hits

Må overøse Trump med komplimenter

DAGENS FRISKESTE: Hvordan skal Erna Solberg klare å fange oppmerksomheten til USAs president Donald Trump? Foto Scanpix.

 

Dagens friskeste råd om hva Erna Solberg bør si når hun møter Donald Trump senere i dag, var det en kvinnelig Oslo-student som sto for i en enquete i Dagsnytt i morges:

- Grab me by the hand, not the pussy!

Siden den lattermilde kommentaren gikk gjennom sensuren i NRK, kan den vel siteres her også. Poenget er at den nokså presist oppsummerer rådene som statsministeren har fått fra flere eksperter:

Hun må forsøke å overraske presidenten. Gjerne kommet med en frisk replikk. Hun må for all del ikke kjede ham, for da faller han av.

Og slik sett kunne nok en freidig henvisning til Trumps famøse busslydopptak fra 2005 gjøre susen ... 

Mer alvorlig sier USA-ekspert Ole Moen til Nettavisen at det beste er å overøse presidenten med komplimenter, og at det må smøres tjukt på.

- Han har ikke antenner til å reagere på overdreven smiger, men oppfatter det bare som faktiske realiteter, sier han. 

Det samme sier de tre tidligere Obama-taleskriverne som ble intervjuet av NRK i går i forbindelse med NHOs årsmøte:

- Si at ingen har vært mer populær i Norge. Si at det er bannere med ansiktet hans i gatene. Han vil tro henne.

Men særlig blir det påpekt at Utenriksdepartementet er obs på at Trump kan ha lett for å kjede seg. Han tåler ikke lange analyser, hevdes det, og blir det for omstendelig, faller han av. Da kan det være vanskelig å nå inn med lille Norges synspunkter, om det så gjelder sikkerhetspolitikk, NATO, fredsprosesser, IS eller handels- og klimapolitikk, som er blant de offisielle temaene for møtet.

Ifølge Moen er det heller ikke sannsynlig at Trump har forberedt seg noe særlig. Han vil vite at det er en kvinne som kommer, men utover det kan det fort bli for kjedelig for Trump å få vite for mye på forhånd.

Men tilbake til "grab me by the hand ..."

TV-profilen Petter Schjerven mener at Solberg særlig må være obs på Trumps håndtrykk helt i starten - en slags maktdemonstrasjon som Japans statsminister Shinzo Abe ble utsatt for først - og som Canadas statsminister Justin Trudeau senere var forberedt på.

Schjerven ga nylig ut boka "Kroppsspråk. Forstå det som blir sagt", og påpeker overfor NRK at Trump er en "litt bøllete fyr som driter i det korrekte".

- Han kan finne på å smile og le, han kan finne på å være brutal og røske et tak i hånden hennes, sier han.

Akkurat det er nok statsministeren og følget hennes over Atlanteren forberedt på. De vet at møtet kan være et sjansespill, at det er umulig å vite på forhånd hva som kommer ut av det.  

Uansett blir møtet ansett som viktig for Norge. Og det er i slike situasjoner vi alle sitter i sofaen hjemme og heier på Erna.  

Rett og rimelig at Giske trekker seg

FALSK IDYLL: Fra tiden da det tilsynelatende hersket idyll i Arbeiderpartiets lederskap. Foto Scanpix.

Søndag kveld kom meldingen om at Trond Giske trekker seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Det er både rett og rimelig. 

Det har i løpet av de siste ukene kommet en rekke varsler og klager på upassende oppførsel fra den mektige politikeren. Arbeiderpartiet har hatt krisemøte på krisemøte om saken, og sakene har vært heftig diskutert på sosiale medier. 

Flere medier har bragt ulike saker som senere er blitt lagt vekk. Torsdag kunne Nettavisen fortelle at til sammen seks saker nå har status som "varsler" på partikontoret. Vi offentliggjorde også et internt notat som skulle gi en "nøktern oppsummering" av varslene.

Oppsummeringen er bekreftet av flere, også en sentral politiker i Arbeiderpartiet, men er bestridt av noen av varslerne. Det er forståelig.  

Men uansett hvordan man tolker de ulike varslene og klagene, er det kommet fram mer enn nok til å slå fast at Trond Giske ikke har hatt tilstrekkelig dømmekraft til å være nestleder i Norges største parti.

Derfor er det en logisk konklusjon at Giske nå trekker seg. Det er også naturlig at han går av som finanspolitisk talsmann.

Dermed er akkurat denne delen av saken over.

Sentralstyremøtet i morgen mandag kan vanskelig gjøre annet enn å ta Giskes avgang til etterretning. Men varslene er ikke avsluttet av den grunn. Her har antakelig partikontoret fortsatt mye arbeid foran seg for å komme fram til en konklusjon som yter varslerne og partene rettferdighet.  

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix. Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Men ro blir det ikke av den grunn. For fortsatt står mye skittentøyvask igjen.

I arbeidet med sakene er det kommet fram ting som tyder på et nærmest råttent miljø i Arbeiderpartiet, der alle har stått mot alle. Her er fremdeles ikke siste ord sagt, og både nestleder Hadia Tajik, partisekretær Kjersti Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre må nok finne seg i å bli gransket med lupe for historiebøkene.

