Storbank til kamp mot falske nyheter


JP Morgan: Markedet er med og rydder opp.
 

Sådan er også kapitalismen: Den nest største banken i USA, JP Morgan Chase & Co, seiler plutselig opp som en spydspiss i kampen mot fake news. Virkemiddelet er som så ofte før: penger.

Også her hjemme har debatten om fake news gått livlig etter den amerikanske valgkampen. Likevel er det i USA at fenomenet virkelig har vært et problem: I de to siste månedene før valget av Donald Trump ble falske nyheter delt dobbelt så mye som ekte nyheter på sosiale medier.

Og da snakker vi "ekte" falske nyheter, om vi kan si det slik. Altså klare, oppdiktede historier på falske nettsteder - ikke vinklinger eller vanlige saker som inneholder feil.

Fikk du med deg denne? Noen må ta ansvar for falske nyheter

Les også: Dette er ikke fake news

En viktig bakgrunn for suksessen til de falske nyhetsstedene, er framveksten av det som reklamefolket kaller programmatisk annonsering. I stedet for å annonsere i en særskilt  avis eller TV-stasjon, kan Google eller Facebook eller andre store aktører tilby annonsørene å spre budskapet sitt "der det treffer best".

Ideelt sett kan altså en leverandør av for eksempel fluefiskestenger spre budskapet sitt "treffsikkert" til spesielt interesserte på særskilte nettsteder og blogger for sportsfiskere - eller kanskje direkte til din mobiltelefon fordi du har vist interesse for en artikkel om elvepadling i Gudbrandsdalen ...

Rett og slett genialt altså - om det virker.

 

 

Men hvor treffsikkert det er, kan diskuteres. Du har kanskje selv opplevd å bestille hotellrom i London på nettet, for så å bli bombardert med annonser for hoteller i London i månedsvis - lenge etter at du har kommet hjem.

Men det virkelig store problemet med de programmatiske annonsene har vært at annonsørene også dukker opp der de slett ikke ønsker å være. Også her hjemme har for eksempel både Telenor, Maxbo og Toro opplevd å dukke opp på nettsteder eller YouTube-kanaler med ekstremt eller støtende innhold - enten det gjelder steder for fake news, hjemmesider for terror, tilnærmede nazisteder eller porno.

Ikke bare er det svært dårlig reklame. Slik er de også med på å finansiere innhold de slett ikke vil forbindes med.

Google og YouTube sier at de lenge har forsøkt å ordne opp, men mest effektivt er det tydeligvis når annonsørene selv tar grep. Det er her JP Morgan Chase kommer inn, i følge New York Times. For bare noen uker siden annonserte storbanken på hele 400 000 nettsteder over hele verden. Nå har de klart å redusere det til "bare" 5000.

Det forbløffende resultatet er at annonse-effekten er den samme. Eller som det heter i tittelen til New York Times:

"Chase Had Ads on 400,000 Sites. Then on Just 5,000. Same Results."

Metodikken til banken var omfattende, men enkel: Av de 400 000 nettstedene banken hadde benyttet de siste 30 dagene, var det bare 3 prosent - eller 12.000 - som ledet til aktivitet i tillegg til selve annonsevisningen.

Bankens personell klikket seg manuelt inn på alle disse 12.000 nettstedene eller kanalene for å forsikre seg om at dette var steder der banken ønsket å være. Hele 7.000 steder var det ikke. Dermed satt banken igjen med 5000 steder, som så ble "hvitelistet". 

Nå vil banken utvide det manuelle grepet sitt om nettmarkedsføringen sin. Som markedsdirektør Kristin Lemkau i banken sier det: 

- På ett eller annet punkt er det greit at et menneske tar en titt.

"Sådan är kapitalismen" sang den svenske visesangeren Fred Åkerström i en legendarisk revyvise om kapitalismens fortredelser for mange år siden.

Dette er altså et eksempel på at storkapitalen og markedet også er med og rydder opp.


Eksempel på mennesker: Fred Åkerström og Cornelis Vreeswijk.

Når Islamsk Råd taper ansikt


Hva er det generalsekretær Mehtab Afsar pønsker på? Den nytilsatte Leyla Hasic innfelt. Foto NTB.


Islamsk Råd har ansatt en kvinne med heldekkende nikab for å være brobygger til storsamfunnet, eller kanskje heller ... kremt, organisasjonens ansikt utad. Det er nesten ikke til å tro.

Reaksjonene har vært forutsigbare:

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) var naturlig nok raskt ute, og kalt ansettelsen ytterst uklok og provoserende. I tillegg ymter hun om å trekke tilbake statlige penger. For stillingen er ironisk nok finansiert av ekstramidler fra departementet på nesten en halv million kroner, penger til å "styrke dialogen med storsamfunnet og samholdet muslimer imellom". 

Nettavisen-blogger Aesel Manouchehri påpeker at nikab verken er representativt for Islam eller for muslimske kvinner.

Og til og med den konservative Mohammad Usman Rana reagerer på twitter og viser til sin bok "Norsk islam" - hvor han blant annet omtaler nykonverterte og nyreligiøse som legger vekt på ytre ting og plutselig blir mer katolske enn paven.


Også flere av de konservative muslimene reagerer på ansettelsen, her Mohammad Usman Rana.(Twitter)

 

Men spørsmålet gjenstår: hvorfor i all verden gjør de det? Hvorfor velger de å fronte en steinalderskikk fra et fjernt ørkenstrøk i vårt moderne og sekulære Norge?  

Historien viser at det ikke bare er Vårherres veier som uransakelige. Det er også veiene til Islamsk Råd. 

Det er under ett år siden daværende styre i Islamsk Råd Norge gikk av etter en dyp konflikt med den samme generalsekretær Mehtab Afsar, som etter planen skulle sies opp på grunn av "manglende resultater" og "dårlig omdømme".

Men slik gikk det altså ikke. Etter en temmelig tildekket maktkamp, i alle fall for den norske offentligheten, var det i stedet styret som måtte gå. Mens generalsekretæren ble sittende.

På denne bakgrunnen er det nærliggende å tenke at det også denne gangen er beinhard maktkamp som ligger bak. Som kjent skal Islamsk Råd være en fellesorganisasjon for alle muslimer i Norge, både pakistanere, somaliere, tyrkere, arabere - og vanligvis mer europeisk orienterte bosniere og albanere. 

Ansettelsen av den heldekkede Leyla Hasic kan være et grep for å sikre seg støtte blant de mest fundamentalistiske kreftene i Islamsk Råd, samtidig som ansettelsen må være en bevisst provokasjon mot arbeidet for å skaffe flertall på Stortinget for et nasjonalt forbud mot nikab i skoleverket.

