Trump gir blaffen i Rolling Stones

Har Donald Trump et hjerte av stein?

Eller er bruken av Rolling Stones-låten "Heart of Stone" en direkte peke-nese mot gruppa - som forgjeves har forsøkt å få den kommende presidenten til å stoppe bruken av musikken deres?


Donald Trump med sin Melanie vandrer ned trappene til tonene av Heart of Stone. Skjermdump.

Du har kanskje lagt merke til at Trump flere ganger har brukt Stones-låter i forbindelse med møter og kampanjer. Både Brown Sugar, You Can't Always Get What You Want og Start Me Up har runget over høyttalerne på diverse Trump-arrangementer, noe som sikkert har fått mange til å lure:

Er den aldrende Stones-gjengen blitt Trump-tilhengere?

Ovehodet ikke. Ifølge Billboard har Jagger/Richards flere ganger bedt Trump om å slutte å bruke låtene deres, noe som vanligvis er regnet som god folkeskikk å ta hensyn til.

Men Trump er ikke vanlig. Han gir rett og slett blaffen. Andre artister som har fått merke det, er blant andre Adele og R.E.M.

Og i går gjorde Donald Trump (70) det igjen:

For da den kommende presidenten gikk nedover trappa foran Lincoln Memorial sammen med sin fru Melanie, var det til tonene av Heart of Stone fra 1964. (trykk på lenken, så får du se.)

Og antakelig måtte Keith Richards (73) enda en gang rive seg i håret. For allerede i 2015 uttalte Richards at utsiktene til å få Trump som president var hans "verste mareritt".

Keith Richards og resten av Stones liker ikke at Trump bruker låtene deres. Foto: Scanpics

Om låtvalget ikke er et pek til Rolling Stones, er det mildt sagt underlig for anledningen. For dette er ikke akkurat en kjærlighetserklæring, verken til Melanie eller det amerikanske folk, for å si det slik.. Du kan lese teksten her.

I dag blir han innsatt, og i både tradisjonelle og sosiale medier har det svirret med rykter om hvem som har sagt nei til å opptre i forbindelse med seremonien - som altså begynte allerede i går. 

Både Elton John, Celine Dion og Kiss skal ha blitt spurt, men har sagt nei. 

Også Andre Bocelli skal ha sagt nei, men her sier Trump-administrasjonen at det var Trump som ikke ville ha ham.

Også svensk-britiske Rebecca Ferguson skal ha blitt spurt. Ifølge BBC skal hun ha gitt beskjed om at hun ville "garciously accept", men bare hvis hun fikk synge Strange Fruit, en verdensberømt jazzlåt fra 1939 om lynsjing av afro-amerikanere, først framført av legendariske Billie Holiday.

En slags fornærmelse tilbake, der altså, og i ettermiddag får vi se om Donald Trump klarer å snike inn en Stones-låt til.

 

Verden holder pusten for Trump

Det er ikke å overdrive å si at verden vil holde pusten et sekund eller to mens Donald Trump i morgen blir innsatt som USAs president. 

Ekstra spenning er det i NATO-hovedkvarteret i Brussel, der "vår egen" generalsekretær Jens Stoltenberg har grunn til ørlite uro.

NATO Secretary General Jens Stoltenberg previews Antalya meeting of NATO Foreign Ministers during a press conference given at NATO headquarters

Jens Stoltenberg som relativt fersk generalsekretær i mai 2015. Foto: Nato

For tre dager siden sa Trump i et intervju med tyske Bild og britiske Times at militæralliansen fra 1948 var "utdatert". Også tidligere har han ment at NATO fortsatt har for stort fokus på den kalde krigen og Russland, og at den ikke har klart å forsvare seg mot terrorisme. 

Og for bare to dager satt Trumps høyre hånd Anhony Scaramucci i Davos og sa at Nato ikke virker helt.

- Ingen jeg kjenner bor i det samme huset og går i de samme klærne som de gjorde i 1948, sa han, og mente at NATO må "omstruktureres" for å komme på rett kjøl. (Se hele intervjuet mer Scaramucci her.)

Rett nok sa Trump-rådgiveren til Dagbladet etterpå at Stoltenberg "ikke nødvendigvis må byttes ut", men det skal ikke så stor fantasi for å skjønne at slike uttalelser ikke nødvendigvis virker direkte beroligende på hovedkvarteret.  

(teksten fortsetter under bildet)


Nato er et gammelt hus som ikke er pusset opp siden 1948, mener Anhony Scaramucci. Skjermdump.

Mest misfornøyd er likevel den kommende presidenten og forretningsmannen med at flesteparten av medlemslandene ikke betaler for seg.  

