Et forferdelig dårlig valg

Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne sier at de ikke forholder seg til etikk. Skjermdump fra podcasten.

Onsdag skal Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne "åpne seg" bak lukkede dører på vårkonferansen til det såkalte Medienettverket for kvinner i ledelse. Det er problematisk på minst to måter.

Temaet er den oppsiktsvekkende podcasten like før påske, der de to komikerne fortalte om Tønnes illebefinnende og sykehusopphold. I den forbindelse brettet de også ut ømfintlige deler av skittentøyvasken mellom Tønne og hennes nå snart fraskilte ektemann, P3-programleder Kyrre Holm Johannessen.

Ekspert på ytringsfrihet og personvern, advokat Jon Wessel-Aas, uttalte i ettertid at innholdet i podcasten i prinsippet er straffbart med mindre de omtalte har samtykket, og sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen påpekte syrlig at ett sted må de få tømme seg

Først til de lukkede dørene: 

Medienettverket for kvinner i ledelse er en offisiell del av Mediebedriftenes Landsforbund (MBL), en vesentlig del av Norsk Presseforbund. I seg selv er det et paradoks at en organisasjon med formål å arbeide for mer åpenhet, selv diskuterer slike saker bak lukkede dører - med referatforbud. Også Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening påpeker at dette er uheldig

Tønne og Tusvik har konsekvent nektet å svare på spørsmål fra pressen om podcasten, spørsmål som jo blir rettet på vegne av leserne. Da er altså løsningen for norske redaktører å invitere dem "hjem" til oss for å snakke med dem "privat"? 

Slik at vi er helt sikre på at leserne våre, som vi er avhengig av tillit fra, ikke skal få vite det vi har så forferdelig lyst til å vite?

Så til hovedpersonene selv:

I den siste podcasten forteller Tønne at ektemannen Kyrre "selvfølgelig" hadde samtykket i at de to venninnene skulle snakke om dette. Og Tusvik forsikrer om at de "selvfølgelig" visste at ellers hadde de brutt norsk lov. Og at de "selvfølgelig" visste at de ikke kunne ha gjort dette om de måtte forholde seg til Vær varsom-plakaten.

Selvfølgelig.

Generelt kan vi vel påpeke at det ofte gjøres mye god krisehåndtering i ettertidLikevel er det påfallende at de to podcast-stjernene fremdeles ser ut til å unngå hva denne saken egentlig handler om: 

I den siste podcasten ler de to komikerne godt fordi de har klart å sette mediene sjakk matt i denne saken. De forteller levende om hvordan flere latterlige journalister fra alle de store mediene har forsøkt å få dem i tale, og at det både har "frådet" og "gnistret". Men uten hell.

Og de har helt rett:

Ingen større medier, bortsett fra Nettavisen, har omtalt denne saken, til tross for at den altså er interessant nok til et vårmøte i Medienettverket. Og legg merke til at heller ikke Nettavisen beskriver detaljene i det som kommer fram i podcasten. 

Det synes du kanskje er latterlig, siden sosiale medier flommer over og "hele Norge" nå vet hva dette dreier seg om. Nettavisen har valgt å omtale saken, men altså uten detaljer. Det har vært vårt valg, som det går an å kritisere.

De andre store mediene har valgt å være helt tause. Årsaken er Vær Varsom-plakatens paragraf 4.8, hvor det heter:

Det hjelper ikke om Lisa Tønne og Kyrre Holm Johannessen selv velger å brette ut sine ekteskapelige problemer. Foto Scanpix.

"Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker."

Det står helt tydelig og eksplisitt at mediene skal ta hensyn til barna - selv om begge foreldrene har gitt sitt samtykke.

Det hjelper altså ikke om både Tønne og Holm Johannesen selv velger å brette ut sine ekteskapelige problemer for åpen scene. Enhver redaktør har likevel plikt på seg til å vurdere om det kan være skadelig for barna å omtale saken.

Og det er denne problemstillingen Tønne og Tusvik fremdeles ser ut til å omgå. De tror visst fremdeles at denne saken dreier seg bare om dem.

Det er lett å få sympati for Lisa Tønne når hun sier at det dreier seg om ett av de mest skambelagte tabuene, som nesten ingen våger å snakke om. Og det er lett å være enig når hun spør:

- Hvem skal skamme seg? Det er jo ofte den det er gjort mot, som skammer seg. Det er jo feil.  Jeg nekter å skamme meg, jeg vil ikke bli tvunget inn i en offerrolle.

Jeg har sympati med dette. Jeg skjønner henne, og jeg er enig med henne. Også når hun sier at den minste sorgen for hennes barn, er at alle vet det. At det ville vært verre om de skulle be dem om å holde det hemmelig, ikke å snakke om det.

Dette er riktig. De fleste vil mene at det er viktig å kunne snakke åpent om det, med venner og familie, kanskje også i klassen og på skolen.  Det er mye bedre enn å måtte gå og bære på en hemmelighet.

Men å snakke åpent med venner og familie er noe helt annet enn å kringkaste det til hele Norge.

De fleste vil vite hvor pinlig det er for barn om et vindu skulle stå åpent når foreldrene krangler. For tenk om noen hører det. Og tenk på hvor mye annet foreldre gjør som kan være pinlig for barn i ulike aldre.

Sigrid Bonde Tusvik vil heller legge ned hele podcasten. Foto Wikipedia

Barn på seks og åtte år kan faktisk ikke samtykke til at foreldrene bretter ut skittentøyvasken sin i full offentlighet. De er lojale til foreldrene, og er pent nødt til å ta det som kommer. 

