Kan vi ikke snart slutte med dette velmeneriet?

Siden Slemdal skole i Oslo krever underskrift fra foreldrene for at barna skal få gå rundt juletreet i år, bringer vi i dag reprise på denne bloggen fra 27. november i fjor:

 

Friday

Noen veldig velmenende mennesker bytter navn fra juleball til vinterball, og dermed har vi det gående.

 

I går kunne Nettavisen bringe historien om Runni ungdomsskole i Akershus som døper om juleballet sitt til vinterball, fordi ledelsen og foreldreutvalget (FAU) ved skolen ønsker at arrangementet skal være åpent for alle - uansett kultur og religion.

Fra før har vi hatt skoler som har sluttet med nisseball. Noen har kastet ut juletreet, andre kaller det vinteravslutning i stedet for juleavslutning. Eller lysfest.  

Reaksjonene lar ikke vente på seg. For eksempel i Nettavisens kommentarfelt. Her kan vi lese at dette er et "knefall for islam". "Trist at det norske ikke er godt nok lenger". "Hvorfor skal vi tilpasse oss dem - og ikke omvendt?"

Men hvem er det egentlig som står bak dette - unnskyld uttrykket: tullballet?

Er det virkelig muslimene?

Nei, i alle fall ikke de religiøse muslimene jeg kjenner. De sender heller barna sine på den ordentlige julefesten i kirka enn på den blasse "lysfesten" i samlingssalen. Og de har ingenting imot nisseluer. Eller juletrær. Eller Lucia-feiring.

Da er det vel ateistene eller de gudløse human-etikerne, da?

Neida, i forrige uke sendte Human-Etisk Forbund ut et ordentlig nissebilde og skrev i Fri Tanke at heller ikke de er motstandere av jula. 

(tektsen fortsetter under bildet)


Human-etikerne er lei av å bli beskyld for å være mot jul og Lucia-fest og har sendt ut et ordentlig nissebilde av ledelsen. (Foto:HEF)


Men hvem er det da som står bak?

Også her er det en i kommentarfeltet som skisserer en mulighet, og som spør om det kanskje kan være "noen litt for ivrige nordmenn som tror de gjør muslimer en tjeneste?"

Jeg tror han er inne på noe. Jeg mistenker en udefinert gruppe av svært velmenende mennesker, noen ekstra tolerante, ekstra forståelsesfulle, som så gjerne ikke vil støte noen.

Noen som er mer katolsk enn paven, om vi skal holde oss i den kristne terminologien, eller enda mer muslimvennlige enn muslimene selv, om du vil.

Jeg tror de er gode mennesker som vil godt. Og egentlig er det jo fortjenstfullt at de ønsker alle velkommen, at de vil være inkluderende og ikke ekskluderende.

Men de er kanskje ikke klar over at de oppnår nøyaktig det motsatte av hva de ønsker. At de faktisk fyrer opp under fordommer mot mange som gjerne vil ta del i norske juleskikker, som kanskje til og med synes det er riktig artig med disse røde nisseluene ... 

Jeg synes vi nå ved inngangen til advent skal bli enige om en ting: De fleste av oss liker jula godt. Vi liker juletrær og nisseluer,  julepynt og gløgg, og adventskalendre og Luciafeiring, kakemenn og julemanna - som det heter der jeg kom fra.

Det skal vi holde fast på. Det har jo ingenting med kristendommen å gjøre, uansett. Vi synes bare det er fint - og det er vel begrunnelse god nok?

Så helt til slutt: Det kan hende det finnes enkelte muslimske mørkemenn der ute, som ikke liker dette juletullet og som klager til skoleledelsen. På samme måte som det finnes andre mørkemenn, for eksempel fra Vestlandet, som ikke liker at det skal danses på det før omtalte skoleballet på Rønni ungdomsskole i Akershus.

Men vi trenger ikke bry oss om dem heller.  

 

#Jul #juletradisjoner #religion #HEF #Nettavisen #ErikStephansen

 

 

 

Hvor lavt kan en statsråd egentlig gå?

Denne ukas store mediesak har uten tvil vært følelsesduellen mellom statsråd Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner på sosiale medier.

En høne- eller hanekamp som dessverre utelukkende har polarisert debatten og forverret mulighetene til en saklig samtale om norsk flyktningepolitikk.


Når Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner barker sammen til duell blir du tvunget til å heie på enten den ene eller den andre.
 

Egentlig er den heftige skinndebatten nesten uvirkelig:

På den ene siden står statsråd Sylvi Listhaug, en såkalt representant for "folk flest" som er lei av å bli overkjørt av den "meningsbærende eliten". På den andre siden skuespiller Kristoffer Joner, en kjendissskuespiller fra Stavanger med såkalt sterkt medmenneskelig engasjement.

Det er bare det at begge er paradokser:

Listhaug har bakgrunn fra First House, et byrå med hemmelige kundelister og et lønnsnivå folk flest bare kan forestille seg. Nå med privatsjåfør og statsrådlimousin, og profesjonell hjelp fra et helt korps av spinndoktorer og en 24-årig Facebook-ekspert som gir seg ut for å være henne på sosiale medier. Som elsker å framstille seg selv som "enkel bondejente" fra Sjøholt, som ble hetset i ungdommen fordi hun snakket "rett fra levra" og støttet Frp. Vi som kjenner geografien vet at Sjøholt er en av de sterkeste Frp-bastionene på hele Vestlandet. I sitt miljø ble hun nok heller båret fram på gullstol.

