Hvor lavt kan en statsråd egentlig gå?

Denne ukas store mediesak har uten tvil vært følelsesduellen mellom statsråd Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner på sosiale medier.

En høne- eller hanekamp som dessverre utelukkende har polarisert debatten og forverret mulighetene til en saklig samtale om norsk flyktningepolitikk.


Når Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner barker sammen til duell blir du tvunget til å heie på enten den ene eller den andre.
 

Egentlig er den heftige skinndebatten nesten uvirkelig:

På den ene siden står statsråd Sylvi Listhaug, en såkalt representant for "folk flest" som er lei av å bli overkjørt av den "meningsbærende eliten". På den andre siden skuespiller Kristoffer Joner, en kjendissskuespiller fra Stavanger med såkalt sterkt medmenneskelig engasjement.

Det er bare det at begge er paradokser:

Listhaug har bakgrunn fra First House, et byrå med hemmelige kundelister og et lønnsnivå folk flest bare kan forestille seg. Nå med privatsjåfør og statsrådlimousin, og profesjonell hjelp fra et helt korps av spinndoktorer og en 24-årig Facebook-ekspert som gir seg ut for å være henne på sosiale medier. Som elsker å framstille seg selv som "enkel bondejente" fra Sjøholt, som ble hetset i ungdommen fordi hun snakket "rett fra levra" og støttet Frp. Vi som kjenner geografien vet at Sjøholt er en av de sterkeste Frp-bastionene på hele Vestlandet. I sitt miljø ble hun nok heller båret fram på gullstol.

Så har vi Joner, en i utgangspunktet rufsete fyr fra Stavanger som jobbet natta lang på bar før han ble oppdaget og gjorde kometkarriere i norsk film. Omtrent uten utdannelse, men i dag likevel sett på som klar representant for kultureliten. Som jo ofte har tendens til å fortelle folk flest hva de skal mene, og ikke minst føle. Men som denne gang ble hyret inn, riktig nok uten honorar, av et reklamebyrå for å simulere "ekte spontant engasjement" for å samle inn mest mulig penger til Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas).

Poenget er de er hverandres yndlingsfiender.

Hun som representant for en "innvandringsfiendtlig" høyreside. Han som representant for en "innvandringsvennlig" venstreside. 

Når disse barker sammen til duell på låven, er alle tilskuere tvunget til å flokke seg bak hvert sitt fjærkre. Du må heie på enten den ene, eller den andre. Du har ingen mulighet for å stille deg i midten, for lokalet er allerede fullt av bookmakere som tar i mot veddemål: Hvor mange likes vil Listhaug få? Hvor mange likes vil Joner få? Hvor mange millioner kroner vil Noas få?

Og her er vi ved selve problemet:

En slik "debatt" er utelukkende sementerende: De som i utgangspunktet er enig med Listhaug, blir bare enda mer overbevist om behovet for å være "streng". Og de som støtter Joner, blir enda sterkere i troen på at de er "snille".

Det blir nesten umulig å komme gjennom med det som virkelig trengs:

Argumenter i midten. Argumenter som kan bygge bro i et av de viktigste og vanskeligste spørsmålene i vår tid. Argumenter som kan virke samlende, slik at vi kan meisle ut en politikk som har oppslutning og kan gjennomføres. For merk: krangelen denne uka har overhodet ikke handlet om det den burde handle om, for eksempel:

- Over en million flyktninger er returnert til Afghanistan i år, delvis ved hjelp av FN, hvorfor er det verre at Norge gjør det? 

- Er det nødvendig for politiet å hente folk om natta?

- Listhaug ønsker tydeligvis at Norge framstår som det strengeste/kjipeste landet i verden. Har regjeringen vurdert denne signaleffekten opp mot andre hensyn, for eksempel Norges omdømme i verdenssamfunnet, som fredsmegler, som turistnasjon, som eksportør av olje, kraft, fisk?

Jeg mener at både heiagjengen til Listhaug og "hylekoret" til Joner har bidratt til å forverre debattklimaet i Norge. Det er ikke slik at hensikten helliger midlet. Eller at det alltid er bra å "svare med samme mynt". 

Om en statsråd spiller på følelser, er det ikke sikkert at det lureste er å bruke følelsesmessig argumentasjon tilbake. For det kan like godt gi backlash, som i dette tilfellet, eller være tilslørende. Tilslørende for det faktum at Joners eget Arbeiderparti også vil sende familier tilbake til Afghanistan.

Faktum er at flertallet både på Stortinget og i meningsmålingene er enig i den strenge asylpolitikken. 50 prosent synes den er passe streng, 29 prosent vil være strengere - mens 15 prosent vil være mer liberal. Det er lett å fyre opp de som allerede misliker Listhaug, men om det er opinionen som skal påvirkes kan det like gjerne slå motsatt vei - bare se på valget i USA. 

Så til statsminister Erna Solberg: Det er mange som har påpekt gjennom uka at en statsråd skal være statsråd for alle, ikke bare for sin egen lille menighet. En statsråd representerer Norges regjering, også på Facebook, og bør ha en viss verdighet.

Det er jeg enig i. Jeg synes det er usmakelig når statsrådene Listhaug og Sandberg bruker "stakkars kvinne" som argument mot en aviskommentator, når en finansminister sender "morsom" tiggermelding til støtte for en streng innvandringspolitikk,  og når en 24-åring sender rene mobbemeldinger mot politiske motstandere på vegne av regjeringen.

Det er lett å se at det er Trump som er forbildet. Men vil vi ha det slik, Erna Solberg?

Du har nettopp lagt fram en strategi mot hatefulle ytringer, og har et overordnet ansvar for å skape et levende demokrati med gode beslutningsprosesser. Synes du det greit at kollegene dine driver på som tenåringer på nettet?

Eller - hvor lavt kan en statsråd egentlig gå?  

 
hits