hits

Må overøse Trump med komplimenter

DAGENS FRISKESTE: Hvordan skal Erna Solberg klare å fange oppmerksomheten til USAs president Donald Trump? Foto Scanpix.

 

Dagens friskeste råd om hva Erna Solberg bør si når hun møter Donald Trump senere i dag, var det en kvinnelig Oslo-student som sto for i en enquete i Dagsnytt i morges:

- Grab me by the hand, not the pussy!

Siden den lattermilde kommentaren gikk gjennom sensuren i NRK, kan den vel siteres her også. Poenget er at den nokså presist oppsummerer rådene som statsministeren har fått fra flere eksperter:

Hun må forsøke å overraske presidenten. Gjerne kommet med en frisk replikk. Hun må for all del ikke kjede ham, for da faller han av.

Og slik sett kunne nok en freidig henvisning til Trumps famøse busslydopptak fra 2005 gjøre susen ... 

Mer alvorlig sier USA-ekspert Ole Moen til Nettavisen at det beste er å overøse presidenten med komplimenter, og at det må smøres tjukt på.

- Han har ikke antenner til å reagere på overdreven smiger, men oppfatter det bare som faktiske realiteter, sier han. 

Det samme sier de tre tidligere Obama-taleskriverne som ble intervjuet av NRK i går i forbindelse med NHOs årsmøte:

- Si at ingen har vært mer populær i Norge. Si at det er bannere med ansiktet hans i gatene. Han vil tro henne.

Men særlig blir det påpekt at Utenriksdepartementet er obs på at Trump kan ha lett for å kjede seg. Han tåler ikke lange analyser, hevdes det, og blir det for omstendelig, faller han av. Da kan det være vanskelig å nå inn med lille Norges synspunkter, om det så gjelder sikkerhetspolitikk, NATO, fredsprosesser, IS eller handels- og klimapolitikk, som er blant de offisielle temaene for møtet.

Ifølge Moen er det heller ikke sannsynlig at Trump har forberedt seg noe særlig. Han vil vite at det er en kvinne som kommer, men utover det kan det fort bli for kjedelig for Trump å få vite for mye på forhånd.

Men tilbake til "grab me by the hand ..."

TV-profilen Petter Schjerven mener at Solberg særlig må være obs på Trumps håndtrykk helt i starten - en slags maktdemonstrasjon som Japans statsminister Shinzo Abe ble utsatt for først - og som Canadas statsminister Justin Trudeau senere var forberedt på.

Schjerven ga nylig ut boka "Kroppsspråk. Forstå det som blir sagt", og påpeker overfor NRK at Trump er en "litt bøllete fyr som driter i det korrekte".

- Han kan finne på å smile og le, han kan finne på å være brutal og røske et tak i hånden hennes, sier han.

Akkurat det er nok statsministeren og følget hennes over Atlanteren forberedt på. De vet at møtet kan være et sjansespill, at det er umulig å vite på forhånd hva som kommer ut av det.  

Uansett blir møtet ansett som viktig for Norge. Og det er i slike situasjoner vi alle sitter i sofaen hjemme og heier på Erna.  

Rett og rimelig at Giske trekker seg

FALSK IDYLL: Fra tiden da det tilsynelatende hersket idyll i Arbeiderpartiets lederskap. Foto Scanpix.

Søndag kveld kom meldingen om at Trond Giske trekker seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Det er både rett og rimelig. 

Det har i løpet av de siste ukene kommet en rekke varsler og klager på upassende oppførsel fra den mektige politikeren. Arbeiderpartiet har hatt krisemøte på krisemøte om saken, og sakene har vært heftig diskutert på sosiale medier. 

Flere medier har bragt ulike saker som senere er blitt lagt vekk. Torsdag kunne Nettavisen fortelle at til sammen seks saker nå har status som "varsler" på partikontoret. Vi offentliggjorde også et internt notat som skulle gi en "nøktern oppsummering" av varslene.

Oppsummeringen er bekreftet av flere, også en sentral politiker i Arbeiderpartiet, men er bestridt av noen av varslerne. Det er forståelig.  

Men uansett hvordan man tolker de ulike varslene og klagene, er det kommet fram mer enn nok til å slå fast at Trond Giske ikke har hatt tilstrekkelig dømmekraft til å være nestleder i Norges største parti.

Derfor er det en logisk konklusjon at Giske nå trekker seg. Det er også naturlig at han går av som finanspolitisk talsmann.

Dermed er akkurat denne delen av saken over.

Sentralstyremøtet i morgen mandag kan vanskelig gjøre annet enn å ta Giskes avgang til etterretning. Men varslene er ikke avsluttet av den grunn. Her har antakelig partikontoret fortsatt mye arbeid foran seg for å komme fram til en konklusjon som yter varslerne og partene rettferdighet.  

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix. Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Men ro blir det ikke av den grunn. For fortsatt står mye skittentøyvask igjen.

I arbeidet med sakene er det kommet fram ting som tyder på et nærmest råttent miljø i Arbeiderpartiet, der alle har stått mot alle. Her er fremdeles ikke siste ord sagt, og både nestleder Hadia Tajik, partisekretær Kjersti Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre må nok finne seg i å bli gransket med lupe for historiebøkene.

