Mot beinhard maktkamp etter valget

Vinner Arbeiderpartiet valget, sitter Jonas Gahr Støre trygt som partileder i mange år. Om de taper, kan det derimot gå mot knallhard maktkamp i partiet.

Akkurat nå i valgkampinnspurten er det høy stemning i Arbeiderpartiet. Interne kilder forteller om stor oppslutning om ledelsen, til tross for katastrofemålingen de siste dagene.

Årsaken til det er Jonas Gahr Støres vinner-opptreden på partilederdebatten mandag. Til og med Nettavisen mente at han kom best ut, og internt ble det trukket mange lettelsens sukk over at tåkefyrste-stempelet er i ferd med å blekne.

LES OGSÅ: Kanskje kommer Tåkefyrsten

Men suksess i politikken kan være kortvarig, og en avstemning blant Nettavisens lesere gir en aning om hva som kan komme. Nå er det ikke Nettavisens lesere som avgjør hvem som skal bli partileder i Arbeiderpartiet, men resultatet er likevel oppsiktsvekkende:

På spørsmål om hvem som bør bli leder i Arbeiderpartiet, svarer ca 36 prosent Trond Giske. 33 prosent svarer Hadia Tajik. Og bare 31 prosent Jonas Gahr Støre. I skrivende stund er det avgitt nesten 16 000 stemmer. 

På en Facebook-avstemning er tendensen den samme, bortsett fra at her er det Tajik som leder foran Giske. Også her er Støre sist.

Nå er det skrevet mye om alle forbeholdene vi må ta på slike leseravstemninger. Hovedtendensen går likevel an å kommentere:

Støre framstår ikke som en selvskreven leder i Arbeiderpartiet. Det er tvert om påfallende hvor likt lederen og de to nestlederne blir vurdert.

Støre er verken ekstremt på topp eller ekstremt på bunn. Det kan tyde på at han er utydelig, at folk fremdeles ikke har fått helt "tak" på ham.

Målingen ble publisert første gang 16. august, og etter partilederdebatten har kanskje flere fått sansen for "frekke-Jonas" framfor "dialog-Jonas".  

Ellers kanskje ikke: Det er ikke sikkert "frekke-Jonas" går hjem hos alle. Audun Lysbakken risikerer ikke noe på å være frekk, for ingen ser ham som statsminister. Men Støre skal også fylle rollen som Statsmann, og da må han være rolig og sindig.

FIKK DU MED DEG DENNE? Landsmoderen og Statsmannen

Vinner de rødgrønne valget, kan Jonas Gahr Støre bli statsminister for en Raymond Johansen-lignende løsning med Senterpartiet eller MDG på vippen. Da vil hans rolle som sjef i Arbeiderpartiet være ubestridt.

Men om de taper, sitter Jonas Gahr Støre utrygt. 

Riktig nok har Arbeiderpartiet ingen tradisjon for å kaste ledere etter valgnederlag. Samtidig har Arbeiderpartiet aldri vært noen søndagsskole. 

I tillegg kommer det faktum at partiet i dag har to svært tydelige nestledere:

Mange går bare og venter på at Hadia Tajik snart skal rykke opp og "fornye" partiet. Hun har appell langt utover partiets rekker, og har sterke tilhengere internt i partiet.

Men det har også Trond Giske. Og fløyene i partiet liker ikke hverandre spesielt godt.  Dessuten må trøndermafiaen aldri undervurderes.  

Det er Støre-leiren fullstendig klar over.  

 

Er Trump virkelig like ille som Hitler?

Faksimile fra VG 17. august 2017

Er det virkelig klokt å sette hitlerbart på Donald Trump på fronten av Norges største tabloidavis? Jeg tror ikke det.

Det var sikkert mange som stusset over førstesiden på VG i dag. Noen ble kanskje sjokkert, noen ble sinte, mens andre trakk på skuldrene og tenkte at nå henter de sommervikarer rett fra årets russekull. Mange synes sikkert også at den var knakende god. 

For om denne kjeften splitter USA, kan vi være ganske sikre på at denne forsiden splitter Norge.

Bakgrunnen for hitlerbarten er Trumps håndtering av demonstrasjonene i Charlottesville 12. august, der en 32 år gammel kvinne ble drept. Konkret forteller VG inne i avisen at borgerrettsforkjemperen Jesse Jackson mener at Trump legitimerer både Ku Klux Klan og nynazister. 

