Vårt beste forsvar mot fake news


SKUP-vinnerne Mona Grivi Norman (tv) og Synnøve Åsebø går rett i kjernen på hva fremragende journalistikk kan utrette.
 

TØNSBERG: Noen ganger slår journalister til og viser fram sitt ypperste samfunnsoppdrag: De avdekker kritikkverdige forhold og forsvarer våre aller svakeste mot unødig maktbruk. Samtidiig styrker de tilliten til journalistikken og viser hvorfor mediene er livsviktige for et levende demokrati.  

I snart et halvt år har "alternative fakta" og "falske nyheter" stått på dagsorden. Etter Trumps valgkamp og -seier i USA kan du knapt streife en mediedebatt uten at sviktende tillit til pressen og forakt for journalister er tema. De sosiale mediene har overtatt, heter det, og om ikke dinosaurene skjerper seg kan de snart bare stenge betalingsmurene og kaste nøkkelen i myra.

Dette er det nok en del rett i.

Nettopp derfor er det suverent å se hvordan de to vinnerne av årets SKUP-pris, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, har gått rett i kjernen på hva fremragende journalistikk faktisk kan utrette - og være vår beste medisin og beste forsvar mot fake news.

I månedsvis har de kjempet for å få innsyn i hvor ofte, og hvorfor, psykiatriske pasienter på våre i alt 115 psykiatriske institusjoner blir bundet fast med reimer. 

Disse institusjonene er de eneste, sammen med politi- og fengselsvesen, som har lov til å bruke voldelige matkmidler mot medborgere. De har lov til å bruke fysisk makt for å legge pasienter i bakken. Og de har lov til å reime dem fast, enten fordi de kan skade andre - eller seg selv. 


Reimer skal brukes bare når det er fare for liv og helse - og så kortvarig som mulig.
 

Dette er ikke kontroversielt. Men nettopp fordi de har lov tl å bruke den ytterste makt, er det desto viktigere at makten blir ettersett og kontrollert, at alt skjer etter boka. Og reglene er klare: Det må være fare for liv eller helse. Det er ikke lov som behandling eller straff. Det skal være så kort som mulig.

Her er det altså det svikter fullstendig.

Det er rett og slett en rystende historie de to journalistene har lagt fram i sin omfattende reportasjeserie i VG:

Norske pasienter ble i løpet av ett år lagt i reimer nesten 4000 ganger. Hele 640 av belteleggingene var ulovlige eller sterkt problematiske. Flere hundre beltelegginger ble ikke protokollført. Det er store georgrafiske forskjeller, med institusjonene på Vestlandet som klare verstinger. Særlig øker bruken av reimer på ettermiddagene, etter at legene er gått hjem, og i feriene - når vikarene inntar avdelingene.

Og det verste av alt: De såkalte kontrollkommisjonene - som liksom skulle passe på på vegne av oss alle - gir stort sett blaffen.

Alt dette er kjent og har tidligere blitt presentert i VG. Det nye nå er den grundige metoderapporten, og dagens overbevisende vinner-presentasjon i Tønsberg. Her viste de to journalistene hvordan de møysommelig har krevd og omsider fått innsyn i sykehusenes protokoller. Hvordan de manuelt har gått gjennom og digitalisert  tusenvis av håndskrevne protokoller. 


Undersøkelsene viser at kontrollkommisjonene ofte gir blaffen.
 

Og hvordan et omfattende maktapparat av sykeshusleger og -direktører, jurister og kommunikasjonssjefer, omsider har blitt tvunget av Helse- og omsorgsdepartementet om å gi etter for nødvendig og lovfestet innsyn. 

Slik omfattende gravejournalistikk har hittil ikke blitt gjort av sosiale medier. For slik omfattende gravejournalistilkk koster penger, og det er vår oppgave som samfunnsborgere å sørge for at slik journalistikk kan finansieres - om det så er gjennom stiftelser, mikrofinasiering, brukerbetalling, skattepenger, reklame eller andre livskraftige modeller. 

For bare slik kan mediene i det lange løp legitimere sin posisjon som "fjerde statsmakt", og vise fram forskjellen mellom "alternative fakta" og klassisk, dokumenterbar, gjennomsiktig og grundig journalistikk. 

Mediene driver med masse tull og tøys og hundrevis av ting og tang som ikke kan sies å være verken nyttig eller ærefullt. For vi skal også underholde og dekke behovene til alle tenkelige og utenkelige særinteresser. Men av og til må vi vise fram samfunnsoppdraget på ramme alvor. Det gjør SKUP-vinnerne på beset måte.

Derfor tusen takk til Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman.

hits