Fram for den ekstreme middelvei

De fleste kjenner til den gyldne middelvei. Å følge den er som oftest en god leveregel. I dag vil jeg likevel slå et slag for - ikke den gyldne, men heller den ekstreme middelvei.


Hege Ulstein og Sylvi Listhaug møttes til duell uten å kalle hverandre ting. Foto: Paul Weaver



I går gjennomførte Nettavisen konferansen Friske meninger 2017: Islam. Innvandring. Ytringsklima. Jeg skal komme tilbake til noe av innholdet, men første bare hoppe rett til konklusjonen:

Framfor alt viste konferansen behovet for å finne middel-standpunktene i den ofte ytterliggående debatten om islam, innvandring og asyl- eller flyktningepolitikken. Så tydelig er dette budskapet at jeg nærmest vil erklære meg som ekstrem, eller til og med fundamentalistisk tilhenger av den strenge middelvei i debatten. 

Les også: Unni Wikan: - Jeg ble kalt nazist

Først og fremst er det viktig å få fram to meldinger til skyttergravskrigerne:

"Høyresiden" i innvandringsdebatten må legge vekk paranoiaen sin. Det er ikke slik at islam er "ondskapens religion", og at alle muslimer er potensielle terrorister. Folk som ønsker å ta mot flyktninger er ikke landssvikere.

Det er heller ikke slik at innvandrerne er kriminelle. Enkelte deler av innvandrerbefolkningen er mer kriminelle enn etniske nordmenn på noen områder, men ikke så mye som enkelte tror - og ikke nødvendigvis de gruppene vi tror.

De fleste flyktninger og asylsøkere og andre innvandrere er rett og slett ganske alminnelige mennesker som har lyst til å gjøre en innsats for seg selv og det norske samfunnet.

Se alle foredragene og debattene fra konferansen.

"Venstresiden" i innvandringsdebatten må legge vekk den moralske overlegenheten sin. Det er ikke slik at alle som vil begrense innvandringen er kaldhjertede rasister, og at folk som er kritiske til islam er islamofober. 

Tvert om er det tvingende nødvendig å være kritisk til visse sider av religionen islam, på samme måte som venstresiden har stolte tradisjoner for kritikk av kristendommen.

Det er heller ikke slik at innvandringen er problemfri. Tvert om skaper innvandringen massevis av problemer, og integrering er vanskelig og knallhardt arbeid.


Fra venstre: Mahmoud Farahmand, Bård Vegar Solhjell, Maryam Namazie, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Shoaib Sultan. Foto: Paul Weaver
 

På konferansen fikk vi høre folk på alle sider av debatten snakke til hverandre - med innestemme.

Statsråd Sylvi Listhaug (Frp) duellerte med Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein - og de gjorde det med respekt. Ikke slik at de ble enige med hverandre, det er ikke nødvending. 

 

Tor Brekke i Hero Group etterlyste arbeidsro, og slapp til med noen fakta. Blant annet at den mye omtalte uroen ved norske asylmottak var betydelig overdrevet, og på vei nedover - selv i perioden da antall flyktninger gikk oppover. Blant annet kunne han fortelle at det i gjennomsnitt brenner dobbelt så ofte på norske hoteller som på norske asylmottak.

Kosovo-albanske Bardhec Ademaj, som driver et svært renholdsfirma i Ålesund, fortalte hvor viktig det var å stille krav: Både krav om å lære seg norsk, men også om kravet han selv stilte til sine egne brødre som nektet å få kvinnelig sjef. Da fikk de beskjed om at han ikke hadde jobb til dem.

Journalist Jon Hustad og Agenda-rådgiver Sylo Taraku diskuterte hvilke integreringstiltak som virker, eventuelt ikke virker.

 

Den svenske økonomen og forskeren Tino Sanandaji la fram nøkterne tall på kriminalitet og innvandring, og diskuterte rolig med den selvoppnevnte faktasjekkeren og forfatteren Gunnar Tjomlid hvorfor fakta i seg selv har en egenverdi for å kunne ta riktige beslutninger.


Fra venstre Tino Sanandaji, Gunnar Tjomlid, Gunnar Stavrum og Kjetil Rolness. Foto: Paul Weaver.
 

For ikke å snakke om den britiske ex-muslimen Maryam Namazi, som påpekte at konfliktene vi opplever i Europa i dag ikke er en kamp mellom kristendom og islam, men mellom religiøse mørkemenn på den ene siden og sekulære verdier på den andre. Der fikk hun full støtte fra stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell (SV).

Eller som forfatter og blogger Walid al-Kubaisi sa det, da han beskrev gårsdagens debatter i motsetning til mange av de konstruerte debattene vi ellers hører:

- Når Lars Gule og Islamsk Råd møtes i debatt, så høres det ut som om de er uenige. Men egentlig er de enige. For begge fører en debatt basert på ideologier, sa han.