Men også vi i mediene bør gå i oss selv. Dels gjelder det et utstrakt behov for å forhåndsdømme Giske, dels gjelder det uverdig jakt på varslerne - kombinert med et påfallende fravær av faktisk informasjon.

Flere av historiene som har versert i pressen har dessuten vist seg å ikke holde vann som "varsler". Samtidig er enkelthistorier provosert fram i direkte motstrid med klagernes utrykkelige vilje. 

I slikt opprørt farvann tror jeg de fleste mediene har større behov for selvransakelse enn for utdeling av forhastede moralske karakterkort.   

   

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix.

 

Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Det betyr at heller ikke Jonas Gahr Støre kan være sikker på om han er den reelle kapteinen for Arbeiderparti-skuta når den såkalte Giske-saken er over. Foreløpig holder han stø kurs - mot at han ser ut til å akseptere det meste.

Mange har skrevet om det dårlige klimaet internt i Arbeiderpartiet. I dag kom to nye tegn på at ting er i ferd med å falle fra hverandre rundt Jonas Gahr Støre:

For det første lekkasjene til media fra Arbeiderpartiets sentralstyre - mens sentralstyret fortsatt satt i møte. I seg selv er dette uhørt, og ville under normale omstendigheter ført til kraftig intern oppvask i partiet. 

Deretter kommer at nestleder Hadia Tajik leste høyt fra to av varslene på dagens møte - stikk i strid med Jonas Gahr Støres strategi og uttrykkelige ønske om å unngå detaljer i hver enkelt sak. Det kan vanskelig oppfattes som annet enn åpent mytteri. 

Dette er høyt spill fra Tajiks side. At en nestleder åpent trosser partilederen ville vanligvis ført til tydelig beskjed fra partileren om at "this town ain´t big enough for both of us".

Men ingenting er vanlig i denne saken. Til det er striden kommet for langt, og konfliktlinjene for dype. Kanskje er Støre svak, eller så er han usedvanlig klok: 

For etterpå gjør Støre det han kan for å glatte over kritikken mot Tajik: Det er varslerne som eier varselet, sier han på pressekonferansen etter møtet, og om de ønsker at Hajik skal informere sentralstyret, så er det hennes valg. 

Samtidig kommer han med forsiktig kritikk av Giske: Han er ikke enig i Giskes påstand om at noen av varslene er falske, sier han i Dagsrevyen, men fastholder samtidig hans rett til å komme til orde i en "ordentlig prosess".

Samtidig er det ikke ørens lyd rundt ham:

Om vi kan kalle det "Giske-leiren" på den ene siden, og "kvinne-leiren" i den andre - så er det åpenbart at det ikke lenger finnes fnugg av tillit mellom dem.  

"Kvinne-leiren" ser på Hadia Tajik som den eneste i partiledelsen som tar varslene alvorlig, en ærlig og modig politiker som føler seg tvunget til å si fra høyt og tydelig for å kunne se seg i speilet i tiden som kommer. 

"Giske-leiren" derimot, ser på Tajik som den mest kyniske maktspilleren av dem alle, en som bevisst utnytter Giskes sykmelding og forer sentralstyret med følelsesladde opplysninger som ingen i dag kan tilbakevise. 

Jeg er mest fristet til å tro at ingen av disse versjonene er helt sanne, selv om også jeg tror det vil være vanskelig for Trond Giske å komme tilbake etter det som er kommet fram. 

Det mest spennende nå er imidlertid rollen til Jonas Gahr Støre. 

For i tillegg til at han nå antakelig må velge mellom Giske og Tajik, må han i tillegg forsøke å berge selve partiet. Foreløpig har mange beskyldt ham for å være svak og unnfallende - også i denne saken.

Det er mulig han er.

Men det er også mulig de har rett, de som sier at han tvert om er demokratisk, klok og langsiktig. Og at det nettopp er fraværet av harde ord fra partilederen som kan lose partiet inn i smulere farvann. 

Det skal bli spennende å se. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at vi er vitne til et partioppgjør av historiske dimensjoner, der utfallet fremdeles er ganske uvisst. Også posisjonen til Jonas Gahr Støre.

For å si det litt mer folkelig: Klarer han denne, er han god.

Hyllest til blodfersk adventskrim

MESTERDETEKTIVER: Ine Jansen og Trond Fausa Aurvåg i kostelig samspill som selvbestaltede mesterdetektiver. Alle foto TVNorge.

Dette er en hyllest til blodfersk, norsk fjernsynskrim. Nærmere bestemt nå i adventstida. Enda nærmere bestemt: Jul i Blodfjell på TVNorge.

Men rett skal være rett:

I utgangspunktet var det nok reprisen på den hyperkoselige NRK-serien Jul i svingen som gjorde at alle vi med barn i riktig alder har benket oss foran tv-skjermene hver eneste kveld nå i den søte førjulstid.  