Så har vi Joner, en i utgangspunktet rufsete fyr fra Stavanger som jobbet natta lang på bar før han ble oppdaget og gjorde kometkarriere i norsk film. Omtrent uten utdannelse, men i dag likevel sett på som klar representant for kultureliten. Som jo ofte har tendens til å fortelle folk flest hva de skal mene, og ikke minst føle. Men som denne gang ble hyret inn, riktig nok uten honorar, av et reklamebyrå for å simulere "ekte spontant engasjement" for å samle inn mest mulig penger til Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas).

Poenget er de er hverandres yndlingsfiender.

Hun som representant for en "innvandringsfiendtlig" høyreside. Han som representant for en "innvandringsvennlig" venstreside. 

Når disse barker sammen til duell på låven, er alle tilskuere tvunget til å flokke seg bak hvert sitt fjærkre. Du må heie på enten den ene, eller den andre. Du har ingen mulighet for å stille deg i midten, for lokalet er allerede fullt av bookmakere som tar i mot veddemål: Hvor mange likes vil Listhaug få? Hvor mange likes vil Joner få? Hvor mange millioner kroner vil Noas få?

Og her er vi ved selve problemet:

En slik "debatt" er utelukkende sementerende: De som i utgangspunktet er enig med Listhaug, blir bare enda mer overbevist om behovet for å være "streng". Og de som støtter Joner, blir enda sterkere i troen på at de er "snille".

Det blir nesten umulig å komme gjennom med det som virkelig trengs:

Argumenter i midten. Argumenter som kan bygge bro i et av de viktigste og vanskeligste spørsmålene i vår tid. Argumenter som kan virke samlende, slik at vi kan meisle ut en politikk som har oppslutning og kan gjennomføres. For merk: krangelen denne uka har overhodet ikke handlet om det den burde handle om, for eksempel:

- Over en million flyktninger er returnert til Afghanistan i år, delvis ved hjelp av FN, hvorfor er det verre at Norge gjør det? 

- Er det nødvendig for politiet å hente folk om natta?

- Listhaug ønsker tydeligvis at Norge framstår som det strengeste/kjipeste landet i verden. Har regjeringen vurdert denne signaleffekten opp mot andre hensyn, for eksempel Norges omdømme i verdenssamfunnet, som fredsmegler, som turistnasjon, som eksportør av olje, kraft, fisk?

Jeg mener at både heiagjengen til Listhaug og "hylekoret" til Joner har bidratt til å forverre debattklimaet i Norge. Det er ikke slik at hensikten helliger midlet. Eller at det alltid er bra å "svare med samme mynt". 

Om en statsråd spiller på følelser, er det ikke sikkert at det lureste er å bruke følelsesmessig argumentasjon tilbake. For det kan like godt gi backlash, som i dette tilfellet, eller være tilslørende. Tilslørende for det faktum at Joners eget Arbeiderparti også vil sende familier tilbake til Afghanistan.

Faktum er at flertallet både på Stortinget og i meningsmålingene er enig i den strenge asylpolitikken. 50 prosent synes den er passe streng, 29 prosent vil være strengere - mens 15 prosent vil være mer liberal. Det er lett å fyre opp de som allerede misliker Listhaug, men om det er opinionen som skal påvirkes kan det like gjerne slå motsatt vei - bare se på valget i USA. 

Så til statsminister Erna Solberg: Det er mange som har påpekt gjennom uka at en statsråd skal være statsråd for alle, ikke bare for sin egen lille menighet. En statsråd representerer Norges regjering, også på Facebook, og bør ha en viss verdighet.

Det er jeg enig i. Jeg synes det er usmakelig når statsrådene Listhaug og Sandberg bruker "stakkars kvinne" som argument mot en aviskommentator, når en finansminister sender "morsom" tiggermelding til støtte for en streng innvandringspolitikk,  og når en 24-åring sender rene mobbemeldinger mot politiske motstandere på vegne av regjeringen.

Det er lett å se at det er Trump som er forbildet. Men vil vi ha det slik, Erna Solberg?

Du har nettopp lagt fram en strategi mot hatefulle ytringer, og har et overordnet ansvar for å skape et levende demokrati med gode beslutningsprosesser. Synes du det greit at kollegene dine driver på som tenåringer på nettet?

Eller - hvor lavt kan en statsråd egentlig gå?  

 

Unnskyld, Tybring-Gjedde!

Nettavisen presenterte i ettermiddag (tirsdag) en nyhet om at et parti med navn Alliansen skulle presenteres i Porsgrunn torsdag kveld.

Saken var basert på et tips, som i hovedsak var riktig.

Det som imidlertid ikke var riktig, var at det nye partiet hadde noe som helst med familien Tybring-Gjedde å gjøre.

Det hevdet forsåvidt ikke tipserne heller. Og heller ikke lederen i det kommende interimstyret, Hans Jørgen Lysglimt Johansen. 

Partistifterne hadde bare tilfeldigvis lagt møtet til samme sted og (nesten) samme tid som der Christian Tybring-Gjedde skulle delta på et forsvarspolitisk debattmøte samme kveld, på Ælvespeilet i Porsgrunn. 

Arrangøren hadde også passet på å ikke fjerne Tybring-Gjeddes navn fra programmet, selv om Christian Tybring-Gjedde forteller at han takket nei til å delta på det forsvarspolitiske møtet med tittel Hva truer Norge for lenge siden. 