Konferansen i går ble arrangert i samarbeid med LIM - Nettverket for Likestilling, Integrering og Mangfold og SSI - Senter for Sekulær Integrering. Flere av ildsjelene der er bloggere i Nettavisen, og representerer den halvparten av norske muslimer som ikke er medlem i noen moske.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er ikke fake news

I et intervju med Nettavisen i dag bruker landslagssjefen i langrenn, Vidar Løfhus, begrepet "falske nyheter" eller "fake news" om en Northug-melding i TV 2.

Dermed melder han seg inn i hel rekke av folk som er begynt å misbruke begrepet - og dermed vanne det ut. 

Landslagssjefen kan beskylde TV 2 for mye, men ikke for "falske nyheter".


For å ta det fra starten:

Landslagssjefen og hans folk arbeider med å sette sammen det 12 mann store laget som skal til VM på ski. De forsøker å holde uttaket hemmelig helt til de er ferdige, og vil helst presentere laget på et tidspunkt de selv velger. 

Samtidig arbeider alle norske sportsredaksjoner på spreng for å forsøke å finne ut av hvem som skal til Lahti. Av erfaring er det nesten alltid lekkasjer, noe som er en del av den naturlige konkurransen i å være først med nyhetene. 

Og torsdag kveld mente altså TV 2 å vite at Petter Northug allerede er tatt ut på laget. Ifølge kanalen har journalist Ernst A. Lersveen en eller flere kilder på dette, nok til at redaksjonen velger å gå ut med det.

Dette blir så blankt avvist av landslagssjefen, som sier at en endelig konklusjon ikke er tatt.

Dette er helt normalt. Og det er slik det skal være: Nyhetsmediene forsøker å få tak i nyheter og presentere dem så snart som mulig - og de som sitter på informasjonen forsøker å styre den så godt som mulig.

Jeg aner ikke hvilke kilder Lersveen har. Men jeg vet at dette ikke har noe som helst med fake news eller falske nyheter å gjøre. Om det skulle vise seg å være feil, at Northug ikke blir tatt ut til VM, er det likevel ikke fake news.

Begrepet oppsto i den amerikanske valgkampen, der snedige folk på nettet rett og slett diktet opp ting som de presenterte som "nyheter" på steder som til forveksling liknet et nyhetssted.

Det mest kjente eksempelet er satirikeren Paul Horner, som blant annet diktet opp "nyhetene" om at Paven støttet Trump, og at en FBI-agent som etterforsket Hillary hadde tatt sitt eget liv. Det var bare tull. I ettertid har det kommet fram at 20 av disse mest populære oppspinn-historiene i den amerikanske valgkampen ble delt mer enn de 20 mest delte ekte nyhetssakene.

LES OGSÅ:  Noen må ta ansvar for falske nyheter    

Dette er altså noe helt annet enn at TV 2 mener å ha en kilde som sier at Northug er tatt ut.

En genuint falsk nyhet ville for eksempel være om noen ga seg ut for å være TV 2 og fortalte at Thomas Alsgaard i hemmelighet har ligget i treningsleir i Alpene og er klar for et knusende comeback i Lahti. Morsomt og oppsiktsvekkende. Men altså fake.

Jeg tror landslagssjef Vidar Løfshus vet dette. På samme måte som mange med vilje beskyldte TV 2 for "falske nyheter" da de fortalte at bioingeniøren Mahad Adib Mahamud var "offer for Listhaugs knallharde linje".

Jeg var selv kritisk til TV 2s vinkling i bloggen Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?, men dette har ingenting med falske nyheter å gjøre. Saken om Mahamud var ikke oppdiktet, og hva som er Listhaugs skyld eller ikke går det rett og slett an å være uenig om.

Et tredje åpenbart eksempel er forrige helgs Facebook-trefninger mellom Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim og tre ganske fremtredende Frp-polikere, der justisminister Per Willy-Amundsen ikke kunne dy seg og kalte avisens dekning av veien om kommer/ikke kommer for "fake news på norsk."

(teksten fortsetter under bildet)


Justisministeren har rett i at redaktører kan bli både selvhøytidelige og pompøse. Men fake news er noe annet. Faksimile fra Facebook.
 

Det gir selvsagt litt ekstra smell når det er selve justisministeren som bruker begrepet, samtidig som det gir en ekstra begrunnelse for å be nettopp han om å slutte med det.

Det er helt legitimt å beskylde medier for å ha trukket en sak for langt, å ha en spekulativ vinkling, ikke å ha sjekket kildene sine godt nok, å ha slurvet, kanskje ha en skjult agenda, eller misforstått fullstendig, ja - det er et helt register av mulige ting mediene kan beskyldes for, ofte med rette.

Men fake news er altså noe annet. 

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi ingen av oss liker å bli lurt. Og hvis vi skal forsøke å gjøre noe for å hindre det, kan vi ikke blande inn alt vi mener er feil eller ikke liker eller er uenige i. Det gjelder også oss i mediene som ukritisk videreformidler beskyldningene.