Og for å si dette tydelig først: 

Jeg er enig med Jesse Jackson i dette. Jeg synes Trumps håndtering av nazi-demonstrasjonene har vært skandaløs. Det er foruroligende at en amerikansk president ikke klarer å ta klart og tydelig avstand fra organiserte nazister - uten samtidig å peke på vold også på "den andre siden".

For å si det mildt: Det er forskjell på folk som dreper og ungdom som kaster stein mot et G20-møte.

Men selv om vi er redde for Donald Trump og hva han egentlig kan vise seg å være. Selv om han viser foruroligende autoritære trekk. Og selv om vi gjerne vil advare klart og tydelig mot nazisme, så må vi holde tunga beint i munnen.  

Grunnen til det er todelt:

For det første kan førstesiden virke mot sin hensikt, og skyve folk nærmere Trump-leiren heller enn motsatt. Trump har fremdeles mange tilhengere, både i USA og Norge, og å antyde at alle disse er nazister, er grovt. Noen ganger er slike angrep polariserende, og kan føre til at de slutter rekkene.

Det kan også tenkes at helt vanlige mennesker, i likhet med Trump, har reagert på motdemonstrantene. Kanskje mener de at rasende sammenstøt mellom nazister og anti-nazister ikke er en god strategi for å bekjemte nazisme. De har kanskje tenkt litt i samme baner som Trump. Hvis det er nok til å bli beskyldt for å være nazist, er kanskje ikke nazistene så ille, da? 

For det andre er førstesiden på alle måter usaklig, og en bemerkelsesverdig undervurdering av det Adolf Hitler faktisk gjorde. Hitler satte en verden i brann, og gikk industrielt til verk for å drepe seks millioner jøder. I tillegg til at han systematisk drepte homofile og funksjonshemmede. 

Det har tross alt ikke Trump gjort. Og hver gang vi drar sammenlikningen med Hitler, så bagatelliserer vi disse historiske uhyrlighetene - selv om det ikke er det vi ønsker.

- Vi prøver ikke å si at Donald Trump er Adolf Hitler, sier sjefredaktør Gard Steiro til NRK.  

Neivel. Akkurat det er litt vanskelig å forstå. Hva skulle hensikten være da? 

Så er jeg enig i at det er viktig å holde fokus på Donald Trump og de urovekkende signalene som nesten hver dag kommer fra Det hvite hus.

Men bedre enn karakteristikker er konkrete beskrivelser av hva han faktisk gjør.

 

Har ingen anelse om Trump-effekten


Tidligere Nei-dronning Anne Enger kom med viktig apropos til
Donald Trump og Brexit.

Arendal: Det eneste vi kan vite sikkert om effekten av Trump og Brexit på den norske valgkampen, er at vi antakelig ikke har peiling.

Dette må være den forsøksvise konklusjonen på den store debatten på Arendalsuka onsdag, om folkets opprør mot eliten i Europa og USA, og i hvilken grad det også vil rulle over Norge om fire uker. 

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) var selvsagt høyt oppe og representerte igjen "folket" i opposisjon til eliten i byene, For eksempel i kampen mot ulven, som har vært bakgrunn for begge de største demonstrasjonene i Oslo i år.  

For her handler det om avstand og avmakt, mente han. Om folk som blir styrt av politikere som selv ikke har bodd på Løten og ikke aner hvordan det er å ha en ulv luskende rundt nova. 

LES OGSÅ: Kalde fakta i ulvetider

Eller så handler det om noe helt annet: 

Om for eksempel globalisering og norske byggeplasser, der et hovedverneombud ikke lenger våger seg inn alene, fordi store deler av bransjen er tatt over av kriminelle, som Hadia Tajik (Ap) kunne fortelle.

Eller for høy innvandring, og sentralisering av makt hos byråkratene i EU, som  parlamenterisk leder Harald Tom Nesvik i Fremskrittspartiet trakk fram.

Forskningssjef Asle Toje i Nobelinstituttet viste til at dramatisk urbanisering har forrykket balansen mellom by og land over store deler av verden.

Mens VG-kommentator Frithjof Jacobsen pekte på politikken ikke virker lenger:

At folk blir presset ut av arbeidslivet og boligmarkedet uten at vi har gode løsninger, at politikerne heller ikke kan gi oss trygghet mot terror, at endringene skjer for fort.

Eller kan hende alle disse faktorene spiller inn.

Og at vi egentlig ikke aner hvilke av dem som er sterkest og dermed viktigst for å spå om det norske valget 11. september.