USA bruker i dag tre/fire prosent av sitt brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar, og står i dag for nesten 70 prosent av de samlede forsvarsutgiftene til de 28 medlemslandene. Det gjør selvsagt at synspunktene til den amerikanske presidenten tillegges en helt spesiell vekt. 

Også Storbritannia, Polen, Estland og Hellas ligger på over to prosent av BNP, mens alle de andre ligger godt under den avtalte prosentandelen.. Det gjør også Norge - med sine vel 1,5 prosent.

Hva kan vi så vente av en forretningsmann i en slik situasjon?

Når det gjelder Trump er det som kjent ikke så lett å spå, men det er vel ikke helt usannsynlig at han vil tromme på avtalen med pekefingeren og true med inkasso. 

Deretter kan det jo hende han vil peke på rike Norge og forlange at landet til selveste generalsekretæren må gå foran med et godt eksempel, ellers ...

Det kan bli dyrt. 

Nærmere bestemt 15-20 milliarder kroner ekstra i året, avhengig av hvordan du regner. Og så mye er kanskje ikke en generalsekretær verdt?

 

Fakenews på norsk

Fakenews er kommet til Norge. Ikke til de store avisredaksjonene, så vidt jeg kjenner til, men i alle fall til bruk i hissige Facebook-debatter om Rema1000 og dieselforbud. 

To av ofrene er Drammens Tidende og trolig også tidligere statsminister Jens Stoltenberg.

Det som ser ut som et klipp fra Drammens Tidende er manipulert. Skjermdump fra Facebook.

 

Som sjefredaktør Kristin Monstad i Drammens Tidende skrev i en kommentar rett etter Rema1000-oppstyret i forrige uke:

Med tittelen "Ræva1000" og en knallhard Rema-negativ ingress er denne lederen blitt Drammens Tidendes mest leste sak det siste døgnet. Problemet er bare at verken ingressen eller tittelen er vår.

Det som ser ut som et klipp fra Drammens Tidende, er manipulert og forandret på - uten at den vanlige Facebook-leser har den minste mulighet til å oppdage det.

I dette tilfellet var det folkene bak en uoffisiell fan-side for Drammens-bryggeriet Aass som sto bak. - og altså endret både tittel og ingress på kommentaren. Ikke en sak av det alvorligste slaget, kanskje, men realiteten bak er seriøs nok: Slik svekkes den generelle tilliten  i samfunnet, og slik misbrukes andres troverdighet.

Nå har også tidligere rådgiver på Statsministerens kontor, Sindre Beyer, lagt ut et eksempel på Facebook som han hevder er manipulert:

(teksten fortsetter under bildet)

Eksempel på at undertekster blir manipulert. Skjermdump Facebook

På en Facebook-melding er det lagt inn et bilde fra 2007, der ser det ut til at tidligere statsminister Jens Stoltenberg direkte oppfordret folk til å velge dieselbil, mens han på et klipp fra 2010 sier at dieselbiler er mindre miljøvennlige enn bensinbiler.

Beyer hevder at sitatene ikke eksisterer, underforstått at tekstene er manipulert, og at han er ganske sikker på at det siste bildet ikke handler om biler i det hele tatt - men "manifest mot mobbing" på Møllergata skole.

FIKK DU MED DEG DENNE? Falske nyheter ble delt oftere enn ekte nyheter i valgkampen i USA

Om Beyer har rett, og det tror jeg - fordi norsk sjelden blir tekstet på norsk tv - har vi enda et eksempel på hvordan vi kan bli lurt på nettet. Det gir også dystre perspektiver på den kommende valgkampen.

Bare en liten presisering til slutt:

Det er mange som bruker begrepet fakenews om vinklinger de ikke liker, eller titler som ikke er helt presise eller kan gi et feilaktig inntrykk i vanlige medier. Ikke gjør det, for da mister begrepet innhold.

Du kan mene mye om norske medier, og det er helt legitimt å være kritisk til mye av det som står både i Nettavisen og de fleste andre medier. Men de redaktørstyrte mediene lager ikke forfalskninger med vilje. Og hvis noe er galt, kan de bli stilt til ansvar for det.

Med fakenews menes at noen med viten og vilje lager en forfalskning, i et bevisst forsøk på å lure oss. Det har vi alle en plikt til å forsøke å stoppe.