I podcasten sier Lisa Tønne at hun og ektemannen har forsøkt å forklare barna at:

"Noen ganger tar noen mennesker forferdelig dårlige valg. De er ikke forferdelige mennesker likevel". 

Dette er kloke ord.

De kan også brukes om hennes egne valg i denne saken. Særlig kan de brukes om Sigrid Bonde Tusviks "programerklæring" om at "Tønne & Tusvik" rett og slett ikke forholder seg til etikk. Og at hvis ikke Lisa Tønne skal kunne snakke om dette, så kan de like gjerne legge ned hele podcasten.

Jeg er klar over at selve ideen bak "Tønne & Tusvik" er at de skal snakke om "alt".

Jeg vil likevel mene at om du er  dopet på oppmerksomhetsadrenalin at du mener at alt - absolutt ALT - har offentlig interesse, ja da bør du kanskje, om ikke legge ned podcasten, så i alle fall snakke med en venn.

Fortrinnsvis en venn som ikke er like dopet på oppmerksomhetsadrenalin som du selv.

Kalde fakta i ulvetider

Jo verre ulvene herjer, jo flere sauer blir det. Foto Scanpix.

I disse ulvetider, med mistillitsforslag mot ulveministeren og skrekkelige ulvehyl fra de dype skoger, kan det være på sin plass å se på hvordan de har det, disse stakkars menneskene som er tvunget til å bo langt der inne mot svenskegrensen.

Som alle vet er det jo sauebøndene som har det verst.

Det er de som må stå i frontlinjen mot de snerrende ulveflokkene. Derfor først noen kalde fakta om antall tapte sauer de siste fem åra, hentet fra Rovbasen til Miljødirektoratet:  


Tabellen viser tap av sauer i Oppland fra 2012 til 2016. Kilde: Miljødirektoratet.


Her ser du, i motsetning til hva du kanskje ville tro, at tap av sauer har gått jevnt og trutt nedover de siste åra.  På toppen ble det i 2013 meldt om 9.000 tapte sauer i Oppland. Av disse var 3000 såkalte normaltap, det vil si at de ikke hadde noe med rovdyr å gjøre overhodet - mens ca 6000 dyr ble erstattet fordi et villdyr hadde vært på ferde. 

I 2015 var antall erstatninger halvert til rundt 3000.

Men 3000 er jo fortsatt ganske mange, sier du. Joda, men ulven var skadevolderen i bare 10 prosent av disse tilfellene. Resten, altså nesten 90 prosent, var det jerv, gaupe. bjørn eller ørn som sto bak.

Så vil du kanskje si at det er naturlig at antall tap har gått ned, siden det totale antall sauer sikkert har gått voldsomt ned etter alle de forferdelige tapene. 

Men nei.

For de norske sauebøndene er i sannhet et heroisk folkeslag - nesten like heroisk som sunnmøringene.

For dette er jo noe alle nordmenn vet: Jo mer avlingene slo feil, jo kaldere regnet haglet mot fjæresteinene, jo svartere havet ble - jo fastere bet sunnmøringen seg fast i naustveggen og vokste og gjorde seg feit.

Men slik er det med sauebonden på Østlandet også! 

For jo verre sauen og sauebonden har det, jo mer skremmende ulveflokkene blir, og jo flere som står fram på Dagsrevyen og forteller om sine lidelser, jo flere sauer blir det!

Her kan vi gå til statistikk fra Landbruksdirektoratet, som viser at antall voksne sau for eksempel i Oppland har økt de siste ti åra, fra 84 416 dyr i 2006 til 86 358 i 2016. 


Antall voksne sau i Norge fra 2006 til 2016. Kilde: Landbruksdirektoratet.


Tendensen er den samme i de to "ulvefylkene" i Trøndelag. Også om du ser på den generelle husdyrstatitiskken fra Landbruksdirektoratet ser du den samme utviklingen - jo mer ulven snerrer, jo mer populært blir det med sau i forhold til de kjedelige dyreslagene ku og gris: 


Antall voksne sauer i forhold til kyr og griser. Kilde: Landbruksdirektoratet.


I nøyaktige tall økte antall sauer i Norge fra 723 226 sauer fra 1. januar 2012 til 784 668 i 2016.

I disse grusomme ulvetider skjer altså det paradoksale at sauehold framstår som mer attraktivt enn storfe og gris. Forstå det den som kan.

En mulig forklaring kan være at den tenkte fare tydeligvis er mer skremmende enn den reelle fare - for i de innerste tanker er det jo bare fantasien som setter grenser.

For du har kanskje fått med deg hva Norsk institutt for Naturforskning sier om hvor mange mennesker som er blitt drept av ulv i Norge de siste 200 årene? Altså ikke de siste 20 årene, men de siste to hundre årene? 

Svaret er null. Ingen.

Vet du hvor mange voksne og barn som er blitt skadd av ulv de siste 200 årene?

Null.

Ingen.

Så det er jo helt åpenbart at statsråden må gå.

 

Journalistisk bragd av Brennpunkt

- Hva gjør alle mennene? spørres det i filmen. Her får vi svaret. Skjermdump NRK

Av og til må en bare ta av seg hatten i respekt for dyktig utført journalistikk. Brennpunkts dokumentar Lykkelandet som ble vist på NRK i går er et eksempel på det.

*Bloggen er oppdatert. Se kommentar nederst.