Siden ekteparet Tybring-Gjedde var mye omtalt i forbindelse med et nystartet parti med navn Alliansen tidligere i høst, var det naturlig å legge to og to sammen: Christian Tybring-Gjedde i samme by, til samme tid, på samme sted? Det kunne jo ikke være tilfeldig?

Nå hører det med til historien at Nettavisen ikke skrev direkte at Tybring-Gjedde hadde noe med det planlagte partiet å gjøre. Vi bare antydet det, ved å skrive om tidligere koblinger, blant annet en mye omtalt middag tidligere i høst - der det nye partiet ble diskutert.

Men vi antydet likevel tydelig nok til at det kunne skade ekteparet Tybring-Gjedde - der hun er statssekretær for Fremskrittspartiet, og han er stortingsrepresentant.

Nå skal ikke jeg beskylde noen for å ha lurt noen. Men da Nettavisen snakket med "partistifter" Hans Jørgen Lysglimt Johansen for å få bekreftet tipset, kan vi vel gå så langt som å si at han ikke gjorde mye for å oppklare den åpenbare misforståelsen.

Og da Nettavisen også kontaktet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde for kommentar, valgte han å ikke ville svare på spørsmål - og la på. 

Det skjønner jeg godt.

Han er selvsagt lut lei av å bli koblet til et parti som han selv gjentatte ganger har forsikret å ikke ha noe med å gjøre - og som det ville være illojalt overfor eget parti om han hadde.

Så derfor er tiden kommet for en uforbeholden beklagelse:

Unnskyld, Ingvil og Christian Tybring-Gjedde, for at vi igjen koblet deres navn til noen som forsøker å starte et nytt parti ved navn Alliansen. 

Nettavisen har ingen som helst grunn til å tro at dere har noe med initiativet i Porsgrunn å gjøre.

 

 

Noen må ta ansvar for falske nyheter

Det er nesten ikke til å tro: I de siste månedene av den amerikanske valgkampen ble falske nyheter delt oftere på Facebook enn ekte nyheter. 

Jeg tror at dette vil være med og presse fram en utvikling der Facebook og andre sosiale medier blir nødt til å ta redaktøransvar for stoffet sitt.


De siste "kritiske" månedene av valgkampen fikk de 20 mest populære falske historiene 8,711.000 delinger, likes eller kommentarer på Facebook. De 20 mest populære ekte historiene fikk bare 7.367.000 reaksjoner. Kilde: Buzzsumo.

 

I går kunne Washington Post publisere et intervju med en av de mest aktive løgnerne, satirikeren Paul Horner som står bak nettsteder som National ReportNewsexaminer og denne falske ABC News siden - som til forveksling likner den ekte amerikanske nyhetsgiganten ABC News

I utgangspunktet gjorde han det for å skade Trump, forteller han, ved å vise at Trump-tilhengerne var så dumme at de nærmest trodde på hva som helst. 

Men så tok det helt av, og blant historiene som ble tatt for god fisk var at Amish-folket støttet Trump, og at profesjonelle bråkmakere var betalt 3.500 dollar for å demonstrere mot Trump.

Andre falske historier som ble spredt i rekordfart var den om at paven støttet Trump, og at en FBI-agent som etterforsket Hillarys private emailer på mistenkelig vis hadde tatt sitt eget liv. 

Nå angrer Horner, og tror at Trump kanskje vant valget på grunn av ham. Det er det nok delte meninger om, og ikke mitt anliggende denne gang. Det mest oppsiktsvekkende med disse historiene er nemlig hvilke enorme utfordringer vi etterhvert har fått med å skille fakta fra fantasi, skitt fra kanel - eller snørr fra barter, om du vil.

Hvordan skal vi kunne vite hva som er sant?

Jeg mener det er en feilkobling å skylde på "dumme" Trump-tilhengere. For hvordan i all verden skal folk flest kunne avsløre en falsk nyhet fra et falskt nyhetsted på nettet?

Som kjent har Facebook-grunder Mark Zuckerberg blitt drevet fra skanse til skanse når det gjelder redaktøransvaret for egne sider. Det berømte Vietnam-bildet ble fjernet på grunn av en "regel", og også når det gjaldt påstanden om at fake news kunne ha påvirket presidentvalget mente han i utgangspunktet at det var en "pretty crazy idea".  

Årsaken til motviljen mot redaktøransvar er ressurser. En "regel" kan styres av algoritmer, mens en "vurdering" må gjøres av mennesker. Derfor insisterer Facebook på at de er et uskyldig teknologiselskap som bare hjelper folk å dele og holde kontakten med hverandre.

LES MER HER: Facebook på autopilot

Og helst vil Zuckerberg sammenlikne Facebook med telefonen: Teleselskapene legger til rette for at du kan snakke i den. De kan ikke ta ansvar for at du snakker sant.

Men kjempen er på glid. Bildereglene ble endret slik at Vietnambildet ble tillatt, og nå har Zuckerberg i en lang post på sin egen side  forsikret at Facebook også tar problemet med fake news alvorlig. 

Det er på tide. Hvordan de skal gjøre det, gjenstår å se. Algoritmer og "regler" kan sikkert brukes til å luke ut falske nyheter og falske nyhetssteder som allerede er kjent.

Men hvem skal avgjøre om et nyopprettet nyhetsted er ekte eller falskt? Og hva med alle nyhetene der kilden er ekte nok, men der kilden hevder at innholdet er oppdiktet? Eller det mest banale - at kilden mener seg feilsitert?