Og et ønske om å polarisere debatten. Det synes jeg ikke vi skal la skje.

Uansett synes det tydelig at Islamsk Råd nå taper ansikt i offentligheten med generalsekretærens vitende og vilje. Jeg tror ikke han gjør det av ubetenksomhet, eller fordi han er dum. 

Spørsmålet nå er om de moderate kreftene blant norske muslimer er villige til å la det skje.

 

Fikk du med deg denne? Fram for den ekstreme middelvei

Les også: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

Nå må vi journalister jekke oss ned litt


Kulturnytt kom plutselig med udokumenterte påstander selv. Faksimile nrk.no


Jeg er selv blant dem som hilser nysatsingen Faktisk velkommen. Og jeg er selv blant dem som mener at enkelte politikere misbruker begrepet "falske nyheter" om vinklinger de ikke liker. Men vi arrogante journalister skal jammen jekke oss ned litt.

Et kostelig eksempel på det var Kulturnytt på NRK i går. Hit var redaktør Kristoffer Egeberg fra det nye faktasjekkeprosjektet Faktisk invitert, for å fortelle om det nye samarbeidet mellom NRK, VG og Dagbladet. Og sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet innrømte at det nok "var et element av selvkritikk" i prosjektet.

Men selvkritikken har nok ikke sivet inn i riktig alle kriker og kroker av store mediehus. For deretter kom Frps "bulldog" - stortingsrepresentant Mazyar Keshvari på banen. Følg med nå:

Keshvari sier han ble veldig glad og optimistisk da han hørte nyheten om Faktisk. For omsider kunne det se ut som om journalistene og mediene tok inn over seg problemene med manglende tillit i befolkningen. 

- Men på pressekonferansen forsvant gleden, for de fortsatte i samme gnålete sporet som de har gjort - med en rekke udokumenterte påstander som at politikere må slutte å kalle saker de ikke liker for falske nyheter. Hvilken politiker er det som har gjort det? spør han.

- Ja, du har vel gjort det du her i Kulturnytt for et par uker tilbake! hevder programleder Birger Kolsrud Jåsund.

- Ja, kan du ikke være så snill å konkretisere det, slik at vi kan debattere det? svarer Keshvari.

Allerede her skjønner kanskje Kulturnytt at de har gjort en tabbe. Kan de rett og slett ha kommet i skade for å slenge fram en påstand som ikke lar seg dokumentere i en debatt om påstander som ikke lar seg dokumentere?


Programleder Birger Kolsrud Jåsund. Foto NRK

- Ja, det er litt vanskelig på stående fot, men jeg hørte jo sendingen så vi skal nok klare å finne det opp igjen, men Keshvari ... forsøker Jåsund.

Keshvari avbryter: 

- Saken du viser seg dreier seg om at TV 2 ble tatt med buksene nede, etter å ha blånekta for at de gjorde Mahad til offer for Listhaugs knallharde linje, så har de snudd (...) Det er dere som skaper falske nyheter med å komme med den slags påstander ...

- Men hør nå her Keshvari ...

Programlederen vil vekk fra det sporet, og går tilbake til Faktisk. Men i dag kommer altså Kulturnytt tilbake, under tittelen Kulturnytt beklager. Programleder Birger Kolsrud Jåsund refererer til ordskiftet i går og sin egen påstand om Keshvari og falske nyheter.  

- Det var feil, det lot seg ikke dokumentere, det var ikke dekning for en slik påstand fra meg i den debatten jeg siktet til. Jeg har sjekket arkivet, og jeg tok feil. Det beklager Kulturnytt, sier han.

Etter min mening er det to ting vi kan lære av dette:


Stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp). Foto: Scanpix

 

1. Redaktørstyrte medier, som NRK eller Nettavisen, har den åpenbare fordelen at vi kan stilles til ansvar. I motsetning til mange sosiale medier, kan NRK bli tvunget til å sjekke påstanden sin - og deretter komme tilbake. Det gjorde NRK, og beklaget raskt og greit.

2. Vi arrogante journalister må jekke oss litt ned av og til. Vi er flinke til å slenge ut karakteristikker om politikere og andre - og så er vi enkelte ganger ikke hakket bedre selv. Og bare for å presisere: jeg vet godt at akkurat nå singler det tydelig i glass.

Men denne gangen ble det Kulturnytt - Keshvari 0 - 1.

*

PS: Jeg er forøvrig enig med Kulturnytt i at enkelte bruker begrepet fake news feilaktig. Om du gidder, kan du lese mer om det her:

Fikk du med deg denne? Dette er ikke fake news

Les også Gunnar Stavrum: Nå er jeg lei av falske nyheter

Skammens oljetransport


I Dagsrevy-innslaget fra 1987 fortelles at over 180 sjøfolk hittil var drept i Persiagulfen. Skjermdump NRK.
 

Av og til fortelles historier som kan ryste en nasjons selvbilde. NRK Brennpunkts dokumentar "Pappas siste reis" som ble vist i går kveld, er en slik. 

Det er journalist Mikal Olsen Lerøen som forteller om pappaen han mistet som 19-åring. Olav Lerøy var kaptein på tankeren "Susangird" da den ble bombet i Persiabukta i 1987. Skipet var iransk eid, men drevet av det norske rederiet Johan Reksten. 

21 mennesker døde i branninfernoet som fulgte, og Lerøens far ble omtalt som det første dødsofferet i krigen mellom Iran og Irak. Bare fem mennesker overlevde angrepet fra de irakiske rakettene, en polakk og fire filippinere. I dokumentarfilmen møter vi blant annet den siste som så Lerøy i live, overstyrmann Restituto Auxilio.


Olav Lerøy ble det første norske dødsofferet i den 9 år gamle krigen mellom Iran og Irak. Skjermdump NRK
 

Motivasjonen til rederiene og sjøfolkene som deltok i den omstridte oljetransporten var delte: 

Delvis var det snakk om svært raske penger, særlig for rederne. Men også sjøfolkene fikk krigstillegg på opptil 300 prosent. 

Delvis var det også en slags idealisme og pliktfølelse, i behovet for å opprettholde verdens energiforsyning til tross for krig.

I tillegg kommer påstander om åpne eller skjulte trusler om svartelisting fra rederiene og påfølgende arbeidsledighet dersom du sa nei til oppdrag i gulfen. Det var dårlige tider. Fjordene på Vestlandet var fulle av tankere i opplag, og tusenvis av norske sjøfolk gikk arbeidsledige med opptil 16 prosent boligrente.

