Derfor må vi si nei til burkini-forbud

I dag skal den franske grunnlovsdomstolen ta stilling til om burkini-forbudet på Rivieraen er i strid med den franske grunnloven. Samtidig foreslår Aina Stenersen i Oslo Frp å innføre burkini-forbud også på norske badestrender. Det er minst tre grunner til at et slikt forslag bør avvises.


Muslimsk kvinne godt tildekket på europeisk badestrand skaper sterke følelser. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Foto: Reuters
 

For å presisere først:

Jeg har stor forståelse for de sterke følelsene som nyskapningen burkini skaper blant badeglade europeere - og blant liberale muslimer. Les for eksempel Nettavisen-blogger Mina Bais sterke argumentasjon for et forbud i bloggen Frankrikes burkini-forbud.

Hennes norsk-iranske bakgrunn gir førstehånds kjennskap til saken, og hun beskriver levende hvordan mange muslimske kvinner utvikler alvorlige komplekser for sin egen hud, kropp, seksualitet og hår på grunn av den patriarkalske kulturen.

Likevel:

For det første mener jeg forbudet må avvises av rent prinsipielle grunner. I Europa lever vi i frie, liberale samfunn, der verken lovgivere eller påtalemyndighet har noe med hvordan vi går kledd. Om en kvinne bader fullt påkledd, kan vi godt mislike det. Vi kan også argumentere mot det, og spørre hvorfor i all verden hun vil gjøre noe så dustete.

Men vi har ingen rett til å forby det. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvordan vi går kledd.

Det var nok mange som hadde lyst til å forby europeiske jenter å bade toppløs på 70- og 80-tallet også, både i Norge og i for eksempel det noe mer ortodokse Hellas. Men et liberalt sinnelag og et godt lovverk hindret dem.  

For det andre tror jeg det er en taktisk kjempetabbe. De lokale myndighetene i Nice begrunner det med at badeklærne kan skape uro i en tid hvor Frankrike er i alarmberedskap på grunn av terrorangrepene. Forbudet er altså et ledd i en slags kulturstrid mellom "oss" og "dem", mellom våre vestlige demokratier og ekstreme islamske grupperinger.

Men tenk på hvordan dette ser ut for muslimer verden over. Tenk for et propagadaovertak IS og liknende grupper har fått når de nå kan gå rundt med bilder å si:

Se! Slik behandler de muslimer i Vesten! Der går det væpnet politi rundt på badestrendene og beordrer dydige kvinner til å kle av seg!

Og det verste er jo at det er sant!

For det tredje tror jeg det er uklokt rent psykologisk. Det er utallige eksempler på at grupper som blir angrepet "utenfra", heller slutter rekkene enn å føye seg etter press.

Slik risikerer vi at helt vanlige muslimer, som i utgangspunktet aldri hadde tenkt å ikle seg noe burkini, gjør det i ren protest - eller begynner å sympatisere med dem som gjør det. Dermed risikerer vi å oppnå det motsatte av det vi ønsker

Den samme mekanismen er kjent fra vår egen historie. Alf Gjøsund fortalte tidligere denne uka i Vårt Land om hvordan hans egen menighet, Smiths Venner, tidligere tvang jentene sine til gå med dydige, lange kjoler på skolen. Helt til menighetens ledere lempet på reglene, helt frivillig.

"Det ville aldri skjedd dersom det offentlige forsøkte å tvinge dem. Garantert."

Liberale demokratier vil bruke autoritære metoder for å vise at vi er liberale demokratier.

Den fella bør vi ikke gå i.   

 

Borgersrud skaper klima for mer rasisme, ikke mindre

Aslak Borgersrud i Dagsavisen gir seg ikke, og fyrer i dag av et nytt angrep mot Nettavisen i en kommentar med tittel Innvandring i krim og virkelighet.   


Aslak Borgersud begrunner sine utbrudd med at han er antirasist.
 

Les også min blogg fra i går: Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er.

 

Riktig nok har Borgersrud moderert seg kraftig siden i går. Nå forklarer han sitt politiske eller moralske ståsted med at han er antirasist:

"Jeg er antirasist. Jeg mener undertrykking basert på hudfarge, opprinnelsesland eller religion er urettferdig og livsfarlig. Jeg drømmer om en verden hvor alle kan være den de er, hvor som helst i verden. Jeg håper at jeg en gang kan bo et sted hvor ingen er redde for hverandre basert på hudfarge eller religion."

Så er det bare det at det er jeg også. Jeg er også antirasist.

Jeg kan forsikre Borgersrud om at jeg er fullstendig enig i det han skriver om undertrykking basert på hudfarge, opprinnelsesland eller religion. Jeg er også enig i hans drøm om en verden der ingen er redde for hverandre. Jeg er også enig i følgende observasjon:

"Og så viser det seg jo gjerne, at folk som er venner med innvandrere eller har innvandrere i barnehagen til barna er mer positive til innvandring, og mindre rasistiske i sine holdninger."

Men så skriver han: 

"Og det gjør nok noe med hvordan jeg skriver."

Det er dessverre her det går galt for Borgersrud. Han gjør det kanskje i beste mening, han vil kanskje bare godt mot sine medmennesker, og han gjør det kanskje ut fra en oppfatning om et slags moralsk overtak.

Men det gjør ganske riktig noe med hvordan han skriver.

Det gjør nemlig at han kan skjelle ut andre for ikke å være like moralske eller rettferdige som han, han kan mistenkeliggjøre andre for motivene de har, og han kan for eksempel få seg til å si om folk som er uenige med ham at de "spraymaler virkeligheten med brunt".

Med andre ord: "De som ikke er med meg, er mot meg".

Den ideologien kjenner vi - fra begge sider i debatten. Det er den ideologien som overoppheter og forkvakler den norske debatten og gjør at "rasist" og "landsforræder-skjellsordene fyker over skyttergravene.

