Nå skal Fruhjorth-saken opp til doms

Tirsdag denne uka skal den mye omtalte @fruhjorth-saken opp til doms i Pressens faglige utvalg (PFU). Her kan du lese hvordan de ulike mediene forsøker å renvaske seg, og hvorfor jeg mener at noen av dem blir felt.

Journalist Mina Ghabel Lunde blir grillet i Dagsnytt 18 etter at hun ble avslørt som ansvarlig eller delansvarlig for @fruhjorth.

 

@fruhjort er Twitterkontoen som spesialiserte seg på sarkastiske meldinger om medier og mediefolk, og som medier24-redaktør Gard Michalsen og VG-kommentator Anders Giæver ved felles anstrengelser klarte å "blåse" like før sommerferien.

DETTE ER SAKEN: Journalister på kildejakt

Tidligere Etter Børs-journalist Mina Ghabel Lunde har klaget inn totalt ti medier til PFU etter behandlingen hun fikk av mediene. Flere paragrafer i Vær varsom-plakaten er berørt. Nettavisen har fått innsikt i "forsvarsskriftene" fra noen av mediene, jeg skal her ta for meg de viktigste mulige bruddene:

SJOKK OG SORG: Mina Ghabel Lunde hevder at hun gikk på tunge medisiner etter et opprivende besøk hos legen da hun første gang ble kontaktet av Medier24. I klagen forteller hun at hun til og med ba Gard Michalsen lese høyt fra resepten hvilke medisiner det var snakk om. Han avviser dette som usant, og sier at gråten kom først da hun skjønte hva saken dreide seg om. Før det "framstod hun sterk og klar", ifølge Michalsen.

Paragraf 4.6 i VVP sier: "Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre."

Dette er i høy grad et tolkningsspørsmål, og her blir det også et spørsmål hvem PFU-medlemmene velger å tro på. Det er likevel hevet over tvil at det er mediet, eller journalisten, som har plikten på seg til å undersøke om vedkommende er i balanse - ikke omvendt.

(teksten fortsetter under bildet)

@fruhjorth om seg selv på Twitter

 

SAMTIDIG IMØTEGÅELSE: Om dette sier paragraf 4.14 i VVP: "De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger."

Lunde hevder at Medier24 var uryddig, og villedet henne blant annet om publiseringstidspunktet. Dermed fikk hun ikke gitt en fullstendig imøtegåelse. Lunde ble heller ikke konfrontert med alle beskyldinger, mener hun. Michalsen på sin side mener at hun fikk tilstrekkelig både tid og tilsvar.

VG, derimot, innrømmer i sitt tilsvar til PFU at de overhodet ikke var i kontakt med Lunde før de kjørte ut sitt hovedoppslag. Det begrunner de oppsiktsvekkende nok med at Gard Michalsen kontaktet Mina Ghabel Lunde "på vegne av" både Medier24, VG og Aftenposten, og at Medier24 "samarbeidet med VG og Aftenposten om artikkelen".

Lunde på sin side hevder at Michalsen aldri sa et ord om han representerte VG til henne, og at dette "for øvrig er en praksis hun aldri har hørt om før". VGs versjon er også noe annerledes enn hva Michalsen selv skriver i sitt tilsvar, og hva også Aftenposten har uttalt i ettertid.

LES OGSÅ: Her kan du lese PFU-klagen i sin helhet

SITERING OG FØLGEFEIL: Heller ikke de andre mediene har gitt Lunde mulighet til samtidig imøtegåelse, men har ukritisk sitert Medier24 og VG. Bergens Tidende forsvarer dette, og hevder det ville være en "vesentlig innskrenking av videreformidlingsretten" dersom "alle" måtte innhente samtidig imøtegåelse ved "sekundærpublisering".  

Også VG forsøker seg på noe liknende, og gjør seg svært høye og mørke når de skriver: "Hun synes å være av den oppfatning at det er VG som må kontakte henne for at premisset om samtidig imøtegåelse skal være oppfylt. Det er et verdensbilde helt i strid med den praksis PFU har nedfelt gjennom de siste 20 år".

Tja. Det spørs om PFU kjenner seg igjen i dette verdensbildet. Paragraf 2.1 sier at "Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold", og det er nok begrenset i hvor stor grad en sjefredaktør kan skylde på andre.

Det er en rekke eksempler på at såkalte "følgefeil" blir pådømt av PFU. Blant annet ble Nettavisen så sent som i vår felt for å ha videreformidlet en sak fra vår samarbeidspartner Bergensavisen, fordi vi unnlot å la en omskrevet idrettsdommer få sjanse til å svare på beskyldninger i BA-artikkelen. 

(teksten fortsetter under bildet)


Avsløringen av twitterkontoen fikk umiddelbare konsekvenser. (Faksimile fra medier24.com)

 

FEILAKTIGE OPPLYSNINGER: De åtte "sekundærmediene" er også i faresonen når det gjelder å viderebringe feilaktige opplysninger. Her er det likevel hovedsakelig Medier24 og VG som er i sentrum for klagen.

Både Medier24 og VG hevdet at Mina Ghabel Lunde alene sto bak Twitterkontoen @fruhjorth. Hun på sin side har hele tiden sagt at hun var del av et kollektiv, at det var flere som sto bak. Hun hevder også at de "verste" tweetene som omhandlet DN og tidligere kolleger ikke ble skrevet av henne, men av andre i kollektivet.

Dette tror ikke Medier24 og VG noe på, og begge går langt i sine tilsvar for å sannsynliggjøre at Mina Ghabel Lunde var alene.

Men de klarer ikke å dokumentere det, og går derfor over til å legge bevisbyrden på henne - ut fra en logikk om at dette er så  sannsynlig at det nærmest ikke er nødvendig å dokumentere det.

UETISKE METODER: Mina Ghabel Lunde har i sin klage også gått ut mot det hun mener er uetiske metoder. Her kan både paragraf 2.2 om "uavhengighet, integritet og troverdighet" og "bindinger" trekkes inn, siden Lunde mener at både Michalsen og særlig Anders Giæver i VG var blant dem som ble mest angrepet av @fruhjorth. Altså at de var ute på en personlig vendetta og dermed inhabile til å skrive om saken.