Det er nå 30 år siden tankfarten i Persiabukta, og jeg husker godt mediedekningen fra den gangen. Flere norske rederier deltok i den risikofylte trafikken - hvor det var eventyrlige fortjenester å hente. Blant annet slo en av Norges rikeste menn, John Fredriksen, seg opp i denne perioden.


Mikal Olsen Lerøen møter sønnen til en av de polske sjøfølgene som var ombord i "Susangird". Skjermdump NRK
 

Men etterpå ble det stille, både fra rederinæringen, sjømannsorganisasjonene og fra myndighetene.

Heller ikke nå, i arbeidet med filmen, vil Norges Rederiforbund lette på sløret og bidra med statistikk på hvor mange norske sjøfolk som deltok i trafikken, og hvilke rederier det var snakk om.

Ifølge NRKs anslag kan det dreie seg om over ett tusen norske sjøfolk. Mange av disse ble traumatisert, oppfølgingen var mildt sagt mangelfull, og flere tok sitt eget liv i årene som fulgte. En skjebne tilnærmet lik de mer kjente krigsseilerne etter 2. verdenskrig. Av denne grunnen hadde det vært svært interessant å få rederne i tale.

Derfor er det leit at Brennpunkt misser på dette avgjørende punktet:


Overstyrmann Restituto Auxilio, nå pensjonert og bosatt i Manila, forteller detaljer fra Olav Lerøys siste reis. Skjermdump NRK

 

Ett av filmens bærende elementer er en underliggende påstand om at kaptein Olav Lerøy mer eller mindre ble tvunget til å reise inn i krigs-infernoet av sin reder Johan Reksten - til tross for at skipet hadde tekniske mangler. I følge pressens etiske regler skal folk få imøtegå alvorlige beskyldninger, og to ganger i filmen ringer Lerøen fortjentsfullt til Johan Ludwig Reksten for å konfrontere ham med opplysningene.

Han møter bare en telefonsvarer - som NRK i en utro etter programmet opplyser er feil telefonsvarer. Den tilhører nemlig sønnen til Johan Ludwig Reksten, med samme navn - ikke den ansvarlige rederen.. 

I ettertid sier NRK at de har hatt kontakt med familien til den riktige Reksten, som så har formidlet tilbake at han ikke vil gi noen kommentar. Dermed får vi ikke høre redernes versjon - denne gangen heller.

Det er synd.

For det kunne vært med å kaste lys over en skammens periode i norsk skipsfart. Ikke nødvendigvis fordi det ble begått lovbrudd - det er ikke påstått. Men fordi mange norske sjøfolk utvilsomt følte seg presset til å gjøre en livsfarlig innsats, der få eller ingen fikk nødvendig oppfølging etterpå. 

Etter 2. verdenskrig, og etter de norske krigsseilernes skammelige skjebne - som blant annet Jon Michelet har skrevet levende om i bestselger-serien En sjøens helt - hadde vi altså ingenting lært.

Derfor bør Mikal Olsen Lerøen og Brennpunkt-redaksjonen gå videre i det viktige arbeidet de har begynt på. Også ledelsen i Norges Rederiforbund bør gå i tenkeboksen, og vurdere på nytt om de snart skal åpne arkivene - slik at vi kan få fakta på bordet om hva som skjedde i norsk skipsfart disse skjebnetunge årene mellom 1980 og -88.

 

Hvorfor er vi så sinte og sure?

Eidsvoll 20140517.
Kronprinsesse Mette-Marit og Kronprins Haakon på 17.mai feiring under 200-års Grunnlovsjubileet på Eidsvoll.
Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix
Et lykkelig kronprinsparet feirer 200-årsjubileet som selvstendig og lykkelig nasjon på Eidsvoll i 2014. Foto: Scanpix 
 

Norge har havnet helt på toppen av FNs statistikk over verdens lykkeligste land. Det store spørsmålet blir da: Hvorfor er vi så sinte og sure?

Det er FNs World Happiness report som i dag, på intet mindre enn Verdens Lykkedag, kan fortelle at Norge har skjøvet Danmark ned fra pallen som verdens lykkeligste land. Den første rapporten kom i 2012. Måleenheten "lykke" er altså ganske fersk.

Og hvordan måler man den?

Jo, ved å se på faktorer som regnes som avgjørende for at du og jeg skal føle oss lykkelige: Omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett.

 

De som skårer høyest her i år er altså Norge, Danmark, Island, Sveits og Finland. De fem nederste er ikke uventet fire afrikanske land pluss Syria.

Men tilbake til spørsmålet: Hvis vi er så innmari lykkelige, hvorfor er mediene fulle av elendighetsrapporter?  Hvorfor blir vi hver eneste dag fortalt om hvor forferdelig vi har det, og ikke minst om den "stadig økende" tillitskrisen mellom politikere og velgere? 

Vi som ifølge rapporten er ett av verdens mest demokratiske land?

Noe må nok mediene ta ansvar for, og journalistikkens iboende hang til negative nyheter. Skiløpere tatt av ras kommer umiddelbart på Dagsrevyen - en vellykket skitur kan bare drømme om en notis i medlemsbladet til Den Norske Turistforening.

Et annet eksempel er gjenganger på journalistutdanningene: Hund biter mann er ingen nyhetssak. Mann biter hund, derimot...

Men mediene kan antakelig ikke ta skylda for alt. 

En annen forklaringsmodell kan være de "stigende forventingers misnøye": Vi er rett og slett blitt så vant til at alt går framover at vi ikke tåler den minste motstand. 

Eller som VG-tegner Roar Hagen formulerte det for ti år siden, med sin berømte tegning av Nordmannen på sofaen mens Carl I Hagen kysser hans føtter og Thorbjørn Jagland vifter ubehagelig svette av hans panne. Med en evig skinnende sol på oljeplattformene utenfor vinduet klapper han seg på magen og utbryter:

- Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert ...!

Så kan kanskje Island framstå som en overraskelse på statistikken. Også i år kommer Sagaøya høyt på lykkestatistikken, til tross for sin helt ferske ekstrarunde på finanskrisen i fjor. Vi husker alle de sinte plakatene og indignasjonen over islandske politikere.

Bilder fra de islandske demonstrasjonene gikk verden rundt. Foto: Scanpix

 

Og her kan vi kanskje også finne en liten flik av en forklaring:

Nemlig at vi kan bli så sure og sinte vi bare vil. At vi kan hyle mot udugelige politikere og hamre løs i kommentarfeltene (stort sett) som vi ønsker. 