Blått lys for kontantstøtten

I går la det såkalte Brochmann 2-utvalget fram sin rapport om hvilke utfordringer innvandringen gir det norske samfunnet.

En av de mest innlysende konsekvensene av rapporten, og ett av de enkleste tiltakene, er å fjerne kontantstøtten.


Grete Brochmann kan få Sylvi Listhaug og Frp til å snu i spørsmålet om kontantstøtten. (Foto: Scanpix)
 

Kontantstøtten har vært under alvorlig ild også tidligere, men så seint som i 2014 sa gikk daværende barne-, og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) inn for å øke satsene i den omstridte ordningen.

I går åpnet nåværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fra samme parti for å vrake hele ordningen. Det kan bety at KrF blir stående isolert i dette for dem så viktige familiespørsmålet - og da kan det heldigvis gå fort.

I utgangspunktet er det jo en merkelig ordning at vi skal betale folk for å gå hjemme med barna sine, mennesker som vi ellers ønsker ut i arbeidslivet og inn i samfunnet.

Forsker Lars Høst i Statistisk Sentralbyrå skrev i Samfunnsspeilet i mai i fjor om hvordan særlig kvinner med innvandrerbakgrunn er hjemme mens barna er små (13-23 måneder). Nærmere bestemt 44 prosent med innvandrerbakgrunn, mot 17 prosent i den øvrige befolkningen.

Ifølge Høst er det store forskjeller mellom landene, der særlig pakistansk, marokkansk og somalisk bakgrunn utmerker seg.

De negative konsekvensene for integreringen er åpenbare:

For det første blir mange innvandrerkvinner gående hjemme uten mulighet til å bli kjent med norsk språk eller kultur. Kanskje gjelder dette særlig kvinner i sterkt patriarkalske kulturer, altså de vi aller helst ville hatt med oss ut i samfunnet.

For det andre blir en rekke småbarn holdt hjemme uforholdsmessig lenge, slik at heller ikke de blir kjent med jevnaldrende barn og norsk språk.

Også innvandrerne selv har pekt på dette problemet mange ganger. Like før jul var for eksempel Æsæl Manouchehri, styremedlem i organisasjonen Likestilling, integrering, mangfold (LIM) ute i mediene og pekte på sammenhengen mellom kontantstøtten og manglende integrering.  

(teksten fortsetter under bildet) 


Styremedlem Æsæl Manouchehri i LIM sier det samme som Brochmann-utvalget.  
 

Nå konkluderer Brochmann-utvalget med det samme. Dersom det kan få Sylvi Listhaug til å snu, er det oppløftende. 

Listhaug har tidligere stått på den kristen-konservative linjen som så gjerne vil promotere "valgfrihet" på dette området. Om hun nå som integreringsminister endelig ser at den samme valgfriheten faktisk gjør at mange familier "velger" å ikke la seg integrere, fortjener hun ros for det - selv om mange allerede er ute og kaller henne "vingle-Sylvi".

En fjerning av kontantstøtten vil antakelig ikke føre til at staten sparer penger isolert sett, fordi en barnehageplass uansett er dyrere enn den månedlige utbetalingen.

Å fjerne ordningen vil likevel gi langt bedre samfunnsøkonomi, om det samtidig ble satt inn tilstrekkelig språkopplæring og arbeidsmarkedstiltak.

 

Les også Gunnar Stavrum: God integrering er lønnsomt

 

 

Gratulerer, alle homofile og lesbiske

Den kristne avisa Vårt Land har i dag et historisk foto på sin forside: Et bilde av en regnbuefarget bløtkake som symbol på feiringen av at endelig kan alle homofile og lesbiske gifte seg i kirken.

Ledsaget av en tekst som forteller at etter at vedtaket var fattet, meldte enkelte seg ut av Den norske kirke på minuttet.


En historisk regnbue-bløtkake på forsiden av Vårt Land. Faksimile.

 

Det er grunn til å gratulere både kirken og alle landets homofile, lesbiske og transpersoner med det historiske vedtaket på kirkemøtet i går.

Hele 83 av de 116 medlemmene i kirkens øverste råd stemte for forslaget, som nå åpner for to vigselsliturgier i kirken: Den nye, som er kjønnsnøytral, og den nåværende som understreker at ekteskapet er mellom mann og kvinne.

Du kan trygt si at Kirken har tatt tida til hjelp: I dag vil de fleste nordmenn nikke anerkjennende til Kirkemøtets vedtak. For mange av oss er det selvfølge at også homser og lesber og transer må kunne vise sin kjærlighet og gifte seg som alle andre.

Slik sett er kanskje Bjørn Eidsvågs reaksjon på Facebook talende for det svært mange nordmenn og -kvinner føler: 

 "En stor dag for alle lesbiske og homofile og alle oss andre, gratulerer! Takk for den modige kampen dere har kjempet for kjærligheten og menneskeverdet. I dag er jeg stolt av å være en del av kirken. Gud er livets og kjærlighetens kilde og kraft. Jeg er ikke så flink med halleluja, men i dag går jeg for et: Halleluja!"


