hits

Den "dannede" innvandrings-debatten fører til mer vold

Denne uka lanserer Flemming Rose den norske utgaven av sin siste bok "Hymne til friheten". I et eget, "norsk" etterord tar han for seg forskjellen mellom innvandringsdebattene i Norge, Danmark og Sverige.


Også den norske avisen Dagen trykket tegningene, og her blir det norske flagget brent under en demonstrasjon i Lahore i 2010. Foto: Scanpix.
 

Flemming Rose er mannen som startet karikaturstriden i 2006. Som kulturredaktør i Jyllands-Posten trykket han 12 tegninger av profeten Muhammed, og i dag - ti år senere - reiser han fremdeles rundt med politieskorte.

Det har skjedd mye på flyktningefronten siden boka kom ut i Danmark i fjor. Blant annet har Sverige tatt imot 163 000 asylsøkere med stor overvekt av yngre menn, men planlegger nå å utvise 80 000 av dem som "grunnløse". Danmark har tatt mot 22 000, og Norge 30 000.

Men ifølge Rose mangler svenskene språk for å kunne snakke om den kraftige svenske innstrammingen.

Det innvandringsfiendlige partiet Sverigedemokratene (SD) har fosset fram til 20 prosent på meningsmålingene, men fremdeles kan ikke de andre partiene snakke med dem. Til tross for at de har overtatt deler av SDs politikk ved å ville utvise halvparten av dem som for bare et halvt år siden ble tatt imot med åpne armer.

Flemming Rose mener at Norge og Danmark likner hverandre med en åpen, kritisk og til tider røff debatt om innvandring.

(teksten fortsetter under bildet)


I det norske etterordet hevder Flemming Rose at svenskene mangler språk for å kunne føre en ordentlig debatt om innvandring.
 

Mens svenskene er kultiverte og dannede, dekker over, snakker om noe annet. De har skapt seg et eget språk der mange av de ordene som kunne bragt klarhet i debatten, er tabubelagt.

Det er for mye man rett og slett ikke kan si.

Som eksempler viser han særlig til Knausgård-debatten og leserinnlegget som bl.a Civita-leder Kristin Clemet ikke fikk på trykk i Dagens Nyheter (!).

Men hjelper det? Fører den dannede samtalen i Sverige til mindre rasistisk vold?

I følge Rose er det tvert imot. Han viser til forskning på høyreradikal vold, som viser at Sverige siden 1990 har hatt 16 ganger så mange voldshendelser med døden til følge som Danmark.

"Sverige ligger ikke bare foran de andre nordiske landene, men er faktisk det landet i Vest-Europa med flest høyreekstreme drapshendelser per innbygger, selv om flere mennesker ble drept i Norge i en enkeltepisode 22. juli 2011", skriver han.

Hva er så årsaken til det?

Rose mener at stigmatiseringen av innvandringskritiske røster i mediene gjør at disse heller føler seg tiltrukket av mer radikale og i verste fall voldelige kanaler for protest.

I følge Rose er det altså tausheten som fører til vold, ikke omvendt: at fremmedfiendtlige ytringer virker som oppfordring til handling.

Så kan man kanskje si at dette er å slå inn åpne dører. I den norske debatten er disse synspunktene allerede kjente og langt på vei aksepterte:

Det hjelper å snakke om det.

I det norske etterordet forsøker Flemming Rose også å forklare hvorfor svenskene i norske og danske øyne er så rare.

Her trekker han blant annet frem at Sverige alltid har hatt større avstand mellom eliten og folket enn i Norge og Danmark. Derfor er forestillingen om å "oppdra folket" fremdeles levende - med røtter helt tilbake til Voltaire. Også han mente at det fantes bøker som folket ikke burde lese fordi de ikke hadde forutsetninger til å håndtere det som sto i dem.

Dernest hadde både Norge og Danmark solide rettsoppgjør etter krigen - samt aktive motstandsbevegelser. Derfor ble nazismen aldri per definisjon identifisert med det nasjonale, som i det "nøytrale" - men fremdeles skamfulle Sverige. Her siterer Rose sin svenske kollega, den tidligere kultur- og sjefredaktøren Arne Ruth i Dagens Nyheter:

"Jeg kan ikke synge "Du gamla, du fria" uten å følge meg pinlig berørt. Jeg har aldri heist et svensk flagg".

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar