hits

Vi må snakke mer om Utøya og 22. juli

kommentarer
Hver dag kommer fremdeles rundt 150 mennesker innom 22. juli-utstillingen.


Nyhetsmeldingene i dag preges av regjeringens vedtak om et minnested ved Utøya. Og fortsatt kommer det besøkende til 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet i Oslo.

Det er snart seks år terroren rammet Norge. Først i går kunne kommunalminister Jan Tore Sanner presentere vedtaket om at det nasjonale minnesmerket skal bygges på Utøykaia, der terroristen gikk om bord i MS "Thorbjørn" etter først å ha detonert bomben i Oslo sentrum.

Reaksjonene har vært lavmælte. Og godt er det.

Avgjørelsen har vært av det vanskelige slaget, både for styresmakter og overlevende, pårørende og naboer. Det har vært mange forslag. Trusler om rettssak. Nå kan det kanskje se ut som om de aller, aller fleste kan slå seg til ro med at slik blir det.

Fremdeles kommer det folk til 22. juli-senteret i første etasje av Høyblokka i Akersgata. Hittil har 102.312 mennesker vært innom senteret, og en vanlig torsdag i juni vil rundt 150 mennesker rusle stille rundt og la minnene komme tilbake. Fra i morgen fredag, i det sommerferien starter, vil besøket synke litt - før det igjen tar seg opp igjen med sommerturister fra alle kanter av landet.

De fleste nordmenn har sterke minner knyttet til den dramatiske julidagen 2011. Også de som ikke er direkte berørt. Mange husker akkurat hvor de var og hva de tenkte eller trodde da de første gang hørte om angrepet. Mange husker dager og netter med nyhetssendinger.

Derfor gjør det så sterkt inntrykk å se igjen portretter av de 77 drepte. Igjen grøsser det i deg når du innser at det faktisk er de ekte restene av terrorbilen som ligger der på gulvet. Og at det faktisk var akkurat her det skjedde.

Mange naboer til Utøya gjorde en heroisk innsats den dramatiske dagen. Bilde fra utstillingen

På den flere meter lange tidslinjen i utstillingen finner du igjen noen av heltene fra den dramatiske dagen. Særlig gjør bildene av naboer ute i båt inntrykk. Folk som tilfeldigvis var ute på sjøen, eller oppholdt seg på campingplassen i nærheten, som uten tanke på eget liv plukket livredde ungdommer opp fra vannet eller tok i mot dem på stranda. 

Derfor skal vi ha respekt for naboer som er redd for at et minnesmerke skal prege området for alltid. Men samtidig skal vi også ha respekt for pårørende og overlevende som har behov for et sted å dra til. Og for nasjonens behov for å snakke om det.
 

Utstillingen viser blant annet fram terroristens falske papirer og symboler.


At over 100 000 mennesker har vært innom utstillingen i Akersgata taler sitt tydelige språk om at den fremdeles fyller et behov - og at den må sikres et sted å være når gjenoppbyggingen starter. Om du ikke har fått den med deg ennå, bør du benytte anledningen i sommer. 

Da utstillingen åpnet for to år siden, var enkelte redd for at den skulle bli et slags "fascistenes Mekka" et slags minnested med massemorderens relikvier. Frykten var forståelig nok. Men slik har det ikke blitt.

Tvert om viser årene som har gått at vi trenger å snakke mer om Utøya og Regjeringskvartalet og 22. juli. 

Under rettssaken gjorde forsvarer Geir Lippestad et poeng av at vi ikke måtte demonisere terroristen, eller late som om han var et slags uforklarlig uhyre eller monster. Da ville vi som samfunn ikke lære noe som helst. Det samme forteller boka til Åsne Seierstad med den talende tittelen En av oss, kåret til en av verdens ti beste bøker av New York Times i 2015.

Derfor er det fint om vi nå kan legge bak oss debatten om hvor minnestedene skal ligge, og heller snakke enda mer om hvordan i all verden det kunne skje. Og hva vi kan gjøre for å hindre at noe liknende skjer igjen.

Restene av bombebilen ligger fremdeles i nærheten av der eksplosjonen skjedde.