I dag tilhører Bjørn Eidsvåg flertallet. Det er ikke lenge siden han var i mindretall. Foto fra Facebook.  

 

På den "andre siden" var det likevel 29 som stemte mot. Enkelte sa tydelig fra om at dette var "vranglære og usant". Kirkerådsmedlem Øivind Benestad fra Agder og Telemark bispedømme meldte seg ut på minuttet og forlot møtet på dramatisk vis, og for eksempel sokneprest Helge Standal på Sunnmøre varslet at han vil si opp sin stilling i protest. 

På en dag som denne er det grunn til å minne om at det ikke er mer enn 20-30 år siden Benestad og Standal tilhørte et stort flertall blant landets biskoper som rett og slett fnyste av tanken om homofile ekteskap. Mens "rockepresten" Eidsvåg var en rabulist uten respekt for Bibelens uttrykkelige ord og lære.

På en dag som denne er det derfor også grunn til å trekke fram Nora Mehsen, en modig muslimsk kvinne som i høst sto fram i Underhuset på TV 2 og fortalte at homofili var en gave fra Gud og at hun som lesbisk var stolt av sin muslimske bakgrunn.

En av motdebattantene, Fahad Qureshi i Islam Net, hevdet som ventet at homofili ikke er forenlig med islam.

"Islam er veldig tydelig på at det ikke er lov å praktisere homofili", uttalte han, "men dette betyr ikke at islam har en undertrykkende holdning til homofile".

Neida, selvsagt ikke. For det er selvsagt praksisen Quereshi er opptatt av. Du må gjerne være homo, så lenge du ikke praktiserer, må vite, og dette er jo nøyaktig som å høre på de norske majoritets-prestene i Norge for 30 år siden.

Også de var rørende opptatt av sine medmenneskers praksis, men drev selvsagt ikke med diskriminering. Nei, det skulle tatt seg ut.

(teksten fortsetter under bildet)

Nora Mehsen insisterer på å tolke religionen sin selv. Det fortjener all mulig støtte. Faksimile fra TV 2.

 

Så er vi altså kommet dit at Nora Mehsen, som også er styreleder i Skeiv Verden, tolker islam annerledes enn Quereshi og de andre mørkemennene i konservative moskeer verden rundt. Hun insisterer altså på å tolke religionen sin selv, i likhet med et voksende antall moderne muslimer over hele Europa.

Men i et intervju med Morgenbladet for et par uker siden påpeker hun det paradoksale i at for eksempel Underhusets faste deltaker, Dag og Tid-journalist Jon Hustad, var fullstendig på linje med Quereshi i debatten:

Både islamisten og islamkritikeren var rørende enig i at homofili er fullstendig uforenlig med islam. Dermed forsøkte de å ta monopol på religionen hennes, påpekte Mehsen.  

Og da er nødvendig islamkritikk kommet inn i et blindspor. I stedet for å insistere på at islam er slik eller slik, bør vi heller gjøre alt vi kan for støtte de som utfordrer konservativ islam - om det så er muslimske homser og lesber eller andre mer sekulære bloggere og samfunnsdebattanter. Bare slik kan islam gjøre en helt nødvendig tilpasning til Europa og europeisk samfunnsliv.

Så må vi huske at det bare er 20-30 år siden at et overveldende flertall norske prester mente akkurat det samme som Quereshi og andre konservative imamer gjør i dag. 

Det gir grunn til optimisme. 

For islam er selvsagt ikke uforanderlig. For bare få dager siden kom FAFO med en fersk rapport om at muslimsk ungdom blir stadig mer sekulære og mer tolerante enn foreldrene sine, selv om de fremdeles har et stykke og gå. Om kristendommen kan utvikles og moderniseres, kan vel islam også gjøre det?  

I mellomtida kan vi dele gleden og jubelen til alle de homofile, lesbiske og transseksuelle som har ønsket å gifte seg i kirken, og som nå endelig kan gjøre det.

En gang i framtida går det kanskje an å gjøre det i moskeen også.

 

 

Nå må vi være tydelige mot Trump

I helga gikk både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende ut med tydelige signaler mot president Donald Trumps ensidige tiltak mot muslimer fra sju navngitte land. 

Det var bra. Og det var på tide. Ensidige tiltak begrunnet i menneskers tro, nasjonalitet eller rase er ikke bare i strid med folkeretten. Det er også et farlig selvskudd i kampen mot terror.


Utenriksminister Børge Brende sier fra om at Norge mener "sterkt" at flyktninger skal behandles likt uavhengig av religion, nasjonalitet eller rase". 
 

