan dreie seg om norske statsborgere, for det sier ikke dokumentene noe om. 

Men du trenger ikke gjøre deg dummere enn du er, Borgersrud:

(teksten fortsetter under bildet)


Aslak Borgersrud, kommentator i Dagsavisen. Foto: Scanpix   

 

27 stk Youssef eller Jacek kan selvsagt være sjette generasjons nordmenn fra Gjøvik eller Hjørungavåg - alle sammen. Men for de fleste av oss er det åpenbart at deres primære tilknytning sannsynligvis er annet steds fra. 

Artikkelen gir med andre ord et tilnærmet korrekt tidsbilde av tilstanden i Oslo tingrett akkurat i forrige uke. Etter hvert utvidet vi med et "øyeblikksbilde" fra denne uken også. Da kunne vi se at av 51 saker var det denne uken 31 tiltalte som hadde utenlandske navn - mens 20 hadde norske eller nordiske. Et klart flertall av utenlandsklingende navn innværende uke også, altså.

Dette er likevel ikke poenget.

Det er ingen problemer å innrømme at en artikkel med tall fra en eller to uker er altfor spinkelt til å si noe om kriminalstatistikk dersom den sto alene.

Men det gjorde den ikke. Artikkelen gikk inn i en større reportasjeserie som startet med en kronikk av politiinspektør Thomas Utne Pettersen i Haugesund, som skrev om overvekt av utlendinger i arresten. 

Han fikk støtte av Frp-statsrådene Anundsen og Listhaug, men ble motsagt av Ap-politikeren Stein-Erik Lauvsås. Også forfatter Tor Inge Vormedal og advokat Silje Christine Hellesen kom med innsiktsfull kritikk av politiinspektørens gjesteblogg.  

På bakgrunn av denne debatten gikk vår journalist nærmere inn i materien. Først i artikkelen Her er tallene på utlendinger og kriminalitet, hvor både SSB-statistikk og Kripos-tall viser at Utne Pettersen delvis har rett: Utlendinger er overrepresentert når det gjelder kriminalitet. 

Men han fikk også fram at det ikke er flyktninger og asylsøkere som er gjengangere på kriminalstatistikken - men helst grupper av mennesker fra Schengen-landene, altså statsborgere i andre europeiske land som for eksempel Polen, Romania og Litauen.

Men disse artiklene og bloggene gadd du kanskje ikke å lese, Borgersrud? 

Kriminalstatistikk over nordmenn og utlendinger er et vanskelig felt. På noen områder føres statistikk med statsborgerskap, mens andre operer med fødeland. Begge deler kan i mange tilfeller gi et skjevt inntrykk.

Det har også historisk vært betydelig motvilje mot å få fram slik statistikk. Fordi man har vært redd for at den kunne misbrukes. Eller for å bruke Borgersruds ord: det kan "skape grobunn for rasisme." 

Akkurat som i Sverige, altså.

Derfor gjorde Nettavisen enda et forsøk på å få fram ytterligere et utsnitt av virkeligheten: Hvordan ser virkeligheten ut i Oslo tingrett akkurat denne uka? Hvordan ser det ut for dem som jobber der akkurat nå? Hva kan vi for eksempel lese ut fra navnene på de som står tiltalt?

En slik journalistisk metode er helt vanlig, til og med i store reportasjebøker fra Norges mest respekterte utenriksjournalister: Hvordan ser det ut i akkurat denne bittelille delen av Tsjetsjenia akkurat i disse få dagene jeg er der? Slike øyeblikksbilder gir likevel innsikt, selv om de ikke pretenderer å gi et "statistisk" riktig bilde. Poenget er at du må gjøre premisset klart. Det gjorde Nettavisen.

Det vi har presentert er harde fakta. Fakta fra forrige uke, i tillegg til fakta fra denne uka i artikkelen Utenlandske navn i flertall - vi må ikke bortforklare slike tall.  

Og det er ikke fakta som skaper grobunn for rasisme, Borgersrud. Fakta har aldri skadet noen. 

Jeg har tvert i mot full tiltro til at det norske folk tåler å få servert fakta - selv om faktaene i noen tilfeller er ufullstendige. Og at harde fakta til og med er livsviktig for å skape en ordentlig debatt - som igjen er livsviktig for å finne gode løsninger.  

Det som ødelegger og forkvakler enhver saklig debatt er derimot disse evinnelige bortforklaringene, denne fornektelsen og mistenkeliggjøringen, denne typisk svenske måten å forsøke å kneble motstanderne på ved å slynge ut rasismebegrepet i tide og utide. 

Akkurat slik som du, Borgersrud.

Det er du som skaper grobunn for rasisme, ved å ville sensurere visse deler av virkeligheten, ved å ville definere hva som er "passende" å presentere for folk flest, og ved dermed å skape mistillit og mistenksomhet til alle norske medier. 

Jeg trodde vi var enige om at det er i Sverige de holder på slik?

 

Les også: Nå må vi støtte de sekulære muslimene

Les også: Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

Les også: Den "dannede" innvandringsdebatten fører til mer vold

Nye tider for Marius og kongehuset

Nettavisen fortalte i går historien om Marius Borg Høiby og kjæresten Linn Helena Nilsen på ferietur i USA. Bakgrunnen er at paret selv har lagt ut bilder av seg selv og kommentert forholdet overfor sine mer enn 35 000 følgere på sosiale medier.


Faksimile av meldingen med bilde av de to som ble lagt ut på Instagram.
 

Historien forteller i et nøtteskall hvilke nye utfordringer Kongehuset står overfor.

I det lengste har Slottet forsøkt å skjerme unge Marius. Dels er det blitt sagt at han ikke er en del av kongehuset, siden han jo "bare" er sønn av kronprinsesse Mette-Marit fra et tidligere forhold. Han har ikke selv søkt offentlighet, sies det, og han har dermed rett på privatlivets fred. Dessuten er han ung.

Dette er gode argumenter, som norsk presse hittil har respektert. 

Men Borg Høiby er ikke "Lille Marius" lenger. Og etter hvert er Slottet blitt klar på at han er en del av kongefamilien. Han deltar i offisielle sammenhenger, og har egen hjemmeside på slottet.no. Dette er et sympatisk trekk av kongefamilien, og signaliserer at Marius er et like fullverdig medlem av familien som de andre - selv om han ikke er en del av kongerekken.  

Det betyr at kongefamilien tilpasser seg til en ny tid.

Men det innebærer jo også en logisk konsekvens: Du kan ikke ene maidagen stå som del av kongefamilien og vinke fra balkongen, for så neste dag å være en vanlig privatperson.

Men den unge kvinnen er i alle fall en vanlig privatperson, sier du. Det er riktig. Og det hadde blitt respektert, om hun hadde stått fast på det. På samme måte som det hadde blitt respektert om Marius hadde slått i kjøkkenbordet hjemme og sagt at han ikke ville være en del av kongefamilien, og ikke ville leve et liv i offentlighetens søkelys.

Men så kommer den nye medievirkeligheten inn. Borg Høiby har over 32.500 følgere på sin Instagram-profil. Nilsen har 3000.

De to er 19 og 20 år gamle. De vet hva de gjør. De kan ikke legge ut bilder av seg selv og kommentere kjæresteforholdet overfor 35.000 følgere, og samtidig påberope seg privatlivets fred.

De må nesten velge.

Så hører jeg straks innvendingene om at dette overhodet ikke har offentlig interesse. Hvem Marius er kjæreste med har ikke det norske folk noe med, sier du, og avisene burde jammen finne andre ting å skrive om - selv om det er midt i agurktida.

Og det har du selvfølgelig rett i. På samme måte som mange mener det er komplett uinteressant hvem danskeprinsen flørter med og hva svenskeprinsessen hadde på seg i utdrikningslaget til venninnens svigerinne.

Men da snakker vi om kongehus uten offentlig interesse. Det er en helt annen diskusjon.

 

 

 

Når halve PFU må fratre

Nettavisen kunne i går publisere hele klagen til Pressens faglige utvalg (PFU) fra tidligere DN-journalist Mina Ghabel Lunde etter den såkalte @fruhjorth-saken.



PFU-klagen i @fruhjorth-saken gir unik innsikt i hvordan det kan oppleves å plutselig være i medienes søkelys.

Her kan du lese PFU-klagen i sin helhet

Som mange fikk med seg, var det medienettstedet Medier24 og VG som avslørte hvem som skal ha stått bak den anonyme Twitter-kontoen. Senere kastet flere medier seg på, samtidig som bølgene gikk høyt på sosiale medier.

Nå er både Medier24 og VG klaget inn for PFU. Det er også NRK, Morgenbladet, Hegnar, Dagbladet, P4, TV 2, Bergens Tidende og NTB, fordi de mer eller mindre ukritisk videreformidlet saken uten å gjøre selvstendige undersøkelser selv.

I hovedsak hevder Lunde at hun ikke fikk tilstrekkelig mulighet til samtidig tilsvar. At det ble presentert feil fakta. At journalistene som "avslørte" henne var personlig part i sakene. At mediene egentlig ikke var interessert i å oppklare saken. Og at det ikke ble tatt hensyn til at hun nettopp hadde gjennomgått et medisinsk inngrep og var sterkt medisinert.

Vær Varsom-plakaten kan du lese her: Etiske normer for pressen

Så er det alltid vanskelig å forskuttere hva som blir utfallet av en klage til PFU.

Noe som likevel synes temmelig forutsigbart, er at omtrent halve utvalget vil måtte fratre når den massive klagen skal behandles.

Først ryker antakelig utvalgsleder Alf Bjarne Johnsen (VG) ut, og deretter Anders Opdal (NRK) og Anne Weider Aasen (TV 2). Men heller ikke varamedlemmet Frode Hansen (Dagbladet) kan kalles inn. Så blir det et interessant spørsmål om Martin Riber Sparre (DN) kan møte. Dagens Næringsliv er ikke innklaget, men samtidig er det mot DN @fruhjorth er beskyldt for å være illojal. 

