Nei til angiveri

Sylvi Listhaug ber skolen og lærerne om å rapportere til utlendingsmyndighetene. Skjermdump Dagsrevyen.

Sylvi Listhaug foreslår at lærere i den norske skolen bør melde fra dersom elever drar på ferie til hjemlandet familien har flyktet fra. Det er et pussig forslag fra en statsråd fra et liberalt parti.

Det er lett å forstå bakgrunnen for utspillet fra innvandrings- og integreringsministeren: 

UDI har i dag et syttitalls saker der de mistenker at flyktninger har reist på ferie til det landet de har flyktet fra, rett etter at de er innvilget opphold her. Dette strider mot folks rettsfølelse, og er med å undergrave asylinstituttet. 

Jeg mener derfor det er viktig at UDI tar disse sakene alvorlig. Om folk kan reise på ferie med familien til hjemlandet, er det vanskelig å tro at de har vært så veldig forfulgt og i livsfare der. 

Så langt er jeg enig med Listhaug, og ikke med Ann-Magrit Austenå i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som nærmest på refleks går i forsvar for mulige lovbrudd.

Men enigheten med Listhaug stopper der.  

For som Sylvi Listhaug sikkert lærte på lærerhøyskolen, er det ikke alltid slik at målet helliger midlet. Det hun foreslår er nemlig at skolen og norske lærere skal drive angiveri mot elevene sine. Det bør de ikke gjøre.

De fleste vil skjønne at skolen og lærerne er avhengig av tillit fra elevene, og dette må selvsagt gjelde alle elevene, også de med utenlandsk bakgrunn. En lærer er ansatt for å gjøre jobben sin som lærer, ikke for å være myndighetenes eller politiets forlengede arm inn i klasserommet. 

Uten sammenlikning forøvrig, så bringer utspillet unektelig tankene til Øst-Tyskland og det forhatte hemmelige STASI-politiet i perioden 1950 - 1990. Ulike kilder anslår at Stasi på det meste hadde over 90.000 ansatte. I tillegg kom over 100.000 såkalte informanter, som hjalp myndighetene med informasjon om naboer, kolleger, venner og familiemedlemmer.

Mange av disse var lærere. 

Jeg tror ikke Sylvi Listhaug ønsker et slikt samfunn. Men nettopp derfor bør hun som statsråd i en norsk demokratisk regjering tenke nøyere gjennom hvilke signaler hun sender ut.

Som privatpersoner står vi ansvarlig for våre egne moralske valg. Som privatperson kan jeg velge å ringe UDI om jeg får mistanke om at en påstått forfulgt har vært på ferie i hjemlandet. Som privatperson kan jeg også velge å skjule en asylsøker som står i fare for å bli kastet ut. Det er valg jeg selv må stå moralsk, og eventuelt juridisk, ansvarlig for.

Men en lærer er en offentlig tjenesteperson. Og offentlige tjenestepersoner har ulike oppgaver. Leger og sosialarbeidere skal hjelpe folk. Lærere skal undervise folk. Politi og innvandringsmyndigheter skal arrestere og eventuelt kaste ut folk.

Blander vi disse rollene, begynner vi med en gang å nærme oss ideologier og samfunnssystemer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Det kler et liberalt parti som Fremskrittspartiet svært dårlig. Det kler også en norsk regjering dårlig.

 

 

hits