For alle synes å være enige om at Trump ble båret fram av et folkelig opprør mot eliten. Det ble Brexit også. Men nå har vi sett noen måneder med Trump, og mange betakker seg. Samtidig som både Wilders og Le Pen tapte i Nederland og Frankrike. 

Ingen i panelet prøvde seg derfor på noe sikkert svar på hvordan internasjonale strømninger vil slå inn på det norske valget om fire uker. Det vil ikke jeg heller. 

Men den som kom nærmest en vekker, eller historisk parallell, var en tidligere politiker - uten at panelet så ut til å la seg merke særlig av det:

Rett før debatten ble tidligere Senterpartileder Anne Enger intervjuet av møteleder Terje Svabø om forrige gang et folkelig opprør tok makten i Norge. Den gangen Norge sa nei til EU, og hva som kunne være årsaken til det.

Det var et godt grep. For det var mange likheter, mente Enger: 

Også den gang ble de undervurdert av eliten, eller ja-sida, og beskyldt for å spille bare på følelser. Også den gangen valgte opprørsbevegelsen å snakke forbi de store mediene. Om de fikk et svært oppslag mot seg i VG, kunne de juble. For da fikk de tilsendt haugevis av votter og sokker fra strikkende EU-motstandere over hele landet.

Men det viktigste var dette, mente Enger: 

- Vi kunne mer enn dem

Sa altså Nei-dronningen fra 23 år tilbake. Om hun har rett i det, vet jeg ikke. Men kanskje var ja-sida for arrogant? Kanskje trodde de at dette ville bli lett spill?

Uansett kan det være en viktig påminnelse om å ikke undervurdere verken kraften eller kvaliteten i det folkelige opprøret som denne gangen har gitt seg utslag i Trump og Brexit.

Er bensinbilen ute av bildet om åtte år?

Arendal: Vi må styrke kollektivtransporten i de store byene. Vi må øke kapasiteten på tog og stamveier mellom landsdelene. Og vi må satse på elbiler.

Dette er "folkets dom" i en fersk undersøkelse gjort av Kantar TNS, og som ble lagt fram på på et møte i Arendal tirsdag om det kommende forbudet mot bensin- og dieselbiler.

Du visste kanskje ikke at det kommer et slikt forbud? 

Joda: et samlet storting har allerede vedtatt at det fra 2025 bare skal selges utslippsfrie nybiler i Norge. Og vi er ikke alene: India har et liknende vedtak fra 2030, og Frankrike og Storbritannia fra 2040. 

Men også her er altså Norge best i elbil-klassen. Problemet er bare at det ikke er så lenge til 2025. Faktisk bare åtte år. Og hvordan i all verden kommer vi til det utslippsfrie bilsamfunnet på bare åtte år? 

Stortinsgvedtaket er ingen spøk, det var de enige om både Terje Aasland (Ap), Ida Lindtveit (Krf), Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) og Nikolai Astrup (H)) - som også er leder i Stortingets transport - og kommunikasjonskomite. 

Og også bransjen tror at det faktisk er mulig: ​

Ulf Tore Hekneby fra bilimportøren Harald A. Møller A/S fortalte entusiastisk om en bilpark i full endring, og særlig om alle de store elbilene som er på vei. Familiebilene, SUVene. For dette har bilprodusentene fått med seg:

Enten forholder de seg til årstallet 2025, eller så kan de glemme det norske markedet.

Så ble det også tolket positivt at over 30 prosent av folket mener at bygging av ladestasjoner bør være blant hovedprioriteringene i samferdselspolitikken. 

Folkene i Elbilforeningen og Miljøstiftelsen Zero, som arrangerte møtet, var selvfølgelig entusiastiske, fordi utviklingen hadde gått ekstremt mye raskere enn de drømte om for bare få år siden.

Tall fra Kantar TNS

I følge undersøkelsen består nå over sju prosent av den norske bilparken av elbiler eller ladbare hybrider. I større byer som Bergen og Kristiansand er tallet enda høyere, noe som har klar sammenheng med bompengepolitikken. 

Og ifølge Christina Bu i Elbilforeningen er det først nå at de store nasjonene er begynt å komme. I Kina ble det for eksempel solgt 45.000 nye elbiler bare i juni. Dette har kollossalt mye å si for utvalget, og ikke minst for innovasjon.