For her går det ikke an å fuske, selv om vi strømmer: I advent kan du ikke se hele serien på en helg. Her må du pent sette deg ned hver kveld og se en ny episode, helt fram til julaften. 

Og så, etter at Nure, Linus og ikke minst Åsa har rullet over skjermen i sin tredje reprise, er det tid for årets jule-nyskapning:

Atle Antonsen og Fridtjov Såheim har framtredende roller i familien Soots jakt på søkkrike onkel Conrads arv.

For her, på TVNorge, åpenbares en av de mest vellykkede parodiene jeg har sett på lenge, en varm harselas over alt vi har kjært fra nordisk krim noir og mer internasjonale suksesser.

Her ser du igjen nesten-scener fra The Shining (Ondskapens hotell) og nesten-figurer fra mer tradisjonell Agatha Christie. 

Likevel er det den selverklærte mesterdetektiven Svein Soot (Trond Fausa Aurvåg) i en kostelig parafrase over Varg Veum-filmene som lyser sterkest. Sammen med den danske tapte-postpakker-detektiv Nanna Soot (Ine Jansen)  - i en stram kombinasjon av Sarah Lund fra Forbrytelsen og Saga Noren fra Broen.

Men her er også hele kremlaget med Atle Antonsen, Lene Kongsvik, Jon Øigarden, Fridtjov Såheim og den forholdsvis ferske Kevin Vågenes. Alle i mer eller mindre hysteriske situasjoner, morsomme for barna, men også med rikelige referanser for oss voksne. 

Lene Kongsvik Johansen spilller Liv i Jul i Blodfjell
Lene Kongsvik som livsstilsforfatter og misfornøyd ektefelle.

TVNorge opplyser at første episode til nå er sett av nesten 800 000 (både lineært og digitalt). De øvrige har hatt et snitt på nesten 700 000 pr episode. Det er mye. 

Nå i helga kommer innspurten, og hele familien sitrer av spenning:

For hvor mange ganger skal Svein si "Heeeeeeeelvettte!" nesten like intenst som Helge Jordal gjorde over en lunken russisk pølsegryte i legendariske Orions Belte?

Og kommer Nanna noen gang til å ta av seg strikkagenseren før julen ringes inn? Og ikke minst: Klarer den utspekulerte morderen å stikke av med arven fra søkkrike onkel Conrad?  

Mannen bak er Kjetil Indregard. Foto Aschehoug

Du som kanskje ikke har barn, og har brukt adventstida til helt andre ting: Unn deg akkurat denne adventskalenderen. Noen har satt aldersgrense 12 år på den, men den kan anbefales for voksne også. Gjerne i lystig lag.

Så til slutt: Jul i Blodfjell er bygd på en ide av Kjetil Indregård. Det var han som skrev Jul i Svingen også.

Tilfeldig? Neppe.

Jon Øigarden som utagerende sjarmør.

Støres umulige spagat

UMULIG: Jonas Gahr Støre forsøker å si to ulike ting samtidig. Foto Scanpix.

Problemet til Jonas Gahr Støre i Giske-saken er at han er i ferd med å sette en slags uoffesiell rekord i dobbelkommunikasjon.

Sakene om Trond Giskes forhold til kvinner er i ferd med å bli et politisk drama som kan utvikle seg inn i julen.

I går sa politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv at Støre har abdisert som partileder ved å la Giske nærmest være saksbehandler for sin egen sak direkte på Dagsrevyen.

I dag sier også Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen rett ut at Giske bør trekke seg. Dette er nok det eneste logiske. 

Resultatet av kritikken i mediene er at Jonas Gahr Støre nå er ute i alle kanaler og snakker om hvor alvorlig Arbeiderpartiet ser på Giske-saken. Etter sentralstyremøtet i går kveld sier han at Trond Giske har "svært lite å gå på", og at det kan komme nye varsler mot Giske. Han vil heller ikke utelukke varsler som innebærer politianmeldelse.

Men:

Problemet til Støre og Arbeiderpartiet er at de forsøker å si to forskjellige ting - samtidig.

På den ene siden sier Støre at han tar det alvorlig. Han "skryter" til og med av at aldri har en partileder noen gang kommet med så sterk kritikk mot en nestleder.

Men på den andre siden er det ikke er så alvorlig at Giske bør trekke seg.

Det er dette som er kjernen i Støres umulige spagat. Og som gjør at saken nå ikke bare dreier seg om Giske, men hele dagens lederskap i Arbeiderpartiet.

For de må nesten bestemme seg: 

Enten er ikke denne saken så alvorlig. Da handler den altså ikke om seksuell trakassering eller tilsvarende ukultur som er virvlet opp i kjølvannet av #Metoo- kampanjene. Da må han si det klart og tydelig: "Saken er ikke så alvorlig at Giske bør trekke seg som nestleder".

Eller så er saken alvorlig. Da må Giske uvegerlig ta konsekvensen av det, og trekke seg som nestleder.

Slik den øverste sjefen for Arbeiderpartiet snakker i dag, forsøker han å si begge tingene samtidig.

Det er selve definisjonen på dobbelkommunikasjon.