Hun trekker også inn paragraf 3.10 om "skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet", all den tid VG brukte en slags skjult digital provokasjon da de la ut "fellen" som ledet dem til Lunde. Her innrømmer VG at det var behov for å ta "andre metoder i bruk", men unnlater å problematisere at dette bare kan gjøres i saker av "stor samfunnsmessig betydning".

LES OGSÅ: Når halve PVU må fratre

LES OGSÅ: Fornærmede journalister med redusert dømmekraft

OMFATTENDE SAK: Fra før er det kjent at halve PFU må fratre når PFU skal behandle saken. Det gjelder både PFU-leder Alf Bjarne Johnsen (VG) og andre fra de innklagede mediene.

De mange vararepresentantene gjør det vanskeligere å spå utfallet av klagen, men dette kan slå begge veier: Vararepresentanter er selvsagt ikke så rutinerte, men samtidig er sannsynlig at de vil sette seg ekstra godt inn i denne svært omfattende og kompliserte saken.

Uansett er dette en typisk skjønnsmessig sak.  Dels vil det være spørsmål om hvem man skal tro på, og dels er det avveininger der det finnes gode argumenter både den ene og den andre veien.

Jeg personlig tror vi kan vente noen fellelser.

 

 

Derfor vil Uber vinne fram - mens Airbnb må holdes i ørene

Foreløpig er Uber forbudt i Norge og enkelte andre land, mens Airbnb ser ut til å vinne fotfeste over hele verden. Etter en tur til delingsøkonomiens hjemland:  her er noen grunner for hvorfor den "nye økonomien" vil vinne fram til slutt - og hvorfor den bør reguleres. 


James Galagher er pensjonert politimann i Denver, og tjener velkomne ekstrapenger på Uber.

For å ta det første først: 

Jeg har prøvd Uber før, i følge med andre, men nå har jeg lastet ned appen selv. Jeg ville se hvordan det var. Kan det sammenliknes med vanlige taxier? Er det trygt nok? Er bilene like bra? 

Rent praktisk tar det fire-fem minutter å laste ned appen og registrere seg. Uber skal ha navn og telefonnummer, adresse og epost. Deretter må jeg knytte meg til en paypal-konto. Det skal vise seg å være svært så praktisk. Så er det bare å kjøre på.

I utgangspunktet vet gps'en i appen akkurat hvor jeg er, så jeg trenger ikke å skrive inn noen adresse. Appen viser tilgjengelige biler i området på et enkelt lite kart, og etter å ha skrevet inn adressen dit jeg skal, får jeg spørsmål om jeg er villig til å dele turen med andre. Med UberPool er prisen for akkurat denne turen 7,12 dollar, mens den vil koste 9,47 dersom jeg vil ha bilen for meg selv.

Jeg svarer at jeg gjerne deler, og etter 15-20 sekunder får jeg beskjed om at James er på vei i sin Hyundai Sonata og vil være framme om tre minutter. En person ved navn Gay skal omtrent samme vei. En kuriositet: Jeg får også vite hvilken musikk James hører på i bilen sin, og kan taste inn mine ønsker.

(teksten fortsetter under bildet)

Jeg ser straks bilen til James på kartet, og kan også dele kartet med noen hjemme. 

 

Konklusjonen er enkel: I løpet av ei drøy uke brukte jeg Uber totalt 17 ganger. I absolutt alle tilfellene var bilene helt ok, noen ganger direkte fine. Sjåførene var alle slags folk, kjørte raskt og greit dit jeg skulle, var hyggelige og vennlige, og med få unntak hentet de meg i løpet av få minutter.

Og jeg følte meg rett og slett tryggere enn i vanlige taxier.

Denne gangen er det den pensjonerte politimannen James som kommer, og jeg får vite at han har kjørt for Uber i et halvt års tid. Det er godt å komme seg litt ut, forteller han, og hyggelig å møte nye folk. Uber tar 20 prosent provisjon for hver tur, og det synes han er greit. Han mener Uber er tryggere også for sjåførene, fordi Uber vet hvem jeg er. Etter kjøreturen gir vi hverandre karakterer på appen, så folk som ikke oppfører seg eller sjåfører som kjører dårlig eller har skitne biler raskt blir skviset ut.

Og det beste skjer når turen er over:

Etter å ha sagt farvel taster James inn at turen er gjennomført, Paypal overfører penger automatisk fra min konto, og et millisekund etterpå ligger kvitteringen for turen i min mailboks. Ikke noe rot med vekslepenger, ingen spørsmål om tips, ingen venting på en kvittering som du kanskje likevel mister på veien mot regnskapskontoret eller vaskemaskinen.

(teksten fortsetter under bildet)

Patricia har Uber som heltidsjobb, og mener hun tjener bedre som sjåfør enn som butikkhjelp.

 

Altså er brukervennligheten helt overlegen. Samtidig som jeg tenker at Oslo kunne hatt godt av dette, en hovedstad som i en årrekke har slitt med den kanskje dårligste og dyreste taxinæringen i hele Europa - og som aldri ser ut til å få orden på virvaret av konsesjoner og skattespørsmål og taxieiere som lever godt på dårlig lønnede sjåfører.

Jeg skjønner at det er problemer med Norges grisgrendte strøk. Jeg aksepterer at det offentlige har plikt på seg til å opprettholde taxitilbudet over hele landet, og at det her kan være nødvendig med konsesjoner og reguleringer. Men slike politiske og juridiske utfordringer må vel kunne overvinnes? 

Så til Airbnb: 

Airbnb kan være et stort, flott soverom med tilstøtende bad i et vennlig nabolag like utenfor sentrum av Denver, et værelse som koster 590 kr natta i stedet for 2590 på nærmeste hotell - og som holder minst like høy standard.

Også her er brukervennligheten i samme klasse som Uber. Du finner lett et passende sted gjennom appen, spør om det er ledig, bestiller og betaler - med kvittering i mailboksen.

Men det kan også være et bittelite krypinn i en omgjort sentrumsleilighet i San Francisco med 6 bittesmå soverom langs en mørk korridor der det også finnes et felles do med dusj. 

Altså akkurat det det er - et billig pensjonat med do på gangen.

(teksten fortsetter under bildet)


Kvaliteten på Airbnb varierer enormt, og du klarer ikke alltid å gjennomskue bildene. 
 