Men det som gjør at Borgersrud havner utfor grøfta saklig sett, er denne:

"For eksempel mener jeg det er farlig og dumt å konstruere tall som viser at innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn, hvis det ikke er sant."

Det er bare det at det er sant.

Tallene er ikke konstruert. Tilgjengelig statistikk viser det. Og våre øyeblikksbilder fra Oslo Tingrett viser det.

Les også: Tiltalte i Oslo tingrett en tilfeldig uke: 35 tiltalte - 8 norske eller nordiske navn.

Les også: Oslo tingrett fant flere utenlandske og norske navn 

Hvis vi ikke erkjenner det, men fortsetter å benekte og bortforklare i redsel for å "gi grobunn for rasisme",  kan vi heller ikke gjøre noe med årsakene til det. At det kanskje dreier seg om fattigdom, sosiale forskjeller, utenforskap eller ensidig befolkningssammensetning - hva vet jeg.

Vi vil heller ikke se at vi trenger mer forskning om det.

Les også: Her er tallene på utlendinger og kriminalitet

Nettavisens dekning de siste ukene har blant annet fått fram at det ikke er flyktninger og asylsøkere som står bak den utenlandske kriminaliteten, men derimot europeere fra Schengen.

Er ikke det ganske nyttig å få fram i "rasisme-debatten"?

Faktum er at fakta aldri skadet noen, selv om de noen ganger er ufullstendige. For da kan de bli mer fullstendige etter hvert.

Det som derimot gjør skade er ulne bortforklaringer og rene fornektelser som gir mistanke om at mediene og eliten i Norge skjuler noe som vanlige folk ikke skal vite om. Slik kan Borgersruds selvrettferdige debattform være med å skape klima for mer rasisme, ikke mindre. Det er her parallellen til Sverige kommer inn.  

Som nyhetsredaktør i Nettavisen har jeg ingen annen agenda enn å grave fram mest mulig fakta og skape en god debatt om et vanskelig emne. Det skal Nettavisen fortsette med.

Slik håper jeg å skape grobunn for mindre rasisme, ikke mer.

 

 

 

 

 

Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er

Aslak Borgersrud i Dagsavisen er tydeligvis en av journalistene her i landet som helst skulle jobbet i Sverige. Der kunne han stukket hodet i sanden og brukt strutsefjærene sine til å slå på tastaturet i forsøk på å forme virkeligheten slik den egentlig burde ha vært. 


Mange utenlandske navn i Oslo tingrett. Enkelte er sladdet fordi det er så få med akkurat disse fornavnene i Norge.

 

I går skrev han om Nettavisen i en kommentar med tittel "Dette er ikke kriminalstatistikk. Det er vill gjetning." Her beskriver han det han mener er et "bunnivå for norsk nettjournalistikk".

Intet mindre. 

Det han reagerer på er en av Nettavisens mange artikler om norsk kriminalstatisistikk i denne og forrige uke: Tiltalte i Oslo tingrett en tilfeldig uke: 35 tiltalte. 8 norske eller nordiske navn.

En artikkel som i følge Borgersrud "åpenbart er skrevet for å få leserne til å dirre i harme og frykt". 

I en fullstendig faktabasert sak gikk vi gjennom de 35 sakene som var oppe i Oslo tingrett forrige uke. Vi påpekte nøyaktig det tittelen sa: At av de tiltalte i forrige uke hadde 27 utenlandske navn, bare åtte av de 35 tiltalte hadde norske eller nordiske navn. Vi presiserte at dette gjaldt akkurat forrige uke, og at det ikke var gyldig som generell statistikk. 

Og nei, Borgersrud: Vår journalist så ikke "navn på en tavle". Også vår journalist er fullstendig klar over at fornavn ikke er tilstrekkelig til si noe sikkert, og at "en Youssef kan være norsk eller pakistansk, engelsk eller fra USA". Derfor gikk han selvsagt inn i dokumentene, og kikket nærmere på både etternavn og andre detaljer. 

Vi presiserte også at dette godt kan dreie seg om norske statsborgere, for det sier ikke dokumentene noe om. 

Men du trenger ikke gjøre deg dummere enn du er, Borgersrud:

(teksten fortsetter under bildet)


Aslak Borgersrud, kommentator i Dagsavisen. Foto: Scanpix   

 

27 stk Youssef eller Jacek kan selvsagt være sjette generasjons nordmenn fra Gjøvik eller Hjørungavåg - alle sammen. Men for de fleste av oss er det åpenbart at deres primære tilknytning sannsynligvis er annet steds fra. 

Artikkelen gir med andre ord et tilnærmet korrekt tidsbilde av tilstanden i Oslo tingrett akkurat i forrige uke. Etter hvert utvidet vi med et "øyeblikksbilde" fra denne uken også. Da kunne vi se at av 51 saker var det denne uken 31 tiltalte som hadde utenlandske navn - mens 20 hadde norske eller nordiske. Et klart flertall av utenlandsklingende navn innværende uke også, altså.

Dette er likevel ikke poenget.

Det er ingen problemer å innrømme at en artikkel med tall fra en eller to uker er altfor spinkelt til å si noe om kriminalstatistikk dersom den sto alene.

Men det gjorde den ikke. Artikkelen gikk inn i en større reportasjeserie som startet med en kronikk av politiinspektør Thomas Utne Pettersen i Haugesund, som skrev om overvekt av utlendinger i arresten. 

Han fikk støtte av Frp-statsrådene Anundsen og Listhaug, men ble motsagt av Ap-politikeren Stein-Erik Lauvsås. Også forfatter Tor Inge Vormedal og advokat Silje Christine Hellesen kom med innsiktsfull kritikk av politiinspektørens gjesteblogg.  

På bakgrunn av denne debatten gikk vår journalist nærmere inn i materien. Først i artikkelen Her er tallene på utlendinger og kriminalitet, hvor både SSB-statistikk og Kripos-tall viser at Utne Pettersen delvis har rett: Utlendinger er overrepresentert når det gjelder kriminalitet. 