Når hattene blir mange, og jula setter inn

PÅVIRKET: Partileder Siv Jensen lot seg tydeligvis ikke påvirke av First House-rådgiver Sylvi Listhaug i saken om norsk OL-søknad. Foto: Scanpix

 

Igjen står First House i sentrum for en sak som kan bringe kommunikasjonsbransjen og norsk politikk i vanry. Norges Idrettsforbund (NIF) trenger vi ikke snakke om, de er allerede ferdig kompromittert.

Konkret dreier det seg om offentliggjøringen av million-fakturaene som ble sendt fra First House til den dumsnille onkelen på Ullevaal i perioden 2011-2015. Til sammen sendte byrået regninger til NIF for over ti millioner kroner, og sentralt i Dagbladets avsløring i går står bruken av daværende First House-rådgiver Sylvi Listhaug.

Den store saken som NIF skulle hjelpes til å "vinne", var at Norge skulle søke OL i 2022. Ett av partiene som skulle påvirkes, var Fremskrittspartiet. Og hva var da mer naturlig å bruke enn en sentral Frp-politiker - ja, til og med så sentral at hun satt i partiets sentralstyre?

Slik tenker altså et kommunikasjonsbyrå som ikke akkurat har stått øverst på etikk-pallen siden oppstarten i 2010.

LES OGSÅ: Å bli dradd gjennom søla med utestemme

ELLER DENNE: Keiserens nye First House

For oss tilskuere er dette en underlig historie:

En politiker som sitter helt inne i partiets innerste sirkler blir altså brukt for å drive lobbyvirksomhet mot sitt eget parti. Eller tydeligere: Hun blir betalt av utenforstående for å påvirke sine egne partifeller. 

Selv sier Sylvi Listhaug til Dagbladet at hun i september 2013 ikke visste at hun skulle bli utnevnt til landbruksminister like etterpå. Hun hadde en jobb som måtte "utføres på en profesjonell måte», og erklærte seg dessuten inhabil i alle spørsmål om OL både i partiet og regjeringen, forklarer hun. 

Jammen, da så.

Å erklære seg inhabil når sakene formelt er oppe, er jo bare en selvsagt - men liten side av saken. Hovedsaken er jo alle de uformelle diskusjonene om OL i alle partisammenhenger, og ikke minst den detaljerte kunnskapen om hvilke OL-argumenter som er viktigst for Frp-politikerne. Dette er "innside-informasjon" som selvsagt er gull verdt for kunden. Noe som også utdragene fra fakturaene viser: 

"Arbeid med utkast FrP" , "justering strategi FrP", "Møte gjennomgang FrP-strategi" osv. osv. 

Første spørsmål er hva Sylvi Listhaug selv tenker om dette i dag. Det velger hun å svare formalistisk på.

Andre spørsmål er hvordan First House kunne tillate det den gangen. Mange andre byråer har nemlig etiske regler mot akkurat dette:

  • Noen steder kan man rett og slett ikke bli ansatt som rådgiver dersom man samtidig har sentrale verv i et politisk parti.
  • I andre byråer kan man bli ansatt, men må drive med andre ting enn politikk - for eksempel medietrening eller rådgivning mot bedriftskunder.

Av den åpenbare grunn at hattene kan bli for mange.

Men ikke slik i First House. Her er et sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet "en naturlig bidragsyter i arbeidet med å kartlegge holdninger til OL blant ulike målgrupper, spesielt på nei-siden", ifølge First House-sjef Per Høiby.

Og spesielt i Fremskrittspartiet, kunne han lagt til. Men det gjorde han ikke.

Og her er det tredje spørsmålet:

Hva synes det politiske partiet selv om at et betrodd medlem av sentralstyret fikk godt betalt av en kunde for å påvirke dem i et politisk spørsmål? 

- Jeg synes dette er helt uproblematisk, valgte partileder Siv Jensen å si i Politisk kvarter denne onsdag morgenen nå i siste uka før jul, og brukte som bærende argument at Frp jo sa et rungende "nei" til OL-søknad den gangen.

Som om saken lukter bedre av at First House ikke fikk det til, og at Norges Idrettsforbund også her kastet millioner av kroner rett ut av vinduet. 

Her kan Stortinget redde mange liv

NARKOREFORM: Sturla Haugsgjerd i Foreningen Tryggere Ruspolitikk har vært en av pådriverne for å overbevise helseminister Bent Høie (H).

 

Endelig ser det ut som om Stortinget er klar for det første skrittet mot en narkotikareform som kan kan redde hundrevis av liv.

En budsjettinnstilling fra helse- og omsorgskomiteen gjør det klart at det nå er flertall for å avkriminalisere narkotikabruk her i landet. Konkret betyr det at hovedansvaret for rusomsorg og illegale rusmidler overføres fra justis- til helsesektoren.

Det er Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og SV som danner flertallet i komiteen. Frp og KrF er imot. 

Det er viktig å få med seg at flertallet ikke går inn for legalisering, men avkriminalisering. Skillelinjene må selvsagt gås opp, men hovedpoenget er at narkomane skal møtes som det de er: som syke, som pasienter, som mennesker som trenger helsehjelp - ikke straff.