Men altså: Innen åtte år skal alle nybiler som selges i Norge være utslippsfrie, i følge politikerne. I tillegg krever det norske folk at vi satser både på tog, veier og sykkelstier. 

Hvordan vi prioriterer, har tydelig sammenheng med hvor vi bor. Det er også store forskjeller partiene imellom. For eksempel er bilbruken aller viktigst for Frp-velgere og Sp-velgere. Mens Miljøpartiet De Grønne ikke overraskende er de ivrigste syklistene. 

Hva tror du? Er det realistisk å tro at bensin- og dieselbilene er ute av bildet allerede om åtte år? 

 

For ordens skyld: Forfatteren av denne kommentaren eier selv en elbil, og tar toget til og fra jobb.

 

Kanskje kommer Tåkefyrsten

Jonas Gahr Støre

ARENDAL: I kveld braker valgkampen løs for alvor, og ett av de store spørsmålene her i Arendal er om Tåkefyrsten dukker opp i partilederdebatten.

Mange har allerede skrevet sarkastisk om Arendalsuka, den siste uka i sommerferien der alt som kan krype og gå av politikere, kommunikasjonsfolk og journalister drar til Arendal for å treffe akkurat de samme folka som de treffer i Oslo resten av året.

Men i kveld er partilederdebatten, og da det er alvor:

I ukevis har partiorganisasjonene spisset og knadd på budskapene, og partilederne er preppet til det ytterste for å framstå akkurat slik de ønsker å framstå.

Og det var i den forbindelse debattleder Stein Kåre Kristiansen i ettermiddag mente at Tåkefyrsten var forsvunnet. Ikke i den forstand at partileder Jonas Gahr Støre (Ap) var blitt mer usynlig, men at han var blitt mindre tåkete. 

Og dermed en farligere motstander for statsminister og partileder Erna Solberg (H).

"Statsmannen" er en langt farligere motstander for Erna Solberg enn "Tåkefyrsten". Begge foto: Paul Weaver

Også Odd Hoen-Sevje, politisk rådgiver på Statsministerens kontor, medgikk at det var en "ny" Jonas Gahr Støre de forberedte Erna Solberg på å møte i kveldens partilederdebatt. - som også skal inneholde en duell mellom de to.

-  At Støre har jobbet mer med poengene i talene sine, er lett å se. I debattene derimot, der han er uten manus, er jeg ikke så sikker, sa han.

Camilla Ryste, kommunikasjonssjef for Arbeiderpartiets stortingsgruppe trodde at tåkefyrste-begrepet bare var funnet opp av partikontorene til Høyre og Fremskrittspartiet, men medgikk at de stadig jobbet med språket til partilederen. Hun mente også at det kom en logisk endring i retorikken etter landsmøtet i april, siden Støre da hadde klare, politiske vedtak å forholde seg til.

Retorikk-ekspert Kjell Terje Ringdal hadde også sett en endring på landsmøtet, og at det var der den første one-lineren hadde kommet: 

- Da sa han at "om Høyre privatiserer mer nå, så selger de snart Kåre Willoch". Og det var jo ganske morsomt, la han til, og antydet at Støre dermed hadde fått blod på tann.

Lars Erik Grønntun, Kjell-Terje Ringdal, Odd Hoen-Sevje og Camilla Ryste diskuterte personfokus i valgkampen.

Lars Erik Grønntun, leder i kommunikasjonsbyrået Gambit og tidligere FrpU-formann, mente at personfokuset var langt tydeligere enn før, og at dette selvsagt ble forsterket i sosiale media. 

- Når partikontorene før snakket om å "komme på", så dreide det seg om en dobbeltside i en papiravis. Nå betyr det å bli likt og delt på sosiale medier. Og da kreves det at budskapet ikke har for mye dybde, ikke for mye fakta, men et godt emosjonelt budskap.

LES OGSÅ: Landsmoderen og Statsmannen

Så når du ser et idyllisk bilde i avisa av Jonas Gahr Støre på hytta med barnebarnet i hånden, så vet du hvorfor. Fordi velgerne ønsker å bli mer kjent med personen, som Camilla Ryste uttrykte det.

Så da spørs det hvem vi møter i partilederdebatten i kveld:

Erna Solberg er mer forutsigbar, så hun vil nok forsøke å møte som Landsmoderen. Jonas Gahr Støre vil prøve å komme som Statsmannen - kanskje med rødt slips i kveld også.

Eller kanskje ender han som Tåkefyrsten igjen.