PS: Om du oppdager det, send gjerne eksempler på fakenews til erik.stephansen@nettavisen.no

OPPDATERING: I ettertid har Sindre Beyer sendt den originale videoen som klippet er hentet fra:

https://www.youtube.com/watch?v=WEFtZjePtGc&app=desktop

 

 

Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

I helga eksploderte saken om Mahad Adib Mahamud på sosiale og tradisjonelle medier.

"Offer for Listhaugs knallharde linje", hevdet TV 2, og fortalte om mannen som kom alene til Norge som 14-åring, og som nå - 17 år senere - risikerer å bli fratatt statsborgerskapet.


Det virker ikke logisk å hjelpe Listhaug til å få alle innvandringsdebatter til å handle om henne. Faksimile TV 2

 

I utgangspunktet kan det jo presenteres som en "rysare" av en human touch-historie:

Om hvordan 14-åringen fra Somalia, nå bosatt i Brumunddal, mot alle odds klarte å få seg utdannelse, og nå arbeider som bioingeniør på Ullevål sykehus. Om hvordan UDI påstår at han løy og sier at han slett ikke kom fra Somalia, men tvert om fra nabolandet Djibouti. Og at han derfor skal kastes ut, men at Djibouti nekter å ta imot ham, og at han derfor kan bli statsløs uten jobb.

- Nå er det faen meg nok, skrev Sophie Elise

- Hele tiden eitrende forbannet, skrev Europarådet-leder og tidligere Arbeiderparti-leder Thorbjørn Jagland om sin egen sinnsstemning på skituren i helga.

- Erna, vi må snakke om Sylvi, skrev samfunnsredaktør Lasse Jangås i Nordlys.

Så er det bare det at denne saken har svært lite med Sylvi Listhaug å gjøre. For det første ble saken satt i gang av UDI i 2015, lenge før Listhaug var tiltenkt rollen som statsråd. Og for det andre ble loven om trekke tilbake statsborgerskap vedtatt av et nærmest enstemmig Storting allerede i 2005 - selvsagt med velsignelse også fra Arbeiderpartiet og før nevnte Jagland, må med akutt  dårlig hukommelse.

Misforstå meg ikke: Jeg er selv av dem som mener at Listhaug opptrer helt unødvendig provoserende i enkelte saker.

Les for eksempel bloggen Hvor lavt kan egentlig en statsråd gå?

Og: Jeg mener det er all grunn til å diskutere om det er riktig å utvise/frata statsborgerskapet til en mindreårig som kanskje løy for 17 år siden . Kritiske synspunkter vil da også komme rikelig fram i rettssaken i februar, se for eksempel framtredende jurister som Jon Christian Elden eller Mads Andenæs

Men det er ikke saken.

Saken er at å gi Listhaug skylda for alt som er vondt og vanskelig i verden er en ganske dårlig strategi hvis man ønsker en mer liberal asyl- og flyktningpolitikk enn den regjeringen fører i dag.

For det første er hun selv ekspert på å få nesten alle debatter til å dreie seg om seg selv eller Frp som "den ene mot resten".  Å hjelpe henne med dette virker ikke logisk. 

For det andre slår det ganske sterkt tilbake når det viser seg at også de andre partiene, som i denne saken, har stått for nøyaktig den samme politikken som Listhaug nå får skylda for.

For det tredje glipper vi på å diskutere de rent saklige spørsmålene, som for eksempel:

- bør en eventuell løgn fra en mindreårig (i dette tilfelle 14 år gammel) være alvorlig nok til å frata statsborgerskap?

- bør det være foreldelsesfrist i saker som dette?

- bør det ha betydning for saken at folk har skaffet seg utdanning og jobb - eller ikke?

Det er spørsmål som dette politikerne våre burde bli utfordret på. I stedet lar vi dem slippe unna altfor lett i det sedvanlige følelsesmessige (ski)sporet, der ingen egentlig blir stilt til ansvar for noe som helst. 

Når "tanta" plutselig blir verstingen

- Man skal lytte til selvskryt, for det kommer fra hjertet, sa min bestemor av og til.

Og i dag er det vi i Nettavisen som enda en gang kan glede oss over framgang på et viktig område, nemlig statistikken over fellelser i Pressens faglige utvalg (PFU).


Espen Egil Hansen fikk mye oppmerksomhet for sitt Facebook-utspill i fjor. Nå må han tåle posisjonen som etikk-versting.
 

Det var PFU-leder og VG-journalist Alf Bjarne Johnsen som la fram norsk presses "Etikkstatistikk" for 2016 i formiddag. Den viser at det er Aftenposten som nå har inntatt lederposisjonen av medier med flest fellelser.

