Det er Demokratene som har sviktet

Jeg er blant dem som har håpet at Donald Trumps ekstreme utspill i valgkampen bare har vært skuespill for å få oppmerksomhet - og at han nå vil vise seg som ansvarlig politiker.

Men tenk om det virkelig store skuespillet har foregått i det Demokratiske partiet - rett foran øynene på oss, gjennom åtte samfulle år?


Det kuleste presidentparet - ever. Tenk om det har vært et skuespill? (Foto: Det hvite hus)

 

Etter sjokkvalget av Trump som USAs 45. president er norske medier nå full av selvransakelse og selvkritikk. Noen kaller det etterpåklokskap, men det er mye bedre enn ingen klokskap.

Dagbladets John Olav Egeland sier det slik:

"Trumps valgseier omtales gjerne som et sjokk. Som en nærmest umulig hendelse. Det er i seg selv et tegn på hvordan politikere, medier, såkalte eksperter og meningsmålere ikke forstår sin samtid."

Dette er en nokså presis oppsummering. Vi har rett og slett ikke forstått hvor vanskelig mange amerikanere har fått det de siste åra, og hvor sviktet de har følt seg av den politiske eliten i Washington.

Men noen forsto det:

Bernie Sanders var kandidaten som ville føre en politikk som ligger nærmest våre nordiske land som Norge, Sverige og Danmark. I  USA er han radikal, men ikke etter norske forhold. Her ville han antakelig glidd godt inn i Høyre.

Sanders pekte tidlig på de samme tingene som mange har pekt på de siste dagene: Om hvordan middelklassen har sakket akterut, om hvordan arbeiderklassen (de som mange nå kaller "hvite uten utdannelse") ligger med brukket rygg og føler seg sveket av alt og alle.  

Hadde Demokratene tatt dette på alvor, ville de valgt Bernie Sanders til partiets presidentkandidat. Men det gjorde de ikke.

LES OGSÅ: These simple facts suggest Bernie Sanders could have beaten Donald Trump

For her hjemme og i resten av verden har vi alle vært blendet: For åtte år siden syntes vi det var så fantastisk med en svart president at Obama fikk Fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Han hadde dessuten fantastiske retoriske evner og kunne fortelle om både change og kvinners rettigheter og fred på jord.

Og nå i valgkampen har vi vært blendet av en kvinne. Vi har syntes det var så fantastisk at en kvinne kunne bli president at vi fullstendig har oversett at kallenavnet "Crooked Hillary" faktisk kunne inneholde et snev av sannhet: 

Vi har bagatellisert det faktum at hun som utenriksminister holdt millioner av eposter unna innsyn fra andre i statsapparatet ved hjelp av en privat server. Vi har bagatellisert det faktum at hun og ektemannen har mottatt rause pengegaver til "Clinton Foundation" fra milliardærer som kanskje ventet å få noe igjen dersom hun ble valgt. Og vi har bagatellisert hennes nære tilknytning til finansmiljøet på Wall Street.

LES OGSÅ: Misnøyen ble undervurdert - igjen

Og fremdeles går vi rundt og snakker om the Obamas som det kuleste presidentparet ever.

Jeg har som sagt vært blant dem som har lurt på om Trump egentlig bare er en god skuespiller. Men forsøk å tenk denne tanken:

Tenk om det virkelig store skuespillet har foregått i Det hvite hus - rett foran øynene våre gjennom åtte år?

At Obama har vært gallionsfiguren som utad har framstått som den "radikale" presidenten som både skulle stenge Guantanamo og gi håpet om forandring tilbake til de fattige.

Mens innad har partiapparatet vært fullstendig i hendene på et "establishment" som nådeløst og kynisk har fortsatt en politikk som konsekvent har gjort de rike rikere og de fattige fattigere.

Kanskje er det dette de amerikanske velgerne har gjennomskuet. Og kanskje vil historiebøkene vise at det er her det store sviket ligger.

(teksten fortsetter under bildet)


Vi vil gjerne tro på fortellingen om "den gode" mot "den onde". Men kanskje er de skuespillere begge to? Foto: Scanpix 
 

Jeg ser motargumentet, om at Obama ikke har klart å gjøre så mye fordi republikanerne har sabotert i Kongressen. Og også jeg stritter imot tanken. For også jeg har beundret Obama og hans taler. Jeg vil gjerne tro at han er en redelig mann som bare vil gjøre godt. 

Men da Ronald Reagan ble valgt, var mange overbevist om at han bokstavelig talt bare var en skuespiller som spilte rollen som amerikansk president, mens det var helt andre folk som styrte. Og har du egentlig sett så mye fred på jord de siste åra?

Les også: En smule ydmykhet, takk

Uansett har John Olav Egeland rett i en ting til:

Når demokratiet svikter, står autoritære krefter på lur for å "rydde opp".

For dette er det ingen tvil om:

Donald Trump er autoritær. Skremmebildet som norske medier har skapt av ham som en despot med ustabile trekk er antakelig riktig. Det er ikke det kritikken av norske medier har gått ut på. Hovedkritikken har vært den uriktige framstillingen av at det nærmest bare var rasistiske hillbillies som ville stemme på ham.

Faren er at Trump kan åpne opp for autoritære politikere også i Europa. Derfor er utfordringen til alle demokratiske krefter, både politikere og media, viktigere enn noen gang:

De demokratiske institusjonene må ta folkelige strømninger på alvor, og komme med adekvate løsninger i tide. Det verste vi kan gjøre er å avfeie folk flest som dumminger som ikke vet sitt eget beste.

 

 

OPPDATERING: En leser har sendt meg denne satiren fra den britiske "reporteren" Jonathan Pie, i skuespiller Tom Walkers skikkelse. Anbefales på det sterkeste:

 
hits