Fra Central Park til Color Line Stadion

- Love lies bleeding, synger Elton John til et forventningsfullt publikum på Color Line Stadion i Ålesund. Eller Funeral for a friend, som låten også heter, og det passer i grunnen godt. 

For meg vil Elton John alltid være indirekte knyttet til en av de mest dramatiske hendelsene i pophistorien.

Sir Elton John blir snart 70 år, men fyrer opp på Color Line Stadion i Ålesund.  (Foto: Anne Marthe Vestre Berge/Bypatrioten.com) 
 

Vi er mange som har funnet veien til Color Line denne hustrige junikvelden. Ålesunderne er ikke altfor bortskjemt med superstjerner på besøk, så de 17000 billettene har vært utsolgt i flere måneder.

Det fem mann sterke orkesteret åpner med et potpourri. Deretter kommer sjefen sjøl ruslende inn. Den britiske poplegenden blir snart 70, men det ser ut som om han holder koken - selv om vestavinden feier over stadion. Å se ham i hjembyen er en opplevelse i seg selv, særlig fordi jeg har et dobbelt forhold til Elton John:  

Det er jo i ungdomstida musikksmaken "setter seg" for de fleste, og den gangen var den britiske popskriveren litt for sukkersøt etter min smak.

Men allerede i 1973 kom han inn i livet mitt. Som nyvalgt musikkansvarlig på Badet Fritidsklubb var Crocodile Rock den første singelen jeg kjøpte. Jeg husker det godt, fordi Steinar på platesjappa til Aarfot ertet med at jeg sikket kjøpte den bare på grunn av tittelen.

Et par år etterpå gjorde briten med de store brillene en uforglemmelig inntrykk som selveste Pinball Wizard i filmen Tommy The Who.

Men det var for 36 år siden jeg opplevde jeg ham på verdens inntil da største rockekonsert i Central Park i New York.

(teksten fortsetter under bildet)

Central Park september 1980: Elton John i full blomst som entertainer. (Foto: Erik Stephansen)

Året var 1980, og jeg hadde jobbet to sommermåneder på en ungdomsleir for slum-unger i New York. Etter en måneds påfølgende haiketur langs østkysten vandret jeg rundt på Manhattan og ventet på fly hjem. Den første, store gratis søndagskonserten på The Great Lawn måtte jeg selvsagt få med meg.

Allerede om morgenen ba de lokale radiostasjonene folk om å la bilen stå hjemme. På formiddagen ble det meldt om kødannelser i undergrunnen, og rundt lunsjtider var meldingen klar. Skulle du inn til Manhattan i dag, måtte du gå. Alle transportmidler sto. 

Woodstock elleve år tidligere hadde samlet 500 000. Over tre dager. De mest optimistiske nå hadde håpt på 100 000. 

Det kom 400 000.

Fredelige. Blide. Feststemte. Med vin og mat og tepper under armen. Og inn på scenen kom Elton John i et slags Donald Duck-kostyme. Folk jubler. Elton John var allerede da kjent for staffasjen. Og for brillene. Konserten ble den reneste idyll. Etter et par timer toppet det seg. Nå skulle han synge en låt skrevet av en god venn som bor rett bort i gata her, fortalte han - og nikket bortover mot West Side.

Så spilte han Imagine, og en fredfylt stemning senket seg over et publikum som sang optimistisk med i refrenget om sharing all the world og brotherhood of man. Der og da ble vi alle hippier.

Tre måneder senere ble John Lennon skutt.

*

Tilbake på Color Line Stadion fortsetter Elton John med Bitch is back, og folk ruller med i regntøyet sitt. Så følger hiit'ene som perler på en snor: Daniel, Rocket Man, Yellow Brick Road, This is Your Song.

Elton John reiser seg mellom hver sang som en ekte britisk engelskmann. Hans personlige favorittliste over låter han selv har skrevet fortsetter: Sorry is the Hardest Word. I Still Standing.

Elton John presenterer bandet. Han trekker særlig fram trommisen Nigel Olsson, som har vært fast trommis i bandet siden 1969. Han var nok med i Central Park også.

De forsøker å avslutte med Saturday Night Will Be All Riight for Fighting, men det går selvsagt ikke. Folk vil ha mer, og hva passer vel bedre en kald kveld enn Candle in the Wind.

Men han gir seg ikke med det, og helt til slutt kommer den - Crocodile Rock. Ringen er på en måte sluttet. Folk har fått det de kom for: To og en halv time med levende pophistorie. En levende legende som kanskje skal fortsette å levere i flere år til.

Så kan man lure, hva det er med den fortsatt "sukkersøte" Elton John som gjør at han etter 40 år ikke bare er blant de mest folkekjære artistene, men også blant popskriverne med "kred"? En forklaring kan være at han i like mange år har vært symbol og frontfigur for en homokamp som for ikke mange dagene siden viste sin synlige triumf i Oslos gater.

Men mest av alt handler det selvfølgelig om musikalsk kvalitet. Om enkle låter og intrikate arrangementer. Og en menneskelig ekthet som skinner tvers gjennom klisjeene og staffasjen og minner oss på at jammen kunne vi tenkt oss å ha vært hippier en liten stund til.

Første gang Elton John kom til Norge, var i 1982 - bare to år etter den legendariske konserten i Central Park i New York. Siden den gangen har han holdt over 30 konserter i Norge. I morgen og lørdag 2. juli spiller han på Sverresborg Arena i Trondheim. Gled dere.

Funeral for a friend/Love lies bleeding. Elton John på Color Line Stadion anno 2016. (Foto: Anne Marthe Vestre Berge/Bypatrioten.com)

Elton John anno 2016 på en litt hustrig Color Line Stadion i Ålesund. (Foto: Erik Stephansen)


Central Park september 1980: En litt yngre Elton John entrer scenen som Donald Duck (Foto: Erik Stephansen)


Central Park september 1980: Der og da ble vi alle hippier. (Foto Erik Stephansen)


Central Park september 1980: 400 000 mennesker hjelper Elton John å holde det grønt. (Foto: Erik Stephansen)
 

hits