Dette er prinsipielt sett et uhyre komplisert landskap, som må angripes med forsiktighet.

Det sier seg selv at Facebook ikke kan sjekke millioner av delinger hver eneste dag. Men det er denne materien de må bevege seg inn i. Og da begynner jobben å likne mistenkelig på det som redaktører over hele verden baler med hver eneste dag. 

Den digitale medievirkeligheten er ennå ung. Flommen av falske nyheter i det amerikanske presidentvalget viser mest av alt at et slikt redaktøransvar er nødvendig.

 

Det er Demokratene som har sviktet

Jeg er blant dem som har håpet at Donald Trumps ekstreme utspill i valgkampen bare har vært skuespill for å få oppmerksomhet - og at han nå vil vise seg som ansvarlig politiker.

Men tenk om det virkelig store skuespillet har foregått i det Demokratiske partiet - rett foran øynene på oss, gjennom åtte samfulle år?


Det kuleste presidentparet - ever. Tenk om det har vært et skuespill? (Foto: Det hvite hus)

 

Etter sjokkvalget av Trump som USAs 45. president er norske medier nå full av selvransakelse og selvkritikk. Noen kaller det etterpåklokskap, men det er mye bedre enn ingen klokskap.

Dagbladets John Olav Egeland sier det slik:

"Trumps valgseier omtales gjerne som et sjokk. Som en nærmest umulig hendelse. Det er i seg selv et tegn på hvordan politikere, medier, såkalte eksperter og meningsmålere ikke forstår sin samtid."

Dette er en nokså presis oppsummering. Vi har rett og slett ikke forstått hvor vanskelig mange amerikanere har fått det de siste åra, og hvor sviktet de har følt seg av den politiske eliten i Washington.

Men noen forsto det:

Bernie Sanders var kandidaten som ville føre en politikk som ligger nærmest våre nordiske land som Norge, Sverige og Danmark. I  USA er han radikal, men ikke etter norske forhold. Her ville han antakelig glidd godt inn i Høyre.

Sanders pekte tidlig på de samme tingene som mange har pekt på de siste dagene: Om hvordan middelklassen har sakket akterut, om hvordan arbeiderklassen (de som mange nå kaller "hvite uten utdannelse") ligger med brukket rygg og føler seg sveket av alt og alle.  

Hadde Demokratene tatt dette på alvor, ville de valgt Bernie Sanders til partiets presidentkandidat. Men det gjorde de ikke.

LES OGSÅ: These simple facts suggest Bernie Sanders could have beaten Donald Trump

For her hjemme og i resten av verden har vi alle vært blendet: For åtte år siden syntes vi det var så fantastisk med en svart president at Obama fikk Fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Han hadde dessuten fantastiske retoriske evner og kunne fortelle om både change og kvinners rettigheter og fred på jord.

Og nå i valgkampen har vi vært blendet av en kvinne. Vi har syntes det var så fantastisk at en kvinne kunne bli president at vi fullstendig har oversett at kallenavnet "Crooked Hillary" faktisk kunne inneholde et snev av sannhet: 

Vi har bagatellisert det faktum at hun som utenriksminister holdt millioner av eposter unna innsyn fra andre i statsapparatet ved hjelp av en privat server. Vi har bagatellisert det faktum at hun og ektemannen har mottatt rause pengegaver til "Clinton Foundation" fra milliardærer som kanskje ventet å få noe igjen dersom hun ble valgt. Og vi har bagatellisert hennes nære tilknytning til finansmiljøet på Wall Street.

LES OGSÅ: Misnøyen ble undervurdert - igjen

Og fremdeles går vi rundt og snakker om the Obamas som det kuleste presidentparet ever.

Jeg har som sagt vært blant dem som har lurt på om Trump egentlig bare er en god skuespiller. Men forsøk å tenk denne tanken:

Tenk om det virkelig store skuespillet har foregått i Det hvite hus - rett foran øynene våre gjennom åtte år?

At Obama har vært gallionsfiguren som utad har framstått som den "radikale" presidenten som både skulle stenge Guantanamo og gi håpet om forandring tilbake til de fattige.

Mens innad har partiapparatet vært fullstendig i hendene på et "establishment" som nådeløst og kynisk har fortsatt en politikk som konsekvent har gjort de rike rikere og de fattige fattigere.

Kanskje er det dette de amerikanske velgerne har gjennomskuet. Og kanskje vil historiebøkene vise at det er her det store sviket ligger.

(teksten fortsetter under bildet)


Vi vil gjerne tro på fortellingen om "den gode" mot "den onde". Men kanskje er de skuespillere begge to? Foto: Scanpix 
 

Jeg ser motargumentet, om at Obama ikke har klart å gjøre så mye fordi republikanerne har sabotert i Kongressen. Og også jeg stritter imot tanken. For også jeg har beundret Obama og hans taler. Jeg vil gjerne tro at han er en redelig mann som bare vil gjøre godt. 

Men da Ronald Reagan ble valgt, var mange overbevist om at han bokstavelig talt bare var en skuespiller som spilte rollen som amerikansk president, mens det var helt andre folk som styrte. Og har du egentlig sett så mye fred på jord de siste åra?

Les også: En smule ydmykhet, takk

Uansett har John Olav Egeland rett i en ting til:

Når demokratiet svikter, står autoritære krefter på lur for å "rydde opp".