 

Frps to ansikter

Sylvi Listhaug (t.h) er blitt en tydelig utfordrer mot partileder Siv Jensen. Foto Scanpix/Paul Weavar

Hvem representerer det egentlige Fremskrittspartiet - Siv Jensen eller Sylvi Listhaug? Og hvem tjener på at skillet mellom de to blir tydelig i valgkampen?

De siste dagene har Fremskrittspartiets to ansikter stått klarere fram:

På den ene siden Siv Jensen, den liberale, urbane diplomøkonomen fra Oslo. På den andre siden Sylvi Listhaug, den innvandringskritiske odelsjenta fra Ørskog på Sunnmøre.

De to fløyene i Fremskrittspartiet har vært i tottene på hverandre før. Mange vil huske landsmøtet på Bolkesjø i 1994, senere bare kalt "Dolkesjø" - der flere av partiets liberalister ble kastet på hodet ut av partiformann Carl I. Hagen.

Noen år etterpå var det den andre fløyens tur, da innvandringsmotstanderne Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm ble frosset ut. 

Denne gangen er det Sylvi Listhaug som utfordrer partilederen. Etter mammapermisjonen har hun preget avisenes forside hver eneste dag, og hver gang er det innvandring og islam som er målet. 

Noen av utspillene fortjener hun etter min mening ros for, som da hun utfordret den islamske skriftlærde på møtet i Sarpsborg før helga.

LES OGSÅ: Refleksene mot Listhaug

Andre ganger avslører hun tydelige anti-liberale holdninger, som når hun vil ha lærere til å bryte taushetsplikten og angi elever på utenlandsferie til myndighetene. Da er det først og fremst innvandringsmotstanderen som taler, ikke nestlederen i et "liberalistisk folkeparti", som det heter i Prinsipp- og handlingsprogrammet.

Også andre ganger er hun forbausende lite prinsipiell til statsråd å være, som når hun vil nekte hatpredikanter adgang til riket. Noe som i utgangspunktet er en glimrende ide - men som altså kan være i strid med Grunnlovens paragraf mot forhåndssensur. 

FIKK DU MED DEG DENNE?: Nei til angiveri

Den iboende konflikten i Fremskrittspartiet er godt beskrevet i Gunnar Ringheims bok Frp - rett fra levra som kom i fjor. Men også Mathias Fischer, som lanserer sin bok Kors på halsen - sannheten om Sylvi Listhaug i dag, forteller om tilfeller der partileder Siv Jensen har måttet rykke ut for å dekke over ulike Listhaug-utspill.

Direkte komisk ble mediedekningen foran landsmøtet i vår, da VG kunne fortelle om intern maktkamp og et svært anstrengt mellom de to. Mens Dagbladet viste fram et ordentlig PR-stunt med de to "bestevenninnene" på idyllisk spasertur rundt Bogstadvannet for å avsanne alle "personkonflikt-rykter".

Hvem skal vi så tro på?

Tja. Senest i dag torsdag måtte Jensen rykke ut i Politisk kvarter og glatte over Listhaugs utskjelling av samarbeidspartner Hareide dagen før. Jeg tipper hun ikke akkurat gledet seg til det.

Problemet er nemlig at når Sylvi Listhaug sier at Knut Arild Hareide "sleiker imamene opp etter ryggen", så klasker de nok hendene på låret og jubler høyt i enkelte Frp-bygdelag rundt omkring. 

Men du kan også regne med at i andre strøk, og i andre partilag, så finnes det dem som mener at dette er litt uvant språkbruk for en statsråd. 

Og vær ikke i tvil:

Listhaugs egne kjernevelgere, de svorne tilhengere som står ved henne i tykt og tynt, er sikkert overbegeistret over at Listhaug enda en gang "sier det som det er".

Men på den andre siden har du tvilerne, de mer dannede Høyre-sympatisørene, eller kanskje KrF-velgerne som muligens sto på nippet til å hoppe over til Frp, men som nå vemmes over et litt for sterkt bilde og tenker at det får da være måte på. 

Og det var kanskje disse som var poenget å hanke inn i valgkampen.

Så spørs det hvem som er flest.

 

Landsmoderen og Statsmannen

Oppmøtet på den første statsminister-duellen mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre bærer bud om en spennende valgkamp. Innholdet i debatten var ikke så oppløftende.

Som han sa det, møtelederen på tankesmien Civita frokostmøte grytidlig onsdag morgen: I dag kommer vi til å bli helt fulle.

