Journalister på kildejakt

Dagens store snakkis i journalistkretser er at en journalist i Dagens Næringsliv har stått bak en anonym, mediekritisk konto på Twitter med 815 tilhengere.


Faksimile fra Medier24.coms dekning av saken.
 

Det er redaktør Gard L. Michalsen i Medier24.com som har avslørt at det er Etterbørs-journalist Mina Ghabel Lunde i DN som står bak @fruhjorth (Emma Deer). Til å hjelpe seg har han hatt både VG-journalist Anders Giæver og til en viss grad en Aftenposten-journalist.

Jeg er den første til å mene at saken er underholdende og delikat. For det er ikke bare kolleger i andre medier som har fått gjennomgå i kommentarer av typen "Finnes det virkelig ikke et mer kompetent og mindre bitterskrullete menneske enn Sidsel Wold blant NRKs 3600 ansatte til å dekke Midtøsten?"

Hun har også gått løs på sine egne i Dagens Næringsliv:  

(Teksten fortsetter under bildet):


Mina Ghabel Lunde har i dag slettet Twitter-kontoen. Foto fra Facebook-profil. 

 

"- Åpenbart fritt fram for journalister i DN å lage bestillingsintervjuer med bestekompisens klienter" er en melding.

"- Imponerende hvor raskt landets beste avismagasin har klart å bli det mest tvilsomme. Først Forsang-fadesen, nå dette", er en annen.

Og etter hvert som Butenschøn-saken utviklet seg i fjor sommer kom blant annet denne:

 "Og bak enhver mannlig skruppelløs journalistisk posør står ofte en inkompetent kvinne. Butenschøn/Egenes. Henriksen Jørstad/Roang Bostad."

Men nå er altså den anonyme @fruhjorth avslørt, og alle kan godte seg.

Eller kan vi egentlig det?

Ved nærmere ettertanke er det en rekke prinsipielle spørsmål å stille ved denne saken. For eksempel:

Om det var en insider som kom med anonyme twitterkommentarer om det indre livet i ledelsen i Statoil, ville vi da se det som en oppgave for norske journalister å avsløre vedkommende?

Om noe liknende skjedde i politiet?

Svaret er åpenbart nei.

Det ville være fullstendig på jordet å gjøre noe slikt. I Sverige ville det til og med være forbudt. Der er det ulovlig å drive kildejakt.

Hva er det da som gjør det legitimt å jakte på egne mediekolleger? Er det fordi kommentarene har gått ut over oss?

Norge har også en annen anonym "mediepersonlighet" på Twitter. Det er @doremus42 (Doremus Schafer), som har et slags program om at han skal gå pressen nærmere etter i sømmene. Han blir beskyttet av minst to norske redaktører, Journalisten-redaktør Helge Øgrim og Dagbladet-redaktør John Arne Markussen, som begge vet hvem han er.

@doremus42 er utfordret av blant annet herværende sjefredaktør Gunnar Stavrum, som har nektet ham tilsvar på en kommentar, noe som igjen har ført til en anonym klage til PFU - noe som så kan bli en underholdende hodepine fordi anonyme klager ikke er tillatt.

Men forskjellene på de to er åpenbar: 

@doremus42 er en mainstream synser som kommer med nokså ukontroversielle synspunkter. Han ser heller ikke ut til å være en insider, til det er hans betraktninger for alminnelige. Hans behov for anonymitet er derfor vanskelig å få øye på.  

Mina Ghabel Lunde derimot, har et åpenbart motiv for å være anonym. Hun legger seg ut med kolleger. Hun legger seg ut med sjefen. Men hun blir altså aktivt avslørt av gravende journalister som åpent skryter av sin metodikk som var det en kommende nominasjon til neste års SKUP-pris.

Til Media24 sier DN-journalisten at hun "bare lufter meninger jeg ikke kan si under fullt navn". Det er åpenbart riktig. Det er derfor fullt mulig å argumentere med at hun faktisk er en varsler.

Jeg synes @fruhjort har vært et frekt og frisk pust i mediedebatten - som flere ganger har gitt meg en god latter. Slikt burde vi rett og slett tåle å ha mer av, ikke mindre. 

Så skjønner jeg selvsagt at mange er blitt mektig irritert. Og at det ikke nødvendigvis er etisk eller kollegialt eller arbeidsrettslig riktig det hun har gjort. Men det legitimerer ikke behovet for å skyte spurv med kanoner.  

Dermed gir jeg siste ord til @fruhjorth:



Faksimile fra twitterkorrespondanse mellom Medier42 og @fruhjort.

 

 
hits