Over en periode på nesten to år har to garvede journalister og en fotograf fra NRK Hordaland brukt skjult kamera og spanet på et nettverk av tiggere/magasinselgere/prostituerte/narkodealere i Bergen. Tålmodighetsarbeidet ga uttelling umiddelbart:

Etter visningen av Lykkelandet i går kveld har politikere nærmest stått i kø for å foreslå tiltak. Og på sosiale medier har folk reagert med overraskelse, sinne og avsky. En av dem er den tidligere NRK-journalisten Erling Borgen:

To ganger tidligere har de to Bergens-journalistene Kjersti Knudssøn og Synnøve Bakke vunnet SKUP-prisen. I 2006 for Kvikksølvjentene og Kvikksølvbarna (om tannlegeassistenter og barna deres), og i 2009 for dokumentaren om Vest Tank-ulykken året før.

Metoden denne gangen har vært omfattende spaning på et miljø med 140 personer, hovedsakelig bosatt i tre ulike hus i Bergen. Opptak med skjult kamera, sammenholdt med bilder og avslørende "skrytefilmer" på Facebook, har kunnet gi sikker identifikasjon av flere nøkkelpersoner - og et mildt sagt sprikende bilde:  

På dagtid stakkarslige tiggere og magasinselgere. På kveldstid prostituerte, pengekurerer og halliker. I tillegg til en flom av penger fra narkosalg. 

Gjennom skjult kamera og kartlegging på Facebook dokumenterer Brennpunkt et nettverk på over 100 personer. Skjermdump.

Ett av de sterkeste virkemidlene i filmen er faktisk den neddempede tonen. Her er ingen skremsler eller luftige påstander, bare nøktern gjennomgang av fakta. Ingen personer blir identifisert, og etter min oppfatning er bruken av skjult kamera åpenbart etisk begrunnet.

I Vær varsom-plakaten 3.10 heter det:

"Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller.  Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning."

I filmen kommer det tydelig fram at skjult kamera er "eneste mulighet". De fleste vil nok også være enig i at avsløringene har "vesentlig samfunnsmessig betydning".

Bare fra Bergen er det overført 100 millioner kroner til Romania de siste fem årene. Skjermdump.

Den sobre tonen i dokumentaren understreker også at dette ikke handler om utsatte etniske grupper, men om kriminelle bander med svære pengesummer i omløp. Bare fra Bergen er det utført 100 millioner kroner til Romania de siste fem årene - via pengebyråer ved siden av banksystemet. På landsbasis 700 millioner.

Ikke akkurat småpenger, med andre ord, noe som også gir mening bak Brennpunkts tittelspørsmål for filmen:

- Handler det om penger i koppen?

Dokumentaren selv svarer et tydelig nei på det, selv om det grundig dokumenteres at tigging og magasinsalg er effektive skalkeskjul for den kriminelle virksomheten.

Derfor er det litt underlig å se alle de som nå nærmest av gammel vane hopper til og vil forby tigging.

Det kan selvsagt være et virkemiddel. Men det kan også være en kortslutning, siden det er en mulighet for at de kriminelle bandene faktisk fortrenger de tiggerne som faktisk er - la oss si verdig trengende.

Da må det uansett være mer relevant å ruste opp politiets arbeid mot de konkrete miljøene, og sørge for at kriminelle blir utvist. Vi skjønner at politiet allerede har gjort mye. Men vi skjønner også at dette er ekstremt lukkede miljøer hvor det er vanskelig å skaffe håndfaste bevis.

For bare to uker siden viste Brennpunkt Den norske islamisten, også den en viktig dokumentarfilm - signert Ulrik Imtiaz Rolfsen og Adel Khan Farouk.

Vi  kan derfor godt si at NRKs graveredaksjon er inne i en god stim, og at NRK nå svarer grundig på denne delen av samfunnsoppdraget sitt.

Det er nesten så vi snart kan glemme Romkvinnesaken.

* I ettertid er det kommet fram at tre av pengebildene i Brennpunkt-dokumentaren ikke er autentiske, men at de omtalte personene har hentet dem fra nettet og lagt dem ut som "skrytebilder". Det betyr at "Lykkelandet" ikke til fulle dokumenterer at rumenerne har tjent mye penger, men at de delvis skryter av å ha mye penger. Det er to forskjellige ting.

For å sitere en tidligere TV 2-kollega:



 

   

LES OGSÅ: Derfor tror vi på Rolfsen

FIKK DU MED DEG DENNE? Endelig har svenske medier våknet

PFU-massakre etter "kollektiv hjerneblødning"

For snart tre uker siden skrev jeg at om kravet om særlige hensyn til barn i Vær Varsom-plakaten overhodet skal ha en mening, må det være i saker som Angelica-saken på Beitostølen. 

I dag falt dommen i Pressens faglige utvalg (PFU) om hvordan norsk presse behandlet dødsfallet til avmagrede Angelica Heggelund (13) på nyttårsaften for snart halvannet år siden. 

LES OGSÅ: "En kollektiv pressetisk hjerneblødning"

Til sammen ble ni medier klaget inn.

Nå er sju av dem felt i det som sjefredaktør Kjersti Sortland i Asker og Bærum Budstikke tidligere har kalt "en kollektiv presseetisk hjerneblødning". For å holde oss til den dramatiske terminologien, må vi nesten kalle dagens PFU-møte en "presseetisk massakre":

Både TV2, NRK, NTB, Dagbladet og Dagsavisen fikk fellelse i form av brudd på god presseskikk. Aftenposten og Budstikka i form av delvis kritikk, som også er en fellelse, men mildere i formen.  

Liv Ekeberg fra Agderposten ledet dagens PFU-møte, siden både leder Alf Bjarne Johnsen (VG) og Anne Weider Aasen (TV2) måtte fratre som inhabile. Foto NTB

Hovedankepunktet mot de innklagede mediene er påstandene om at Angelica indirekte døde på grunn av mobbing. For eksempel kunne TV 2 fortelle på direkten at "TV 2 vet at hun ble utsatt for mobbing, og at mobbingen førte til spiseforstyrrelser". NRK fulgte opp med å avsløre at "det var på denne skolen mobbingen foregikk".