Også de to duellantene gjorde sitt ytterste:

Statsminister Erna Solberg i grønn og blå sommerkjole med grønn jakke. Jonas Gahr Støre i grå dress og rødt slips. Begge godt forberedt, begge offensive og slagferdige og til tider morsomme.

Og allerede nå kan vi dermed ane litt av taktikken og de interne diskusjonene i de to partiapparatene foran den kommende valgkampen. Om vi tolker debatten i dag riktig, skal Erna videreutvikles og framstå som Landsmoderen. Jonas skal presenteres som Statsmannen

Men NB, her snakker vi ikke om politikk, men om typer - hvor modellene finnes både her hjemme og i utlandet. Som landsmoder har du både Gro Harlem Brundtland og Angela Merkel. Som statsmann med rødt maktslips kan vi trekke fram Helmut Kohl eller Bill Clinton.

Men her er også noe av problemet: 

På forhånd var de to duellantene blitt enige om å diskutere næringspolitikk, skole og helse. Og på de fleste områdene er det nesten ikke mulig å oppdage forskjellene mellom dem.

Ikke at forskjellene ikke finnes. Men i debatten i dag var det nesten bare i formuesskatten ulikhetene kom fram. Solberg vil ha skattekutt for å stimulere næringslivet. Støre tror ikke det virker og vil ha mer skattepenger til andre tiltak. 

Ellers dreier krangelen seg i forbausende liten grad om hva som er målene - men om hvem som har gjort mest. Støre vil ruste opp de praktiske fagene. Solberg har gjort masse, og det viktigste er å få folk til å gjennomføre yrkesfagene.

Hvorfor la du ikke fram denne meldingen før like før sommerferien? Og hvorfor gjorde ikke dere mer de åtte årene dere satt i regjering? 

Enkelte ganger er til og med rollene byttet om:

Høyres statsminister snakker om de som er nederst ved bordet. Mens Arbeiderpartiets statsministerkandidat snakker om hva næringslivslederne på Vestlandet nettopp har sagt til ham.

Civitafrokost er visstnok det nærmeste du kommer Osloeliten.

Det var Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum som sa at Civitafrokost på Cafe Christiania ved Stortinget er det nærmeste man kommer Osloeliten.

Og hvis vi kan si at Høyre og Arbeiderpartiet er de to største elitepartiene, vil nok dette være det største problemet deres i valgkampen:

Landsmoderen og Statsmannen er for like hverandre. De er nesten som to dråper vann, der det bare er lysrefleksene som varierer fra sak til sak. 

Det betyr at valget i høy grad blir et personvalg. Hvem klarer å inngi mest personlig tillit? Eller for å bruke et spørsmål fra gammel Watergate-retorikk:

Hvem av disse to ville du kjøpt bruktbil av?

NRK planlegger bare en stor statsministerduell nærmere valget, men forhåpentligvis vil vi møte Landsmoderen og Statsmannen ved flere anledninger.

Det mest spennende spørsmålet hittil ser ut til å bli hvem som klarer å fylle rollene sine best.

 

Når rikingene bør holde munn

Faksimile fra oppslag i Dagens Næringsliv.

Jeg tror få ting skader Høyre og Fremskrittspartiet mer i valgkampen enn sutrende milliardærer på fronten av Dagens Næringsliv.

Igjen er det Stein Erik Hagen som tar på seg den tunge oppgaven å snakke velgerne til rette på vegne av de rikeste blant oss. Han gjorde det også for to år siden. Da var hans postulat at "I Norge er det å være rik synonymt med det å være utskjelt".

I dag gjentar han det hele i et stort anlagt intervju og førstesideoppslag i Dagens Næringsliv. Nå heter det at "Å være rik er blitt et skjellsord" (bak betalingsmur).

Og ikke minst: "Det er provoserende at norske bedriftseiere (...) blir behandlet som en pariakaste her til lands".

Intet mindre.

For de som kanskje har glemt det, er paria navnet på den laveste, urørbare kasten i det indiske kastesystemet. De urene, de utstøtte, de som må bo i egne områder - til og med utenfor slummen. 

Der er det altså den tidligere Rimi-Hagen føler seg hensatt hver gang han slumper til å nevne at han har en del penger.

Formålet med ytringen, også denne gangen, er å lede oppmerksomheten mot formuesskatten, som Hagen mener virker mot sin hensikt.

Og la meg skynde meg å presisere:  

Saklig sett har antakelig Hagen rett. 

