OL-ringenes herrer - eller sjokk og vantro i kulturlivet


I forrige uke kom endelig skandalen det politiske Norge skadefro har ventet på: at en av de ferske statsrådene skulle vikle seg inn i noen av de konstitusjonelle snubletrådene som alltid ligger som et usynlig nett rundt regjeringskontorene.

Jeg tenker selvsagt på den såkalte museumsskandalen - der kulturstatsråd Thorhild Widvey personlig ringte til styreformannen for Trondheim Kunstmuseum for å «skaffe informasjon» om noe den svenske direktøren for det samme museet hadde skrevet om Fremskrittspartiet.

Widvey likte ikke at museumsdirektøren kalte støttespilleren i den blåblå regjeringen for et «farlig nasjonalistisk parti», og det kan man jo godt forstå. Når en svenske skal analysere norsk politikk kan det bære riktig galt av sted, og det gjorde det også her.

Men det er ikke poenget.

Et samlet kulturliv reagerte med sjokk og vantro over at en minister blandet seg inn i detaljer i programmet til en kunstinstitusjon. Kunsten skal som kjent være fri, og særlig kommentator Harald Stanghelle i Aftenposten satte fresende skapet på plass på vegne av hele det politiske og kulturelle Norge.

For slik detaljstyring av kunstnerisk virksomhet hører hjemme i diktaturer og regimer vi slett ikke liker å sammenlikne oss med, for eksempel i Putins OL-Russland, som setter aktivister i fengsel for å male slagord på et gjerde.

Og det kulturlivet lurer på nå er: hvor i all verden var Stanghelles tidligere kollega - nå Widveys statssekretær Knut Olav Åmås - da forviklingene startet? Var han involvert i den ulykksalige telefonen? Og hvilke råd har han eventuelt gitt til sin politiske sjef?

Åmås ble overraskende hentet til regjeringen fra jobben som kultur- og debattredaktør i Aftenposten, nettopp for å gi den politiske ledelsen i Kulturdepartementet tilstrekkelig tyngde og kred i kulturlivet.

Men hva Åmås visste eller ikke visste om telefonen fra ministeren vet vi ikke noe om. Han har klokelig holdt munn.

Åmås kommer vi tilbake til. Nå over til statssekretær Julie Brodtkorb ved Statsministerens kontor. Det var hun som ga Widvey telefonnummeret til styreformann Rasmus Brodtkorb - øverste sjef til vår ulykksalige svenske museumsdirektør. Norge er nemlig ikke større enn at Brodtkorb og Brodtkorb er søsken.

Også Julie Brodtkorb er en fersking i regjeringskontorene. Rett nok er det hun som har fått æren av å bygge opp «den nye Erna» som vant stortingsvalget sist høst. Og rett nok har hun atskillig administrativ erfaring som øverste sjef for JKL, ett av de store kommunikasjonshusene i Norge.

Men hvor var dømmekraften hennes da hun ga fra seg brorens telefonnummer til en opprørt statsråd?

Om det ikke ringte noen bjeller i gjerningsøyeblikket, kan vi gå ut fra at det har ringt noen bjeller senere i uka. For Norge er som sagt et lite land, og Julie Brodtkorb er samboer med ingen ringere enn William Nygaard d.y. - selveste grand old man i Aschehoug forlag og en av Kultur-Norges mest respekterte menn.

Og ikke bare det: Nygaard er styreleder i den norske avdelingen av P.E.N. International, som kjemper for kunsteres ytringsfrihet over hele verden. Om ikke Brodtkorb hadde tenkt på det før, har nok Nygaard levende kunne fortelle henne om diktatorer som trakasserer kunstnere og forfattere i Jemen og Uzbekistan. Eller i Russland.

Ikke minst har han nok kunnet fortelle henne hvorfor det er prinsipielt viktig at statsråder på enkelte områder holder fingra langt unna fatet.

Men så tilbake til Åmås, og alle som lurte på hvor tidligere kulturredaktør Åmås har vært under bruduljene.

For svaret kom i går: Under herrestafetten i OL ble det selvsagt vist bilder av celebre tilskuere på tribunen, og da russeren Alexander Lekov gikk opp til andreplass kunne vi se Vladimir Putin og statsminister Dimitrij Medvevev kose seg storlig over utsikten til en viktig propagandaseier i skiløypene.

Og der! På tribunen, en halvmeter foran Putin og Medvevev - så nær at han bare kunne snudd seg og slått av en homovits - sto Åmås! Som den selvfølgeligste ting i verden!

Om de tre herrene fikk tid til en liten prat om norsk smørefiasko etterpå, eller kanskje om utsiktene til OL i Oslo i 2022, vet ikke jeg.

Uansett kan vi kanskje si at OL-ringene på en måte er sluttet.

hits