Aftenposten, som i riktig gamle dager ble kalt "tanta i Akersgata" fordi den var så pertentlig,  fikk i alt 31 klager mot seg i fjor. Avisa ble felt hele fem ganger, blant disse var tre brudd og to "kritikk" - som er en mildere form for fellelse.

Den offisielle Ni på topp-lista over etikk-verstinger i 2016 ser slik ut:

1. Aftenposten. 5 fellelser av 31 klager.

2. TV 2: 3 fellelser av 26 klager.

3. Finansavisen: 3 fellelser av 6 klager

4. Tønsberg Blad: 2 fellelser av 6 klager

5. VG: 2 fellelser av 38 klager

6. Bergens Tidende: 2 fellelser av 6 klager

7. Akershus Amtstidende: 2 fellelser av 3 klager

8. Hamar Arbeiderblad: 2 fellelser av 5 klager

9. NRK: 2 fellelser av 70 klager

På delt tiendeplass kommer en lang rekke på over 30 medier, som alle ble felt 1 gang av PFU i løpet av fjoråret.

Her finner vi også Nettavisen, som fikk 21 klager i fjor. Av disse  kom bare åtte til reell behandling i utvalget, de andre ble enten trukket, avvist eller behandlet forenklet som ubegrunnede.

Nettavisen ble felt bare en gang også i 2015. I 2014 ble vi felt to ganger.

Så må vi selvsagt legge til at Nettavisen tar den ene fellelsen alvorlig. Den gjaldt ukritisk klipping av en sak med bilde fra utenlandske medier. Saken er allerede beklaget, og har ført til skjerpede rutiner. 

Men alt i alt kan vi altså gratulere oss selv i Nettavisen i dag.

Skal vi være riktig rause er det også grunn til å gratulere etikkredaktør Per Arne Kalbakk i NRK, som har klart å fjerne statskanalen fra den tvilsomme tittelen som etikkversting. Gratulerer også til Dagbladet, som faktisk ikke ble felt en eneste gang i fjor.


Kan puste lettet ut. Per Arne Kalbakk og NRK er ikke lenger versting. Foto: NRK

 

Sex, løgn og videotape i amerikansk valgkamp

Den amerikanske valgkampen er over, men de mest oppsiktsvekkende historiene ser ut til å gjenstå:   

Siste nytt fra Washington er at Putin skal sitte med kompromittererende sex-videoer av Donald Trump sammen med russiske prostituerte på et Moskva-hotell i 2013.



Og påstandene er ikke akkurat å regne som "vanlige" konspirasjonsteorier, selv om de i første omgang leder tankene mot den amerikanske suksessfilmen Sex, løgn og videotape fra 1989.

I følge CNN kommer de fram i et to siders notat som ble overlevert Trump og president Obama forrige fredag, som vedlegg til en bestilt rapport om den påståtte russiske hackingen av den amerikanske valgkampen.

Det er viktig å få med at påstandene ikke på noen måte er bekreftet. Men det faktum at notatet ble overlevert av de fire mest framstående etterretningssjefene i USA, deriblant FBI og CIA, sier vel at det ikke dreier seg om de aller løseste ryktene på det amerikanske kontinentet.

Selv om Trump i natt var raskt ute på Twitter og avkreftet det hele:



Ifølge CNN og  New York Times har den amerikanske etterretningen fulgt med Trump i årevis. Den amerikanske milliardæren har i mange år reist fram og tilbake til Moskva på jakt etter lukrative eiendomshandler, i tillegg til at han i flere år fulgte Miss Universe-kåringene, som han personlig eide, tett.

I følge rapportene fra etterretningstjenestene skal russerne sitte på ulikt materiale av både kompromitterende og "slibrig" karakter, der det mest konkrete altså er samkvem med prostituerte på et hotell i Moskva i 2013. I tillegg skal russerne ha informasjon om ulike finansielle transaksjoner som heller ikke tåler dagens lys.

For en vanlig observatør kan historiene virke som om de er tatt rett ut av en tredjerangs spionroman. Men om det stemmer, kan den være med å forklare bakgrunnen for russernes angivelige forsøk på hjelpe Trump i valgkampen gjennom hackingen av Clinton-kampanjen.

Scenarioet er jo nesten uvirkelig: Etter at Donald Trump ble innsatt som ny amerikansk president 20. januar, skulle han altså kunne "dirigeres" rundt på verdenskartet av en russisk president med kompromitterende sex-videoer på baklomma.

Det kunne utvilsomt føre til en rekke farlige og uholdbare situasjoner.

FIKK DU MED DEG DENNE? Tenk om vi er blitt lurt i åtte år?