Men han fikk også fram at det ikke er flyktninger og asylsøkere som er gjengangere på kriminalstatistikken - men helst grupper av mennesker fra Schengen-landene, altså statsborgere i andre europeiske land som for eksempel Polen, Romania og Litauen.

Men disse artiklene og bloggene gadd du kanskje ikke å lese, Borgersrud? 

Kriminalstatistikk over nordmenn og utlendinger er et vanskelig felt. På noen områder føres statistikk med statsborgerskap, mens andre operer med fødeland. Begge deler kan i mange tilfeller gi et skjevt inntrykk.

Det har også historisk vært betydelig motvilje mot å få fram slik statistikk. Fordi man har vært redd for at den kunne misbrukes. Eller for å bruke Borgersruds ord: det kan "skape grobunn for rasisme." 

Akkurat som i Sverige, altså.

Derfor gjorde Nettavisen enda et forsøk på å få fram ytterligere et utsnitt av virkeligheten: Hvordan ser virkeligheten ut i Oslo tingrett akkurat denne uka? Hvordan ser det ut for dem som jobber der akkurat nå? Hva kan vi for eksempel lese ut fra navnene på de som står tiltalt?

En slik journalistisk metode er helt vanlig, til og med i store reportasjebøker fra Norges mest respekterte utenriksjournalister: Hvordan ser det ut i akkurat denne bittelille delen av Tsjetsjenia akkurat i disse få dagene jeg er der? Slike øyeblikksbilder gir likevel innsikt, selv om de ikke pretenderer å gi et "statistisk" riktig bilde. Poenget er at du må gjøre premisset klart. Det gjorde Nettavisen.

Det vi har presentert er harde fakta. Fakta fra forrige uke, i tillegg til fakta fra denne uka i artikkelen Utenlandske navn i flertall - vi må ikke bortforklare slike tall.  

Og det er ikke fakta som skaper grobunn for rasisme, Borgersrud. Fakta har aldri skadet noen. 

Jeg har tvert i mot full tiltro til at det norske folk tåler å få servert fakta - selv om faktaene i noen tilfeller er ufullstendige. Og at harde fakta til og med er livsviktig for å skape en ordentlig debatt - som igjen er livsviktig for å finne gode løsninger.  

Det som ødelegger og forkvakler enhver saklig debatt er derimot disse evinnelige bortforklaringene, denne fornektelsen og mistenkeliggjøringen, denne typisk svenske måten å forsøke å kneble motstanderne på ved å slynge ut rasismebegrepet i tide og utide. 

Akkurat slik som du, Borgersrud.

Det er du som skaper grobunn for rasisme, ved å ville sensurere visse deler av virkeligheten, ved å ville definere hva som er "passende" å presentere for folk flest, og ved dermed å skape mistillit og mistenksomhet til alle norske medier. 

Jeg trodde vi var enige om at det er i Sverige de holder på slik?

 

Les også: Nå må vi støtte de sekulære muslimene

Les også: Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

Les også: Den "dannede" innvandringsdebatten fører til mer vold

Nye tider for Marius og kongehuset

Nettavisen fortalte i går historien om Marius Borg Høiby og kjæresten Linn Helena Nilsen på ferietur i USA. Bakgrunnen er at paret selv har lagt ut bilder av seg selv og kommentert forholdet overfor sine mer enn 35 000 følgere på sosiale medier.


Faksimile av meldingen med bilde av de to som ble lagt ut på Instagram.
 

Historien forteller i et nøtteskall hvilke nye utfordringer Kongehuset står overfor.

I det lengste har Slottet forsøkt å skjerme unge Marius. Dels er det blitt sagt at han ikke er en del av kongehuset, siden han jo "bare" er sønn av kronprinsesse Mette-Marit fra et tidligere forhold. Han har ikke selv søkt offentlighet, sies det, og han har dermed rett på privatlivets fred. Dessuten er han ung.

Dette er gode argumenter, som norsk presse hittil har respektert. 

Men Borg Høiby er ikke "Lille Marius" lenger. Og etter hvert er Slottet blitt klar på at han er en del av kongefamilien. Han deltar i offisielle sammenhenger, og har egen hjemmeside på slottet.no. Dette er et sympatisk trekk av kongefamilien, og signaliserer at Marius er et like fullverdig medlem av familien som de andre - selv om han ikke er en del av kongerekken.  

Det betyr at kongefamilien tilpasser seg til en ny tid.

Men det innebærer jo også en logisk konsekvens: Du kan ikke ene maidagen stå som del av kongefamilien og vinke fra balkongen, for så neste dag å være en vanlig privatperson.

Men den unge kvinnen er i alle fall en vanlig privatperson, sier du. Det er riktig. Og det hadde blitt respektert, om hun hadde stått fast på det. På samme måte som det hadde blitt respektert om Marius hadde slått i kjøkkenbordet hjemme og sagt at han ikke ville være en del av kongefamilien, og ikke ville leve et liv i offentlighetens søkelys.

Men så kommer den nye medievirkeligheten inn. Borg Høiby har over 32.500 følgere på sin Instagram-profil. Nilsen har 3000.

De to er 19 og 20 år gamle. De vet hva de gjør. De kan ikke legge ut bilder av seg selv og kommentere kjæresteforholdet overfor 35.000 følgere, og samtidig påberope seg privatlivets fred.

De må nesten velge.

Så hører jeg straks innvendingene om at dette overhodet ikke har offentlig interesse. Hvem Marius er kjæreste med har ikke det norske folk noe med, sier du, og avisene burde jammen finne andre ting å skrive om - selv om det er midt i agurktida.

Og det har du selvfølgelig rett i. På samme måte som mange mener det er komplett uinteressant hvem danskeprinsen flørter med og hva svenskeprinsessen hadde på seg i utdrikningslaget til venninnens svigerinne.