Det er kanskje godt for lykkefølelsen. Og det sier kanskje noe om hvor trygge vi er i de nordiske landene. Både på oss selv og på hverandre.

Samtidig som vi innerst inne vet at vi jo slettes ikke har det så verst. 

NRK med egenprodusert virkelighet


Dagsrevyen vil ha oss til å tro at en fjerdedel av ungdommene på østkanten selger hasj. Hvor i all verden har de det fra? Skjermdump.
 

All ære til NRK for å ville se nærmere på forholdene i Oslo øst. Men det vi trenger i innvandringsdebatten er dokumenterbare fakta - ikke oppskrudde følelser og tv-dramaturgi som forsøker å sannsynliggjøre en virkelighet som ingen kjenner seg igjen i. 

Jeg var en av dem som med stigende undring så NRKs reportasje fra Oslo øst i helga. Jeg har også fulgt debatten etterpå, og sett den vanlige polariseringen i ettertid - mellom dem som tror, og ikke tror.

Og for å si det slik: Jeg er ikke av dem som mener vi bør feie problemene med innvandring under teppet. Tvert om blir Nettavisen av og til kritisert for å være for innvandringskritiske, eller at vi slipper til for mange innvandringskritikere i spaltene. 

Det er fordi vi prinsipielt ønsker en åpen debatt, med flest mulig fakta på bordet. Vi arrangerte nettopp en konferanse om emnet.

Men så er det nettopp fakta som er hovedproblemet med NRK-reportasjen: Det inneholdt den nemlig bemerkelsesverdig lite av, desto mer følelser og tv-dramaturgi for å dekke over svake punkt. Det skal jeg komme tilbake til.

Først en advarsel: Dette kommer til å bli langt.  

Deretter må jeg opplyse om at jeg kjenner reporter Anders Magnus fra før. Vi jobbet sammen i TV 2 i flere år, og jeg anser ham som en dyktig og hyggelig kollega. Dessuten har jeg selv bodd i bydelen Søndre Nordstrand i Oslo i over ti år. Jeg har barn som går på skole der. Dette kan være både en styrke og en svakhet. På den ene siden har jeg greie på hva jeg snakker om. På den andre siden kan jeg bli mistenkt for å ville "snakke opp" min bydel.

Men i tillegg kan jeg litt om tv-dramaturgi. Og det er det som er mitt hovedpoeng her. For av og til kan det være nyttig å gå grundig gjennom hva det egentlig er vi ser. Her er min gjennomgang:

Først kommer en dramatisk intro, med bilder av hasjplante, en hettekledd ungdom, en pistol og et kart over Oslo ØST.  "Kraftig voldsøkning blant ungdom i østlige bydeler" blir det sagt fra studio.

Deretter går vi rett over til en politipatrulje som stopper en bil. Det er kveld på Haugenstua, og en stemme sier at slikt er "helt vanlig her". Vi får  ikke vite hva som er helt vanlig her, om det er en narkohandel som går skeis eller om det er en bilist som mangler en baklykt. 


Det ser skummet ut. men hva ser vi egentlig? Det svarer ikke NRK på. Skjermdump
 

Så kommer Anne Karima Nordengen inn i bildet. Hun sier at det blir "gradvis verre og verre, og ute av kontroll". NRK forteller at hun er frivillig, og jobber for ungdom.

- Ja, det er ungdom på 15-16 år som går med våpen her, sier hun. 

- Hva slags våpen da?

- Skytevåpen. Pistoler.  

Vi får ikke vite noe om hvor Nordengen er frivillig. Heller ikke om pistoler er noe hun har sett selv, eller noe hun har hørt fra andre. 

Deretter treffer vi en sympatisk landhockeytrener, som forteller om ungdomsgjenger som lager bråk. At det skjer narkotikasalg på åpen gate i bydelen. Han sier at gjengene kan være truende, og han ber foreldre om ikke å sende ungene sine alene til senteret. 

Så forteller NRK om gjenger som samler seg på Mortensrud-senteret for å starte bråk og slåsskamper. Så får vi se dem, ungdomsgjengene. Ikke nødvendigvis kriminelle gjenger, kanskje er det bare noen som henger på senteret.

Men de blir sladdet. NRK vil kanskje si at det blir gjort for ikke å kaste mistanke over uskyldige, men en effektiv bi-effekt - som NRKs redigerer selvsagt kjenner til - er at det nå ser ordentlig skummelt ut. For ikke bare er ungdommene sladdet, vi kan også se at de er mørke. 

NRK forteller at her er det barn ned i 12-årsalderen som bruker og selger hasj. 

Så over til kontoret til politiinspektør Einar H Aas, som bekrefter at foreldre er bekymret, og at det finnes gjenger som er blitt en maktfaktor i de kriminelle miljøene. 

Dermed blir vi med en spaningspatrulje som går inn i et hus ett eller annet sted i Oslo. Vi aner ikke hvor, men NRK forteller at politiet "daglig finner mindre mengder narkotika". Men at de ikke klarer å stanse "flommen av ulovlige rusmidler".

Så kjører vi bil gjennom mørke gater. NRK forteller at kriminelle gjenger har fått "kraftig fotfeste", og at sosiale problemer gjør det lett for gjenglederne å rekruttere ungdom, og også barn, til å selge narkotika for dem. 

Den første anonyme hasjselgeren dukker opp. NRK kaller ham "Younus". Han ruller seg en skikkelig bønne mens han bekrefter at de som begynner å selge kan være 12-13 år. 

Utstyrt med balaklava (hette mer åpning bare for øynene og munnen) sier han at mange går med våpen.

- Du kan finne en 15-åring som har en ekte pistol hjemme, sier han.

 Heller ikke nå får vi vite om dette er noe han har sett selv, eller om det er noe han har hørt om fra andre. 


Hasjselger med bare åpning for munnen forteller om våpen. Skjermdump
 

Så treffer vi hasjselger nummer to. NRK kaller ham "Veton". Han bekrefter at det er mye våpen i omløp:

- Alt. Pistoler, hagler, rifler. Kniver, balltre, køller ...   

Deretter treneren igjen, som forteller at noen en gang truet og stjal en hockekølle fra en av guttene, som de brukte til å knuse en buss. En anonym guttespiller forteller at han er redd gjengene. 

- De er fulle, og kommer og angriper deg, sier han

Jeg mener ikke å bagatellisere denne redselen. Det er mange barn som er redd for ungdommer. Noen av dem er farlige, og ungdomsgjenger med hockekøller er ikke til å spøke med. 