De tre representantene fra allmennheten, Eva Sannum (Geelmuyden Kiese) Sylo Taraku (Tankesmien Agenda) og Nina Fjeldheim (Humanistskolen) ser ikke ut til å ha interesser i saken.

Utvalgets sammensetning kan du se her: Dette er PFU

Men uansett utfall er klagen fra den tidligere DN-journalisten et viktig dokument.

For det første gir den unik innsikt i hvordan det kan oppleves å plutselig være i medienes søkelys, så og si på den andre siden, mens kobbelet av "blodhunder" er på jakt etter deg.

For det andre viser den hvordan mediene noen ganger løper i flokk.

Det var nå avdøde sjefredaktør Steinar Hansson i Dagsavisen som første gang introduserte begrepet blodtåke i norsk pressedebatt. Han brukte det om fenomenet som av og til oppstår i nyhetsredaksjoner - når en kjent person får en alvorlig beskyldning mot seg, og alle løper i beina på hverandre for å være først, størst eller best.

Da kan det være lett å glemme å ta nødvendige hensyn. Og da kan det være lett å glemme å sjekke hvordan dette ser ut fra motsatt synspunkt.

Nå er ikke Mina Ghabel Lunde særlig kjent. Twitterkontoen @fruhjorth hadde heller ikke mer enn noen hundre følgere. Men hun terget på seg profilerte pressefolk, og da skal du ha takk ...

Les også: Journalister på kildejakt

Les også: Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

 

Fra Central Park til Color Line Stadion

- Love lies bleeding, synger Elton John til et forventningsfullt publikum på Color Line Stadion i Ålesund. Eller Funeral for a friend, som låten også heter, og det passer i grunnen godt. 

For meg vil Elton John alltid være indirekte knyttet til en av de mest dramatiske hendelsene i pophistorien.

Sir Elton John blir snart 70 år, men fyrer opp på Color Line Stadion i Ålesund.  (Foto: Anne Marthe Vestre Berge/Bypatrioten.com) 
 

Vi er mange som har funnet veien til Color Line denne hustrige junikvelden. Ålesunderne er ikke altfor bortskjemt med superstjerner på besøk, så de 17000 billettene har vært utsolgt i flere måneder.

Det fem mann sterke orkesteret åpner med et potpourri. Deretter kommer sjefen sjøl ruslende inn. Den britiske poplegenden blir snart 70, men det ser ut som om han holder koken - selv om vestavinden feier over stadion. Å se ham i hjembyen er en opplevelse i seg selv, særlig fordi jeg har et dobbelt forhold til Elton John:  

Det er jo i ungdomstida musikksmaken "setter seg" for de fleste, og den gangen var den britiske popskriveren litt for sukkersøt etter min smak.

Men allerede i 1973 kom han inn i livet mitt. Som nyvalgt musikkansvarlig på Badet Fritidsklubb var Crocodile Rock den første singelen jeg kjøpte. Jeg husker det godt, fordi Steinar på platesjappa til Aarfot ertet med at jeg sikket kjøpte den bare på grunn av tittelen.

Et par år etterpå gjorde briten med de store brillene en uforglemmelig inntrykk som selveste Pinball Wizard i filmen Tommy The Who.

Men det var for 36 år siden jeg opplevde jeg ham på verdens inntil da største rockekonsert i Central Park i New York.

(teksten fortsetter under bildet)

Central Park september 1980: Elton John i full blomst som entertainer. (Foto: Erik Stephansen)

Året var 1980, og jeg hadde jobbet to sommermåneder på en ungdomsleir for slum-unger i New York. Etter en måneds påfølgende haiketur langs østkysten vandret jeg rundt på Manhattan og ventet på fly hjem. Den første, store gratis søndagskonserten på The Great Lawn måtte jeg selvsagt få med meg.

Allerede om morgenen ba de lokale radiostasjonene folk om å la bilen stå hjemme. På formiddagen ble det meldt om kødannelser i undergrunnen, og rundt lunsjtider var meldingen klar. Skulle du inn til Manhattan i dag, måtte du gå. Alle transportmidler sto. 

Woodstock elleve år tidligere hadde samlet 500 000. Over tre dager. De mest optimistiske nå hadde håpt på 100 000. 

Det kom 400 000.

Fredelige. Blide. Feststemte. Med vin og mat og tepper under armen. Og inn på scenen kom Elton John i et slags Donald Duck-kostyme. Folk jubler. Elton John var allerede da kjent for staffasjen. Og for brillene. Konserten ble den reneste idyll. Etter et par timer toppet det seg. Nå skulle han synge en låt skrevet av en god venn som bor rett bort i gata her, fortalte han - og nikket bortover mot West Side.

Så spilte han Imagine, og en fredfylt stemning senket seg over et publikum som sang optimistisk med i refrenget om sharing all the world og brotherhood of man. Der og da ble vi alle hippier.

Tre måneder senere ble John Lennon skutt.

*

Tilbake på Color Line Stadion fortsetter Elton John med Bitch is back, og folk ruller med i regntøyet sitt. Så følger hiit'ene som perler på en snor: Daniel, Rocket Man, Yellow Brick Road, This is Your Song.

Elton John reiser seg mellom hver sang som en ekte britisk engelskmann. Hans personlige favorittliste over låter han selv har skrevet fortsetter: Sorry is the Hardest Word. I Still Standing.

Elton John presenterer bandet. Han trekker særlig fram trommisen Nigel Olsson, som har vært fast trommis i bandet siden 1969. Han var nok med i Central Park også.

De forsøker å avslutte med Saturday Night Will Be All Riight for Fighting, men det går selvsagt ikke. Folk vil ha mer, og hva passer vel bedre en kald kveld enn Candle in the Wind.

Men han gir seg ikke med det, og helt til slutt kommer den - Crocodile Rock. Ringen er på en måte sluttet. Folk har fått det de kom for: To og en halv time med levende pophistorie. En levende legende som kanskje skal fortsette å levere i flere år til.

Så kan man lure, hva det er med den fortsatt "sukkersøte" Elton John som gjør at han etter 40 år ikke bare er blant de mest folkekjære artistene, men også blant popskriverne med "kred"? En forklaring kan være at han i like mange år har vært symbol og frontfigur for en homokamp som for ikke mange dagene siden viste sin synlige triumf i Oslos gater.

Men mest av alt handler det selvfølgelig om musikalsk kvalitet. Om enkle låter og intrikate arrangementer. Og en menneskelig ekthet som skinner tvers gjennom klisjeene og staffasjen og minner oss på at jammen kunne vi tenkt oss å ha vært hippier en liten stund til.

Første gang Elton John kom til Norge, var i 1982 - bare to år etter den legendariske konserten i Central Park i New York. Siden den gangen har han holdt over 30 konserter i Norge. I morgen og lørdag 2. juli spiller han på Sverresborg Arena i Trondheim. Gled dere.

Funeral for a friend/Love lies bleeding. Elton John på Color Line Stadion anno 2016. (Foto: Anne Marthe Vestre Berge/Bypatrioten.com)

Elton John anno 2016 på en litt hustrig Color Line Stadion i Ålesund. (Foto: Erik Stephansen)


Central Park september 1980: En litt yngre Elton John entrer scenen som Donald Duck (Foto: Erik Stephansen)


Central Park september 1980: Der og da ble vi alle hippier. (Foto Erik Stephansen)


Central Park september 1980: 400 000 mennesker hjelper Elton John å holde det grønt. (Foto: Erik Stephansen)
 

Hvis Doremus er den viktigste, står det dårlig til

(Denne bloggen ble først publisert i fagtidsskriftet Journalisten):

I en ellers interessant artikkel om mediekritikk mener tidligere redaktør Hans-Christian Vadseth at Doremus Schafer er "kanskje Norges viktigste mediekritiske røst for tiden". Da står det dårlig til.

 

Eksempel på utpreget mediekritikk på twitter. 

 

Jeg har selv vært innom kommunikasjonsfaget, og bifaller Vadseths hjertesukk om hvordan "uforberedte, arrogante og lite lydhøre journalister" kan oppleves fra den andre siden. Jeg er derfor enig i at det er behov for god pressekritikk. Jeg er som kjent også enig i at spurven @fruhjorth ikke var verdt å dra fram kanonene for.

Men ærlig talt, Hans-Christian - har du lest Doremus i det siste?

Bård Larsen i Civita har en anbefalelsesverdig gjennomgang av virksomheten hans i bloggen Patos og inkognito denne uka. Her beskriver han blant annet hvordan den såkalt "saklige" mediekritikeren er forfalt til "sarkasmer og utilbørlig avkreving av svar" på sosiale medier. 

Også jeg har opplevd Doremus redusere seg selv til et helt alminnelig nettroll på twitter, der han med et hvinende kor at tilhengere stiller spørsmål av typen om når jeg har tenkt å slutte å slå min kone. Noen ganger er han bare sarkastisk og bøllete, andre ganger er han morsom - men langt under nivået til for eksempel @fruhjorth.

I tillegg vil jeg henlede oppmerksomheten mot hva Doremus klarte å lire av seg i artikkelen Storm i et parkeringskilt i Journalisten denne uka. Her redegjorde han ordrikt om hvorfor han mente Nettavisen burde dømmes i PFU i Aabø-saken. 

Med fare for å melde meg på i et pågående norgesmesterskap i arroganse: Dette er så svakt at jeg anbefaler alle å lese den.

For her synser Doremus i vei omtent uten en eneste prinsipiell tanke. Ifølge Doremus kan nemlig Jarle Aabø muligens ha lov til å skrive at byråd Lan Marie Nguyen Berg er arrogant. Men ikke norgesmester. Neivel. Hva med kretsmester, da? Er det ok?