Jeg var av dem som håpet at Trumps mange valgkamputspill var nettopp det, utspill som skulle vinne stemmer i en knallhard valgkamp -  men som så ville bli moderert idet han ble ansvarlig president.  

Men i uka som gikk har Trump virkelig gått i gang:

Muren mot Mexico skal bygges, og 5000 nye grensevakter skal ansettes for å passe på den. Obamas helsereform er stoppet, og amerikanske organisasjoner som støtter abort i utlandet skal miste støtte. Han innfører straffetoll på varer fra selskaper som flyttes utenlands, og USA er trukket ut av en handelsavtale med statene rundt Stillehavet. Og omstridte oljeledninger mellom USA og Canada er godkjent, for bare å nevne noe.

Alt dette viser en president med handlekraft, en president som er tydelig - og en president som er svært langt ute mot høyre i det politiske landskapet.

Men dette kan man være enig eller uenig i. Det er innenfor det som er varslet, og innenfor det man kan kalle vanlig politikk.

Noe helt annet er hans uttalte støtte til tortur i et intervju med TV-kanalen ABC News, og ikke minst hans generelle innreisestopp for muslimer fra sju land: Syria, Iran, Libya, Somalia, Jemen, Irak og Sudan.   

Som statsminister Erna Solberg sa det i forsiktig diplomatspråk i helga:

"Flyktninger og andre mennesker må behandles likt, uavhengig av religion, nasjonalitet og hudfarge."

Nemlig. Dette har i hele etterkrigstida vært en av bærebjelkene i alt internasjonalt arbeid. Noe annet gir assosiasjoner til regimer og historiske epoker vi ikke liker å sammenlikne oss med.

For det andre er tiltaket uvanlig lite treffsikkert: Det er faktisk ingen terrorister fra de sju nevnte landene som har angrepet USA de siste 20 årene. De som sto bak 11/9 kom for eksempel fra Saudi Arabia, Egypt og Libanon - som ikke er rammet av forbudet..

For det tredje bryter det, igjen ifølge Solberg, med den omforente strategien om å "bygge en bred koalisjon som inkluderer moderate muslimske krefter, som står fast ved våre liberale verdier - og er en motvekt mot ekstremistenes verdier." 

LES OGSÅ: Norges viktigste stemmer

Det er derfor reaksjonene har vært så usedvanlig kraftige i løpet av helga. For eksempel fra forbundskansler Angela Merkel i Tyskland eller fra statsminister Justin Trudeau i Canada - som selv ble rammet av terror natt til i dag.  

I helga gikk også de to republikanske senatorene John McCain og Lindsey Graham ut mot Trumps flyktningordre:

"Vi frykter at denne presidentordren vil ende opp som et selvpåført sår i krigen mot terror", skriver de to i et åpent brev, og nevner blant annet alle irakerne som har kjempet side om side med amerikanske styrker i kampen mot IS.  


John 'McCain er en av USAs mest kjente republikanske senatorer og krigsveteraner.
 

Og her er vi ved hovedpoenget:

De aller, aller fleste av verdens moderate muslimer er våre venner i kampen mot terror. Det er de som er våre fremste allierte i mange land, og det er de som kan ta tak i grunnlaget for de ekstreme ideologiene innenfra.

Å behandle alle disse som potensielle terrorister gjør at vi støter mange av dem fra oss. Det fører til frustrasjon og forvirring, og fører til at terroristene på en måte får "rett". Nå kan de peke på USA og Trump og si "Hva sa vi? Der ser dere at USA og Vesten er mot alle muslimer!"

Jeg skjønner at norske politikere, og ikke minst den norske regjering, har vært avventende i reaksjonene mot USAs nyinnsatte president Donald Trump. Det følger av vanlige diplomatiske spilleregler om ikke å legge seg opp i andre lands politikk.

Men nå er det det på tide å stå sammen med andre demokratiske regjeringer i og utenfor NATO og si klart og tydelig fra om at dette - dette er vi ikke med på. 

 

FIKK DU MED DEG DENNE?: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

 

 

Nå faller USA på demokrati-indeksen

Nå faller USA på demokrati-indeksen, det vil si at landet ikke lenger er blant verdens ledende demokratier.

Årsaken er at fallende tillit til "systemet" påvirker The Economists barometer - som ellers setter Norge helt på topp i tabellen.


The Economist bruker 60 ulike kriterier for å definere demokratiene, blant annet tillit til politikerne og systemet.
 

USA, som jo alltid har sett på seg selv som selve "standarden" for verdens demokratier, har fra 2015 til 2016 gått fra å være et "fullt demokrati" til et "demokrati med feil", i følge The Economist. Du kan gå inn og studere detaljene ved å følge denne lenken.

Enkelte har allerede framstilt det som om USA nå faller på indeksen på grunn av valget av Donald Trump som president. Det er ikke riktig, skriver The Economist selv. Fallet er heller forårsaket av de samme faktorene som førte Mr. Trump til Det hvite hus:

(teksten fortsetter under bildet)


USA faller ikke på grunn av Trump, men på grunn av det som gjorde ham til president. Foto: Scanpix
 

Årsakene sammenfattes som en generell og varig fallende tillit til regjeringsapparatet og valgte politikere.