LES OGSÅ: Noen må ta ansvar for falske nyheter

Så gjenstår det jo å vurdere sannsynligheten i historiene.

På den ene siden er det jo slett ikke veldig usannsynlig at herr Trump har drevet med både det ene og det andre både på russiske hoteller gjennom årene.

På den andre siden er det jo akkurat dette tvilsomme kvinne-renommeet som taler mot: Med alt som allerede er kommet fram om Trump, er det vanskelig å se at omgang med russiske prostituerte skulle utgjøre noen så avgjørende forskjell at han skulle la seg presse.

Da tror jeg personlig det kan være mer krutt i eventuelle lyssky finansielle eskapader. Eller påstandene om at Trump-kampanjen kjente til, og kanskje også hjalp russerne med den påståtte hackingen.  

 

En hyllest til vårt norske rettsvesen

På omtrent samme tidspunkt i formiddag - uten noen som helst sammenlikning forøvrig:

Tidligere politisjef Eirik Jensen starter sin forklaring i Oslo tingrett i en av norgeshistoriens største korrupsjonssaker. Bare noen minutter tidligere har massedrapsmannen Anders Behring Breivik gjort nazihilsen ved ankomsten til den spesialbygde rettssalen i Skien fengsel. 


Eirik Jensen har vært under etterforskning i snart tre år. Foto: NTB Scanpix

 

Vi i mediene ser det oftest som vår oppgave å kritisere. Særlig maktpersoner eller maktstrukturer. Og særlig statsapparatet.

I dag vil jeg benytte anledningen til det motsatte, nemlig å hylle rettssystemet vårt - et system som i alle fall i disse to viktige sakene fortjener både respekt og tillit.

Eirik Jensen ble pågrepet og siktet for grov korrupsjon i februar 2014. Den tidligere polititoppen har altså vært under etterforskning i nesten tre år, og etterhvert ble siktelsen og etterhvert tiltalen utvidet til også å gjelde innsmugling av tonnevis med hasj sammen med medtiltalte Gjermund Cappelen.

Hele saken gjennomføres for åpne dører. Spesialenheten for politisaker ønsket å lukke retten, men det ville ikke retten gå med på. Dermed kan vi følge nøye med på Jensens forklaring - selv om hans ønske om fotoforbud gjør at vi ikke kan se levende bilder akkurat mens han forklarer seg. Alt det andre kan vi følge med på.

Jeg har ingen formening om den tidligere politisjefen Eirik Jensen er skyldig eller ikke skyldig. Og det kan sikkert reises kritikk mot Spesialenheten for at saken har tatt så lang tid.

Men jeg har full tillit til at tingretten og eventuelle senere rettsinstanser vil gjøre sitt beste for å komme fram til en riktig dom. 

(Teksten fortsetter under bildet)


Også denne gangen gjorde Anders Behring Breivik nazihilsen til retten. Foto: NTB Scanpix.
 

Den høyreekstreme massedrapsmannen Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring i august 2012. Det er ingen som helst tvil om at han er skyldig i en av de mest avskyelige forbrytelser i Norge i moderne tid.

Men etter tre års soning stevnet han staten for brudd på menneskerettighetene, og dommen som falt 20. april i fjor sa at noen av soningsforholdene var i strid med Menneskerettskonvensjonens forbud mot umenneskelig eller nedverdigende behandling. Begge parter anket, og nå er det Borgarting lagmannsrett som skal vurdere om den første dommen var riktig.

Jeg fulgte rettssaken fra Oslo tingrett i mars i fjor, og ble imponert over med hvilken grundighet dommeren gikk gjennom saken, og altså til slutt kom fram til at en del av tvangsmidlene mot Breivik faktisk var unødvendige. Av den grunn har jeg igjen full tillit til at lagmannsretten kommer fram til en rettferdig dom, nærmest uansett hva den faller ned på. 

Juristene har mange begreper når de skal forklare bakgrunnen for prinsippene om åpenhet i rettspleien. Det viktigste for oss som borgere er at vi selv skal kunne følge med, for selv å kunne sjekke at alt går riktig for seg.  

For å si det mildt: Det er nok av land i verden der dette ikke går an. Og der det er grunn til å tro at det slett ikke går riktig for seg. 

Denne gangen viser det norske rettssystemet at det takler åpenhet også i en krevende sak mot en av statens mest betrodde tjenestemenn. Og at det takler å gi også den mest avskyelige massedrapsmann den behandling han etter loven har krav på. 

Det fortjener respekt.

 

 

 

 

 

Når Æ blir til Ræva 1000

Ulykkene har begynt å hjemsøke matvaregiganten Rema 1000. I årevis har "colonialmajor" Odd Reitan erobret markedsandeler og kuttet priser med motorsag, til ellevill jubel fra det norske folk. 