Men det jeg lurer på, hvis det er slik at våpnene florerer i Oslo øst: Hvorfor viste ikke NRK bilder fra ett av de mange beslagene som politiet da helt sikkert har gjennomført i de ulike bydelene? Politiet har jo vært svært flinke til å ta bilder av slike beslag tidligere?

Nå kommer det statistikk på skjermen: Vi får vite vite at Grorud, Stovner og Søndre Nordstrand har opp mot dobbelt så mange sosialhjelpsmottakere og barn på barnevernstiltak som hele Oslo - og nesten fire ganger så mange som østkantens "vestkant" - Nordstrand. Også frafallet fra videregående skole er høyere.

Nyttig og solid informasjon, altså. Som kunne sagt noe vesentlig om ulike oppvekstvilkår i Oslo.

I stedet kommer en ny hasjselger på banen, denne gang er det "Abdul" i hettegenser. Han var 13 når han begynte å røyke. NRK spør om han kjenner noen som var yngre. 

- Åja. 11-åringer som holder joint lissom, sier "Abdul".

 Som også forteller at yngste selgeren han har hørt om er 12, "men det fins garantert mange yngre enn det også". 

Så forteller NRK at Abdul forteller at det nå er svært mange som selger hasj, "rundt en fjerdedel av alle ungdommer på hans alder, og over". 

En fjerdedel? 25 prosent av alle ungdommene i tre bydeler? I alle ungdomsskoleklasser med for eksempel 20 elever er det altså i gjennomsnitt fem som selger?


"Det finnes garantert mange yngre enn det også". Skjermdump
 

Så skjer det underlige: Vi får se rapporten Ung i Oslo 2015, utgitt av forskere på NOVA, som har intervjuet 24000 ungdommer over hele Oslo. Denne rapporten sier at under 10 prosent i de aktuelle bydelene har ruset seg på hasj. 

Men det er for lite, sier NRK enkelt. For ingen av de  som NRK har snakket med, tror at tallet er så lavt. De fleste mener det ligger rundt 50 prosent.

På hvilket grunnlag mener de det? Hvem er kildene for dette? Er det "Abdul" som sier det? Eller "Veton"? Hvordan skal de vite det? Søndre Nordstrand, Stovner og Grorud bydeler i Oslo har rundt 90 000 innbyggere - dobbelt så mange som i hele Ålesund kommune - hvor jeg vokste opp på 70-tallet, og hvor det også fantes hasjselgere.

Dette står jo rett og slett ikke til troende. Jeg sier ikke at de snakker usant, men "Abdul" og "Veton" kjenner vel ikke så mange flere enn sin egen omgangskrets? Og så den logiske bristen da: hvis en fjerdedel selger, og "bare" halvparten bruker - hvem selger de til? Har de en kunde hver? 

Men her tar NRK "medvitertrikset", en god og velprøvd metodikk:

NRK spør politimannen: 

- Ungdommer som vi har snakket med, og kriminelle, sier at hvertfall en fjerdedel av jevnaldrende i alderen 15 til 18 år selger, og at over halvparten har røykt eller bruker daglig hasj eller mariuana?  

Dette er tall inspektøren ikke kan god for, sier han.

- Men jeg reagerer heller ikke på tallene når du oppgir dem på den måten der. 

Neivel. Som vanlig seer vil du kanskje oppfatte dette som en bekreftelse på at det virkelig er slik NRK sier. Men det er selvsagt ikke det. Det er ikke sikkert politiinspektøren får med seg helt hva som blir sagt i spørsmålet en gang, eller har satt seg inn i tallene. Om vi er riktig skeptiske kan det hende han bare er velvillig. 

Les også: Politiet kjenner seg ikke igjen i NRKs virkelighetsoppfatning

Så kommer en ny påstand fra NRK, samtidig som vi ser T-banen forlate en mørk Mortensrud stasjon

- I de østlige bydelene har vold blant ungdom økt kraftig, samtidig som kriminaliteten går ned i resten av Oslo. 

Denne gangen bryr ikke NRK seg med å nevne kilder i det hele tatt. 

Ingen statistikk for å sannsynligjøre påstanden. Men hocketreneren er bekymret, og tror at årsaken kan være lavinntektsfamilier som ikke følger opp barna sine godt nok.

- Må det mer politi til? spør NRK - og får bekreftende svar på det. Som NRK også ville fått i Sykkylven eller Bodø eller andre steder der folk også synes det er for lite synlig politi i gatene.

Men nå mer statistikk: I Oslo øst er det opp mot 50 prosent innvandrere, viser en plansje. I hele Oslo: 32 prosent, og nabobydelen Nordstrand 16 prosent.

Tilbake til "Veton" igjen, som sier at integreringen har slått feil. At når det samles så mange utlendinger ett sted, så dannes egne småsamfunn.

Så godt passer denne replikken inn i dramaturgien, at det nok var mange som hevet et øyenbryn da Adel Khan Farooq, som har skrevet om radikalisering av innvandrerungdom og jobbet sammen med filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen, la ut en melding på twitter lørdag kveld. Her hevdet han at han hadde blitt oppringt av NRK og spurt om han kunne si at "det er svenske tilstander i Oslo". Han begynte bare å le, fortalte han.


Tweeten som satte debatten i gang.
 

NRK har tilbakevist dette, og her er det sikkert rom for misforståelser. Det er ikke sikkert at noen snakker usant.

Uansett - tilbake til reportasjen: Nå presenterer NRK oss for Naom Daniel fra Haugenstua. Vi får ikke vite hvem han er eller hva han gjør, bortsett fra at han "kjenner miljøene med utsatt ungdom, og hvordan de har utviklet seg".

- Vi har en indre justis. Det er ikke politiet du er redd for, hvis du har mista hasj eller blir tatt med hasj. Du er redd for de som møter deg hver dag ute i miljøet, sier han.

- Og da har vi på en måte laget et parallellsamfunn, legger han til. 

Så spør NRK om han er redd for at det skal skje det samme her i Oslo som i mange av Sveriges storbyer?

- Jeg mener at det skjer. Det skjer hver dag. Det er bare at folk har ikke sett det, sier han.

Han får støtte fra Anne Karima Nordengen, som vi husker fra starten av reportasjen:

- Vi er på god vei dit, sier hun.  

Javel.

Jeg er enig med Jan Bøhler (Ap), som blir intervjuet til slutt i reportasjen, om at gjenger som styrker seg kan være en stor trussel mot vårt samfunn. Jeg er også enig med ham i at de som ikke vil "prate ned" bydelene sine, og holder munn, bare ødelegger for de områdene det gjelder.