Og med Airbnb kommer jo også skrekkhistoriene, særlig fra historiske byer som Roma, der hele bydeler hevdes å være overtatt av Airbnb-spekulanter som kjøper opp leiligheter og bygger dem om. Om tradisjonsrike kafeer og barer som legges ned, mens McDonalds og 7Eleven rykker inn - sammen med endeløse rekker av turister med trillebager på vei over tomme brosteinsgater. 

For Roma kan dette bli en tragedie, både for oss turister og for lokalbefolkningen. 

Og viktigere: Nå har det jo ikke lenger noe med delingsøkonomi å gjøre, men ren spekulasjonsøkonomi som bare vil gjøre enkelte luringer rike og alle oss andre fattigere på kulturelle og autentiske opplevelser.

Derfor strever flere land nå med ny lovgivning slik at vi kan unngå de utilsiktede utslagene av den nye økonomien. Vi får håpe at politikerne og juristene lykkes med utfordringene her også. 

 

Vinn eller forsvinn på tre sekunder

DENVER (Nettavisen): Speed is everything, sier amerikanske mediefolk - men tenker ikke nødvendigvis på OL i Rio. Først og fremst tenker de at hvis det går mer enn tre sekunder før en artikkel lastes opp, så forsvinner nesten halvparten av leserne.

Mange opplever det som så irriterende å måtte vente på en artikkel at de rett og slett forsvinner.

 

Derfor handler mye av det som foregår på mediekonferansen ONA16 (Online News Association) her i Denver om hastighet.

For den alminnelige leser er ikke lenger imponert over den "vidunderlige nye verden" av digitale løsninger. Det var i går vi sa "wow" fordi vi kunne sende et bilde fra en verdensdel til en annen i løpet av sekunder.

I dag skal det skje på millisekunder. Og det holder ikke at telefonen bare er smart. Den skal være verdensrekordholder i sprint også.

Iskald forskning viser at 40 prosent av leserne forsvinner fra en webside dersom det tar mer enn tre sekunder å laste den ned.

Særlig har utfordringene vært store på mobil. Ikke bare har opplastningen vært treg, men ofte popper det opp noe som ikke skulle vært der, eller du befinner deg plutselig et helt annet sted på siden enn der du skulle vært.

Derfor er konkurransen nå beinhard for å nå de 53 prosent av verdens mobilbrukere som sier at de ønsker å lese nyheter på mobil.

LES OGSÅ: Når du trenger hjelp til å uttrykke følelser

LES OGSÅ: Hva om Facebook dolker oss i ryggen for en neve dollar?

Facebook lanserte sine Instant Articles i fjor, som også Nettavisen er med og tester ut i Norge. Og nå kommer AMP, eller Accelerated Mobile Pages. Dave Merrell i Washington Post forteller at de opplever tre til fire ganger raskere opplasting til sine mobilsider.

Dermed opplever de også tydelige resultater. Blant lesere som har lest en AMP-artikkel, øker sjansen for at de skal komme tilbake til Washington Post i løpet av de neste 7 dagene med 23 prosent.

(teksten fortsetter under bildet)

Høyere hastighet gir mer fornøyde brukere, som gjerne kommer igjen.

 

Også Nettavisens tekniske avdeling driver og forbereder våre mobilsider for AMP. Først vil teknologien bli klar på de kommersielle sidene, deretter står redaksjonen for tur.

Verdt å merke seg likevel er at forskjellen på "vanlig" fart og AMP eller Instant Articles ikke er fullt så stor i Norge som i andre deler av verden. Årsaken til det er at den norske bredbåndutbyggingen allerede er kommet ganske langt.

Men et sekund her og et sekund der, det blir fort minutter av slikt.

 

 

Når du trenger hjelp til å uttrykke følelser

DENVER (Nettavisen): Har du av og til problemer med å skjønne beskjeden du nettopp har fått på sms eller Twitter, Messenger eller Facebook? Er det fleip? Ironi? Eller alvor? Er kanskje avsenderen irritert, men har slengt på et smilefjes sånn for sikkerhets skyld?   

(De første eksemplene på såkalte emojier)

 

Da kan du trøste deg med at dette forskes det nå intenst på verden rundt. Når kommunikasjonsformene våre endres, endres også språket og journalistikken.

For vi er blitt mer muntlige. I en tradisjonell avisartikkel bruker vi fortsatt tradisjonelt skriftspråk. Men på Twitter, Facebook, Snapchat, Instagram, sms og alle de andre sosiale mediene "snakker" vi mer enn vi skriver. Det blir løsere og ledigere. Men vi mister noe vesentlig: nemlig ansiktsuttrykket, mimikken, smilet eller øyebevegelsen som gjør at vi forstår meningen bak ordene.

Anjali Mullani fra Fast Company er en av dem som har forsket på akkurat dette. På ONA16, digitalkonferansen til Online News Assosiation i Denver, Colorado, fortalte hun denne uka hvordan den manglende "følelsen" bak ordene gjør oss utrygge.

Når vi snakker, sender vi ut massevis av sosiale signaler som blir oppfattet av mottakeren, bevisst eller ubevisst. Er vi på "bølgelengde", ja - da skjønner vi hverandre.

LES OGSÅ: Hva om Facebook dolker oss i ryggen for en neve dollar?

De store selskapene har selvsagt utført bøttevis av psykologiske tester allerede. Og de viser at når de sosiale signalene forsvinner, da blir vi følelsesmessig utrygge. Da får vi mindre tillit til både avsenderen og til beskjeden. Blir vi følelsesmessig trygge, derimot, øker tilliten. Da tror vi på budskapet, og tar det også gjerne videre til handling.

Det er derfor Facebook nettopp har utvidet "like"-knappen til seks ulike sinnsstemninger. For at vi skal kunne være mer presise. I videste forstand mener forskerne at den følelsesmessige "koden" kan være med på å styrke den generelle tilliten til mediene, som jo er synkende over store deler av verden.

(teksten fortsetter under bildet)

Delte synspunkter på hjertetegn i tide og utide.

 

Så er ikke alle like begeistret for disse hjertetegnene i tide og utide. Enkelte mener de bare er irriterende, og noen vil hevde at hvis du ikke har klart å uttrykke deg tydelig nok uten hjelp av slike kunstige stimuli, så får du prøve en gang til.