En slik manglende tillit snakker vi av og til om her i Norge også, men i så fall slår den ikke ut i verdensstatistikken:

Norge ligger helt øverst med 9.93 "demokratipoeng", foran Island med 9.50 og Sverige med 9.39. Kilde: The Economist Democracy Index.

The Economist plasserer like godt Norge helt på toppen av statistikken, foran Island, Sverige, New Zealand, Danmark, Canada og Irland. Til sammen er det 19 såkalt "full democracies" i verden og 57 "flawed democracies" 

Her kommer USA i klasse med land som Japan, Italia og Frankrike. 

40 land er såkalte "hybrider", som for eksempel Kenya og Thailand, mens 51 land blir definert som "autoritære". Aller verst er Syria og Nord-Korea.

FIKK DU MED DEG DENNE? Trump gir blaffen i Rolling Stones

LES OGSÅ: Verden holder pusten for Trump

 

Frp-politiker boikotter Nettavisen

I USA er president Donald Trump i krig med journalister og medier, som han mener er ensidige og uredelige.

Her hjemme er stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen (Frp) helt enig - og boikotter Nettavisen.


Jan Arild Ellingsen (Frp) er i likhet med Donald Trump sint på deler av pressen.
 

Bakgrunnen er en nyhetssak i Nettavisen offentliggjorde da den kjente justispolitikeren mistet førerkortet i sju måneder i fjor. Boikotten kommer fram i en sak NRK Nordland har laget om pressens dekning av Donald Trump.

Her trekker Ellingsen paralleller mellom norsk og amerikanske presse, og velger altså sin egen sak som eksempel. Bakgrunnen er at Ellingsen 20. mai i fjor la ut følgende melding på Facebook: 

(teksten fortsetter under bildet)


Ellingsens"Facebook-tilståelse" 20. mai.

 

"Godtfolk. Jeg har en tilståelse å komme med. For to uker siden kjørte jeg for fort og mistet førerkortet. Selvfølgelig skulle jeg gjerne sett dette ugjort, men heldigvis går det bare ut over meg selv".

Etter det nektet den kjente Frp-politikeren, som sitter i Justiskomiteen på Stortinget, å snakke mer med pressen om saken. En etter hvert ganske vanlig taktikk blant toppolitikere både i Norge og USA, altså: å legge ut det de selv ønsker av detaljer på sosiale medier, for deretter å avslå å utdype.

Men ifølge norsk lov blir forelegg sidestilt med dommer i det øyeblikk de blir vedtatt. Dermed blir de også offentlige på vanlig måte, og Nettavisen fortalte at Ellingsen hadde kjørt minimum 91 km/t i en 60-sone i Nordland. For det mistet han førerkortet i ni måneder og måtte betale 9000 kroner i bot.

Norsk presse ikke har for vane å omtale fartsbøter. Men det finnes unntak for enkelte offentlige personer, særlig for politikere som selv har vært med på å vedta de lovene som alle vi andre må rette oss etter. 


Justispolitiker Jan Arild Ellingsen med forelegget innfelt. Foto: Scanpix
 

At Ellingsen sitter i Justiskomiteen på Stortinget teller selvsagt med i en slik vurdering. Av samme grunn blir det også litt underlig at Ellingsen ikke kjenner offentlighetspraksisen i domstolene, men hevder at politiet "lot seg lure" til å offentliggjøre opplysninger.

Så kan det legges til at Nettavisen ikke har merket stort til at Jan Arild Ellingsen etter eget sigende ikke vil snakke med oss. Uansett:

Om en norsk Frp-politiker ser seg tjent med Trump-liknende fakter og begynner å boikotte norsk presse på grunn av egne dumheter, er det lite vi kan gjøre med det - annet enn å forsøke å følge sentrale politikere enda tettere.

 

Munch i nabokrangel

Den genierklærte kunstneren Bjarne Melgaard ønsker å "dele" Edvard Munchs fødested Ekely i Oslo ved å bygge et såkalt "dødshus" på deler av den fredede tomta. 

Et ja eller nei vil komme fra Riksantikvaren i løpet av denne uka. I dette tilfellet bør Riksantikvaren bestrebe seg på å være nettopp det - altså riksantikvar.

Modell av huset der kunsteren Bjarne Melgaard ønsker å leve og dø. Foto: Snøhetta.

 

Prosjektet "A house to die in" - et kombinert bolighus/atelier med basseng under - har møtt massiv motbør blant kunstnere som vil verne Edvard Munchs minne. Prosjektet har selvfølgelig skapt omfattende protester også fra naboene. Til sammen 19 klager er kommet inn.

Til dette har Melgaard svart at han mener naboene er en "gjeng tapere som burde passe sine egne saker".

