Skammens oljetransport


I Dagsrevy-innslaget fra 1987 fortelles at over 180 sjøfolk hittil var drept i Persiagulfen. Skjermdump NRK.
 

Av og til fortelles historier som kan ryste en nasjons selvbilde. NRK Brennpunkts dokumentar "Pappas siste reis" som ble vist i går kveld, er en slik. 

Det er journalist Mikal Olsen Lerøen som forteller om pappaen han mistet som 19-åring. Olav Lerøy var kaptein på tankeren "Susangird" da den ble bombet i Persiabukta i 1987. Skipet var iransk eid, men drevet av det norske rederiet Johan Reksten. 

21 mennesker døde i branninfernoet som fulgte, og Lerøens far ble omtalt som det første dødsofferet i krigen mellom Iran og Irak. Bare fem mennesker overlevde angrepet fra de irakiske rakettene, en polakk og fire filippinere. I dokumentarfilmen møter vi blant annet den siste som så Lerøy i live, overstyrmann Restituto Auxilio.


Olav Lerøy ble det første norske dødsofferet i den 9 år gamle krigen mellom Iran og Irak. Skjermdump NRK
 

Motivasjonen til rederiene og sjøfolkene som deltok i den omstridte oljetransporten var delte: 

Delvis var det snakk om svært raske penger, særlig for rederne. Men også sjøfolkene fikk krigstillegg på opptil 300 prosent. 

Delvis var det også en slags idealisme og pliktfølelse, i behovet for å opprettholde verdens energiforsyning til tross for krig.

I tillegg kommer påstander om åpne eller skjulte trusler om svartelisting fra rederiene og påfølgende arbeidsledighet dersom du sa nei til oppdrag i gulfen. Det var dårlige tider. Fjordene på Vestlandet var fulle av tankere i opplag, og tusenvis av norske sjøfolk gikk arbeidsledige med opptil 16 prosent boligrente.

Det er nå 30 år siden tankfarten i Persiabukta, og jeg husker godt mediedekningen fra den gangen. Flere norske rederier deltok i den risikofylte trafikken - hvor det var eventyrlige fortjenester å hente. Blant annet slo en av Norges rikeste menn, John Fredriksen, seg opp i denne perioden.


Mikal Olsen Lerøen møter sønnen til en av de polske sjøfølgene som var ombord i "Susangird". Skjermdump NRK
 

Men etterpå ble det stille, både fra rederinæringen, sjømannsorganisasjonene og fra myndighetene.

Heller ikke nå, i arbeidet med filmen, vil Norges Rederiforbund lette på sløret og bidra med statistikk på hvor mange norske sjøfolk som deltok i trafikken, og hvilke rederier det var snakk om.

Ifølge NRKs anslag kan det dreie seg om over ett tusen norske sjøfolk. Mange av disse ble traumatisert, oppfølgingen var mildt sagt mangelfull, og flere tok sitt eget liv i årene som fulgte. En skjebne tilnærmet lik de mer kjente krigsseilerne etter 2. verdenskrig. Av denne grunnen hadde det vært svært interessant å få rederne i tale.

Derfor er det leit at Brennpunkt misser på dette avgjørende punktet:


Overstyrmann Restituto Auxilio, nå pensjonert og bosatt i Manila, forteller detaljer fra Olav Lerøys siste reis. Skjermdump NRK

 

Ett av filmens bærende elementer er en underliggende påstand om at kaptein Olav Lerøy mer eller mindre ble tvunget til å reise inn i krigs-infernoet av sin reder Johan Reksten - til tross for at skipet hadde tekniske mangler. I følge pressens etiske regler skal folk få imøtegå alvorlige beskyldninger, og to ganger i filmen ringer Lerøen fortjentsfullt til Johan Ludwig Reksten for å konfrontere ham med opplysningene.

Han møter bare en telefonsvarer - som NRK i en utro etter programmet opplyser er feil telefonsvarer. Den tilhører nemlig sønnen til Johan Ludwig Reksten, med samme navn - ikke den ansvarlige rederen.. 

I ettertid sier NRK at de har hatt kontakt med familien til den riktige Reksten, som så har formidlet tilbake at han ikke vil gi noen kommentar. Dermed får vi ikke høre redernes versjon - denne gangen heller.

Det er synd.

For det kunne vært med å kaste lys over en skammens periode i norsk skipsfart. Ikke nødvendigvis fordi det ble begått lovbrudd - det er ikke påstått. Men fordi mange norske sjøfolk utvilsomt følte seg presset til å gjøre en livsfarlig innsats, der få eller ingen fikk nødvendig oppfølging etterpå. 

Etter 2. verdenskrig, og etter de norske krigsseilernes skammelige skjebne - som blant annet Jon Michelet har skrevet levende om i bestselger-serien En sjøens helt - hadde vi altså ingenting lært.

Derfor bør Mikal Olsen Lerøen og Brennpunkt-redaksjonen gå videre i det viktige arbeidet de har begynt på. Også ledelsen i Norges Rederiforbund bør gå i tenkeboksen, og vurdere på nytt om de snart skal åpne arkivene - slik at vi kan få fakta på bordet om hva som skjedde i norsk skipsfart disse skjebnetunge årene mellom 1980 og -88.

 
hits