Jeg er også enig i at det må massive tiltak til i de østlige bydelene i Oslo. Men da må vi vite hvilke tiltak vi skal sette inn.

Problemet er at NRK med sin reportasje er at den skyter langt over mål. 

Den er ikke i nærheten av å dokumentere at det florererer med skytevåpen blant barn og ungdom på østkanten i Oslo. NRK har slett ikke påvist, ikke engang sannsynliggjort, at "en fjerdedel av ungdommene i bydelene Stovner, Grorud og  Søndre Nordstrand selger hasj" - eller at "over halvparten av dem har brukt eller bruker hasj daglig".

Vi som bor i de østlige bydelene i Oslo vet at påstanden er latterlig. Vi har ikke oppdaget noe svenske tilstander. Ikke politiet heller. Og ikke forskerne. I den samme rapporten som NRK viste fram, men ikke trodde på, står det til og med at narkotika blant undom er mer utbredt i andre bydeler.  

Men vi vet at det finnes voldelige gjenger. Vi vet at det selges narkotika, og vi vet at enkelte er ekstremt unge - sikkert ned mot 12-13 år, for slike finnes andre steder i landet også. Noen har sikkert våpen. Og det er grunn til å tro at innvandrerungdommer er mer involvert enn andre. Det er også mulig volden er økende.

Men dette får vi faktisk ikke vite noe om. For i stedet for en faktabasert reportasje har NRK laget en "dokumentar" som tar i bruk alle triksene i boka slik at det skal se mest mulig skummelt ut, og som hovedsakelig baserer seg på "heresay" og historier om at det blir "stadig verre". 

Hva med å satse på at fakta holder? Da kunne vi fått en nødvendig debatt om Oslo øst. Nå fikk vi i stedet en debatt om reportasjen. Jeg oppfordrer herved NRK om å få debatten på sporet igjen - ved å legge fram faktagrunnlaget sitt.

Slik reportasjen er nå, fungerer den utelukkende polariserende:

De som allerede tror på forferdelige tilstander på Oslo øst, får bekreftet sin virkelighetsoppfatning. Mens de som skjønnmaler "det fargerike fellesskapet" og mener at alt vil gå seg til av seg selv, kan avfeie det hele som håpløst overdrevne skrekkscenarier.  


Riktig skremmende uttalelse fra 15-16 år gammel hasjselger. Skjermdump
 

Jeg har tidligere argumentert for den ekstreme middelvei i innvandringsdebatten. Om å styre unna de mest følelsesladde argumentene på begge sider av debatten. Og heller forsøke å få fram harde fakta.

Jeg mener det er viktig å ta opp problemene på Oslo øst. NRK skal ha all ære for at de våger å berøre innvandring og integrering og rus og kriminalitet. Men det må gjøres med fakta som er dokumenterbare, ikke forsøke å sannsynliggjøre påstander som du enten må tro eller ikke tro på. 

Men Dagsrevyen var ikke i faktahjørnet lørdag kveld. I stedet ble reportasjen avsluttet med et skikkelig apokalyptisk skremmeskudd fra en av hasjselgerne:  

- Vi kommer alltid til å være et steg foran. For hvert skritt politiet tar og tror de kommer nærmere, tar vi alltid ti skritt videre.

Sier altså en ungdom på 15-16 år til NRK. Kanskje har han rett.

Eller kanskje står han bare der og tøffer seg.

En korrekt - og riv ruskende gal dom


At Mahad Abib Mahamud er dyktig i jobben som bioingeniør er ikke et bra nok argument for domstolen. Foto: privat.
 

Bioingeniøren Mahad Abib Mahamud ble ikke trodd, og tapte saken mot staten i Oslo tingrett. Jeg vil ikke argumentere mot dommen, men mener likevel det er riv ruskende galt å utvise en dyktig arbeidstaker som har bodd 17 år i Norge.

Stikkordet er foreldelse.

For ærlig talt, folkens. Han kom hit som 14-åring. Han var i begynnelsen av tenårene. Alene. La oss gå ut fra at tingretten har rett - at han faktisk løy. At han opprinnelig kom fra Djibouti, men diktet opp en historie om at han vokste opp i farlige Mogadishu i Somalia - rett og slett fordi han hadde hørt at det var det som måtte til for å få asyl i rike Norge. Det ville kanskje jeg også gjort.

Likevel: Om han løy, så er dagens dom i Oslo tingrett logisk og korrekt: Dommeren tror ikke på ham,, men mener at dokumentene og indisiene som er lagt fram gjør det overveiende sannsynlig at Mahamud opprinnelig er fra Djibouti. Da skal han utvises. Slik er loven.

Derfor mener jeg også at kritikken mot UDI og UNE har vært uberettiget. De har gjort det de skal gjøre. De fikk et tips om at her var en asylsøker som ikke hadde rent mel i posen, og som dermed måtte undersøkes, og det gjorde de. Å hetse saksbehandlere fordi de følger instruksen i jobben sin, er usaklig.

Rett mål for eventuell kritikk er tvert om politikerne og partiene på Stortinget.

Det er de som er lovgivere, og som nesten enstemmig har bestemt hvordan Utlendingsloven skal formuleres. Og loven er klar: Om du ikke snakker sant når du sender inn en asylsøknad, skal du utvises. Og det finnes ikke unntak for loven. Det hjelper ikke om du er flink i jobben din, eller på annen måte har gjort deg "fortjent" til å få bli her, som mange har argumentert med.

Det finnes ikke en lov for folk som har skaffet seg arbeid, og en annen lov for arbeidsledige.

Likevel er det lett å forstå de 40 000 som på ulik måte har demonstrert til støtte for bioingeniøren på Ullevål. For her er tydeligvis noe som skurrer i folks rettsoppfatning.

LES OGSÅ SOPHIE ELISE: Nå er det faen meg nok!

Men hva er det som skurrer? Hva er det som gjør at så mange reagerer på å sende ut en mann som har bodd her i 17 år?

Etter min mening er svaret enkelt: 

Jo, nettopp det at han har bodd her i 17 år.

For selvsagt burde også slike saker ha foreldelsesfrist. På samme måte som de fleste andre forbrytelser har det, bør også løgn i en asylsøknad kunne foreldes. På andre områder er det slik at jo mer alvorlig forbrytelsen er, jo lenger er foreldelsesfristen. Se for eksempel Straffelovens tabell under:


Kidnapping, grov vold og menneskehandel er foreldet etter ti år. Det samme gjelder grovt skattesvik og grove bedragerier. Kilde: Lovdata.