Så kan man jo innvende at det er akkurat det naboene gjør. Likevel er det klart at dette er en sak av nasjonal interesse, der naboenes synspunkter ikke kan tillegges altfor stor vekt.

(teksten fortsetter under bildet)


Bjarne Melgaard bør finne sin egen tomt å bygge huset sitt på. Foto Scanpix.
 

For å si det først: Jeg personlig er ikke i stand til å oppdage Melgaards geni.

Men jeg har ikke kunstfaglig ekspertise, og har respekt for andre som har det. Jeg ser argumentene om at det kan bli et "kult" prosjekt som kanskje kan vitalisere et sovnende Ekely. Jeg har også respekt for Snøhetta - ett av våre mest fremragende arkitektkontor med internasjonal heder og berømmelse. Når Snøhetta går god for et prosjekt, er det verdt å lytte til. 

Men for det første er kunstekspertene uenige. Og også kunsteksperter bør ha magemål:

Edvard Mucnh (1863 - 1944) ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet for første gang i 1899. Han har vært anerkjent som en av våre største kunstnere i over 100 år. Tidens tann har ikke slitt ham ned - snarere tvert imot. Tiden har til overmål befestet og forsterket hans posisjon som vårt aller største - og eneste - internasjonale kunstneriske ikon.

Bjarne Melgaard (1967 - ) blir av mange regnet som en av Norges mest sentrale kunstnere. Her i Norge. I dag.

(teksten fortsetter under bildet)


Edvard Munchs "Kvinner i hagen" - fra området der Ekely ligger i dag. 
 

Ingen kunsteksperter i verden klarer å spå hvordan Melgaard vil bli oppfattet om 20 år. For ikke å snakke om 50 år. Kanskje er han fremdeles anerkjent. Eller kanskje ikke - kanskje er han fullstendig glemt. 

Det er rett og slett en for stor sjanse å ta. 

Og det er jo akkurat slikt vi har Riksantikvaren til. Viktigere enn å hindre noen i å skifte vindu på hundre år gamle hus, er det å hindre det som kan bli en uforholdsmessig invasjon fra en kunstner som helst burde pynte seg med sine egne fjær. 

Byantikvaren sa ja. Nå bør Riksantikvaren si nei til "dødshuset" på Ekely. Så får Melgaard heller finne en annen tomt å bygge huset sitt på.

 

Forsøpling i Bergens Tidende

Mathias Fischer i Bergens Tidende kommer 23. januar med et merkelig og grovt usaklig angrep på Nettavisen.

Utgangspunktet hans er at behandlingen av MDG-politiker Lan Marie Nguyen Berg, i hovedsak på Facebook, til dels har vært skammelig. Det er jeg enig med ham i.


Bergens Tidende blander sammen vanlig journalistikk med motbydelige meldinger på Faceboook og later som om det er samme greia. Faksimile.
 

Men så gjør han noen merkelig svinger. Først mot Anders Magnus, pga et «uvanlig aggressivt» intervju i NRKs Valgstudio i fjor, og deretter mot Nettavisens kritiske journalistikk på Miljøpartiet De Grønnes politikk i hovedstaden.

For det første reagerer Fischer på at Nettavisen gjorde «et stort nummer» av at hun tok drosje hjem fra en av sine første debatter på NRK. De fleste har fått med seg at det var Norges samferdselsminister som først gjorde «et nummer» av det. Kanskje ikke en viktig sak, men mener virkelig Fischer (og BTs nyhetsredaktør) at dette ikke var verdt en sak sett i lys av MDGs offensive miljøretorikk?

For det andre peker han på blogginnlegget «Har hun satt norgesrekord i arroganse?» av PR-rådgiver Jarle Aabø i fjor, om mangelfull skilting og påfølgende bøtelegging av hundrevis av bilister rundt Rådhuset i Oslo.  Fischer påstår at «innholdet er fullstendig feil», og viser med det at han ikke har fulgt med i timen. Den ene av påstandene i bloggen (den om at MDG hadde vedtatt forbudet) var gal, og ble rettet opp umiddelbart. Det andre - om bøteleggingen og gjennomføringen av forbudet - var korrekt.

I disse Trump-tider er det overraskende at en representant for den frie presse mener at bloggere ikke skal ha lov til å kalle sentrale politikere for arrogante.  BTs «kommentator» har kanskje heller ikke fått med seg at Nettavisen ble klaget inn til Pressens faglige utvalg (PFU) for denne saken - og ble frikjent på alle punkt.

For det tredje sukker Fischer over at Nettavisen fant det «verdig en nyhetssak» at Berg og hennes samboer brukte nærmere fem døgn på å ta toget tur/retur Barcelona på påskeferie, i stedet for å fly. Javel. Jeg skal ikke legge meg opp i hvordan BT og andre lokalaviser vurderer dette, men i riksmediene fikk saken fortjent oppmerksomhet.