Men da snakker vi om kongehus uten offentlig interesse. Det er en helt annen diskusjon.

 

 

 

Når halve PFU må fratre

Nettavisen kunne i går publisere hele klagen til Pressens faglige utvalg (PFU) fra tidligere DN-journalist Mina Ghabel Lunde etter den såkalte @fruhjorth-saken.



PFU-klagen i @fruhjorth-saken gir unik innsikt i hvordan det kan oppleves å plutselig være i medienes søkelys.

Her kan du lese PFU-klagen i sin helhet

Som mange fikk med seg, var det medienettstedet Medier24 og VG som avslørte hvem som skal ha stått bak den anonyme Twitter-kontoen. Senere kastet flere medier seg på, samtidig som bølgene gikk høyt på sosiale medier.

Nå er både Medier24 og VG klaget inn for PFU. Det er også NRK, Morgenbladet, Hegnar, Dagbladet, P4, TV 2, Bergens Tidende og NTB, fordi de mer eller mindre ukritisk videreformidlet saken uten å gjøre selvstendige undersøkelser selv.

I hovedsak hevder Lunde at hun ikke fikk tilstrekkelig mulighet til samtidig tilsvar. At det ble presentert feil fakta. At journalistene som "avslørte" henne var personlig part i sakene. At mediene egentlig ikke var interessert i å oppklare saken. Og at det ikke ble tatt hensyn til at hun nettopp hadde gjennomgått et medisinsk inngrep og var sterkt medisinert.

Vær Varsom-plakaten kan du lese her: Etiske normer for pressen

Så er det alltid vanskelig å forskuttere hva som blir utfallet av en klage til PFU.

Noe som likevel synes temmelig forutsigbart, er at omtrent halve utvalget vil måtte fratre når den massive klagen skal behandles.

Først ryker antakelig utvalgsleder Alf Bjarne Johnsen (VG) ut, og deretter Anders Opdal (NRK) og Anne Weider Aasen (TV 2). Men heller ikke varamedlemmet Frode Hansen (Dagbladet) kan kalles inn. Så blir det et interessant spørsmål om Martin Riber Sparre (DN) kan møte. Dagens Næringsliv er ikke innklaget, men samtidig er det mot DN @fruhjorth er beskyldt for å være illojal. 

De tre representantene fra allmennheten, Eva Sannum (Geelmuyden Kiese) Sylo Taraku (Tankesmien Agenda) og Nina Fjeldheim (Humanistskolen) ser ikke ut til å ha interesser i saken.

Utvalgets sammensetning kan du se her: Dette er PFU

Men uansett utfall er klagen fra den tidligere DN-journalisten et viktig dokument.

For det første gir den unik innsikt i hvordan det kan oppleves å plutselig være i medienes søkelys, så og si på den andre siden, mens kobbelet av "blodhunder" er på jakt etter deg.

For det andre viser den hvordan mediene noen ganger løper i flokk.

Det var nå avdøde sjefredaktør Steinar Hansson i Dagsavisen som første gang introduserte begrepet blodtåke i norsk pressedebatt. Han brukte det om fenomenet som av og til oppstår i nyhetsredaksjoner - når en kjent person får en alvorlig beskyldning mot seg, og alle løper i beina på hverandre for å være først, størst eller best.

Da kan det være lett å glemme å ta nødvendige hensyn. Og da kan det være lett å glemme å sjekke hvordan dette ser ut fra motsatt synspunkt.

Nå er ikke Mina Ghabel Lunde særlig kjent. Twitterkontoen @fruhjorth hadde heller ikke mer enn noen hundre følgere. Men hun terget på seg profilerte pressefolk, og da skal du ha takk ...

Les også: Journalister på kildejakt

Les også: Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

 

Fra Central Park til Color Line Stadion

- Love lies bleeding, synger Elton John til et forventningsfullt publikum på Color Line Stadion i Ålesund. Eller Funeral for a friend, som låten også heter, og det passer i grunnen godt. 

For meg vil Elton John alltid være indirekte knyttet til en av de mest dramatiske hendelsene i pophistorien.

Sir Elton John blir snart 70 år, men fyrer opp på Color Line Stadion i Ålesund.  (Foto: Anne Marthe Vestre Berge/Bypatrioten.com) 
 

Vi er mange som har funnet veien til Color Line denne hustrige junikvelden. Ålesunderne er ikke altfor bortskjemt med superstjerner på besøk, så de 17000 billettene har vært utsolgt i flere måneder.

Det fem mann sterke orkesteret åpner med et potpourri. Deretter kommer sjefen sjøl ruslende inn. Den britiske poplegenden blir snart 70, men det ser ut som om han holder koken - selv om vestavinden feier over stadion. Å se ham i hjembyen er en opplevelse i seg selv, særlig fordi jeg har et dobbelt forhold til Elton John:  

Det er jo i ungdomstida musikksmaken "setter seg" for de fleste, og den gangen var den britiske popskriveren litt for sukkersøt etter min smak.

Men allerede i 1973 kom han inn i livet mitt. Som nyvalgt musikkansvarlig på Badet Fritidsklubb var Crocodile Rock den første singelen jeg kjøpte. Jeg husker det godt, fordi Steinar på platesjappa til Aarfot ertet med at jeg sikket kjøpte den bare på grunn av tittelen.

Et par år etterpå gjorde briten med de store brillene en uforglemmelig inntrykk som selveste Pinball Wizard i filmen Tommy The Who.

Men det var for 36 år siden jeg opplevde jeg ham på verdens inntil da største rockekonsert i Central Park i New York.

(teksten fortsetter under bildet)

Central Park september 1980: Elton John i full blomst som entertainer. (Foto: Erik Stephansen)

Året var 1980, og jeg hadde jobbet to sommermåneder på en ungdomsleir for slum-unger i New York. Etter en måneds påfølgende haiketur langs østkysten vandret jeg rundt på Manhattan og ventet på fly hjem. Den første, store gratis søndagskonserten på The Great Lawn måtte jeg selvsagt få med meg.

