Jihadister som gråter, tyder drømmer og elsker poesi

Visste du at fremmedkrigere og jihadister elsker poesi, er opptatt av drømmetyding og gråter masse - sammen?

Det gjorde ikke jeg heller.

Men heldigvis har vi forskere som kan fylle kunnskapshullene. En av dem er Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt, som tidligere har skrevet Jihad i Saudi Arabia. Nå har han boret dypere i den indre kulturen i de ulike islamist-gruppene, sammen med en rekke internasjonale forskere.

Men disse uhyrene som halshugger gisler for åpent kamera kan da umulig ha noen "indre kultur", sier du kanskje. For vi ramler bestandig i den samme fella: Jo mer truende fienden blir, jo mer demoniserer vi dem.

Og jo mindre forstår vi hva som egentlig driver dem, og hva som gjør at de klarer å rekruttere stadig nye grupper av unge menn og kvinner.

En bataljon krigere fra al-Nusrah-fronten, borgerkrigen i Syria.

I et forord skriver redaktør Hegghammer at det mest overraskende er hvor omfattende islamist-kulturen er.

Særlig står poesi sentralt, både i interne sammenhenger og på ulike nettsteder. Ved siden av brutale videoer av henrettelser og halshugginger, mest til utenlandsk bruk, ligger store mengder poesi til innvortes bruk.

Poesien er ikke nyskapende. Heller legger den vekt på å være tradisjonell, for dermed å gjøre inntrykk av at den representerer det ekte eller autentiske islam i denne fordervede verden. 

De fleste militære ledere, inkludert den forhatte al-Qaida-lederen Osama bin Laden, er eller var ivrige poeter selv, og forfatterne mener at poesien hittil er blitt misforstått av vestlige analytikere. Hittil har de trodd at diktlesingen er blitt brukt til å "slappe av" etter en hard krigshverdag.

Tvert om mener forfatterne nå at poeten er selve historiefortelleren, han som bygger opp nasjonen og nasjonens helter - og som dermed er helt sentral i islamistenes forståelse av seg selv og deres "misjon". Kanskje ikke ulikt skaldene i vår egen norrøne historie, slik vi aner dem fra Snorres kongesagaer.

Overraskende for mange er det nok også at gråt ikke er et tegn på svakhet.

Selv de mandigste krigere kan og bør gråte høylydt, særlig under lesning av Koranen. Det er uttrykk for sann gudfryktighet. Og om det ikke kommer tårer naturlig, hjelper det å tenke på alle menneskehetens feil og synder. Om ikke det heller hjelper, bør du gråte over dine egen mangel på medfølelse.

Det berømte fotoet til Alberto Korda er et av historiens mest berømte portretter.
Ibn al-Khattab, "Løven fra Tsjetsjenia", dyrkes som en av de store islamist-krigerne.

Selvsagt har islamistgruppene også sin egen estetikk. Vi kjenner godt de svarte flaggene og de svarte draktene. Samtidig er jihadistene tydelig inspirert av andre og tidligere opprørsbevegelser verden rundt.

Det berømte bildet av den argentinske geriljalederen Che Guevara, for eksempel, har gitt inspirasjon også til islamister i Syria og Afghanistan. Islamister har også stjålet fra det som er blitt kalt "terrorist chic" fra Belfast og Nord-Irland. 

Også i musikk og i en omfattende intern filmindustri blir krigerne framstilt forbausende dobbelt. De har ganske riktig et image som hensynsløse macho-menn. Men seg i mellom blir personlig ydmykthet og følsomhet verdsatt som de aller høyeste dyder. 

Drømmetyding er helt sentralt for mange, og blir sett på som en intim affære, som gjerne blir diskutert bare to og to eller i mindre grupper. Drømmene blir ofte tatt helt bokstavelig, og ofte som tydelige, konkrete beskjeder fra Gud. 

Thomas Hegghammer er seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

I følge Hegghammer har boka har to formål. Det første er å introdusere leseren til dette estetiske universet til jihadistene. Det andre er å oppfordre andre til å forske mer.

For jihadistene og fremmedkrigerne er selvsagt ikke demoner. De er mennesker. Og skal vi klare å bekjempe dem, må vi forstå hva som driver dem.

Jihad Culture. The Art and Social Practices of Militant Islamists. Cambridge University Press. 273 sider. Redaktør Thomas Hegghammer.

hits