Når rikingene bør holde munn

Faksimile fra oppslag i Dagens Næringsliv.

Jeg tror få ting skader Høyre og Fremskrittspartiet mer i valgkampen enn sutrende milliardærer på fronten av Dagens Næringsliv.

Igjen er det Stein Erik Hagen som tar på seg den tunge oppgaven å snakke velgerne til rette på vegne av de rikeste blant oss. Han gjorde det også for to år siden. Da var hans postulat at "I Norge er det å være rik synonymt med det å være utskjelt".

I dag gjentar han det hele i et stort anlagt intervju og førstesideoppslag i Dagens Næringsliv. Nå heter det at "Å være rik er blitt et skjellsord" (bak betalingsmur).

Og ikke minst: "Det er provoserende at norske bedriftseiere (...) blir behandlet som en pariakaste her til lands".

Intet mindre.

For de som kanskje har glemt det, er paria navnet på den laveste, urørbare kasten i det indiske kastesystemet. De urene, de utstøtte, de som må bo i egne områder - til og med utenfor slummen. 

Der er det altså den tidligere Rimi-Hagen føler seg hensatt hver gang han slumper til å nevne at han har en del penger.

Formålet med ytringen, også denne gangen, er å lede oppmerksomheten mot formuesskatten, som Hagen mener virker mot sin hensikt.

Og la meg skynde meg å presisere:  

Saklig sett har antakelig Hagen rett. 

Sannsynligvis finnes det mange bedre måter å hente inn skattekroner fra velstående mennesker på enn formueskatt. Også sentrale Arbeiderparti-politikere har tidligere tatt til orde for en justering av dagens ordning - fordi den ikke virker etter hensikten.

Saklig sett har altså både Hagen og Høyre her en god sak i valgkampen. 

Problemet er bare at Stein Erik Hagen gjør saken til en symbolsak. Det kan jo for så vidt være lurt. Men da må man ha gode symboler.

Det er Stein Erik Hagen ikke.

Tvert om, med et lite understatement kan man vel driste seg til å si at den tidligere kjøpmannen med tilnavnet Rimi-Hagen har enkelte ørsmå tilbøyeligheter til å virke pompøs.

Allerede tidlig i sin rikmannskarriere ble han kjent for å forære prinsesse Märtha Louise en hest. Også ekteskapet med den nesten adelige Mille-Marie Treschow ga ham et skinn av opphøyd kongelighet - som så ble forsterket av hans etter hvert legendariske "sparetips" om å bytte skjortesnipp hos skredderen i London. 

Det trekker heller ikke symbolikken i riktig retning når han gruvekkende kan fortelle at datteren faktisk har vært "nødt" til å bo i Sveits i hele åtte år for å spare 2 milliarder kroner i formueskatt. 

Ok: Jeg beklager denne smule harselas med en som utvilsomt er en svært dyktig forretningsmann, som har skapt tusenvis av arbeidsplasser, og som utvilsomt har bidratt positivt til norsk kultur- og næringsliv. 

Derfor skal jeg også ta med at Hagen har donert betydelige midler til gode formål, blant annet kreftsaken. Han har også tidligere  donert betydelige midler til Høyre og de andre borgerlige partiene.

Men som det heter i ordtaket: Hva skal man med fiender når man har slike venner.

Problemet er at Stein Erik Hagen med sine utspill går rett inn i klisjeen om den sutrende duksen som bare tenker på seg selv. Han bekrefter venstresidens verste karikatur av de aller rikeste. Og han gjør seg selv til symbol på de som bare vil snike seg unna fellesskapets forpliktelser.

Nå skal vi selvsagt ikke overdrive Stein Erik Hagens betydning. Men om det hadde vært valg i dag, skal du ikke se bort fra at flere enn vanlig ville stemme til venstre i det politiske landskapet. Og at utspillet således er reneste gavepakken for Arbeiderpartiet, SV og Rødt.

Ikke fordi velgerne er tilhengere av formuesskatt, men fordi de vil ta avstand fra symbolet Stein Erik Hagen.

 
hits