Dette skrev jeg mer inngående om for to måneder siden, da helseminister Bent Høie (H) fikk overrakt 13 tekster for en mer human narkotikapolikk av flere bruker- og pårørendeorganisasjoner:

De narkomane er syke, ikke kriminelle

I dag klokka 13 på fredag den 13. oktober fikk helseminister Bent Høie overrakt 13 tekster om en mer human narkotikapolitikk. Han bør nå benytte sin historiske sjanse til å bli helseministeren som avkriminaliserer narkotika i Norge. Jeg tror de fleste av oss har hatt en nagende mistanke om det: Måten vi behandler narkomane på holder ikke.

 

Det er liten tvil om at kursendringen i narkotikapolitikken vil bli vanskelig. KrF og Frp kommer med vektige innvendinger, blant annet at legalisering kan gi feil signal til ungdommer som gjerne kunne tenke seg å teste for eksempel cannabis. 

Det er mulig.

Men det er også mulig at for noen grupper er det selve forbudet som skaper spenningen, og at et mer avslappet diskusjonsklima gjør det mulig å nå gjennom med bedre informasjon om skadevirkninger.

Det er også mulig at dagens kriminalisering i seg selv er med på å bringe ellers lovlydige ungdommer og voksne over i en gråsone som det bare er kriminelle organisasjoner som tjener på.

I februar skal helse- og sosialkomiteen også på studietur til Portugal. Der finnes nemlig en av hovedbegrunnelsene for nødvendigheten av en ny narkotikapolitikk.

I Portugal har de nemlig sluttet å dø av overdoser. Nærmere bestemt: 

  • I 2016 hadde Portugal, med 10,3 millioner innbyggere, 44 overdosedødsfall.
  • Norge, med 5,2 millioner innbyggere, hadde 266 overdosedødsfall.

Med andre ord: Med en tilsvarende narkotikapolitikk ville det være mulig å tenke seg at antall årlige overdoser i Norge skulle vært 22 - ikke 266.

Det vil si over 200 menneskeliv spart. Hvert eneste år.

Ingen tror at det er så enkelt. 

Men ett eller annet med ruspolitikken i Norge er rav, ruskende galt. Noe som gjør at vi mister altfor mange av våre beste folk hvert eneste år.

Det skal stortingsflertallet ha ros for endelig å ta tak i.

 

Løgn og forbannet statistikk

SSB-RAPPORT: Hva er egentlig fakta bak tallene? 

Begge sider i innvandringsdebatten må skjerpe seg når det gjelder den siste kriminalitets-statistikken fra Statistisk Sentralbyrå.

Statistikken som kom for to dager siden er kontroversiell. Først forlangte SSB en stiv pris for å lage den, noe som av enkelte ble tolket som at de "nektet". Deretter ble den direkte bestilt av Sylvi Listhaug og Justisdepartementet, som også har betalt det den kostet.

Men nå foreligger rapporten "Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre" - og straks er lurvelevenet i gang:

- Dette viser det vi har sagt hele tiden, innvandrer-kriminaliteten er skyhøy! roper den ene siden.

- Ne-hei! Nordmenn er like kriminelle! roper den andre. 

Det er den britiske statsministeren Benjamin Disraeli som allerede på 1800-tallet skal ha uttalt den berømte setningen: "Det er tre typer løgner: løgn, forbannet løgn, og statistikk".  

Han påpekte dermed hvor lett det er å lese tall slik at de tilfeldigvis passer til det du selv har ment hele tiden. Eller mer direkte: at enkelte bruker statistikken bevisst for å opprettholde myter og usannheter.

Benjamin Disraeli (1804-81)

Til "innvandringsmotstanderne" først:

Vi vet at det er høyere kriminalitet blant menn enn hos kvinner. Vi vet også at det er høyere kriminalitet blant unge menn enn hos eldre menn. 

Når vi da vet at mange innvandrerne til Norge er unge menn, er vi nødt til å sammenlikne dem med norske unge menn. Ellers får vi ikke et riktig sammenlikningsgrunnlag. Dette har SSB gjort, og skriver:

"Helt sentralt her er at unge menn vesentlig oftere begår lovbrudd enn andre grupper. Det er følgelig rimelig å forvente at befolkningsgrupper med en stor andel unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken nettopp fordi de består av en større andel unge menn."

Det er selvsagt de justerte tallene vi må bruke i debatten. Da ser vi at kriminaliteten særlig blant norskfødte med innvandrerforeldre er høyere enn blant andre nordmenn, men ikke så høye som enkelte vil ha det til:

Det er de justerte tallene som er mest sanne, og som må brukes i debatten. Kilde SSB

Så til "innvandringstilhengerne": 

Men noen "innvandringstilhengere" går lenger. De vil også justere for sosioøkonomiske forskjeller, altså klasse, fattigdom eller arbeidsledighet. Det vil si: Hvis de fleste afghanske flyktningene til Norge er fattige, arbeidsledige unge menn - så må du sammenlikne med fattige, arbeidsledige unge norske menn, hevder de. Og vipps - da har du rasjonalisert bort nesten hele den statistiske forskjellen. 