Oppsummert mener Doremus at Aabø ikke burde hatt lov til å ta fullt så hardt i. Og at det ikke var pent av Nettavisen å fronte bloggen hans. Og at 500 kroner i parkeringsbot tross alt ikke er så mye. Og at det burde være viktigere ting å skrive om. Javel.

Høydepunktet er når Doremus mener at "det er noe med proporsjonene" og at man ikke bør "hente fram den aller største stortrommen for enhver sak man ønsker engasjement om".

Dette er det jo lett å være enig i. Men hva i all verden har det i PFU å gjøre?

Heldigvis er ikke PFU et smaksorgan som skal dømme om hva som er lov å mene - eller om en blogg er god eller dårlig - men et organ som etter vanlige rettsstatlige prinsipper skal forsøke å dømme ut fra skrevne og vedtatte regler.

Og hva handlet egentlig tvisten mellom Nettavisen og MDG om? Et fyldig svar kan du lese i min blogg Derfor vant Nettavisen i PFU. Om du ikke gidder, kan en kortversjon se omtrent slik ut:

Har Aabø rett til å mene at Berg er arrogant? Ja. Har han dermed også rett til å gradbøye og mene at Berg er norgesmester i arroganse? Ja. Hadde Aabø en feil i bloggen sin? Ja. Hadde den avgjørende betydning for at Aabø mente Berg var arrogant? Nei. Så Aabø har fortsatt rett til å mene at Berg er arrogant? Ja. Gjorde Nettavisen det som var mulig for å rette opp feilen i Aabøs blogg? Ja. Inneholdt bloggen sterke beskyldninger som utløste rett til samtidig imøtegåelse? Nei.  Fikk MDG likevel slippe rikelig til med sitt syn? Ja. Så Nettavisen har altså ikke brutt god presseskikk? Nei.

Så, for å presisere veldig tydelig:

Jeg mener ikke at Berg er norgesmester i arroganse. Jeg mener ikke engang at hun er særlig arrogant. Tvert imot er min personlige mening at brevet hennes var omtrent like arrogant som de fleste brev du får fra et offentlig kontor.

Men det er ikke poenget.

Poenget er at Jarle Aabø mener at Berg er arrogant. Og det er han i sin fulle rett til både å mene og skrive. Nettavisen har også full rett til å mene at utspillet fra Aabø var såpass oppsiktsvekkende at det fortjente plass på fronten.

For heldigvis bor vi i et demokrati der man har lov til å mene og skrive det man vil - bare man følger visse etiske retningslinjer. Det har Jarle Aabø gjort. Og det har Nettavisen gjort - helt uavhengig av hva man ellers måtte mene om Jarle Aabøs blogg.

Jeg mener det er forstemmende å måtte påpeke et så enkelt faktum i Norge i 2016, særlig overfor pressekolleger og en moralistisk "medierefser" som attpåtil får støtte fra "Fritt Ord".

Derfor ble Nettavisen frikjent i PFU

Lederen i Pressens faglige utvalg (PFU) Alf Bjarne Johnsen sa det slik ved avslutningen av saken om Nettavisen og MDG i formiddag:

- Jeg har opplevd en klar forventing i offentligheten om at PFU nå skulle ta bloggeren for den sterke ytringen om "norgesrekord i arroganse". Men dette er helt soleklart innenfor hva det er lov å mene.


Faksimile av forsiden i Nettavisen om kvelden 15. mai - natten før 1. pinsedag.
 

Klagebehandlingen mot Nettavisen har bakgrunn i Jarle Aabøs blogg Har hun satt norgesrekord i arroganse? fra 15. mai i år. Ordet "hun" ble senere byttet ut med "MDG" i tittelen. 

Bloggen omhandlet miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg, men det var Nettavisen-leser og SV-politiker Thor Egil Braadland som klaget avisen inn. På grunn av reglene måtte derfor Berg samtykke til at klagen ble behandlet. Det gjorde hun. Nå har begge tapt i PFU etter behandlingen i dag. 

Bakgrunnen var et brev til miljøbyråden fra bystyrerepresentant Hermann Kopp (H), der han var sterkt kritisk til det han mente var mangelfull merking av en ny MC-parkeringsplass ved Rådhuset - hvor 2800 bilister var blitt bøtelagt i løpet av noen få måneder. 

Aabø mente svaret fra Berg var såpass arrogant at det kvalifiserte til deltakelse i et norgesmesterskap, samtidig som han hevdet at det var det sittende byrådet som hadde innført parkeringsordningen. Dette viste seg seinere å være feil, ordningen ble innført av forrige byråd - noe Aabø rettet opp i bloggen MDG hadde snudd likevel. Også Nettavisen brakte en sak om morgenen 1. pinsedag med MDGs versjon. 

Nettavisen er enig i at siden bloggen til Jarle Aabø ble publisert på Nettavisens front, så har Nettavisen redaksjonelt ansvar for hva som står i den.  Det betyr at det er Nettavisens ansvar å kvalitetssikre faktaopplysningene i bloggen. Det er også Nettavisens ansvar å innhente kommentarer eller eventuelt samtidig tilsvar dersom det framkommer "alvorlige beskyldninger". 

Her er det ingen uenighet mellom Nettavisen og klageren.

Uenigheten består i om det er greit å mene at noen deltar i et norgesmesterskap i arroganse. Og om hvor alvorlig den påpekte feilen er, og hvor raskt den ble rettet opp.

Om det første punktet var det ingen uenighet i PFU: Som toppolitiker må du tåle sterk kritikk, og Aabø var i sin fulle rett til å mene at Berg var arrogant. Det har ingen stor betydning for eventuell arroganse at det var forrige eller nåværende byråd som innførte ordningen. Det sittende byrådet er like fullt ansvarlig for praktiseringen av den.

Så til hvordan feilen ble rettet opp: Samtidig som bloggen ble publisert, sendte vaktsjefen i Nettavisen en forespørsel til Miljøpartiet De Grønne om de ville kommentere den sterke meningsytringen. Det ville ikke partiet, og svarte at "Vi kommer tilbake til dere i morgen". 

Senere på kvelden ble feilen om hvem som hadde innført ordningen påpekt av samboeren til byråden, Eivind Trædal, på Facebook og via sms. Hans påstand var naturlig nok vanskelig å få verifisert om natten, men på bakgrunn av Facebook-meldingen ble artikkelen MDG slår tilbake etter kritikk fra Jarle Aabø publisert på morgenen 1. pinsedag. 

Noen timer senere ble saken oppdatert, da tidligere samferdselsbyråd Guri Melby, også hun via Facebook, bekreftet at det var hun som hadde innført ordningen.

Men hvem som har innført ordningen er altså ikke avgjørende for Aabøs rett til å mene at Berg er arrogant. Det er fortsatt hun som er ansvarlig for ordningen, og det er fortsatt hun som har sendt brevet Aabø mener er så arrogant.

Som utvalgsmedlem Henrik Syse sa det:

- Jeg har stor sympati for klagen, men jeg finner ikke hvordan Nettavisen skal kunne dømmes uten at det ville bli en vesentlig innsnevring av ytrings- og pressefriheten i Norge.

Og siden Nettavisen hadde gjort det vi kunne for å rette opp feilen så raskt som mulig, og at MDG hadde kommet rikelig til orde, ble avisen frikjent på alle punkt: Nettavisen har ikke brutt god presseskikk. 

 

#PFU #presseetikk #blogg #MDG #ErikStephansen #Nettavisen

  

 

Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

Det er fortsatt fyr i den journalistiske sandkassen etter at nettstedet medier24.com avslørte DN-journalisten Mina Ghabel Lunde bak twitterprofilen @fruhjorth - hun du vet som spredde anonyme meldinger om kolleger og sjefer og andre mediefolk.


Avsløringen av twitterkontoen fikk umiddelbare konsekvenser. (Faksimile fra medier24.com)

 

(I parantes kan nevnes at Ghabel Lunde selv sier at hun bare var en av seks bak pseudonymet, men det er ikke dokumentert. Det kan vi altså velge å tro på eller ikke tro på).

I tillegg til redaktør Gard L. Michalsen i Medier24 var blant annet VGs profilerte kommentator Anders Giæver sentral bak avsløringen. Dette skrev jeg kritisk om i kommentaren Journalister på kildejakt onsdag - og siden har det haglet med avsky- eller sympatimeldinger på sosiale medier. 

Og nå har Giæver også avlagt Nettavisen og meg en visitt i kommentaren Anonyme kolerikere. Foruten en snerten tittel gir han her en god og fornuftig analyse på hvorfor pseudonymet Doremus Schaefer ikke bør få støtte og hyllest som anonym medierefser - en analyse jeg er enig i.

Men så sporer det av for Giæver, antakelig fordi han så åpenbart er part i saken om @fruhjorth.

Han er en av dem som ble mest negativt omtalt av @fruhjort. Det var han som tok initiativ til den intense kildejakten. Og det var til overmål han som til slutt avslørte henne ved hjelp av et cover up som mildest talt kunne vært en større sak verdig.

I kommentaren min kunne jeg sagt som for eksempel redaktør Sigvald Sveinbjørnsson i Bergensavisen. Han skriver at han blir "på grensen til uvel over at bransjens "mektigste" journalister organiserer klappjakt for å røyke ut en uskyldig twitter-konto. Er disse journalistene utviklet med så veik rygg bør de gjøre noe med det".

I stedet forsøkte jeg å stille noen prinsipielle spørsmål:

Om det var en insider som kom med anonyme twitterkommentarer om det indre livet i ledelsen i Statoil, ville vi da se det som en oppgave for norske journalister å avsløre vedkommende?

Om det samme skjedde i politiet?