For dette er det ingen tvil om:

Donald Trump er autoritær. Skremmebildet som norske medier har skapt av ham som en despot med ustabile trekk er antakelig riktig. Det er ikke det kritikken av norske medier har gått ut på. Hovedkritikken har vært den uriktige framstillingen av at det nærmest bare var rasistiske hillbillies som ville stemme på ham.

Faren er at Trump kan åpne opp for autoritære politikere også i Europa. Derfor er utfordringen til alle demokratiske krefter, både politikere og media, viktigere enn noen gang:

De demokratiske institusjonene må ta folkelige strømninger på alvor, og komme med adekvate løsninger i tide. Det verste vi kan gjøre er å avfeie folk flest som dumminger som ikke vet sitt eget beste.

 

 

OPPDATERING: En leser har sendt meg denne satiren fra den britiske "reporteren" Jonathan Pie, i skuespiller Tom Walkers skikkelse. Anbefales på det sterkeste:

 

En smule ydmykhet, takk

Da er tiden kommet for selvransakelse i norske medier, etter at en nær sagt samlet presse bommet grovt på Donald Trumps valgseier. 

Både VG og Aftenposten har varslet gjennomgang, og Reidun K. Nybø i Norsk Redaktørforening stiller spørsmål om mediene har fjernet seg fra viktige strømninger i folket.


Umiskjennelig følelse av blåmandag etter Donald Trumps overraskende valgseier. Denne "oppsummeringen" er delt over 1,1 millioner ganger på sosiale medier. Instagram tegning: Badgalriri
 

Til Dagens Næringsliv påpeker hun at mange ser på Trump-seieren og brexit som en protest mot eliten, og at mediene kanskje er blitt en del av denne eliten. 

Utspillet fra redaktørforeningen er klokt og nødvendig. Tidligere i høst har det vært vitset mye i pressekretser om den store horden av norske journalister som er sendt over dammen for å dekke det amerikanske presidentvalget. Og ikke minst hvor mange av dem som plutselig ble utropt til "USA-eksperter."

Etter at resultatet var klart tidlig onsdag morgen norsk tid, var politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv raskt ute med twittermeldingen: "Nav arrangerer omskoleringskurset "Ny sjanse" for USA-eksperter i Oslo mandag klokken 08"

(teksten fortsetter under bildet)



Nå er det kanskje urettferdig å stille strengere krav til norske journalister enn til amerikanske. For også de amerikanske mediene gjorde samme feil, som igjen kan forklares med meningsmålernes feil.  

LES OGSÅ: Misnøyen ble undervurdert

Men, som redaktør Gard L. Michalsen i Medier24 skriver: 

"Her er det lett å skylde på meningsmålinger, men man kan ikke skylde på dem for at norske medier har plassert Trump i en kontekst der bare rasister, kvinnehatere og veldig enkle sjeler har stemt på ham." 

Også Nettavisen må ta selvkritikk her. Også vi har bragt reportasjer og kommentarer som i altfor liten grad har forsøkt å fram hvilke aktverdige grunner mange amerikanere har hatt for å heie på Trump.

Heldigvis er det ikke slik at alle norske medier har bommet hele tiden. NRK sendte for eksempel kvelden før valget en Trygdekontoret spessial - i Hillary og Donalds bakgård - der Thomas Seltzer besøkte sine slektninger i Texas og på forbilledlig vis fikk fram håpløsheten, depresjonen og desperasjonen på den amerikanske landsbygda der nede mot grensa til Mexico. 

Og at det er helt alminnelige folk som har båret Trumps protestbølge fram mot Det hvite hus. 

Men NRKs utenrikseksperter fikk nok ikke tid til å se kollega Seltzers kommentar, de var kanskje for opptatt med å forberede live-presentasjonen av Hillarys kommende brakseier. De fikk heller ikke sjekket sosiale medier - hvor hele 71 prosent av "hashtagene" som er brukt på nett har vært til støtte for Trump, ifølge Meltwater og DN. 

(teksten fortsetter under bildet)


Assisterende generalsekretær Reidun K. Nybø krever selvransakelse blant norske journalister og redaktører.

Det er nok riktig at grunnlaget for fadesen ligger hos de amerikanske meningsmålingsinstituttene, som i går hadde en enda større blåmandag enn de britiske etter Brexit. Forklaringene eller bortforklaringene er mange:

Noen av de som ble oppringt av meningsmålerne våget kanskje ikke innrømme at de skulle stemme Trump. Store grupper av lavtlønte, hvite unge menn som tradisjonelt ikke har stemt, ble ikke spurt. Og kanskje har de spurt for mange i de store byene, for få på landsbygda.

Men utfordring for de mediene som nå skal gjennomgå dekningen sin, er at det er de samme journalistene som tok feil som nå skal forklare hvorfor de tok så feil. Det krever ydmykhet, en egenskap som kanskje ikke er den aller første som blir trukket fram når medienes rolle blir diskutert rundt omkring i selskapslivet.

I den store omveltningen som foregår i medieverdenen, er det mange tradisjonelle medier som har satset på meningsstoff i tillegg til rask formidling av enkle nyheter. Det kan være klokt. 

Men kanskje skal fokuset i større grad rettes mot hva leserne mener, ikke så mye hva avisenes egne journalister og kommentatorer mener. Og ikke minst hva dem det gjelder mener. Og hvorfor.