Allerede om morgenen ba de lokale radiostasjonene folk om å la bilen stå hjemme. På formiddagen ble det meldt om kødannelser i undergrunnen, og rundt lunsjtider var meldingen klar. Skulle du inn til Manhattan i dag, måtte du gå. Alle transportmidler sto. 

Woodstock elleve år tidligere hadde samlet 500 000. Over tre dager. De mest optimistiske nå hadde håpt på 100 000. 

Det kom 400 000.

Fredelige. Blide. Feststemte. Med vin og mat og tepper under armen. Og inn på scenen kom Elton John i et slags Donald Duck-kostyme. Folk jubler. Elton John var allerede da kjent for staffasjen. Og for brillene. Konserten ble den reneste idyll. Etter et par timer toppet det seg. Nå skulle han synge en låt skrevet av en god venn som bor rett bort i gata her, fortalte han - og nikket bortover mot West Side.

Så spilte han Imagine, og en fredfylt stemning senket seg over et publikum som sang optimistisk med i refrenget om sharing all the world og brotherhood of man. Der og da ble vi alle hippier.

Tre måneder senere ble John Lennon skutt.

*

Tilbake på Color Line Stadion fortsetter Elton John med Bitch is back, og folk ruller med i regntøyet sitt. Så følger hiit'ene som perler på en snor: Daniel, Rocket Man, Yellow Brick Road, This is Your Song.

Elton John reiser seg mellom hver sang som en ekte britisk engelskmann. Hans personlige favorittliste over låter han selv har skrevet fortsetter: Sorry is the Hardest Word. I Still Standing.

Elton John presenterer bandet. Han trekker særlig fram trommisen Nigel Olsson, som har vært fast trommis i bandet siden 1969. Han var nok med i Central Park også.

De forsøker å avslutte med Saturday Night Will Be All Riight for Fighting, men det går selvsagt ikke. Folk vil ha mer, og hva passer vel bedre en kald kveld enn Candle in the Wind.

Men han gir seg ikke med det, og helt til slutt kommer den - Crocodile Rock. Ringen er på en måte sluttet. Folk har fått det de kom for: To og en halv time med levende pophistorie. En levende legende som kanskje skal fortsette å levere i flere år til.

Så kan man lure, hva det er med den fortsatt "sukkersøte" Elton John som gjør at han etter 40 år ikke bare er blant de mest folkekjære artistene, men også blant popskriverne med "kred"? En forklaring kan være at han i like mange år har vært symbol og frontfigur for en homokamp som for ikke mange dagene siden viste sin synlige triumf i Oslos gater.

Men mest av alt handler det selvfølgelig om musikalsk kvalitet. Om enkle låter og intrikate arrangementer. Og en menneskelig ekthet som skinner tvers gjennom klisjeene og staffasjen og minner oss på at jammen kunne vi tenkt oss å ha vært hippier en liten stund til.

Første gang Elton John kom til Norge, var i 1982 - bare to år etter den legendariske konserten i Central Park i New York. Siden den gangen har han holdt over 30 konserter i Norge. I morgen og lørdag 2. juli spiller han på Sverresborg Arena i Trondheim. Gled dere.

Funeral for a friend/Love lies bleeding. Elton John på Color Line Stadion anno 2016. (Foto: Anne Marthe Vestre Berge/Bypatrioten.com)

Elton John anno 2016 på en litt hustrig Color Line Stadion i Ålesund. (Foto: Erik Stephansen)


Central Park september 1980: En litt yngre Elton John entrer scenen som Donald Duck (Foto: Erik Stephansen)


Central Park september 1980: Der og da ble vi alle hippier. (Foto Erik Stephansen)


Central Park september 1980: 400 000 mennesker hjelper Elton John å holde det grønt. (Foto: Erik Stephansen)
 

Hvis Doremus er den viktigste, står det dårlig til

(Denne bloggen ble først publisert i fagtidsskriftet Journalisten):

I en ellers interessant artikkel om mediekritikk mener tidligere redaktør Hans-Christian Vadseth at Doremus Schafer er "kanskje Norges viktigste mediekritiske røst for tiden". Da står det dårlig til.

 

Eksempel på utpreget mediekritikk på twitter. 

 

Jeg har selv vært innom kommunikasjonsfaget, og bifaller Vadseths hjertesukk om hvordan "uforberedte, arrogante og lite lydhøre journalister" kan oppleves fra den andre siden. Jeg er derfor enig i at det er behov for god pressekritikk. Jeg er som kjent også enig i at spurven @fruhjorth ikke var verdt å dra fram kanonene for.

Men ærlig talt, Hans-Christian - har du lest Doremus i det siste?

Bård Larsen i Civita har en anbefalelsesverdig gjennomgang av virksomheten hans i bloggen Patos og inkognito denne uka. Her beskriver han blant annet hvordan den såkalt "saklige" mediekritikeren er forfalt til "sarkasmer og utilbørlig avkreving av svar" på sosiale medier. 

Også jeg har opplevd Doremus redusere seg selv til et helt alminnelig nettroll på twitter, der han med et hvinende kor at tilhengere stiller spørsmål av typen om når jeg har tenkt å slutte å slå min kone. Noen ganger er han bare sarkastisk og bøllete, andre ganger er han morsom - men langt under nivået til for eksempel @fruhjorth.

I tillegg vil jeg henlede oppmerksomheten mot hva Doremus klarte å lire av seg i artikkelen Storm i et parkeringskilt i Journalisten denne uka. Her redegjorde han ordrikt om hvorfor han mente Nettavisen burde dømmes i PFU i Aabø-saken. 

Med fare for å melde meg på i et pågående norgesmesterskap i arroganse: Dette er så svakt at jeg anbefaler alle å lese den.