Flere av mediene har i ettertid beklaget den ensidige dekningen, og TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække har allerede innrømmet at TV 2 gikk for langt, og at de burde tatt flere språklige forbehold.

VG ble derimot berømmet av PFU i dag for å ha gjort nettopp det - tatt nødvendige forbehold. 

- Jeg synes VG her bekrefter vårt poeng om at det er mulig å omtale påstandene om mobbing, uten å belaste barna som blir beskyldt for mobbing. Det gjøres ikke til hovedsak, skolen identifiseres ikke og det gjøres ikke kobling mellom mobbing og dødsfallene, sa utvalgsmedlem Sylo Taraku ifølge Medier24.

Også lokalavisa Valdres ble frikjent. Asker og Bærum Budstikke ble frikjent for sin omfattende dokumentar Da Lommedalen mistet en av sine egne. Avisa fikk derimot kritikk for å ha satt på trykk et altfor detaljert leserinnlegg.

I ettertid er det kommet fram sterk tvil om at mobbing overhodet spilte en rolle i den tragiske saken.  

For eksempel mener politiet og påtalemyndigheten at det er moren til 13-åringen som må bære hovedansvaret, og har tiltalt henne for for grov mishandling med døden til følge.

Rettssaken begynner allerede om tre dager. Til sammen er det kalt inn nesten 70 vitner som skal belyse det som egentlig skjedde. Moren mener at tiltalen byger på enkelthendelser tatt ut av sin sammenheng, og nekter straffeskyld.

 

Drømmeopphold i stengt påskeby

Ytterst mot havet fikk det unge paret fra Frankfurt med seg solnedgangen etter en fantastisk rundtur på Sunnmøre. Foto: Geir Bjørndal Srisoi.


Ok, jeg innrømmer å være litt i feriemodus fremdeles. Derfor passer det bra med den fantastiske historien som nå deles over hele Europa, om paret fra Tyskland som fikk snudd en marerittaktig ferie til et drømmeopphold i påskestengte Ålesund.

Vi snakker mye om reiseliv og satsing på turisme her i landet. Og jeg vet bedre enn de fleste hvor fantastisk det kan være i Norges vakreste by med tilliggende herligheter som Geirangerfjorden og Trollstigen.

Men jeg vet også hvor steindødt det kan være i en stengt norsk småby.

Da er det godt vi har entusiaster som bretter opp ermene når alt annet går galt.

Og akkurat det skjedde da Danielle Euler (24) og kjæresten Paul Seeger (23) fra Frankfurt oppdaget sin katastrofale feilvurdering: De hadde lagt opp til tidenes påske i Ålesund, for å se på Jugendbyen, fjord og fjell - bare for å oppdage at i Norge, her tar vi helligdagene på alvor!

Først forsvant bagasjen. Så oppdaget de at her var ingenting åpent. Og at her gikk ingen busser. 

Strandet i en påskestengt by ringte de fortvilet rundt. Uten svar. Her satt alle og koste seg for seg selv - hjemme. Eller på hytta.

Men så kom de på å skrive en mail til Bypatrioten, ett av disse små nettstedene som popper opp rundt omkring for å mobilisere til frivillig innsats og for å promotere by- og reiseliv. 

DCIM\100GOPRO\G0010246.JPG
Fossevandring i Geiranger og tid for selfie. Entusiast og fotograf Geir Bjørndal Srisoi til venstre.

"We really want to visit the Geirangerfjord but have no idea to arrive there, because the public transport don't pass there while the holidays, not even on Saturday. And we don't have a driving license, so we can't rent a car Maybe you have an idea or know someone we could join to see the fjord?
Kind regards, Danielle and Paul»

Nettstedet sendte mailen videre til alle sine samarbeidspartnere, og plutselig kom mail tilbake fra frivillig Geir Bjørndal Srisoi, bypatriot og fotograf.

- Dette går ikke. Jeg tar de med meg, Jeg trenger uansett ei pause fra svigermor, svarte han med glimt i øyet. Hele den fantatiske historien kan du lese her.

Dermed bar det avgårde innover fjordene, til Norddalen, Geiranger med fossevandring, Flydalsjuvet og Dronningstolen. 

- På vei hjem snakket jeg med kona som var i gang med å lage middag. Jeg tenkte kanskje hun kunne lage noe ekstra som de kunne få med seg videre. Det endte med at de ble med hjem til oss, forteller Srisoi.

- En utrolig flott by, sier Paul Seeger og Danielle Euler etter det overraskende besøket i Ålesund.

Men turen var ikke over med det. Etter middag bar det utover mot Alnes, ytterst mot storhavet - hvor det overveldede unge paret fikk med seg solnedgangen.

- Jeg lot de være alene i noen minutter. Det kunne jo ha kommet et frieri, ler den entusiastiske guiden - som fikk dokumentert hele turen med bilder. Du kan se flere foto her.

Nå er paret vel tilbake i Tyskland, og skriver:

"We can't thank you enough for your support, today was just awesome! The atmosphere and this hole day was so special, we will never forget. 
Thanks to everyone who helped to make this possible, this day was perfect!"

Akkurat slik reklame som Norge trenger, altså.

Og ikke minst slike historier som kan være med å bryte myter om både trauste og kalde nordmenn og gjerrige sunnmøringer.  

 

Facebook er verstingen på falske nyheter

Verstingen Mark Zuckerberg vil gjøre mer for å stoppe spredningen av falske nyheter på Facebook.


