Den misforståtte tegneren

I dag presenteres den påkostede boken In your Face av tegneren Thomas Knarvik, han du vet som tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som apekatt. 

Boka er uten tvil interessant, som et slags demokratisk eksperiment, men er dessverre preget av forestillingen om Knarvik som et slags misforstått geni.


Innbydelsen til dagens presentasjon sammenlikner Thomas Knarvik med Dagbladet-tegneren Finn Graff.
 

Det er Trolltekst og forlegger Nils Horvei som har gitt ut boka, som også har fått forord av Dennis Meyhoff Brink ved instititutt for kunst og kulturvitenskap ved Københavns univsersitet. Det skal borge for den kunstneriske kvaliteten. 

Og la det være sagt aller først: Knarvik er en dyktig tegner. Han er fantasifull, stort sett passe og frydefullt frekk, og i enkelte tegninger er han oppe og måler seg med de beste, som Finn Graff, Roar Hagen, Gøsta Hammarlund eller Jan O. Henriksen. 

Men allerede invitasjonen fra forlaget viser at det er ett eller annet som tegneren (kanskje også forlaget) ikke har forstått: 

Invitasjonen, som er formet som et julekort, viser Knarviks tegning av Ali Esbati fra tidligere i år, sammen med en tegning av Finn Graff fra 2005.

Så skriver forlaget:

2005: Finn Graff tegner politikeren Erna som gris. En samlet presse støtter tegneren. 2016: Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape. En samlet presse fordømmer tegneren. Hva har skjedd i det norske ytringsklimaet det siste tiåret?

Svaret er dessverre ganske kjedelig: Kanskje ingenting. For det er ingenting i de to tegningene som sier noe som helst om eventuelle endringer i det norske ytringsklimaet det siste tiåret. 

Fordi tegningene er helt forskjellige, av en åpenbar grunn:

En av de mest skjellsettende skamplettene i menneskehetens historie er den endeløse strømmen av slaver som gikk, hovedsakelig på europeiske skip, fra det afrikanske kontinentet over til det "lovede land" Amerika på 1700-1800-tallet. Det har vært omfattende slavehandel andre tider og steder på jorden også, men dette var industrielt.

Det er dette bakteppet Thomas Knarvik ikke skjønner, eller kanskje rettere: ikke vil skjønne. 

(teksten fortsetter under tegningen)


I enkelte tegninger er Thomas Knarvik frydefullt frekk.
 

Det er nemlig et hav av forskjell på å tegne Erna som grisepurke og Carl I. som sprengkåt hanngris og Lars Sponheim som ivrig hjelper og befrukter. For det er ikke noe bakteppe her. Det er bare morsomt. Grotesk, ja - men morsomt: Ha ha. Erna som gris! Hagen som prøver å befrukte henne! Sponheim som luringen bak! 

Det går inn i en lang og sunn tradisjon, å karikere maktmennesker som dyr.

Å tegne Ali Esbati som apekatt, derimot, tilhører en helt annen tradisjon. Den tegningen har et helt annet bakteppe. Rett og slett fordi det har vært en høyst levende, rasistisk praksis i århundrer å framstille svarte eller mørkhudede mennesker som apekatter.   

Enda tydeligere blir bakteppet i den famøse tegningen av Haddi N'jie og Trond Giske, der deres felles barn blir framstilt som en apekatt.

I boka forsøker Knarvik å forklare at han "spiller" på disse fordommene. For han er nemlig ikke rasist, forteller han. Han bare bruker rasistiske fordommer i kunsten sin, for å si noe som - ja, hva er det egentlig han forsøker å si? 

Jeg oppfatter mest av alt at han forsøker å framstille seg som den misforståtte tegneren, det misforståtte geniet som kan heve seg over vanlige konvensjoner. Og da er det som kjent vi som er dumme som misforstår ham.

Derfor sier ikke de to tegningene noe som helst om ytringsklimaet i Norge i dag, fordi reaksjonene mot apekatt-tegningene sannsynligvis hadde vært akkurat like sterke i 2005 som i dag. Med en helt åpenbar grunn.

For ordens skyld: Jeg tror ikke Thomas Knarvik er rasist. 

Det kunne heller ikke falle meg inn å ville forby noen av Knarviks tegninger. Tvert om skjønner jeg Fritt Ord som har støttet utgivelsen, antakelig som et slags demokratisk eksperiment. 

Men det er ikke slik at vi er forpliktet til å like eller heie på alle kontroversielle ytringer. Det hører også inn under ytringsfriheten å si klart og tydelig fra når vi mener at ytringer blir usmakelige. Og det er her Knarvik skiller seg fra de andre store avistegnerne: Han har ikke fingerspitzgefuhl. Han har ikke følelse, ikke tilstrekkelig teft.

Derfor reduserer han seg selv til løs kanon på dekk - som ingen kan ta alvorlig.


In your Face. Coffee table format. Trolltekst 2016. Kurator og forlegger: Nils Horvei. 251 sider. 

 

 

hits