Derfor tror vi på Rolfsen

De to domfelte: 20-åringen som ble arrestert på vei til Syria, og Ubaydullah Hussain. Skjermdump Brennpunkt

Mottakelsen av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Den norske islamisten får unison hyllest av norske medier, og på sosiale medier er vanlige folk sjokkert. Hvorfor tror vi på hans film, mens vi ikke trodde på Anders Magnus' østkant-reportasje?

I løpet av kort tid har vi sett tre ulike framstillinger av skandinavisk "virkelighet":

I går viste Brennpunkt dokumentarfilmen Den norske islamisten av Adel Khan Farouk og Ulrik Imtiaz Rolfsen. Tirsdag sendte Kalla fakta på svensk TV4 dokumentarreportasjen om jentene bakerst i skolebussen.

Og for tre uker siden sendte Dagsrevyen en "dokumentarreportasje" fra livet på østkanten i Oslo. 

Les også Endelig har svenske medier våknet

Fikk du med deg denne? NRK med egenprodusert virkelighet

Til Ubaydullah Hussain i Profetens Ummah først:

Det er hovedpersonen som inviterer oss med. Vi hører ham snakke. Vi får vite hvordan han tenker. Og ikke minst: vi får være med ham i møte med andre. Og kanskje det mest sjokkerende: han opptrer menneskelig, med varme og omtanke for "sine". 

Og premisset er klart: fotografen Adel Khan Farooq presenterer seg i speilet tidlig i filmen, og forklarer hvilken avtale han har gjort med hovedpersonen. Så følger vi ham rundt i Oslo, på kafeer og t-banestasjoner, til London og København. Stort sett med åpne spørsmål: Hva tenker du om det? Hvorfor gjør du slik?

Fotografen forklarer premissene for filmen. Skjermdump Brennpunkt

Vi overværer også en diskusjon mellom islamisten og en vanlig muslim, som mener han overhodet ikke representerer islam. Først mot slutten av filmen blir Rolfsen konfronterende: hvordan kan du gjøre dette, samtidig som du nyter godt av demokratiske privilegier her hjemme. Og hvorfor reiser du ikke selv?

Så er selvsagt den perfekte timingen avgjørende for troverdigheten. Dagen før filmen blir vist på NRK blir han dømt til 9 års fengsel. Vi skjønner at dette er alvor - ramme alvor, og vi har akkurat fått være med inn i hodet til en dømt forbryter. 

Kalla fakta på svensk TV4 er helt annerledes. Her får vi ikke vite noe om hvordan de omtalte tenker. Men også denne er troverdig, og bruker helt andre, nødvendige grepene for å vise at den er det:

For det første får vi se autentiske bilder av jentene som blir samlet og dirigert inn bakerst i bussen, mens guttene går inn foran. Fotografen kommer tilbake for å filme en gang til, for å vise at det ikke er et engangstilfelle. De følger også bussen helt fram, for å sjekke at jentene fortsatt sitter bak. 

De klarer å etablere et faktum. Jentene blir faktisk bedt om å sette seg bak, akkurat som de svarte amerikanerne ble det i sørstatene på 50-tallet. 

Dette faktum blir forsterket av skolens rektor, som først ikke vil la seg intervjue om skolebussene - og truer med politi for å kaste journalistene på dør. Deretter, da avsløringen er et faktum, bedyrer han at dette kjente han ikke til - og nå skal det ryddes opp.

Et enkelt faktum: Jentene må sitte bak i bussen. Skjermdump Kalla fakta

Så går Kalla fakta videre til kvinner som føler seg trakassert. De viser et autentisk lydopptak av unge menn som trakasserer og truer med å knuse vinduer. De viser bide at et knust vindu, og intervjuer en kvinne som selv er blitt trakassert. 

De har etablert seg selv som troverdige. Dermed tror vi også på de andre påstandene som blir framsatt: at folk har fått kjeft for å drikke vin på terrassen, at kvinner æresskjelles fordi de har for korte skjørt. Vi tror på det, selv om vi ikke får bevis for akkurat dette, fordi fortelleren har ethos, som den klassiske retorikken definerer som troverdighet eller overbevisningskraft.

Så over til reportasjen som ikke hadde det, nemlig Dagsrevyens skrekk-reportasje fra de østlige bydelene i Oslo. 

Her er ingen autentiske bilder, bare påstander. Den forsøker å bygge troverdighet med å ha med statistiske fakta om befolkningen, og forsøker å gjøre seg skummel ved å sladde helt vanlige ungdomsgjenger på et kjøpesenter. Det eneste ekte intervjuet i reportasjen, en hockeytrener som forteller om reelle, selvopplevde problemer med truende ungdommer, blir ødelagt av anonyme hasjselgere som kommer med fantastiske påstander om at over halvparten av ungdommene i bydelen bruker stoff.

Kilder som ikke er troverdige smitter over på andre kilder. Skjermdump Dagsrevyen

For troverdighet, eller mangel på troverdighet, er smittsomt. Hvis noe i en film ikke er troverdig, ødelegger det også resten av filmen.

Derfor er historien om den norske islamisten og de svenske jentene med og bringer en følsom debatt framover. Vi vet mer om hvordan islamister tenker, og vi har fått mer fakta om hvordan det er i enkelte svenske bydeler.

Mens Dagsrevyen kan ha brakt oss bakover. For her virker det motsatt: her blir det vanskeligere for andre journalister å lage reportasjer om østkanten og de reelle problemene der, fordi de kan risikere å bli møtt med et overbærende flir og kilder som ikke vil stille opp. 

Et spark til PST til slutt: 

Politiets sikkerhetstjeneste hadde tilstrekkelig bevis til å få dømt Ubaydullah Hussein og den unge Syria-fareren uten råopptakene fra Rolfsens film. Heldigvis ble beslaget opphevet av Høyesterett.

Vi får gå ut fra at også PST nå har sett den endelige filmen, og at de ser og forstår hvorfor politi og medier skal og må ha ulike oppgaver i et demokrati. Politiet skal etterforske og få forbrytere dømt. Journalister skal gi oss fakta og innsikt. Derfor er medienes råmateriale beskyttet av loven.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forteller at PST gjennom sin beslag gjorde sluttarbeidet med filmen vanskeligere, og at kilder trakk seg. Den norske islamisten kunne altså vært enda bedre, om det ikke var for PSTs klønete inntreden. Vi får håpe de har lært.

For slik journalistikk trenger vi mer av.

Det mest sjokkerende: hovedpersonen viser seg som et vanlig menneske, ikke et monster. Skjermdump Brennpunkt.
hits