For her synser Doremus i vei omtent uten en eneste prinsipiell tanke. Ifølge Doremus kan nemlig Jarle Aabø muligens ha lov til å skrive at byråd Lan Marie Nguyen Berg er arrogant. Men ikke norgesmester. Neivel. Hva med kretsmester, da? Er det ok?

Oppsummert mener Doremus at Aabø ikke burde hatt lov til å ta fullt så hardt i. Og at det ikke var pent av Nettavisen å fronte bloggen hans. Og at 500 kroner i parkeringsbot tross alt ikke er så mye. Og at det burde være viktigere ting å skrive om. Javel.

Høydepunktet er når Doremus mener at "det er noe med proporsjonene" og at man ikke bør "hente fram den aller største stortrommen for enhver sak man ønsker engasjement om".

Dette er det jo lett å være enig i. Men hva i all verden har det i PFU å gjøre?

Heldigvis er ikke PFU et smaksorgan som skal dømme om hva som er lov å mene - eller om en blogg er god eller dårlig - men et organ som etter vanlige rettsstatlige prinsipper skal forsøke å dømme ut fra skrevne og vedtatte regler.

Og hva handlet egentlig tvisten mellom Nettavisen og MDG om? Et fyldig svar kan du lese i min blogg Derfor vant Nettavisen i PFU. Om du ikke gidder, kan en kortversjon se omtrent slik ut:

Har Aabø rett til å mene at Berg er arrogant? Ja. Har han dermed også rett til å gradbøye og mene at Berg er norgesmester i arroganse? Ja. Hadde Aabø en feil i bloggen sin? Ja. Hadde den avgjørende betydning for at Aabø mente Berg var arrogant? Nei. Så Aabø har fortsatt rett til å mene at Berg er arrogant? Ja. Gjorde Nettavisen det som var mulig for å rette opp feilen i Aabøs blogg? Ja. Inneholdt bloggen sterke beskyldninger som utløste rett til samtidig imøtegåelse? Nei.  Fikk MDG likevel slippe rikelig til med sitt syn? Ja. Så Nettavisen har altså ikke brutt god presseskikk? Nei.

Så, for å presisere veldig tydelig:

Jeg mener ikke at Berg er norgesmester i arroganse. Jeg mener ikke engang at hun er særlig arrogant. Tvert imot er min personlige mening at brevet hennes var omtrent like arrogant som de fleste brev du får fra et offentlig kontor.

Men det er ikke poenget.

Poenget er at Jarle Aabø mener at Berg er arrogant. Og det er han i sin fulle rett til både å mene og skrive. Nettavisen har også full rett til å mene at utspillet fra Aabø var såpass oppsiktsvekkende at det fortjente plass på fronten.

For heldigvis bor vi i et demokrati der man har lov til å mene og skrive det man vil - bare man følger visse etiske retningslinjer. Det har Jarle Aabø gjort. Og det har Nettavisen gjort - helt uavhengig av hva man ellers måtte mene om Jarle Aabøs blogg.

Jeg mener det er forstemmende å måtte påpeke et så enkelt faktum i Norge i 2016, særlig overfor pressekolleger og en moralistisk "medierefser" som attpåtil får støtte fra "Fritt Ord".

Derfor ble Nettavisen frikjent i PFU

Lederen i Pressens faglige utvalg (PFU) Alf Bjarne Johnsen sa det slik ved avslutningen av saken om Nettavisen og MDG i formiddag:

- Jeg har opplevd en klar forventing i offentligheten om at PFU nå skulle ta bloggeren for den sterke ytringen om "norgesrekord i arroganse". Men dette er helt soleklart innenfor hva det er lov å mene.


Faksimile av forsiden i Nettavisen om kvelden 15. mai - natten før 1. pinsedag.
 

Klagebehandlingen mot Nettavisen har bakgrunn i Jarle Aabøs blogg Har hun satt norgesrekord i arroganse? fra 15. mai i år. Ordet "hun" ble senere byttet ut med "MDG" i tittelen. 

Bloggen omhandlet miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg, men det var Nettavisen-leser og SV-politiker Thor Egil Braadland som klaget avisen inn. På grunn av reglene måtte derfor Berg samtykke til at klagen ble behandlet. Det gjorde hun. Nå har begge tapt i PFU etter behandlingen i dag. 

Bakgrunnen var et brev til miljøbyråden fra bystyrerepresentant Hermann Kopp (H), der han var sterkt kritisk til det han mente var mangelfull merking av en ny MC-parkeringsplass ved Rådhuset - hvor 2800 bilister var blitt bøtelagt i løpet av noen få måneder. 

Aabø mente svaret fra Berg var såpass arrogant at det kvalifiserte til deltakelse i et norgesmesterskap, samtidig som han hevdet at det var det sittende byrådet som hadde innført parkeringsordningen. Dette viste seg seinere å være feil, ordningen ble innført av forrige byråd - noe Aabø rettet opp i bloggen MDG hadde snudd likevel. Også Nettavisen brakte en sak om morgenen 1. pinsedag med MDGs versjon. 

Nettavisen er enig i at siden bloggen til Jarle Aabø ble publisert på Nettavisens front, så har Nettavisen redaksjonelt ansvar for hva som står i den.  Det betyr at det er Nettavisens ansvar å kvalitetssikre faktaopplysningene i bloggen. Det er også Nettavisens ansvar å innhente kommentarer eller eventuelt samtidig tilsvar dersom det framkommer "alvorlige beskyldninger". 

Her er det ingen uenighet mellom Nettavisen og klageren.

Uenigheten består i om det er greit å mene at noen deltar i et norgesmesterskap i arroganse. Og om hvor alvorlig den påpekte feilen er, og hvor raskt den ble rettet opp.

Om det første punktet var det ingen uenighet i PFU: Som toppolitiker må du tåle sterk kritikk, og Aabø var i sin fulle rett til å mene at Berg var arrogant. Det har ingen stor betydning for eventuell arroganse at det var forrige eller nåværende byråd som innførte ordningen. Det sittende byrådet er like fullt ansvarlig for praktiseringen av den.