Og slikt er selvsagt fristende å gjøre for de som gjerne vil tenke bare godt om menneskeheten. Slik som svenskene. Men den overhengende faren er at da fortsetter vi bare å lukke øynene for det tallene faktisk kan fortelle oss. 

For selv om man kan forklare tallene ut fra forskjellige variabler, så er det ikke slik at tallene forsvinner

Det er fortsatt slik at unge menn fra Kosovo, Irak og Somalia  er på toppen av kriminalitetsstatistikken i Norge, med iranere og afghanere hakk i hæl:

 

Hos danskene stiger kriminaliteten når vi justerer. Det må bety at det er mange eldre, danske kvinner i Norge. Kilde Nettavisen/SSB

Og dette er nyttig å vite, for disse tallene fra Synøve N. Andersen og de andre forskerne i SSB kan man faktisk bruke til noe:

Man kan sette inn tiltak spesielt rettet mot unge, menn fra Kosovo. Eller Irak. Og ikke minst: man kan mobilisere hele det kosovo-albanske og irakiske miljøet i Norge. For dette vil de antakelig være takknemlig for å bli tatt med på, som kompetente, ansvarlige mennesker. For de synes heller ikke det er noe hyggelig at ungdommene deres topper kriminalitetsstatistikken. 

Synøve N. Andersen har levert viktige tall som kan brukes til noe. Foto SSB

Og så kan vi forske videre: 

Er det slik at kriminaliteten er ulik blant de ulike nasjonalitetene? Er det slik at noen nasjonaliteter står langs Akerselva og selger dop, mens ungdommer fra andre kanter av verden stjeler biler eller materialer fra byggeplassene? 

I så fall er det viktig informasjon. For da trengs kanskje ulike tiltak til de ulike gruppene. 

Et annet viktig punkt: Statistikken viser at kriminaliteten er høyere blant andregenerasjons innvandrere enn blant førstegenerasjon. Hvorfor det? Her trengs det åpenbart mer forskning. 

En gledelig ting: Kriminaliteten både blant første og andre generasjon har faktisk gått nedover de siste 15 årene, selv om den har økt igjen de siste tre.

Den viktigste lærdommen fra tallene er kanskje likevel det som ofte er kronargumentet til den kjente svenske økonomen og tallknuseren Tino Sanandaji, som også har vært i Norge mange ganger:

Tallene dokumenterer gjerne at det ikke står så bra til. Men at de ofte er bedre enn det de verste pessimistene vil ha det til.

Mistroens farlige spiral - faktisk

ELLER DELVIS: Helt feil eller delvis feil? Det er spørsmålet som Faktisk.no burde vurdert litt nøyere.

Om det er slik at det norske debattklimaet er blitt forverret den siste tida, hvem har i så all ansvaret for det?

Jeg har ikke tenkt å forsøke meg på noe faktisk svar på spørsmålet. Men litt nærmere kan vi kanskje komme:

I forrige uke sto Faktisk.no i fokus. Magasinet Side3/Nettavisen hadde skrevet en sak der tittelen ble strukket litt langt, og fikk karakteristikken "Faktisk helt feil". I kjølvannet av dette avdekket jeg systematisk motvilje mot åpenhet, ledende spørsmål og tildels lurvete metoder hos faktasjekkerne.

I diskusjonen som fulgte oppdaget vi noe påfallende:

Vi fikk voldsomme heiarop fra ytterste høyre. Og tilsvarende mistro og motvilje fra venstre. Hvorfor det?

Selve saken handlet om et opprop om tiltak for å redde verden fra miljøkrise. Det var ingen tydelig høyre- eller venstrevinkel  i verken oppropet eller artikkelen som skulle tilsi en slik reaksjon.

Så hvorfor heiet høyresiden i kommentarfeltet så voldsomt på at vi skulle "ta" Faktisk.no?

Og hvorfor var det så mange på venstresiden som nærmest instinktivt skulle forsvare alt Faktisk.no hadde gjort, til tross for den betydelige dokumentasjonen vi la på bordet? 

Jeg tror svaret er foruroligende - og det ble tydeliggjort denne uka, da stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) - ifølge twitter-figuren Forsberg - nektet å svare på spørsmål fra Faktisk.no.  Noe som naturlig nok fikk mange på venstresiden, blant annet Forsberg til å reagere:

Twittermeldingen fra Forsberg. Faksimile

Reaksjonen hans er forståelig, og i dagens dabattklima vil jeg presisere:

Jeg er enig med ham. Jeg synes det ville være foruroligende om en norsk stortingspolitiker kom med påstander i et intervju på Resett, og deretter nekter å gi kommentar til Faktisk.no eller andre aviser etterpå. 

(Keshvari påpeker at dette ikke er korrekt, se presiseringen nederst)

Som politiker skal du vite at uansett hvilket parti du tilhører: De fleste velgerne dine leser aviser, ser på tv, hører på radio hver dag. Å ikke svare på spørsmål fra seriøse medier er ikke bare arrogant. Det viser et udemokratisk sinnelag.