Men disse kjemper antakelig en tapt sak. Emojien 😂 («smilende fjes med gledestårer») ble kåret til «årets ord» av selveste Oxford English Dictionary i 2015, og antakelig har vi bare sett begynnelsen. Katalogen over nye emojis utvikles stadig, samtidig som det også blir eksperimentert med farger og billedlige signaler for å uttrykke ofte kompliserte menneskelige følelser.

Ordet emoji kommer for øvrig fra det japanske ordet emodʑi (絵文字), som i sin tur er satt sammen av ordene e (bilde) og moji (tegn). (Kilde: Wikipedia).

Skjønner? :-)

 

Her er det bare å velge og vrake. Men det menneskelige følelsesregisteret er stort, så det er vanskelig å lage emojier som er presise nok.



De menneskelige følelsene er mye sterkere enn intellektet. Er vi utrygge, tar vi ikke inn budskapet.
 

 

 

Hva om Facebook dolker oss i ryggen for en neve dollar?

PALO ALTO (Nettavisen): Her ligger de, alle de internasjonale gigantene, både Facebook og Google, Apple, HP og Yahoo! -  innenfor et bittelite område i Silicon Valley, rundt den vesle byen Palo Alto like sør for San Francisco.

 


Turister fra alle verdens hjørner viser tommel opp utenfor Facebooks hovedkvarter i Palo Alto.
 

Sjelden har så mye makt vært samlet på en plass. I alle fall ikke så mye populær makt, tiljublet av mennesker over hele verden. For alle liker Facebook, gjør vi ikke? 

 

Jeg er på tur for å delta på en mediekonferanse i Denver på stipend fra Norsk Redaktørforening, men har tatt en omvei om San Francisco og Silicon Valley for å møte noen av de "nye" mediene vi alle er blitt så avhengige av.

 

Forrige gikk ut med jubel i Medie-Norge. Forfatter Tom Egeland, statsminister Erna Solberg og norske redaktører hadde seiret over selveste Facebook. Aftenpostenredaktør Espen Egil Hansens forside gikk verden rundt, og til slutt måtte den store, amerikanske giganten bite i gresset for det særegne norske pågangsmotet.

Eller måtte den det?

Fremdeles er det sparsomt med kommentarer fra Facebooks hovedkvarter her i Palo Alto. Hittil har vi fått vite at de har snudd "after hearing from our community". Ingenting om andre bilder - om dette betyr at de kommer til å endre reglene også for andre historiske bilder.

(teksten fortsetter under bildet)

Facebooks nye 55 000 kvm store hovedkvarter med parkanlegg på taket. Det gamle hovedkvarteret i bakgrunnen.

Noen synes nok at Facebook har vært skikkelig greie.  At det går an å snakke til dem, liksom. Andre har fått en skikkelig øyeåpner. 

For maktforholdene har ikke endret seg. Fremdeles kan Facebook tillate eller ikke tillate akkurat hva de vil av det vi legger ut. Fremdeles er reglene høyst uklare og uforutsigbare. 

Og kanskje må norske redaktører innse at vi har malt oss inn i et hjørne. At vi har gjort oss avhengige av en distribusjonskanal vi ikke kan stole på, men som kan skalte og valte med oss akkurat som de vil. Og som kanskje til og med vil dolke oss i ryggen for en neve dollar.

For det er liten tvil om at mange av oss har latt oss blende av Mark Zuckerberg og hans altruistiske motto - "to give people the power to share and make the world more open and connected."

Kanskje har de rett de som sier at det finnes ikke noe slikt som en snill kapitalist. Kanskje var Zuckerberg idealist i starten, men at nå skal han tjene penger for aksjonærene. 

Det er både lovlig og hederlig, men vi må slutte å behandle Facebook som om Zuckerberg var en gammel kompis fra college. 

Og kanskje har til og med de mest skeptiske rett: I forrige uke var det bildet av napalm-jenta som ble tatt bort.. I morgen er det kanskje et annet bilde. Kanskje et lite flatterende bilde av en amerikansk president, eller en litt for kritisk ytring om den nye president Trump ...

Utrolig, synes du? Tja. Vi vet allerede at Facebook fjerner kart over Kurdistan, eller kritiske artikler om Tyrkias politikk overfor kurderne. For Facebook vil inn i Tyrkia, og da kan de ikke ha innlegg som provoserer den vanlige tyrker, må vite, det må jo være "trygt" å være på Facebook.

Og fra før vet vi at hverken Facebook eller Google betaler en krone i skatt til Norge - til tross for at enkelte analytikere mener at de to gitantene kommer til å dra inn nærmere 4 milliarder kroner fra det norske reklamemarkedet i år.

Men hva skal vi gjøre?

Forfatteren Tom Egeland har krevd at Facebook må skaffe seg egne redaktører for hvert land, og at de globale reglene  må tilpasses lovgivningen til hvert enkelt land.

Norsk Presseforbund har bedt norske politikere se nærmere på Oljefondet, for om mulig å legge press på et språk som blir forstått: Er det virkelig riktig å investere 20 milliarder i et selskap som angriper norske prinsipper for ytringsfrihet?  .

Og forfatteren Eirik Newth har foreslått å bringe saken inn for EU. Han mener at felles europeisk lovgivning kan være veien å gå, og at EU er eneste instansen som kan være mektig nok til å stå opp mot den amerikanske giganten.

Alt dette er gode forslag. I dag er det opplest og vedtatt av Facebook som privat selskap har loven på sin side, at så lenge du aksepterer betingelsene, så må du rette deg etter Facebooks regler.

Men lover kan endres, og dette er nytt område. Ett spørsmål kan være: Når "alle" snart er på Facebook, hva må til for at det sosiale samfunnet defineres som offentlig område - et område der norsk lov gjelder? 

Uansett: Siste ukes hendelser viser at vi snart bør bygge en felles strategi for å klare oss uten våre venner i Palo Alto. Norske medier kan ikke være avhengig av Mark Zuckerbergs gode vilje.