Facebook-grunder Mark Zuckerberg la i natt ut en melding om et kommende verktøy der du selv kan avsløre falske nyheter i feeden din. Det er bra, for i en undersøkelse gjort av Medietilsynet mener det norske folk at det er Facebook som er aller verst. 

I kjent stil avslører ikke Zuckerberg for mye om hvordan det nye Facebook-verktøyet skal virke, bortsett fra at det vil ligge i toppen av nyhetsstrømmen din, og at du der vil få tips om hvordan du skal avsløre og flagge historier som er laget for å  bløffe eller villede deg.

- Å stoppe spredningen av falske nyheter er viktig for å bygge et informert samfunn. Vi vet at brukerne våre ønsker korrekt informasjon. Vi har mer arbeid å gjøre, men dette er et viktig skritt i riktig retning, skriver Zuckerberg i meldingen som du kan lese her.

Og dette kan man jo si passer bra, for tidligere denne uka la Medietilsynet fram en undersøkelse om hvordan det norske folk oppfatter spredningen av falske nyheter. Her peker  62 prosent på Facebook som selveste verstingen. 

62 prosent mener de oftest finner usann informasjon presentert som nyheter på Facebook. 21 prosent finner det i tradisjonelle medier.

En av forskerne bak undersøkelsen, medieviter Ida Aalen, sier til fagbladet Journalisten at følelser kan være et stikkord for å forstå hvorfor Facebook er verst: 

- Informasjon som vekker sterke følelser, sprer seg raskere. Det å dele noe i sosiale medier er ofte en impulsiv handling, og gir grobunn for falske nyheter fordi det er lettere å vekke sterke følelser hvis man ikke forholder seg til fakta, mener hun. 

Undersøkelsen forteller også at godt over halvparten av befolkningen (55 %) daglig eller ukentlig finner nyheter på nettet som de "ikke opplever som helt sanne".

Tilsvarende er det 45 prosent som daglig eller ukentlig finner nyheter som de tror er "funnet på, dvs bevisst usanne".  Jeg vil mene at dette rett og slett er oppsiktsvekkende, all den tid undersøkelsen bruker en tilsynelatende streng definisjon av hva falske nyheter er:

20 % (daglig) og 35 % (ukentlig) ser nyheter som oppleves som "ikke helt sanne". Tilsvarende tall for nyheter som er "bevisst usanne, dvs funnet på" er 15 % (daglig) og 30 % (ukentlig).

"Falske nyheter kan forklares som nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter, propaganda eller lignende. Hensikten kan blant annet være politisk motivert, å skape informasjonskaos, økonomisk vinning (clickbait) eller svindel. Falske nyheter ser ofte ut som vanlige nyhetssaker og kan være vanskelig å oppdage".

Om omfanget av falske nyheter virkelig er så stort at nesten halvparten av det norske folk blir plaget av det daglig/hver eneste uke, så får den nye faktasjekketjenesten Faktisk mye å gjøre.

En forklaring kan være at folk flest har laget seg sin egen definisjon av falske nyheter, uavhengig av hva undersøkelsen sier.

Eller så er ordet "propaganda" som er tatt med i Medietilsynets definisjon såpass vidt og åpent for tolkning at det truer med å ødelegge hele definisjonen. I en vanlig opphetet politisk debatt, hvem skal definere hva som er propaganda?

Heldigvis mener nesten halvparten av de spurte at de selv selv klarer å oppdage om en nyhet er falsk eller usann. Tiltroen til naboen eller andre lesere er ikke like stor. Bare litt over 20 prosent mener at andre er like flinke.

47 prosent er "veldig" eller "ganske" sikre på at de selv klarer å oppdage en falsk nyhet. Bare 22 prosent mener at andre klarer det.

Ganske mange forteller at de har vært med på å spre falske nyheter selv. 23 prosent mener at de en eller flere ganger har delt en nyhet som de senere fikk vite var funnet på. 

Mens litt færre, 15 prosent, innrømmer at de har delt en nyhet som de allerede på delingstidspunktet "visste eller mistenkte var usann". 

Fikk du med deg denne? Dette er ikke falske nyheter
Les også Gunnar Stavrum: Nå er jeg lei av falske nyheter

 

Derfor tror vi på Rolfsen

De to domfelte: 20-åringen som ble arrestert på vei til Syria, og Ubaydullah Hussain. Skjermdump Brennpunkt

Mottakelsen av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Den norske islamisten får unison hyllest av norske medier, og på sosiale medier er vanlige folk sjokkert. Hvorfor tror vi på hans film, mens vi ikke trodde på Anders Magnus' østkant-reportasje?

I løpet av kort tid har vi sett tre ulike framstillinger av skandinavisk "virkelighet":

I går viste Brennpunkt dokumentarfilmen Den norske islamisten av Adel Khan Farouk og Ulrik Imtiaz Rolfsen. Tirsdag sendte Kalla fakta på svensk TV4 dokumentarreportasjen om jentene bakerst i skolebussen.

Og for tre uker siden sendte Dagsrevyen en "dokumentarreportasje" fra livet på østkanten i Oslo. 

Les også Endelig har svenske medier våknet

Fikk du med deg denne? NRK med egenprodusert virkelighet

Til Ubaydullah Hussain i Profetens Ummah først:

Det er hovedpersonen som inviterer oss med. Vi hører ham snakke. Vi får vite hvordan han tenker. Og ikke minst: vi får være med ham i møte med andre. Og kanskje det mest sjokkerende: han opptrer menneskelig, med varme og omtanke for "sine". 