Det kan sies mye negativt om Donald Trump. Og mye av det er nok riktig. Men det store spørsmålet nå er hvorfor halvparten av det amerikanske folket likevel har stemt på ham. Det gleder jeg meg til at norske og amerikanske journalister kaster seg over. 

For journalistikkens første oppgave og ypperste særtrekk er fremdeles å undersøke, å gå rundt  blant eksperter og vanlige folk og spørre og grave, for deretter å formilde hva man faktisk finner ut.

 

Misnøyen ble undervurdert - igjen

Det som mange har fryktet, har skjedd. Børsene stuper i Asia, og det store spørsmålet nå er hvordan eksperter og meningsmålere i den grad kunne undervurdere misnøyen i det amerikanske folket.

Donald Trump blir USAs 45. president. Vi får håpe at bajaseriet har vært taktisk begrunnet, og at han vil vise seg som en ansvarlig vinner.

 

Allerede kl 5.42 i dag tidlig tok TV 2s tallknusere sjansen på å utrope Donald Trump som den 45. amerikanske presidenten. Da hadde Trump ledet gjennom store deler av natta, helt fra den store, viktige staten Florida tikket inn som den aller første Trump-staten.

Med Brexit friskt i minne, og nå med Trump som president, er det nok mange som i løpet av dagen vil utrope 2016 til annus horribilis for de etablerte, politiske klassene i den vestlige verden. Det som i alle fall er sikkert, er at 2016 er annus horribilis for meningsmålerne.

For igjen har de undervurdert misnøyen og mistilliten til "elitene" blant vanlige folk. Så og si alle de etablerte byråene utropte Clinton som vinner på forhånd, og mange vil nå berettiget spørre: hvordan kunne de ta så feil?

Noen har forsøkt seg på svar allerede: 

Clintons "kvinne-effekt" har vært overdrevet. Hvite menn har strømmet til valglokalene og stemt Trump i større grad enn ventet. Også store hispanics-grupper har stemt Trump. Det har også mange lavtlønte. 

Den viktigste underliggende grunnen er likevel at mistilliten til det etablerte, politiske systemet har vært undervurdert. En meningsmåling (sic) fanget det opp på denne måten blant velgere som kom ut fra stemmelokalene i går:

Et flertall av velgerne føler at de politiske partiene ikke bryr seg om "slike som meg". Et flertall mener at det økonomiske systemet i USA er laget for de rike. Et flertall mener at "mainstream media" er mest opptatt av å tjene penger, ikke av å få fram sannheten om økonomiske og politiske forhold.

Og tallenes tale er klar: Den gjennomsnittlige amerikaneren er blitt fattigere de fire siste presidentperiodene. USAs svar på Statistisk Sentralbyrå fortalte nylig at realinntekten til den typiske amerikanske familien falt med hele 2,4 prosent i perioden 1999 - 2015. 

Ikke bare det: De rikeste er blitt betydelig rikere. Og de fattige er blitt betydelig fattigere. Enkelte arbeidstakergrupper har ikke hatt lønnsøkning på 40 år.

Barack Obama har ikke klart å endre på det, selv om akkurat det siste året har sett lysere ut. Kanskje viktigere: mange amerikanere er begynt å tvile på om Obama virkelig ville endre på det - til tross for hans mange vakre ord og suverene retorikk.

I løpet av dagen og uka vil vi nok få mange forklaringer, både fra eksperter, meningsmålere og amerikanske media, om hvorfor valgresultatet ble helt annerledes enn de hadde spådd. 

Det vi vet er at USA er et splittet land, med en kommende president som mange er usikker på og som mange frykter - med god grunn.

I valgkampen har Donald Trump stått fram som en bajas, en outsider med ustabile trekk og et temperament som slett ikke egner seg for verdens viktigste embede. Noe av det mest urovekkende for et lite land som Norge er hans holdning til internasjonalt samarbeid og særlig til NATO.

Vi får håpe det har vært bevisst strategi for å bli valgt. At han, når valget er over, står fram som en ansvarlig vinner som snarest forsøker å samle nasjonen.   

 

OPPDATERT: Da har Donald Trump nettopp holdt sin første tale som nyvalgt president. Her gjorde han som vi kunne håpe: Han takket Hillary Clinton for en hard valgkamp, han rettet en utstrakt hånd til sine motstandere - og forsikret at han ønsket å være president for alle amerikanere.

Plutselig framsto han som en varm, samlende figur som "skal gjøre Amerika stort igjen", samtidig som han forsikret en urolig verden om at USA skal opptre ansvarlig og "fair". 

Det blir spennende tider.

 

Når nyhetene blir stadig likere

Dagsrevyen og Nyhetene TV 2 blir stadig likere, viser en undersøkelse. Det er ikke nødvendigvis bra for oss seere.

 




NRK Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene kl 21.00 alle dager i uke 10 og 11. Kilde: Fire undersøkelser gjort av Universitetet i Oslo og Høyskolen i Oslo og Akershus. 

 

Det er Høyskolen i Oslo og Akershus som har gjennomført årets undersøkelse, som første gang ble gjort i 1993. Siden den gang har den vært gjentatt hvert sjuende år for å kunne se utviklingen på de to allmennkringkasterne.

Og de to konkurrentene nærmer seg stadig hverandre. Noen vil hevde at TV 2 er blitt mer "seriøs", andre at NRK er blitt mer "tabloid". Jeg vil tro at begge påstandene er riktige. Mest overraskende er nok at for første gang ligger krim-stoffet på topp også hos Dagsrevyen. 