Giæver mener åpenbart ja - uten forsøk på begrunnelser. Han tar seg heller ikke bryet med å gjengi meg korrekt. Han tar sats og skriver: "Under Stephansens definisjon kan ethvert nettroll påberope seg varslerrolle, og ethvert forsøk på å avsløre dem vil være kildejakt."

Det har jeg aldri skrevet eller ment. Jeg har skrevet at det går an å argumentere for at @fruhjorth er en varsler ut fra posisjonen hennes.  

Grunnen til det er at @fruhjort har sittet sentralt plassert i en redaksjon og snakket stygt om sine kolleger og sjefer, samtidig som hun kommenterte pågående og tidligere skandaler i avisen. Eller som Wikipedia skriver: 

"Varsler er et nyord i norsk som betegner en person som avdekker og varsler om kritikkverdige forhold eller ulovligheter i selskaper, organisasjoner eller offentlige institusjoner der vedkommende har vært ansatt eller involvert".

Kanskje går det an å si at hun har vært med på å avdekke en kultur innad i DN? 

Selvsagt går det også an å argumentere mot, som Giæver og en del andre gjør. At hun bare har drevet med skittkasting og sjikane. At hun bare har vært ondsinnet, og ikke har avdekket noe som helst. 

Jeg ser poenget, selv om det er vanskelig for meg å vurdere - siden jeg ikke har lest alle de 1300 meldingene hennes. Det tviler jeg på at så mange andre har gjort heller. 

Men ok, om hun bare har drevet med sjikane og skittkasting, er jeg enig: Da er hun ikke en varsler. 

Men like fullt står det prinsipielle spørsmålet igjen: Hvem skal avgjøre om du bare driver med sjikane og skittkasting, eller om det faktisk ligger fnugg av sannhet bak meldingene dine? Hvem skal avgjøre om det du sier er viktig nok, og hvem skal avgjøre om formen er saklig nok? Hvem skal avgjøre om du er en verdig varsler?

Vanligvis er det et spørsmål for rettssystemet.

Og jeg vet hvem det ikke bør være:

Det bør ikke være opp til overivrige journalister eller aviskommentatorer. Og i alle fall ikke kommentatorer som selv er blitt fornærmet - og som dermed har personlige interesser og kanskje sårede følelser i saken.

Jeg skjønner jo at Michalsen og Giæver i ettertid føler behov for å legitimere det de har gjort. Men jeg konstaterer at for eksempel Aftenposten stanset arbeidet med saken, og at en av avisens journalister - som også var spesielt uthengt av @fruhjorth - fikk beskjed om å legge den vekk. Fordi saken ikke var dokumentert godt nok, og fordi hun var part i saken.

En klok avgjørelse, nettopp fordi sårede følelser og inhabilitetet skaper fare for redusert dømmekraft.

Jeg konstaterer også at den kolossale "avsløringen" av den formastelige @fruhjorth ikke ble publisert i VG, men i enmannsredaksjonen Medier24 - der man naturlig nok har mindre muligheter til second opinion enn i større redaksjoner. 

Les også: Journalister på kildejakt

 

#medier #mediekritikk #VG #medier24.com #Nettavisen #ErikStephansen #DN 

Journalister på kildejakt

Dagens store snakkis i journalistkretser er at en journalist i Dagens Næringsliv har stått bak en anonym, mediekritisk konto på Twitter med 815 tilhengere.


Faksimile fra Medier24.coms dekning av saken.
 

Det er redaktør Gard L. Michalsen i Medier24.com som har avslørt at det er Etterbørs-journalist Mina Ghabel Lunde i DN som står bak @fruhjorth (Emma Deer). Til å hjelpe seg har han hatt både VG-journalist Anders Giæver og til en viss grad en Aftenposten-journalist.

Jeg er den første til å mene at saken er underholdende og delikat. For det er ikke bare kolleger i andre medier som har fått gjennomgå i kommentarer av typen "Finnes det virkelig ikke et mer kompetent og mindre bitterskrullete menneske enn Sidsel Wold blant NRKs 3600 ansatte til å dekke Midtøsten?"

Hun har også gått løs på sine egne i Dagens Næringsliv:  

(Teksten fortsetter under bildet):


Mina Ghabel Lunde har i dag slettet Twitter-kontoen. Foto fra Facebook-profil. 

 

"- Åpenbart fritt fram for journalister i DN å lage bestillingsintervjuer med bestekompisens klienter" er en melding.

"- Imponerende hvor raskt landets beste avismagasin har klart å bli det mest tvilsomme. Først Forsang-fadesen, nå dette", er en annen.

Og etter hvert som Butenschøn-saken utviklet seg i fjor sommer kom blant annet denne:

 "Og bak enhver mannlig skruppelløs journalistisk posør står ofte en inkompetent kvinne. Butenschøn/Egenes. Henriksen Jørstad/Roang Bostad."

Men nå er altså den anonyme @fruhjorth avslørt, og alle kan godte seg.

Eller kan vi egentlig det?

Ved nærmere ettertanke er det en rekke prinsipielle spørsmål å stille ved denne saken. For eksempel:

Om det var en insider som kom med anonyme twitterkommentarer om det indre livet i ledelsen i Statoil, ville vi da se det som en oppgave for norske journalister å avsløre vedkommende?

Om noe liknende skjedde i politiet?

Svaret er åpenbart nei.

Det ville være fullstendig på jordet å gjøre noe slikt. I Sverige ville det til og med være forbudt. Der er det ulovlig å drive kildejakt.

Hva er det da som gjør det legitimt å jakte på egne mediekolleger? Er det fordi kommentarene har gått ut over oss?

Norge har også en annen anonym "mediepersonlighet" på Twitter. Det er @doremus42 (Doremus Schafer), som har et slags program om at han skal gå pressen nærmere etter i sømmene. Han blir beskyttet av minst to norske redaktører, Journalisten-redaktør Helge Øgrim og Dagbladet-redaktør John Arne Markussen, som begge vet hvem han er.

@doremus42 er utfordret av blant annet herværende sjefredaktør Gunnar Stavrum, som har nektet ham tilsvar på en kommentar, noe som igjen har ført til en anonym klage til PFU - noe som så kan bli en underholdende hodepine fordi anonyme klager ikke er tillatt.

Men forskjellene på de to er åpenbar: 

@doremus42 er en mainstream synser som kommer med nokså ukontroversielle synspunkter. Han ser heller ikke ut til å være en insider, til det er hans betraktninger for alminnelige. Hans behov for anonymitet er derfor vanskelig å få øye på.  

Mina Ghabel Lunde derimot, har et åpenbart motiv for å være anonym. Hun legger seg ut med kolleger. Hun legger seg ut med sjefen. Men hun blir altså aktivt avslørt av gravende journalister som åpent skryter av sin metodikk som var det en kommende nominasjon til neste års SKUP-pris.

Til Media24 sier DN-journalisten at hun "bare lufter meninger jeg ikke kan si under fullt navn". Det er åpenbart riktig. Det er derfor fullt mulig å argumentere med at hun faktisk er en varsler.

Jeg synes @fruhjort har vært et frekt og frisk pust i mediedebatten - som flere ganger har gitt meg en god latter. Slikt burde vi rett og slett tåle å ha mer av, ikke mindre. 

Så skjønner jeg selvsagt at mange er blitt mektig irritert. Og at det ikke nødvendigvis er etisk eller kollegialt eller arbeidsrettslig riktig det hun har gjort. Men det legitimerer ikke behovet for å skyte spurv med kanoner.  

Dermed gir jeg siste ord til @fruhjorth:



Faksimile fra twitterkorrespondanse mellom Medier42 og @fruhjort.

 

 

Nå må vi støtte de sekulære muslimene

Av og til går verden tilsynelatende framover. I dag ba for eksempel Stortinget regjeringen om å utrede muligheten for å trekke økonomisk støtte til trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd eller tar imot utenlandsk finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter.


SV-leder Audun Lysbakken har lenge hatt en påfallende motvilje mot å kritisere muslimske mørkemenn. Lovforslaget markerer kanskje en slutt på det. Foto: SV. 
 

Forslaget kom fra SV-leder Audun Lysbakken og SV-represesentant Karin Andersen, og i begrunnelsen sier Lysbakken at vi den siste tida har sett mange modige jenter, stort sett med muslimsk bakgrunn,  som har stått fram i offentligheten og fortalt om sosial kontroll og bedt politikerne ta et oppgjør med æreskultur og konservativ religion.

Mange vil nok si "velkommen etter".

Og det er fristende å sitere Nettavisens ikke-religiøse toppblogger Mina Bai - som i går kom med følgende utblåsning på Facebook:

"Når vi skriver om hatet til homofile, får vi det ikke delt av venstresida. Men når en muslim gjør det, plutselig er de interessert og deler. Når vi snakket om ærekultur (og det har vi snakket om lenge), ingen hører på. Når et par muslimske jenter gjør det, plutselig er det på agenda. Klovner!"

Det er lett å forstå frustrasjonen til Bai, som selv har flyktet fra et muslimsk redselsregime i Iran. Jeg er enig i kritikken hennes av SV-leder Audun Lysbakken og resten av norsk venstreside. De har lenge hatt en påfallende vegring mot å kritisere islamske mørkemenn.

Når jeg likevel velger å rose SV for forslaget, er det ut fra det enkle prinsipppet om bedre sent enn aldri. Ingenting hadde vært bedre om også norsk venstreside snart kunne begynne å bruke de stolte tradisjonene fra Arnulf Øverland til å rette den samme selvfølgelige kritikken mot islam som mot den tiende landeplage kristendommen.

Men når det er sagt, har jeg ingen tro på at lovforslaget vil føre fram. Det er på grunn av den rent prinsipielle siden av saken: Ytringsfriheten er en av de mest fundamentale rettighetene i et liberalt samfunn. Trosfriheten likeså. Din tanke er fri. Det må vi alltid holde fast på.