 

 

Når "radikale" vil sensurere jødisk blogger

Linn Winsnes Rosenborg er en av Nettavisens tøffeste bloggere. I går publiserte hun en blogg med tittel Hvordan er det mulig å være så patetisk og historieløs? som - av alle ting - klarte å vekke indignerte grynt og krav om sensur fra enkelte "radikale" på venstresiden.

Bloggen ble senere klippet av Dagbladet og presentert der også. Om du ikke har lest den, anbefaler jeg deg å gjøre det nå.




I bloggen går Rosenborg til frontalangrep på de som har tagget og vandalisert minnesmerker over jøder som ble deportert og drept av nazistene under 2. verdenskrig.

"En skjebne mer enn 6 millioner jøder led. Hvorfor? Fordi de var jøder. Hverken mer eller mindre. De var jøder, på samme måte som jeg er jøde", skriver hun.

Linn Rosenborg er altså selv en ung, kampklar jøde. Hun er rasende, og utfordrer dem som skjender minnet om hennes familie og slektninger. Jeg synes hun er råtøff. Og modig.

For straks strømmer kommentarene på. I skrivende stund 311 stykker, og den første er en såkalt holocaust-fornekter, en av disse som tror at jødeforfølgelsene er en konspirasjonsteori. Rosenborg diskuterer med ham. Flere kommer til, av de aller fleste får Rosenborg massiv støtte.


 

Og blogger Rosenborg har et prinsipp: hun vil ikke slette noen av kommentarene. Folk skal få se hva som kommer. Faktisk det samme prinsippet som Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik har uttrykt. Tajik vil heller ikke at redaksjoner skal slette stygge kommentarer om henne.

Men så kommer "Twitter-venstre" på banen. Denne gangen representert ved forlagsredaktør Anders Heger i CappelenDamm. Han synes ikke at slike diskusjoner passer seg, og sender ut på twitter:



Flere twitter-troll henger seg på, pluss ganske mange som tydeligvis ikke helt har fått med seg hva det dreier seg om - bare at det er noe holocaust-greier i Nettavisen som de sikkert misliker.

Heger og andre mener at Nettavisen har abdisert fra redaktøransvaret. Vi skyver bloggerne foran oss, mener de, og lurer på hvem som hadde hatt ansvaret om Rosenborg hadde latt en injurie passere på sin blogg.  

Det svaret er ikke vanskelig: Det er Nettavisen som har redaksjonelt ansvar for alt som blir publisert i Nettavisen. Også kommentarene under de redaksjonelle artiklene - og kommentarene under Rosenborgs blogg.

Og vi skyver aldeles ikke bloggerne foran oss. Vi står tvert imot last og brast med dem. Som Rosenborg selv skriver på Facebook:

For å være tydelig: I dette tilfellet respekterte vi bloggerens ønske om ikke å slette stygge kommentarer. Det betyr ikke at vi gir fra oss redaktøransvaret. Injurier eller andre ulovligheter ville blitt tatt bort.

Men saken er at holocaust-fornektelse ikke er ulovlig. Det er heller ikke vaksinemotstand, påstander om at jorda er flat eller all verdens andre konspirasjonsteorier.

Jeg er ikke i tvil om at holocaust-fornektere møtes best i åpent landskap. Det er få hendelser som er bedre dokumentert i historien enn massedrapet på rundt 6 millioner jøder under krigen. Det finnes vitnesbyrd, befolkningsstatistikk, utryddelsesleire med arkiver, foto, you name it.

Derfor er jeg imponert over folk som Linn Rosenborg, som orker å ta diskusjonen med folk som "Terje Ove" i sin egen blogg. Og jeg er imponert over folk som Shoaib Sultan, MDGs ordførerkandidat og nå spesialrådgiver ved Antirasistisk Senter, som kaster seg inn i kommentarfeltene og blir med på diskusjoner med hvem det måtte være.

Det er ikke sikkert de klarer å overbevise "Terje Ove". Men det sitter tusenvis av andre lesere der, ringside, kanskje ungdommer, og følger med i hva som blir skrevet. De må vi overbevise igjen og igjen, med argumenter og dokumentasjon, ikke med fortielse.    

(teksten fortsetter under bildet)


Forlagsredaktør Anders Heger i Cappelen Damm. Foto: Wikipedia
 

Jeg er ikke fullt så imponert over folk som Anders Heger, som aldri ville nedlate seg til å delta i en diskusjon i et kommentarfelt, men som heller sitter der i loftsleiligheten sin (for å omskrive Karpe Diem) og skriver indignert på Twitter om hvor fæle folk er.

Tvert imot er det vel grunn til å være ørlite overrasket over hvor lite prinsipiell en forlagsredaktør klarer å være i en debatt rundt ytringsfrihet.

Statsministeren som kan flytte fjell

Erna Solberg har nå en enestående sjanse til å skrive seg inn i historiebøkene som Norges sterkeste statsminister, statsministeren som kan flytte fjell ...


Historien om det muligens gavmilde landet har allerede gått verden rundt, her fra CNN.

 

I morgen drar kong Harald og dronning Sonja til Finland på statsbesøk. De har ennå ikke med seg noe signal til den finske presidenten på et spørsmål som kanskje ikke er blant de viktigste i vår tid - men som likevel kan sette Norge og Finland på verdenskartet på grensesprengende vis:

Spørsmålet om Norge vil forære fjelltoppen Halti til våre finske venner i 100-årsjubileumsgave neste år.

I følge signaler fra statsministerens kontor så tenker Erna fremdeles. Jeg tipper hun har lyst. Men at hun fremdeles ikke har fått med seg juristene i UD laget.  

Egentlig er dette bare en søt historie, en historie som allerede har vært omtalt i flere utenlandske medier, og som kan skape forbausede smil, varme følelser og anerkjennende ord verden rundt om den blir en realitet.

Det er ikke hverdagskost i dagens urolige verden at naboer gir fra seg land - helt frivillig.

Historien startet på 70-tallet da geologen Bjørn Geirr Harsson drev landmåling ifor Statens kartverk i grenseområdene mellom Norge og Finland. Han bet seg merke i at landegrensen går like under toppen på den 1331 meter høye toppen Halti - på finsk side. Om grensen ble flyttet umerkelig bare om lag 100 meter vestover, ville toppen ligge i Finland - og dermed bli Finlands høyeste fjell!