Og premisset er klart: fotografen Adel Khan Farooq presenterer seg i speilet tidlig i filmen, og forklarer hvilken avtale han har gjort med hovedpersonen. Så følger vi ham rundt i Oslo, på kafeer og t-banestasjoner, til London og København. Stort sett med åpne spørsmål: Hva tenker du om det? Hvorfor gjør du slik?

Fotografen forklarer premissene for filmen. Skjermdump Brennpunkt

Vi overværer også en diskusjon mellom islamisten og en vanlig muslim, som mener han overhodet ikke representerer islam. Først mot slutten av filmen blir Rolfsen konfronterende: hvordan kan du gjøre dette, samtidig som du nyter godt av demokratiske privilegier her hjemme. Og hvorfor reiser du ikke selv?

Så er selvsagt den perfekte timingen avgjørende for troverdigheten. Dagen før filmen blir vist på NRK blir han dømt til 9 års fengsel. Vi skjønner at dette er alvor - ramme alvor, og vi har akkurat fått være med inn i hodet til en dømt forbryter. 

Kalla fakta på svensk TV4 er helt annerledes. Her får vi ikke vite noe om hvordan de omtalte tenker. Men også denne er troverdig, og bruker helt andre, nødvendige grepene for å vise at den er det:

For det første får vi se autentiske bilder av jentene som blir samlet og dirigert inn bakerst i bussen, mens guttene går inn foran. Fotografen kommer tilbake for å filme en gang til, for å vise at det ikke er et engangstilfelle. De følger også bussen helt fram, for å sjekke at jentene fortsatt sitter bak. 

De klarer å etablere et faktum. Jentene blir faktisk bedt om å sette seg bak, akkurat som de svarte amerikanerne ble det i sørstatene på 50-tallet. 

Dette faktum blir forsterket av skolens rektor, som først ikke vil la seg intervjue om skolebussene - og truer med politi for å kaste journalistene på dør. Deretter, da avsløringen er et faktum, bedyrer han at dette kjente han ikke til - og nå skal det ryddes opp.

Et enkelt faktum: Jentene må sitte bak i bussen. Skjermdump Kalla fakta

Så går Kalla fakta videre til kvinner som føler seg trakassert. De viser et autentisk lydopptak av unge menn som trakasserer og truer med å knuse vinduer. De viser bide at et knust vindu, og intervjuer en kvinne som selv er blitt trakassert. 

De har etablert seg selv som troverdige. Dermed tror vi også på de andre påstandene som blir framsatt: at folk har fått kjeft for å drikke vin på terrassen, at kvinner æresskjelles fordi de har for korte skjørt. Vi tror på det, selv om vi ikke får bevis for akkurat dette, fordi fortelleren har ethos, som den klassiske retorikken definerer som troverdighet eller overbevisningskraft.

Så over til reportasjen som ikke hadde det, nemlig Dagsrevyens skrekk-reportasje fra de østlige bydelene i Oslo. 

Her er ingen autentiske bilder, bare påstander. Den forsøker å bygge troverdighet med å ha med statistiske fakta om befolkningen, og forsøker å gjøre seg skummel ved å sladde helt vanlige ungdomsgjenger på et kjøpesenter. Det eneste ekte intervjuet i reportasjen, en hockeytrener som forteller om reelle, selvopplevde problemer med truende ungdommer, blir ødelagt av anonyme hasjselgere som kommer med fantastiske påstander om at over halvparten av ungdommene i bydelen bruker stoff.

Kilder som ikke er troverdige smitter over på andre kilder. Skjermdump Dagsrevyen

For troverdighet, eller mangel på troverdighet, er smittsomt. Hvis noe i en film ikke er troverdig, ødelegger det også resten av filmen.

Derfor er historien om den norske islamisten og de svenske jentene med og bringer en følsom debatt framover. Vi vet mer om hvordan islamister tenker, og vi har fått mer fakta om hvordan det er i enkelte svenske bydeler.

Mens Dagsrevyen kan ha brakt oss bakover. For her virker det motsatt: her blir det vanskeligere for andre journalister å lage reportasjer om østkanten og de reelle problemene der, fordi de kan risikere å bli møtt med et overbærende flir og kilder som ikke vil stille opp. 

Et spark til PST til slutt: 

Politiets sikkerhetstjeneste hadde tilstrekkelig bevis til å få dømt Ubaydullah Hussein og den unge Syria-fareren uten råopptakene fra Rolfsens film. Heldigvis ble beslaget opphevet av Høyesterett.

Vi får gå ut fra at også PST nå har sett den endelige filmen, og at de ser og forstår hvorfor politi og medier skal og må ha ulike oppgaver i et demokrati. Politiet skal etterforske og få forbrytere dømt. Journalister skal gi oss fakta og innsikt. Derfor er medienes råmateriale beskyttet av loven.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forteller at PST gjennom sin beslag gjorde sluttarbeidet med filmen vanskeligere, og at kilder trakk seg. Den norske islamisten kunne altså vært enda bedre, om det ikke var for PSTs klønete inntreden. Vi får håpe de har lært.

For slik journalistikk trenger vi mer av.

Det mest sjokkerende: hovedpersonen viser seg som et vanlig menneske, ikke et monster. Skjermdump Brennpunkt.

Endelig har svenske medier våknet

Moderne kjønnssegregering: Jentene må sitte bak i bussen. Skjermdump Kalla fakta

Avsløringen om jentene som må sitte bakerst i skolebussen har slått ned som en bombe i Sverige i går kveld. Det er bra. Endelig ser det ut til at svenske medier begynner å våkne.