For ganske fort dukker spørsmålene opp: Er det nok å mene at homofile bør steines, eller må man aktivt oppfordre til steining for å miste statsstøtte? Og er det nok å mene at kvinner skal tie i forsamlingen, eller må man aktivt forby dem å snakke?

For det er jo grenselandet som er vanskelig. Bare se på problemene det norske rettssystemet har hatt for å få dømt Krekar.

Men her kommer det viktigste:

Når regjeringen nå får pålegg om å begynne å forberede et forslag for å kunne trekke statsstøtte til ekstreme organisasjoner, vil den åpenbare løsningen tre tydeligere fram. Nemlig å fjerne all statsstøtte til religiøs virksomhet. Med den enkle begrunnelse at det du tror på er en privatsak. Du skal ikke ha statsstøtte for å praktisere religionen din. Den får du finansiere selv.

Arbeidet med et slikt lovforslag vil også øke fokuset på den årelange, misforståtte støtten til de mange religiøse gruppene som liksom skal representere muslimer i Norge. Ett eksempel er Islamsk Råd, som krangler slik at de knapt klarer å representere seg selv. Et annet er ekstremistene i Islam Net - som krever garantier for fordelaktig omtale for å snakke med journalister.

Sannheten er at mange norske muslimer ikke er mer muslimer enn du og jeg er kristne. Statistikken viser at av 106 000 muslimer i Norge er bare 60 000 knyttet til en moske eller et trossamfunn. 46 000 av dem har aldri vært knyttet til en eneste moske.

Det vil si nesten halvparten.

Og så har du rett i at det fremdeles er et stykke igjen til at den jevne muslim våger å stå opp mot de religiøse mørkemennene. Det er kanskje på grunn av den uforholdsmessige posisjonen norske myndigheter har gitt moskeene i integreringsarbeidet.

Det kan det kanskje bli en slutt på, når til og med SV synes å ha våknet fra sin tornerosesøvn. Uansett er det nå på tide å gi aktiv støtte til de ateistiske eller sekulære muslimene, de som ønsker å leve i et moderne, liberalt samfunn.

Ett eksempel er organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold), med Nettavisen-blogger Mahmoud Farahmand i spissen

Et annet er det nystartede Senter for Sekulær Integrering (SSI), som blir ledet av psykiater Shahram Shaygani og Shakeel Rehman - broren til den mer kjente komiker og Krekar-løfter Shabana Rehman.

Etter hvert kan det komme flere organisasjoner.

Først når disse får tilstrekkelig moralsk og økonomisk støtte kan vi håpe på et skikkelig løft i integreringen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vet du hvilke bilder barna dine sender fra seg?

Den store medieundersøkelsen fra Medietilsynet ble presentert i dag. Den viser at det er dobbelt så mange ungdommer som sender nakenbilder av seg selv til andre i dag enn for fire år siden.

 


Andel ungdommer som har sendt nakenbilder av seg selv til andre. Kilde: Medietilsynet
.
 

Det kan derfor se ut som om de mange nettvett-kampanjene ikke har hjulpet så mye.

I alt er 2888 barn og 2007 blitt spurt i den store Barn- og medier-undersøkelsen 2016. En av de mest markante endringene som er funnet fra forrige undersøkelse, er doblingen i utveksling av nakenbilder i aldersgruppen 13 - 16 år.

De fleste jentene forklarer at de sender nakenbilde av seg selv til kjæresten sin, mens guttene først og fremst sender til ei jente som er en venn. Det er like mange gutter som jenter som sender nakebilder.

Tallene viser at rundt 15 prosent av 15-16-åringene har sendt nakenbilder av seg selv til andre.

Det betyr faktisk at to-tre elever i hver klasse på ungdomsskolen har erfaring med dette.

Så kan du si at det ikke er så mange. Det betyr jo at hele 85 prosent av ungdommene våre ikke har gjort det. De har altså skjønt hva de utsetter seg for ved å gjøre det. At det kan bli delt videre, kanskje bli misbrukt eller offentliggjort, og kanskje være umulig å få slettet.

(teksten fortsetter under figuren)


Dette er hva mobiltelefonen blir brukt til, ifølge undersøkelsen. Kilde: Medietilsynet
 

Jeg synes likevel ikke at dette er tall vi kan slå oss til ro med.

Heldigvis viser undersøkelsen at skolen er kommet mer på banen. I 2012 fortalte 66 prosent av ungdommene at de lærte om trygg og sikker bruk av nettet. Nå er dette tallet økt til 85 prosent.

Det store spørsmålet er jo likevel hva elevene lærer, og hva de snakker om. Hele 40 prosent av de 16-årige jentene i undersøkelsen svarer at de har fått uønskede seksuelle kommentarer på nettet i løpet av det siste året, mot 13 prosent av guttene.

(teksten fortsetter under tabellen)


Slik reagerte ungdommene på de uønskede seksuelle kommentarene. Kilde: Medietilsynet
 

Men dette snakker de ikke med de voksne om. Bare seks prosent av de som har opplevd uønskede seksuelle kommentarer, snakker med foreldrene sine om det. Bare to prosent snakker med en annen voksen, for eksempel en lærer. Antakelig er det her skolen kan komme inn i sterkere grad.

Andre ting å legge merke til:

  •  80 prosent av ungdommene bruker både Snapchat og Instagram
  •  90 prosent av alle 16-åringer er på Snapchat
  •  7 prosent forteller at de har vært utsatt for nettmobbing på ukentlig eller månedlig basis
  •  5 prosent at opplevd trusler på ukentlig eller månedlig basis.
  • Både når det gjelder mobbing og trusler øker dette med alderen, og oppleves mest av 16-åringene.
 

Derfor var det riktig å navngi Julio Kopseng

Den tidligere TV-danseren Julio Kopseng ble denne uka dømt til 21 år forvaring, med 10 års minstetid, for voldtekt og overgrep mot i alt 19 kvinner. Nettavisen har sin del av ansvaret for det.


Faksimile fra Nettavisens oppslag 16. oktober 2014

 

I et åpent brev, gjengitt i VG i dag, takker Kopsengs samboer gjennom mange år, Ane Marthe Stavrum, de andre jentene som også anmeldte Kopseng.

"Dere var med å sette lys over et forferdelig menneske som har gått i gatene altfor lenge og skadet alfor mange jenter på veien. Takk for at dere ga meg en ekstra sterk stemme. Takk for at dere ga meg ekstra mot til å kjempe på. Takk for at dere turte, og hadde mot."

Norske medier har ulik praksis for identifisering av lovbrytere. Nettavisen var det første riksmediet i Norge som offentliggjorde navnet på Kopseng, da tiltalen ble tatt ut. Det gjorde vi av to grunner:

For det første for å advare norske kvinner mot en mann som fremdeles kunne være farlig. For det andre fordi det kunne være flere kvinner der ute som var utsatt for det samme, men som ikke var klar over at det var samme mann.

(teksten fortsetter under bildet)

Da rettssaken begynte i november 2014 lød tiltalen på voldtekt av ni kvinner i tillegg til de to Kopseng allerede var dømt for.

 

Nettopp dette siste viste seg å være riktig - og viktig. Allerede under de første dagene av rettssaken i november 2014 ble Nettavisens journalist kontaktet av kvinner som kunne fortelle liknende historier om Kopseng. En av dem er blant dem som nå har fått oppreisning i form av norgeshistoriens strengeste dom mot en seksualforbryter.

Til sammen er Julio Kopseng nå dømt for å voldtatt 19 kvinner. I tillegg kommer alle som har fått sakene sine henlagt, fordi bevisene ikke holdt. Etter hvert ble Kopseng identifisert av flere medier, og en hel rekke nye anmeldelser fant veien til politiet.

Spørsmålet om identifisering er alltid vanskelig, og ulike land har ulik praksis. Som fundament for våre vurderinger ligger Vær varsom-plakatens paragraf 4.7:

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Men vurderingen rundt Kopseng hadde et moment i tillegg. Før identifiseringen i 2014 var det tipsere som beskyldte oss og andre norske medier for ikke å ville identifisere Kopseng fordi han var mørk. De mente vi holdt tilbake vesentlige opplysninger for å ikke bli beskyldt for å fremme "fremmedhat".

Mange var sterkt kritiske til identifisering. En av dem var Nettavisen-blogger Gunnar Tjomlid, som skrev om Problematisk identifisering av voldtektsforbryter samme dag som vi offentliggjorde navnet:

"- Identifisering kan medføre at flere kvinner skjønner at de ikke er alene og velger å gå til anmeldelse, sier Stephansen. Det er en god tanke, men rettferdiggjør det å gå ut med navn og bilde? (...) Jeg synes dessverre Nettavisen tråkker over en etisk grense ved å identifisere denne forbryteren. Den preventive effekten er høyst diskutabel, men de negative effekter er høyst til stede."

Det skrev altså Gunnar Tjomlid den gangen. Når vi i dag sitter med fasiten, kan vi si at Nettavisen hadde rett - og Tjomlid tok feil.

Men det betyr ikke at Tjomlids argumenter var feil den gangen. For det var de ikke. Og hans innvendinger er like tunge i dag. Det skal fortsett være et unntak å identifisere lovbrytere, og jeg er helt enig i Vær Varsom-plakatens påbud om å være - ja, nettopp varsom. Men noen ganger er det altså riktig å gjøre det.

Der jeg er helt enig med Tjomlid, er hans påpekning på Facebook i går om at dommen mot Kopseng ikke har noe som helst å gjøre med dagens debatt om innvandring. Kopseng ble adoptert hit som lite barn, og har vokst opp i Norge med norske foreldre.

Han er verken asylsøker, flyktning, innvandrer eller representant for en fremmed kultur.