Men nå ser det ut som om byggverket rakner. Ikke klarer kjeden å være billigst lenger. Så går det langvarige rykter om at hele greia er til salgs, uten at det heller lykkes. Og i Nord-Norge har butikkene like godt fått kallenavnet Ræva 1000. 


... eller æ hjelper deg å legge ned lokalt næringsliv. Faksimile fra Rema 1000- appen Æ


Årsaken er selvsagt den ulykksalige avtalen med den danske bryggerigiganten Carlsberg om å kaste ut alle de andre konkurrentene fra brus- og ølhyllene, deriblant det tradisjonsrike Mack-ølet fra Tromsø.

På sosiale medier snakkes det om folkeopprør. Mitt tips er at Reitan-gruppen allerede nå arbeider frenetisk for å komme ut av avtalen, og at de allerede om kort tid kommer med "gledesmeldingen" om at "lokale varianter" som Mack, Aass og Hansa likevel skal få stå i hyllene.

Men da kan det være for sent.

Riktig nok heter det at all PR er god PR, men det er grenser. For her leker ladejarlen fra Trondheim med krefter som har preget norsk politikk i hele vår moderne tid, og som faktisk har vunnet to folkeavstemninger:

For vel vil vi ha billige matvarer. Men vi selger ikke arvesølvet vårt til byråkratene i Brussel frivillig. Heller ikke til kongen i København.

Den som undervurderer disse kreftene, kan det gå riktig ille.

Det vet alle som sitter på Stortinget. For norsk politikk er i oppsiktsvekkende grad lik distriktspolitikk. Samferdselspolitikken er fullstendig dominert av det. Helsepolitikken har i årevis dreid seg nesten utelukkende om lokalisering av sykehus, og også norsk forsvarspolitikk handler egentlig om hvor flybasene skal ligge. 

(teksten fortsetter under bildet) 


Sønnen Ole Robert sliter tydeligvis med å videreføre suksessen til "colonialmajor" Odd Reitan. Montasje Scanpix.
 

Og ja, ofte er det bare symboler det dreier seg om. Som for eksempel at en eller annen handelsmann vil kaste ut det lokale Mack-ølet for å tilfredsstille en internasjonal gigant i en vanhellig hestehandel om dyrebare markedsandeler.

Da blir nordlendingen forbanna, og går over til å kalle matvarekjeden for Ræva 1000 - som politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys beskriver i kommentaren Rema 1000 er ikke min bestevenn i går.

Og da blir også vestlendingen forbanna, fordi han skjønner at neste gang gjelder det eplejuice fra Sogn eller laks fra Ålesund. Og selv sindige sørlendinger kan bli skikkelig irritert hvis Hennig OIsen-isen blir kastet ut av frysedisken til fordel for en eller annen kontinental billigvariant.

Antakelig var det akkurat dette fenomenet som gjorde at den tyske billigkjeden Lidl ikke klarte å etablere seg i Norge. Kanskje tenker strategene i Rema 1000 og Reitan-gruppen at dette ikke gjelder dem, og at dette bare er krusninger som vil gå over.

Jeg ville ikke tatt sjansen på det.

*

OPPDATERING: Mandag ettermiddag snudde Rema 1000, og sendte ut "gledesmeldingen" om at Mack, Aass og Hansa fortsatt skal få stå i hyllene.

 

Nærsynt. Trangsynt. Eller direkte svaksynt: Når åpen debatt blir "farlig"

Nettavisen offentliggjorde forrige uke nyheten om at vi i februar skal arrangere konferansen Islam. Innvandring. Ytringsklima. Friske meninger 2017. Det skapte naturlig nok ulike reaksjoner. 

Den merkeligste kom i dag, fra Saksynt-blogger Gunnar Tjomlid. Han mener konferansen er "farlig". Intet mindre.


Gunnar Tjomlid mener en at en åpen debatt om islam, innvandring og ytringsklima kan være farlig.

 

I utgangspunktet visste vi at temaet for konferansen er kontroversielt. Noen av reaksjonene har derfor vært forutsigbare. Men til Tjomlid først:

Tidligere, da han var blogger i Nettavisen, var han kjent som en dyktig faktasjekker. Den praksisen synes jeg han burde ta opp igjen. Et godt råd kunne være å først lese det han kritiserer. Han skriver nemlig:

"Nettavisen arrangerer i februar en konferanse om "Islam og ytringsfrihet". 