Professor Kristin Skare Orgeret sier til Aftenposten at dette delvis kan forklares med at årets undersøkelse ble gjennomført de to ukene i mars da Breivik-saken gikk. Men også på andre områder er de to nyhetssendingene tilnærmet like. Sosiale spørsmål ligger på andreplass hos begge, med politikk på tredjeplass. 

Ellers er det verdt å merke seg at kvinneandelen i begge kanalene er steget med hele 9 prosentpoeng de siste sju åra, med TV 2 på topp. At politikk ser ut til å tape terreng i begge kanalene - og at klimaspørsmål nesten ikke dekkes av noen av dem. 

Undersøkelsen er viktig og aktuell akkurat nå fordi Regjeringen snart skal svare på hvordan fullverdige nyhetssendinger fra TV 2 skal sikres i åra som kommer. 

Og på kort sikt er undersøkelsen bra for TV 2, fordi den viser at den kommersielle kanalen i høy grad klarer å konkurrere med statskanalen.

Men på lengre sikt er undersøkelsen urovekkende. 

Selve grunnlaget for TV 2 var å lage et alternativ til NRK, og i starten var det ingen problemer med å se tydelige forskjeller på de to nyhetsleverandørene - både når det gjaldt geografi og dramaturgi og redaksjonelle prioriteringer. 

Dette var utvilsomt en fordel for seerne, som nå fikk et langt større mangfold å velge mellom. Og samtidig som TV 2 var eksperimentelle, gjorde den økte konkurransen at det noe sedate NRK tok seg kraftig sammen.

Nå, mer enn 20 år senere, er både Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene blitt langt mer profesjonelle, i takt med både generelle kvalitetskrav og "det folk vil ha". Men dermed har også mye av "alternativet" - både for folk flest og for politikerne - forduftet.

Riktig nok kan TV 2 si at med Nyhetskanalen er alternativet blitt tydeligere enn noen gang.

Men når det gjelder hovedsendingene kan vi paradoksalt nok spissformulere og si at jo bedre Nyhetene TV 2 er blitt, jo mindre er behovet blitt for en alternativ nyhetssending.

 

 

Si meg hvem du omgås - og hvor du bor ...

Politisk kommunikasjon kan være så mangt: De siste dagene har for eksempel Arbeiderpartiet i Oslo fått pes fordi nær halvparten av listetoppene til stortingsvalget er PR-folk.

Hva du gjør gir jo et slags signal på hvem du er. Et annet signal er hvor listetoppene bor


BESTE VESTKANT: Jonas Gahr Støre og to andre listetopper i Arbeiderpartiet bor på Oslos mest fasjonable adresser. Foto: Google/Scanpix.
 

Ordspråket «Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er,» er eldgammelt, og skal ifølge kristen tradisjon stamme fra en gresk vismann som levde mer enn 400 år før Kristus. 

For det er ikke bare hva du sier, som forteller hvordan du er eller hvilken type du ønsker å være. Det sier like mye hva du gjør.

Som et apropos var det avisa Klassekampen som denne uka fortalte at av Oslo Arbeiderpartis 25 navn på lista til kommende stortingsvalg, er 20 yrkesaktive. Av disse er det bare fire (4) som har en annen jobb enn rådgivning, PR eller politikk på fulltid. 

- Kva tenkjer du om at nesten halvparten av toppkandidatane er kommunikasjonsrådgjevarar? spurte Klassekampen

- Det har eg faktisk ikkje reflektert over. Kven er det snakk om? svarte lederen i nominasjonskomiteen, Signe Horn.

(Teksten fortsetter under bildet)


BESTE VESTKANT: Marianne Martinsen. Foto Arbeiderpartiet

Komiteen har sannsynligvis ikke reflektert over hvor toppkandidatene bor heller, men igjen kan onde tunger hente fram det gamle ordtaket. For her kan vi raskt slå fast at hele tre av fem toppkandidater er villaeiere i Vestre Aker bydel, til og med på de aller mest fasjonable stedene. 

Jonas Gahr Støre (1) bor på Ris, Marianne Martinsen (2) bor på Slemdal, og Espen Barth Eide (5) bor på Vinderen. De er praktisk talt naboer på Holmenkollbanen, bare med Gaustad i mellom. Så rent praktisk er det lite i veien for at de kan møtes hver 1. mai for avsynging av "Så samles vi på Vinderen"

"Si meg hvor du bor, så skal jeg si deg din adresse", blir det fleipet i eiendomsbransjen. Også Oslo Arbeiderparti må nok tåle en del fleip rundt PR-bransje og beste vestkant fram mot valget neste år.

Vi kan vel si at det er lenge siden Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Jeg synes det er rart at et sosialdemokratisk parti frivillig legger ballen så tydelig midt på straffesparkmerket. 


BESTE VESTKANT OG ... : Espen Barth Eide bor på Vinderen. Mens for eksempel førstekandidat for Høyre, Ine Marie Eriksen Søreide, bor i Gamlebyen.
 

Norges viktigste stemmer

Det store diskusjonen om flyktninger, innvandring og islam er kanskje vår tids aller viktigste offentlige samtale. Den kommer ikke til å gå over med det første. Og måten vi gjennomfører den på kan være avgjørende for våre barns framtid.