Sannsynligvis finnes det mange bedre måter å hente inn skattekroner fra velstående mennesker på enn formueskatt. Også sentrale Arbeiderparti-politikere har tidligere tatt til orde for en justering av dagens ordning - fordi den ikke virker etter hensikten.

Saklig sett har altså både Hagen og Høyre her en god sak i valgkampen. 

Problemet er bare at Stein Erik Hagen gjør saken til en symbolsak. Det kan jo for så vidt være lurt. Men da må man ha gode symboler.

Det er Stein Erik Hagen ikke.

Tvert om, med et lite understatement kan man vel driste seg til å si at den tidligere kjøpmannen med tilnavnet Rimi-Hagen har enkelte ørsmå tilbøyeligheter til å virke pompøs.

Allerede tidlig i sin rikmannskarriere ble han kjent for å forære prinsesse Märtha Louise en hest. Også ekteskapet med den nesten adelige Mille-Marie Treschow ga ham et skinn av opphøyd kongelighet - som så ble forsterket av hans etter hvert legendariske "sparetips" om å bytte skjortesnipp hos skredderen i London. 

Det trekker heller ikke symbolikken i riktig retning når han gruvekkende kan fortelle at datteren faktisk har vært "nødt" til å bo i Sveits i hele åtte år for å spare 2 milliarder kroner i formueskatt. 

Ok: Jeg beklager denne smule harselas med en som utvilsomt er en svært dyktig forretningsmann, som har skapt tusenvis av arbeidsplasser, og som utvilsomt har bidratt positivt til norsk kultur- og næringsliv. 

Derfor skal jeg også ta med at Hagen har donert betydelige midler til gode formål, blant annet kreftsaken. Han har også tidligere  donert betydelige midler til Høyre og de andre borgerlige partiene.

Men som det heter i ordtaket: Hva skal man med fiender når man har slike venner.

Problemet er at Stein Erik Hagen med sine utspill går rett inn i klisjeen om den sutrende duksen som bare tenker på seg selv. Han bekrefter venstresidens verste karikatur av de aller rikeste. Og han gjør seg selv til symbol på de som bare vil snike seg unna fellesskapets forpliktelser.

Nå skal vi selvsagt ikke overdrive Stein Erik Hagens betydning. Men om det hadde vært valg i dag, skal du ikke se bort fra at flere enn vanlig ville stemme til venstre i det politiske landskapet. Og at utspillet således er reneste gavepakken for Arbeiderpartiet, SV og Rødt.

Ikke fordi velgerne er tilhengere av formuesskatt, men fordi de vil ta avstand fra symbolet Stein Erik Hagen.

 

Refleksene mot Listhaug

Sylvi Listhaug. Profilbilde fra Facebook

Sylvi Listhaug er en kontroversiell person. Så kontroversiell at enkelte reagerer nærmest på refleks hver gang hun ytrer seg. Det er ikke nødvendigvis Listhaugs feil.

Innvandrings- og integreringsministeren er tilbake fra mammapermisjon, og som ventet har utspillene og reaksjonene kommet tett. 

I forrige uke oppfordret hun lærerne til å rapportere elevene sine dersom de var på ferie i hjemlandet, noe som fikk blant annet meg til å reagere skarpt i kommentaren Nei til angiveri. Da var det på sin plass å reagere.

Men ved inngangen til helga deltok hun på en konferanse mot terrorisme i Sarpsborg, der hun konfronterte den pakistanske hovedtaleren Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri med tidligere uttalelser om dødsstraff for blasfemi. Det fortjener hun kanskje ros for? 

Men nei, i NRK heter det at hun "gikk til angrep mot hovedtaler under arrangement mot ekstremisme". Og Shoaib Sultan, som ofte er en konstruktiv brobygger, mente det var "feil sted" å ta det opp.

Les også Mahmoud Farahmand: Sekt med statsstøtte

- Frekkhet er ikke en norsk verdi. Det var ikke noen grunn til å si det på den måten til en gjest, mente han i følge NRK.

Jeg mener at reaksjonene på Listhaug er enda et komisk, eller tragisk, utslag av de nærmest betongliknende båsene i innvandrings- og islamdebatten. Enten er du for Listhaug, eller så er du mot henne. Enten er du mot innvandring og islam, eller så er du for.