Og, som Forsberg skriver: Det kan bety at vi er på vei mot en mediehverdag som i USA - der en fersk undersøkelse viser at rundt 80 prosent av republikanerne ikke har tillit til de ordinære mediene. Tilsvarende tall for Demokratene er rundt 25 prosent, og viser en så  fullstendig ulik verdensoppfatning at at de to partene omtrent ikke klarer å snakke med hverandre.

Dette farlig.  

Men her har også Faktisk.no selv et ansvar. Noe jeg også påpekte i den forrige "krangelen" mellom Faktisk.no og Nettavisen. 

Faktisk.no ble opprettet i et opprivende klima etter Brexit og den amerikanske valgkampen. Det ble avslørt at falske nyheter ble mer lest enn reelle nyheter, og både Facebook og Google satte i gang tiltak for å stanse flere av de falske "nyhetsnettstedene". Derfor ble også Faktisk.no opprettet. Men siden de tydeligvis ikke fant så veldig mye fake news i lille Norge, så måtte de kaste seg over mer ordinære saker i stedet.

Og dermed har de gjort seg til ambassadører for ørsmå, pedantiske og moralistiske krangler om detaljer og tolkninger. Som denne angjeldende Keshvari:

- Det har aldri vært mer kriminalitet, barnefattigdom og uroligheter, sa han.

Og det er selvsagt feil. Vi kan bare tenke oss hvordan det var på østkanten 1800-tallet. Men også de siste årene har kriminaliteten gått ned.

Men Keshvari har likevel et poeng: Det var nemlig en kraftig økning i kriminaliteten i fjor. 

Noe Nettavisen-blogger George Gooding påpekte i en ørliten twitter-diskusjon med faktasjekkerne.

 

Twitterdialogen på Twitter. Faksimile.

 

Gooding fikk støtte fra noen, men ble også umiddelbart latterligjort. For Gooding har jo tidligere påstått at ikke absolutt alt som har stått om Trump i norske medier er sant, så han er jo helt noldus. Amerikaner og greier. Bare en dust, ifølge "twitter-trollene" - som ofte er like ille som de mer velkjente i kommentarfeltene.

Selv om Gooding har et helt åpenbart poeng:  Med bare ørlite godvilje skjønner vi at det er en talemåte. Alle på Vestlandet har gått ut i stormen og påstått at vi aldri har opplevd en slik vind før - selv om vi alle vet at det var mye verre under nyttårsorkanen i 92.

Det er derfor det blir et så åpenbart selvskudd å bruke det knallrøde kortet for å arrestere en politiker som bare har tatt litt for mye i.

På sine nettsider skriver Faktisk.no at de opererer med en skala på fem karakterer:

  • Faktisk helt sant (grønt)
  • Faktisk delvis sant (gult)
  • Faktisk ikke sikkert (grått)
  • Faktisk delvis feil (orange)
  • Faktisk helt feil (rødt)

Det er derfor det blir så underlig - med tanke på hva som virkelig er falske nyheter, og hvilken skade det kan gjøre på våre demokratier - at Faktisk.no drar fram det knallrøde kortet når en norsk politiker drar det litt for langt i et pågående ordskifte.

Særlig når tilsvarende dra-det-litt-for-langt-tilfeller fra eksempel Audun Lysbakken (SV) og Jonas Gahr Støre påviselig er blitt behandlet mildere med karakteren Faktisk delvis feil (se lenker). 

Vi som leser kommentarfelter har sett det lenge:

Ute på høyrekanten, der mange faktisk trenger en troverdig faktasjekk, er det ikke tillit til Faktisk.no. Der ytres det synspunkter som at "Faktisk.no ble opprettet bare for å kunne knekke rights.no og document.no. Så må de bare "liksom" ta noen andre i tillegg, for å virke troverdig"

Jeg vet at det ikke er slik. Jeg vet at Faktisk.no ble opprettet ut fra et ekte ønske om å kvalitetssikre norske medier, og samtidig hindre at rene falsknerier  skulle få spillerom.

Faktasjekkerne som ikke ville la seg faktasjekke

Faktisk.no ble opprettet for å faktasjekke norsk presse, men vil ikke la seg faktasjekke selv. I stedet tyr de til lurvete snarveier og nekter å vise fram en redelig metodikk som lar seg etterprøve. Nå i november var det Nettavisen som fikk gleden av å bli faktasjekket av Faktisk.no.

 

Men da må Faktisk.no selv arbeide hardt for skaffe seg tillit - i alle politiske leire, og ikke henfalle til tolkninger, detaljer eller rent tøv som at Halloween ikke kommer fra USA - men fra Skottland eller Irland. Og de må for all del ikke skape mistanke om at de selv tilhører en slags venstreside og dermed dømmer politikere på høyresiden strengere. 