 

I dag er det slik at mord blir foreldet (*se korreksjon). Overfall og voldtekt blir foreldet. Og økonomisk kriminalitet blir foreldet. Men altså ikke løgn i en asylsøknad.

Som eneste parti på Stortinget har Miljøpartiet De Grønne i dag varslet et lovforslag om at statsborgerskap ikke bør kunne trekkes tilbake, selv om det er gitt på et uriktig grunnlag. Argumentet er at dagens ordning gir en slags A- og B-statsborgerskap.

Det er forsåvidt en prinsipiell begrunnelse, men som alle andre partier er uenige i. Også jeg synes det er er dårlig - fordi også dette så åpenbart vil stride mot manges rettsfølelse: En som har løyet seg til statsborgerskap, og som så blir avslørt etterpå, bør ikke automatisk ha skaffet seg en slags "immunitet" som aldri kan oppheves. Da er jo statsborgerskapet gitt på feil grunnlag.

Men stikkordet er igjen foreldelse.

Om en slik foreldelsesfrist ble satt til for eksempel ti år, som vil samsvare med grovt bedrageri, vil det gi et klart signal til utlendingsmyndighetene: Det er selvsagt de som forsøker å lyve seg inn , vi er mest opptatt av. Det er de som gir signaleffekt. Det vil også gi et kraftig signal til byråkratiet om å sette fart i saksbehandlingen, og til bevilgende myndigheter om å sette inn de ressursene som trengs for at ikke saker skal trekke ut i det absurde.

Da vil riktig nok noen juksemakere klare å komme seg unna.

Men det kan vi leve med, på samme måte som vi lever med at enkelte bedragere, menneskesmuglere, voldtektsforbrytere og mordere kommer seg unna.

 

Korreksjon: Jeg er gjort oppmerksom på at mord og voldtekt ikke lenger foreldes etter den nye straffeloven av 2015. Jeg fastholder likevel mitt poeng.

LES OGSÅ GUNNAR STAVRUM Tilgir grov vold men ikke asyljuks

 

Overivrig kongevenn

 
"Nothing to see here!" Marianne Hagen skjermer kong Harald mot pågående pressefolk i Tyrkia i 2013. Foto: Scanpix

Kong Harald har akkurat fylt 80 år, og alle hjerter gleder seg. Som de fleste nordmenn liker jeg kong Harald. Han er vår mann - og han har flinke folk til å passe på omdømmet sitt. Men de må passe på så de ikke blir for ivrige.

Det er Dagbladet som har den pussige historien i dag:

I forbindelse med en kritisk reportasjeserie om kongehusets økonomi har intervjuobjekter opplevd å bli oppringt av Slottets kommunikasjonssjef Marianne Hagen i etterkant.

Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn (V) opplevde telefonen som sint.

Professorene Per Lægreid og Eivind Smith er så høflige at de ikke vil si hvordan de opplevde telefonpraten.

Professor Peggy Brønn på Handelshøyskolen BI er derimot svært direkte om Slottets kommunikasjonsstrategi: 

- Strategien betyr at de ser angrep som beste forsvar i møtet med kritisk journalistikk og fagfolk. Den går blant annet ut på å forsøke å påvirke faglig ekspertise og andre som uttaler seg slik at de endrer mening, sier hun.

Kommunikasjonsjefen selv bedyrer at hun bare ville forsikre seg om at de som ble intervjuet ble "presentert for hele bildet". 


Slik vil vi se kong Harald, den folkelige monarken som inspiserer skadene på Rovde på Sunnmøre etter nyttårsorkanen i 1992. Foto Scanpix.


Jeg har tidligere argumentert for det politiske standpunktet "situasjonsbestemt monarkist" i kongedebatten. Det tror jeg det er mange nordmenn som er.

FIKK DU MED DEG DENNE? Gratulerer med 80-årsdagen, kong Harald!

Vi vil gjerne ha kongedømme så lenge kongen fortsetter å være vår mann. Så lenge han og dronningen og kronprinsfamilien fortsetter å representere oss på beste måte, og så lenge de klarer den vanskelige balansegangen mellom å være opphøyd kongelige og nøkternt folkelige.

Særlig elsker vi kongen vår når han for eksempel reiser til Nordvestlandet for å møte vanlige mennesker og rusle rundt med grønne slagstøvler og litt for kort boblejakke etter en dramatisk nyttårsorkan.

Men en slik folkets mann tåler å bli sett i kortene. En slik folkekonge tåler at norske medier driver vanlig journalistikk for å finne ut hvordan Slottet skjøtter eiendommene sine, og hva pengene våre går til.

Og en slik konge trenger ikke et overivrig hoff som forsøker seg med klønete hersketeknikker for å påvirke hva eksperter eller vanlige folk skal mene. Det kan tvert om virke mot sin hensikt.

I kongedømmet Norge er ytringsfriheten nedfelt i Grunnloven. Her vil vi gjerne ha åpen og fri debatt om alle de viktigste samfunnsinstitusjonene våre.

Herunder også Slottet 

Ikke la deg lure på Kvinnedagen

Kvinnedagen
Kommunistiske kvinner demonstrerer
8. mars 1962
8. mars 1962 i Oslo: Politiet ga Norsk kvinneforbund tillatelse til å gå i tog med maks 15 deltakere - forutsatt at alle holdt seg på fortauet. Foto: Arbeidsbevegelsens arkiv.


Det er den internasjonale Kvinnedagen, og i år som i fjor og tidligere år vil mange komme ut med meldingen om at dagen er fullstendig overflødig - for kvinnekampen er jo allerede vunnet! Ikke la deg lure. 

Det er liten tvil om at vi her i Norge og Skandinavia lever i de mest likestilte samfunnene i verden. Juridisk er likestillingen sikret på nær sagt alle felt, og også på sosiale områder vil norske kvinner skåre svært høyt. 

LES OGSÅ: 7 gode sitater av kvinner

Likevel er det lett å finne skjevheter: 

  • Nesten 2 av 3 ledere i arbeidslivet er menn, og menn tjener i snitt 15 prosent mer enn sine kvinnelige kolleger.
  • Kvinner gjør fremdeles omlag dobbelt så mye husarbeid som menn, og det er fortsatt vanskelig for mange menn å ta full pappapermisjon.
  • Stigende seksuell trakassering i yngre årsklasser, ofte kamuflert som "uskyldig moro", sist eksemplifisert med russelåten fra Bergen med de festlige linjene "Si meg hvor mye må jeg betale for å få no' fitte her", for ikke å snakke om "Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned". 
  • Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og  æreskultur i innvandrermiljøene.