Her hjemme har vi lenge debattert "svenske tilstander" i vårt naboland.  Dels har det blitt brukt som beskrivelse av parallellsamfunn og såkalte no go-soner i enkelte drabantbyer. Dels har det beskrevet svenske mediers og politiets vegring mot å beskrive reelle problemer.

Les også: NRK med egenprodusert virkelighet

Derfor var gårsdagens sending i Kalla fakta på TV4 et slags gjennombrudd. Kalla fakta har også tidligere vært en bauta i svensk journalistikk, og i går sto kjønns-apartheid på dagsorden i en faktabasert dokumentar:

Når skolebussene fra Tenstad og Rinkeby kommer for å hente elevene ved en muslimsk privatskole i Stockholm, blir elevene sortert av skolens personale. Jentene må gå inn bakerst, mens guttene blir sluppet inn framme.

Kalla fakta-journalisten blir truet med politi av skolens rektor, som ikke vil intervjues om skolebussene. Etter avsløringen, derimot, forsikrer han at dette var ukjent for skoleledelsen og at nå skal det ryddes opp. Skjermdump

En ekspert på æreskultur, doktorand Devin Rexvid ved Umeå Universitet, setter fenomenet i perspektiv: I Alabama på 50-tallet var det hudfargen som bestemte hvem som måtte sitte bakerst i bussen. Nå, i et lukket, lite samfunn i Sverige i 2017, er det kjønn.

- Jentene er "det andre kjønn". Det er derfor stater som Saudi-Arabia eller Iran noen ganger blir kalt for kjønnsapartheid-stater, sier han.

Men Kalla fakta går videre: 

De forteller også om det egenoppnevnt moralpolitiet som trakasserer kvinner som bor alene, skjeller ut folk som tar et glass vin på terrassen, går med for kort kjole - eller har hund.

Resultatet er selvsagt at mange kvinner flytter ut. Andre har tatt det opp med sosialkontor eller andre offentlige myndigheter, uten hell - eller levert anmeldelser til politiet, som så blir henlagt.

Kalla fakta viser skjulte opptak fra konkrete episoder der kvinner har følt seg truet. Skjermdump

Jeg tror de fleste svensker og nordmenn er enige om en ting: Slik kan vi rett og slett ikke ha det. Men hva skal vi gjøre med det? Her hjemme raser jo debatten om akkurat det, og en åpen og fri debatt er faktisk første forutsetning.

Svenskene har vært reddere for å støte de religiøse eller kulturelle minoritetene enn vi har vært i Norge og Danmark.

- Dette skyldes jo en miks av religion og kultur som hittil har vært vanskelig å snakke om, sier journalisten nøkternt til TV4.

Derfor er det helt nødvendig at svenske medier nå følger opp, av to grunner:

God, nøktern journalistikk som bringer fram fakta er første betingelse for at mediene, politikerne og offentligheten kan føre en informert debatt.

God, nøktern journalistikk er også det beste middelet mot at overdrevne myter skal få blåse opp problemene og gjør dem enda verre å hanskes med.

- Man kjenner seg sviktet. Mitt liv holder på å rase sammen, sier en av kvinnene som blir intervjuet av Kalla fakta. Skjermdump.
 

- For ellers er jeg bare en lort

Erna Solberg skaffer seg ekstra fallhøyde foran neste møte med Kina. Foto Paul Weaver/Nettavisen

Kinesiske dissidenter mener statsminister Erna Solberg opptrer som en feig fiskeselger når hun drar til Kina denne uka - uten å ta opp menneskerettighetene. 

Det er forståelig.

Noen ganger må det likevel være lov å vise vanlig høflighet. Samtidig som regjeringen Solberg må vite at de nå bygger ganske stor fallhøyde for seg selv.  

Norge har vært i Kinas "fryseboks" siden 2010, da den norske Nobelkomiteen ga fredsprisen til den kinesesiske dissidenten Liu Xiaobo. Jeg er av dem som mener at akkurat denne fredsprisen er en av de beste daværende komiteleder Thorbjørn Jagland var ansvarlig for.

Men den kostet, selv om det er skarp uenighet om hvor mye den kostet:

Det er et faktum at diplomatiske forbindelser mellom Kina og Norge ble stengt, at handelsavtaler ble frosset, og at særlig laksenæringen på Vestlandet måtte betale en høy pris med kansellerte kontrakter. 

Samtidig har handelen med Kina fortsatt å blomstre gjennom andre kanaler. Kinesiske turister har strømmet til Norge som aldri før, og også kinesiske investeringer har fortsatt som om ingenting var hendt.

Men nå er altså lille Norge ute av fryseboksen, og igjen er vi invitert til det store kinesiske handelsbordet. 

Det krever kløkt. Men også standhaftighet.

Statsminister Erna Solberg står på god fot med fiskerinæringen. Faksimile FiskeribladetFiskaren.

Jeg skjønner godt at kinesiske dissidenter er utålmodige. Nobelprisen til Liu Xiaobo betydde mye for opposisjonelle i Kina, og det ville være et direkte svik om norske myndigheter nå utelukkende forsøker å glatte over eller smiske seg inn hos president Xi Jinping og kinesiske handelsmyndigheter ved å glemme hele greia. 

Det går likevel an å skjønne regjeringens argumentasjon:

Nå er det først og fremst viktig å åpne kanalen igjen. Vi trenger ikke gjøre oss høye og mørke på det aller første møtet, da står vi i fare for heller å pleie vårt eget moralske ego framfor å bidra til Kinas demokratiske utvikling.

Sagt med andre ord: Det er lov å være taktisk. Og det er lov å være høflig.

Men da er også fallhøyden stor. 