Det er derfor lett å gjøre Tjomlids ord til mine:

Drittsekker fins i alle kulturer. Vi her i Norge er fullt i stand til å fostre våre egne kriminelle på egenhånd.


Facebook-oppdatering fra Gunnar Tjomlid i går.
 

 

Gult kort i rasismedebatten

Det raser en rasismedebatt over landet. Det startet med at den norsk-svenske politikeren Ali Esbati beskyldte NRK for rasisme, og fortsatte med at kunstneren Thomas Knarvik tegnet Esbati som ape.

Nå beskyldes Esbati for å trekke rasismekortet i tide og utide, mens Knarvik beskyldes for å være rasist. Jeg mener at begge beskyldningene er riktige, og at begge fløyene fortjener gult kort.



Tegningen av Ali Esbati som Thomas Knarvik publiserte på sin Facebook-side.

 

Jeg var selv en av dem som reagerte på Esbatis rasisme-beskyldninger mot NRK etter reportasjene for to uker siden. I Det store intervjuet  forklarte NRK-reporter Anders Magnus hvordan han og kameramannen ble "steinet" vekk fra bydelen Rinkeby, og ville ha seg frabedt å bli kalt rasist.

I ettertid har noen forsøkt å forsvare Esbati. Med at han selv er fra Rinkeby og kjenner stedet. At det er flere forhold enn innvandring som har skapt de uholdbare tilstandene, for eksempel arbeidsledighet og store klasseforskjeller.

Det er antakelig riktig. Men da får han si det. Å trekke rasismekortet uten å grunngi det er en bøllete hersketeknikk, som utelukkende stempler motstanderen  på typisk "svensk" vis, glimrende påpekt av Nettavisen-blogger Mina Bai her.

Jeg synes Esbati og hans likesinnede skal slutte med det.

De ødelegger og knebler en viktig debatt. Men like viktig: I tillegg skyver de antakelig mange tvilere vekk fra seg, tvilere som kanskje ellers ville ha hørt på deres mer saklige argumenter. Å si at en journalist fra NRK er rasist fordi han forsøker å lage en reportasje fra en innvandrertett bydel, er fordummende.

Men så kommer tegneren Thomas Knarvik på banen. Han finner ut at han skal tegne Esbati som apekatt, og i teksten under parodierer han Esbatis "Ni ar  rasister, ni, ni, ni ar rasister ...".

Tegningen gjør at Knarviks side blir blokkert av Facebook. Antakelig fordi den er blitt rapportert og definert innenfor Facebooks definisjon av "hate speach".

Jeg synes Facebook skal slutte med det.

Ved å blokkere kunstneren går Facebook rett inn i en farlig tradisjon med å sensurere karikaturtegninger, påpekt av blant annet tegneren Per Elvestuen i en kronikk i VG. Jeg misliker sterkt at Facebooks team i Dublin tar på seg en "dommerrolle" de slett ikke skal ha, og en redaktørrolle de selv sier at de ikke har.

Særlig fordi Facebook ikke er åpne på hvilke kriterier de vurderer en slik tegning etter, og fordi de går inn og knebler en norsk debatt. Og fordi de ved å blokkere Knarvik gir ham mer oppmerksomhet enn han fortjener.

For sannelig har Knarvik fått sine forsvarere. For eksempel Kjetil Rollnes, nå med Riksmålsforbundets gullpenn, som i likhet med Elvestuen mener at apetegningen går inn i en stolt satiretradisjon og "tilhører sivilisasjonen".

Og Nettavisen-blogger George Gooding, som forsøker å reinvaske Knarvik for rasisme ved å påpeke at Esbati er hvit perser - ikke svart afrikaner. Det er nemlig først når afrikanere blir framstilt som aper at det blir rasisme, ifølge Gooding.

La gå at tegningen er "svar på tiltale". Jeg er ofte enig med Rollnes, som mener at norsk venstreside har et merkelig unnfallende forhold til politisk islam. Og jeg har stor sans for Elvestuen og Gooding. De har rett i at karikaturtegninger skal ha et særlig vern. Og at satire skal beskyttes mot sensur.

Men det betyr ikke at karikaturtegninger ikke kan være rasistiske. En rasistisk tegning kan ikke frikjennes for rasisme bare fordi den er en tegning.

Også Knarvik innrømmer at tegningen kan oppfattes rasistisk, om vi tenker banalt. Deretter konstruerer han noen veldig intelligente og kulturpolitiske tanker om hvorfor den likevel ikke skal oppfattes slik.

Men verre blir det når du oppdager tegningen som Knarvik la ut på Facebook for snart tre uker siden, men som var ukjent for de fleste inntil den ble vist fram på Dagsnytt 18 mandag:

Det er en tegning av en naken Trond Giske som står og holder en apebaby i hendene, mens en naken Haddy N'jie med store apeører henger i Trond Giskes erigerte penis. En apebaby, altså, intet mindre. Tegningen har fått tittelen "Den hellige treenighet", med forklarende tekst av Knarvik selv:

"Det som kan virke som en logisk brist; at en hvit og en halvape får en renraset ape, er ingen umulighet. Gener kan "hoppe" over ledd, så en mulatt kan f eks få en helt hvit, eller helt sort. Genes are fun."

 


Knarviks egen kommentar til Giske/N'jie-tegningen.


På Dagsnytt 18 forsøkte Knarvik å forklare teksten som "satire" over rasismedommen mot han som kalte Haddy N'jie for "halvape". Han forsøkte også å forklare at apebabyen ikke var ment å være babyen til Giske og N'jie, må vite, men altså bare en ape. Den synes jeg han kan dra lenger ut på landet med.

En ting er at Knarvik nå plutselig passer inn også i Goodings rasismedefinisjon, siden N'jie jo faktisk har afrikansk bakgrunn. Men det er enklere enn som så: Å henge ut folk på grunn av rase er selve definisjonen på rasisme.

Jeg synes Thomas Knarvik skal slutte med det.

Jeg tror ikke nødvendigvis at Knarvik er rasist. Jeg tror det er ganske få mennesker som faktisk er det. Men i sin iver etter å provosere, eller gjøre seg selv kjent, tegner han en rasistisk tegning. På samme måte som Hitlers propagandører tegnet jøder med krokete neser. Det går inn i en tradisjon som ikke er så veldig "sivilisert".

Knarviks tegning av Giske og N'jie er ekkel. Tegningen er fornærmende mot paret, og motbydelig mot det vesle barnet som nettopp er født. Derfor vil jeg ikke gjengi den på min blogg. Jeg vil ikke være med og formidle den.

Javel, Giske er toppolitiker - og må tåle mer enn de fleste. Men hva har musikeren og programlederen N'jie gjort? Og barnet? Jeg vet hva min bestemor ville sagt om Knarvik: Han burde skamme seg.

Men legg merke til at jeg ikke vil forby tegningen.

Det går nemlig godt an å mislike noe på det sterkeste, og argumentere heftig mot det, uten å ville forby det. Men selv om rasisme ikke bør forbys, har Dagsavisens Hege Ulstein uten tvil et poeng i kommentaren Etter apingen: Den mest håpløse måten å bekjempe rasisme på, er å late som om den ikke finnes.

Problemet med Esbatis ubegrunnede rasismebeskyldninger er at de blokkerer en viktig debatt. Det samme er problemet med Knarviks rasistiske tegninger.

Jeg synes vi skal slutte med det.

Debatten om asylpolitikken, om innvandringen, om islams rolle i europeisk og norsk virkelighet er altfor viktig til at vi kan la den bli kidnappet av ytterliggående krefter på begge sider.

Vi må slutte å slenge skit mot hverandre. Slutte å hvine henrykt hver gang "våre" folk får inn et ekstra bitende slag.

Jeg vet det er det kjedeligste standpunktet av alle - det i midten. Men det er der vi må være. For dette er ingen boksekamp. Det er diskusjonen om våre barns felles framtid.

- FN er som et sort hull

Arrangør og grunder Thor Halvorssen la ikke fingrene mellom da han foretok den formelle åpningen av Oslo Freedom Forum i formiddag:

- Jeg har stor tro på at FN kan reformeres. Det er på tide at organisasjonen snart viser åpenhet rundt regnskapene sine, hva de bruker penger på. Nå er det som å sende penger inn i et stort, sort hull.

 


Thor Halvorssen sammen med generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Internasjonal (tv) og kvinnerettsaktivisten Manal al-Sharif, som la ut video av seg selv mens hun kjørte bil i Saudi-Arabia i 2011.


Oslo Freedom Forum arrangeres i år for åttende gang i Oslo, og igjen er det norsk-venezuelanske Thor Halvorssen Mendoza som står bak. Under åpningen i går pekte han på det er tre ganger så mange som lider under diktatur i verden i dag, enn som lider sult. Men det er ingen stor folkebevegelse i sving for å få slutt på det. Her har FN og politikerne i verden sviktet sin rolle.

Men det henger jo sammen, ifølge Halvorssen.

- Noe av det tydeligste bildet du kan se på demokratiutviklingen i verden, er satellittbilder over Korea om natta. Sør-Korea lyser bokstavelig talt opp, som et av de mest moderne, teknologiske og demokratiske landene. I nord er det absolutt mørkt.

I den imponerende deltakerliste finnes også den russiske opposisjonspolitikeren Vladimir Kara Murza, som i mai i fjor skal ha blitt forsøkt forgiftet av den russiske etterretningstjenesten  på samme måte som Alexandr Litvinkeko i London 2006.

(teksten fortsetter under bildet)


Den russiske opposisjonelle Vladimir Kara Murza. 

Han minte om at 2015 var det verste året for demokratisering på lenge, altså at det går den gale veien - blant annet på grunn av situasjonen i hjemlandet Russland. Han var opptatt av mytene i Vesten, som det ser ut som altfor mange tror på, at for eksempel Russland ikke er "moden" for demokrati.