Men også vi i mediene bør gå i oss selv. Dels gjelder det et utstrakt behov for å forhåndsdømme Giske, dels gjelder det uverdig jakt på varslerne - kombinert med et påfallende fravær av faktisk informasjon.

Flere av historiene som har versert i pressen har dessuten vist seg å ikke holde vann som "varsler". Samtidig er enkelthistorier provosert fram i direkte motstrid med klagernes utrykkelige vilje. 

I slikt opprørt farvann tror jeg de fleste mediene har større behov for selvransakelse enn for utdeling av forhastede moralske karakterkort.   

   

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix.

 

Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Det betyr at heller ikke Jonas Gahr Støre kan være sikker på om han er den reelle kapteinen for Arbeiderparti-skuta når den såkalte Giske-saken er over. Foreløpig holder han stø kurs - mot at han ser ut til å akseptere det meste.

Mange har skrevet om det dårlige klimaet internt i Arbeiderpartiet. I dag kom to nye tegn på at ting er i ferd med å falle fra hverandre rundt Jonas Gahr Støre:

For det første lekkasjene til media fra Arbeiderpartiets sentralstyre - mens sentralstyret fortsatt satt i møte. I seg selv er dette uhørt, og ville under normale omstendigheter ført til kraftig intern oppvask i partiet. 

Deretter kommer at nestleder Hadia Tajik leste høyt fra to av varslene på dagens møte - stikk i strid med Jonas Gahr Støres strategi og uttrykkelige ønske om å unngå detaljer i hver enkelt sak. Det kan vanskelig oppfattes som annet enn åpent mytteri. 

Dette er høyt spill fra Tajiks side. At en nestleder åpent trosser partilederen ville vanligvis ført til tydelig beskjed fra partileren om at "this town ain´t big enough for both of us".

Men ingenting er vanlig i denne saken. Til det er striden kommet for langt, og konfliktlinjene for dype. Kanskje er Støre svak, eller så er han usedvanlig klok: 

For etterpå gjør Støre det han kan for å glatte over kritikken mot Tajik: Det er varslerne som eier varselet, sier han på pressekonferansen etter møtet, og om de ønsker at Hajik skal informere sentralstyret, så er det hennes valg. 

Samtidig kommer han med forsiktig kritikk av Giske: Han er ikke enig i Giskes påstand om at noen av varslene er falske, sier han i Dagsrevyen, men fastholder samtidig hans rett til å komme til orde i en "ordentlig prosess".

Samtidig er det ikke ørens lyd rundt ham:

Om vi kan kalle det "Giske-leiren" på den ene siden, og "kvinne-leiren" i den andre - så er det åpenbart at det ikke lenger finnes fnugg av tillit mellom dem.  

"Kvinne-leiren" ser på Hadia Tajik som den eneste i partiledelsen som tar varslene alvorlig, en ærlig og modig politiker som føler seg tvunget til å si fra høyt og tydelig for å kunne se seg i speilet i tiden som kommer. 

"Giske-leiren" derimot, ser på Tajik som den mest kyniske maktspilleren av dem alle, en som bevisst utnytter Giskes sykmelding og forer sentralstyret med følelsesladde opplysninger som ingen i dag kan tilbakevise. 

Jeg er mest fristet til å tro at ingen av disse versjonene er helt sanne, selv om også jeg tror det vil være vanskelig for Trond Giske å komme tilbake etter det som er kommet fram. 

Det mest spennende nå er imidlertid rollen til Jonas Gahr Støre. 

For i tillegg til at han nå antakelig må velge mellom Giske og Tajik, må han i tillegg forsøke å berge selve partiet. Foreløpig har mange beskyldt ham for å være svak og unnfallende - også i denne saken.

Det er mulig han er.

Men det er også mulig de har rett, de som sier at han tvert om er demokratisk, klok og langsiktig. Og at det nettopp er fraværet av harde ord fra partilederen som kan lose partiet inn i smulere farvann. 

Det skal bli spennende å se. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at vi er vitne til et partioppgjør av historiske dimensjoner, der utfallet fremdeles er ganske uvisst. Også posisjonen til Jonas Gahr Støre.

For å si det litt mer folkelig: Klarer han denne, er han god.

Hyllest til blodfersk adventskrim

MESTERDETEKTIVER: Ine Jansen og Trond Fausa Aurvåg i kostelig samspill som selvbestaltede mesterdetektiver. Alle foto TVNorge.

Dette er en hyllest til blodfersk, norsk fjernsynskrim. Nærmere bestemt nå i adventstida. Enda nærmere bestemt: Jul i Blodfjell på TVNorge.

Men rett skal være rett:

I utgangspunktet var det nok reprisen på den hyperkoselige NRK-serien Jul i svingen som gjorde at alle vi med barn i riktig alder har benket oss foran tv-skjermene hver eneste kveld nå i den søte førjulstid.  