Særlig det siste har vært et forsømt område blant norske feminister, mye på grunn av den velkjente berøringsangsten overfor alt som kan tenkes å "krenke" religiøse minoriteter. Her er det særlig grunn til å heie fram Shabana Rehman Gaarder og de andre kvinnene i SeFF (Sekulær Feministisk Front), som for en måned siden varslet økt kamp mot den patriarkalske æreskulturen i et intervju i Nettavisen.


SEKULÆR FEMINISTISK FRONT (SeFF):  Bak: Anita Farzaneh, Ingalill Sandal, Tone Grebstad.Foran: Atefeh Moradi, Shabana Rehman Gaarder og Æsæl Manouchehri. Foto: Guro Holmene, Nettavisen.

 

Men så skal vi ikke glemme at kjønnskampen også går andre veien. Det finnes eksempler der det er gutter eller menn som sliter:

  • Det er flere gutter enn jenter som sliter på skolen. Mye tyder på at den norske grunnskolen er overfeminisert, og at undervisningen favoriserer jentene. Også på videregående er det guttene som dropper ut.
  • Mange barnefordelingssaker etter skilsmisser er en skam. Flotte familiefedre kan plutselig stå nesten uten rettigheter, og det fins flere eksempler på at menn også etter medhold i opprivende rettssaker står maktesløse i forhold til barna.
  • Det er fortsatt menn som har de farligste yrkene, og den laveste levealderen - ofte på grunn av stress eller overbelastninger.

Men selv om du er mann og føler deg urettferdig behandlet på ett av disse områdene: Ikke la deg lure til å tro at det er fordi kvinner ikke er undertrykt, eller at det ikke lenger er skjevheter mellom kjønnene i vårt likestilte samfunn.

Her er nok å ta tak i, for begge kjønn - og vi klarer det antakelig best sammen. 

Gratulerer med dagen!

Utsetter kampen mot falske nyheter

Oslo 20170307.
Mediemangfoldsutvalget. Kulturminister Linda Hofstad Helleland og utvalgsleder Knut Olav Åmås under presentasjonen. Mediemangfoldsutvalget leverer sin NOU: Det norske mediemangfoldet ? En styrket mediepolitikk for borgerne.
Utvalgsleder Knut Olav Åmås presenterte hovedpoenger fra utredningen, og overleverte denne til kulturminister Linda Hofstad Helleland.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Utvalgsleder Knut Olav Åmås sammen med statsråd Linda Hofstad Helleland (H). Foto Scanpix.

I formiddag overleverte det såkalte Mediemangfoldsutvalget sin rapport til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Herfra går rapporten rett ut i et stort politisk sort hull.

Det eneste som er sikkert med utvalgets innstilling er nemlig at kulturministeren og resten av den sittende regjeringen ikke rekker å gjøre noe som helst med den før valget til høsten. Hva som skjer etterpå, er det ingen som vet. 

De politiske realitetene står dermed i sterk kontrast til de politiske godordene som fulgte rapporten "Det norske mediemangfoldet" da den ble lagt fram i formiddag. Selv hevdet Helleland at det beste forsvaret mot falske nyheter er gode medier som både er etterrettelige og har midler til effektiv kvalitetskontroll.

Også utvalgsleder Knut Olav Åmås fortalte om et visst press under arbeidet med rapporten, der den alvorlige situasjonen for norske medier - med stadig nye nedskjæringer og kutt - nærmest utviklet seg "fra møte til møte". 

- Det haster, var den klare beskjeden fra utvalget.

Men noen hasteprosess legger departementet ikke opp til:

Først skal NOU'en med undertittel "En styrket mediepolitikk for borgerne" ut på tre måneders høring. Når høringen er over tar stortingsrepresentantene sommerferie, og så er det valgkamp. Og, som ett av utvalgsmedlemmene påpekte, det er svært få eksempler på at en ny regjering klarer å stable på beina en stortingsmelding i løpet av det første året. Realistisk kommer derfor kanskje ikke mediepolitikken på Stortingets dagsorden før vinteren 2019.

Nærmere 120 mediefolk var møtt fram for å se nærmere på sin egen framtid.  

 

Det er synd, for mange av forslagene kan ha muligheter for å sanke flertall også på Stortinget:  

Det største grepet er forslaget om å innføre fritak for arbeidsgiveravgift, et tiltak som vil koste 500-600 millioner - og som uten tvil vil styrke alle norske medier i konkurransen mot nullskattebetalende utenlandske selskaper som Google og Facebook.

Dette skal delvis kompenseres med justeringer av produksjonsstøtten, selv om det ikke på noen måte er snakk om noen "massakre" for de såkalte meningsbærende avisene Klassekampen, Dagsavisen, Nationen eller Vårt Land. Her er utvalget tvert om svært forsiktige, noe som kanskje er hovedårsaken til at utvalget kunne legge fram en enstemmig innstilling. 


Knut Olav Åmås varslet ingen revolusjon verken for Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen eller Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle. Foto: Scanpix
 

Mer nytenkende har utvalget vært når det vil gjøre NRK til en uavhengig stiftelse. Dette, sammen med ny finansieringsmodell, vil kunne gjøre statskringkastingen mer uavhengig av makthaverne og sittende regjeringer.

I tillegg foreslår utvalget tre nye tilskuddsordninger: 

Først en pott på 30 millioner kroner til innovasjonsprosjekter, deretter 20 millioner til "samfunnsviktig journalistikk" - og så 20 millioner til nyhetsmedier som er gratis. 

Men ingenting av dette vil vi altså se noe til før tidligst om et par år.

Riktig nok foreligger det en mulighet for at regjeringen kan nappe ut enkelttiltak, for eksempel forslaget om null-arbeidsgiveravgift eller forslaget om å gjøre NRK til stiftelse, og kjøre dem gjennom som enkeltsaker i Stortinget. Men slik handlekraft fra en avtroppende kulturminister er det ingen som venter.

I mellomtida kan jo vi i mediene fortsette krangelen om hva som er falske nyheter eller ikke. 

 

Merknad: Sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen har vært medlem av utvalget ledet av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. Det har også NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen, TV 2-sjef Olav T. Sandnes, direktør Randi Øgrey i Mediebedriftenes Landsforening, styreleder Ivar Rusdal i Nordsjø Media, redaktør/daglig leder i Bø Blad Hilde Eika Nesje, siviløkonom og dr. oecon Ellen Altenborg og professor i medievitenskap Hallvard Moe.

 

 

 

 

hits