For det første: At Listhaug konfronterer en framtredende teolog som tidligere har snakket med to tunger om blant annet dødsstraff for blasfemi (se videoklipp fra dansk tv her) er helt på sin plass. Det er også betegnende at mannen ikke ville svare på Listhaugs spørsmål, og nektet å stillte til intervju etterpå. 

For det andre: Det er på tide at vi snart kommer oss ut av båsene. Noen ganger tar Listhaug feil og avslører holdninger som etter min mening ikke passer i et liberalt samfunn. Noen ganger har hun rett. Å innrømme dette vil føre til bedre debatter. 

LES OGSÅ: Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt?

For det tredje: Vi norske journalister og medier må snart begynne å ta de islamske imamene og teologene på alvor. I motsetning til Shoaib Sultan mener jeg vi er altfor høflige overfor både utenlandske gjester og hjemlige religiøse ledere. At ikke hovedtaleren i Sarpsborg vakte oppmerksomhet før Listhaug stilte sine spørsmål, er rett og slett en unnlatelsessynd av oss som jobber i mediene.

Norsk presse har heldigvis ikke for vane å være overdrevent ærbødige overfor kristne mørkemenn. Muslimske mørkemenn bør behandles på samme måte.

 

Nei til angiveri

Sylvi Listhaug ber skolen og lærerne om å rapportere til utlendingsmyndighetene. Skjermdump Dagsrevyen.

Sylvi Listhaug foreslår at lærere i den norske skolen bør melde fra dersom elever drar på ferie til hjemlandet familien har flyktet fra. Det er et pussig forslag fra en statsråd fra et liberalt parti.

Det er lett å forstå bakgrunnen for utspillet fra innvandrings- og integreringsministeren: 

UDI har i dag et syttitalls saker der de mistenker at flyktninger har reist på ferie til det landet de har flyktet fra, rett etter at de er innvilget opphold her. Dette strider mot folks rettsfølelse, og er med å undergrave asylinstituttet. 

Jeg mener derfor det er viktig at UDI tar disse sakene alvorlig. Om folk kan reise på ferie med familien til hjemlandet, er det vanskelig å tro at de har vært så veldig forfulgt og i livsfare der. 

Så langt er jeg enig med Listhaug, og ikke med Ann-Magrit Austenå i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som nærmest på refleks går i forsvar for mulige lovbrudd.

Men enigheten med Listhaug stopper der.  

For som Sylvi Listhaug sikkert lærte på lærerhøyskolen, er det ikke alltid slik at målet helliger midlet. Det hun foreslår er nemlig at skolen og norske lærere skal drive angiveri mot elevene sine. Det bør de ikke gjøre.

De fleste vil skjønne at skolen og lærerne er avhengig av tillit fra elevene, og dette må selvsagt gjelde alle elevene, også de med utenlandsk bakgrunn. En lærer er ansatt for å gjøre jobben sin som lærer, ikke for å være myndighetenes eller politiets forlengede arm inn i klasserommet. 

Uten sammenlikning forøvrig, så bringer utspillet unektelig tankene til Øst-Tyskland og det forhatte hemmelige STASI-politiet i perioden 1950 - 1990. Ulike kilder anslår at Stasi på det meste hadde over 90.000 ansatte. I tillegg kom over 100.000 såkalte informanter, som hjalp myndighetene med informasjon om naboer, kolleger, venner og familiemedlemmer.

Mange av disse var lærere. 

Jeg tror ikke Sylvi Listhaug ønsker et slikt samfunn. Men nettopp derfor bør hun som statsråd i en norsk demokratisk regjering tenke nøyere gjennom hvilke signaler hun sender ut.

Som privatpersoner står vi ansvarlig for våre egne moralske valg. Som privatperson kan jeg velge å ringe UDI om jeg får mistanke om at en påstått forfulgt har vært på ferie i hjemlandet. Som privatperson kan jeg også velge å skjule en asylsøker som står i fare for å bli kastet ut. Det er valg jeg selv må stå moralsk, og eventuelt juridisk, ansvarlig for.

Men en lærer er en offentlig tjenesteperson. Og offentlige tjenestepersoner har ulike oppgaver. Leger og sosialarbeidere skal hjelpe folk. Lærere skal undervise folk. Politi og innvandringsmyndigheter skal arrestere og eventuelt kaste ut folk.

Blander vi disse rollene, begynner vi med en gang å nærme oss ideologier og samfunnssystemer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Det kler et liberalt parti som Fremskrittspartiet svært dårlig. Det kler også en norsk regjering dårlig.

 

 

hits