Så til utgangspunktet for Fischer, nemlig den motbydelige kommentaren fra Frp-politikeren som i forrige uke kalte Nguyen Berg for et «fittetryne av en vietnamesermegge» på Facebook.

Om Fischer hadde giddet å undersøke, ville han sett at Nettavisen var ett av mediene i Norge som IKKE videreformidlet denne meldingen, fordi vi fant den rasistisk og uverdig - og fordi vi kjenner til denne helt spesielle «politikeren» fra før.

Fischer har rett på ett punkt, og det er at Facebook er en hodepine både for oss og mange andre riksmedier. I løpet av det siste året har vi gjort mye for å kvalitetssikre våre egne kommentarfelt (som vi for øvrig ble nominert til Årets Nyskaper-pris for av redaktørforeningen i fjor), men på våre Facebook-sider blir vi inntil videre nektet mulighet til bygge slik redaksjonell kontroll. Derfor har Fischer klart å finne noen usaklige Berg-kommentarer også her.

Min personlige oppfatning er at Lan Marie Nguyen Berg er en sterk og modig politiker som i beundringsverdig grad står opp for sine meninger og byrådets miljøpolitikk. Men dermed blir hun også kontroversiell, og får av den grunn fortjent oppmerksomhet fra både medier og lesere - også fra oss.

Det Fischer gjør i sin kommentar er å røre sammen helt vanlig, samfunnskritisk journalistikk i Nettavisen med ufyselige kommentarer på sosiale medier - ja, til og med drapstrusler fra Mannegruppa Ottar på Facebook drar han med seg i samme rennet.

For å si det forsiktig: Det er stor forskjell på slike motbydeligheter og vanlige, kritiske vinklinger overfor en mektig byråd i hovedstaden. Jeg tror de fleste ser dette.

Når Fischer ikke gjør det, bidrar han til å forsøple en viktig debatt om vårt politiske ytringsklima på en måte som ikke er Bergens Tidende verdig.

 

(NB: Denne bloggen er først sendt som tilsvar til Bergens Tidende.)

Trump gir blaffen i Rolling Stones

Har Donald Trump et hjerte av stein?

Eller er bruken av Rolling Stones-låten "Heart of Stone" en direkte peke-nese mot gruppa - som forgjeves har forsøkt å få den kommende presidenten til å stoppe bruken av musikken deres?


Donald Trump med sin Melanie vandrer ned trappene til tonene av Heart of Stone. Skjermdump.

Du har kanskje lagt merke til at Trump flere ganger har brukt Stones-låter i forbindelse med møter og kampanjer. Både Brown Sugar, You Can't Always Get What You Want og Start Me Up har runget over høyttalerne på diverse Trump-arrangementer, noe som sikkert har fått mange til å lure:

Er den aldrende Stones-gjengen blitt Trump-tilhengere?

Ovehodet ikke. Ifølge Billboard har Jagger/Richards flere ganger bedt Trump om å slutte å bruke låtene deres, noe som vanligvis er regnet som god folkeskikk å ta hensyn til.

Men Trump er ikke vanlig. Han gir rett og slett blaffen. Andre artister som har fått merke det, er blant andre Adele og R.E.M.

Og i går gjorde Donald Trump (70) det igjen:

For da den kommende presidenten gikk nedover trappa foran Lincoln Memorial sammen med sin fru Melanie, var det til tonene av Heart of Stone fra 1964. (trykk på lenken, så får du se.)

Og antakelig måtte Keith Richards (73) enda en gang rive seg i håret. For allerede i 2015 uttalte Richards at utsiktene til å få Trump som president var hans "verste mareritt".

Keith Richards og resten av Stones liker ikke at Trump bruker låtene deres. Foto: Scanpics

Om låtvalget ikke er et pek til Rolling Stones, er det mildt sagt underlig for anledningen. For dette er ikke akkurat en kjærlighetserklæring, verken til Melanie eller det amerikanske folk, for å si det slik.. Du kan lese teksten her.

I dag blir han innsatt, og i både tradisjonelle og sosiale medier har det svirret med rykter om hvem som har sagt nei til å opptre i forbindelse med seremonien - som altså begynte allerede i går. 

Både Elton John, Celine Dion og Kiss skal ha blitt spurt, men har sagt nei. 

Også Andre Bocelli skal ha sagt nei, men her sier Trump-administrasjonen at det var Trump som ikke ville ha ham.

Også svensk-britiske Rebecca Ferguson skal ha blitt spurt. Ifølge BBC skal hun ha gitt beskjed om at hun ville "garciously accept", men bare hvis hun fikk synge Strange Fruit, en verdensberømt jazzlåt fra 1939 om lynsjing av afro-amerikanere, først framført av legendariske Billie Holiday.

En slags fornærmelse tilbake, der altså, og i ettermiddag får vi se om Donald Trump klarer å snike inn en Stones-låt til.

 
hits