- Det er bare tull. Russland er mer enn klar for demokrati. De som blir førstegangsvelgere ved neste valg 2018, ble født under Putin. Vi var klar for demokrati da, og vi er klare for det nå. Men så lenge har Putin vært ved makten, og så lenge har det gått feil vei.

(teksten fortsetter under tabellen)


Demokrati-indeksen 2015, de 12 verste. Nord-Korea og Syria rangert som de absolutt verste i hele verden. (Kilde: Wikipedia)

 

Han fikk umiddelbar støtte fra Halvorssen:

- Det er det samme som blir sagt om Kina, at det er noe særskilt med "kulturen" deres som gjør at de ikke er klar for demokrati. Det er som om vi forsøker å "innføre" noe nytt, tanker og ideer som oppsto flere steder på kloden for flere tusen år siden. Det er jo bare å se på Taiwan, som har akkurat den samme kulturen og historien som fastlands-Kina.

Til orientering: Russland og Kina ligger som henholdsvis nummer 132 og 136 på Wikipedias demokrati-indeks for 2015, mens Taiwan ligger som nummer 31.

Som du ser av tabellen under, så ligger Norge som nummer en (1), foran Island, Sverige og New Zealand  - så det er ikke alt som har gått skeis her i landet ...

 





 

 

NOORA ER RÅÅ! Noora er queen!

Enkelte ganger skjer det øyeblikk i film- eller tv-historien som endrer folks liv. Et slikt kan du være vitne til på NRK i kveld.

- Hva er det du studerer i Stockholm, nå igjen? (Fra NRK)

 

TV-serien Skam er blitt vårens store snakkis blant ungdom, og etterhvert også blant godt voksne seere. Serien er nyskapende, også på den måten at produsenten legger inn små snutter fra kommende episode på seriens hjemmeside.

Det er en slik snutt på sju minutter som ble lagt ut allerede i går kveld. Tusenvis har sett den allerede nå, mens mange venter til å se sekvensen i sin rette sammenheng når episode 10, sesong 2, sendes i kveld.

Bakgrunnen er følgende:

Denne sesongens hovedperson, Noora, som er blitt diskutert blant fansen fordi hun tilsynelatende har sviktet sin rolle som "sterk" ved å forelske seg i seriens  "badguy" og "fuckboy" William,  er blitt utsatt for noe hun ikke burde utsettes for av Nicolai - Williams storebror.

Nå møter hun overgriperen på kafe, og vi aner hva som kommer når hun uskyldig spør:

Noora: - Hva er det du studerer i Stockholm igjen?

Nicolai (med selvtilfreds smil): - Internasjonal finans.

Noora: - Du burde valgt juss.

Nicolai: ?

Deretter kommer en forelesning i strafferett som ellers ville gått seriens målgruppe hus forbi. Men som nå kommer til å sitte spikret i tusenvis av unge jenter og gutters bevissthet - og som antakelig kommer til å bli diskutert og kommentert i norske klasserom helt fram til sommerferien og lenger enn det.

Om paragraf 204 A om nakenbilder av barn under 18 år, definert som barnepornografi, med strafferamme tre års fengsel.

Om paragraf 263, om trusler, og paragraf  251 om tvang, strafferamme to års fengsel.

Og om alkohollovens paragraf 1 til fem, om skjenking til mindreårige.

LES OGSÅ: Noora må slutte å rulle med russen

Såpass episk er denne leksjonen i strafferett at den kanskje kan få betydning for generasjoner. For døtrene våre, som vokser opp og skal orientere seg jungelen av skikk og bruk og forventninger og press og sosiale medier og venninner og kjærester. Og for sønnene våre, som skal det samme - men som i tillegg har et særlig ansvar fordi de er sterkere og ofte eldre.

(teksten fortsetter under bildet)

Manusforfatter Julie Andem og produsent Mari Magnus i Bergen forrige uke.

 

Reaksjonene på NRK-seriens hjemmesider lot heller ikke vente på seg i går kveld:

"FYYFAEN, NOORA ER RÅÅ!!", "Attituden hennes er så jævlig bra", "GIIIRL, YOU NAILED IT!", "Skal begynne å lese norske lover...", "Noora er queen!", "Han ble slakta så jævlig", "Sjukeste episoden noen sinne!!!", "GIRL POWERRRRRR💯💥"

Det er sjelden NRK fortjener slik uforbeholden ros, men her mener jeg statskanalen oppfyller sin rolle som allmennkringkaster og folkeopplyser på forbilledlig vis.

Også rent fortellermessig er det suverent. Noe av det mest ubetalelige er den moderne Nooras dødelige avskjedsreplikk før hun reiser seg og går:

- Jeg hadde ikke plukka opp den såpa i dusjen da, hvis jeg var deg - for å si det sånn...

 

 

Noora må slutte å rulle med russen

Det er 18.mai og dagen derpå - og typisk tid for etterpåklokskap. Jeg tar likevel sjansen:


Hva skjer med døtrene våre? Den geniale NRK-serien Skam illustrerer det på glimrende måte. Faksimile fra NRK.
 

 

Etter enda en russetid, med sjokkerte uttalelser fra politiet, lærere som aldri har opplevd maken, og en russ som fikk livet smadret på taket av en russebuss i Bergen, er det på tide å sette foten ned:

Noen voksne må gripe inn.

Det er likevel ikke den utagerende festingen og den alkoholrelaterte galskapen jeg er mest bekymret for.

Jeg er mest bekymret for hva som skjer med sønnene og døtrene våre.

Aftenposten hadde før 17. mai-helga en større reportasje om "russeleker" med suge-konkurranser og jenter ned i 14-årsalderen som føler seg presset til å selge sex for å innynde seg med russen.

Noe av den samme tematikken blir tatt opp i vårens store snakkis, den geniale TV-serien SKAM på NRK. Og i Bergen i forrige uke hadde jeg gleden av å høre på produsent Mari Magnus og manusforfatter Julie Andem fortelle om bakgrunnen for serien.

Om hvordan de hadde dybdeintervjuet jenter i 15-16-årsalderen på flere skoler over hele landet, og om hvordan navnet Skam var blitt til ved avstemning på audition.

Særlig gjorde det inntrykk å høre Andem fortelle at det hun var blitt mest overrasket over, var hvor viktig det var for dagens jenter å få rulleplass (å få være med på russebuss, min oversettelse).

Da hun selv begynte på videregående, fortalte hun, var det viktigste å få seg kjæreste. Og det var selvsagt kult om han gikk i tredje.

Men nå dreide alt som om å få være med russeguttene å rulle, når du selv var jente og gikk i første.

- Og det kule med det, var at da kan du ta bilder av deg selv og legge ut på sosiale medier, og vise at du er ute og ruller, sa Andem til en fullsatt sal av voksne mediefolk.

(teksten fortsetter under bildet)


Julie Andem og Mari Magnus som står bak NRK-suksessen Skam.
 

Det er da jeg lurer på hva i all verden som er i ferd med å skje med ungdommene våre.

For noe skjedd. De fleste jeg har snakket med som var russ på 70- eller 80- eller 90-tallet er enige om javisst handlet det om utagerende festing og sex da også, med da var jentene i like stor grad subjekter som objekter.

Som resultat av flere tiår med kvinnefrigjøring hadde jentene en lang periode med stor grad av seksuell frihet som hele samfunnet, og også guttene, hadde godt av. Nå er jentene redusert til "bitches" og "horer" som værsågod skal så til tjeneste for verdens hersker.

Dagens 19-årige gutter har tatt en posisjon som 19-årige gutter slettes ikke har godt av.

Og det er da jeg lurer på:

Hvor er feministene blitt av? Hvor er mødrene til skolejentene og -guttene blitt av? Eller for den saks skyld vi fedrene?

Vi kan sikkert skylde på ræpp og hip-hop og massevis av annet. Men nå er det på tide å ta grep.

Som sagt mener jeg at noen voksne snart må gripe inn å stoppe det verste russetullet. Men det viktigste å ta tak i er faktisk det forkvaklede kvinnesynet som kommer til uttrykk i hele russekulturen. Det kan vi ikke overlate til 15-16-årige jenter og gutter alene.

Nora og Noora må snarest slutte å rulle med russen. Kanskje må russen slutte å rulle. Ellers sender vi jentene våre tilbake til middelalderen.

 

PS: Noen formuleringer i bloggen er endret etter gode innspill fra lesere.

Norske journalister driver selvsensur

Driver norske medier selvsensur? Lar journalister være å skrive om ting fordi det kan få uheldige konsekvenser for dem, og lar redaktører være å sette på trykk fordi det kan bli ubehagelig?


Professor Frank Aarebrot presenterer Medieundersøkelsen i Bergen (Foto: Erik Stephansen)

Skal vi tro professor Frank Aarebrot og Den norske medieundersøkelsen, er svaret ja. Hele 17 prosent av de spurte journalistene svarer at de driver en viss form for selvsensur. 12 prosent av redaktørene svarer det samme.

Du kan si at dette er lave tall, men egentlig burde jo svaret være null. For selvsensur er en alvorlig ting. Det betyr at du egentlig ønsker å ta opp en sak som du synes er viktig, men så lar du være - på grunn av en eller annen ubehagelig konsekvens.

Nesten hver femte journalist har unngått å ta opp vanskelige saker, og i de fleste sakene dreier det seg om barnevernet. 10 prosent av journalistene, og 19 prosent av redaktørene sier de har latt være å ta opp ubehagelige barnevernsaker.