Om Faktisk.no skal ha noen funksjon i det norske medielandskapet og i det norske samfunnet,  må de være pinlig nøyaktige. Og passe på at de er rettferdige og nøytrale. Bruke åpne metoder. Og være litt mindre skråsikre. Hvis ikke de klarer dette, bidrar de faktisk til å øke mistroen til norske medier i stedet for å minske den.

Så tilbake til Kesvari-saken, og et morsomt poeng til slutt:

I sin "dom" har Faktisk.no intervjuet instituttleder Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun bidrar med massevis av statistikk, og sier mye klokt. Blant annet blir hun referert slik av journalisten i Faktisk.no

"På generelt grunnlag forteller hun at endringer i kriminalstatistikken ikke alltid gir et riktig bilde på om kriminaliteten faktisk går ned eller opp."

Jeg synes redaksjonen i Faktisk.no bør lese akkurat den setningen en gang til.

For det første innebærer det hun sier at de rent faktisk ikke kan påstå noe sikkert i det hele tatt. For det andre minner det meg om det en lærer sa til meg en gang: Jo mer du vet om et felt, jo mindre skråsikker blir du. 

Hvis han hadde rett i det, betyr det at instituttlederen vet og forstår mye. Mens Faktisk.no ikke skjønner noe som helst. 

 

RETTELSE/PRESISERING: Jeg tok det for gitt at når Faktisk.no skrev at Keshvari ikke ville gi tilsvar til saken, så var det sant. Nå dokumenterer Keshvari at han har svart på spørsmål fra dem i flere ulike mailer. Keshvari sier også at han ikke er blitt kontaktet av andre aviser i saken, og at han følgelig heller ikke har nektet å svare dem. Det blir derfor feil når jeg skrev i den opprinnelige teksten at han skriver seg inn i en nokså stygg Frp-tradisjon, der det blant annet inngår brenning av lokalaviser

 

Hun ville ikke ligge med ham

METOO: Årets person trenger ikke være et navngitt menneske. Både Ebola-bekjemperne og DU har fått prisen tidligere. Faksimile Time. 

 

Amerikanske Time Magazine har kåret #metoo-kampanjen til "Person of the year". Det vil ytterlige forsterke en massebevegelse som kanskje vil endre samspilllet mellom kjønnene for alltid.

I seg selv er det fascinerende med et snart hundre år gammelt magasin som utdeler en så prestistjefull pris for 90. gang - i år. Jeg tror også at dette er en av de prisene som vil bli husket, sammen med for eksempel Charles Lindbergh, Franklin D. Roosevelt, Martin Luther King jr, Michail Gorbatshjov - og Donald Trump. 

Symptomatisk nok het da prisen også tidligere "Årets mann".

#Metoo-kampanjen har feid over den vestlige verden nærmest som en lavine etter Harvey Weinstein-skandalen for bare to måneder siden. Over 50 kvinner har anklaget den berømte filmregissøren for seksuell trakassering, og i kjølvannet fulgte liknende skandaler og oppgjør på løpende bånd.

#Metoo-hashtaggen var brukt før, men i løpet av oktober/november fikk den en slik kraft at - for å si det kort: jeg tror julebordene blir annerledes i år. 

Mange av historiene er svært alvorlige. Mange har fått naturlige konsekvenser, i form av oppsigelser og beklagelser, både i kulturlivet, i næringslivet, og i media. Også her i Nettavisen har vi gått gjennom historikken og rutinene for å være sikre på at vi skal være en god og trygg arbeidsplass. 

Faksimile av ukens Time.

Kampanjen er også blitt kritisert, særlig blant enkelte menn, blant annet fordi den blander alt i samme sekk - både alvorlige overgrep og nærmest bagatellmessige episoder på byen.

Jeg ser det argumentet. 

Men en av de historiene som har gjort inntrykk på meg, var faktisk en som tilsynelatende ikke var alvorlig i det hele tatt:

En voksen kvinne var på reise, og bodde alene på hotell. Etter middag tenkte hun at hun skulle ta seg en tur i baren. Der kom det bort en fyr til henne og sa:

- Du var deilig. Skal vi gå og ligge sammen? 

Det vil du muligens si må være innafor. Han var bare uvanlig direkte, sier du kanskje, og litt frekk og freidig må det vel være lov å være? Det er jo mannen som er jegeren, osv osv. Kanskje han til og med sa det med glimt i øyet? 

Tja. 

Forretningskvinnen avviste ham bryskt. Men fyren fortsatte å henge i baren. Hun syntes det var ubehagelig. Såpass ubehagelig at hun etter en stund gikk på rommet sitt og så på tv i stedet.

Det var hun som forlot stedet. Han ødela kvelden for henne. Det hadde han selvfølgelig ingen rett til. 

Ærlig talt, gutta. Sånn kan vi ikke holde på. Sånt kan vi ikke godta. Sånt vil vi ikke at døtrene våre eller kjærestene våre skal oppleve. Det er ikke de som skal måtte trekke seg unna, og bli fratatt sin frihet av en eller annen tilfeldig fyr som vi andre kanskje bare flirer av eller, hø hø, trekker på skuldrene av.

Det er selvsagt som med mobberne: Det er de som burde gå på rommet.