Nei, vi gjør ikke det. Konferansen er om islam, innvandring og ytringsklima. Feilen kan se liten ut, men ser ut til å være avgjørende for Tjomlid forståelse. Han fortsetter:  

"En slik konferanse fremstilles som viktig, men i praksis medfører den bare til at det fiktive premisset som det Rolness kaller «vårt viktigste stridstema» bare forsterkes. Det er uheldig, og det er farlig.

Det undrer meg ... at Nettavisen velger å atter en gang gjøre muslimer til den truende part i kampen for ytringsfrihet. De velger å arrangere en konferanse for å drøfte og utfordre en mentalitet som 80 % av befolkningen innehar, men hvor fokuset er på de to-tre prosent utpekte skyldige."

Nei, Tjomlid. Vi gjør ikke muslimer til den truende part. Vi har ikke utpekt muslimer som skyldige. Vi snakker ikke om "oss" og "dem". Tvert imot. Vi skal faktisk diskutere akkurat det du etterlyser, hva den vanskelige innvandringsdebatten gjør med oss.

SISTE NYTT OM KONFERANSEN: Britisk ex-muslim, programleder og kvinneaktivist til Oslo

LES OGSÅ: Rolness skal lede Nettavisen-konferanse

Derfor har Nettavisen en rekke framtredende sekulære muslimer som samarbeidspartnere for konferansen, folk som har omtrent det samme problematiske/ikke problematiske forhold til ytringsfrihet og religion som nordmenn flest. Ett viktig tema for konferansen blir blant annet hva vi kan gjøre for å få debatten inn på rett spor igjen.

For det er ytringsklimaet som er sentralt på konferansen. 

Nærmere bestemt dagens betente ytringsklima, som gjør at alle springer i skyttergravene, beskylder motparten for de verste motiver, kaller hverandre rasister eller landsforrædere - eller gjør det vi kan for å mistenkeliggjøre hverandre, uten den minste vilje til å lytte til hva den andre parten faktisk har å si.

Eller for den saks skyld: det betente ytringsklimaet som gjør at en påstått faktabasert blogger skyter fra hofta og mistenkeliggjør en konferanse han overhodet ikke har satt seg inn i. Og som for virkelig å vise hvor galt det kan gå, trekker fram synspunkter fra folk som ikke skal delta på konferansen.

Forstår ikke Tjomlid at han selv blir det beste eksempelet på dette betente ytringsklimaet? Et kroneksempel på hvordan vi lar reflekser og fordommer styre synspunktene våre, i stedet for å sjekke fakta først? 

Så langt Tjomlid.

For han er ikke den eneste som er redd for debatt. Noen er også redde for at fakta om innvandring, eller at muslimer skal kritisere visse deler av sin religion, kan skape grobunn for rasistiske holdninger. Til det er å si: 

Nettavisen er en avis som er enig med eidsvoldsmennene, som mente at "Ytringsfrihet bør finne sted." Vi tror på åpen debatt, også om vanskelige temaer. For det er ikke åpen meningsbrytning som skaper rasisme. Det er mye farligere å forsøke å skjule fakta, forsøke å holde kritiske røster skjult.  

I tillegg er det noen - særlig på venstresiden, av en eller annen underlig grunn, som har en rørende omsorg for at troende muslimer ikke skal få slippe til på konferansen. De har et lite poeng: 

Islamsk Råd blir ikke invitert denne gangen, ikke Islam Net heller, og heller ikke høytstående imamer fra en av Oslos moskeer. Ganske enkelt fordi de er invitert og lyttet til svært mange ganger før.

Men det er ikke slik at troende muslimer ikke slipper til. Våre samarbeidsorganisasjoner LIM - nettverket for Likestilling, Integrering og Mangfold og SSI - Senter for Sekulær Integrering representerer både troende og ikke-troende muslimer.

Og det er et sterkt underkommunisert faktum at nesten halvparten av Oslos muslimer ikke er medlem av noen moske. Jeg mener det er på tide vi lytter til hva de har å si.

 

LES OGSÅ: Kan vi ikke snart slutte med dette velmeneriet?

FIKK DU MED DEG DENNE? Hvor lavt kan egentlig en statsråd gå?

 

Den misforståtte tegneren

I dag presenteres den påkostede boken In your Face av tegneren Thomas Knarvik, han du vet som tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som apekatt. 

Boka er uten tvil interessant, som et slags demokratisk eksperiment, men er dessverre preget av forestillingen om Knarvik som et slags misforstått geni.


Innbydelsen til dagens presentasjon sammenlikner Thomas Knarvik med Dagbladet-tegneren Finn Graff.
 

