"En kollektiv presseetisk hjerneblødning"


Det var her på hytta på Beitostølen at 13 år gamle Angelica Heggelund ble funnet nyttårsaften 2015. Foto Scanpix
 

TØNSBERG: Var mediedekningen av dødsfallet til den 13 år gamle jenta på Beitostølen resultat av kollektiv presseetisk hjerneblødning? Det skal Pressens faglige utvalg (PFU) ta stilling til - bare få dager før moren står tiltalt i retten for grov omsorgssvikt med døden til følge. 

Sjelden har norsk presse, og kanskje også påtalemakten, stått overfor en mer komplisert sak enn da den avmagrede Angelica Heggelund ble funnet på familiens hytte på Beitostølen nyttårsaften for snart halvannet år siden. 

I dag satt beskyldningene løst under den såkalte SKUP-konferansen i Tønsberg, hvor over 500 journalister fra hele landet er samlet for å diskutere metode og etiske spørsmål.

Mitt forhåndstips er at her kommer mange medier til å bli felt.

Ikke bare kunne TV 2 fortelle på direkten at "TV 2 vet at hun ble utsatt for mobbing, og at mobbingen førte til spiseforstyrrelser". NRK fulgte opp med å avsløre at "det var på denne skolen mobbingen foregikk". Mens Asker og Bærum Budstikke noen måneder senere gikk til frontalangrep på alle som beskyldte barna for mobbing, samtidig som de selv kanskje glemte å ta andre hensyn. 

Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse tok seg tid til selvransakelse i Valdres-saken.

 

Budstikka ble klaget inn for ikke å ha tatt hensyn til mor, og deretter ballet det på seg: Til sammen er hele ni medier klaget inn, med TV 2, NRK, VG og NTB i spissen - de fleste av daværende generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Presseforbund.

Han vil ha belyst de prinsipielle sidene av saken - med særlig fokus på barna og deres rettigheter.

For hvis Angelica ble mobbet, må nødvendigvis noen av skolekameratene være mobberne - og altså mer eller mindre utpekt som mordere av flere toneangivende medier. Eller må det være slik? Går det an å føle seg mobbet uten at "mobberne" er klar over at de mobber?

Jon Gangdal, journalist og forfatter av boka Angelica: en varslet tragedie, gikk langt i å hevde dette. Nyhetsredaktør Karianne Solbrække ville ikke røpe hvilke kilder de hadde på mobbingen, og sjefredaktør Kjersti Sortland i Budstikka - som tidligere har brukt uttrykket "kollektiv presseetisk hjerneblødning" -  beskyldte TV 2 for ikke å vite forskjell på første- og annenhånds kilder.

Ordfører Lisbeth Hammer Krog (H) rykket ut og ba folk passe ordbruken sin. Foto: Scanpix

 

Det merkelige er at PFU nå skal behandle klagene 18. april, bare en uke før rettssaken mot moren starter den 24. april. 

Ved nærmere ettertanke er det kanskje logisk: Pressens løpende dekning av en sak skal være etisk korrekt uansett hva dommen i en senere rettssak blir. Det betyr at den skal være balansert, ikke forhåndsdømmende - og være særlig observant dersom barn er involvert. Dette kan PFU ta stilling til - uansett om moren blir dømt eller frikjent.

Paragraf 4.8 i Vær varsom-plakaten slår fast at det er "god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet". Og videre at "barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker."

Nå vil de fleste mediene hevde at de nettopp ikke identifiserte barna. Dette vil likevel bli et definisjonsspørsmål, for hvor mye skal egentlig til av opplysninger i et lite lokalsamfunn før alle vet hvem det er snakk om?

TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække har allerede innrømmet at TV 2 gikk for langt, og at de burde tatt flere språklige forbehold.

Jeg tipper at flere av mediene blir felt av utvalget 18. april, og mener det er to grunner til det. For det første at fungerende generalsekretær selv har benyttet sin rett til klage. Men kanskje det viktigste:

Skal paragrafen om særlige hensyn til barn overhodet ha en mening, må det vel være i saker som dette.

 
hits