Så til hvordan feilen ble rettet opp: Samtidig som bloggen ble publisert, sendte vaktsjefen i Nettavisen en forespørsel til Miljøpartiet De Grønne om de ville kommentere den sterke meningsytringen. Det ville ikke partiet, og svarte at "Vi kommer tilbake til dere i morgen". 

Senere på kvelden ble feilen om hvem som hadde innført ordningen påpekt av samboeren til byråden, Eivind Trædal, på Facebook og via sms. Hans påstand var naturlig nok vanskelig å få verifisert om natten, men på bakgrunn av Facebook-meldingen ble artikkelen MDG slår tilbake etter kritikk fra Jarle Aabø publisert på morgenen 1. pinsedag. 

Noen timer senere ble saken oppdatert, da tidligere samferdselsbyråd Guri Melby, også hun via Facebook, bekreftet at det var hun som hadde innført ordningen.

Men hvem som har innført ordningen er altså ikke avgjørende for Aabøs rett til å mene at Berg er arrogant. Det er fortsatt hun som er ansvarlig for ordningen, og det er fortsatt hun som har sendt brevet Aabø mener er så arrogant.

Som utvalgsmedlem Henrik Syse sa det:

- Jeg har stor sympati for klagen, men jeg finner ikke hvordan Nettavisen skal kunne dømmes uten at det ville bli en vesentlig innsnevring av ytrings- og pressefriheten i Norge.

Og siden Nettavisen hadde gjort det vi kunne for å rette opp feilen så raskt som mulig, og at MDG hadde kommet rikelig til orde, ble avisen frikjent på alle punkt: Nettavisen har ikke brutt god presseskikk. 

 

#PFU #presseetikk #blogg #MDG #ErikStephansen #Nettavisen

  

 

Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

Det er fortsatt fyr i den journalistiske sandkassen etter at nettstedet medier24.com avslørte DN-journalisten Mina Ghabel Lunde bak twitterprofilen @fruhjorth - hun du vet som spredde anonyme meldinger om kolleger og sjefer og andre mediefolk.


Avsløringen av twitterkontoen fikk umiddelbare konsekvenser. (Faksimile fra medier24.com)

 

(I parantes kan nevnes at Ghabel Lunde selv sier at hun bare var en av seks bak pseudonymet, men det er ikke dokumentert. Det kan vi altså velge å tro på eller ikke tro på).

I tillegg til redaktør Gard L. Michalsen i Medier24 var blant annet VGs profilerte kommentator Anders Giæver sentral bak avsløringen. Dette skrev jeg kritisk om i kommentaren Journalister på kildejakt onsdag - og siden har det haglet med avsky- eller sympatimeldinger på sosiale medier. 

Og nå har Giæver også avlagt Nettavisen og meg en visitt i kommentaren Anonyme kolerikere. Foruten en snerten tittel gir han her en god og fornuftig analyse på hvorfor pseudonymet Doremus Schaefer ikke bør få støtte og hyllest som anonym medierefser - en analyse jeg er enig i.

Men så sporer det av for Giæver, antakelig fordi han så åpenbart er part i saken om @fruhjorth.

Han er en av dem som ble mest negativt omtalt av @fruhjort. Det var han som tok initiativ til den intense kildejakten. Og det var til overmål han som til slutt avslørte henne ved hjelp av et cover up som mildest talt kunne vært en større sak verdig.

I kommentaren min kunne jeg sagt som for eksempel redaktør Sigvald Sveinbjørnsson i Bergensavisen. Han skriver at han blir "på grensen til uvel over at bransjens "mektigste" journalister organiserer klappjakt for å røyke ut en uskyldig twitter-konto. Er disse journalistene utviklet med så veik rygg bør de gjøre noe med det".

I stedet forsøkte jeg å stille noen prinsipielle spørsmål:

Om det var en insider som kom med anonyme twitterkommentarer om det indre livet i ledelsen i Statoil, ville vi da se det som en oppgave for norske journalister å avsløre vedkommende?

Om det samme skjedde i politiet?

Giæver mener åpenbart ja - uten forsøk på begrunnelser. Han tar seg heller ikke bryet med å gjengi meg korrekt. Han tar sats og skriver: "Under Stephansens definisjon kan ethvert nettroll påberope seg varslerrolle, og ethvert forsøk på å avsløre dem vil være kildejakt."

Det har jeg aldri skrevet eller ment. Jeg har skrevet at det går an å argumentere for at @fruhjorth er en varsler ut fra posisjonen hennes.  

Grunnen til det er at @fruhjort har sittet sentralt plassert i en redaksjon og snakket stygt om sine kolleger og sjefer, samtidig som hun kommenterte pågående og tidligere skandaler i avisen. Eller som Wikipedia skriver: 

"Varsler er et nyord i norsk som betegner en person som avdekker og varsler om kritikkverdige forhold eller ulovligheter i selskaper, organisasjoner eller offentlige institusjoner der vedkommende har vært ansatt eller involvert".

Kanskje går det an å si at hun har vært med på å avdekke en kultur innad i DN? 

Selvsagt går det også an å argumentere mot, som Giæver og en del andre gjør. At hun bare har drevet med skittkasting og sjikane. At hun bare har vært ondsinnet, og ikke har avdekket noe som helst. 

Jeg ser poenget, selv om det er vanskelig for meg å vurdere - siden jeg ikke har lest alle de 1300 meldingene hennes. Det tviler jeg på at så mange andre har gjort heller. 

Men ok, om hun bare har drevet med sjikane og skittkasting, er jeg enig: Da er hun ikke en varsler. 

Men like fullt står det prinsipielle spørsmålet igjen: Hvem skal avgjøre om du bare driver med sjikane og skittkasting, eller om det faktisk ligger fnugg av sannhet bak meldingene dine? Hvem skal avgjøre om det du sier er viktig nok, og hvem skal avgjøre om formen er saklig nok? Hvem skal avgjøre om du er en verdig varsler?