For her går det ikke an å fuske, selv om vi strømmer: I advent kan du ikke se hele serien på en helg. Her må du pent sette deg ned hver kveld og se en ny episode, helt fram til julaften. 

Og så, etter at Nure, Linus og ikke minst Åsa har rullet over skjermen i sin tredje reprise, er det tid for årets jule-nyskapning:

Atle Antonsen og Fridtjov Såheim har framtredende roller i familien Soots jakt på søkkrike onkel Conrads arv.

For her, på TVNorge, åpenbares en av de mest vellykkede parodiene jeg har sett på lenge, en varm harselas over alt vi har kjært fra nordisk krim noir og mer internasjonale suksesser.

Her ser du igjen nesten-scener fra The Shining (Ondskapens hotell) og nesten-figurer fra mer tradisjonell Agatha Christie. 

Likevel er det den selverklærte mesterdetektiven Svein Soot (Trond Fausa Aurvåg) i en kostelig parafrase over Varg Veum-filmene som lyser sterkest. Sammen med den danske tapte-postpakker-detektiv Nanna Soot (Ine Jansen)  - i en stram kombinasjon av Sarah Lund fra Forbrytelsen og Saga Noren fra Broen.

Men her er også hele kremlaget med Atle Antonsen, Lene Kongsvik, Jon Øigarden, Fridtjov Såheim og den forholdsvis ferske Kevin Vågenes. Alle i mer eller mindre hysteriske situasjoner, morsomme for barna, men også med rikelige referanser for oss voksne. 

Lene Kongsvik Johansen spilller Liv i Jul i Blodfjell
Lene Kongsvik som livsstilsforfatter og misfornøyd ektefelle.

TVNorge opplyser at første episode til nå er sett av nesten 800 000 (både lineært og digitalt). De øvrige har hatt et snitt på nesten 700 000 pr episode. Det er mye. 

Nå i helga kommer innspurten, og hele familien sitrer av spenning:

For hvor mange ganger skal Svein si "Heeeeeeeelvettte!" nesten like intenst som Helge Jordal gjorde over en lunken russisk pølsegryte i legendariske Orions Belte?

Og kommer Nanna noen gang til å ta av seg strikkagenseren før julen ringes inn? Og ikke minst: Klarer den utspekulerte morderen å stikke av med arven fra søkkrike onkel Conrad?  

Mannen bak er Kjetil Indregard. Foto Aschehoug

Du som kanskje ikke har barn, og har brukt adventstida til helt andre ting: Unn deg akkurat denne adventskalenderen. Noen har satt aldersgrense 12 år på den, men den kan anbefales for voksne også. Gjerne i lystig lag.

Så til slutt: Jul i Blodfjell er bygd på en ide av Kjetil Indregård. Det var han som skrev Jul i Svingen også.

Tilfeldig? Neppe.

Jon Øigarden som utagerende sjarmør.

Støres umulige spagat

UMULIG: Jonas Gahr Støre forsøker å si to ulike ting samtidig. Foto Scanpix.

Problemet til Jonas Gahr Støre i Giske-saken er at han er i ferd med å sette en slags uoffesiell rekord i dobbelkommunikasjon.

Sakene om Trond Giskes forhold til kvinner er i ferd med å bli et politisk drama som kan utvikle seg inn i julen.

I går sa politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv at Støre har abdisert som partileder ved å la Giske nærmest være saksbehandler for sin egen sak direkte på Dagsrevyen.

I dag sier også Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen rett ut at Giske bør trekke seg. Dette er nok det eneste logiske. 

Resultatet av kritikken i mediene er at Jonas Gahr Støre nå er ute i alle kanaler og snakker om hvor alvorlig Arbeiderpartiet ser på Giske-saken. Etter sentralstyremøtet i går kveld sier han at Trond Giske har "svært lite å gå på", og at det kan komme nye varsler mot Giske. Han vil heller ikke utelukke varsler som innebærer politianmeldelse.

Men:

Problemet til Støre og Arbeiderpartiet er at de forsøker å si to forskjellige ting - samtidig.

På den ene siden sier Støre at han tar det alvorlig. Han "skryter" til og med av at aldri har en partileder noen gang kommet med så sterk kritikk mot en nestleder.

Men på den andre siden er det ikke er så alvorlig at Giske bør trekke seg.

Det er dette som er kjernen i Støres umulige spagat. Og som gjør at saken nå ikke bare dreier seg om Giske, men hele dagens lederskap i Arbeiderpartiet.

For de må nesten bestemme seg: 

Enten er ikke denne saken så alvorlig. Da handler den altså ikke om seksuell trakassering eller tilsvarende ukultur som er virvlet opp i kjølvannet av #Metoo- kampanjene. Da må han si det klart og tydelig: "Saken er ikke så alvorlig at Giske bør trekke seg som nestleder".

Eller så er saken alvorlig. Da må Giske uvegerlig ta konsekvensen av det, og trekke seg som nestleder.

Slik den øverste sjefen for Arbeiderpartiet snakker i dag, forsøker han å si begge tingene samtidig.

Det er selve definisjonen på dobbelkommunikasjon.