(teksten fortsetter under kartet)


Kart over området. En umerkelig sving på grensen, og vi er kvitt mange tusen kilo gråstein - samtidig som Halti blir Finlands høyeste fjell.
 

Finland har nesten ikke fjell. De har bare tusen sjøer og dype skoger. Vi derimot, har nesten bare fjell. Vi har sannelig nok gråstein. Vi ville ikke merke det engang, tenkte sikkert Harsson.

Han skrev brev til Utenriksdepartementet, men ble prompte avvist. Også i dag er det enkelte som fnyser av ideen. Jusprofessor Carl August Fleischer, for eksempel, viser til Grunnlovens formulering om Norge som et "udelelig rike", og legger til at den som gir bort noe av Norge til og med kan straffes med opptil 21 års fengsel. 

Andre viser til at små grensejusteringer foregår hele tida. Kåfjord kommune, som "eier" fjelltoppen i dag, har til og med skrevet brev til regjeringen om at de støtter gaveforslaget. Og på Facebook er det allerede en støttegruppe som har fått rundt 17 000 likes!

La meg først slå fast at hadde det vært snakk om Sverige, så hadde det ikke vært snakk om.

Svenskene er altfor overlegne til å få en slik gave, dessuten er de større enn oss, flere enn oss, og dessuten - ja du vet. Dessuten ville ikke Halti bli Sveriges høyeste fjell, på langt nær.

Men finnene derimot!


Regjeringens offisielle bilde av statsministeren som kan flytte fjell.
 

Finnene liker vi. De har akkurat passe sisu til at vi nikker anerkjennende. De er lillebrødre akkurat som oss, der de ligger i skyggen av den store russiske bjørn. De er flinke med skolene sine. Dessuten drikker de som oss.

Derfor synes jeg vi alle sammen skal hjelpe Erna å bli Norges sterkeste statsminister.

Det kan vi gjøre ved å sette oss ned alle sammen, hvor vi enn er i verden, og håpe og tro at dette kan gjennomføres, at byråkratene og juristene i UD til sist må bite i gresset og innrømme at dette ville være en flott og storslagen folkegave fra alle oss nordmenn til alle våre finske venner i øst, med ønske om hell og lykke og nok gråstein også i de neste 100 år.

Det ville ikke bare være en vennskapelig gest. Det ville også være et bevis på at tro kan flytte fjell.

 

 

 

 

 

Hva kan vi gjøre med Facebook?

Spørsmålet "Hva kan vi gjøre med Facebook" er selvsagt litt optimistisk. En mer pessimistisk variant ville være "Hva kan Facebook gjøre med oss?"

Det første spørsmålet reises på bakgrunn av bachelor-oppgaven til student Hannah Kolås ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Hun har sett nærmer på hva fem norske medier deler på Facebook. Det andre spørsmålet er aktuelt på grunn av  den amerikanske gigantens sensur av bilder og meninger.

Det første først:

 

Mediehus som deler flest saker på Facebook som i mindre grad er vesentlig for samfunnsoppdraget (Illustrasjoner fra oppgave).

 

I en artikkel hos Medier24.com påpeker Kolås at Facebook spiller en stadig viktigere rolle for hvilke nyheter folk flest konsumerer, og at det dermed kan være farlig for demokratiet dersom mediene i for stor grad legger ut "uviktige" saker innen "egenpromotering, kjendis, sport, forbruker, kultur/underholdning".

Som vi ser er det VG og TV 2-nyhetene som topper statistikken. Nettavisen er ikke med, men jeg kan ikke tenke meg at vi ville vært noe særlig bedre enn disse. 

Men i illustrasjonen fra Aftenposten en tilfeldig dag er det tydelig hva folk liker og deler. Det såkalte mamma-stuntet får 623 likes, mens den "viktige" flomsaken får ett. 


Illustrasjon fra Aftenposten-statistikk en tilfeldig dag.

 

Dette reiser selvsagt spørsmål om høna og egget: Legger mediene ut de uviktige sakene fordi det er disse de ønsker at folk skal lese, eller blir de lagt ut fordi all statistikk viser at det er dette folk vil ha?

Det er selvsagt det siste. Alle mediehusene har eksperter på dette, og etter hvert har det avleiret seg mye kunnskap om hva du og jeg liker og deler på Facebook. Dermed gir vi deg det du vil ha.

Likevel er det en god observasjon, og enda en påminning om de sosiale medienes funksjon som ekkokammer: Ikke bare gir algoritmene i Facebook deg bare det du vil ha - vi i mediene er aktivt med og forsterker den samme tendensen. 

Dataene er innhentet i løpet av et avgrenset tidsrom, nærmere bestemt i løpet av en uke.

Noen vil kanskje si at et slikt "ukesbilde" er for lite til å si noe som helst, men jeg tror de fleste metodelærere vil mene at det er nok til å peke på en gyldig tendens.

(Teksten fortsetter under bildet)


Eksempel på sak som ikke er blant de viktigste i verden, men som skaper stort engasjement blant folk flest.


Mer politisk betent blir det imidlertid når vi går til det andre spørsmålet: 

Forrige helg kunne Nettavisen fortelle at forfatteren Tom Egeland fikk fjernet ett av det ikoniske bildene han hadde lagt ut på sin Facebook-side, bilder som hadde gjort noe med oss og antakelig fått konkret, politisk betydning. Ett av dem var Nick Uts berømte bilde fra Vietnam-krigen, bildet som han senere fikk Pulitzerprisen for.  

(teksten fortsetter under bildet)


Khim Phuc var ni år gammel da ett av verdens mest berømte bilder ble tatt i 1972. Hun fikk senere behandling for omfattende napalmskader på huden. (Foto: Nick Ut).

Årsaken til at bildet ble tatt vekk var de "generelle reglene om nakenhet" - som Facebook tidligere har redegjort for overfor Nettavisen:

Les også: 3 nye ting du vil vite om Facebook

Direkte parodisk ble det da Facebook også tok vekk en tekst av Anine Kierulf, en av Norges fremste ekspert på - ja, nettopp ytringsfrihet. Her stilte Kierulf spørsmål ved reglene, særlig Facebooks egen unntaksregel om "innhold i undervisningsøyemed". Etter min mening er det åpenbart at det berømte krigsbildet gjerne kunne blitt kategorisert som det.