Vanligvis er det et spørsmål for rettssystemet.

Og jeg vet hvem det ikke bør være:

Det bør ikke være opp til overivrige journalister eller aviskommentatorer. Og i alle fall ikke kommentatorer som selv er blitt fornærmet - og som dermed har personlige interesser og kanskje sårede følelser i saken.

Jeg skjønner jo at Michalsen og Giæver i ettertid føler behov for å legitimere det de har gjort. Men jeg konstaterer at for eksempel Aftenposten stanset arbeidet med saken, og at en av avisens journalister - som også var spesielt uthengt av @fruhjorth - fikk beskjed om å legge den vekk. Fordi saken ikke var dokumentert godt nok, og fordi hun var part i saken.

En klok avgjørelse, nettopp fordi sårede følelser og inhabilitetet skaper fare for redusert dømmekraft.

Jeg konstaterer også at den kolossale "avsløringen" av den formastelige @fruhjorth ikke ble publisert i VG, men i enmannsredaksjonen Medier24 - der man naturlig nok har mindre muligheter til second opinion enn i større redaksjoner. 

Les også: Journalister på kildejakt

 

#medier #mediekritikk #VG #medier24.com #Nettavisen #ErikStephansen #DN 

Journalister på kildejakt

Dagens store snakkis i journalistkretser er at en journalist i Dagens Næringsliv har stått bak en anonym, mediekritisk konto på Twitter med 815 tilhengere.


Faksimile fra Medier24.coms dekning av saken.
 

Det er redaktør Gard L. Michalsen i Medier24.com som har avslørt at det er Etterbørs-journalist Mina Ghabel Lunde i DN som står bak @fruhjorth (Emma Deer). Til å hjelpe seg har han hatt både VG-journalist Anders Giæver og til en viss grad en Aftenposten-journalist.

Jeg er den første til å mene at saken er underholdende og delikat. For det er ikke bare kolleger i andre medier som har fått gjennomgå i kommentarer av typen "Finnes det virkelig ikke et mer kompetent og mindre bitterskrullete menneske enn Sidsel Wold blant NRKs 3600 ansatte til å dekke Midtøsten?"

Hun har også gått løs på sine egne i Dagens Næringsliv:  

(Teksten fortsetter under bildet):


Mina Ghabel Lunde har i dag slettet Twitter-kontoen. Foto fra Facebook-profil. 

 

"- Åpenbart fritt fram for journalister i DN å lage bestillingsintervjuer med bestekompisens klienter" er en melding.

"- Imponerende hvor raskt landets beste avismagasin har klart å bli det mest tvilsomme. Først Forsang-fadesen, nå dette", er en annen.

Og etter hvert som Butenschøn-saken utviklet seg i fjor sommer kom blant annet denne:

 "Og bak enhver mannlig skruppelløs journalistisk posør står ofte en inkompetent kvinne. Butenschøn/Egenes. Henriksen Jørstad/Roang Bostad."

Men nå er altså den anonyme @fruhjorth avslørt, og alle kan godte seg.

Eller kan vi egentlig det?

Ved nærmere ettertanke er det en rekke prinsipielle spørsmål å stille ved denne saken. For eksempel:

Om det var en insider som kom med anonyme twitterkommentarer om det indre livet i ledelsen i Statoil, ville vi da se det som en oppgave for norske journalister å avsløre vedkommende?

Om noe liknende skjedde i politiet?

Svaret er åpenbart nei.

Det ville være fullstendig på jordet å gjøre noe slikt. I Sverige ville det til og med være forbudt. Der er det ulovlig å drive kildejakt.

Hva er det da som gjør det legitimt å jakte på egne mediekolleger? Er det fordi kommentarene har gått ut over oss?

Norge har også en annen anonym "mediepersonlighet" på Twitter. Det er @doremus42 (Doremus Schafer), som har et slags program om at han skal gå pressen nærmere etter i sømmene. Han blir beskyttet av minst to norske redaktører, Journalisten-redaktør Helge Øgrim og Dagbladet-redaktør John Arne Markussen, som begge vet hvem han er.

@doremus42 er utfordret av blant annet herværende sjefredaktør Gunnar Stavrum, som har nektet ham tilsvar på en kommentar, noe som igjen har ført til en anonym klage til PFU - noe som så kan bli en underholdende hodepine fordi anonyme klager ikke er tillatt.

Men forskjellene på de to er åpenbar: 

@doremus42 er en mainstream synser som kommer med nokså ukontroversielle synspunkter. Han ser heller ikke ut til å være en insider, til det er hans betraktninger for alminnelige. Hans behov for anonymitet er derfor vanskelig å få øye på.  

Mina Ghabel Lunde derimot, har et åpenbart motiv for å være anonym. Hun legger seg ut med kolleger. Hun legger seg ut med sjefen. Men hun blir altså aktivt avslørt av gravende journalister som åpent skryter av sin metodikk som var det en kommende nominasjon til neste års SKUP-pris.

Til Media24 sier DN-journalisten at hun "bare lufter meninger jeg ikke kan si under fullt navn". Det er åpenbart riktig. Det er derfor fullt mulig å argumentere med at hun faktisk er en varsler.

Jeg synes @fruhjort har vært et frekt og frisk pust i mediedebatten - som flere ganger har gitt meg en god latter. Slikt burde vi rett og slett tåle å ha mer av, ikke mindre. 

Så skjønner jeg selvsagt at mange er blitt mektig irritert. Og at det ikke nødvendigvis er etisk eller kollegialt eller arbeidsrettslig riktig det hun har gjort. Men det legitimerer ikke behovet for å skyte spurv med kanoner.  

Dermed gir jeg siste ord til @fruhjorth:



Faksimile fra twitterkorrespondanse mellom Medier42 og @fruhjort.

 

 
hits