Deretter fordeler svarene seg slik:

Islam-kritikk: 6 prosent (redaktørene 8 prosent)

Integrering av flyktninger: 6 prosent (redaktørene 4 prosent)

Flyktningkrisen: 5 prosent (redaktørene prosent)

Kvoteringsregler: 3 prosent  (redaktørene 1 prosent)

Klimaskepsis i miljøsaker: 4 prosent (redaktørene 4 prosent)

Aarebrot og gjengen hans har også spurt hvilke konsekvenser journalistene er redde for, og her svarer 36 prosent at "man blir lett misforstått". 24 prosent er redd for "stigmatisering fra kolleger", mens 21 prosent svarer at de lar være av "hensyn til familien".

9 prosent er redd for "stigmatisering fra lesere, lyttere, seere", mens bare 4 prosent opplever "frykt for vold og trusler"

Medieundersøkelsen svarer ikke på om utviklingen går i riktig eller gal retning akkurat på disse punktene, men på et annet felt er undersøkelsen etter min mening direkte oppløftende.


Alle er blitt mindre engstelige for å støte noen.

Forskerne har satt opp to ulike utsagn i tilknytning til den allmenne samfunnsdebatten:

A: Det er viktig at alle holdninger i samfunnet kommer fram, selv om det i enkelte tilfeller vil støte noen.

B: Støtende ytringer fører til hatske stemninger i samfunnet og undergraver ytringsfriheten.

I 2014 var 70 prosent av journalistene enige i dette.

I 2016 har dette liberale standpunktet steget til 84 prosent (blant redaktørene 95 prosent).

Publikum vil være litt mer forsiktige: Her var det 60 prosent enig i A i 2014, noe som steg til 70 prosent i 2016.

Konklusjonen må være at norske journalister og redaktører til en viss grad driver selvsensur, noe vi bør bestrebe oss på å ikke gjøre. På den andre siden blir vi stadig mindre engstelige for å støte noen.

Det er godt for ytringsfriheten og den allmenne debatten.

Det betyr ikke at norske medier skal skrive hva som helst. Men vi skal ikke ta unødvendige hensyn til at noen kanskje kan bli krenket eller at det kan få ubehagelige konsekvenser for oss selv.

 

Vi som logrer for Amerika

Denne uka starter Nordiske Mediedager 2016 i Bergen, med rundt 1800 deltakere og nærmere 100 foredragsholdere.

Også i år kommer vi til å vende oss mot det forjettede land for å finne botemidler som virker eller ikke virker mot katastrofen som har rammet oss alle.


New York Times er ett av verdens mest prestisjefylte medier. Faksimile fra Facebook.

Kriseforståelsen i norske medier har vært til stede lenge. Kuttrundene likeså. For en uke siden holdt Dagbladets John Olav Egeland en innledning på Stortinget med den talende tittelen Snubler vi mot stupet, eller er vi alt si svevet?, hvor han skriver:

"Vi er i fritt fall. Riktignok er det mange i mediebransjen som sier himmelen er skyfri, men det er bare fordi vi ennå er i de øvre luftlag."

Bakgrunnen er medienes dramatiske inntektsfall, og til å åpne ballet i morgen har redaktørforeningen hentet inn den amerikanske storkanonen Yasmin Namini.

Namini har hatt en fantastisk karriere siden hun kom som flyktning fra Iran som fem-åring sammen med foreldrene, til hun fikk hovedansvaret for opplag og nye lesere i New York Times for seks år siden.

(teksten fortsetter under bildet)


Yasmin Namini er nå frittstående konsulent, og reiser verden rundt og forteller om erfaringene fra New York Times. Foto: LinkedIn
 

Namini er på mange måter "betalingsmurens mor", og kan fortelle mye om hvordan NYTimes nå har ulike abonnementer fra 15 dollar til 35 dollar i måneden ut fra ulike tilleggstjenester.

De har også lansert NYT Now, en app til 8 dollar i måneden for yngre lesere, og NYT Opinion til 6 dollar i måneden for de som bare vil ha meningsstoffet. Noe av det ferskeste er NYT Cooking, en gratis-app for matglade.

Den internasjonale storavisen har også hatt suksess med sin "Times Insider", der leserne blant annet får bli med (på video) når avisens stjernejournalister forbereder seg til et intervju med Obama.

Men så spørs det da, hvor mye av dette som kan overføres til norske forhold.

Den norske betalingsmuren rundt de klassiske mediene er vel ikke akkurat en definitiv suksess, og jeg mistenker at norske lesere ikke er så overvettes interessert i hvordan norske journalister jobber heller.

Ikke misforstå: Vi har masse å lære av internasjonale medier, og jeg har selv vært på konferanser og studieturer til både New York, Chicago, London og Dublin for å se hvordan de jobber - alle de amerikanske gigantene som er i ferd med å ta over våre liv.

Som sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen skriver i bloggen Facebook og Google er ikke våre fiender, som er et tilsvar til John Olav Egeland:

"Betalingsmurene har til en viss grad lykkes i få gamle papirabonnenter over i en ny digital tid. Men de er også effektive sperrer mot de yngre som leser nyheter på mobilen. Kua melkes tom uten at gresset gror."

Mitt poeng er egentlig ganske banalt:

Vi er påfallende opptatt av hva de gjør i Amerika, for å demme opp for alt de finner på i Amerika.

Kanskje må vi finne på noe nytt helt for oss selv?

 

 

Hjerteskjærende om flyktningbarn

En gripende video fra Røde Kors vekker oppsikt på sosiale medier. Den viser flyktningbarn som leser høyt fra norske kommentarfelt. Ved siden av at den er hjerteskjærende å se på, peker den også på ett av de største paradoksene i innvandringsdebatten.


"Håper hele bunten reiser hjem igjen". Foto: Røde Kors.
 

"Få ut pakket!"

«Muslimer har aldri vært noen berikelse for noen land, og kommer aldri til å blir det»

«Det er tragisk å være vitne til at Norge fylles opp av kriminelle fremmedkulturelle individer».

"80 prosent av de som kommer nå er lykkejegere. De vil ikke ha demokrati, de vil ha penger."

Slike kommentarer er blitt daglig kost for oss som leser kommentarfelt i norske aviser, og liknende dukker nok straks opp i feltet under her også. Å se kommentarene bli lest av flyktningbarn er likevel sterk kost. Noen av dem leser med tårer i øynene. Det er altså slik nordmenn tenker om oss?

Det store paradokset er dette:

Mange av de som skriver i kommentarfeltene er bekymret for flyktningsituasjonen. De er redde for at det kommer for mange. De er særlig redde for at mennesker fra muslimske kulturer ikke lar seg integrere i vårt åpne, demokratiske samfunn.

Dette er en legitim frykt - som også deles av et stort flertall på Stortinget.

Likevel gjør de såkalte "gode nordmenn" seg selv en gedigen bjørnetjeneste: For jo flere hatske kommentarer det kommer fra dem, jo vanskelige blir integreringen. Jo mindre ønsket en flyktning føler seg, jo mer vil han tviholde på sin egen kultur og væremåten der han kom fra.

Egentlig er det fullstendig logisk: Jo mer vi skyver folk fra oss, jo lenger fra oss vil de stå.

Det er slik ghettoer oppstår. Det er slik parallellsamfunn oppstår. Det er slik vi er med og skaper grunnlag for utenforskap og terrorisme.

Denne enkle logikken står ikke i motsetning til en streng innvandringskontroll. Den står heller ikke i motsetning til en krass og høyst nødvendig islamkritikk.

Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Det går an å ha en streng grensekontroll, og samtidig behandle dem vi slipper inn med verdighet og respekt. Særlig gjelder dette barn som skal vokse opp her.

"Språk kan stoppe integreringen. Eller starte den. Nå er det din tur til å prate", sier Røde Kors i slutten av videoen.

Det er en sterk påminnelse til oss alle. Også til deg som ofte har tenkt at du burde engasjere deg i kommentarfeltet, men hittil ikke har gjort det.

 

Nei, alle menn er ikke monstre

Denne ukens hittil merkeligste debatt ble startet av en barnehagestyrer ved Osanstua barnehage i Svolvær. Hun kunne fortelle til Dagbladet at hennes mannlige ansatte ikke fikk lov til å skifte bleier på barna. Bare sånn for sikkerhets skyld.


Faksimile fra Dagbladet: Barnehagen der alle de mannlige ansatte er potensielle monstre.


Reaksjonene har vært merkelig svake. Riktig nok har det vært tilløp til debatt i NRK, og noen få kronikker. Årsaken er antakelig at siktelsene i Bergen påkaller et stort alvor. Og at synspunktene fra nord tross alt er såpass perifere at de ikke fortjener å bli tatt alvorlig.

Likevel er bleie-nekten såpass uhyrlig at den ikke kan overses. Riktig nok presiserer styreren at også kvinner kan tenkes å begå overgrep, men det hun egentlig sier er:

Menn er monstre som ikke klarer å kontrollere sin seksuelle natur. Derfor må vi beskytte barna mot dem.

Som mann vil jeg protestere alt jeg kan.

Jeg har skiftet bleier på tre barn. Det har jeg gjort både med glede, og med uglede. Men det har vært særdeles viktig, både for barna og for meg. Og jeg har gjort det like bra som barnas mor.

Skulle vi følge logikken til styreren i Svolvær, burde vi stoppe alt som heter pappa-permisjoner. Vi kan jo ikke la menn være alene hjemme med barna! Hele dagen! I flere uker!

Og vi måtte begynne å innføre anstand igjen. Aldri la en fremmed gutt eller mann være alene med døtrene våre. Kanskje burde vi begynne å pakke dem inn også. Skjønner egentlig barnehagestyreren hvilken tradisjon hun viderefører?

Jeg tror også at denne mistenkeliggjøringen av mannlige barnehageansatte virker direkte mot sin hensikt. All erfaring viser at det er åpenhet som minsker faren for overgrep.

Det er ikke i de mest lukkede kulturene, der kvinner aldri kan gå udekket