Nettavisen feirer våre sekulære bloggere: Fra venstre rundt bordet: Lily Bandehy, Shahram Shaygani, debattredaktør Siv Elisabeth Limkjær, Mina Bai, nyhetsredaktør Erik Stephansen, Mahmoud Fahramand og Walid al-Kubaisi. Foto: Guro Holmene
 

(Denne kommentaren står også på trykk i Nettavisens jubileumspapiravis i anledning 20-årsdagen, sammen med artikkelen Skaper storm med islamblogger)

 

Samtidig er det ingen diskusjon som polariserer like mye, og som vekker slik temperatur: Derfor våger jeg påstanden: Nettavisens sekulære, muslimske bloggere er blant Norges viktigste stemmer.

Det var 11. november i fjor at forfatteren Mina Bai takket ja til å bli samarbeidsblogger i Nettavisen. Vi hadde lagt merke til hennes tydelige meldinger på Facebook en stund, og moderne muslimske stemmer som hennes var sjeldne i den norske offentligheten. 

For hittil hadde norske medier gjort omtrent det samme hver gang det dukket opp et spørsmål rundt innvandring eller islam, og journalistene for syns skyld trengte noen synspunkter fra "muslimene":

Vi ringte en eller annen moske og snakket med en eller annen imam. 

Det samme gjorde norske myndigheter, som forståelig nok trenger "formelle" organisasjoner som samarbeidspartnere. Men det har også ført til at de religiøse kreftene fått altfor stor betydning i den norske samfunnsdebatten. Mens mer moderate og ikke-relgiøse innvandrere knapt ble hørt.

I dag har Nettavisen flere bloggere som kan gå under sekkeposten "sekulære muslimer": Etter Mina Bai kom Walid al-Kubaisi, som allerede var skribent i nynorsk-avisen Dag og Tid, og så kom Mahmoud Farahmand, Lily Bandehy og Shahram Shaygani. Felles for alle disse er at de er helt som vanlige folk. Og derfor helt forskjellige. 

Til å begynne med var det riktig nok mange som stusset over begrepet "sekulær muslim". Det var jo en selvmotsigelse! Det går ikke an å være både sekulær og muslim!

Men joda, det gjør det. 

Noen bruker begrepet sekulær muslim for å vise at du kan være religiøs som privatperson, men likevel mene at samfunnet bør styres etter verdslige (sekulære) lover. Noen av bloggerne betegner seg som ex-muslimer, og noen kaller seg kulturelle muslimer - altså at de tilhører den muslimske kultursfære, og har vokst opp med muslimsk familie og røtter, men at de selv ikke er spesielt religiøse. 

Med andre ord: De er muslimer på omtrent samme måte som du og jeg er kristne. 

Og plutselig opplever vi det som helt vanlig. På under et år er vi blitt vant til å høre mange ulike stemmer, også fra muslimene. Vi hører at de er uenige. At de krangler og diskuterer, med oss og med hverandre.

Og ikke misforstå - det dukker opp spennende folk andre steder også. I Aftenposten, for eksempel, som har knyttet til seg "de skamløse jentene" Nancy Herz og Sofia N. Srour. Pluss at "våre" bloggere er blitt populære som spaltister også for de andre store mediene, for VG, for Dagbladet - og for Klassekampen.

Det synes vi er hyggelig. Nettavisen liker å tenke at vi er del av den moderne delingsøkonomien. 

De nye sekulære stemmene er viktige av minst fire grunner:

1. De utvider den offentlige samtalen i Norge. De problematiserer vanskelige felt innen innvandring og religion, direkte og uten filter. De snakker om seg selv og sine, uten behov for å være overdrevent høflige eller kunstig hensynsfulle. Dermed kan vi andre også være mer direkte.

2. Vi som ikke er muslimer lærer en masse om ting vi før ikke hadde peiling på. De kan dermed skape forståelse og innsikt blant folk som i utgangspunktet er fiendtlige - og de kan refse etniske nordmenn som er altfor velmenende og misforstått "snille".  

3. De er med på det europeiske nybrottsarbeidet for å modernisere islam og tilpasse en gammel religion til et demokratisk samfunn. For det er fra sine egne man skal ha det, for å vri på meningen i et ordtak. Det er forskjell på om en muslim argumenterer for blandingsekteskap eller om en innfødt trønder gjør det. 

4. De er blitt forbilder for tusenvis av muslimske ungdommer, som ikke bare følger nøye med fra sidelinjen på jakt etter argumenter til bruk ved kjøkkenbordet hjemme. Men som også vurderer å kaste seg utpå og være med på den store offentlige diskusjonen selv.

Mange vil nok mene at jeg er altfor optimistisk, og at vi har en lang vei å gå.

Det har vi nok. Men jeg mener at Nettavisens muslimske bloggere på mindre enn ett år har vært med og flyttet "islamdebatten" i Norge et sjumilssteg framover. De rydder vei, og etter hvert vil det komme flere sekulære stemmer til, ganske enkelt fordi det er veldig mange av dem.

Viktig fakta: Av Norges vel 100 000 muslimer har nesten halvparten (46 000) valgt å ikke være medlem i en moske.

Det er på tide vi lytter til hva de har å si.

 

 

LES OGSÅ: Den "dannede" innvandringsdebatten fører til mer vold

LES OGSÅ: Den stygge hetsen mot Hadia

LES OGSÅ: Nå må vi snart slutte med dette velmeneriet

LES OGSÅ: Nå må vi støtte de sekulære muslimene

 

hits