(teksten fortsetter under bildet)


Facebook beklager at teksten til Anine Kierulf ble tatt vekk. Nå er den tilbake igjen, sier de.

 

Teksten til Kierulf er nå på plass igjen, og i en mail til Nettavisen sier Facebooks Norden-kommunikasjonssjef Peter Munster at "hvor det er mennesker involvert vil det alltid skje feil, og vi gjør det beste vi kan for å rette på dem så snart vi blir gjort oppmerksomme på dem." Ut over det vil han ikke kommentere enkeltsaker.

Det er ingen tvil om at Facebook har juridisk rett til å gjøre hva de vil inne på sitt eget nettsted. Jeg synes likevel det er dypt problematisk, ikke bare fordi det går ut over din og min ytringsfrihet.

Men også fordi norske medier, som tidligere omtalt, daglig sitter og deler hundrevis, kanskje tusenvis av artikler på nettopp Facebook. I tillegg til at en rekke norske medier, inkludert Nettavisen, er blitt ivrige brukere av Instant Articles - der artiklene ikke bare blir delt, men lagt direkte ut på Facebook.

Den puritanske naken-praksisen vil uvegerlig føre til selvsensur, der redigerere og redaktører etter hvert blir forsiktige med hva de deler eller legger  ut, fordi det blir så mye "hazzle" om noe forsvinner. 

Jeg skrev at tittelspørsmålet er litt optimistisk, fordi det kanskje ikke er så mye vi får gjort med Facebook. Fordi de er så store, og vi er så små.

Men Facebook har tidligere godtatt ammebilder etter press fra publikum. Nå er det på tide at mediene presser på for å stoppe regelrytteriet som fjerner historiske bilder og klassiske skulpturer. Jeg er enig i at det må være grenser - også for å gi fra seg redaktøransvar.

 

Omdals hersketeknikker

(Denne artikkelen er først publisert som tilsvar til Sven Egil Omdals spalte Fripenn i Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Adresseavisen)

Du kjenner kanskje fenomenet: du koser deg med en avis og leser gode og innsiktsfulle artikler og kommentarer - helt til du kommer til noe du virkelig har greie på. Da ser du alle unøyaktighetene, og alle feilene ...


Sven Egil Omdal bruker hersketeknikk, slurv og juks for å forgifte en allerede forkvaklet debatt. (Faksimile Stavanger Aftenblad)

 

Slik har jeg det nå med Sven Egil Omdal. Med sin sylkvasse penn har han vært en av mine yndlingskommentatorer. Jeg har elsket hans giftige kommentarer og infame poeng.

Men lørdag skriver han om Nettavisens dekning av innvandring og kriminalitet, i kommentaren Faren ved å hete Abdil. (Bak betalingsmur - du kan også lese Omdals kommentar her.)

Da ser jeg plutselig at kommentaren bare er retorisk form, nesten ingenting innhold. Og at det vesle som er av innhold hovedsakelig består av slurv eller juks.

På sedvanlig vis kaller Omdal Nettavisen for en "foringsmaskin for fordommer". Bakgrunnen er en kronikk av politiinspektør Thomas Utne Pettersen i Haugesunds Avis for et par uker siden. Den var også gjesteblogg i Nettavisen, og vi fulgte opp med kommentarer fra politikerne. Inspektøren fikk først støtte av statsrådene Anundsen og Listhaug (kanskje ikke overraskende), og så kraftig motbør av Ap-politiker Stein-Erik Lauvsås. 

Nettavisen brakte deretter to innsiktsfulle blogger fra en jurist og en forfatter, som begge kom med sterk kritikk av inspektøren. I tillegg hadde vi redaksjonelle artikler der vi ved hjelp av tilgjengelig statistikk undersøkte inspektørens påstander nærmere. Ganske balansert, med andre ord.

Så, til sist viste vi et "ukesbilde" fra Oslo tingrett, som viste en klar overvekt av utenlandske navn blant de tiltalte. Det er denne artikkelen som vekker Omdals hellige vrede.

LES OGSÅ: Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er

LES OGSÅ: Borgersrud skaper klima for mer rasisme, ikke mindre

Slurv eller juks nr 1: Omdal skriver at Nettavisen ble så "begeistret for politiinspektørens metode at de gjorde den til sin egen. Alternativt kunne de lyttet til de som allerede hadde plukket i stykker den tendensiøse statistikkbruken hans".

Det er bare det at det nettopp var i Nettavisen den ble plukket i stykker. Blant annet påpekte advokat John Christian Elden (i Nettavisen) at selvsagt var utlendinger overrepresentert i varetekt, de ble jo varetektsfengslet nettopp pga faren for at de kunne stikke av. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Slurv eller juks nr 2: På samme måte forsøker Omdal å slå Nettavisen i hartkorn med inspektøren fordi han "sauset sammen andekdoter og tendensiøse statistikker" for å vise at "frykt for flyktninger var høyst rasjonell og berettiget."

Men det var jo nettopp Nettavisens journalist som fant fram til statistikken som viser at det ikke er asylsøkere og flyktninger som øker statistikken, men tvert om europeiske Schengen-borgere. Sjefredaktør Gunnar Stavrum skrev til og med en Nettavisen mener-artikkel som påpekte akkurat dette. Men det fikk visst Ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Slurv og juks nr 3: Så gjør Omdal seg morsom over at Nettavisens journalist i artikkelen fra tingretten også tok med saker mot folk som nektet å godta forelegg for ikke å høre på politiet, eller ikke overholdt vikeplikten. "Som alle vet, er vikeplikt en viktig del av norsk kultur", skriver Omdal muntert.

Det er bare det at i forseelser er norske navn i klar overvekt. Om vi ikke hadde tatt med slike forseelser, men bare hadde tatt med straffesaker, hadde tallene sett enda skjevere ut. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Slurv eller juks nr 4: Så forsøker Omdal å la det se ut som om det var Nettavisen som "etter et døgn måtte innrømme at de hadde operert med feil tall."

