Jenter som ikke eier skam i livet

- Jeg tok av hijaben i august. Jeg var på ferie i Italia, og prøvde der først. Det funket fint. Så gjorde jeg det i Norge. Jeg merket det med en gang: Folk smilte mer til meg, og jeg følte meg straks mer som en del av samfunnet. 

 

Sofia N. Srour og Nancy Herz. Jenter som ikke har noe å skamme seg over.

 

Muslimske Sofia N. Srour er en av "de skamløse jentene". Jentene som ikke eier skam i livet. De som ikke aksepterer at de har noe å skamme seg over. 

Sammen med eks-muslimske Nancy Herz deltok hun i går på regjeringens integreringskonferanse  i Oslo. Her fortalte Srour blant annet om sitt personlige valg da hun i høst bestemte seg for å ta av seg hijaben. 

Hennes historie kan kanskje lære oss nordmenn noe om hijab. I korte trekk går den slik: 

Sofia N. Srour begynte å bruke hijab som 11-åring. Ganske tidlig, altså. Hun ble mobbet for det på skolen, men da skulle hun ihvertfall ikke ta den av. For hun var stolt. Om hun skulle ta av seg hijaben, så skulle det være hennes valg. Ingen andres. 

Så, i sommer var altså tiden kommet. For sikkerhets skyld tok hun den av i utlandet først. For å teste. Det føltes ok. Så prøvde hun hjemme i Norge også, og oppdaget med en gang at folk var mye blidere mot henne, hun følte seg straks mer inkludert. 

Og ikke minst: De samme folkene som tidligere hadde kritisert henne, begynte å støtte henne. Og omvendt. Bare på grunn av et lite klesplagg. 

(Teksten fortsetter under bildet)


Sofia N. Srour før hun tok av seg hijaben. Foto: LinkedIn.
 

Logisk, tenker du. Eller kanskje mener du at historien er banal. Det er den ikke.

Jeg tror den rommer en innsikt som vi enten kan kalle "enkel psykologi" eller "dyp sannhet" om oss mennesker:

Jo mer storsamfunnet kritiserer ungjentene med hijab for å bruke hijab - jo mer vil noen av dem tviholde på den. 

Jeg presiserer at jeg nå ikke snakker om hijab i politiet, eller hijab på småjenter i skolen. Men om de som enten velger eller ikke velger å gå med hijab som voksne privatpersoner.

For om de lar seg presse til å ta av hijaben, da har de jo ikke tatt noe selvstendig valg. Da har de jo bare bøyd seg for enda en majoritet. 

- For det er ikke slik at de som bruker hijab er undertrykt, og de som ikke gjør det er frigjorte, sa Srour.  

For dette synspunktet fikk hun full støtte fra Nancy Herz, som var den som innførte begrepet "de skamløse jentene" i en kronikk i Aftenposten i vår. Herz kaller seg ateist, og oppfordret innvandrerungdommer til å våge mer. Våge å tenke selv, våge å ta sine egne valg.   

- For det finnes både mild og sterk sosial kontroll. Mange flere må våge å snakke med foreldrene sine, sa Herz.

Jeg blir optimist når jeg hører slike jenter. 

For det siste året har det skjedd mye. Mange flere stemmer har kommet til i den norske innvandringsdebatten, både unge og gamle, kvinner og menn, fra mange kanter av verden, både her i Nettavisen og i andre medier. 

Og når de unge jentene entrer arenaen, da kan det gå fort. For antakelig sitter det tusenvis av unge, muslimske eller ikke fullt så muslimske jenter rundt omkring i Oslo og i Norge og følger "de skamløse jentene" med argusøyne. Mange av dem tenker: Om de kan, da kan kanskje jeg også?

Når de først bestemmer seg, kan det bli en bølge som bæres fram av sin egen tyngde, og som det heldigvis ikke er mulig å stoppe.

Men de må velge det selv. 

 

--------------------

 

KORREKSJON:

Sofia N. Srour mener at jeg har mistolket henne, og at sitatene fra konferansen er tatt ut av sammenheng - slik at de kan misforstås. Jeg lar henne derfor komme til orde her:

"Jeg har reklamert hverken for eller mot hijab, jeg snakket kun for selvbestemmelsesretten og kritiserte hetsen jeg har fått på flere fronter.

For meg handlet ikke valget om hva andre (ofte utenforstående) folk mente, tenkte og hvordan de behandlet meg før/etter mitt personlige valg... valget mitt handlet ikke om å tilfredsstille disse menneskene - det var et fritt, personlig valg jeg tok for meg selv, noe jeg uttrykkelig sa på konferansen. Men dette ble jeg selvfølgelig ikke sitert på.

Det jeg sa om å føle seg inkludert handlet om at jeg synes det var trist at noen mennesker har disse fordommene og ikke-inkluderende holdningene. Det var kritikk rettet mot fordommene. Jeg skyldte aldri på den frivillige hijaben, jeg støtter den."

hits