Det er Trolltekst og forlegger Nils Horvei som har gitt ut boka, som også har fått forord av Dennis Meyhoff Brink ved instititutt for kunst og kulturvitenskap ved Københavns univsersitet. Det skal borge for den kunstneriske kvaliteten. 

Og la det være sagt aller først: Knarvik er en dyktig tegner. Han er fantasifull, stort sett passe og frydefullt frekk, og i enkelte tegninger er han oppe og måler seg med de beste, som Finn Graff, Roar Hagen, Gøsta Hammarlund eller Jan O. Henriksen. 

Men allerede invitasjonen fra forlaget viser at det er ett eller annet som tegneren (kanskje også forlaget) ikke har forstått: 

Invitasjonen, som er formet som et julekort, viser Knarviks tegning av Ali Esbati fra tidligere i år, sammen med en tegning av Finn Graff fra 2005.

Så skriver forlaget:

2005: Finn Graff tegner politikeren Erna som gris. En samlet presse støtter tegneren. 2016: Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape. En samlet presse fordømmer tegneren. Hva har skjedd i det norske ytringsklimaet det siste tiåret?

Svaret er dessverre ganske kjedelig: Kanskje ingenting. For det er ingenting i de to tegningene som sier noe som helst om eventuelle endringer i det norske ytringsklimaet det siste tiåret. 

Fordi tegningene er helt forskjellige, av en åpenbar grunn:

En av de mest skjellsettende skamplettene i menneskehetens historie er den endeløse strømmen av slaver som gikk, hovedsakelig på europeiske skip, fra det afrikanske kontinentet over til det "lovede land" Amerika på 1700-1800-tallet. Det har vært omfattende slavehandel andre tider og steder på jorden også, men dette var industrielt.

Det er dette bakteppet Thomas Knarvik ikke skjønner, eller kanskje rettere: ikke vil skjønne. 

(teksten fortsetter under tegningen)


I enkelte tegninger er Thomas Knarvik frydefullt frekk.
 

Det er nemlig et hav av forskjell på å tegne Erna som grisepurke og Carl I. som sprengkåt hanngris og Lars Sponheim som ivrig hjelper og befrukter. For det er ikke noe bakteppe her. Det er bare morsomt. Grotesk, ja - men morsomt: Ha ha. Erna som gris! Hagen som prøver å befrukte henne! Sponheim som luringen bak! 

Det går inn i en lang og sunn tradisjon, å karikere maktmennesker som dyr.

Å tegne Ali Esbati som apekatt, derimot, tilhører en helt annen tradisjon. Den tegningen har et helt annet bakteppe. Rett og slett fordi det har vært en høyst levende, rasistisk praksis i århundrer å framstille svarte eller mørkhudede mennesker som apekatter.   

Enda tydeligere blir bakteppet i den famøse tegningen av Haddi N'jie og Trond Giske, der deres felles barn blir framstilt som en apekatt.

I boka forsøker Knarvik å forklare at han "spiller" på disse fordommene. For han er nemlig ikke rasist, forteller han. Han bare bruker rasistiske fordommer i kunsten sin, for å si noe som - ja, hva er det egentlig han forsøker å si? 

Jeg oppfatter mest av alt at han forsøker å framstille seg som den misforståtte tegneren, det misforståtte geniet som kan heve seg over vanlige konvensjoner. Og da er det som kjent vi som er dumme som misforstår ham.

Derfor sier ikke de to tegningene noe som helst om ytringsklimaet i Norge i dag, fordi reaksjonene mot apekatt-tegningene sannsynligvis hadde vært akkurat like sterke i 2005 som i dag. Med en helt åpenbar grunn.

For ordens skyld: Jeg tror ikke Thomas Knarvik er rasist. 

Det kunne heller ikke falle meg inn å ville forby noen av Knarviks tegninger. Tvert om skjønner jeg Fritt Ord som har støttet utgivelsen, antakelig som et slags demokratisk eksperiment. 

Men det er ikke slik at vi er forpliktet til å like eller heie på alle kontroversielle ytringer. Det hører også inn under ytringsfriheten å si klart og tydelig fra når vi mener at ytringer blir usmakelige. Og det er her Knarvik skiller seg fra de andre store avistegnerne: Han har ikke fingerspitzgefuhl. Han har ikke følelse, ikke tilstrekkelig teft.

Derfor reduserer han seg selv til løs kanon på dekk - som ingen kan ta alvorlig.


In your Face. Coffee table format. Trolltekst 2016. Kurator og forlegger: Nils Horvei. 251 sider. 

 

 

hits