Nettavisen "innrømmet" ikke noe som helst. Det var tingretten som hadde lagt ut ufullstendige opplysninger om tiltalene på sitt nettsted domstol.no, og som senere utfylte seg selv. Det brakte vi selvsagt videre til våre lesere. Bildet viste forøvrig den samme tendensen, om enn noe svakere. Vi tok også med tall fra uken etterpå, som viste det samme. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Så til det vi kan være enige om: Nettavisens utvalg (bare to etterfølgende uker) er nokså tynt. Tallene er ikke representative, og de kan ikke brukes til å trekke konklusjoner. Men det gjorde vi ganske grundig rede for, og presiserte ganske nøye. Premissene var ganske klare: dette var ikke forskning, og ikke statistikk.

Situasjonsbildet fra Oslo tingrett er likevel tydelig nok til å peke på et fenomen som burde undersøkes nærmere. Det mente Shoaib Sultan i Antirasistisk senter også.

Her kunne vi altså hatt en interessant diskusjon om metodebruk, slik som vi har på det fleste andre journalistiske områder. Men det er ikke Omdal interessert i. Han bruker heller sin aller giftigste retoriske evner til å mistenkeliggjøre "motstanderens" motiver.

Med utilslørt hersketeknikk gjør han sitt ytterste for å forgifte en allerede forkvaklet debatt. En debatt der det er omtrent umulig å plassere seg i sentrum, men der du nesten uten unntak blir skjelt ut som enten "rasist" eller "landsforræder" straks du åpner munnen.

Fordi hver gang noen forsøker å reise en debatt eller peke på et fenomen, så kommer det alltid en eller annen Omdal-type og slenger en stinkbombe inn  i rommet slik at alle må forlate lokalet.

Stinkbomben kan komme fra venstre eller høyre. Men resultatet er at vi nesten ikke har journalistikk på feltet, fordi journalistene og mediene er redde for å ta i problematikken. Vi har nesten ikke forskning heller, fordi også forskerne er redde - og politikerne. For hver gang noen foreslår å bevilge penger til forskning kommer det noen og mistenkeliggjør motivet.

Jeg synes det er på tide at vi slutter med det. Fakta har aldri skadet noen, heller ikke om de er ufullstendige. For da kan de suppleres med flere fakta.

Det som virkelig skader oss, er den evige mistenkeliggjøringen og trangen til å dekke over ubehagelige fakta - som igjen skaper mistanke blant folk flest om at mediene og eliten forsøker å skjule noe. Slik mange har hevdet det er i Sverige. Det er farlig for demokratiet.

Hersketeknikkene til Omdal representerer venstresiden, men jeg vet at store grupper langt inne i SV og Rødt er møkk lei disse evinnelige giftpinnene som gjør at vi aldri kommer ut av skyttergravene.

Det er på tide vi senker skuldrene og setter oss ned og snakker sammen. Så kan Sven Egil Omdal og andre "herskere" bale rundt med de gamle fiendebildene sine selv.

Derfor må vi si nei til burkini-forbud

I dag skal den franske grunnlovsdomstolen ta stilling til om burkini-forbudet på Rivieraen er i strid med den franske grunnloven. Samtidig foreslår Aina Stenersen i Oslo Frp å innføre burkini-forbud også på norske badestrender. Det er minst tre grunner til at et slikt forslag bør avvises.


Muslimsk kvinne godt tildekket på europeisk badestrand skaper sterke følelser. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Foto: Reuters
 

For å presisere først:

Jeg har stor forståelse for de sterke følelsene som nyskapningen burkini skaper blant badeglade europeere - og blant liberale muslimer. Les for eksempel Nettavisen-blogger Mina Bais sterke argumentasjon for et forbud i bloggen Frankrikes burkini-forbud.

Hennes norsk-iranske bakgrunn gir førstehånds kjennskap til saken, og hun beskriver levende hvordan mange muslimske kvinner utvikler alvorlige komplekser for sin egen hud, kropp, seksualitet og hår på grunn av den patriarkalske kulturen.

Likevel:

For det første mener jeg forbudet må avvises av rent prinsipielle grunner. I Europa lever vi i frie, liberale samfunn, der verken lovgivere eller påtalemyndighet har noe med hvordan vi går kledd. Om en kvinne bader fullt påkledd, kan vi godt mislike det. Vi kan også argumentere mot det, og spørre hvorfor i all verden hun vil gjøre noe så dustete.

Men vi har ingen rett til å forby det. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvordan vi går kledd.

Det var nok mange som hadde lyst til å forby europeiske jenter å bade toppløs på 70- og 80-tallet også, både i Norge og i for eksempel det noe mer ortodokse Hellas. Men et liberalt sinnelag og et godt lovverk hindret dem.  

For det andre tror jeg det er en taktisk kjempetabbe. De lokale myndighetene i Nice begrunner det med at badeklærne kan skape uro i en tid hvor Frankrike er i alarmberedskap på grunn av terrorangrepene. Forbudet er altså et ledd i en slags kulturstrid mellom "oss" og "dem", mellom våre vestlige demokratier og ekstreme islamske grupperinger.

Men tenk på hvordan dette ser ut for muslimer verden over. Tenk for et propagadaovertak IS og liknende grupper har fått når de nå kan gå rundt med bilder å si:

Se! Slik behandler de muslimer i Vesten! Der går det væpnet politi rundt på badestrendene og beordrer dydige kvinner til å kle av seg!

Og det verste er jo at det er sant!

For det tredje tror jeg det er uklokt rent psykologisk. Det er utallige eksempler på at grupper som blir angrepet "utenfra", heller slutter rekkene enn å føye seg etter press.

Slik risikerer vi at helt vanlige muslimer, som i utgangspunktet aldri hadde tenkt å ikle seg noe burkini, gjør det i ren protest - eller begynner å sympatisere med dem som gjør det. Dermed risikerer vi å oppnå det motsatte av det vi ønsker

Den samme mekanismen er kjent fra vår egen historie. Alf Gjøsund fortalte tidligere denne uka i Vårt Land om hvordan hans egen menighet, Smiths Venner, tidligere tvang jentene sine til gå med dydige, lange kjoler på skolen. Helt til menighetens ledere lempet på reglene, helt frivillig.

"Det ville aldri skjedd dersom det offentlige forsøkte å tvinge dem. Garantert."

Liberale demokratier vil bruke autoritære metoder for å vise at vi er liberale demokratier.

Den fella bør vi ikke gå i.   

 
hits