Professor Stein Tønnesson ved PRIO sa for eksempel i et intervju med Nettavisen fredag at om Erna Solberg overhodet ikke nevner menneskerettighetene denne gangen, kan det ligge en klar risiko i å skape et tabu. Og da kan det bli enda vanskeligere neste gang.

Dette går jeg ut fra at regjeringen har vurdert, siden løftene fra både Solberg og utenriksminister Børge Brende har vært så klare om at neste gang ...

For da må det bli alvor. 

Neste gang må menneskerettighetene på dagsorden. Neste gang må Norge vise at vi ikke firer på prinsippene. Hvis ikke, får de kinesiske vennene til Liu Xiaobo rett i at vi bare er en gjeng feige fiskeselgere hele bunten.

Eller for å sitere fra Astrid Lindgrens store barnebok Brødrene Løvehjerte, mot slutten av boka, der storebror Jonatan forteller at han er nødt til å reise tilbake til Klungerdalen selv om lillebror Kavring mener risikoen er for stor.

"Men da sa Jonatan at det fantes saker man bare må gjøre, selv om det farlig. "Hvorfor det" undret jeg. "For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonatan."

 

Vårt beste forsvar mot fake news


SKUP-vinnerne Mona Grivi Norman (tv) og Synnøve Åsebø går rett i kjernen på hva fremragende journalistikk kan utrette.
 

TØNSBERG: Noen ganger slår journalister til og viser fram sitt ypperste samfunnsoppdrag: De avdekker kritikkverdige forhold og forsvarer våre aller svakeste mot unødig maktbruk. Samtidiig styrker de tilliten til journalistikken og viser hvorfor mediene er livsviktige for et levende demokrati.  

I snart et halvt år har "alternative fakta" og "falske nyheter" stått på dagsorden. Etter Trumps valgkamp og -seier i USA kan du knapt streife en mediedebatt uten at sviktende tillit til pressen og forakt for journalister er tema. De sosiale mediene har overtatt, heter det, og om ikke dinosaurene skjerper seg kan de snart bare stenge betalingsmurene og kaste nøkkelen i myra.

Dette er det nok en del rett i.

Nettopp derfor er det suverent å se hvordan de to vinnerne av årets SKUP-pris, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, har gått rett i kjernen på hva fremragende journalistikk faktisk kan utrette - og være vår beste medisin og beste forsvar mot fake news.

I månedsvis har de kjempet for å få innsyn i hvor ofte, og hvorfor, psykiatriske pasienter på våre i alt 115 psykiatriske institusjoner blir bundet fast med reimer. 

Disse institusjonene er de eneste, sammen med politi- og fengselsvesen, som har lov til å bruke voldelige matkmidler mot medborgere. De har lov til å bruke fysisk makt for å legge pasienter i bakken. Og de har lov til å reime dem fast, enten fordi de kan skade andre - eller seg selv. 


Reimer skal brukes bare når det er fare for liv og helse - og så kortvarig som mulig.
 

Dette er ikke kontroversielt. Men nettopp fordi de har lov tl å bruke den ytterste makt, er det desto viktigere at makten blir ettersett og kontrollert, at alt skjer etter boka. Og reglene er klare: Det må være fare for liv eller helse. Det er ikke lov som behandling eller straff. Det skal være så kort som mulig.

Her er det altså det svikter fullstendig.

Det er rett og slett en rystende historie de to journalistene har lagt fram i sin omfattende reportasjeserie i VG:

Norske pasienter ble i løpet av ett år lagt i reimer nesten 4000 ganger. Hele 640 av belteleggingene var ulovlige eller sterkt problematiske. Flere hundre beltelegginger ble ikke protokollført. Det er store georgrafiske forskjeller, med institusjonene på Vestlandet som klare verstinger. Særlig øker bruken av reimer på ettermiddagene, etter at legene er gått hjem, og i feriene - når vikarene inntar avdelingene.

Og det verste av alt: De såkalte kontrollkommisjonene - som liksom skulle passe på på vegne av oss alle - gir stort sett blaffen.

Alt dette er kjent og har tidligere blitt presentert i VG. Det nye nå er den grundige metoderapporten, og dagens overbevisende vinner-presentasjon i Tønsberg. Her viste de to journalistene hvordan de møysommelig har krevd og omsider fått innsyn i sykehusenes protokoller. Hvordan de manuelt har gått gjennom og digitalisert  tusenvis av håndskrevne protokoller. 


Undersøkelsene viser at kontrollkommisjonene ofte gir blaffen.
 

Og hvordan et omfattende maktapparat av sykeshusleger og -direktører, jurister og kommunikasjonssjefer, omsider har blitt tvunget av Helse- og omsorgsdepartementet om å gi etter for nødvendig og lovfestet innsyn. 

Slik omfattende gravejournalistikk har hittil ikke blitt gjort av sosiale medier. For slik omfattende gravejournalistilkk koster penger, og det er vår oppgave som samfunnsborgere å sørge for at slik journalistikk kan finansieres - om det så er gjennom stiftelser, mikrofinasiering, brukerbetalling, skattepenger, reklame eller andre livskraftige modeller. 

For bare slik kan mediene i det lange løp legitimere sin posisjon som "fjerde statsmakt", og vise fram forskjellen mellom "alternative fakta" og klassisk, dokumenterbar, gjennomsiktig og grundig journalistikk. 

Mediene driver med masse tull og tøys og hundrevis av ting og tang som ikke kan sies å være verken nyttig eller ærefullt. For vi skal også underholde og dekke behovene til alle tenkelige og utenkelige særinteresser. Men av og til må vi vise fram samfunnsoppdraget på ramme alvor. Det gjør SKUP-vinnerne på beset måte.

Derfor tusen takk til Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman.

hits